Du er en asosial og meget syk faen, sa en venn av meg for ikke lenge siden. Han var full da han sa det. Sant å si er han full rett som det er og forvalter følgelig sannheten like hyppig.
Men han er en god venn – min eneste – og det er jo av barn og fulle folk man hører sannheten, det er trolig derfor disse to gruppene ikke slipper til ved stemmeurnene ved lokal- og stortingsvalg. Sannheten gjør jo vondt, og den bringer ikke stort annet enn sorg og nød og sut og savn og gråt og kanskje endog tenners gnidsel.
Men: Noen ganger bringer den avklaring.
Jeg skal ikke røpe hennes identitet, skal ikke antyde hvor hun bor, hva hun drev med og driver med, hvordan hun så ut, bortsett fra at hun hadde prima rumpe og har det sikkert ennå. Glemte jeg intellektuelle pupper? Gjorde visst det, men hun hadde det.
Nåvel, vi var sammen nå og da og litt innimellom, og jeg syntes godt om det arrangementet, men hun ville “ta det litt videre”, som det heter i kvinneromaner. Hun hadde lagt igjen tannbørsten hjemme hos meg – og tanntråd. I tidens fylde la hun igjen ganske mye forskjellig stæsj… skjørt, kjoler, bluser, bukser, skjerf, sko, støvletter, smykker, ski, BHer str. A, seilbrett, fjellstøvler, knallrød leppestift fra Bobbi Brown, en Katzenjammer-CD, hårspenner, bind, tamponger, truser, stay ups og et par andre ting jeg aldri glemmer…
Hver gang hun snakket om “bli mer sammen” lot jeg som om jeg hadde det veldig travelt, og en gang sa jeg at jeg hadde fått dobbeltsidig ørebetennelse med alvorlige komplikasjoner og følgelig ikke kunne høre noe som helst.
Jeg foreslo å bøte på denne tilstanden ved å melde oss på et kurs i tegnspråk, men hun kunne visst litt av det fra før; hun knyttet neven med unntak av langfingeren og holdt den opp foran meg.
Velvel, til slutt måtte jeg til pers. Det er noen år siden, dette, men jeg var jo tørr bak ørene, og jo tørrere man blir der bak ørene, desto ærligere blir man. Det har jeg lest i et leksikon.
Jeg sa til henne at vennene hennes kjedet vettet av meg og at jeg aldri mer ville tilbringe ett minutt med dem. Denne damen hadde også helt i overkant rare foreldre, så rare at jeg forlengst hadde gitt meg helt over. Jeg sa at jeg aldri under noen omstendigheter ville omgås gamlisene, som dessuten forlengst var skilt og ikke tålte trynet på hverandre.
Det var i det hele tatt mye jeg ikke orket, eksempelvis dra til Sotra i juni, Hellas i juli, Kanariøyene i august, Salzburg i desember og bo på hotell julaften.
Jeg ville ikke slutte å røyke og kjøre fort på motorsykkel, ei heller ville jeg ha marsvin og en gneldrete, liten fillebikkje rekende omkring beina mine. Jeg ville drikke øl når jeg ville og bli nøyaktig så full jeg ønsket.
Hun var ikke dum, denne damen… godt skolert som hun var. Hun sa ikke mye. Hun bare pakket sakene sine og dro. Hun glemte en brukt truse. Noen hevder av det siste man husker av en kvinne, er duftene hennes. Noen dager senere var de borte…
Jeg har en bror. Han er ganske ond. Han innrømmer det, også. Hva mer er: Han er stolt av det. Tid om annen møtes vi i sentrum av byen der vi bor og setter oss på byens bruneste pub. Det gjorde vi forleden, og temperaturen i lokalet sank øyeblikkelig fem grader.
Han vet det ikke, men jeg har alltid et fedd hvitløk i skjortelomma og en liten flakong vievann i jakkelomma når vi treffes. Alle vet jo at hvitløk holder de verste demonene stangen. Vievannet har jeg heldigvis ikke fått bruk for ennå.
Vi drøftet denne ondskapen hans, og jeg foreslo for ham å oppsøke en eksorsist, en skikkelig durkdreven demonjeger i stand til å kjeppjage de aller verste djevlene over stokk og stein, men da ble han grinete og flakkende i blikket, og jeg var redd han skulle dreie hodet 666 grader og spy illeduftende, svartgrønnslimet antimaterie.
Denne ondskapen er ikke av ny dato. Jeg husker én gang, det er lenge siden, over 50 år. Det var sommer og vi var hos mormor på landet. Hun hadde en stor, fin låve i tre etasjer – med glugger.
Synd for meg at dette ikke var i mobiltelefonens tid. Det var såvidt folk hadde fasttelefoner. Ikke tallskive, men sveiv.
Broren min så imidlertid et telekommunikasjonspotensial i låven, eller mer korrekt: Han så fallet, høydeforskjellen.
Han hadde funnet seg en slangebit, med innvendig diameter omlag 50 millimeter. Han hadde tatt mål, avstanden fra en av gluggene og nesten ned til bakken.
Jeg var seks år yngre enn broren min og ante fred og ingen fare da han foreslo at vi skulle “snakke i telefon”. Jeg syntes det var en heidundrende strålende idé. Veldig spennende. Han skulle sitte oppe i låven, i mørket bak gluggen og avgi en svært viktig og fortrolig beskjed gjennom slangen. Jeg skulle sitte på bakken og motta den viktige og kanskje strengt hemmelige meldingen.
Jeg hadde ikke registrert at han på forhånd hadde bragt med seg et litermål med kaldt vann. Ja, dere skjønner sikkert hva som skjedde.
Jeg presset slangeenden mot venstre øre – for å høre godt. Jeg ble jævlig våt i øret, i håret og nesten overalt ellers.
Fly forbanna. Trass i min unge alder var jeg nokså røff, jeg ville ta’n. Men han var raskere, og snart var det kveldsmat.
Uggen stemning rundt bordet, og vi satt ikke ved siden av hverandre. Jeg var taus og pønsket på hevn. I løpet av et par brødskiver med et eller annet hadde jeg utarbeidet en plan. Etter maten lot jeg som om ingenting var hendt og at alt var tipptopp.
Jeg gikk ut, høstet en pen bukett brennesler. Jeg kom meg usett opp i annen etasje. Jeg la brenneslene i en fin haug i fotenden av senga til broren min – under dyna.
Jeg tenkte at det dette blir bra. Veldig bra.
Når han går og legger seg, stikker han nakne føtter og legger rett inn i neslehaugen. Så får han seg en skikkelig lærepenge.
Jeg flirte rått og bredt, gikk ned igjen. Det var tidlig kveld, en god stund til leggetid. Jeg gledet meg.
Etterhvert som kloden dreide og kveldssolen forsvant, avtok også det verste raseriet. I stedet fikk jeg nerver. Jeg tenkte på hvor mye bank jeg måtte regne med. Var det verdt det? Jeg gikk omkring og konsekvensanalyserte. For og imot.
Tilslutt gikk jeg ovenpå, tok tak i brenneslehaugen og pælma den ut vinduet.
Var jeg glad? Nei.
Lettet? Litt.
Angret jeg? Ja.
Angrer jeg? Absolutt!
Alle snakker om “elefanten i rommet”. Først nå forstår jeg hva de mener. Da jeg våknet for en halv time siden og gikk inn i stua, så jeg en elefant trampe omkring der. Den hadde lang snabel og var sjokkrosa. Jeg ble så rystet at jeg øyeblikkelig listet meg avsted i skjerpende retning kjøleskapet og åpnet to bokser juleøl fra Aass som jeg bælmet rett ned. Da forsvant den dumme elefanten, gitt. God jul, forresten. Jeg har rukket mye siden jeg sto opp. I tillegg til å drikke øl, har jeg røkt et par sigaretter, tisset, bæsjet og prompet litt før jeg slo på skriveautomaten min for å sjekke om den har tilvirket en historie Jada… på skjermen store, grønne bokstaver: JOLLY GOOD. Det betyr at maskinen har et resultat. På skriveren ligger en illustrasjon, en tegning. Den er ikke så god, men den er det den er. Jeg leste historien nettopp og syntes ikke den er så aller verst. Bra til å være kokt sammen av en maskin. Her er den:
Han er en ensom mann. Han liker ikke å snakke om det. Gidder ikke ødsle ord til ingen nytte, som han sier. Dessuten er han ikke ensom. Ikke nå.
Klokken er 07.36. Huset er stille. Utenfra høres svalene. De har startet dagen. De har nok å gjøre. De flyr høyt. Unger skal ha mat.
Ovenpå ligger fire pikehjerter. De slår sakte, slik hjerter gjør når hjernen sover og kroppen ikke gjør annet enn hengi seg til tyngdekraften. Tre av hjertene er meget unge – tre, åtte og ni år. Det fjerde er noe eldre og tilhører moren til faren til de tre unge pikene.
Et mirakel… at de er her. Han tenker tilbake, femten år. Da var det andre jenter her, gylne av sol og stappmette av sommerlykke. Bustet morgenhår hvori barnåler og solstrålerester fra dagen før. Latter. Et par brødskiver til frokost. Så var de borte. De hadde det så travelt. Inni granskauen travelt.
Han har vasket opp. Klokken er snart ni. Han savner dem – de der oppe. Han gleder seg til å se V igjen. Hun er tre år og blond som mjødurt. Hun er et dikt. Hun ler det meste av dagen. Hun liker å samtale om bæsj og promp og tåfis. Det gjør han også. Er nok derfor de to har et så godt øye til hverandre, V og han. Dessuten liker de begge vaffelkjeks.
Hun deler med ham. Hun har en hel pose. Gullvafler fra Sætre – perfekt til is og kos. Vaniljesmak. De sitter på trappa. Han drikker kaffe. Hun drikker ananasbrus og synes det er greit at han røyker.
De fire kom kjørende sent en kveld. Vesthimmelen var mørk blå. Ut av en gammel, fransk stasjonsvogn: L og A. På avstand lignet de roterende sakser i et tsjekkisk dukketeater. De slo hjul på låvetrappa, lo og skrålte. L er åtte. A er ni.
Nitimen er begynt. Han savner dem, men det er en søt lengsel… for han vet at de er der. Der oppe. De våkner nok snart, og dagen er solblank. Kanskje denne dagen blir like bra som den i går. Så bra var den at L ikke tok seg tid til å gå på do, men gjorde det hun måtte bak eldhuset. Det duftet visst ikke så godt, og A måtte hente papir til søster’n sin. Hun lo.
H er farmor. Hun ser ikke ut som en farmor, men hun er det. Hun liker å gå omkring barføtt. Knekort skjørt og en løs topp som sklir nedover en skulder, snart den andre. Hun bryr seg døyten om noen ser trusa hennes. Den er stripete, den samme som i går. Han liker damer som ikke gidder skifte truse hele tiden. Hun er dessuten pen.
I går dro de avsted og badet. H og han lå ved siden av hverandre i gresset, i skyggen av en stor furu. Hun pirket ham i leggene med tærne sine. Han likte det. Likte også at hun la en legg over hans legg. Han lot som ingenting, som om det var dagligdags at en kvinne anretter leggen sin over hans.
L og A var der ute i vannet. På en flytende trampoline. Det kunne se ut til at A hadde organisk kjemi med en jevnaldrende gutt. De snakket ikke mye sammen, knapt et ord i det hele tatt. De bare tok tak i hverandre, dyttet, kastet hverandre i vannet hvori 22 grader. Så enkelt.
Ingenting varer evig. På vei til bilen fant de en død fugl. En ganske liten en. Grønngråaktig. H bøyde seg ned og rørte ved den, klappet den, foldet ut en av vingene. Han likte det…
Kunstig intelligens er i vinden som aldri før. Ikke så underlig, ettersom det aldri før har vært så mye kunstig intelligens i vinden.
Slik fatt er det visstnok at kunstig intelligens er på full fart inn i avis- og bladredaksjoner, så langt er det gått at datamaskiner blir satt til å lage enkle tekster; bare å mate dem med stikkord og gjøre tilgjengelig noen databaser… og vips: Tekster som gir mening, eksempelvis et referat fra en fotballkamp mellom Vålerenga og Godset.
Jeg er en mann som liker å følge med i tiden. Jeg er en meget dynamisk person som hele tiden er på hugget, heeelt i forkant av utviklingen, især den datateknologiske. Jeg er også ganske handy av meg. Ettersom jeg også er litt makelig anlagt, tenkte jeg:
Hvorfor ikke lage en maskin som kan skrive, ikke bare dumme fotballreferater, men noe mer ordentlig. En skrivemaskin som skriver selv, så jeg slipper. Det er nemlig ganske slitsomt å skrive tekster med ansats til mening.
Jeg satte igang. Jeg begynte med laptop’en min og bygget videre i alle himmelretninger. Kjøpte flere monstre av noen stasjonære PCer på finn.no, parallellkoblet dem, trikset og mikset, byttet hovedkort og satte inn gampesvære minnekort og noen helvetes beist av noen prosessorer. En og annen bipolar transistor og litt frekk halvlederskap. Jeg fikk også klemt inn en ganske avansert skriver som kan tegne/illustrere etter tekstinformasjon.
Etter noen ukers lodding og mekking og skruing var halve stuen fylt opp med datakraft. Jeg måtte tilkalle en elektriker, som i en fart la inn egen kurs – 20 ampère – for å forsyne skrivemaskinen med strøm. Den spiser elektroner som en engelsk setter spiser middagsrester.
For å kjøle ned maskineriet, måtte jeg montere ekstra kjøling. Jeg hadde liggende i garasjen en radiator fra en Ford V8, 1934. Den var ikke helt tett, jeg måtte lodde litt hist og her. Med vannpumpe og mange rør og slanger fikk jeg skrivemaskinen min til å svive som bare faen uten å bli overopphetet. Jeg ble ferdig med jobben sent i går kveld.
I dag er det lille julaften, og jeg undres på om maskinen vil virke. Jeg har gjort noen endringer og justeringer, etterstrammet og modulert en og annen synkopert logarytme. Jeg tør si jeg har spent buen ganske stramt, ambisjonene er store, jeg føler at dagens tilgjengelige datateknologis potensial er bortimot oppfylt og vel så det. Jeg tror jeg har laget tidenes skrivemaskin, eller rettere: Skriveautomat.
Jeg er oppglødd og har nettopp tømt en blomstervase med visne liljer og etterfylt med akevitt, for å roe meg ned litt. Jeg undres på om automaten vil virke, men først må jeg bestemme meg for hva maskinen skal skrive. Jeg har programmert inn de tre vanlige litterære sjangerne:
Drama, poesi og prosa.
Prosa-knappen er den største, det er nok den jeg vil bruke mest. Jeg trykker på PROSA og får opp en undermeny med uendelig mange valg.
Jeg trykker på LITEN OG RAR HISTORIE og får opp på skjermen et skjema jeg må fylle ut. Stikkord og ordhint. Jeg klør meg i hodet, prøver å finne noen ord. Jeg fyller ut i felter, taster “sommer”, ettersom jeg liker somre. Jeg liker jenter og taster “jenter”. Jeg liker stillhet og taster “stille”. Jeg liker også tak over hodet og skriver “huset”. For å gjøre det litt vrient for maskinen, taster jeg “gullvafler”, “fire”, “promp” og “bæsj”. Ettersom jeg nylig har vært i Praha, skriver jeg “tsjekkisk”.
Jeg dytter ENTER. Maskinen summer et par sekunder og reagerer med røde bokstaver over skjermen: IF YOU DON’T MIND ME SAYING SO, SIR… ADD A FEW MORE WORDS, PLEASE
Jeg taster inn det første som faller meg inn: “Svale”, “mjødurt”, “solblank”, “bortenfor”, “grågrønnaktig” og”død”.
Taster ENTER og maskinen begynner å suse. Over skjermen ruller: PROCESSING – PROCESSING – PROCESSING.
Skjermen går i svart, og det er meningen. All energi skal medgå til å lage en liten, rar historie. Viftenes turtall øker jevnt og trutt til 1500 omdreininger i minuttet. Det knepper og knirker i minnelagre, vifter snurrer og summer, det lyser og blinker i lamper og vann suser gjennom slanger og rør og det surkler i Ford-radiatoren, slik det gjorde i 1934.
Nå er det ikke mer jeg kan gjøre. Det passer bra, for nå må jeg pynte treet, rigge opp julekrybba og kanskje ta meg en runk… og hvis alt går bra, har jeg en historie i morra tidlig, på selveste julaften.
En kompis av meg er medlem av FrP og var på partimøte i dag. Han kunne ikke unnlate å overhøre denne passiaren mellom to unge freppere:
– Fært med alle disse selvmordsaksjonene nede i disse muslimske landene. Nå nettopp døde 15 i et selvmordsangrep i Mogadishu. Det går jo nesten ikke en dag uten at noen sprenger hverandre høyt opp i luften der sørpå. Det må da dreie seg om titusener årlig.
– Ja, ikke bra. Men hva skal man gjøre… de er jo muslimer, og det er vel slik de vil ha det. Det hører liksom med, terror og islam passer sammen som egg og ansjos. Vold og drap er jo islamsk skikk og bruk, det er slik det skal være… akkurat som nordmenn liker å gå på ski og spise ribbe, eller pinnekjøtt til jul.
– Ja jo…
– Dansker liker øl, ler og later som de synes det er hyggelig når vi nordmenn kommer på besøk, og det synes vi er hyggelig, tyskere drikker masse øl og later som de ikke liker å marsjere, men de liker oss nordmenn fordi vi minner om “gode, gamle dager”, tiden 1940-45. Svensker liker smørgossar og bobilferie i Norge, og engelskmenn spiser fish and chips, er glad i dronningen sin og går på pub og fotballkamper så snart de ser sitt snitt… og muslimene… ja, de dreper og ække så nøye på det… om det er andre muslimer, eller ei. Hovedsaken synes å være at noen blir kverka, selv om det aldri kommer noe godt ut av det, bare sorg og savn blant etterlatte.
– Ulike kulturer, ulike skikker?
– Nettopp, og nå slåss visst al Shabaab og Al Quaida mot hverandre så filler, blod og innvoller fyker veggimellom, de dreper hverandre i hopetall. Men det er greit. Er de med på leken, får de tåle steken, de vet jo hva de gjør… og de synes det er greit å dø, for da oppstiger de øyeblikkelig til paradis der de kan hygge seg med 72 dryppende kåte jomfruer.
– Vinn-vinn?
– Nettopp, mange muslimer forsvinner, og jeg har hørt at mange synes det er bra. Muslimene selv er svært positive til døden og tror fullt og fast på at alt er mye bedre der de kommer… ja, det er tale om disse 72 jomfruene. Muslimer er jo besatt av sex.
– Men det er noe som ikke stemmer her.
– Åååå?
– Det er jo tusenvis av muslimer som blir drept hvert år i bombeaksjoner og krig og sånn. Det blir litt av en jobb for de 72 jomfruene, og hvor lenge er de jomfruer av gangen? Ingen kan være jomfru i det uendelige med en slik pågang.
– Hmmmm… det der er litt av en nøtt. Du er jammen skarpsindig, og du har jo alltid vært god i matematikk. Vel, jeg har ikke noe godt svar, teologi er vriene greier, men ryktene sier at Allah er stor, verdens beste… og innmari flink til alt mulig rart. Jeg vil tro han hele tiden sørger for at det i himmelen til enhver tid finnes 72 jomfruer, det er jo også i Muhammeds interesse. Han var jo – og er nok ennå – svært glad i småpiker… det vet jo alle.
– Det er sant. Egentlig gennnial religion, den der islamen…
– Jeg vet ikke. Tror jeg fortsetter med å være en helt vanlig frepper, det er tryggere.
– Ååå??
– Hvis jeg endrer politiske meninger og vil gå over til SV, eller Høyre, risikerer jeg ikke at noen skjærer huet ‘a meg…
En venn av meg er medlem av SV. I går kveld var han på partimøte i byen der han bor og overhørte denne samtalen mellom to kvinner i høstlig årsklasse:
– Fryktelig det som skjedde i Marokko.
– Ja, og disse guttene..
– Hvilke gutter?
– De som gjorde det. De var nok ikke helt… de var nok litt utenfor og sånn..
– Åååå…
– Ja, den klassiske historien. Utrygge oppvekstforhold, pappaene deres røkte kanskje for mye vannpipe og tygget altfor mye khat og var voldelige, slemme barnehagetanter, mobbeofre på skolen, mye fravær, avbrutt skolegang, dårlige kamerater, begynte tidlig med narkotika… utenforskap, rett og slett.
– Ja, det er sant. De driver med hasjisj og sånn og da blir man ikke helt seg selv.
– Riktig, og det finnes andre stoffer, også… sterkere saker. Ser ikke bort fra at disse guttene ble narret til å kjøpe LSD av en skummel narkopusher i Agadir før de dro på tur i Atlasfjellene. LSD og lignende stoffer gjør jo at man ser litt annerledes på tilværelsen…
– Du mener at man ser sterke farger som snor seg omkring hverandre og overalt, slik som på 70-tallet.. og at man forveksler ting?
– Nettopp, man forveksler saker og ting, slik noen av og til har forvekslet seg selv med en taksvale og tatt feil av 1. og 9. etasje.
– Åååå..
– Ja, for eksempel sauer og kvinner. Sauer er vanligvis hvite, og disse jentene var blonde og lyse i huden. Kan tenkes at disse guttene var på vei hjem etter en laaang fottur i fjellet og hadde gått tom for mat og var så sultne og nedfor at de var nødt til å bruke litt narkotika for å komme i bedre humør. Så da brukte de litt LSD, da – for første gang. Så kom de over disse jentene og trodde de var sauer. Ja, også tenkte de at… ja, ettersom de var sultne som ulver, var det jammen fint å treffe noen sauer, for da kunne de bare…
– Hva??? Tror du virkelig det?
– Men så gikk tiden litt, kanskje en time, og da de hadde tent opp et bål og forberedt maten, begynte rusen å avta… og da gikk det opp for dem hva de hadde gjort.
– Uff og uff og atter uff.
– Nettopp. Rus er rus og ikke å spøke med. Og da de forsto at de hadde gjort noe fryktelig galt, ble de fryktelig redde, fikk skikkelig dårlig samvittighet og ville gjemme seg slik at ingen fant dem.
– Men er det ikke slik at disse guttene hadde svoret troskap til IS, i en propagandavideo?
– Kanskje, men du vet åssen det er… gutter er gutter, guttestreker er guttestreker og propaganda, ja.. det er jo propaganda.
– Men hvorfor hadde de så mange svære kniver på seg, tror du?
– Muslimer liker å gå med kniv, akkurat som bønder i Hallingdal.
– Ja, nettopp. Så du tror ikke dette har noe med islam å gjøre?
– Selvsagt ikke. Jeg må nesten le. Islam er jo fredens religion. Islam er basert på fred, kjærlighet og toleranse. Det er no’ alle vet. Til og med presidentene Bush og Obama har fastslått det…
Politisk kommentator Frithjof Jacobsen bak betalingsmur. Gudbedre. VG burde vite bedre. Hadde det enda vært tale om André Bjerke, eller Johan Borgen, men de er forlengst borte og begravet.
Jacobsens tittel er 2018 var året da politikken ble personlig, og jeg går ut i fra at Jacobsen i sin tekst ikke kommer utenom sex, og hva er mer personlig enn ens sexliv?
Jeg gidder ikke betale et eller annet beløp for å lese hva Jacobsen har skrevet om norsk politikk i 2018. Jeg gjør det selv – uten vederlag. Det kan ikke være så komplisert; norsk politikk dette året har i all hovedsak handlet om ønsket om sex, tilløp til sex, sex og sexnekt.
Året begynte med Trond Giske, som angivelig ikke kunne unngå å legge labbene sine på småpikepupper og allehånde damerumper i alle aldre, hjemmehørende i AUF og overalt ellers i arbeiderbevegelsen Norge rundt. Men hvor alvorlig var det egentlig? Kilder jeg synes det er artig å lytte til, sier at han ikke fikk ballen i mål nevneverdig mange ganger, og de som eventuelt lot ham score, er så tause at det nesten ikke går an.
Giskes nysgjerrighet på kvinners kjønnsorganer fikk politiske konsekvenser. Han ble 7. januar presset til å avgå som nestleder i Arbeiderpartiet, til stor glede for den andre nestlederen i partiet, Hadia Tajik. Jonas Gahr Støre gledet seg ikke så mye over dette, men til gjengjeld dokumenterte han grundig i tiden fremover at han ikke duger til å lede et parti, og følgelig ikke heller et helt land.
Noen uker etter Giskes avgang, ble Trine Skei Grande viet litt oppmerksomhet. Han som var 17 år i 2008, meddelte offentligheten hvorledes det gikk til at Trine Skei Grande (av noen kalt Grandis) og han havnet i en trøndersk kornåker og hadde samleie. Kulturminister Grande ville ikke snakke om det, statsminister Solberg ville ikke snakke om det, og Grandis skar helt klar – midt i den hardeste metoo-tiden.
Trine Skei Grande er nok ganske kåt, men Kristian Tonning Riise er norsk politikks kåteste, derom hersker liten tvil. Dette året fremgikk det at Tonning Riise ikke gikk av veien for å feie over fulle tenåringsjenter på Unge Høyre-tilstelninger, og etterhvert måtte man sette av et helt lag årvåkne vakter til å holde et skarpt øye med ham, slik at han ikke skulle stikke seg vekk og kaste seg over første og beste Unge Høyre-dame med henblikk på snarlig penetrering både her og der. Mye tyder på at vaktholdet sviktet ved et par anledninger. Tonning Riise måtte avgå som Unge Høyre-leder, men beholdt sin plass på Stortinget, der presidenten nok føler ansvar for å holde øye med ham både sent og tidlig.
Ugjørlig henimot i en slik kavalkade å komme utenom Liv Signe Navarsete. På vårparten ble det kjent at hun i 2016 mottok en SMS fra ei hytte i Sverige. Hun fikk meldingen midt på natta, trolig mens hun lå i sin egen seng – kanskje naken. Meldingen lød: Vi har lyst på fitta di.
Ti rampegutter – hvorav Ola Borten Moe – hadde vært på guttetur i Sverige og Liv Signe ville vite hvem som sendte denne anmodningen. Hele Norge engasjerte seg i saken. Mediene engasjerte seg enda mer… underlig, med tanke på andre hendelser her til lands, som har avledet mediaomtale, eksempelvis Kings Bay-saken i 1962, da man hadde 21 omkomne i en gruveulykke på Svalbard og statsminister Gerhardsen måtte gå. Kings Bay-saken hadde innhold, Navaresetes kjønnsorgan har begrenset offentlig interesse, det er svært perifert for de fleste, få har sett det, færre har kjent på det og enda færre vært inni det.
Ikke desto mindre: Senterpartiet gikk helt i stå, og partiledelsen satte av det meste av tiden til å svare på spørsmål om Navaresetes vulva, kjønnsåpning og flankerende indre og ytre lepper. Til slutt orket ikke partiledelsen mer og overlot saken til politiet, som viste henimot null interesse for Navarsetes sår som aldri gror og følgelig henla hele underlivet hennes.
2018 er også året da alle fikk vite at stortingsrepresentant Ulf Leirstein er litt av en friskus. Noen kaller ham FrPs gruppesexkonge etter at det ble kjent at han hadde invitert til trekant en 15 år gammel gutt og fristet med seg selv og en dame i 30-årene.
Svein H. Ludvigsen (72) er også litt av en rabagast. Han var fylkesmann i Troms da han ifølge tiltalen mot ham ved flere anledninger skal ha elget seg innpå tre unge asylsøkende menn – hvorav én lettere psykisk utviklingshemmet – og skaffet seg sex.
Innimellom har det ikke skjedd så mye i norsk politikk. Eivind Trædal dreit seg ut på Dagsnytt 18 og tisset i buksa.
Jonas Gahr Støre har hele tiden ønsket å være statsminister i stedet for statsministeren.
Følelsesmennesket Trine Skei Grande griner på komitémøter og skjeller ut Abid Raja på telefon fra Madrid, slik at flere hører det og hele Norge får vite det.
Abid Raja sykemelder seg og skaffer seg enda mer oppmerksomhet, som for en stor del må sies å være hans politiske prosjekt.
Finansminister Siv Jensen skjønner ikke at det er dumt å innlate seg med mangemilliardærer når hun i sin stilling forvalter mange milliarder og meget vel kan tenkes å få med mange milliardærer å gjøre.
Per Sandberg bruker feil hode og driter i å varsle rette vedkommende om at han drar på sommerferie til Iran.
KrF-leder Knut Arild Hareide er på det nærmeste eneste politiker som gjør noe politisk dette året, men det går ikke så bra. Han stiller partiet sitt overfor et ultimatum. Han taper, spjærer partiet på midten og sender KrF i fritt fall på meningsmålingene…
Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg var ferdig med å bake alle syv sorter, med unntak av goro, løftet jeg telefonen:
– Hei, Ralf… er det den karen?
– Forsåvidt korrekt, men ikke helt.
– Auda.. det var dumt. Hva er det som tar deg ut av deg selv?
– Det samme hvert år. Jeg må ut og skaffe juletre.
– Det er da hyggelig. Må jo ha juletre.
– Men må det være gran? Øydis insisterer på vanlig norsk gran, som i fjor og alle årene før.
– Koner bør høres, og gran er tradisjon. Du er endatil i den fortrinnlige stilling at du kan hugge selv. Det bugner jo av gran på eiendommen din.
– Det gjør det enda verre.
– Nå tror jeg tiden er inne for nærmere forklaring og presisering.
Ralf snakket. Jeg var lutter øre. Han skildret det uverdige for begge parter å hugge løs på en stolt, tøff og hardfør ung gran, la den falle i bakken og dra den inn, sette den i vann og overhølje den med allslags glitter og tant og fjas og elektriske lys attpå… og utpå julekvelden gå rundt den og sløvt synge gamle, sentimentale sanger om Jesus-barnet og hvor deilig jorden er.
– Men dette er kjent stoff. Hva er poenget?
– Skjønner du ikke? Grana er jo en meget maskulin tresort. Bare se på den, tett av grener, helt ned til bakken, mørk og dyster, svær og mektig, den kan bli 50 meter høy. Hvis den får være i fred.
– Jaaa??
– Grana er streit. Ikke noe tull og tøys. Et no nonsense-tre. En gran vil ikke være et utspjåket juletre, det vil vokse seg stort og kanskje sluttelig bli bånnsville i ei hytte på Hardangervidda, eller i det minste innvendig panelbord.
– Men det er jo furu som blir sviller.
– Ikke vær vanskelig, gran er et tøffere tre enn furu. Det kan alle se.
– Så du mener at..
– … jeg mener at folk er respektløse og gjør grana til et fjolletre, fratar den verdighet og stiller den opp til spott og spe i uvant habitat.
– Hva er det du egentlig sier nå, at noen trær er feminine og kanskje homofile, og noen er ikke det.. deriblant grana?
– Du sa det.
– Du store allstyrelse.
– Ja, vi taler om Guds skaperverk.
– Men juletre må vi jo uansett ha.
– Absolutt. Hva med hegg? Den pynter seg med hvite blomster i mai-juni. Senere tilvirker den fine bær over hele seg og er så gild og ven å se til at man blir nesten helt perpleks.
– Hmmm…
– Og rogn… røde og oransje bær til langt ut på høsten, den er ferdig pynta før øksa faller.
– Tja..
– Dessuten er rogna meget bærekraftig rent helsemessig. Bærene er stuvende fulle av gode greier, inneholder mer C-vitaminer enn appelsiner og forhindrer skjørbuk. Likeledes er rognebærspising aller beste medisin mot nyresvikt, luftveisplager, revmatiske lidelser og havesyke. Det er bare å spise utover julekvelden, eller mose bærene og blande ut i akevitten.
– Havesyke?
– Ja, det er har jeg lest et sted, man blir ikke så skuffet og nedfor av bløte pakker…
Vi traff hverandre i en sandkasse da vi var fire år. Jeg var misunnelig på en av lekebilene hans og ville ha den. Han nektet. Jeg ble forbanna, tok fra ham bilen og brukte den som slåsshanske. Han begynte å blø i pannen. Dette var før sinnemestringskursenes tid. Jeg ble utvist fra barnehagen resten av uken. No mercy.
Uken etter var alt glemt, og vi var kompiser. Siden har vi vært venner, ikke nære venner, men som mange barndomsvenner har vi et bånd, en fortrolighet. Det er nok derfor han kontaktet meg for noen dager siden, første gang på henimot ti år. La oss kalle ham “Erik”.
Erik og jeg avtalte å møtes på en pub i byen der vi bor. Jeg merker at det sitter langt inne å skrive videre, men jeg tror det er bra å prate om det, som det heter. Han fortalte denne historien:
Sommer 2018 og Eriks kone gjennom 28 år begjærte skilsmisse. Hun hadde gått på et mindfulness-kurs tre ganger ukentlig mange uker og blitt en helt annen enn hun pleide være. Plutselig mistet hun interessen for alt, bortsett fra seg selv. Hun sluttet å bry seg om nyheter, svarte sjelden på tiltale og glemte helt at hun var mor til fire, men det var ikke så farlig, ungene var jo voksne og greide seg selv.
Straks Erik hadde undertegnet skilsmissepapirene, var kona, eller ekskona, over alle hauger. Vekk som en sviske, som noen sier når de vil understreke omfanget av et forsvinningsnummer.
Velvel, tenkte Erik. 28 år er kanskje nok. Alt til sin tid, resonnerte han. Han følte se litt ensom, og en kveld skrudde han på fjernsynsapparatet sitt. NRK. Et program var nettopp slutt, en nytt startet: Planet Plast.
Erik ville skifte kanal, men fjernkontrollen hadde ramlet i gulvet så mange ganger at den virket bare av og til. Nå virket den ikke og han ble sittende og se.
Han hadde aldri sett programlederen før, og det syntes han var like greit. Han syntes hun lignet en nesevis drittjente midt i tenårene. Han trakk ned øyelokkene for å slippe å se henne. Han bare lyttet til det som ble sagt. Stemmen hennes var irriterende, men han gadd ikke løfte seg på to og skru av.
Så skjedde noe. Hjernen bak de lukkede øynene så for seg ekkel mikroplast, bittebittesmå, usynlige giftampuller overalt i alle hav, innsjøer, fjorder, store og små bekker. Han så for seg søte sypiker, tøffe torsker og gla’gærne gjedder få i seg plast og bli syke, mye sykere enn barn med meslinger.
Plastprogrammet gjorde noe med ham. Straks etter sendingen pælmet han tannkremen sin, selv om den var ny og nesten ikke brukt. Det er nemlig masse mikoplast i tannkrem, det hadde han lært på TV.
Han tok kraftig selvkritikk vedrørende sitt forbruk av plastposer. Han lærte seg å hekle i en fart og tilvirket et handlenett. Men da han syklet hjem fra butikken med noen liter skummetmelk i nettet, regnet han ikke med heklemaskers løse struktur og sig ved belastning. Nettet var ikke så bærekraftig at det gjorde no’. Det viklet seg inn i forhjulseikene, han gikk på snørra og skrubbet nesa.
Erik kjøpte mange nøster gjenbruksgarn og lærte seg å strikke. Han strikket et handlenett, men det var heller ikke så godt egnet for hjemføring av tunge varer fra kolonialforretningen.
Han oppsøkte en gammel smed som drev for seg selv og var meget ettertraktet. Han tok på seg spesialoppdrag fra ulike industriselskaper og stusset litt da Erik spurte om å få armert strikkenettet sitt. Om smeden kunne legge inn et nett av sterke metalltråder i strikken uten at det syntes noe særlig?
Smeden syntes det var en underlig forespørsel og sa at det ville koste flesk. Kjør i vei, sa Erik og det gjorde smeden.
Smeden brukte laaang tid, mange dager. Alle som har loddet sammen tynne aluminiumstråder, vet at det er komplisert… å lodde sammen et slikt nett og samtidig integrere det i et strikket handlenett, er henimot en overmenneskelig oppgave, men smeden hadde 39 års erfaring i faget, var drivende dyktig og hadde arbeidsmoral som en dølahest.
Smeden hadde kommet ut av tellingen med antall arbeidstimer, og han hadde ikke lyst til å opplyse sin underlige skrue av en kunde om mengden strøm brukt til jobben og hva slags avgasser som ble suget ut via avtrekksvifta og opp i sommerluften, der småfuglene flyr dagen lang og aner fred og ingen fare.
Smeden var stolt av sluttproduktet og visste med seg selv at jobben var verdt innpå 10 000 kroner, men han syntes ikke han kunne presentere en slik regning. Han halverte den og antok at kunden ville prute vilt. Det gjorde ikke Erik. Da han så nettet, ble han aldeles euforisk og gledet seg til å gå i butikken. På veien hjem dro Erik innom en matbutikk og kjøpte tunge varer som han la i nettet, som bar vekten med verdighet, uten å miste fasong. Erik syklet lykkelig hjemover.
Han gikk straks i gang med å lese seg opp på klimakrisen. Etter et par tusen sider gikk han i gang med å gjøre opp sitt personlige miljøregnskap. Aktiva og passiva. Han ble nedfor av resultatet. Ikke bare det, han ble deprimert og gikk inn i en isolasjonsperiode.
Etter en uke tok han seg selv i nakken og tenkte at dette går ikke lenger. Han måtte ta seg sammen, yte sin skjerv for en bedre verden, før den går under og blir søkk borte under beina våre.
Ja, sånn tenkte Erik og kom plutselig til å tenke på ungene sine… tre gutter mellom 25 og 29 år og ei jente innimellom. Han ble deprimert igjen, ikke fordi han ikke liker barna sine, men han innså at det hadde vært svært ubetenksomt å bidra til fire nye menneskers tilblivelse, i en verden som ikke tåler stort mer av menneskelig aktivitet.
Ikke særlig bærekraftig livsførsel, altså… men det tenkte han ikke på de gangene han hadde ligget på, eller under sin daværende kjæreste, etterhvert kone og nå ekskone og sprøytet inn klissklasset som ganske snart etter startet godartet celledeling i hennes livmor. Men var den nå så godartet? I moden ettertid tvilte Erik.. nei, han var sikker på at det ikke var av det gode i det hele tatt.
Spist er spist og pult er pult, prøvde Erik å trøste seg selv med, men han kunne ikke unnlate å tenke på hvor mye de fire ungene hadde belastet klimaet til nå… og fremover, gudhjelpemegogalleandre, tenkte han… alle de tre gutta hans var glad i biler med svære motorer og mange sylindre.. og minstemann hadde en 200 hesters daycruiser som brukte absurd mange liter drivstoff i timen. Alle fire var kjøttetere og datteren brukte mye sminke med mikroplast, var ualminnelig reiselysten og fløy avsted i svære flymaskiner så snart hun så sitt snitt.
Erik gikk inn i en ny depresjon, preget av skyld-, skam- og undergangsfølelelse. Såvidt han orket gå på jobben. Erik er kommunalt ansatt psykologspesialist og han innrømmet at hans kliss nye klimabevissthet påvirket jobben hans i noen grad; alle nye pasienter fikk i sine journaler påført anmerkninger hvis klimarelaterte innhold gikk i overkant langt i retning forklaring på pasientenes problemer.
Etter en tid ble det samlet til møte blant Eriks overordnede. Straks etter fikk Erik tilbud om å ta ut noen feriedager som han strengt tatt ikke hadde.
Jeg syntes Erik virket veldig tynn. Litt blek og gusten i huden. Simpelthen litt tufs. Jeg spurte om han spiste nok. Da sa han at han var veldig opptatt av mat og brukte mye tid på å finne den riktige maten og kjøpe den. Det forsto jeg ikke så mye av og sa det. Han var blitt veganer, ville ikke spise kjøtt, ikke fisk, ikke egg. Ikke ost, aldri mer melk. Han ramset opp en hel haug med tall som underbygget hvor miljøfarlig kjøttspising er. Ikke så mye som en pølsesnabb, spurte jeg. Nix, sa Erik og sa at det gikk mest i økologiske varianter av kikerter, vanlige erter – både gule grønne, rødbeter, rosenkål, brokkoli, salater, avocado og surdeigsbrødskiver med løvtynt lag plantemargarin og økologisk fiskepudding. Jeg spurte hva økologisk fiskepudding er for noe, men da ble vi avbrutt av en servitør som kom med et glass vann pyntet med sitronskive til Erik og øl meg.
Erik fortalte videre at han hadde solgt bilen sin ettersom 60 prosent av all mikroplast i havet kommer fra bildekk. For ikke å snakke om avgassene.
Ettersom det var sommer og varmt, hadde han gått barføtt, fortalte han. Det har seg nemlig slik, sa Erik, at skosåler ved friksjon mot underlaget avgir mikroplast, som før eller siden havner i sjøen, eller i et vann nær hvem som helst.
Jeg lot som om jeg syntes dette virket både vel og bra, men jeg ble litt paff da han sa at han var blitt homo.
Hæææ, sa jeg.
Da sa han at homofili er meget bærekraftig, et opplagt tidsriktig ideal. Homofile reproduserer seg ikke noe særlig, avleder ikke nye storforbrukere av ikkefornybare ressurser som olje, gass og kull. Dessuten pleier ikke homofile kjøre omkring i totonns pickup trucks med V-åtter. De sykler, tar tog, bane og buss.. kjøper kanskje en liten elbil, og mange av dem er veganere, i det minste vegetarianere… og de tar kildesortering på største alvor.
Da måtte jeg nesten le litt, men greide å holde meg. I stedet sa jeg at det er rart at det går an å bli homofil sånn nærmest rett over natten. Da sa Erik at det går helt fint, han avga en ganske lang avhandling om menneskets evne til å tilpasse seg nye idealer og rammebetingelser, og dessuten er menneskers seksualitet bøyelig og tøyelig, som en syltestrikk. Han sa videre at vi mennesker er mer som modelleire enn noe annet, og at vi kan bli slik vi vil. Det er miljøet og viljen vår som gjør oss til det vi er, sa Erik. Da sa ikke jeg så mye, men drakk en slurk øl. Erik kan ha oppfattet tausheten min som en stille protest og sa:
Elleve av ti samfunnsforskere kan ikke ta feil.
Jeg unnlot å minne ham på at han ikke var så god i matematikk på gymnaset. Til gjengjeld var han helt oppslukt av AKP(ml)s prinsipprogram og stor fan av Pål Steigan og den flinkeste av alle formenn i verden, nemlig formann Mao.
I stedet sa jeg at det kanskje var i seneste laget å bli homofil, han hadde jo allerede bidratt til fire nye liv på kloden og han hadde vel ikke planer om å bli far påny?
Nei, det hadde han ikke, men det var viktig å ta et prinsipielt standpunkt, gå i bresjen. Klimakrise er klimakrise, det handler om etikk og moral, liv og død.. og da må man går foran med godt eksempel, sa Erik.
Jeg kunne ikke la være å spørre om hans nye seksuelle orientering, om han hadde fått seg kjæreste. Det hadde han ikke, men han jobbet med saken, sa han og nevnte at han hadde vært på et kjent homsested i Oslo. Han hadde vært der en god stund, kom i snakk med flere hyggelige karer, men kjente ingen kribling noe sted, men regnet med at det bare var snakk om oppstartsproblemer. Jeg sa at det var det helt sikkert…
Under den tyske okkupasjonen i Norge var Reichskommissar Josef Terboven veldig keen på å nazifisere alle nordmenn. Tyskerne tenkte langsiktig og mente det var bra å begynne i det små, med de små – skolebarna.
Men da måtte noe gjøres med de hersens lærerne, de måtte korrigeres og omvendes, bli hardkokte nazister som eksempelvis kunne lære barna at jøder er de aller verste i hele verden og fortjener å dø… slik at de som voksne kunne iføre seg SS-uniformer designet av Hugo Boss og reise omkring og kverke jøder både hist og her i hele verden og vel så det.
Men lærerne sa nei. De ville ikke være nazister. Ikke faen. 12 000 av Norges 14 000 lærere protesterte åpent og ville ha seg frabedt NS-propaganda i skolen. Vidkun Quisling ble sur og skjønte ikke hvorfor folk ikke ville være nazzer.
20. mars 1942 ble omlag 1100 lærere arrestert, fordi de ikke hadde lyst til å være nazister. Terboven ble grinete og veldig irritert, han visste hverken ut eller inn. Kan ikke disse jævlige stabeisene bli skikkelige nazister, det er da ikke så jævlig nøye, tenkte han sikkert.
Men lærerne sa nei, nei, nei og atter nei. Cirka 500 av de arresterte lærerne ble per dampskip sendt til Kirkenes og hardt tvangsarbeid. Forholdene var dårlige. Mange ble syke, og en av lærerne omkom i arbeidsulykke.
Lærernes rungende nei er mye mer imponerende enn kong Haakons nei. Lærerne var noen tøffinger, de hadde stive ryggsøyler og visste hva som var rett, hva som var galt. Men dette var i gamle dager.
Lærere i dag er redde… de er såååå redde at det er helt flaut. Man må nesten le, men bare nesten… for det er jo så trist. Lærerne vil jo ikke krenke noen. De går korridorlangs på gummisåler med demping. Føler hverandre på tennene. Sier så lite som mulig.. og hvis man sier noe, er det slikt alle er enige om… som at været er fint, at det er hyggelig med Lindmo på fredager og at julen er en koselig tid.
Jepp, det stunder til jul, og man vet at lærere helst ikke vil la barna gå til julegudstjeneste, de vil helst ikke snakke så mye om Jesusbarnet og sånn… de er redde for at noen skal bli lei seg… ja, de tenker masse på de som ikke tror noe særlig på Jesus og Gud og sånn… og pepperkakekostymer i Lucia-feiring er ikke så bra, de er jo brune og kan oppfattes rasistisk… dessuten er Sankta Lucia katolsk som bare det.
Og nå vil lærerne kutte i historiefaget, de vil utelate alt om holocaust og jødeforfølgelse, fordi mange av elevene er muslimer, og alle vet at muslimer blir svært krenket bare de hører ordet jøde.. noen blir helt gæærne og hopper opp og ned… hvor mange lærere vil ha en veldig rettroende og innmari sinna muslimpappa på nakken i storefri? Jeg kjenner ingen.
Muslimer hater jøder like mye som vanlige folk hater pest, flass, kolera, fotsopp, kusma, tåfis, spanskesyken, EU-kontroller, herpes, bilkø, hemoroider, midd, fyllesjuke, klamydia, promillekontroller, halsbetennelse og bløte julepresanger til sammen.
Muslimer over hele verden krangler om hvilken variant av islam som er den rette, men én ting er de enige om: En syk jøde er bra, en dødssyk jøde er bedre og en død jøde er aller best.
Noen sier at alt var mye bedre før i tiden. Jeg tror de tar feil, men det finnes ett unntak:
Den norske lærerstanden.
