Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Knivstikking er blitt helt vanlig omgjengelse blant unge mennesker, først og fremst blant melanrikinger med genmasse fra Midt-Østen og omegn, bosatt øst for Akerselva. Det vanlige forløpet er slik:
En ung gutt stikker en kniv inn i en overkropp hvis eier ramler sammen, blodet flyter, gjerningspersonen løper avsted og blir anholdt i løpet av nesten ingen tid. Offeret blir kjørt til nærmeste sykehus, blir lappet sammen og overlever. Knivstikkeren, sannsynligvis under kriminell lavalder, slipper fri og kan stikke igjen ved passende anledning – insh’Allah.

En helt ny og revolusjonerende variant fant sted her om dagen på Siggerud skole i Nordre Follo. Det skjedde midt på dagen, i en gymtime. En ungdomsskoleelev skulle hoppe på en tjukkas, men sett slikt. Noen hadde stukket en kniv inn fra undersiden av tjukkasen, gitt … med bladet rettet oppover.
Gutten hoppet og traff tjukkasen der kniven var anbragt. Mye blod, stygg flenge i ryggen, gutten ble bragt til sykehus og på et kjøkken manglet en kniv.
En underlig tildragelse og man kan ikke annet enn undres over motivet. Ville noen drepe gutten som hoppet på tjukkasen, og i så fall hvorfor? Var det gymlæreren som monterte kniven, en avsindig psykopat i svett treningsdress produsert på 80-tallet og ikke vasket siden 1990? Neppe. Medelever? Trolig.
Var det flere som sto i kø for å hoppe, slik at gjerningspersonen, eller flere, bare ønsket å ramme en tilfeldig medelev? Kan virke slik. Noen ville kanskje bare se at noen fikk en kniv i seg, uten selv å holde i den.
Ganske aparte, dette kniv/tjukkas-konseptet… en nyvinning i knivstikkerbransjen, så å si.. henimot sensasjonelt. Skulle nesten tro at rektor ved skolen, Håkon Tangerud, ville uttale seg i anledning denne hendelsen, men han trives best med å være taus. Tangerud er sjef ved denne skolen, men det får være måte på.
Ny trend, dette? Får vi flere varianter av fikse knivtriks som kanskje ender fatalt? Njæ, ettermiddagen dagen etter var det business av ususal, samme gamle tralten, ikke ulikt innledningsvis skisserte hendelsesforløp:
En mindreårig gutt entrer Deichman-filialen på Holmlia, oppsøker en 17 år gammel gutt som er deltidsansatt ved biblioteket, tar frem en kniv og stikker.
17-åringen blir sendt til sykehus. Den mindreårige gutten blir anholdt, men i går ble han jaggu løslatt av Oslo tingrett … slik at han påny kan reke gatelangs omkring med en ny kniv innenfor jakka – insh’Allah.

Aktoratet i Buskerud tingrett og mange andre lurer på hvor mange russiske skjøger han har vært på innsiden av. Ja, det handler om Anders Besseberg, som ledet Det internasjonale skiskytterforbundet i drøyt 25 år og ikke sa nei til litt ekstra oppvartning fra russiske skiskytterpotentater.
Jaktturer, en BMW og dyre klokker, hvorav en så stygg at man nesten ikke kan tro at Omega har tilvirket den. Ikke desto mindre skal den være verdt nesten 200 000 kroner. Økokrim knipset et bilde av den:

Men så er det altså disse horene Besseberg har forlystet seg med. Hvor mange det er tale om, vites ikke nøyaktig. Besseberg har vært litt tilbakeholden om dette i retten. Lett å forstå, horekunder snakker sjelden høyt om sine horestunder, især ikke i all offentlighet – med VG, Dagbladet og andre sladrehanker tilstede.
Besseberg var ingen ung mann da det sto på som verst. Han løp trolig ikke gatelangs i Moskva, i hektisk jakt på gatetøser, med blodsmak i munnen og melkesyre i beina. Neida, han trengte ikke det. Russerne var på tilbudssiden. Konseptet var enkelt: Et hotellrom, en dame i passende alder og – får man tro – en eske Viagra, eller Blå Extra, som det heter i skiskyttermiljøet…. ja, Besseberg var jo som nevnt ingen ungstut på denne tiden.
I retten i går fremkom at Besseberg hadde innledet et forhold til en russisk dame, benevnt “Eva”, som han ikke traff tilfeldig på en bar i Moskva og sjekket opp med uimotståelig sjarme og raffinert galanteri.
Rart med det … når man er president i et internasjonalt idrettsforbund, er det mye som ordner seg. Noen snakker sammen, brikker faller på plass og plutselig står en vakker dame på ens rom og byr seg frem.
Besseberg innrømmer i retten et forhold til Eva. De fant tonen og hverandre under dyna, og Besseberg mener at Eva likte ham. Det var gjensidig, og de snakket mye om skiskyting .. ja, Eva var svært interessert i skiskyting, hevder Besseberg.. men han var nok stivere nedentil enn i russisk, de trengte tolk for å samtale seriøst om stående og liggende skyteteknikk og strafferunder og sånne greier .. og da trådte russerne til og oversatte som bare det.
Tingretten i Buskerud ville ta rede på hvor amorøst dette forholdet var og spurte Besseberg om han betalte Eva for bryderiet, men det ville ikke den tidligere skiskytterpresidenten svare på.

En friskus, denne Besseberg .. og man kommer i tanker om Ola, som var fra Sandefjord og lettmatros ombord. En dag anløp skuta England, ikke lenge etter røyk han på ei real tøyte.
Ola va’kke så stø i engelsk, men det ordnet seg, han sa: “My little sweetheart”, og hun sa “yes very well” og “I love you”. Ola ville at hun skulle bli hans sweetheart på lengre sikt, og hun sa “yes very well” og “I love you”.
Jaja, Besseberg har driti seg ut… han har det, men finnes der ikke formildende omstendigheter? Jo, jeg synes det. Man må sette seg inn i Bessebergs situasjon. Drøyt 70 år og med kone som trolig forlengst har gjennomlevd den kjedeligste av alle pauser, nemlig menopausen, og kanskje har stengt butikken for godt… og så er han i et land langt borte, blant rause og snille venner som vil piffe ham opp og gi ham anledning til å gjenoppleve svunne tider…

Da kongen holdt nyttårstale, kom han ikke inn på dette med datter’n sin og påtroppende svigersønn. Det skjønner jeg meget godt, man vil jo nødig snakke om ubehagelige familieanliggender i full offentlighet.
Jeg nærer sympati for kongen vår, han er en hyggelig og jovvvial kar, og som far til døtre aner jeg hva slags tanker han baler og bakser med. Jeg forstår ham så inderlig vel … ja, det gjør jeg … og jeg tror ikke han er ellevill av begeistring med tanke på det som skal skje i Geiranger 31. august i år: Inngåelse av ekteskap mellom prinsesse Märtha og Durek Verrett.
De aller fleste fedre misliker tanken på at døtre kan komme til å hengi seg til udugelige sjarlataner og taskenspillere, eller verre: Obskur mannsperson som hevder å ha vokst opp et eller annet sted i en galakse cirka 2 537 000 lysår fra oss her på Jorden og senere – kanskje for 2,2 millioner år siden – ble til et reptil og etterhånden gjorde en lang reise og ble født påny høsten 1974 i Sacramento, California… ble voksen, begynte å snu og vende på atomer, stake opp og fjerne avleiringer i skjeder tilhørende kvinner som har hatt altfor hyppig sex med altfor mange menn i altfor mange år … og jeg tror nok kongen ble ganske nedfor av å lese om hvordan sjamanen i timevis tre, fire ganger daglig har monoton og repetitiv sex med prinsessen uten hverken komme, eller gå… men kongen trøster seg kanskje med at Märthas eggproduksjon forlengst er opphørt, slik at han slipper den vonde tanken på at et barnebarn skal bli utsatt for demonutdrivelse både titt og ofte.
Da kongen var ung, var han klok nok til å trosse faren sin, som mente at unge Harald burde følge tradisjonen og finne seg en europeisk prinsesse og videreføre innavlen.
Harald har kommet ganske godt fra denne skikken med sex innenfor slekten og skjønte at fortsatt innavl ikke er særlig gunstig for intellektuell utvikling i kommende generasjoner… ja, så giftet han seg med Sonja og håpet det beste.
Han regnet sikkert med å få noenlunde vettuge unger, men det slo ikke helt til. Märtha er Märtha og har utmerket seg ved at hun rett som det er kommer i snakk med hester og engler, og hun har aldri gitt utrykk for at hun ikke deler sin tilkommende ektemanns meninger, tanker og anskuelser.

Mine tanker går til kongen vår, som er helt maktesløs. Det er 2024 og han kvier seg trolig for å sette foten ned, riste datter’n sin og snakke henne til rette, fortelle at kongehuset ikke er et tarvelig tivoli og at hun latterliggjør hele familien ved å gifte seg med denne åndsforlatte sjamanen, som bobler over av absurditeter og endatil hevder at landet vårt er stuvende fullt av rasister, og at de kongelige er de aller verste.
Det er synd på kongen. Jeg tror ikke han gleder seg til 31. august, men han rår over seg selv. Han er konge, for svingende. Ingen vil protestere om han noen dager før bryllupet dessverre må sykemelde seg en ukes tid… og kanskje Sonja ikke synes hun bare kan reise fra den syke mannen sin…

Jeg skrudde på Debatten i går kveld. Gammel vane, men jeg liker den. Jeg hadde ikke på forhånd tatt rede på kveldens tema, og jeg hadde glemt at Fredrik Solvang er blitt programleder i NRKs MGP-sendinger. I stedet: Nina Owing.
Et kjent og kjært ansikt for alle oss som liker nyheter. Flink nyhetsoppleser, jada…hun er det, men hun er ikke Fredrik Solvang, som på sitt beste er en svært god debattleder – slik jeg ser det.
Nåvel, man rår ikke over NRKs personalpolitikk… og når jeg tenker meg om: Det måtte jo skje – før, eller siden.
Fredrik Solvang er homofil, og alle vet at mange homofile menn trekkes til MGP som durkdrevne alkoholikere til nattåpne barer. Han har kanskje i årevis dagdrømt om jobben han nå har fått, fablet om å iføre seg sine fineste dresser, knyte stilige slips, hengi seg til hemningsløse orgier av middelmådig musikk emballert i fargesprakende overdådighet av glitter og glam.
Jeg skjønner det, jeg unner ham det… men jeg frykter at han aldri kommer tilbake.

Solvang har uttalt at dette MGP-greiene bare er en liten flørt, bare noe han hadde sååå lyst til å gjøre, men han kommer tilbake, har han sagt … men hva om han ikke gjør det? Tenk om han trives så godt i sin nye rolle at han aldri kommer tilbake – til Debatten. Han er jo homofil, og ingen seriøse forskere har noen gang tilbakevist påstanden om at MGP er det aller beste homofile menn vet. MGP er som et sort hull, med gravitasjon så inni granskauen kraftig at de færreste homofile menn makter å stå imot.
Nåvel, det er trist å ikke se Fredrik Solvang på Debatten… det er det sannelig. Jeg savner ham. Nina Owing er bra, men bare Fredrik Solvang er Fredrik Solvang er Fredrik Solvang.

Tid om annen fyller jeg badekaret med passe varmt vann og senker meg nedi. Det gjorde jeg i går. En radio innen armlengdes avstand. Jeg slo den på. Ekko Helg, P2. Noen snakket om sæddonasjon. Jeg var ikke så interessert. I stedet for å lytte, lekte jeg litt med badeanden min, som er gul og blid og aldri drukner.
Jeg gadd ikke skifte kanal og hørte uten å høre etter, fikk bare med meg enkelte ord hist og noen der… donorregister, fars identitet, sædbanken, åpne donorer, assistert befruktning, anonyme donorer, enslige, 3200 barn, oppfølging, innlogging, helse Norge, mental helse, informasjon, forventning, foreningen for donorunnfangede…
Jeg lekte med badeanden min og kunne ha tenkt at den gamle donormetoden er den beste, men det gjorde jeg ikke… jeg tenkte ikke så mye…hørte bare halvveis etter … genetisk opphav, nysgjerrig, brikker som faller på plass, viktig…. jeg spisset ikke ørene… nei, jeg gjorde ikke det, ørene bare var der og mottok passivt ord og setninger, men jeg skjønte at det var tale om barn unnfanget ved hjelp av menn med sæd til overs.
TV-psykolog Peder Kjøs snakker, han sier det er viktig at donorunger så tidlig som mulig får vite at de er donorunger. Jeg kvesset ørene litt, en mann forteller at han som 36-åring fikk vite at han var donorunge og greide å spore opp donorpappaen sin og syntes det var fint.
Forskjell på donorpappaer. Noen vil være anonyme, noen vil være helt åpne om det, så åpne at de vil fortelle om det til alle i Norge via NRK Radio.
Programlederen introduserer tidligere stortingspolitiker Nicholas Wilkinson fra SV, som i 2020 var med på å endre bioteknologiloven. Dette lovarbeidet inspirerte ham kolossalt og han besluttet selv å servere sæd, i den hensikt å spre glede. Han har hjulpet alenemødre og barnløse par, sier han. Gledesspreder og filantrop.
“Jeg følte meg så glad etterpå, for jeg visste at jeg har hjulpet mange, så det mener jeg at er en av de beste følelsene alle kan få … ja, så det har hjulpet meg mye.”
Noe skurrer … var det ikke de barnløse han ville hjelpe?
Programleder: “Kor mange ungar kan det bli av det du har donert?”
Wilkinson forteller at seks familier er involvert og at disse bestemmer selv hvor mange ganger de vil bruke hans sæd. Hvis disse familiene nøyer seg med ett barn hver, blir Wilkinson pappa til seks unger. Hvis alle disse familiene går for trebarnskonseptet, snakker vi 18 stykker.
Wilkinson er åpen sæddonor, hvilket betyr at alle ungene etterhånden kan banke på døra hans og si hei, pappa.
Programleder: “Ka trur du at du vil gjær da, hvis det plutseleg dukkar opp nokon ungar på trappa di?”
Det har Wilkinson tenkt mye på, og han vil åpne døra på vidt gap og snakke om løst og fast, følelser og meninger og sånn.
“Jeg personlig er sosialist og for meg er det veldig viktig å dele og hjelpe andre, og da håper jeg også at denne personen også har noen av disse meninger, men det er … det tror jeg også er mye på grunn av foreldrene de bor sammen med.”
Eh… litt forblommet utredning, dette … men det synes klart at Wilkinson vil produsere sosialister.

Hvem i heite huleste er denne Nicholas Wilkinson, som vil ha en hel haug unger rekende omkring? Hvorfor ikke finne seg en kvinne, gifte seg med henne, gå inn for direkte innsprøytning og kjernefamilie? Underlig skrue.
Jeg må guuugle denne fyren, tenkte jeg og steg opp av badekaret. Håndkle. Iførte meg noen tøystykker.
Noen ganger er jeg så naiv at det nesten er litt søtt, men etter noen tastetrykk falt alt på plass: Nicholas Wilkinson ække no’ gla’ i fitte. Han er gift – med Sebastian… og Sebastian .. han ha’kke livmor…

.. er over. Nobelprisen i litteratur går til oss – til Norge. Fy faen med fett på, det er storartet. Absolutt fabelaktig. Det har ikke skjedd siden Sigrid Undset i 1928. Det er 95 år, det.
Nå er det Jon Fosse … denne underlige, gråsprengte karen som anløp livet i Haugesund og vokste opp i Strandebarm, der han syntes tilværelsen var så rar og aparte at han ikke kunne annet enn å skrive om den. Det ballet på seg i årenes løp… prosa, lyrikk, dramatikk, essayistikk … han skrev om nokon som kom, nokon som ikkje kom, nokon som sa dei skulle kome, men som ikkje kom .. litt om dei som kom utan å ha sagt ifrå på førehand og sikkert litt om dei som kom og ikkje ville gå att … Fosse er ordenes konge, det usagtes fyrste, det usigeliges yppersteprest … han er vår nye Ibsen, hevder mange … men han er mest Fosse og Fosse fosser fram, motvillig og sky som en røyskatt, men likevel … han er Fosse og han fosser fram, fosser og fosser, uten å like det ..nei, han liker det ikke, men fosses skal det…  og om han hamrer eller hamres, like fullt så skal der fosses .. og det er bra, men det er en hake.. ja, det er hake her, javisst er det en hake, det er en hake ved det meste, haker hist og haker her, nesten ingenting i hele verden er hakeløs.
Fosse skriver på nynorsk og haken … ja, haken er Noregs Mållag der det nå er full fest i alle små og enda mindre lokallag i de mest grissgrendte strøk av Noreg… og i Lagets hovedkvarter på Lilletorget i Oslo er det trolig tøylesløs festing fra morra til kveld, helt frem til julaften og kanskje enda litt til i romjula og trolig nyttårsaften attpå.
Noregs Mållag ble etablert i 1906, i suggestiv blodtåke av stivsinn, retthaveri og intoleranse. Det ble besluttet at målet helliger middelet .. og kilder jeg liker å lytte til, sier at Noregs Mållag foregrep nazismen med god margin og lanserte uttrykket den endelege løysinga, som klart kom til uttrykk i arbeidsprogrammet fra 1921:
“Det norske målet skal verta atterreist til einaste riksmål i landet.”
Tyskerne ville kvitte seg med jødene. Mållaget ville kvitte seg riksmål, tanken var å dyrke frem et rent og uplettet landsmål for alle nordmenn i en ny og strålande tid.
Slik gikk det ikke, men nå tror jeg faen meg Mållaget ser sitt snitt, i anledning Nobelprisen til Jon Fosse. Trolig er lagleder Peder Lofnes Hauge i full gang med å redigere Arbeidsprogram for Noregs Mållags 2022-26, i tråd med arbeidsprogrammet av 1921.

Hva med Jon Fosse? Er han også ekstremist? Nei, det trodde jeg ikke … ikke før i går, da han på NRK P2 ytret:
“At journalister i Aftenposten ikke får skrive nynorsk, er egentlig kriminelt.”

.. i hele verden, den enestående og helt uforlignelige Gitte, ringte nettopp .. og når hun slår på trå’n, løfter jeg telefonen:
– Næmen er det den jenta, den vakreste av alle kvinner i Norden og omegn?
Gitte lar seg ikke distrahere av hastig sammenskrudde komplimenter, hun har speil og vet noenlunde hvordan hun tar seg ut.
– Vet du noe om importrestriksjoner, Torjus?
– Ehh.. njæ, innførsel av kokain og sånne saker er ulovlig.. og våpen og sånn, for mye sprit og for mange sigaretter.
– Og makrellstørje, storøyet tunfisk og produkter derav … kjøkkenredskaper av melamin eller polyamid, levende hester medbragt som reisegods og leker, for å nevne noe…
– Jaså?
– Men det står ingenting om terror. Jeg har sjekket, vært inne på sidene til Tolletaten.
– Men terror er vel ingen importvare?
– Ikke? Vel, 190 personer er evakuert fra Gaza og fløyet til Norge. Disse omtales som norske statsborgere, eller personer med nær tilknytning til Norge. Litt diffust hvor nær denne tilknytningen er. 130 av dem har ikke adresse i Norge. Palestinakomiteen mener at disse må få hjelp til å bosette seg, og de fleste politikere synes sikkert det er en brillefin idé.
– Kanskje..
– 91 av disse er barn, som er oppvokst med grassat jødehat, det hatet er nok ikke blitt mindre de siste ukene og man må forvente en økning i årene som kommer.

– Trolig blir denne gjengen boende i Norge, og vi kan ikke utelukke at ungene gir seg hen til blodtørstig jihadisme når de blir tørre bak øra og vet hvordan de skal knivstikke, detonere selvmordsbomber og skyte med automatvåpen… og hvem tror du er prioriterte mål?
– Ehh..?
– Jødene, selvsagt.
– Ååå..
– Dette er stikk i strid med regjeringens økte innsats mot jødehat. I realiteten utgjør disse 190 evakuerte fra Gaza en markant økning av jødehatet her til lands.
– Du slette tid..
– Som jeg skulle sagt det selv…

Alle vet at Haakon Lie døde 25. mai, 2009 på Oppsal sykehjem i Oslo, hvilket satte Gud i en kinkig klemme: Himmel, eller helvete.
Etter hurtig saksbehandling ble Lie henvist til helvete. Han ble litt overrasket, ‘n Haakon var i levende live ikke så veldig religiøs og trodde ikke på annet enn den evige, drømmeløse søvn, men han tok det med kjølig fatning.
Som alle vet, var ikke Haakon Lie en fryktsom svekling, han motsatte seg fra første stund alle Djevelens imperativer og lo rått av alle de forpinte sjelers såre røster – deriblant Lenins.
Etter en ukes tid fikk Djevelen nok, han orket ikke mer av Lies overhåndtagende personlighet, holdt ikke ut den gamle Arbeiderparti-kjempens smerteterskel og hvordan han hånlo av alle Djevelens onde påhitt.
Faen sjøl følte sin autoritet truet og så ingen annen utvei enn å henvende seg til Gud. Han bønnfalt Herren om å gjøre om sitt vedtak og ta til seg Lie. Litt uklart hvordan Gud reagerte på henvendelsen, det er unntatt offentlighet, men Gud lot nåde gå for rett.
Det ryktes at Gud ikke er uten humor. Han plasserte Lie på tomannsrom med Einar Gerhardsen og tok frem et Omega lommeur (konfiskert fra Fridtjof Nansen) for å se hvor lang tid det tok før Lie ga seg i kast med grovsnakk og høylytt banning. Nesten fem sekunder.

Henimot solnedgang den dagen orket ikke Gud mer av Lies gny, glam, gnell og banning av aller røffeste sort. Det er jo ikke lov å banne i Himmelen, og dessuten syntes Gud synd på Gerhardsen, som ikke var i stand til å ta igjen og hadde glemt at han som statsminister holdt en anti-NATO-tale i Paris, 1957 … og to år tidligere kom hjem fra besøk i Moskva, med et skriftlig forslag til samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Det sovjetiske kommunistpartiet.
Ved begge disse tildragelser eksploderte Lie på sitt kontor i Folketeaterbygningen. Det ryktes at eksplosjonene var så kraftige at vinduene ut mot Youngstorget sprakk.
Nåvel, det var den gangen, men Lie har god hukommelse og husket landsmøtet i 1967, som det var i går .. men før han rakk å overhølje Gerhardsen med nye forbannelser, knipset Gud i fingrene og i løpet av en kvart millisekund var han omplassert, i firemannsrom med Jens Christian Hauge, Oscar Torp og Martin Tranmæl.
Lie roet seg ned, men ble etterhvert nokså paff da det ble klart for ham at hans gamle partivenner hadde mistet det aller meste av interessen for norsk politikk og aktualiteter hertil.
Etter en stund greide han å få Hauge opp av sofaen. Hauge var, som alle vet, Milorg-leder før han ble forsvarsminister og justisminister under Gerhardsen, og senere en av Norges aller mektigste menn uten politiske verv. Hauge var også Israel-venn og gikk ikke av veien for å legge til rette for salg av 20 tonn tungtvann til Israel i 1960.
– Har du fått med deg hva som skjer i Midt-Østen?
– Nja..
– Og hva Støre får seg til å si?
– Ehh…
– Først det han ikke får seg til å si. Det tok fire dager fra 7. oktober før den kødden gikk med på å kalle Hamas en terrororganisasjon – etter sterkt press… og nå sier han at konflikten mellom Israel og Hamas ikke har med religion å gjøre. Hva i hællvete er det for no’, Jens Christian?!?
– Ja, islam er islam og Støre er ikke vår mann.
– Nettopp. Hamas legger Koranen til grunn, og Muhammeds liv og lære.. alle vet hva det handler om. Det betyr død og pine, det … for alle vantro, især jødene i Israel.
Jens Christan Hauges hjerne klarnet, pupillene stabiliserte seg.
– Fred i Midt-Østen .. det kan du bare glemme, Haakon. I min tid som forsvarsminister hadde jeg mange kontakter og samtalepartnere, deriblant Golda. Ja, hun var jo på besøk hjemme hos meg. Tror det var i 1962. Hun var utenriksminister.
– 1961.
– Javel, du husker bedre enn jeg… vel, hun sa noe jeg aldri glemte… det blir ikke fred med araberne før de elsker sine egne barn mer enn de hater oss.

Hatet for å være fattige. Da de ble rike, ble de hatet for det også. Hatet for at de ikke integrerte seg, hatet da de ble integrert. Hatet på grunn av deres rase, og da nazismen ikke lenger var så veldig gangbar i Europa (Sverige inkludert), ble de hatet fordi de var statsløse. Da de fikk egen stat, ble de hatet for det også … og særlig irriterende er det nok at jødene siden opprettelsen av Israel i 1948 har bygget en demokratisk nasjon som funker og har bruttonasjonalprodukt nabolandene ikke er i nærheten av.

Jødehat går aldri av moten, ei heller i Norge. Søndag morgen hang et israelsk flagg på toppen av en silo i Oslo. En hjemmelaget versjon, med hakekors i stedet for jødestjernen. Politiet fjernet det og uttalte at de vurderer etterforskning.
For to dager siden besluttet politiet å ikke etterforske, delvis begrunnet med at fremvisning av hakekors ikke er ulovlig, slik koranbrenning heller ikke er det.
En grei beslutning, dessuten har Oslo-politiet nok å gjøre med all volden og knivstikkingen som muslimske ungdommer driver med rundt om i byen.
Det hadde imidlertid vært interessant å få vite litt mer om dette tøystykket med to blå striper og blått hakekors, eller en grafisk parafrase over det israelske flagget, som noen skjemtegauker kanskje ville yndet å benevne det?
Hvem hengte det opp? Hvem har planleggings- og gjennomføringsevne?
Vel, det skal ikke mye hjernekraft til for å utvikle tanken om flaggskjending, og gjennomføringsevnen er lik frembringelse av blåmaling, pensel og et hvitt stykke stoff … dernest førlighet tilstrekkelig for topptur på en silo. Motivet? Jødehat, selvsagt.
Mistenkte numero uno? Muslimer. Ingen hater jøder mer enn muslimer, men det kan selvsagt også være tale om noen eksistenser med nær tilknytning til Palestinakomiteen… og hvis man vil tenke litt videre og bredere, kan man ikke bortse fra at noen fra Antirasistisk Senter (heretter AS) har vært delaktig i planleggingen.
Mistanken til AS ble ikke svekket da jeg entret sidene deres for et snaut minutt siden. Man skulle tro at dette senteret (kanskje det aller verste senteret i hele Norge) hadde skrevet noe om de siste dagenes elleville oppblomstring av antisemittisme her til lands? Niks, ingenting.
Skyldes det ebbe i kassen, ingen penger til skjerm og tastatur? Neppe, AS er dette året fra staten tilgodesett med kroner 6.075.000 – rett inn på konto.
Det nyeste fra AS er litt om samer og vindmøller på Fosen, publisert 13. oktober .. og noe om urovekkende resultater fra årets skolevalg, publisert 8. september.
Kanskje ikke annet å vente, lederen i AS er Hatem Ben Mansour og nestleder Mari Linløkken er trolig heller ikke overstadig opptatt av jøders ve og vel.
Njau njau, eg veit no ikkji .. som mormor pleide si når hun var i villrede om de nære tings tilstand. Ikke godt å si  noe sikkert om hvem som hengte opp dette tøystykket i toppen av en silo i Oslo, men det hadde vært jævlig artig å vite, især med tanke på at det i morgen er 85 år siden Krystallnatten. Ja, 9. til 10. november i 1938 var natten da Hitler og Goebbels ga voldsglade partikamerater, Sturmabteilung og Hitler-Jugend carte blanche: Over 90 drepte jøder, drøyt 250 brente synagoger og rundelig regnet 7500 raserte, jødiske butikker.
Alle jøder kjenner denne historien og fortsettelsen, hertil også hvordan det norske Statspolitiet arresterte jøder i 1942 og -43 og sendte dem til Auschwitz.
I dag er det cirka 1500 jøder i Norge, og jeg tror ingen av dem har vært inne på tanken om å spasere over Grønland torg etter solnedgang … ikke før, heller. Det vil regjeringen gjøre noe med. Med bakgrunn i siste ukers økende aggresjon mot jøder, varslet regjeringen for noen dager siden videreføring av Handlingsplan mot antisemittisme 2021-23. Vil det gjøre susen? Neppe.
Min venn Ralf, klok mann og gla’ i algebra:
“Jødehatet i en populasjon er proporsjonal med andelen muslimer. Halverer du antallet muslimer, halverer du antisemittismen.”
Jeg hevder ikke at Ralf har rett, men jeg har ingen holdepunkter for å si at han tar feil.

Min eneste venninne i hele verden – den uforlignelige Gitte – ringte for en halvtime siden … og når Gitte ringer, løfter jeg telefonen.
– Næmen, er det den jenta… hyggelig.
Gitte er ikke den som spiller tid på snikksnakk:
– Trøstesløse og tåredryppende tilstander i Gaza. Det smeller både her og der. Bomber og granater. Harde kamper og folk dør hele tiden, både muslimer og jøder.
– Ja, det er fælt.
– Verst for israelerne, tror jeg.
– Ååå?
– Ja… for den ene parten er det grei skuring å dø, mange muslimer foretrekker jo døden fremfor livet. Verre for israelerne.
– Ååå?
– Jeg forutsetter at Paradiset finnes for begge parter, men det ser ut til å være to helt forskjellige steder. Jeg finner ikke noe særlig om jødenes himmel, men den muslimske er godt beskrevet.

– Etter det jeg har forstått, består Hamas-krigerne av rettroende muslimer som sysler med jihad… og i det øyeblikket de dør, la oss si i et rakettangrep, blir de martyrer og farer opp til himmelen i løpet av nesten ingen tid, og der er det ganske fett.
– Ååå?
– Alle får hver sin fasjonable leilighet, med vegger, tak og gulv tilvirket av gull og sølv og smaragder og diamanter. Den fineste mat og søteste vin, og alle får seg tildelt hasjpiper som gløder og ryker til evig tid. Kostbare klær, tunge gullsmykker og helt sikkert Rolex-klokker av dyreste sort. Slaraffenliv og skjørlevnet fra morra til kveld i all evighet.
– Saft suse.
– Ja, men det beste er jo de 72 jomfruene … smellvakre, deilige og dryppende kåte, med døgnkontinuerlig åpningstid. De er helt perfekte, ingen cellulitter, aldri menstruasjon, de bæsjer ikke, tisser ikke og kommer aldri i overgangsalderen.
– Men noe skurrer, Gitte. Martyrene er mange og blir stadig flere… og de er formodentlig svært pågående. Bare 72 jomfruer. Hvordan kan disse jentene holde seg urørt og rene til evig tid?
– Du mener upult?
– Ehh.. ja..
– Allah er stor og har ordnet det slik.
– Ja, selvsagt.
– Men som feminist er jeg urolig for de muslimske kvinnene. De er jo martyrer, de også… og jeg har ikke funnet noe om hvordan de har det i himmelen. Ikke et ord om 72 jomfruelige, kjekke menn med evig ereksjon.
– Men islam og likestilling?
– Nettopp. Disse stakkars kvinnenes himmelfart gjør ingen forskjell. De må nok beholde hijab og burka på, gjøre det de gjorde på Jorden .. være hjemme, lage mat, vaske klær, rydde… og forøvrig holde kjeft.