Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

… jeg ikke å skrive, det er så slitsomt… sitte helt i ro på en stol og dytte på taster, i en bestemt rekkefølge. Stolen er ikke så komfortabel, tastaturet er gammelt og fullt av rusk og rask og støv; knastene knaker og knirker, og noen av dem setter seg fast og lar seg såvidt løsne med en knivspiss.
Men det verste er å bruke hue, man må jo tenke en god del. Ække så gla’ i det lenger, synes jeg har tenkt nok. Da jeg var mye yngre enn jeg er nå, tenkte jeg ganske mye, men jeg kan ikke si at det har kastet av seg så mye… nei, kan ikke si det.
Nåvel, la meg nærme meg poenget:
Jeg ville så gjerne skrive ørlite grann om jødehat, men jeg ønsket å gjøre lett for meg selv. Jeg vil jo helst ikke bruke en lubben brøkdel av denne lørdagen til å beføle et tastatur. Flaks da at jeg for noen år siden skrudde sammen en autonom teksttilvirkningsinnretning, eller automatisk skrivemaskin, basert på det nyeste innen gunstig intelligens.

Jeg har oppgradert denne maskinen med det alle nyeste innen briggske logaritmemodulasjoner med superelastisk, semantikkoordinerende matriseintegral… ja, også har jeg tappet det gamle kjølevannet, fylt på nytt, strammet alle slangeklemmer og skiftet rullelager i radiatorviftene.
Så bra er denne maskinen blitt, at den bare trenger ett stikkord for å lage en tekst. Jeg tastet inn JØDEHAT, dernest ENTER og la meg på sofaen for en liten kåbbaistrekk.
Jeg sovnet … zzzzzz … og våknet en snau time senere. Da var teksten forlengst ferdig:

DEN FJERDE DØDSSYND
Vriene greier, vanskelig å forstå, henimot ubegripelig. Antisemittisme. Det er jo så inni gamperæva irrasjonelt. Hvorfor hate noe som nesten ikke finnes… ja, for jøder finnes jo nesten ikke. I gata der jeg bor, finnes ingen jøder. I byen der jeg bor? Aner ikke, ha’kke hørt om noen.

Da Hitler ble kansler i 1933, var Tysklands innbyggertall 67,7 millioner, hvorav 525 000 jøder.. og som alle vet, anklaget Hitler og hans venner jødene for all elendighet i Tyskland, inkludert den ydmykende Versaillestraktaten signert i 1919.
Ganske stivt stykke… kan det være slik at 0,77 prosent av en befolkning er i stand til å legge et tjukt lag av forfall og fordervelse, sult og nød over resten av befolkningen – 99,23 prosent – i et 468 787 kvadratkilometer stort land? Selvsagt ikke, og det var ikke jødene som startet 1. verdenskrig, og de aller fleste tyskere så aldri snurten av en jøde. De fleste jødene bodde i byene, flest i Berlin.
Igjen: Hvorfor hate noe som nesten ikke finnes?
For flere enn noen få år siden besluttet jeg å bli litt klokere; jeg oppsøkte et bibliotek og lånte JØDEHAT – Antisemittismens historie fra antikken til i dag, skrevet av Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz.
Riktig en tjukkas av en bok. Mye kjent stoff, men nytt for meg var teologiprofessor Martin Luthers overhåndtagende aversjon mot jøder. Han sparte ikke på kruttet:
“Ved siden av Djevelen har den kristne ingen fiende som er så giftig, så desperat så bitter som den ekte jøde. De er giftslanger som røver, plyndrer, forderver og forbanner. De som ikke skjønner det, kan krype inn i rasshølene deres.”
Ble jeg klokere av denne boken? Jeg ble ikke dummere, men jeg kan ikke erindre at den i nevneverdig monn inneholdt utlegninger om det det kolossale hatet muslimer nærer overfor jøder.
Sitatet fra Luther er tidløst. Hvis vi bytter ut den kristne med hele verden, blir det helt tidsriktig, især i et muslimsk perspektiv. Ja, la oss vær ærlige, ingen nåtidsmennesker hater jøder mer enn muslimer. Muslimer vil jo gjerne – på bestialsk vis – drepe alle jøder i hele verden, slik naziregimet i Tyskland så inderlig ønsket.
Kan dette hatet ha noe med misunnelse å gjøre, forøvrig i katolisismen notert som dødssynd nummer fire?
Jeg tror det. Det er jo slik at mange mennesker krymper seg i misunnelse over de som er klokere, mer intelligente, flinkere, mer siviliserte, rikere … og svært irriterende for palestinere er det nok å ha slike prakteksemplarer som nærmeste nabo.
Jada, jøder er gløgge. Ta en titt på oversikten over vinnerne av Nobel-prisen, 22 prosent av dem er jøder, antallet arabiske nobelprisvinnere kan telles på det som er igjen av fingre på en pensjonert sagbruksarbeiders ene hånd.
Kuriosa hertil må nevnes Naguib Mahfouz, egyptisk forfatter og ateist, som ble tildelt Nobel-prisen i litteratur for 1988, men han var nok litt uvøren i boken Gebelawis barn, der han skrev litt for fritt om Allah. Muslimer liker jo ikke ytringsfrihet i nevneverdig monn; en gjeng jihadister utlyste en fatwa, og en dag i 1994 gikk to av dem til angrep på Mahfouz på åpen gate, med drap i sinne. Forfatteren ble brutalt knivstukket i nakken. Han overlevde, men ble aldri helt seg selv igjen.
Jødene i Israel er glupe og kløktige. Sånn er det bare. Ergerlig og fortærende for alle araberne som bor i landene omkring, og ikke så artig å bli tatt grundig ved nesen, slik som i september i år, da flere tusen personsøkere og walkie-talkier begynte å oppføre seg underlig… ja, de var så aparte at de eksploderte og ikke gjorde det så hyggelig å være Hizbollah-terrorist.
Irriterende å ha en slik nabo, som er så inni granskauen vellykket … høyt bruttonasjonalprodukt, høyteknologisk stormakt, alminnelig velstand og: Demokrati, endatil liberalt… som er det aller verste araberne vet: muslimer synes jo alle burde underkaste seg profeten Muhammed, be til Allah og leve slik man gjorde for 1400 år siden.
I de siste tiårene har Norge importert jødehat i stor stil. I dag har vi drøyt 200 000 muslimer i Norge, og det merkes. Innvandrere fra muslimske land står for det aller meste av kriminalitet her til lands og for noen få dager siden måtte politiet rykke ut til en adresse i Ullensaker, der en ung mann truet en nabo med kniv.
Politiets nærvær dempet ikke den unge syrers gemytt. Han gikk løs på en politibetjent og hadde kanskje til hensikt å skjære av hodet, slik skikken er blant mange muslimer. Han greide ikke det, bare noen ikke livstruende stikkskader i betjentens halsregion. Politiet skjøt ham, dernest ble han sendt avsted til sykehus.
Nei, sett slikt.. nå skriver jeg meg helt bort, det var jo jødene jeg skulle skrive om. Jepp, det finnes omlag 1500 av dem i Norge. De har ingen grunn til å føle seg trygge, og jeg tror ikke regjeringens Handlingsplan mot antisemittisme, lansert 11. november, vil gjøre noe fra, eller til.
Ved denne trykksaken hefter en åpenbar svakhet, den påpeker ikke hovedkilden til antisemittismen i Norge: Muslimer.. som støttet av norsk venstreside utgjør en ganske motbydelig allianse. Rapportskriverne later som om de ikke vet hvorfra det meste av antisemittismen kommer fra. Så mye uvitenhet simulerer de, at de foreskriver mer kunnskap via forskning. De vil altså forske frem kunnskap de aller fleste forlengst har skaffet seg.
Jeg tror man kan si at jødehatet her til lands eser ut i takt med økende antall muslimer. Gla’ jeg ikke er jøde. I byen der jeg bor er muslimene stedvis en trussel mot folkehelsa. Hadde jeg vært jøde, ville jeg ikke forlatt kåken min uten forlengst henfarne morfars Webley .455 under frakken. Ikke faen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Antisemittisme kommer til uttrykk på ulike vis. Noen løper omkring i gatene og roper from the river to sea, palestine will be free… mange av dem vet ikke hvilken elv det er tale om, men det ække så nøye, de ønsker uansett snarlig opphør av staten Israel og alle jøder pokkerivold, slik at Hamas kan overta og utvikle en dysfunksjonell drittstat basert på terror, drap, ufrihet, kvinneforakt, barneekteskap … et ytterst usivilisert skrekkoggruregime i tråd med Koranen og Muhammeds liv og levnet, med bruttonasjonalprodukt såvidt målbart og eksportinntekter fra noen dadler og en og annen fiken.
Andre skriver kronikker hvori massakren 7. oktober i fjor er helt utelatt og unnlater i samme slengen å nevne at Hamas dytter små barn og overvektige kvinner – kanskje endog fruktsommelige – foran seg, som skjold mot kuler og granatsplinter.
Jada, antisemittiske ytringer kommer i mange former og fasonger. Enkelte er kamuflert med glasur av snedige formuleringer tilsatt løgnaktige subtiliteter så lurendreierske at mange tror det de hører, eller ser.
Noen tenker helt nytt, eksemplifisert ved Volvo V70-konseptet:

Bildet er hentet fra Facebook. Ingen ord, intet argument. Dette er rett på sak. Bileieren sammenligner Israel med det tyske naziregimet, 1933-45. Man blir litt matt av en slik analogi, og jeg kan ikke annet enn minnes faren min, som – når jeg i barndommen gjorde noe aldeles riv, ruskende galt – ytret med lav og mild stemme: Jaja, gutten min … mot dumskapen er selv Vår Herre maktesløs.
Hvem som eier denne bilen? Vel, registreringsnummeret fremgår av bildet, men jeg er av den sorten som tid om annen liker å yte litt folkeopplysning, slik at dere slipper bryet med inntasting på Statens vegvesens sider:
Reidar Kaarbø, bosatt i Askøy kommune.

I går bragte Dagsrevyen et innslag hvori Geir Stomnås, pastor i Filadelfia-menigheten i Vennesla, advarte mot yoga. Han mener at praktisering av yoga kan åpne for “åndsmakter som ikke er fra den levende Gud”.
Pastoren fikk i samme innslag sitt pass påskrevet av noen unge yogadamer fra Kristiansand, som mener at Stomnås er litt av tullebukk.

Njæææ, ække så sikker på det. Jeg tror Stomnås er inne på no’. For ganske mange år siden var jeg kjæreste med en dame, som jevnlig henga seg til yoga. En dag ville hun ha med meg. Jepp, hun ville ha med meg på et yogaparti. Jeg reagerte naturligvis ganske negativt. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan jeg responderte, men jeg kan ha ytret meg omtrent slik: Hææ… yoga, ække det bare no’ for kvinner og homser?
Nåvel, denne kjæresten min, la oss kalle henne Hilde, maste og sa at jeg ville ha veldig godt av en yogatime og at det dessuten ville være så hyggelig, atte…
Vel, jeg lot meg omsider overtale.
Bare damer, mellom 30 og 40 år. Jeg følte meg ganske utilpass. Hilde sa at jeg skulle stå rett bak henne og kopiere hennes bevegelser. Den mannlige instruktøren satte i gang, og jeg festet blikket på Hilde.
Som alle de andre damene, var Hilde iført tekstiler som satt klistret til alle hennes kroppsdeler. Hertil må nevnes at Hilde var ganske stram i ramma og hadde nøyaktig de formene som menn i alminnelighet setter så uendelig stor pris på… jeg lot meg henføre av hennes bevegelser på en slik måte at fantasien tok helt overhånd. Heldigvis hadde jeg på meg en ganske vid og romslig shorts, som skjulte hvilke omstendigheter jeg var kommet i… synd å si at mine tanker var hos Gud. Nei, de var nok ikke det…

… om å skrive tidenes intervju, ikke bare drømt, jeg har bedt med jevne mellomrom, over flere år, uten minste lille flik av brøkdelen av et svar. Ingenting. Taushet, så omseggripende at jeg kunne høre en bille bæsje på en bomullsdott.

Jeg hadde gitt opp hele prosjektet, men ikke helt og holdent. Jeg ville ikke gi opp. Hybris.. jada, et umulig foretagende, en ulaseggjørlighet så gampesvær at intet språk inneholder vokabular rikt nok til å ikle det et begripelig uttrykk.
Jeg har næret tvil om min forstand. Jada, jeg har det… har tenkt at jeg før eller siden blir hentet av noen og bragt avsted til en ikke så veldig åpen avdeling med murvegger malt i beroligende nyanser av grønt.
Nåvel, i den senere tid har jeg erkjent det umulige. Angjeldende intervjuobjekt er umulig å få tak i. Han er ikke av den sorten som holder seg med telefon, eller e-mailadresse, niks … ikke postkasse heller. Vet ikke om begrepet uten fast bopel er korrekt, men det er ikke helt galt heller, tror jeg… men:
I dag tidlig våknet jeg omtrent ved vanlig tid. Jeg oppsøkte kaffemaskinen, aktiverte den og gikk på do. Etter innpå 500 grams vektreduksjon, hentet jeg kaffe og installerte meg i lenestolen jeg ikke kan unnvære, slitt og fillete, men svært komfortabel.
– God morgen.
Jeg skvatt og tittet omkring, i alle himmelretninger. Ingen. Bare innbo, løsøre og støvholdig luft. Jeg satte fra meg kaffekoppen og var ved å reise meg.
– Slapp av, det er bare meg.
Sonor stemme. Overaltnærværende.
– Eh.. hvem?
– Gud, eller la oss si Jesus. Vi sier det. Du pleide jo som barn å begynne aftenbønnene med “Kjære Jesus ….” Jeg husker disse bønnene. Du ba aldri om fine julegaver til jul, men at mor, far, broren din og alle vennene dine skulle ha det bra, bikkja til mormoren din inkludert. Den het Kora, husker jeg.
– Eh..
– … men det er en stund siden. Hva skjedde? Du trenger ikke svare. Jeg vet jo alt. Allvitende, vet du… men nok snikksnakk. Jeg har bønnhørt deg, men dette blir ikke no’ portrettintervju. Jeg har et møte om 10 minutter.
Jeg hadde summet meg, kommet til hektene. Jeg sank ned i stolen og nippet til kaffen.
– Møte, med hvem?
– Vi er tre.
– Tre?
– Hehehe.. der lurte jeg deg litt. Artig. Jeg skal i møte med meg selv, men vi er tre. Du er kjent med treenigheten, ikke sant. Klart du er. Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Intrikate greier, men akkurat nå er jeg Jesus. Har du spørsmålene klare?
– Eh… ja, altså…
– .. jeg vet hva du skal spørre om. Det nærmer seg bursdagen min, eller det dere tror er bursdagen min, du vil spørre om hva jeg synes om at kommunalsjef for skole i Trondheim, Svein Johny Forren, vil forby skolegudstjeneste i Trondheim før jul. Forren og mange med ham vil ikke at barna skal få vite no’ særlig om meg.
– Blir du ikke lei deg?
– Joda, men jeg er vant til det … been around for a while, som de sier i Texas. Jeg er vant til avkristning, men jeg er optimist.
– Hvor sur er du på Human-Etisk Forbund?
– Hehehe .. ikke så veldig, og du vil bli forbauset over hvor mange ateister som på dødsleiet henvender seg til oss. Søtt. I seneste laget, men jeg lytter. Er jo gla’ i alle, jeg.
– Mange lurer på hvor du var i tiden 1939-45?
– Jeg var der, lys våken hele tiden. Det var jeg også 7. oktober i fjor. Du må ikke glemme at dere er skapt i mitt bilde, med fri vilje. For å si det enkelt og tidsriktig, vi er på tilbudssiden. De som har lest Bibelen, vet hva det handler om.
– Hva synes du om konkurransesituasjonen nå for tiden, det er jo cirka 1,5 milliarder muslimer i verden, rundelig regnet 20 prosent av verdens befolkning.
– Hehe.. morsomt.. vel, vi driver ikke med markedsanalyser her i går’n, men som tidligere mer enn antydet, dere er skapt for å gjøre frie valg, men jeg vil ikke anbefale noen å hengi seg til islam. Absolutt ikke.
– Du som er jøde, Jesus .. hva synes du om antisemittismen som brer som en bråtebrann … åndsforlatte muslimer som reker omkring i vestlige byer og vil drepe jøder, fremheiet av skrålende og uvitende raddiser som ikke ser hånd for seg, og her i Norge har vi en regjering som ser en annen vei og synes det er helt greit med litt jødehat hist og her.
– Antisemittisme er irrasjonalitet av uhyrlige dimensjoner, men den er nok kommet for å bli, akkurat som rotter i Marseilles havneområde og kakerlakker på hotellrom i Bagdad. Jødehat går aldri av moten. Om jeg får sitere  Matteus … Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriften og heller ikke Guds kraft.
– Jeg har alltid lurt på én ting…
– … jeg vet det. Du lurer på hvor Judas er. Jeg vet det selvsagt, men det er opplysninger unntatt offentlighet.
– Men…
– … jeg vet du har sympati for Judas. Det har jeg også, men tiden går, jeg må i møte.
– Sa du ikke ti minutter?
– En talemåte. Vi har ikke klokker her.
– Flere tusen takk for at du tok deg tid. Tror du vi ses?
– Kan tenkes. Mirakler skjer tid om annen. Uansett hyggelig å slå av en prat, men nå må jeg gå… ehh… det glemte jeg nesten. Din venninne Linda synes du banner for mye. Jeg vet du ikke mener noe vondt med det, men hun har et poeng, synes du ikke?
– Ehhh..
– Jo, hun har det. Adjø, min sønn.
– Ha det, Jesus.

Hjernen er en underlig dings. Forleden dag slo en tanke meg, uten forvarsel: Bør jeg kjøpe tøymykner?
Jeg ble ganske forferdet. Sjokkert. Jeg har aldri brukt tøymykner. Aldri. Hvorfra kom denne innskytelsen? Etter flere sekunders intens tenkning, var jeg like klok og mer enn ganske forvirret.
Etter en natts drømmer hadde dette tankefrøet spiret og vokst seg til en plante: Er jeg blitt homo?
Det er da ganske spesielt for en voksen, heterofil mann å komme i tanker om å kjøpe tøymykner.
Ettersom det ikke er lenge siden sommeren og sommer er reprisetid – det vet alle – republiserer jeg en liten tekst nedtastet for noen år siden:

HOMO?
Her en dag ryddet jeg og tørket litt støv, kildesorterte søppel, støvsugde, kjøpte roser og puttet dem i en vase med vann.

Jeg ble nokså overrasket … og urolig. Var redd jeg var blitt homo? Jeg oppsøkte fastlegen og sa:
– Jeg frykter at jeg kan ha blitt homo.
– Du slette tid, la meg høre…
Jeg redegjorde kort for mine hjemlige sysler noen dager før.
– Hmmm … ikke bra. Dette er ikke mitt fagfelt, men jeg vet folk sjelden blir homo i din alder. Vanligvis oppdager man sånt langt tidligere, oftest i puberteten. Du ventet besøk, sier du… javel, det er jo formildende omstendighet. Vel vel, vi får snakke om det. Jeg har en test, utviklet ved Harvard på 60-tallet, som jeg har flikket litt på. Jeg stiller deg noen spørsmål. Du skal ikke tenke noe særlig, bare svare så fort du kan.
– Ok.
– Rosa, eller blått. Hva foretrekker du?
– Blått.
– Brad Pitt, eller Angelina Jolie.
– Jolie.
– Du jukser ikke?
– Nei.
– Ford, eller Fiat.
– Ford.
– Amy Winehouse, eller Metallica?
– Winehouse.
– Hva er dette, sa doktor’n og viste et fotografi av en innretning tilvirket i aluminium.
– En dobbel Weber-forgasser… 45 mm, tror jeg. Passer til mange gamle biler.
– Bra. Hest, eller traktor?
– Traktor.
– Har du overrasket deg selv ved kjøpe skjorter med mye mønster og farger og sånn i det siste?
– Nei.
– Hva med woke og mange slags kjønn og klima og sånn. Opptatt av det?
– Nei.
– Biff, eller bønner?
– Biff.
– Øl og fenalår er ennå bærebjelken i kostholdet ditt?
– Jepp.
– Du har ikke begynt å drikke hvitvin?
– Niks.
– Men du får av og til for deg at du skal rydde og pynte hjemme?
– Det har hendt.
– Hmmm… jeg tror du er utenfor fare, sa han og bøyde seg frem, strøk meg over underarmen og sa:
– Jeg er jo ganske kjekk av meg, hva føler du nå?
– Ingenting.
– Bra! Jeg tror du kan slappe av. Skulle du helt uten videre få lyst til å plukke blåveis til våren, får du komme tilbake.
– Tusen takk, doktor. Virkelig snilt av deg å hjelpe meg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag, for nesten ingen tid siden, ringte jeg Kirkens SOS.
– Kirkens SOS, god dag.
– God dag, jeg heter Torjus Dølo og jeg…

Vi lar det henge i løse luften. Vi sier det er en cliffhanger, som de kaller det i Hollywood og nære omegn.
Da det ble kjent at Donald Trump vant presidentvalget, gikk mange helt av hengslene. Reaksjonene var mangeartede. Noen ble rasende og bablet historieløst om at Trump er den nye Hitler, og at USA nå er omtrent der Tyskland var i 1933, og at denne fæle anarkofabelfantastnazirasistfacismen vil bre seg vidt omkring, over havet til Europa og inn i alle gater, streder og portrom på Grünerløkka.
Andre mistet førligheten i beina, ramlet overende, krøp sammen i fosterstilling, hikstgråt og sank ned i en beksvart depresjon. Der ble de liggende passive en god stund, bortsett fra en og annen selfie tid om annen, som de sendte til gode venner og fikk hjerte-emojier i retur.
Etterhvert stablet de seg på to og ringte krisetelefonene til Kirkens SOS og Mental helse. NRK bragte et ganske morsomt nyhetsinnslag for to dager siden. Generalsekretæren i Kirkens SOS, Lasse Heimdal, fortalte at drøyt en fjerdedel av innringerne de siste dagene var mennesker som måtte ha noen å snakke med – etter det forferdelige valget i USA.
Heimdal fortalte med dyp innlevelse og masse empati om folk som er helt ute av seg, absolutt fortvilet over at Trump i januar neste år vil innta det Det hvite hus… nåtidsfrykt, fremtidsfrykt, spørsmål om nærmeste tilfluktsrom, om det blir krig i Norge nå, eller til uka… og noen spurte om det blir mangel på mat.
Heimdal:
“Det en en allmenn bekymring, det merker vi jo rundt alle lunsjbord i Norge, men for noen blir det så mye utrygghet at de blir ordentlig redde, og kanskje også syke.”

Alle lunsjbord i Norge? Neppe. Hva slags sykdommer.. det sier ikke Heimdal noe om.
Han sier heller ikke noe om hvem som ringer. Man er henvist til gjetninger:
Kan det være representanter fra generasjon Z, de som anløp livet sånn omtrent mellom 1995 og 2010? De er jo noen svært tandre og skjøre organismer, følsomme som mimosaer, går sjelden ut når det regner og mange av dem har ikke kommet til hektene igjen etter koronapandemien.
Kan det være kvinner i overgangsalderen? Her er snakk om hormoner på ville veier, hetetokter, svette i strie strømmer, kognitiv svikt og i de alvorligste tilfeller drapsmodus og opphør av vanlig hjernevirksomhet.
Er det menn? Menn med hår på brøstet, som jobber på anlegg, eller driver skogsdrift? Neppe, men det er kanskje unge menn som er usikre på hvilket kjønn de tilhører i dag, men er ganske sikre på at de like usikre i morra.
Nåvel, la oss oppløse cliffhanger’n:
Jeg fortalte damen i Kirkens SOS at jeg er svært bekymret, ikke så mye for meg selv, men for en svært god venn og barndomskamerat, en jøde med kone og to døtre, ti og tolv år gamle.
– Javel, sa damen.
Videre fortalte jeg om denne familiens frykt for den økende antisemittismen her til lands, frykt for forrykte, propalestinske og voldelige muslimer på gater og streder og deres etnisk norske klakører som skriker “from the river to the sea…” – uten å vite hvilke elv det er snakk om – og “ingen sionister i våre gater”, som betyr portforbud for jøder.
– Ja, det er ikke no’ hyggelig, sa damen.
– Ikke hyggelig i det hele tatt, sa jeg og fortsatte:
– Familien bor i tettbygd strøk i en ganske stor norsk by, men nå vurderer den å flytte.
– Hvor da?
– Til et land der det går an leve uten å frykt for å bli drept, eller slått halvt ihjel. Kanskje helt til Israel.
Det syntes damen var vondt å høre, jeg diktet litt mer før jeg:
– Dette er en tulletelefon. Jeg kjenner ikke en slik familie, men slike familier finnes nok i Norge.
Hun tok mitt lille falskspill med godt humør. Jeg spurte om hvor mange jøder som har ringt Kirkens SOS etter 7. oktober i fjor og uttrykt frykt for liv og lemmer.
– Jeg vet ikke om noen, sa damen.
Jeg takket pent for samtalen og la på.
Poenget med denne teksten?
At de kjøtthuene som angstridd ringer til Kirkens SOS og rapporter om nervesammenbrudd forårsaket av at noen har vunnet et demokratisk valg i et oversjøisk land, bør ta seg en tur ut i virkeligheten og se hva som truer offentlig ro og orden, lov og rett og demokrati i dette landet.
Vi så det i Amsterdam sist torsdag, gjorde vi ikke .. joda, et par hundre muslimer av ymse slag gikk sammen om kollektivt drapsforsøk på tilreisende fans av den israelske fotballklubben Maccabi Tel Aviv. I januar kommer Maccabi Tel Aviv til Aspmyra. Kamp mot Bodø/Glimt. Påregnes må tilreisende muslimer med lystmord i blikket, støttet av Palestina-komiteen med en skau av palestinske flagg.
La oss håpe politiet i Bodø er bedre forberedt enn kollegene var i Amsterdam, at de greier å forhindre det meste av knivstikk, hjernerystelser, beinbrudd, ballespark, istykkerslåtte neser og utslåtte tenner.
Har jeg nevnt noe en venn av meg sa til meg for en tid tilbake? Nei, det har jeg visst glemt i farten. Han sa:
“Islam ække først og fremst en religion, det er en sinnssykdom.”
Jeg tror kanskje han er inne på no’… fortsatt go’ søndag.

Da tyskerne overfalt Nederland i 1940 og okkuperte hele landet, var jødene sjanseløse. Flesteparten av landets 140 000 jøder ble drept, enten i Nederland, eller i utryddelsesleire i Polen. Blant dem var Anne Frank, bosatt med sin familie i Prinsengracht, midt i Amsterdam.
I går kveld ble også jødene overfalt i Amsterdam. Israelske fotballsupportere var kommet til byen for å se sitt lag Maccabi Tel Aviv spille mot Ajax. Men sett slikt… en svær mobb samlet seg for å fortsette der Gestapo og Wehrmacht slapp i 1945.
En hel haug melaninrike muslimer med propalestinsk, morderisk sinnelag gikk løs på de israelske gjestene. De må ha hatt gode “arbeidsforhold”. Fra informert hold: Ti israelere skadet, tre savnet. 62 gærne muslimer arrestert.
I 1940 fantes ikke Israel. Jødene hadde ikke noe trygt sted. Annerledes i dag. Israels statsminister Benjamin Netanyahu er fly forbanna og sørger for at de israelske fotballsupporterne blir fløyet hjem snøggast råd.
I august i år ble det kjent at norske medieaktører vil etablere et nasjonalt senter for kildekritikk.
“Spredning av desinformasjon er en trussel som berører alle deler av samfunnet. Det er behov for en forsterket innsats på dette området. Vi må ta vare på det viktigste vi har, nemlig tilliten til hverandre og demokratiet vårt”, skrev nyhetsdirektør i NRK og styreleder i Faktisk, Helje Solberg, i en pressemelding den gangen.

Men dette koster pæng. Initiativtagerne bak dette sannhetssenteret anslår 70-100 millioner kroner årlig, men det kan da umulig koste så mye penger å skrive en sann og etterrettelig nyhetstittel.
NRK bragte denne nyheten idag:

Fotballrelatert? Gudbedre .. tittelen burde selvsagt vært i henhold til sannheten, eksempelvis:
Jødeforfølgelser i Amsterdam

Ikke godt å si hvor lenge vi har ham. Han er like gammel som faren hans var da han døde og to år eldre enn farfar da han mistet puls og stoffskifte.
En bra mann. Jovvvial, blid, morsom og kul. Jeg tror det norske folk holder meget av ham. Han har vært kongen vår i 33 år og gjort en førsteklasses jobb, men han nærmer seg kongsgjernings slutt. Trist som faen, men sant.
Kong Harald hadde fortjent å slappe av, sitte ved favorittpeisen sin på Kongsseter’n og lese en god bok, nippe til en dobbel whisky, være helt bekymringsløs, glede seg over at Norges kongehus står støtt som Dovre, trygg i forvissning om at Se og Hør ikke har annet kongestoff å publisere enn hva slags kjoler kone og svigerdatter velger å iføre seg ved festlige anledninger.
Kong Harald er en mann som liker å holde seg orientert. Hvis han vil holde seg oppdatert om de nære ting, leser han nok Se og Hør, som her om dagen bragte denne nyhetstittelen om svigersønn Durek: Jeg skulle aldri sugd ham
Gamle menn er ofte konservative, og mange av dem er ikke overstadig betatt av konseptet kukksuging menn imellom. Kan godt tenkes at kong Harald er blant dem.

Han var nok heller ikke så begeistret da Durek for noen år siden, via sin podcast, fortalte alle om sin vane med å råknulle sin Märtha i timevis … uten hverken komme, eller gå.
Ingen pappa liker å høre sin datter omtalt slik. Durek Verrett er forrykt, svigersønn fra helvete, en sikker og henimot utømmelig kilde til ekstremt dårlige nyheter. Kong Harald er maktesløs. Han kan bare sitte der og gremme seg over en datter som ikke hadde vett nok til å inngå ekteskap med en åndsfrisk, normalt fungerende mann oppvokst i et noenlunde møblert hjem.
Ikke sikkert kongen er så fornøyd med sønnen sin heller. Kanskje stiller han seg tvilende til kronprinsens dømmekraft og synes det er vanskelig å forsone seg med at Haakon falt for en blond alenemor på Quartfestivalen i 1999.
Kongen tenker kanskje at Haakon heller burde funnet seg en dannet og søt pike, godt oppdratt, uten barn, fra hovedstadens bedre strøk – slik hans selv gjorde.
Lille Marius var litt av et sjarmtroll den gangen, nå er han et monster. En hardkokt kriminell, som ikke går av veien for å banke opp damer, true folk på livet, rappe motorkjøretøyer, råkjøre, bruke masse narkotika og arrangere heidundrede fyllefester på Skaugum, med gjester som rapper sølvtøy fra kronprinsparets private bolig. Trolig har det ikke vært så mye hurlumhei på Skaugum siden Reichskommisar Terboven bodde der i perioden 1940-45.

Kongen undres nok på hva som skjedde 4. august, og hvor ble det av simkortet til Marius’ mobiltelefon? Da svigerdatteren fikk vite at politiet var på vei for å arrestere sønnen hennes, løp hun straks over til Marius’ bolig og ga seg til å rydde i hu og hast – mens hennes tungt kriminelle sønn sto i dusjen.
Da politiet kom, var Marius Borg Høibys simkort fjernet fra hans mobiltelefon, gitt. Sporløst borte. Høiby avviser å ha fjernet no’ simkort. Så hvem gjorde det? Et mysterium.
Er kongen fly forbanna, fordi det han har jobbet målrettet for i 33 år er sabotert av en gjeng drittunger? Kanskje. Uansett, han har litt av hvert å tenke på. La oss håpe han gjør noen grep og får litt orden i huset sitt før han flytter til Akershus slott, inn i en sarkofag designet av Snøhetta.

Bot 18 000 kroner stor, 21 dagers betinget fengsel – med prøvetid på to år. Slik lyder Oslo tingretts dom. Domfelte er en 51 år gammel mann som i november i fjor tastet dette på facebook:
“I mine øyne er muslimer luft og ikke annet enn plagedyr som bare kan drepes og fjernes”.
Denne setningen ble til som reaksjon på et propalestinsk facebook-innlegg postet av Sofia Rana, som er veeeldig lett å la seg provosere av. Hun er Rødt-politiker, og det er fare for hun blir innvalgt på Stortinget neste høst.
Den 1. januar i år ytret hun seg slik på X, tidligere kjent som Twitter: From the river to the sea, Palestine will be free. From the river to the sea, Palestine will be free. From the river to the sea, Palestine will be free. From the river to the sea, Palestine will be free.

Altså … på rappen fire oppfordringer til folkemord. Alle vet jo at dette slagordet betyr: Utslettelse av Israel og avvikling av jødisk liv i Midt-Østen.
Ingenlunde sjokkerende. Rana er hardkokt kommunist, og alle vet at kommunister ikke går av veien for et folkemord, eller flere … og hva gjelder dagens raddiser, må man nesten si at deres forhold til jødehat er å ligne med det tette og nære båndet mellom gin og tonic.
Vel vel, tilbake til domfellelsen av den 51 å gamle mannen. I retten uttrykte han anger. Han sa at han i gjerningsøyeblikket var midt i en vanskelig periode i livet. Forøvrig gjorde han ingenting for å forsvare sin ytring.
Bendik Falch-Koslung, domfeltes forsvarer, er en flink fyr. Møterett for Høyesterett før fylte 32. Han gjorde sikkert en god jobb, men kanskje han skulle gått nærmere inn på semantikken i tiltaltes 17 ord lange setning.
Tiltalte sidestiller muslimer og luft, og hva er luft? Jo, luft er for det meste en blanding av nitrogen og oksygen – og en liten dæsj argon. Her er tolkningene flere. Man kan selvsagt tenke at tiltalte ikke greier seg uten muslimer, på samme måte som han ikke klarer seg uten luft, men mest sannsynlig er det nok slik at han anser muslimer for å være uten betydning for ham, men det er ikke straffbart.
Så er det ordet plagedyr. Jeg har aldri sett det ordet før. Raske søk både hist og her, deriblant NAOB (Det Norske Akademis ordbok)… men nei, intet plagedyr. Ordet finnes ikke, hvilket utleder: Kan man i en domfellelse legge til grunn et ord som ikke finnes? Videre er det henimot ulaseggjørlig å ikke resonnere slik: Kan noe som ikke finnes drepes og fjernes?
Advokat Falch-Koslung kunne også poengtert tiltaltes bruk av orden kan. Han kunne i retten sagt: “La oss si at tiltalte med plagedyr mener muslimer, vi sier det. Hertil må anføres at muslimer kan drepes, akkurat som alle andre kan drepes. Jeg ber retten notere seg at min klient bare påpekte en objektiv og etterprøvbar sannhet. Min klient brukte ordet kan – ikke må, eller bør.”
Nåvel, Oslo tingrett dømte mannen. 18 00 kroner svir, det … og 21 dagers betinget fengsel ække no’ hyggelig. Jeg har medfølelse for denne mannen, som i retten forklarte at hans ytring ble til i affekt, i ikke ubetydelig monn forårsaket av det bestialske terrorangrepet på jøder sør i Israel 7. oktober i fjor og norske journalisters dekning av udåden.
Kanskje han også ble litt provosert av Moshan Raja – straffedømt flere ganger for vold og narko og i 2015 tildelt utmerkelsen Årets Oslo-borger – som i etterkant av 7. oktober-massakren arrangerte flere propalestinske demonstrasjoner og i offentlighet ga helhjertet støtte til Hamas.

I disse dager virker Moshan Raja mest opptatt av Abid Rajas bok Vår ære og vår frykt. Sist fredag hadde Abid Raja og Knut Gørvell, salgs- og markedsdirektør i Cappelen Damm, et arrangement på biblioteket på Furuset i Oslo. Der skapte Moshan Raja så mye bråk og baluba at politiet måtte gripe inn. Han ble anholdt og bortbragt. Ble han arrestert for ordensforstyrelse? Nix, politiet gjorde et lite sveip i drosjenæringen og kjørte ham hjem. Kanskje tenkte politibetjentene slik: Muslimer liker vold, best å få denne karen hjem i en fart – før han dreper noen.
I PST har noen tenkt mer langsiktig. De anser denne Moshan Raja som livsfarlig og har etablert livvakttjeneste rundt Abid Raja.
Oppsummert: En rabiat Hamas-tilhenger som opptrer truende på et fredelig arrangement blir belønnet med gratis skyss hjem i en komfortabel, stuevarm politibil. Den angrende 51-åringen må betale 18 000 kroner til staten og ryker rett i spjeldet hvis han gjør noe straffbart de neste to årene…

Røft å tilhøre ledersjiktet i Hamas. Jeg har kommet helt ut av tellingen på antallet døde Hamas-bosser. Alle har de dødd en naturlig død … ja, det er jo naturlig å dø når man stiller seg i veien for raketter, bomber og artillerigranater.
Yahya Sinwar fikk en veldig kort karriere øverst i Hamas’ hierarki – bare to og en halv måned. For fire dager siden døde han sittende i en stol i et rom i en bygning i Gaza – der ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Av fotografier ikke alle har sett, ser det ut til at det meste av Sinwars hjernemasse er forsvunnet. Haken har falt ned og man tenker sitt; han skulle ha oppsøkt tannlegen oftere.

Sinwar ble nesten 62 år. Mange mener at han ikke burde blitt så gammel. Noen mener at han aldri skulle vært født, deriblant alle de som mistet sine kjære på Nova-festivalen sør i Israel 7. oktober i fjor. Innpå 1200 mennesker ble drept. 250 ble tatt som gisler og ført til Gaza.
Sinwar var hovedmannen bak dette angrepet. Hvor mange menneskeliv han forøvrig har på samvittigheten, vet ingen – kanskje bortsett fra Allah og Muhammed.
Mange muslimer sørger over Sinwars død… ikke bare muslimer, men også vestlige palestina-fans som synes islamsk terror er storartet og opphøyet gjerning – herunder Palestina-komiteens 12500 medlemmer – men det er ingen grunn til sorg og savn. Etter hva jeg forstår av islamsk teologi, er Sinwar vel ivaretatt. Han har det mye bedre nå. Allah belønner raust de som ber til ham fem ganger daglig og bruker tiden innimellom til drap og voldtekt og andre fanterier. Det er nemlig slik fatt at martyrer straks etter dødsøyeblikket, kanskje ved selvmordsbombeaksjon, oppstiger til den islamske himmelen – jannah.
Der er det fett som bare det. Martyrer blir tatt imot som fyrster, og Allah har ordnet det slik at 72 smellvakre jomfruer står parat og er innstilt på røff og uforpliktende sex døgnet rundt. Denne ordningen gjelder bare for menn, naturligvis. Hva kvinner og barn sysler med i jannah, er ikke kjent for den brede allmue.
Mange vestlige mennesker vil påpeke urettferdigheten i dette arrangementet: Muslimer kommer til himmelen og får opphøyd status som belønning for drap og lemlestelse, mens vi – som strever og baler med gudstroen, holder de ti bud, går i kirken av og til og er så snille vi bare kan – ja, vi kan bare håpe…