Ikke mye i livet er viktigere enn korrekt ventilklaring. For stor er ikke bra, for liten er verre, det medfører dårlige ytelser og overopphetet motor. Derfor tenkte jeg at det kanskje var å tide å sjekke ventilåpningene på min 56 år gamle bil.
Jeg hadde aldri gjort det før og hadde ikke så veldig lyst, heller… men jeg husket en kompis som sa en gang:
– Ventilene er som lungene i menneskekropp..
– Ååå…, sa jeg
– … og hjerteklaffer i tillegg, og du er ikke reell eier av bilen din hvis du ikke selv har justert ventilklaringene… ikke mye til kar, heller.
Ettersom denne kameraten er en klok mann i mangt og meget, åpnet jeg panseret og tenkte at en firetakts forbrenningsmotor er litt av et mirakel. Den er satt sammen av en hel haug deler og alle disse må virke sammen, jobbe tett på hverandre og være enige om målet – for eksempel befordre en hel familie til hytta på Sørlandet.
Kan ikke si annet enn at jeg rygget litt tilbake, jeg hadde aldri før justert ventiler. Ville jeg klare det? I teorien burde jeg det. Det er bare fire sylindre, åtte ventiler og tenningsrekkefølgen er 1-3-4-2. Jeg vet at ventilklaringene på innsugssiden skal være 0,1 mm. 0,2 på eksossiden.
Jeg skrudde av luftforvarmingskammeret og tilhørende rør til forgasseren, løsnet tur- og retur kjølevannsslange til samme innretning og vakuumslangen attpå. Demonterte bensinslange, gass- og chokevaier. Piff-paff.
Jeg skrudde ut de tre mutterne som holder toppdekselet på plass. Et par bank med en gummihammer, litt rugging og vennligsinnet knuffing. Jeg løftet av dekselet og slik så det ut:
Vemodig vakkert, ikke sant! Man blir nesten rørt. Her er vippearmer på rekke og rad, som stramme gardister på geledd, fire på hver side, to på hver sylinder. De ene styrer luft og bensin inn, den andre slipper ut eksos. Gudbedre, helt gennnialt.
Vippearmene beveger seg fordi veivakselen i motorens indre roterer og påser at en kamaksel snurrer rundt og løfter på støtstenger som dytter på vippearmene som igjen puffer litt på ventilstengene.
Selv de fleste SFO-barn vet at i en firesylindret firetaktsmotor gjør alle sylinderne én syklus for hver gang veivakselen dreier 720 grader og at én sylinder tenner for hver halve omdreining. Men det er kjedelig teori. Det som er interessant, er de små gapene mellom vippearmenes ytterpunkter og ventilstengene. Meget viktig at disse avstandene er i henhold til instruksjonsboka.
Men hvor er bladsøker’n? Jeg lette overalt, høyt og litt lavere. Jeg brukte nok drøyt to timer på letingen. Ingen bladsøker. Til de som ikke vet hva en bladsøker er: Et enkelt måleinstrument, en vifte av mange tynne metallstrimler med ulike tykkelser. Jeg trengte bare to… 0,1 mm og 0,2 mm.
Uten forgasser og toppdeksel var ikke bilen kjørbar. Nærmeste butikk med bladsøkere i sortimentet er langt unna.
Vel… man får tenke alternativt. Jeg har noen svært gamle kniver. De er arvet og har sikkert smurt mange hundre tusen brødskiver, og noen av den er tynnslitte i tuppen. Jeg kjente på en av dem og tenkte den kan være passende for måling av klaring på innsugsventilene. Jeg lette videre og fant en fin kakespade, litt tykkere i tuppen… finfin til peiling eksosventilene.
Jeg satte bilen i fjerde gir, dro og rugget den til første eksosventils øvre dødpunkt. Det gjorde det mulig å ta kniven og kakespaden fatt og måle innsugsventil nr. 3 og eksosventil nr. 4.
Mer rugging og nytt dødpunkt. Kniv og kakespade… og slik holdt jeg på til alle åtte ventiler var kontrollert. Bare en av dem var litt på avveie, innsug i sylinder nr. 2.
Jeg skrudde på deksel, forgasser og alt det andre stæsjet. Jeg var meget spent. Ikke mange har justert ventiler med smørekniv og kakespade. Jeg dro i choken og vred om tenningen. Motoren startet umiddelbart, den gikk jevnt og fint og uten ufine lyder. Jeg tok meg en tur i nabolaget… bilen gikk som bare det.
Jeg dreit i bladsøker’n, gadd ikke lete mer. Når man kan justere ventiler med smørekniv og kakespade, trenger man ikke denslags. Noen dager senere fant jeg den i en kjøkkenskuff, sammen med en hvitløkspresse, et steketermometer og en potetskreller… da husket jeg det:
Sist min yngste datter var innom, brukte hun et av bladene i bladsøkeren til skjære en banan i skiver hun anrettet på brødskiva.
Men hvordan havnet bladsøker’n i en kjøkkenskuff? Det er en gåte pakket inn i flere lag av ubegripelige mysterier. Noen ganger må man bare gi seg ende over og erkjenne at verden er et underlig sted…
