Min venninne Gitte ringte meg forleden. Hadde ikke snakket med henne siden noen dager før forleden. Jeg løftet mobilen.
– Hei, Gitte. Takk for sist. Hvordan står det til med byens vakreste dame?
– Sånn passe, får jeg vel si.
– Ååå, har noen vært slemme mot deg?
– Kan ikke si det. Husker du det nyttårsforsettet jeg nevnte for deg?
– Ehhh.. gi meg et hint..
– Vel, du var jo ikke edru. Dessuten kan du ha fortrengt det.
– Fortrengt hva?
– At jeg lovet meg selv å bli mindre løsaktig i det nye året..
– Ååå.. var det det. Jeg oppfattet det som om du ville til Lahti og kjøre mindre i løssnø.
– Hæææ?
– Ja, du vet vintersportstedet i Finland. Jeg syntes nok det var et underlig forsett, ettersom du aldri står på ski, men du få jo ideer av og til.
– Saft suse… du er dum, Torjus. Men det er derfor jeg er så gla’ i deg.
– Jaja, nok prat. Hva er skjedd?
– Vel, du vet at jeg blir fort betatt av folk..
– Du mener menn..
– I går tok jeg heisen med en kjekk mann. Du vet, det er jo heis der jeg bor. Og jeg bor i øverste etasje.
– Du rakk ikke å…
– Heisen stoppet mellom tredje og fjerde. Vel, så sto vi der, da.
– Du vil ikke si at..
– Det var han som begynte. Og jeg var ikke utfordrende kledd… veldig liten truse med slakk strikk, kort skjørt og en åpen kåpe… så han kom lett til.
– Gitte, da…
– Da heisen begynte å gå igjen, viste det seg at vi skulle i samme etasje.
– Åååå??
– Samme leilighet.
– Åååå???
– Herren var fra namsmannens kontor. Jeg har vært litt på hælene hva en og annen fordring angår.
– Åååå!
– Ja, vi var litt forfjamset begge to over dette underlige sammentreff, men vi utarbeidet en ordning. En gunstig avbetalingsplan i tre rater.
– Åååå..
– Jepp, og første avdrag hadde jeg allerede betalt..
Jeg rettet løpet mot sakførerens høyre tinning og ytret:
– Vet du hvor stort hull denne revolveren lager? Nei, det vet du ikke, men det gjør jeg… drøyt 11 millimeter i diameter. Du kommer ikke til å merke at du går bort og inn i lokalhistorien.
Sakføreren var en kjølig kar:
– Vet du hvor lenge du må sitte inne for overlagt drap?
Jeg senket revolveren og tok sikte på hans venstre kne.
– Skudd i kne rammes også av straffeloven. Du må påregne flere år i spjeldet, og jeg ser ingen formildende omstendigheter her. Gjør du?
– Faen, sa jeg og måtte få ut litt damp. Helvetes jurist. Irriterende! Jeg siktet mot den venetianske lysekronen over spisebordet og fyrte av. Smellet var øredøvende og lampa oppløste seg i uendelig mange biter.
– Fy faen for noen barnslige kødder dere er. Jeg vil ikke ha noen av dere. Nå går jeg, sa HIlda.
Plutselig hørtes høy musikk fra etasjen over. Min yngste datter jobbet med en masteroppgave, men nå hadde hun satt Rolling Stones på full faen. Richards’ røffe strengelek og Mick Jagger: All this chitter-chatter, chitter-chatter, chitter-chatter… ’bout shmatta – shmatta- shmatta…
Hilda gikk.
– Det var som faen, sa sakfører Jokstad.
– Enig, sa jeg.
Etter å ha summet oss noen sekunder, satte vi satte oss ned, i hver vår lenestol.
– Livet er en forunderlig dings, herr Dølo.
– Det er både sant og sikkert, sakfører Jokstad. Beklager at jeg holdt på å avlive deg.
– Ikke tenk på det. Sånt skjer i selskapslivet. Vi skal ikke være dus, da?
– Jo, for faen.. la oss det. Mer portvin, Dan Snorre?
– Er pave Frans katolikk?
Jeg måtte le og skjenket i glasset hans så det rant over og ned på mahognibordet mellom oss.
– Sigar?
– Takk, min venn.
– Hva tror du Hilda gjør nå, spurte jeg.
– Tja, hva vet jeg. Kanskje allerede på Tinder.
– Hahhahaha.. du er en morsom jævel.
– Takk, sa Hildas eksmann og fikk noe spørrende over sitt skjeggete ansikt.
– Dette vidunderlige som dere bablet om hele tiden . Hva er det? Suppa dere var i ferd med å tilvirke?
– Hehehe.. nei, ikke akkurat. Ja, du vet.. vel, du bør jo vite det. Du har jo faen meg satt barn på henne tre ganger.
Jeg ga ham en kameratslig dult i skulderen .
Sakføreren hadde fylt munnen med portvin, men timingen va’kke optimal. Han lo så portvinen sto i to meters parabel ut av kjeften hans.
– Ganske morsom du også, Torjus.
– Man gjør så godt man kan.
– Skål, sa sakfører’n.
Vi drakk.
Nei, jeg hadde ikke sett i noen jævlig postkasse. Jeg var blitt oppholdt og distrahert av Hildas nevrotiske tarantella. Doktor Danks tilstedeværelse, hans ynkelige sykelighet og formodentlig lumre fantasier om min Hilda gjorde ikke saken bedre.
Jeg gikk i retning yttergangen og postkassen der, som bare jeg har nøkkelen til. Hilda heiste subbekjolen sin, gjorde et firsprang og stilte seg i veien for meg.
– Kjære Torjus, la det være. Kan vi ikke heller drikke champagne, spise trøfler, la det vidunderlige skje og planlegge hva jeg skal ha på meg på maskeradeballet. Jeg er dessuten ikke ferdig med innøvingen av min tarantella.
Hun hadde montert sitt søteste smil, og jeg måtte gjøre meg hard:
– Så så, men lille sommerfugl. Posten må frem og brev må leses, vet du.. det vet alle små fugler i egnen her.
Jeg skrittet ut i gangen, åpnet messingpostkassen. Brev hadde hopet seg opp. Jeg gikk tilbake og stusset over et visittkort, doktor Danks. Det var påført et svart kors.
– Hva er dette for påfunn, sa jeg og lot blikket sveipe omkring, men doktoren var ikke å se.
– Han har gått, ut hagedøren, sa Hilda.
Jeg vippet frem mobiltelefonen og tastet doktorens nummer. Intet svar.
– Skjønner du ikke, Torjus… doktor Dank er gått hjem for å dø.
– Nå, har han det.. vel vel, hva har vi her, da? Et brev fra Dem, herr Jokstad.
Sakfører Jokstad tømte et av mange glass portvin servert av stuepiken og måtte lene seg til pianoet for ikke å ta overhaling.
Jeg ble meget bestyrtet da jeg leste innholdet av konvolutten frankert av sakføreren. Et gjeldsbrev, undertegnet av min Hilda. Tre millioner kroner. Lån opptatt for finansiering av fire måneders rehab på luksussanatorium i Sveits, for pasient nr. 2346343… og navnet: Dan Snorre Jokstad.
– Men Hilda, hva er dette, har du tre mill i lån?? Tatt opp lån for å kurere alkoholismen til den tullebukken der, sa jeg og pekte i retning sakfører Jokstad som hadde snikksnakket seg til påfyll i glasset.
– Det er lenge siden, Torjus.
– Du er din far opp av dage, Hilda. Lettsindig i alle livets anliggender. Ingen religion, Ingen moral. Ingen pliktfølelse. Hvordan kunne du gjøre dette mot meg, mot oss? Svar meg, Hilda!!
– Kjære Torjus, dette var jo før vi traff hverandre. Det betyr ingenting. Kan vi ikke bare drikke oss fulle, ha det gøy og la det vidunderlige skje?
– Det vidunderlige!!! Er du ikke riktig klok. Tror du virkelig at… faen i helvete, forstår du ikke hva du har gjort mot meg. Jeg som har båret deg på hendene gjennom alle disse årene…
– … du mener til sengs, sa Hilda og jeg kunne kjenne en viss kulde.
Sakfører Jokstad kremtet og ville ha ordet:
– Saken er ganske klar. Min ekshustru har satt seg i gjeld hun ingenlunde håndterer, gebyrer og strafferenter er påløpt over flere år. Summen er nå 5,2 millioner kroner. Hun gjorde det av kjærlighet. Ville redde meg.
– 5 komma 2 mill… for å redde en jævlig alkis!!!
– Slik kan det uttrykkes, men om jeg får tale om en annen side av saken. Jeg har hørt forlydender om tilstundende giftemål her i huset. De vil vel ikke ekte denne gjeldsslaven, opprette fellesøkonomi og henslepe resten av Deres dager i lutter fattigdom og nød?
– Nei, for faen.. det kan De ta arsenikk på at jeg ikke vil, men hvor ble det av den dåsa?
Jokstad speidet i øst og i vest, nord og sør. Han tittet endog bak sjeselongen, og pianoet. Han mistet balansen og veltet en potte hvori en fredsommelig fredslilje ante fred og ingen fare. Han fant ingen ekskone noe sted.
Hun hadde sneket seg bort i ly av tumultene, men etterhånden ansteg hun stuen igjen, iført vinterkåpe med pelsbesetning. Hun så meget bedrøvet ut, og håret var satt opp i noe som lignet en kvisthaug.
– Hvor skal du, spurte jeg.
– Jeg går straks, Torjus… og jeg tar med meg den vifta, den er min, sa hun og pekte på innretningen som sugde varme, omgjorde den til kinetisk energi, slik at den på min Jøtulovn fra 1938 kunne spinne rundt og dytte varmluft rundtomkring, til glede for alle herværende, tilfrosne sjeler.
Jeg ble plutselig myk om hjertet, og Hildas enestående ynde smeltet resten av meg.
– Er du gal? Du kan da ikke bare gå. Kan vi ikke la det vidunderlige skje… min lille taksvale, min elskede sommerfugl hvis flukt er uforutsigelig og inni granskauen bedårende.
– Nei, Torjus.. det er for sent. Endelig står alt klart for meg. Du er så jævlig tett i pappen. Forstår du ingenting? Det er aldeles for sent med alt. Det er forbi.
Sakfører Jokstad kremtet påny og ville ha et ord med i laget:
– Tør jeg lansere et forslag. Jeg tar tilbake Hilda som min hustru, og vi fortsetter der vi slapp for mange år siden og lever fattige, men overlykkelige, til en av oss dør i den andres armer.
– Det er det mest sinnssvake forslaget jeg har hørt hørt siden tampen av St. Hans-aften 2016. Du er dessuten gift påny.
– Ehh… jo, det er sant, men jeg skiller meg, Hilda.
– Dust, sa hun.
Imens hadde jeg sant å si problemer med å holde på mitt lyse sinn og sedvanlige sindighet. Jeg tok frem morfars gamle armérevolver, en Webley jeg alltid bærer på meg. Den var ladd og klar til å rydde opp.
Helt i tråd med sedvane kom doktor Dank innom. Det gjør han hver skapte dag. Sant å si er jeg drita lei ham, men han er barndomsvenn av meg, og han har ikke lenge igjen på jorden. Han lider av syfilis i siste stadium, pluss noen uartige lidelser og skavanker både hist og her som han heldigvis ikke snakker høyt om i møblerte hjem.
Jeg har ei heller nevneverdig lyst til å høre om hans helsetilstand. Han har imidlertid forsonet seg med sin situasjon og pleier muntert si, uten å nevne S-ordet:
– Min arme, uskyldige ryggrad må svi for min mors lystige sparkepikedager på Moulin Rouge.
Det passet ikke så godt å ha doktor Dank rekende omkring i mitt hjem den dagen. Stuepiken var et ærend i butikken, og jeg hadde tenkt å benytte anledningen til å tafse litt på Hildas fortrinnlige byste og kanskje andre steder også.. og ikke utenkelig: Anrette henne på sjeselongen, fjerne kjolen og… ja, dere kan sikkert tenke dere til resten.
Nåvel, suppa putret på lav varme og doktor Dank gikk omkring i stuen og lerkefuglen min svinset omkring og gjorde seg deilig. Jeg sa til dem at de fikk underholde seg selv en stund, jeg måtte nemlig på kontoret og gjøre noe forefallende, men svært viktig papirarbeid. Jeg dro de franske dørene etter meg.
Ikke lenge etter hørte jeg pianospill fra stuen, klaprende hæler mot parkett og en skranglende tamburin. Hva faen, tenkte jeg og oppsøkte stuen.
Doktor Dank ved pianoet og min Hilda dansende frenetisk tarantella, dette underlige påhitt næret av og videreutviklet av overspente søritialienere med edderkoppfobi.
Jeg måtte ta grep og stramme dem opp begge to. Jeg ba Dank spille saktere, slik at jeg lettere kunne ta ansvar og rettlede min lille lerkefugl i sin dans.
Doktor Dank spilte behersket og Hilda danset. Men hun tok ikke instruks og snart danset hun seg ut av takten, hurtigere og hurtigere… som om hun var aldeles forrykt.
– Hold opp, skrek jeg, til ingen nytte. Doktor Dank klimpret, Hilda roterte, holdt tamburinen over hodet og dasket løs på den.
– Hold opp, sier jeg… faen i helvete med fett på!!
Endelig forstummet Danks spill og Hildas sinnssyke dans. Jeg var ganske grinete. Det var ikke slik jeg hadde forestilt med denne kvelden. Jeg hadde tenkt å drikke øl og se på en fotballkamp mens Hilda laget suppe. Vi skulle spise i ro og mak og senere hadde jeg til hensikt til å feie over henne litt, men her var ikke fred å få… et helvetes renn av mennesker ut og inn og frem og tilbake. Og sannelig, flere var på farten: Stuepiken slo et slag innom stuen og meldte sakfører Jokstad.
Jeg så at Hilda ble blek. Jeg ble fly forbanna og skrek til luftmolekylene omkring meg.
– Den helvetes Jokstad, hva vil han?
Jeg hadde ingen anelse, men jeg visste jo at han er far til Hildas tre barn. Ja, de var gift en gang i tiden, men så gikk det ad undas. Det var Hilda som brøt ut. Og så kom hun til meg, Hilda. Min lille sangfugl, som jeg etterhånden var blitt meget glad i – ja, endog elsket – og holdt høyt hevet over alle verdens treske og tarvelige trivialiteter.
Men nå var han her. Jokstad. Han hadde aldri kunnet glemme sin ekshustru, og han var dessuten litt av bukk, ikke helt ulik Doktor Dank
Den forpulte pilletrilleren tror jeg er aldeles fjern og tapt for virkelighetens verden, men jeg vet det nok… doktor Dank er, trass sin sykelighet, syk av kjærlighet til min og bare min Hilda. En lidderlig satan, med betent hjernemasse. Men jeg skjerpet meg og ytret rolig:
– Nå, er det sakfører Jokstad… hva bestiller De på denne på kanten av byen?
Sakføreren skrellet av seg sine brune skinnhansker. Han gjorde det med irriterende og langsom pertentlighet.
– De er kanskje ikke orientert om mine beveggrunner, men Hilda er nok underrettet, skulle jeg tro, sa han og kastet et blikk mot sin ekshustru, som sto vendt mot stuevinduet og så ut over vinterlandskapet uten å se.
– Vil De vennligst forklare, sakfører Jokstad. Jeg er ikke innstilt på selskapsleker i aften, og jeg er vel heller ikke på det rene med alle sider ved Hildas samlede forråd av tanker og gjerninger.
– Har De sett i postkassen Deres i dag, herr Dølo?
Hilda heter ikke Hilda, men noe skal man kalle henne. Hilda og jeg bor ikke under samme tak, vi er ikke kjærester, vi er bare gode venner og når vi besøker hverandre, oppstår gjerne dramatikk som utfolder seg i tre deler – innvikling, utvikling og avvikling.
For bare noen dager siden tror jeg vi så hverandre for siste gang, og i noenlunde moden ettertid har det slått meg hvordan den siste kvelden på helt frapperende vis ligner handlingen i Henrik Ibsens “Et dukkehjem”, hvilket beviser Ibsens evige aktualitet. Stykket handler om Nora og Torvald Helmer. De to er gift, har tre barn og bor under samme takbjelker, i “Et dukkehjem”. Men det finnes en mørk hemmelighet. Bare to personer kjenner til den, Torvald er ikke en av dem
Torvald Helmer liker å kalle sin hustru “en liten lerkefugl”, noen ganger “et lite ekorn” og ikke sjelden en “ødsel spillefugl” ettersom hun liker å vimse omkring i byens butikker og sette penger over styr. Nora er deilig som bare det, hvertfall i skuespiller Lise Fjeldstads versjon fra 1973.
Hilda er deilig, hun også. Som Nora har også hun tre barn med hvilke jeg ikke har slektskap til.
Denne historien begynte tidlig en kveld ikke lenge siden. Hilda lagde suppe, og jeg syntes nok hun brukte i overkant mye safran. Alle vet at safran er dyrt som bare faen. Jeg påpekte dette, hvortil Hilda gjorde seg lekker og sa at jeg kunne vel låne litt penger i banken til krydder og sånn.
Da måtte jeg le veldig overbærende og litt skolemesteraktig. Jeg sa:
– Hilda… min Hilda.. hehehehe… du vet hva jeg mener om denslags, ingen gjeld, aldri låne. Det er noe ufritt og uskjønt ved hjem som grunnes på lån og gjeld.
Hilda ble litt bedrøvet og jeg sa muntert:
– Nå skal ikke den lille sanglerken min stå der og henge med vingene.
Da kviknet hun til og sa at jeg var litt av en grobian og gledesdreper som ikke skjønner det grann av suppekoking. Hun sa det med mange smil og stor sjarm og jeg kunne ikke annet enn le og løfte henne i været og snurre henne rundt.
Hun hvinte av fryd. Jeg satte henne pent ned og titulerte henne den vakreste blomsten på prærien.
Det likte hun godt og sang lalalalalalalalaa og gjorde noen trinn av tarantellaen hun var i fred med å innøve i anledning invitasjon til det tradisjonelle maskeradeballet siste lørdagen i januar i losjens ballsal nede i sentrum av byen.
Jeg kunne ikke la være å kysse henne. Ekstra sødme denne gangen. Jeg gjorde meg litt streng:.
– Lille slikkmunnen min skulle vel aldri ha vært over svenskegrensen og kjøpt godterier i dag?
– Nei, hvordan kan du tro det?
– Ahhh.. slikkmunnen har ikke gjort en liten avstikker innom Narvesen nede på hjørnet?
– Nei, slett ikke..
– Hmm…ikke en liten klinkokosbolle eller to, eller…
– Neeeei… jeg forsikrer deg…
– Nåja, det var jo bare en spøk…
Jeg sanset noe fordekt ved henne, noe mørkt. Jeg lot meg imidlertid ikke merke noe videre ved denne omstendighet, og jeg måtte dessuten omhåndta noe viktig papirarbeid på mitt kontor, bak franske dører. Jeg lukket dem bak meg.
Jeg har undertiden kommet til å tegne Muhammed. Det er ikke lov, ifølge islam. Noen av disse tegningene viser profeten, fred være med ham, med og uten ereksjon. Det er ikke lov, ifølge islam. Jeg har også leilighetsvis hjemme hos meg selv kommet borti tastaturet og fremstilt bokstaver som montert sammen kan oppfattes utilbørlig av muslimer av alle slag. Kort sagt: Jeg har nok mer enn oppfylt vilkårene for dødsdom – ifølge sharia.
Man har gjort seg noen tanker, om eksempelvis Jamal Khashoggi, som ikke hadde gjort no’ særlig galt. Ikke desto mindre ble han i fjor høst avlivet og delt opp i porsjonspakninger enkle å håndtere og viderebefordre i kofferter fra det saudiarabiske konsulatet i Istanbul, og de to skandinaviske jentene i Atlasfjellene hadde ikke gjort annet enn å være seg selv og dele interessen for fotturer i fjellet. Orker ikke tenke på hva de ble utsatt for. De er borte nå.
Det skal altså ikke så mye til. Ikke til å undres over at jeg var litt betenkt over min egen situasjon. Bedre ble det ikke av at jeg forleden var på ski i marka og ramlet i en isete og hard bakke, gikk overende og slo meg litt. Ikke så veldig alvorlig, bare et par leddbånd som fikk seg en liten strekk og et kne som fikk seg en kilevink og derigjennom tapte innpå 40 prosent av normal bevegelighet.
På bedrings vei, ja.. men ikke fullt ut restituert. Denne reduserte førligheten bekymrer meg, især med tanke på første delen av sure 9:5 i Koranen, selveste Sverdverset: Drep de hedningene og avgudsdyrkerne hvor dere enn finner dem, omring dem og ligg på lur etter dem, og ta dem til fange på ethvert sted som er egnet til bakhold.
Jeg har alltid tenkt at jeg kan løpe fra gærne muslimer, de er jo ikke akkurat rustet for 100-metere med sine lange kjortler og posete benklær. Men nå er det en annen dans. Leddbåndene mine er ikke seg selv, kneet ei heller.
Bare det å gå til butikken er blitt et nervepirrende foretagende. Det er ikke lange avstanden, men den er beheftet med svinger, høye hekker hist og her, murer, en mørk undergang, en støyskjerm. Veien er dårlig opplyst, og man ser ikke så tydelig hvem som kommer imot, eller går forbi. Skummelt.
For alt jeg vet, kan en gjeng blodtørstige muslimer ligge i bakhold bak en hekk og kaste seg over meg før jeg får sagt en kløyva ord, hvis det er det jeg vil, og skjære meg i strimler med skarpe kniver… men aller helst vil jeg løpe, men det går jo ikke. Jeg kan bare gå.
Sult og nød genererer oppfinnsomhet. Jeg resonnerte noen sekunder og stilte meg selv spørsmålet: Hva er det muslimer liker veldig dårlig, bortsett fra jøder, teknologisk utvikling og all utvikling forøvrig?
Bikkjer, selvsagt. Ved et slumpetreff hadde jeg ei bikkje til låns. Søt og sjarmerende, men en ordentlig rabagast.. og et råskinn når det kommer til stykket.
For å være på den helt sikre siden, snek jeg meg ut i bilen og kjørte avsted til en kompis av meg som jobber på et slakteri i byen der jeg bor. Han har en administrativ stilling der og går med dress, men han kastet dressjakken og løsnet slipset straks han fikk høre om mitt forehavende.
Han ba meg bli med ned i produksjonslokalene. Der tok han selv grep om en nyslaktet gris, la den på en båndsag og skar av hodet. Den hvite skjorten hans fikk noen røde flekker uten påviselig innbyrdes mønster.
– Se her, sa han og rakte meg det avsagde grisehodet på et fat. – Med denne under armen er du trygg. Ingen muslim vil røre deg.
– Griseflaks at jeg kjenner deg, sa jeg.
– Rent svinehell, sa han og etterstrammet slipsknuten.
Jeg kjørte hjem og la grisehodet i yttergangen og glemte det, helt til jeg hørte noen gnafselyder. Det var bikkja, hun syntes grisehodet var så godt å tygge på at det ene øret var borte. Hun lepjet i seg blodsaft.
– Slemme-slemme hunden, sa jeg med stemme myk som meierismør i sommervarme.
Jeg tok på meg en gammel jakke det ikke var så farlig med, puttet grisehodet under armen og gikk avsted med Nikita i bånd. Vi skulle handle litt i butikken.
Og skulle du ha sett: Ved inngangen til førnevnte undergang hoppet en muslim frem fra en tujahekk. Han var ikke velkledd og manglet slips. Jeg påpekte denne mangelen ved hans påkledning, men han lot seg ikke affisere av smalltalk; han svingte i luften en machete som så veldig nyslipt ut og reflekterte lys som strålte fra en lampe et sted i nærheten.
Men jeg var kald som ei gjedde. Jeg bare pekte på grisehodet under armen og smilte adspredt. Muslimen tok seg ikke engang tid til å si “allahu akhbar” før han pilte avsted.
Det er ikke lov å ta med bikkjer og deler fra døde dyr inn i butikker. Jeg bandt fast Nikita på utsiden og ba henne passe på grisehodet.
Det gjorde hun, men da jeg var tilbake med en pose dagligvarer, hadde bikkja bitt av det meste av det gjenværende øret. Men alle kunne se at hodet en gang hadde tilhørt en gris, og det plirende og innfule svineblikket var ennå på plass.
Vi gikk. Bikkja i bånd og hodet under armen. Nikita stanset og lagde en fin bæsj i veikanten. Nikita hadde ikke svart pose, og jeg hadde ikke svart pose.
Jeg regnet sant å si ikke med flere muslimsituasjoner. Ryktet om grisehodet og bikkja var trolig allerede over alle hauger.
Men sett slikt: Rett før jeg svingte inn hjemme hos meg, hoppet to muslimer frem fra mispelhekken min. Springkniver, denne gangen. Muslimer er jo glad i kniver. Jeg lot meg ikke skremme, godt rigget med grisehue og bikkje som jeg var.
Nikita er overmåte søt og sjarmerende, ikke svær, langt fra monstrøs… men dæggern, vi snakker tross alt om ei robust og nervesterk bikkje med bred jaktkompetanse, og denne gangen ble hun grinete. Hun likte ikke trynet på disse karene og hoppet opp på to og bjeffet ganske skarpt. Jeg måtte anstrenge meg litt for å holde henne tilbake.
Gutta rygget og var ikke så tøffe lenger. Jeg stanset opp og spurte:
– Hva kan jeg hjelpe dere med da, gutterrr… vil dere rane meg? Vel, jeg har ikke så mye å by på, men dette grisehuet kan dere ta, sa jeg og holdt frem legemsbiten hvori organet som så sent som dagen før tenkte enkle grisetanker.
Det virket som gutta mistet interessen. De foldet sammen tannpirkerne sine og trakk seg vekk. Tydelig at de ikke var upåvirket av sin religion. De stirret på grisehodet som det var djevelen selv. Så tasset de avsted.
Vel vel, det var det og snart var vi innendørs, bikkja og jeg. Jeg unnet meg et glass calvados, Nikita ble tilgodsett med en hel boks fiskeboller.
Men nå kommer snart eieren og henter henne, bare noen timer til. Jeg har ennå ikke full førlighet, og grisehoder varer ikke evig.
Hva gjør jeg? Hva frastøter muslimer mer enn det meste? Etter et kvartsekund svarte jeg meg selv: Menstruasjonsblod. Men hvem faen har det? Jeg kjenner jo ingen lenger…
To ulver ble skutt i Trysil i går, etter ordre fra regjeringen. Jeg gjentar: To ulver. Staute og stolte representanter for vår fauna. Skutt og drept. Det er helt fryktelig. Bestialsk.
NOAH-leder Siri Martinsen er “veldig skuffet” og vil ta dette videre, for denne fæle massakren i Trysil strider mot Bern-konvensjonen og Grunnloven, sier hun.
Hun var på Dagsrevyen i går kveld og fikk medhold av jusprofessor Mads Andenæs, som bor i Oslo og kan det aller meste om ulver. Han vil egenhendig ta denne saken til retten og bestride fellingsvedtaket. Professorens spesialområder er internasjonal rett, komparativ rett og menneskerettigheter.
Jepp, menneskerettigheter og internasjonal rett. Her er ikke tale om hvilket som helst kjøtthue, men et lysende intellekt som med fremragende innsikt ser klarere enn de fleste urett og alvorlige brudd på hva det skal være uansett hvor i vide verden det er.
Man må anta at folk flest skjønner alvoret her. Alle skjønner vel også at forskjellen på ulver og mennesker er hårfin… ja, ulvene har litt mer hår og går på fire bein, men det er også stort sett hele differansen.
Ulver liker å spise små lam, akkurat som vi mennesker. Jeg har hørt om ulver som drikker brennevin, røyker Lucky Strike, spiller yatzi og klespoker… mange består examen artium og noen tar endog bachelorgrad i biologi, kriminologi og internasjonale studier.
Her om dagen var jeg oppi skauen ikke langt fra der jeg bor. Der kom jeg i snakk med en ung og stram ulvekar travelt opptatt med å støpe grunnmur til sin første enebolig. Block Watne-hus.
Han sliter litt med huslånet i DnB, men hvis alt går etter planen og teknisk etat ikke kødder for mye, regner han med å være i hus med sin kjernefamilie før utgangen av mars.
Professor Andenæs har selvsagt helt rett når han sier dette om ulvejakta i Trysil:
– Det går på bekostning av vårt rykte og kan føre til boikott av Norge og at folk ikke vil reise til Norge som turister.
Nettopp. Internasjonal boikott. Ingen vil kjøpe varene våre, andre lands handelsmyndigheter vil bare snøfte foraktelig når vi falbyr olje og gass… og ingen vil besøke norske fjorder, dalene omkring og ikke en eneste utenlandsk campingturist vil gå over en norsk bekk etter vann. Folk vil avbestille reiser og heller dra til Marokko, Nigeria og Somalia… der folk er snille og ikke kverker ulver.
Nå må regjeringen faen meg skjerpe seg. Martinsen og Andenæs skal ha honnør og ikke så lite respekt.
Endelig noen modige og rakryggede mennesker som tør stå opp for viktige ting i verden og gi bånn gass i retten, for rett skal faen skjære meg være rett… jihaaaa!!!
I går formiddag ringte telefonen. En dame jeg kjenner. Hun spurte om hvilke planer jeg hadde for kvelden, altså nyttårsaften. Hadde jeg hadde noen å tilbringe årets siste aften med?
– Ei bikkje, sa jeg.
– Javel, sa hun og lurte på om hun også var velkommen. Hun følte seg litt ensom og trengte noen å møte det nye året med.
– Bare kom, sa jeg.
– Takk, sa hun og gjorde det klart at jeg ikke behøvde å tenke på mat og sånn. Hun hadde finfine rester fra en familiesammenkomst dagen før, og alt var like godt som da. Dessuten hadde hun noen flasker øl hun selv hadde produsert.
Ettersom denne kvinnen er nokså privat av seg og liker anonymitet, kan vi kalle henne Hunsomhelstvilværeanonym. Litt tungt alias… men hvis det er no’ jeg har nok av, er det tastetrykk.
Jeg var oppløftet. Dette blir bra, tenkte jeg. Kuleste dama jeg kjenner, og hun går ikke av veien for overnatting… det pleier utarte, for å si det sånn. Men man jo vet aldri. Kan ikke ta noe for gitt. Jeg hadde imidlertid noe i bakhånd, litt drahjelp: Nikita, den helt absurd sjarmerende bikkja jeg låner av en kompis som er på hotell med kjæresten sin.
Alle vet jo at kvinner lett lar seg sjarmere av sånne bikkjer og at slik fremkalt velvilje ikke uofte overføres til hundeeieren.
Selv om jeg bare låner bikkja, regnet jeg ikke med å re opp annen seng enn min egen. Trengte ikke det heller, for den var redd opp nok som den var, og jeg hadde skiftet sengetøy rett før jul.
Hun kom da hun sa hun skulle komme. Hjemmelaget øl og en stort glass med brente mandler. Hun hadde også med en stor gryte, som hun sa vi kunne sette på komfyren når det passet. Ettersom det passet med én gang, satte vi den på kokeplata og skrudde på moderat varme.
Vi satte oss foran peisen. Jeg hadde en flaske vin liggende, den åpnet vi og skjenket i to glass. Hunsomhelstvilværeanonym og Nikita kom veldig godt ut av det med hverandre. Jeg kunne ikke la være å glede meg over hvor gode venninner de to ble, og Hunsomhelstvilværeanonym passet på at Nikita fikk litt av maten vi spiste, pluss noen sjokoladebiter til dessert.
God stemning. Peisbålet varmet, og jeg hadde visst enda en flaske vin liggende, gitt. Da vi hadde drukket opp den, ble stemningen ikke dårligere. Vi lo masse og tøyset en god del, og som vanlig kunne ikke Hunsomhelstvilværeanonym la være å danse solo etter litt musikk som kom fra en CD jeg hadde puttet inn i en CD-spiller.
Jeg på min side kunne ikke la være å legge merke til at hennes hjemmestrikkede genser ikke skjulte de fine greiene hun hadde foran no’ særlig. Kanskje fordi hun hadde tatt den av.
Noen piruetter rundt seg selv og skjørtet hennes løftet seg nesten vannrett og selv om hun hadde strømpebukse på, kunne jeg ikke unngå å bli litt.. hva skal man si.. litt ør i hodet. Litt av det skyldtes nok vinen og ølet, men kanskje mest henne, tror jeg. Man skal jo være ærlig i slike mellommenneskelige anliggender.
Nåvel, halvannen time etter fyrverkeriet, begynte Hunsomhelsvilværeanonym å gjespe. Jeg tok det som et tegn på at hun ville legge seg. Det ville hun og spurte hvor hun skulle sove.
Jeg ble litt overrasket og sa:
– Hæææ..
– Hvor skal jeg ligge?
– Ehh.. i senga mi…
– Vet ikke helt. Vi burde jo helst ikke det, sa hun og redegjorde kort for hvorfor.
Damer er jaggu lunefulle, vanskelige å forstå. Jeg ble litt skuffet og tenkte at kanskje hun synes jeg er ekkel å se til, eller no’. Jeg er kanskje ingen fruktkake, men det var jeg ikke for et halvt år siden, heller.
Jeg tok det med godt humør, for det bør man i slike situasjoner. Jeg tullet litt og sa noen rare ting, prøvde å skape enda mer jovvvial stemning. Men det kunne ikke bli så mye hyggeligere, tror jeg.
– Ålreit, du får ta et av de gamle jenterommene nede. Men jeg tror den senga er for kort til deg.
Hun pusset tannebisser, og jeg viste henne senga.
– Den er for kort, det kan alle se.
Hun la seg nedpå og sa:
– Den er perfekt, dessuten ligger jeg alltid i S-form.
– Det synes jeg ikke du skal. Ikke bra for ryggen. Jeg kjenner en fysioterapeut som advarer alle han kjenner, og ikke kjenner, mot det. Man skal strekke ut kroppen, sier han, gi hele legemet plass i alle retninger slik at det kommer til seg selv igjen, så si.
– Javel, men en natt fra eller til…
– En natt kan fort bli flere, og du vet hvordan det er med dårlige vaner. Dessuten er det kaldt her på rommet. Best du ligger oppe hos meg, varmere der.
– Kan vi ikke bare sette på den, sa hun og pekte på en panelovn.
– Vet ikke om den virker.
– Jo, den gjør da det, sa hun etter å ha trykket på en knapp som straks lyste rødt.
– Mmm… det var rart. Tror ikke den virket i fjor, 2018 var kanskje ikke no’ godt år for panelovner. Tror jeg har lest noe om det i Teknisk Ukeblad.
Hunsomhelstvilværeanonym lo litt og begynte å kle av seg.
– Tusen takk for i kveld, Torjus. Strålende nyttårsaften. Skal vi si natta?
– Får du sove, da? Fremmed seng, vet du.
– Den virker god. Tror du jeg sover bedre og mer hos deg?
Jeg svarte ikke, men jeg kan ha smilt.
– Okei, go’natta, Torjus. Sov godt.
Hun slengte strømpebuksa over en stol og jeg kunne ikke få blikket fra hennes vemodig vakre legger, ikke før de forsvant under dyna.
– Er dyna varm nok, da?
– Tipptopp.
Hun dro meg til seg for en nattaklem.
– God natt, Torjus. Slukker du taklampa?
Jeg gikk mot døra og slo av lyset i taket.
– Midd, jeg kan ikke garantere at den senga er middfri.
– Jeg tar sjansen.
Jeg gikk ut av rommet. Stakk hodet tilbake, mellom døra og karmen:
– Det glemte jeg visst å si, det bor en ganske stor edderkopp under den senga. Kanskje den har stiftet familie. Tenkte bare jeg skulle nevne det…
Jeg har fått damebesøk. Hun liker å gå på rådyrjakt, hun har fire bein og bæsjer ute. Jepp, jeg skal passe litt på bikkja til en kompis et par dager, mens han er på nyttårstur med sin fortryllende kjæreste.
Ei prima bikkje, må jeg si. Det er slik at jo mer man ser av mennesker, desto mer setter man pris på bikkja si, selv om den er i ens eie bare noen få dager.
La oss kalle henne Nikita. Hun og jeg hygger oss, vi spiser oss mette, fyrer med ved og har det bra som bare det. Vi går meget godt sammen, Nikita og jeg… også når vi er ute og går oss en tur. Men jeg må innrømme at jeg ikke er så opptatt av sånne svarte poser. Sånn er det. Vanskelig å venne seg til dette konseptet med å skulle stikke hånden inn i en pose, bøye seg ned, legge lanken om en fersk, varm og ulekker bæsj som ikke dufter så godt, brette posen rundt den og knyte igjen for deretter gå videre og se seg om etter passende deponi.
Nikita og jeg har vært på tur før, og en gang satte hun seg ned og lagde en veldig fin bæsj som jeg ikke vurderte å plukke opp. En dame registrerte det og ble meget opprørt da jeg ikke bøyde meg ned med svart pose. Den gangen satset jeg på psykopatkald avvisning pent innpakket i subtil retorikk og utsøkt høflighet. Det virket. Bæsjen ble liggende. Damen ga seg helt over og forsvant.
Tidligere i dag var Nikita og jeg på tur. Jeg hadde på forhånd for moro skyld vurdert ulike reaksjoner hvis det skulle oppstå en situasjon. Jeg hadde falt ned på president Nixons Madman Theory, et nokså enkelt utenrikspolitisk konsept som presidenten utviklet i fylla på slutten av 60-tallet og som gikk ut på å gi nordvietnameserne inntrykk av at han var klin kokos og ikke ville nøle et kvartsekund med å bombe flatt hvis kommunistene ikke skjerpet seg og ba om fredsforhandlinger. Selv en aldri så liten atombombe ville han ikke nekte seg – hvis han ble grinete nok.
Så gikk vi oss en tur, Nikita og jeg. Etter rundelig regnet 15 minutter omkring i nærmiljøet krøket hun seg sammen, et sikkert tegn på bæsj i emning.
En bil kom kjørende. Den stoppet og ut trådte en dame omtrent på min alder. Hun låste bilen og skulle til gå inn på en liten gårdsplass, men hun så oss i øyekroken og stanset, vendte om. Folk er jo så nysgjerrige, de vil sjekke om hundeeiere tar opp svarte poser og gjør som forventet.
Jeg gjorde ikke det, jeg gjorde anvendelse av enkel kamuflasjeteknikk. Med støveltuppen dyttet jeg Nikitas brune og velformede bæsj litt ut i veikanten og sparket snø over.
Vi gikk videre. Damen hadde stilt seg opp, bredbeint og med håndveske over skulderen. Hun ventet til vi var ved å passere henne. Da ytret hun, ganske stram i tonen:
– Du tok ikke opp etter hunden din!
Jeg stanset, tenkte noen sekunder på president Nixon og svarte:
– Nei, jeg gjorde ikke det, og det skal du faen skjære meg ta rennafart å drite i.
Jeg pekte på bilen hennes og eksosrøret som var svart av sot, veivet med armene og fortsatte:
– Dette vraket her, jeg ser det er en dieselbil… hvor mye dritt og møkk tror du den etterlater seg per mil… hæææææ?!?!?!. Hvor langt har du kjørt i dag, og hvor mange astmatiske barn tror du at du har plaget hittil i dag, og hvor mange kommer du til å plage i morra og resten av 2019???
Jeg la ansiktet i meget aggressive folder og økte stemmevolumet:
– Harru hørt om nitrogenoksider… hæææ??? Harrudet??? Du skal faen skjære meg gi faen i å bry voksne folk med preiket ditt.
Jeg pekte i retning bæsjen til Nikita og sa med lav, ru stemme:
– Til våren kommer en hestehov til å vokse seg stor og fin og gul, fordi denne flotte bikkja har driti der. Det er gjødsel og verden trenger gjødsel, bærekraftig naturgjødsel, for faen. Men hva med bilen din ? Hva slags nytte gjør den? Tror du insekter, små fugler og babyer i trillevogner koser seg med avgassene dine og blir sunne og sterke og utvikler pansersterkt immunforsvar… hææææ… trur’udet???
Damen sa ikke noe. Haken hennes hadde falt et par centimeter. Hun var som frosset fast i snøen og isen. Så rykket hun seg løs og ble borte. Hun gikk sin vei. Det gjorde Nikita og jeg, også. Jeg måtte le litt.
– Jenta si, det, sa jeg til Nikita. – Godt nyttår.
Hun logret.
Vi er så redde, så redde… for alt mulig rart. Jeg vet om mennesker som drar til fastlegen straks de kjenner noe i kroppen de ikke har kjent før. De tolker dette ukjente som en snikende sykdom, en usynlig, lydløs og overmåte lumsk morder som tygger seg gjennom kjøtt og fettvev, bein og marg, perforerer hjerte og lunger, milt og lever… glupsk og grådig eter opp kroppen innvendig og tilsist, gjerne før enn senere, dreper like effektivt og nådeløst som et 9 millimeters kontaktskudd i bakhodet.
Leger hist og her og overalt blir selvsagt grinete og påviser ikke annet enn forlorne forkjølelser, bittesmå betennelser og ellevill hypokondri – og ønsker dem langt pokkerivold.
Noen er så redde for å dø at de allerede tidlig i livet setter inn livsforlengende tiltak så omseggripende at livstid vunnet ingenlunde matcher tiden medgått til opprettholdelse av pust og puls. Negativ avkastning.
Jeg kjenner en eldre dame – legemlig frisk – som har tenkt så mye på hvordan gjøre livet langt at hjernecellene hennes har tørket og skrumpet inn så hjerteskjærende at det klaprer i kraniet når hun går i trapper. Hun har forlengst sluttet å nære en eneste leken og belivet tanke. Cerebrum rigida.
Men det er ikke så farlig, nesten bare gøy og spas – her er tale om individnivå, og det er selvsagt alles rett å bruke livet sitt til å gjøre det lengst mulig. Klart det.
Annerledes når et helt land blir grepet av frykt. Vinteren 2015 ble det arrangert en karikaturutstilling i byen der jeg bor. I teatret. Fojaeen. På taket av bygningen rett over gaten lå skarpskyttere i beredskap. Silhuetter av hjelmer og børsepiper.
Utstillingen het I AM CHARLIE. Jeg hadde forventninger, steg inn og ble sant å si litt overrasket av antallet politibetjenter, hvorav én utstyrt med metalldetektor. Kroppsvisitasjon. Jeg slapp inn i lokalet, men fant ingen Muhammed-karikaturer, ingen tegninger som kunne irritere den aller gæærneste av de gæærneste muslimer det minste lille grann. Alt så snilt og skolepikeordentlig at jeg ble helt paff.
Ikke bare vanlige politifolk på pletten. En bombegruppe fra hovedstaden, med bikkjer med nese for eksplosiver, var også ditbragt. En såkalt jernring var etablert i området. Ingen biler fikk kjøre innenfor.
Frykt og beven overalt. Man var redd for hva muslimer kunne finne på, de er jo noen kløppere med bomber og sånn. Men jeg forsto fort at dette stedet var det tryggeste i hele Norge akkurat da, det er her man bør være om man ikke vil bli kverket, resonnerte jeg … og det passet bra, jeg hadde ikke så lyst til å dø den dagen. Kanskje en annen dag, men ikke denne.
Det var tillyst et arrangement i annen etasje, en paneldebatt om ytringsfrihet og satirens betydning. Men man måtte ha meldt seg på i forkant, kanskje i personsjekks hensikt. Jeg hadde ikke meldt meg på, men jeg hadde likevel lyst til å delta.
Det sa jeg til de to muskelsterke vaktene som passet på trappen til etasjen over. Nei, jeg kunne ikke oppstige til etasjen over. Hvorfor ikke, spurte jeg. Av sikkerhetsgrunner. Kan dere ikke bare ransake meg … jeg er etnisk norsk, oppdratt i et ganske kristent hjem og har ingen ekle bomber under frakken her. Bare sjekk.
Men det ville de ikke. De hadde sine instrukser. Senere ble det offentlig kjent at en av paneldeltagerne, redaktør Vebjørn Selbekk, ble eskortert til teatret av en politimann med maskinpistol.
Dette teatret var nok landets aller tryggeste sted den aftenen. Arrangørene så det helt annerledes. I samråd med politiet besluttet de å kutte utstillingen fra to dager til seks timer.
Man fryktet noe. Fryktet det fryktelig mye. Det fikk være grenser for ytringsfrihet og sånne greier. Jeg gikk.
På utsiden ildga jeg en sigarett og tenkte at det må være slitsomt å være fryktsomme harepuser hele tiden. Jeg gjorde honnør til silhuettene på taket og spaserte hjemover. Det var mørkt…
