Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Zaniar Matapour hadde noe på sitt lille hjerte før saken mot ham kom i gang tidlig i går. Dommeren ville ha formalia bragt på det rene, men Matapour ville si noe først. Han insisterte. Han fikk tillatelse. Med røst ganske typisk for muslimer som liker å drepe vantro – herunder i høyeste grad homofile – ytret han:
“Hvorfor gjennomføres dette opplegget under ramadan og fredager som er svært viktige for muslimer samtidig som det er pause under jødiske og kristne merkedager som lørdag og søndag for eksempel påske?”
Mange hvite, etnisk norske nordmenn synes nok denne innvendingen var i stiveste laget, men kan man egentlig vente annet, og er ikke Matapour inn på no’? For det det er jo slik her til lands at islam er blitt en slags uangripelighet, noe ytterst verneverdig som ikke må kritiseres … og muslimer behandles med silkehansker. De fleste her til lands går på tå hev og vil ikke – eller tør ikke – si, eller gjøre noe som kan krenke muslimers tandre følelsesliv, som er nært knyttet til tilbedelsen av Muhammed, som i alle henseender var litt av en kødd.
Nei, nå skriver jeg meg helt bort. Det er egentlig Matapours skjegg jeg vil skrive om. Alle vet at muslimske menns skjegglengde er direkte proporsjonal med drapslyst – jo lengre skjegg, desto mer lyst til å drepe.
Nå har Matapour like stort og langt skjegg som Arfan Bhatti og mullah Krekar, men da han utenfor London Pub 25. juni 2002 skjøt omkring seg med automatvåpen, drepte to mennesker og skadet 23 … ja, da var skjegget hans ganske moderat, hvilket kan tyde på at skjegglengden kan ha mindre betydning for utvikling av radikale tanker enn tidligere antatt… ja, jeg vet ikke. Selv pleier jeg barbere meg ganske hyppig, og jeg har aldri har viklet meg inn i ytterliggående, beksvarte tanker om død og pine… jeg vet ikke, jeg … vrient tema, dette. Vanskelig å si noe sikkert hertil, men la meg dele med dere en ganske skremmende opplevelse jeg hadde for noen år siden, som jeg laget en tekst av og publiserte her for Gud vet hvor mange år siden. Ettersom det snart er sommer og reprisetid, republiserer jeg:

PÅ NÆRE NIPPET
Ikke lenge siden det var svært populært blant unge menn å spare til skjegg, ikke bare ukegamle skjeggstubber … nei, skikkelig svært skjegg, stort nok til å smugle hasjklumper i, forbi tollbetjenter på Gardermoen. La meg fortelle en liten historie som jeg tror kan tjene til ettertanke og refleksjon blant menn som spinker og sparer til skjegg:
For noen år siden var en venninne av meg og jeg på besøk hos hennes familie, ganske langt nord i landet. Jeg hilste på familien og fikk servert noe de kalte “boknafesk”, som jeg såvidt orket spise. Jeg kunne ikke forstå at noen ville spise sånt når havet bare er noen få ølflaskekast fra spisebordet og far i huset er fisker. Vel, jeg holdt mine tanker innvortes og sverget på at jeg aldri mer skulle spise slikt griseri.

Dette var i en av Norges fineste regioner. Jeg ville jo aldri bodd der, ærru gæærn … det er et sted som gjør seg best på postkort, således slipper man å kle på seg lag på lag, og man blir ikke revet overende av vind fra vest – som er silet gjennom svære stativer med ekkel tørrfisk.
Vel vel, la meg nærme meg poenget: På Gardermoen ble jeg sikkerhetssjekket, jeg ble fratatt barberskummet mitt. Ble jeg grinete? Jepp. Jeg fortalte sikkerhetsfolkene at slike barberskumbokser ikke vokser på trær overalt i Norge. Jeg fikk rett. Familien til min venninne bodde riktignok ved en riksvei, men det var inni granskauen langt til nærmeste butikk som kunne tenkes å ha barberskum i sitt sortiment.
Jeg er en ganske beskjeden og forsiktig kar som ikke maser og uavlatelig gjør alle omkring meg oppmerksom på mine minste behov. Jeg ventet i stedet, på at noen i familien ville bestemme seg for å kjøre avsted for å handle noen dagligvarer, slik at jeg kunne legge ved en bestilling på barberskum. Men tiden gikk, minutter ble til timer som ble til døgn, som ble nesten en uke. De siste par dagene hadde jeg merket en slags forandring, på meg selv – i hodet mitt. Det kjentes som om hjernemassens kjernetemperatur var øket, noen få grader. Jeg merket at jeg var blitt litt mutt, ble fort irritert og sur.
I familiens peisestue var opphengt et bilde av Jesus med sine disipler samlet til det siste måltidet. Jeg har sett mange varianter av da Vincis Nattverden, men denne gangen ble jeg provosert, merket at temperaturen i hodet økte umiddelbart og jeg ble svimmel. Hva er det som skjer? Jeg ble urolig og forestilte meg en hurtigvoksende hjernesvulst som sakte, men sikkert gjorde det av med forstanden min. Var jeg simpelthen i ferd med å bli forrykt?
Noen timer senere var det middag og min venninne, la oss kalle henne B, hadde på en trang topp med ganske drøy utringning, i tillegg syntes puppevortene ganske tydelig. Jeg registrerte at jeg hardnet litt nedentil, men jeg merket enda bedre sinnet som utviklet seg mellom ørene.
– Du kan da ikke gå slik, sa jeg i en ganske stram tone, slo ut med hendene og nikket i retning av muggene hennes.
– Ta på deg en strikkejakke, eller noe sånt.
B så rart på meg og prøvde å si noe, men hun fikk det ikke til. Hun vendte seg om for å gå. Jeg grep tak i henne, ganske hardt. Jeg repeterte mitt imperativ, men hun vred seg løs og ble borte. Jeg prøvde å si faen i helvete, men fikk det ikke til. Jeg var fortvilet og dro meg litt i ansiktet og merket at skjegget hadde vokst ganske mye – lenger enn noen gang før. Jeg liker ikke skjegg så godt. Jeg følte meg uvel. Gikk og la meg.
Jeg ble vekket til middag. Svinestek. Jeg ble glad, men det varte bare noen sekunder. Så ble jeg sint og følte meg ganske uggen. Jeg sa at jeg ikke var sulten, jeg fremholdt videre at jeg ville gå meg en tur. Det gjorde jeg. Jeg tasset avsted på den gudsforlatte riksveien og så en dame komme imot, med noe som lignet en Jack Russel i enden av et bånd. Først ble jeg oppstemt, jeg liker terriere… men straks etter kjente jeg sterk hodepine. Bikkja så på meg, og jeg kan sverge på at det lyste ondskap ut av øynene på drittbikkja. Jeg ville gå utenom de to, men damen – som sikkert var vant til at alle likte fillebikkja hennes – var kanskje kontaktsøkende, hva vet jeg … hun ville sikkert bare slå av en prat. Nærmest i bevisstløs tilstand utbrøt jeg:
– Allahu Akbar!!!
Damen skvatt til og dro i båndet. Hun endret kurs, akselererte og gikk forbi. Sant å si var jeg ganske paff. Men det underlige var at jeg følte jeg hadde oppført meg helt korrekt. Jeg kunne ikke forklare det for meg selv. Jeg gikk videre og syntes alt var underlig, fjellene så ut som gigantiske sanddyner, og en passerende brun Ford lignet en kamel. Jeg gned gluggene og tenkte at jeg blir mindre og mindre meg selv og mer og mer en annen.
Det skulle være grillfest i hagen til Bs foreldre. Kan ikke si jeg gledet meg, men jeg måtte. Et gammelt oljefat splittet på langs tjente som grill. Mange mennesker, ikke bare Bs familie, men venner og bekjente, også … og noen naboer. Kvinner og menn i alle aldre. Jeg syntes alle damene så ut som lause tøyter – horete, for å si det like ut. Jeg mistrivdes og ble rett og slett forbanna da noen stakk til meg en boks Mack-øl.
– Næmen … Torjus, du som e så gla’ i øl. Ka e det, spurte B.
Jeg hørte nesten ikke hva hun sa, men jeg registrerte kjolen hennes som hadde splitt langt oppover venstre lår, og utringingen var så drøy at hun like gjerne kunne gått i bar overkropp. Hun hadde rotet masse omkring i sminkepungen. Kort tastet: Hun så ut som en hardkokt gatetøs.
Jeg gikk omveier forbi svinekjøtt og bacon, men jeg var sulten og fikk i meg litt lammekjøtt. Stemningen var løftet, for å si det mildt, og det irriterte meg kraftig. Høylydt latter, glade stemmer og prima humør overalt. Løssluppenhet, bar hud, utålelig og overfladisk letthet alle vegne. Da en i selskapet ytret seg humoristisk om religion, terror og sånn, ble jeg meeeget krenket og fikk øyeblikkelig lyst til å tenne en hjemmelaget bombe og sprenge oss alle langt opp i nordlandslufta.
– Ska du ikkje ha litt vin, spurte B.
– Nei, svarte jeg surt.
Men hun drakk og sendte meg lumre soveromsblikk. Jeg ble svært opprørt, henimot syk av tanken på de unevnelige og inni granskauen grisete handlingene jeg inntil da hadde utført med liv og lyst – utenfor ekteskapet. Jeg hadde dessuten de siste dagene utviklet en nokså skarp luktesans og kunne mer enn sanse at det sydet og kokte i Bs underliv – menstruasjon like om hjørnet. Jeg tenkte på alt det ekle blodet. Overhåndtagende kvalme, og jeg måtte nesten spy.
Allah for alle penga, ropte jeg inni meg og strøk meg over skjegget. Det var da jeg skjønte det: Jeg hadde konvertert og blitt muslim, uten å merke det … trolig forårsaket av kraftig skjeggvekst og mangel på Gillette.
Bs søster dukket plutselig opp med en barberskumboks i lanken og sa:
– Sjå her … fekk låne av nabo’n.
Først ble jeg fornærmet og sint, fikk lyst til å tenne en lunte tilkoblet en liten atombombe plassert i en turban jeg hadde planlagt å kjøpe på nettet , men jeg hadde ikke slikt for hånden, og synet av barberskumboksen utløste gamle signaler i hjernen min.
En halvtime senere strøk jeg håndflaten friksjonsløst over kinnet og tenkte:
Du slette tid og faen i helvete. Det var på nære nippet. Forpulte flyplasser…

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

“Vi har alle et ansvar for å bekjempe ekstremisme og radikalisering i fellesskap. Dette handler ikke om politiske skillelinjer, men å ta konkrete grep for å forhindre rekruttering til ekstreme miljøer”, sa statsminister Jonas Gahr Støre sist fredag.
Anledningen var lansering av Ekstremismekommisjonens rapport, inneholdende 500 sider. Tittelen er så lang og klønete at jeg har glemt den.
Nåvel, samma det… men jeg forstår felles ansvar slik:
Alle i Norge bør varsle myndighetene hvis man sanser personer eller grupper i samfunnet som nærer ekstreme tanker som kan anspore til grov vold, eller storstilte terrorhandlinger … herunder også mennesker som i skrift og tale forsøker å tildekke realiteter, unnfly harde fakta og konstruere en erstatningsvirkelighet som oppildner tvilsomme eksistenser til å holde frem som før og kanskje utføre handlinger vi ikke har lyst til forestille oss.
Jeg tar ansvar her og nå. La meg advare mot denne karen:

Litt av en type. Han heter Christopher Rettedal Fardan og er ansatt som forsker ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX), underlagt Universitetet i Oslo.
Forskere – uansett fagfelt – skal bestrebe seg på å søke sannhet, eller det som virker mest sant – sett hen til tidligere kunnskap. Fardan er av annen støpning. Den siste dagen i februar fikk han i Aftenposten en kronikk på trykk, under denne tittelen:
“Æresvold” skyldes hverken islam eller muslimer
Du slette tid, tenkte jeg.. hva faen er dette? Jeg begynte å lese brødteksten og trodde nesten ikke egne netthinner.
Mine tanker gikk straks til George Orwell og hans bok 1984 (utgitt 1949). Mellom permene dikter Orwell opp en fiksjonell dystopi som kan virke fjern og urealistisk, men det var den egentlig ikke. Mange av førsteutgavens lesere forsto at Orwell var sterkt inspirert av Stalins skrekk og gru-regime i Sovjetunionen.
Winston Smith er bokens hovedperson og arbeider – ganske uinspirert – i Sannhetsministeriet, som titt og ofte serverer befolkningen absurditeter som:
Frihet er trelldom
Krig er fred
Uvitenhet er styrke
Christopher R. Fardan synes heller ikke å være nevneverdig opptatt av hva som er sant. I sin kronikk tar han flere hundre kilometers avstand fra påstanden om at æresvold har noe med islam og muslimer å gjøre. Han plasserer begrepet æresvold mellom anførselstegn og forsøker således å få leserne til å tro at muslimer er akkurat som hvite og snart påskebrune nordmenn.
Fardan liker ikke NRKs programserie Ære og skriver:
“Dessverre er det som kunne vært en viktig diskusjon om vold i nære relasjoner, blitt redusert til enda en debatt om islam. Det virker rasistisk mot muslimske minoriteter.”
Gudbedre, det er forskjell på rasisme og fremleggelse av fakta. Alle som leser aviser, ser på fjernsyn, hører på radio, tar en titt på norsk kriminalitetsstatistikk og holder seg noenlunde orientert, vet at muslimer fillebanker både kone og døtre og i siste instans dreper dem – for å opprettholde ære og respekt.
Fardar anerkjenner ikke ordet æresvold, han mener at slag og spark og drap utløst av æresfølelse og ønske om respekt ikke særpreger muslimer og islamsk kultur. Av dette må utledes at jeg – som hvit, etnisk nordmann (og stolt av det) – i like stor, eller liten grad som muslimer er troende til å banke opp mine to døtre – hvis de på en eller annen måte skulle komme til å krenke min dyrebare ære.
I tillegg til å ikke bry seg om fakta og realiteter, skriver han ikke glitrende godt … det er greit, han er ikke alene om det, men stedvis i teksten lurer jeg på om Fardan er rekti’ navla. Et tekstutdrag:
“Videre trekkes det frem at «æreskriminalitet» begås av mennesker med bakgrunn fra muslimske majoritetsland som Syria, Somalia, Irak, Pakistan og Afghanistan. Dette er imidlertid stater som skårer dårlig på islamske verdier, som velfungerende institusjoner, økonomisk frihet, menneskerettigheter og gode internasjonale relasjoner. Faktisk mener forskere at land som Norge best reflekterer læren i Koranen og hadithene.”
Splitte mine bramseil, her er mye å ta tak i. La meg nøye meg med å påpeke at velfungerende institusjoner, økonomisk frihet, menneskerettigheter og gode internasjonale relasjoner ikke er kjennetegn ved muslimske stater – eksempelvis Pakistan, der man ikke kan avvikle valg uten at to snes mennesker blir avlivet… eller Irak, der myndighetene mer enn gjerne halshugger mennesker som ikke tror no’ særlig på Muhammed.
Senere i teksten refererer Fardar til en holdningsundersøkelse hvori følgende funn:
Hver tredje person i Norge mener at muslimer ikke passer inn i et moderne vestlig samfunn.
Muslimer er en trussel mot norsk kultur.
Én av fire mener muslimer er mer voldelige enn andre.
Fardan mener at disse holdningene skyldes fordommer. Tja, nuomstunder er det helt vanlig å forveksle fordommer og fakta, det er så å si tidens melodi, men det kan tenkes at menneskene spurt i denne undersøkelsen de siste tyve årene har lest både norske og utenlandske aviser, sett på TV, hørt på radio og har dannet seg meninger basert på faktuell kunnskap.
En venn av meg undret seg over hvordan det gikk til at Aftenposten kunne finne på å trykke Fardans aparte tekst. Han syntes det fikk være måte på til visvas og abrakadabra i Norges største avis.
Vel, det er ytringsfrihet i Norge og man har bare godt av å lese og høre andres meninger om mangt og meget, selv om de er basert på irreversible, gampesvære vrangforestillinger dyppet i en saus av sosiologisk kvidderkvadder.  Jeg synes Aftenposten gjorde en god redaksjonell vurdering, kanskje i folkeopplysningsøyemed. Nå vet vi hva en forsker ved C-REX er god for.
Såvidt jeg vet er Tore Bjørgo leder ved C-REX. Kanskje han ble fly forbanna og kalte Fardan inn på teppet:
– Fy fa’an i svarteste helvete, Fardan. Du skjemmer oss ut. Er du klar over at C-REX ligger tynt an, finansieringen tar slutt om to år. Vi trenger friske penger, og den kronikken din er ingen god søknad. Du må faen meg skjerpe deg, gutt. Du skal være ekstremismeforsker… ikke ekstrem forsker.

Appendiks: Utelukkes kan ikke at Bjørgo ga grønt lys for Fardans kronikk. I så fall: Se bort fra denne tekstens avslutning.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Det er baluba i by’n der jeg bor. Tirsdag denne uken vedtok ikke kommunestyret å bare ta imot flyktninger fra Ukraina … nei, kommunestyret vedtok forslag om å be Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) prioritere ukrainske flyktninger fremfor andre. Flertallet i kommunestyret – Høyre, FRp, KrF og Pensjonistpartiet foretrekker altså ukrainere fremfor flyktninger fra Midt-Østen og Afrika.
Dette ble for mye for noen.
Ifølge avisen Drammens Tidende brast flere i gråt da vedtaket ble fattet tirsdag kveld, deriblant Turid Solberg Thomassen i KrF. Hun stemte motvillig ja til forslaget, som hun mener bygger på “rasistisk tankegang”. Hun skylder på de fæle folka i FrP, som i dagene før skal ha presset henne … og hun som “skulle vært på hytta”. Nå har hun “vondt langt inn i sjela”, er plaget av “kvalme” og kanskje gråter hun ennå.

Gråt er kvinners vis, litt mer overraskende var det at også Senterpartiets gruppeleder Simon Sebastian Nordanger begynte å gråte, av samme grunn. Hertil må nevnes at Nordanger snart er 33 år, har masse skjegg og veier rundelig anslått 120 kilo.

En og annen mener kanskje at politikere som begynner å grine av politiske vedtak, ikke bør være politikere, men allerede dagen etter hadde Nordanger tørket kinnene, kanskje var det tale om krokodilletårer… anyway, han tok seg til politistasjonen og anmeldte Drammen kommune for brudd på diskrimineringsloven og grunnlovens paragraf 98.
Han håper på rask og seriøs behandling av anmeldelsen og mener at vedtaket viser en “tragisk og trist utvikling for Drammen”.
Det kan imidlertid tenkes at Høyre, FrP, KrF (foruten Thomassen) og Pensjonistpartiet mener at utviklingen i Drammen allerede er trist og tragisk, og at hvis byen tilføres mange flere rettroende muslimer… ja, så blir det flere slag og spark, flere knivstikkinger og ran på åpen gate, mer æresvold, flere skolebranner og tilfeller av skadeverk, mer sosial kontroll, flere tvangsekteskap.. og noen av vil sikkert henvise til franske og svenske tilstander og Brochmann II-utvalgets tvil om Norge i fremtiden vil ligne dagens Norge, herunder Drammen.

Omtrent da promillen nådde ekstremalpunktet og rakettene føk til værs ved inngangen til dette året, lovte nordmenn seg selv en annen dans og andre boller … ny og sunnere livsstil… mer grønnsaker, mindre kjøtt, mye frukt og masse fisk, en slurk tran hver kveld, aldri mer pølsemat på Shell og Cirkle K, ingen søte desserter, ikkeno’ smågodt, ei heller napoleonskake til frokost, mindre kaffe, alkoholfri januar med forsett om lavere alkoholforbruk resten av året, tre-fire ukentlige økter på treningssenter med forsett om betydelig vektreduksjon og lavere kolesterolnivå.

Selv var jeg helt edru siste kvelden i 2023 og tenkte tilbake på det gamle året: Asketisk livsstil, henimot gandhisk.  Bare sunn mat og kun det mest nødtørftige, for å opprettholde puls, stoffskifte og litt hjernevirksomhet. Nesten ikke alkohol, ikke i nærheten av beruselse. Sigaretter bare i nye og ne. Gledesløst.
Mot slutten av 2023 var jeg ikke meg selv. Jeg registrerte at lite var som før, jeg fungerte simpelthen dårlig. Bare i små perioder kunne jeg kjenne meg igjen i meg selv… og da jeg uten å tenke meg særlig om sa jatakk til å bli med et kvinnelig bekjentskap på yoga, forsto jeg at  jeg var kommet helt ute av kurs. Jeg var å ferd med å miste meg selv… og hva da? Hvordan finne seg selv igjen?
Finne seg selv, ja.. det kan være vrient, det. En hammer på avveie, eller en skrutrekker, en tannbørste … sånne saker dukker opp før eller siden, men en selv… ja, har man først mistet seg selv, er det ikke gjort i en fykomfei å finne veien tilbake … nei, det er ikke det. Sannelig ikke.
Jeg forsto at jeg måtte ta rev i seilene før det var for sent, gjenvinne kontroll og ikke la meg påvirke av destruktive krefter, eksemplifisert ved ovenfor nevnte kvinne som – oppildnet av min tankeløse yogadeltagelse – foreslo et kombinasjonskurs: Mindfullness/vegansk matlaging. Jeg sa et rungende nei med flere utropstegn bak.
Rett før 2023 ebbet ut, hadde jeg notert bak øret:
Drikk øl så ofte du vil, flere sigaretter, drit i alle disse ekle grønnsakene, mye mer rødt kjøtt, pannekaker til frokost (med bacon og lønnesirup), baconsvor og ostepop til kvelds og alltid brennevin i huset…
Må si jeg er kommet godt inn i tralten. Jeg ser lyst på livet, har nesten glemt fjorårets tarvelige tristesse, og nå vurderer jeg å begynne med narkotika, for ytterligere å bidra til sinnets munterhet. Flaks da at jeg bor i en multikulturell by hvori narkotika er like tilgjengelig som kebab og pizza.

Da Sandra Borch ble avslørt som juksemaker, overtok Oddmund Løkensgard Hoel som ny minister for forskning og høyere utdannelse.
Han ble vist frem på TV og fremsto som en kar som aldri har gjort noe galt i hele sitt liv, ikke epleslang som sjuåring, ikke engang nasking fra mors kakeboks, aldri no’ tull og tøys, ikke smuglesing av pornoblader, aldri tilløp til onani under dyna på gutterommet, alltid edru i russetiden, ingen fartsbot, ei heller tafsing på julebord og mønsterstudent på universitetet. Hovedfag i nordisk og litteratur, doktorgrad i historie. Staut og stødig kar. Ikkeno’ kødd. Et prakteksemplar av en mann.
For godt til å være sant? Absolutt. Hoel har også noen svin på skauen, en dunkel side. Ørlite mer presist: Juks og fanteri. I tiden 1991-1994 satt han i ledelsen i Norsk Målungdom og trikset med medlemstalls, rundet av raust oppover og skaffet organisasjonen sin mye mer penger enn den skulle hatt. Vinningskriminalitet. Hoel hadde svinehell og skar klar av tiltale.
Skal man dømme en manns integritet etter medlemstriksing for 30 år siden?
Nei, det synes jeg ikke, men her var det tale om målungdommen. På samme måte som Nasjonal Samling hadde Unghirden, har Noregs Mållag sin ungdomsavdeling – Norsk Målungdom. Her lærer de unge å marsjere i takt mens de i kor synger suggestive sanger om jamvektslova, a-endelser og garpegenitiv.. og kanskje ved foten av Fannaråki, i skinnet fra brennende fakler, avgir evigvarende troskapsløfter til Ivar Aasen og Arne Garborg.
Fort gjort å komme i dårlig selskap i unge år – bare se på dagens økende ungdomskriminalitet – men de fleste kommer seg av skråplanet og blir gagns borgere. Oddmund Hoel, derimot, var i tiden 1999 -2002 målrørslas yppersteprest her til lands: Leder av Noregs Mållag.

Noregs Mållag (heretter NM) er totalitær og dens medlemmer rabiate fundamentalister. Sånn har det vært like siden denne rørsla i affekt ble etablert i 1906. Alt fra begynnelsen var ambisjonen å påtvinge norske borgere noe flertallet ikke ville ha. Hele Norge skulle tale og skrive landsmål, i dag benevnt nynorsk. Tanken var – ikke ulikt Stalins – at målet helliger midlet. I NMs arbeidsprogram av 1921:
“Det norske målet skal verta atterreist til einaste riksmål i landet.”
Det tok drøyt 50 år før NM erkjente at denne målsettingen var i stiveste laget, men NM gir seg ikke. Ikke fa’an.
Målrørsla er kommet for å bli. Den klorer seg fast på ufser og berg, i mørke avdaler og i dystre granskauer … der ein ikkje skulle tru at nokon kunne bu, men dagens NM-leder, Peder Lofnes Hauge, har ikke gitt opp tanken om at heile Noreg ein gong i framtida skal underkasta seg nynorsk, inkludert alle bosatt på Skillebekk og nære omegn.
Men hvordan? Vel, NM tenker som Adolf Hitler og hans venner gjorde på 30-tallet. Nazistene forsto at hvis de ville ha rene og ranke nasjonalsosialister, måtte de begynne i det små, blant de små. Slik ble Hitlerjugend til, og Bund Deutscher Mädel.
I NMs arbeidsprogram 2022- 2026 fremgår hvordan målrørsla vil gripe tak i ungene før bokmålet gjør det. NM har et eget avsnitt om barnehager, hvorav:
Rammeplanen for barnehagelærarutdanninga må krevje at barnehagelærarane skal kunne førebu borna på å verte nynorskelevar, og at alle skal møte nynorsk og den lokale dialekten, uansett kvar dei bur i Noreg og:
Alle barnehageeigarar, både offentlege og private, må ta ansvar for nynorsk.
Vel vel, men så var det denne nyoppnevnte statsråden. Hva tenkte Støre da han tilbød Hoel ministerjobb?
Støre har sagt at han lenge har visst om Hoels medlemsjuks, men at dette ikke diskvalifiserer ham. Noenlunde rimelig vurdert. 30 år er passert, men:
Statsministeren har gitt regjeringen et totalitært tilsnitt. Oddmund Hoel har, ved utøvelse av øverste verv i Noregs Mållag, vist at han ikke går av veien for å påtvinge folk no’ folk ikke vil ha. Ikkje bra, vi lever da for fa’an i et liberalt demokrati…

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag:
– Ærsåmyefært om dagen, på en måte … også denne knivstikkingen på Grønland, da. To mindreårige siktet og én gutt bragt til sykehus.
– Ja, det var visst noen ungdommer som røk i tottene på hverandre, på en måte.
– Tror du det var innvandrerungdom?
– Nææ… mange tror nok det, men i sånne saker er det lett å få sånn… eh..hva heter det… tunnelsyn. Ja, tunnelsyn. At man ikke ser trærne for bare skog.
– Du mener skogen for..
– … politifolk er rasister og tenker sitt hele tiden, tenker jeg … men dette er noe annet, tenker jeg. Må ikke glemme hvilken dag det var i går.

– Samenes nasjonaldag.
– Ehhh…
– Alle vet at samefolket ikke er samlet. Litt av en røre .. det er sjøsamer, lulesamer, skoltesamer, reindriftssamer… samene snakker elleve ulike språk … ja, jeg har lest meg litt opp, og i Sametinget er det uggen stemning.
– Du mener ikke at..
– … alle vet at samer er gla’ i en dram, og hva er det samene har hengende undre kofta?
– Ehh..
– Har du sett samekniver? De er svære og ligner macheter.
– Du mener ikke at…
– … tenk deg et halvt dusin drivende fulle skoltesamer som spaserer over Grønland torg mens de joiker og skråler og påtreffer en gjeng reindriftssamer med andre kofter og helt andre joiketradisjoner. Klassisk identitetskonflikt, tenker jeg.
– Nei, det…
– .. det begynte kanskje med joikekonkurranse, som utartet til bilateral ganning… og så vill slåsskamp med kniver. Filler føyk og blodet fløyt.
– Men hvorfor har ikke avisene skrevet noe om det, at det dreier seg som blodig oppgjør blant fulle samer?
– Trolig har regjeringen instruert politiet om å dysse ned denne hendelsen. Dette passer jo ikke inn i den idylliske  forestillingen om urbefolkningen vår… og på selveste nasjonaldagen deres, da.

Ikke hver dag min eneste venninne i hele verden ringer. Når det skjer, løfter jeg telefonen:
– NæmenheiGitte… hyggelig.
– Det handler om fitte.

– Følger du ikke med?
– Ehhh..
– Endelig har noen laget en dokumentar om muslimers helt absurde definisjon av ære.
– Ååå…
– NRK Brennpunkt. Programserie, som heter Ære.
– Åja… har hørt om den.
– Ære er blant muslimer synonymt med fitte… eller glufse, som jeg pleier si. Muslimske menn er helt besatt av det kvinnelige kjønnsorganet. Det virker som de aller fleste muslimske fedre, og noen mødre, bruker de aller fleste av døgnets timer til å vokte musa til dørene sine.
– Ååå?
– Jeg har forsøkt å beregne vekt og volum på min egen glufse og nære omegn. Det er vanskelig, den sitter jo dønn fast og kan ikke demonteres og anbringes på en kjøkkenvekt , men jeg har gjort et overslag, og det er ganske små tall sett hen til hele kroppsvekten …. selv om jeg har bollemus.
– Du og du..
– Ganske rart at noe så lite, bortgjemt og ganske unnselig skal bety så mye for en muslimsk familie. Ikke bare mye, men alt… later det til. Hele familiens ære og velbefinnende avhenger av en liten fettpute, noen hudfolder og et hull, som ikke alltid dufter så godt…
– Gitte, da..
– … og hvis ei muslimsk jente får lyst til å bruke musa til andre ting enn bare sitte på, er helvete løs. Hvis hun er heldig, vanker bare grov vold og et knivstikk hist og her og tvangsekteskap med en fetter fra et land vi ikke vil sammenligne oss med. I verste fall skjærer faren hodet av henne.
– Uffda.
– Det betyr at hvis en muslimsk familie består av mor og far og fem døtre, kan det utarte til blodige massakrer.
– Splitte mine bramseil.
– Du vet vel hvorfor bruttonasjonalproduktene i muslimske land er så ubegripelig lave?
– Ehhh…
– Muslimer bruker det meste av tiden til passe på døtres og koners underliv i stedet for å satse på utdannelse, forskning, utvikling og produksjon.
– Greit at jeg ler litt?
– Seffeleff… og forresten er jeg gla’ jeg ikke vokste opp i en muslimsk familie. Jeg hadde ikke blitt eldre enn 13 år.

… på dette nye året. Vi dreper hverandre som aldri før, og i dag: Fire døde mennesker i et hus i Nes kommune.
Ikke bra. Synes folk skal være snille med hverandre, jeg. Kan man ikke heller steke noen vafler, aktivere kaffetrakteren, sette frem litt brus og hygge seg litt, kanskje også spille Monopol (uten å jukse), eller Ludo. Ja, det er jo så mye å kose seg med.

Frem med gamle fotoalbum, le og smile av gamle minner. Mimre litt om gamle dager, da ungene var små, og etterpå kanskje en skitur, eller oppsøke nærmeste akebakke, eller skøyteis… gå på teater og se Lang dags ferd mot natt, slik at man ser at uggen familiestemning og personlige problemer ikke er no’ nytt, eller gå på kino og se en munter komedie. Ja, spillopper og gjøglerier er aldri feil.
Ja, mye å sysle med fremfor å drepe noen. Jeg vet ikke, men det kan jo tenkes at drapspersoner føler en slags tilfredstillelse ved å drepe, men den er nok kortvarig… som å hølje ned en flaske kald pils en het sommerdag i begynnelsen av august.
Selv har jeg aldri vært inne på tanken om å drepe et annet menneske … eller jo, jeg har det, men det har vært snakk om svært flyktige tanker, bare luftige fantasier.. slik som den gangen jeg var ti år og hadde lyst til å kverke broren min, som hadde forsynt seg med de twistbitene han visste jeg likte – på selveste julaften … men det gikk over, jeg fikk andre ting å tenke på, da julenissen kom innom.
Noen ganger må en drepe andre mennesker, slik som i krig, eller selvforsvar i ekstreme situasjoner… det er klart, det sier seg selv, men jeg synes ikke no’ særlig om at noen dreper ekskjæresten sin, eller tidligere ektefelle… eller enda verre: Barna sine.
Nei, man må være løsningsorientert og drap er sjelden en god idé. Ikke særlig bærekraftig. Bare sorg og sut og savn. Fengsel, ensomhet, anger, dårlig selvbilde og et sort hull i CVen.
Jeg anbefaler å snakke, med hverandre. Finne ut hvor skoen trykker. Lufte ut litt, prøve å forstå hverandre.. ja, no’ sånt.
Nevnte jeg puslespill? Nei, det tror jeg ikke. Selv driver jeg ikke med det, men jeg har hørt at puslespill er veldig samlende for hele familien…

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har møter i dag og i morgen. Ingvild Kjerkol skulle vært der, men det er hun ikke. Hun har meldt avbud. Ikke utenkelig at det har sammenheng med at Nord universitet i dag starter arbeidet med å finne klipp- og limtekster i hennes masteroppgave.
Kanskje tenker hun slik:
Det e tunge daga, sjø … men æ ska værra i landet og kjæmp med alle midla. Æ ska påvirsk. Æ ha partinåla på brøstet og æ ska gjørra no med det, æ e i possisjon te å gjørra no me det. Det e æ.
Ska’kke undervurdere Ingvild Kjerkol. Hun kan være hard i klypa, slik som i 2020, da hun gjorde seg til leder i Trøndelag Ap.. etter en røff batalje med valgkomiteens leder, Arild Grande. Dårlig stemning mellom de to.
Ingen av dem hadde lyst til å gå i detaljer, hvilket ikke utelukker berettigelse av gjetninger og moderate spekulasjoner. Ettersom det snart er sommer – som jo er reprisetid – republiserer jeg en liten tekst fra 1. september 2020:

SEXMONSTERET FRA SCHØDDARN
Uggen stemning i Trøndelag Arbeiderparti. Valgkomiteens leder, Arild Grande, ville ikke ha Ingvild Kjerkol som leder. Han meddelte valgkomiteen at han kunne komme til å fremskaffe et varsel om Kjerkol dersom hun ble innstilt til ledervervet i Trøndelag Ap – og det varslet vil komme fra ham.
En og annen nysgjerrigper hist og her undres nok på hva som en gang skjedde mellom Grande og Kjerkol, men ingen av dem vil si noe. Hun er taus, han sier litt, men ikke mye – bare noe ullent om utilbørlig maktbruk og at de som har hatt vonde opplevelser, bør får en unnskyldning – fra Kjerkol.
Alle over sju år vet nå at varsel i Arbeiderpartiet alltid handler om tafsing, klåing, lumre forslag, fingring, tilløp til sex og kanskje også undertiden tung og kanskje ikke fra begge parter helt frivillig sex i et bøttekott mellom hovedretten og desserten ved en festlig partitilstelning med sterk drikk og dans utpå kvelden.
Når ingen vil si noe, er man henvist til gjetninger. Kan det være slik fatt at Arild Grande bærer på en mørk og dyster hemmelighet, en unevnelighet som driver ham stadig nærmere vanvidd? Hensleper han nettene i forgrått og rødøyet våkenhet, dyrker han en skam- og skyldfølelse så inni gamperæva uutholdelig og kvalmende at han med jevne mellomrom kaster opp så kraftig at indre organer nesten følger med på ferden og plasker i toalettvannet sammen med halvfordøyde kjøttkaker og poteter i brun saus?
For kvinner har jo også kjønnsdrift, også de som sysler med politikk. Det har Trine Skei Grande dokumentert grundig og ettertrykkelig, ved at hun i Ola Borten Moes bryllup sommeren 2008 dro med seg en 17 år gammel gutt til en nærliggende kornåker og feide over ham. Sett hen til Grandes egenvekt, må gutten ha vært sjanseløs.
Hva om Kjerkol fra Stjørdal har en lignende historie med Arild Grande? Kjerkol er etter sigende en røff dame som sørger for å få det som hun vi. La oss si at hun et stykke ut i natten, i anledning et landsmøte i Arbeiderpartiet, følte mer enn vanlig kribling nedentil og visste at Arild Grande ikke uofte glemte å låse døren til sitt hotellrom og pleide sovne liggende på rygg.
La oss videre anta at hun ville benytte seg av det faktum at sovende menn i god tid før hanegal utvikler det som i uformell dagligtale benevnes morrabrø’.

Er det helt utenkelig at hun listet seg inn, lirket dyna tilside, tredde seg på og ga seg til humpe opp og ned helt til Grande ble vekket av et orgasmeskrik så desibelsterkt at begge trommehinnene hans sprakk som ballonger blant uvørne gutter i barneselskap?
Vel, en sannsynlighet er aldri lik null og den legendariske partisekretæren Haakon Lie (1905-2009) sa det slik: Arbeiderpartiet er faen meg ingen søndagsskole.

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Denne regjeringen vår later til å være full av kjøtthuer. Fredag var det Sandra Borch, i går Ingvild Kjerkol. Juksemakere pipelort, begge to. De har rappet tekster, plugget dem inn i sine masteroppgaver og latt som ingenting. Du slette tid.
Alle som bryr seg om tekst, vet at avskrift av andre, under foregivende av originalitet, er lavt … veldig lavt.
Borch gikk av på flekken, uten å sutre. Clean cut. Ørliten formildende omstendighet.
Kjerkol nekter for å ha gjort noe galt, hun kommer trolig til å klore seg fast i statsrådposten.

Anniken Huitfeldt greide ikke å holde styr på sin manns aksjehandler, ville kanskje ikke, eller gadd ikke… og måtte gå mens hun lot som hun ikke var sur.
Anette Trettebergstuen var helt ute av kurs, gikk seg helt vill og skimtet ingen habilitetsregler i vrimmelen av venner og bekjente … og måtte gå mens hun grein og var sur.
Hadia Tajik trikset så grassat med pendlerbolig og reiseregninger at hun måtte gå … etter å ha strittet imot så lenge at mange syntes det ble i overkant pinlig.
Ola Borten Moe kjøpte aksjer han ikke skulle ha kjøpt. Han gikk omgående – uten å sutre.
Odd Roger Enoksen gikk av som forsvarsminister i 2022, etter at en dame fortalte alle at Enoksen 20 år tidligere hadde pult henne fra tid til annen. Han gikk stille, uten å kny.
Hvilke av disse sakene er mest alvorlig? Døm selv. For min del synes jeg damene kommer dårligst ut, og Enoksens tilfelle er det minst alvorlige. Det lot seg også lett forme til en tekst, publisert 12. april, 2022:

DEN GAMLE MANNEN OG … ET ELLER ANNET
Hun var 18 og han var 50, men det er helt vanlig at veiledere er mye eldre enn den som skal veiledes. Professorer er vanligvis eldre enn studenter, foreldre er eldre enn barn og kattuglemammaer ser til at ungene blir flygedyktige. Sånn er det.

Odd Roger Enoksen var seksuell mentor. I kraft av sin alder tok han på seg ansvaret å lære opp en 18 år gammel pike i seksuallivets mangslungne aktivitetsregister.
Hun var nok helt uten erfaring, trolig helt ukjent med at tissen kunne brukes til mer enn å tisse med, og hun trodde kanskje klitoris og endetarmsåpning bare var referansepunkter til hjelp for å fastslå foran og bak på kroppen.
Noen vil si at at hun burde prøvd seg med noenlunde jevnaldrende gutter, men alle vet at alt unge gutter vet om seksualitet, kommer fra fæle pornosnutter på nettet – og de fleste av dem kommer etter tre sekunder.
Nei, hun ville ha en erfaren kar, og ettersom hun var så interessert i politikk … ja, da var en gammel politiker med fast plass Stortinget midt i blinken.
Griseflaks, må man kunne si … at hun traff Enoksen. Hun fikk i pose og sekk: Seksualundervisning og sikkert mange interessante samtaler om politikk og samfunnsliv.
Hva mer var: Hun fikk sitte på i Enoksens svarte regjeringsbil og bli med på mange møter med mange viktige mennesker.
Enda mer: Enoksen inviterte henne til å bli med på åpning av en stortingssesjon.
“Jeg hadde aldri sett kongen, så får jeg se han og hele regjeringa. Det var veldig stas”, sier kvinnen i dag.
Etterhvert fant Enoksen ut at kvinnen var seksuelt utlært og var godt rustet til å ha sex med hvem som helst når som helst og hvor som helst … og det hender jo ikke sjelden at svennen blir flinkere enn mesteren.
Ettersom oppdraget var utført, ville Enoksen runde av forholdet og flytte nordover … og det passet forøvrig godt: Han ville gå av som statsråd og “tilbringe mer tid med familien”.
Dette følte den unge kvinne som “en unntakstilstand” og gikk til psykolog, som sikkert fikk høre både det ene og det andre, kanskje også at Enoksen hadde lovet henne sommerjobb på Stortinget, men at det ikke ble noe av og at hun måtte nøye seg med jobb i en klesforretning.
Helt siden den gangen har denne historien plaget den unge kvinnen. Hun er nå i tredveårene og synes det er på tide at vi alle får vite hva slags ansvarsløs kåting Enoksen var, og hun bare en uskyldig pike uten minste lille kunnskap om livet, herunder seksuallivet.
Bedrøvelig, trist og hjerteskjærende … det er både sant og sikkert. Hun var jo så interessert i politikk, og i dag kunne hun sittet på Stortinget, kanskje også vært statsråd, men slik ble det ikke, takket være den kødden Enoksen