Jeg kom tilfeldig til å se litt på fjernsynsapparatet mitt i går kveld, der satt noen samer i en sofa og klaget på at nordmenn kødder for mye med dem, såkalt samehets. Innimellom joiket de litt og lo og spøkte og sa at joiken er en umistelig kulturskatt. Jeg etterstrammet brillene, gikk nærmere fjernsynet og spanet etter tomme spritflasker på gulvet rundt sofaen, men noen måtte ha ryddet litt.
For der det er joik, er det også sterk drikk. Ikke helt uvanlig oppfatning at joiken oppsto av sanseløs fyll. Det er tvertimot svært sannsynlig; joiken ledsages sjelden av tekst, og lydene er så runde og åpne at hvilken fyllik som helst – uansett promille – kan få til noen lydbølger som ljomer og dundrer utover vidda og skremmer vettet av små, sakesløse reinsdyrkalver.
Ingen vet nøyaktig når joiken oppsto på Finnmarksvidda, men man antar at det var omtrent på den tiden da brennevin ble tilgjengelig, og noen peker på at utøvelsen av joik opp gjennom historien har variert med prisene på sukker og gjær.
Så vil mange fnyse foraktelig og hevde at fyll er fyll og kunst er kunst og joik bare fyllerør.
Vel, faktum er at all kunst og kultur av betydning er oppstått i fylla. Alle vet vel at de aller beste kunstnerne opp i gjennom historien har vært noen durkdrevne fyllefanter.
Ta Russland og dets rike kunsthistorie, ingen russer er edru lenger enn 20 minutter ad gangen. Se på Edvard Munch og Vincent van Gogh… og Knut Hamsun, som drakk seg dritings straks han hadde mottatt Nobels litteraturpris i Stockholm, 1920… og våknet dagen etter, helt desorientert i full gallamundur, på Grand Hotel Royal, rom 317. Bjørnstjerne Bjørnson vant samme pris 17 år tidligere. Han var visst ikke helt edru, han heller.
Se på Winston Churchill. Han vant også Nobelprisen i litteratur. Hva mer er: Han vant en hel krig – i fylla. Hemingway var tørst som bare det og det eneste som fikk ham til å korke flaska, var en haglladning midt i pappen. Jens Bjørneboe drakk seg nesten spent ihjæl og fetteren hans, André Bjerke, gikk sjelden av veien for et glass, for å si det mildt… og hva med alle musikerne? Mange av dem husker ikke en dritt fra unge år. Keith Richards pleide drikke mer whisky på en uke enn en gjennomsnittmann greier i løpet av et helt liv. Og vår egen Kenneth Sivertsen… gennnial kar og… ja, nokså tørst.
En av mine favoritter er Charles Bukowski. Noen har sagt at han helte i seg flere Vodka Seven enn antallet sandkorn på nærmeste strand fra huset hans i San Pedro, California.
Så bare hold snavla, slutt å kødde med samer som joiker, for: Joik har større kraft enn krutt
Sámiid Ædnan
Førr en joik tar aldri slutt…
.. hvertfall ikke før utpå sønda’ morra en gang…
Jeg har tenkt litt på denne sykemeldingen til stortingsrepresentant Abid Raja. Først tenkte jeg at han er litt i sarteste laget; sykemeldt bare fordi sjefen har kjeftet litt på ham. Får det ikke til å rime. Abid Raja er jo mann, endatil muslim, og alle vet at mannlige muslimer er veeeldig tøffe. Kan det ligge noe under, noe mørkt og lummert? Både Raja og Grande jobber på Stortinget. I kantinaen der er ingen kornåker å se, men en svær salatbar.
Det er tid for julebord og førjulsløyer. Kjent sak at mange endrer personlighet ved påvirkning av alkohol, eller: Kursiverer den.
Man vet også at det finnes krefter i Venstre som vil legalisere cannabisbruk.
Alle vet at både alkohol og cannabis forstuer dømmekraften, begge deler gjør den ikke bedre. Således kan man lett komme til å forveksle korn og grønnsaker, begge deler vokser i åkrer.
Er Raja slett ikke syk? Er han bare rasjonell og har god hukommelse? Kanskje han ikke orker tanken på julebordet i Stortingets kantine og det årlige sexpresset fra en blandingsruset Grandis, som ikke går av veien for å bruke sin makt og kroppsmasse til å få sin vilje.
“Han er ute etter å ta meg”, sa Grandis telefonisk til Henrik Asheim. Hun trodde samtalen var fortrolig, men Asheim hadde – som kjent – montert høyttalere, slik at alle i rommet kunne høre, deriblant Raja.
Hva om Grandis forsøker å tilsløre virkeligheten bittelitegrann, slik politikere gjør tid om annen. Kan det være omvendt… at det er Grandis som lenge har villet ta Raja, slik hun tok en 17-åring på fest i Sør-Trøndelag sommeren 2008… og at hun nå akter å tilfredsstille sitt grådige kjønnsorgan i salatbaren på Stortinget, litt utpå kvelden…
Årsaken er at partifelle Trine Skei Grande har snakket litt hardt til ham… ikke under fire øyne, men telefonisk. Han var altså langt utenfor rekkevidde av hennes armer, hender, kroppsmasse og krevende kjønnsorgan. Men allikevel: Sykemelding.
Slik jeg ser det, er Raja ei pingle. Mine tanker går helt av seg selv til 17-åringen som sommeren 2008 av Trine Skei Grande ble dengt ned i en trøndersk kornåker og sterkt anmodet om å komme inn i henne… svupp…
Noen har antydet overfor meg at det er litt dårlig gjort å kalle Hans Jørgen Lysglimt Johansen (heretter HJLJ) “gla’nazist”. Jeg innrømmer at det er i drøyeste laget i all offentlighet å kalle folk nazister, selv om de er av det muntre slaget.
Jeg har i grunnen ikke fulgt med så godt på denne karen, men pausen mellom Godset og Rosenborg ga meg anledning til å kikke litt på noen av twittermeldingene hans:
Men narrativet om at 6 millioner jøder ble gasset ihjel er et konstruert narrativ som er blitt til mytologi, en mytologi skapt for å fremme opprettelsen av Israel og zionistiske verdensinteresser.
Folk må ta det litt mer med ro, senke skuldrene. Holocaust er et narrativ skapt av zionistene etter krigen for å legitimere staten Israel. Det narrativet har nå kommet til veis ende og kollapser. Slapp av og deal with it.
Holocaust er et propagandagrep, en besvergelse. Get over it.
Det skjedde enormt mye fryktelig under WWII. 70 millioner døde. Selv millioner tyskere sultet og døde, drevet på flukt. Selvfølgelig ble ikke 6 millioner jøder gasset ihjel i konsentrasjonsleire, det narrativet er en ren konstruksjon.
Vi er nødt til å ta dette oppgjøret up front med jødene nå. Vi har fått nok. Jeg selv er dritt lei at jødene skal får pushe frem dette falske holocaust narrativet.
Hvor mange ble gasset? Ingen.
HJLJs norsk er ikke plettfri, språkføringen ikke øksekvass… men vi skjønner meningsinnholdet, som nok helt friksjonløst hadde passert øregangene til Himmler, Heydrich, Eichmann og vår hjemlige Vidkun Quisling… og da cupfinalens andreomgang ble blåst igang, tenkte jeg:
Griseflaks for HJLJ og hans omgivelser at han ikke var 20 år våren og sommeren 1940.
Noen ganger galopperer fantasien som en vill hest over alle hauger, og jeg har tidvis tenkt på Alliansen-leder Hans Jørgen Lysglimt Johansen som en smørblid og ganske harmløs gla’nazist, som tidvis ikke kan motstå trangen til å påføre seg en gammel SS-uniform og med strak høyrearm hanemarsjere omkring i stua si og synge Horst Wessel-sangen så høyt og inderlig og gråtkvalt at han tilslutt får ereksjon.. som han bare er heeelt nødt til å ta hånd om.
Men i dag formiddag var jeg en liten tur innom facebook. Noen hadde kopiert en twittermelding fra Johansen hvori innholdet var litt aparte:
Antallet jøder drept under 2. verdenskrig er helt galt, og gassing som avlivningsmetode er direkte feil.
Altså: Ifølge Hans Jørgen Lysglimt Johansen ble ikke seks millioner drept under 2. verdenskrig, og gassing forekom ikke.
Jeg har aldri snakket med Johansen før, men jeg er stundom litt vitebegjærlig av meg og ville ringe ham. Jeg regnet med at han kanskje satt med dokumentasjon om et helt annet antall jøder drept i holocaust og dertil avlivningsmetoder.
Som nevnt er Johansen leder av partiet Alliansen og således en offentlig person, som bør kunne kommentere sine ytringer, men det var ikke så lett å få tak i den karen. Jeg fant ham ikke på 1881, men tilslutt lyktes det meg å komme i kontakt med ham.
Jeg spurte ham om dette med seks millioner jøder, om han hadde et annet tall… 5,5 millioner, 6,5 millioner… eller 4 millioner, bare 2 millioner?
Men det ville ikke Johansen svare på. Da sa jeg at det er rimelig at man har et alternativt tall når man fornekter det offisielle, aksepterte og anerkjente tallet.
Sant å si virket det ikke som Johansen var så glad for å tale med meg, han ville ikke snakke om tall, men han uttrykte seg skråsikkert om at tallet ikke er seks millioner. I stedet sa han at tallet seks millioner er ren mytologi, opprettholdt av – blant andre – Holocaustsenteret, adresse Huk Aveny.
Nåvel, jeg ledet samtalen inn på metoder. Johansen er en friskus og mener at dette med gassing er bare tøys og tull. Jeg spurte om alle jødene ble avlivet med nakkeskudd, hvortil Johansen ikke svarte så mye.
Han gikk fort lei av samtalen. Hva mer er: Han ble overhåndtagende grinete, la på og etterlot seg kun summetone.
Man vil jo ikke tenke det verste om folk, og jeg utelukket ikke at telefontråden hadde slått krøll på seg. Jeg ringte ham, men ingen løftet røret. Stillhet.
Det var synd, for jeg hadde tenkt å spørre ham om andre ting, litt om partiet hans, som jo ikke er et politisk parti i vanlig forstand.
Johansen er partiets eneste medlem, men i anledning stortingsvalget 2017 gikk han i forbund med fristilte aktører med noenlunde samme politiske orientering, deriblant det ikke så veldig kjente Selvstendighetspartiet. Tilsammen sju kandidater, hvorav bare Johansen fra Alliansen. Men de gikk til valg under navnet Alliansen.
Valgkampen kastet av seg 3311 stemmer. Dette utløser penger, partistøtte, pålydende omlag 92 kroner per stemme.. hvilket utgjør nesten 305 000 kroner årlig i fireårsperioden frem til neste valg. Summert: Rundelig regnet 1,2 mill.
Valgkamp er samarbeid, og noen mener at resultatet må fordeles etter innsats.
Men i Alliansen er det bare én sjef, især etter stortingsvalget 2017. Johansen har sagt det best selv:
“Jeg har satt meg selv i alle rollene, jeg er partileder, jeg er styreformann, jeg er partiets øverst organ, jeg er partiets utøvende organ. Partiet er meg.”
Hertil ikke urimelig å anta at partiet bare har ett kontonummer.
En drøy uke etter fregattkræsjet uttalte sjefen for Sjøforsvaret, Nils Andreas Stensønes, at han var helt uvitende om hva som gikk for seg ombord på KNM Helge Ingstad. Ikke så underlig, han hadde nemlig ikke gjort forsøk på å finne ut av det. Han sa til NRK:
“Vi har valgt å ikke spørre personellet, fordi vi ikke vil påvirke dem. Selvfølgelig forteller de til våre psykologer og prester. Men de har taushetsplikt, så de forteller det ikke videre.”
Vanskelig å forstå dette annerledes enn Forsvarets ledelse ikke kommer til å gjøre noe aktivt for å få rede på hva som forårsaket tapet av firemillardersfregatten. Stensønes er ingen nysgjerrigper, ikke så veldig vitebegjærlig; han velger å overlate denne kunnskapen til representanter fra Norsk psykologforening og Presteforeningen… der blir den og kommer ikke videre.
I dag publiserte Havarikommisjonen en foreløpig rapport der det fremgår at sjøfolka på KNM Helge Ingstad ikke sanset forskjellen på landfast installasjon og et tankskip i bevegelse – til tross for de var langt fra land.
Om dette sier marinesjef Stensønes:
” Det er alltid vanskelig også se, hvis det er mye lys, å skille ut hva som er de ehh… hva som er hva… ehh, men i dette tilfellet her har ikke vi noe kunnskap ut over det Havarikommisjonen har.. så jeg vil ikke spekulere i dette konkrete tilfellet.”
Så spør journalisten fra NRK Dagsrevyen:
“Så dette var nytt for dere, også?”
“Det var nytt for oss, også.”
Selvsagt er dette nytt for Stensønes. Han har jo overlatt hele mannskapet til et trøste- og bæreteam av prester og psykologer, formodentlig fordi besetningsmedlemmene er å betrakte som sarte og tandre alpefioler, som har lett for å gråte hvis de får ugreie spørsmål.
For en tid tilbake trengte jeg et oppsving i livet. Jeg måtte ta et valg, kokain eller overgang til islam. Man blir jo helt konge av begge deler. Etter noen sekunders vurdering og avveining besluttet jeg å konvertere til islam.
Det er jo fett å være muhammedaner. Man kan si uendelig mye underlig uten at det gjør no’, gjøre mye rart uten at noen bryr seg. Og gjør man noe galt, eller sier noe helt koko, er det en rekke organisasjoner, publikasjoner og enkeltpersoner som tar deg i forsvar… Arbeiderpartiet, SV, MDG, Antirasistisk senter, Islam Net, Den norske kirke, VG, Dagbladet, Aftenposten, Eivind Trædal, Trine Skei Grande, Jonas Gahr Støre og hele resten av venstresiden, og går det så langt som til retten, har man jo alltids forsvarsadvokatene John Christian Elden og Brynjar Meling.
Som muslim i Norge er man henimot urørlig. Norges lover gjelder ikke no’ særlig, og man kan lyve og fordreie sannheten og med stor suksess si “kontekst” (muslimenes norske favorittord) mange ganger i de fleste sammenhenger, alt ettersom det passer.
Man kan til og med være så heldig som Mohsan Raja, som et år ble utnevnt til Årets Oslo-borger samtidig som han hevdet straff (formodentlig dødsstraff, i henhold til sharia) for homofili og at angrepet mot USA 11. september 2001 skjedde fordi amerikanske myndigheter tillot det.
Kanskje det aller beste med islam er muhammedanernes kvinnesyn. Det er fortrinnlig, helt fabelaktig. I islam er kvinnens eneste funksjon å være til behag for mannen sin og de må innhente tillatelse for alt, bortsett fra å lage mat, strikke, sy, hekle, vaske, vaske opp, tørke støv, amme unger, mate unger, passe unger, sprike med beina og lage nye unger.
Og hvis kvinnen ikke skjønner hva som gjelder, går det opp et lys for henne etter noen slag og spark og et tupp i ræva… og en liten påminnelse om hva saltsyre gjør med ansiktshud.
Men det er ikke bare bare å bli muhammedaner. Man må først finne noen muslimer og en menighet. Det er sant å si ikke så vanskelig, i byen der jeg bor er det bare å velge og vrake.
Jeg gjorde det, oppsøkte en moské og fikk foretrede for selveste imamen.
Han var en kar litt eldre enn jeg. Han hadde nok ikke gått på norskkurs. Jeg prøvde å lese på leppene hans, men skjegget hans var så omseggripende at en lett kunne gjemt en liten DAB-radio inni der.
Jeg merket at imamen var litt skeptisk til meg, men skjegget mitt hadde grodd i en uke og jeg hadde øvet meg på å se veldig humørløs ut – og litt sinna.
Han ble veldig glad da han forsto at jeg ville konvertere, han sa at islam er fredens og kjærlighetens religion og hele Norges fremtid. Han veivet omkring i luften med en pekefinger og sa at han ikke skjønte hvorfor nordmenn velger å være skitne hunder, eller griser som sklir rundt i gjørma og egen avføring.
Da sa jeg at det skjønte ikke jeg heller og lo en spottende latter. Da ble imamen veldig blid og kanskje litt imponert. Men så ble han veldig alvorlig og snakket mye om hvordan muslimer skal oppføre seg til daglig og til fest.
Koranen er en av verdens mest usammenhengende skrifter, og sunna og sira er jo klin kokos, men jeg lot som om jeg lyttet veldig intenst til det han resiterte, for jeg ville jo bli oppfattet som en seriøs konvertitt.
Imamen sa at jo flere som blir muslimer, desto bedre. Han trykket hånden min og sa han var veldig glad. Han sa videre at denne konverteringen nok ville gå greit, jeg hadde visst allerede sluppet Muhammed – fred være med Ham – inn i mitt hjerte, sa han og inviterte meg til bønn dagen etter, selveste fredagsbønnen.
Rett før jeg dro, ble han veldig alvorlig i ansiktet sitt og sa at jeg måtte vite forskjellen på halal og haram og kjenne hovedpunktene i sharia. Jeg nikket ivrig og sa “saalam aleikum”, og da ble imamen veldig blid igjen.
Dagen etter gikk jeg til fredagsbønn. Det var dønn kjedelig, men jeg måtte le litt innvortes da jeg så alle mennene på rad og rekke stikke stjerten i været, akkurat slik homofile menn tidvis gjør.
Velvel, jeg sluttet meg til disse gutta og simulerte så godt jeg formådde. Det var visst godt nok; ikke lenge etter avsa jeg muslimenes trosbekjennelse med to vitner tilstede… og vips: Jeg var muhammedaner, gitt…
Men jeg måtte regne med litt oppfølging, sa imamen til meg. Måtte påregne hjemmebesøk en av dagene.
Jeg gikk hjem og gjorde en rask vurdering av eiendom og løsøre. Jeg gjemte all spriten og ølet godt, la alle bøkene mine i pappesker og stablet alt på garasjeloftet under en presenning. Jeg fortet meg å steke baconet jeg hadde i kjøleskapet og gnaflet det i meg. Jeg satte bikkja mi på kennel og tok et overblikk. Alt så ganske halal ut. Jeg var fornøyd. Kunne bare la skjegget gro videre og slappe av.
Dagen etter banket noen på døren. Det var imamen selv. Han smilte og sa noe jeg ikke forsto, men jeg smilte tilbake og sa “allahu akhbar”. Da ble han veldig blid, og jeg inviterte ham inn. Jeg laget te i en fei, for muhammedanere er gla’ i te.
Ettersom vi var på kjøkkenet, ville la han ta en titt i kjøkkenskapene. Jeg hadde faen meg glemt å gjemme vinglassene mine, og han spurte hva jeg skulle med dem. Jeg svarte at de hadde stått urørt i mange år. Det er bra, sa han og tok frem en bærepose fra en lomme og puttet alle glassene oppi.
Imamen ville på videre befaring og gikk inn på toalettet. Han pekte på en toalettrull og sa:
– Hva er det der?
– Toalettpapir.
– Det kan do ikke bruke. Do skal broke venstre hånd og vann. Hvis ikke vann, do broke tre steiner, som Muhammed gjorde – fred være med Ham.
Men dette var jeg forberedt på og opplyste at Direktoratet for religiøse anliggender i Tyrkia allerede i 2015 hadde gjort litt reformarbeid og utstedt en fatwa hvori tillatelse til bruk av toalettpapir i stedet for venstrehånd, eller steiner.
Da ble imamen streng og sa med høy stemme at det der var “no’ toll”, og man kunne komme til helvete om man bruker toalettpapir. Han puttet alle toalettrullene oppi posen sin og sa at jeg kunne kjøpe noen steiner i moskeen… bare 100 kroner per stykk.
Jeg spurte om jeg kunne oppsøke en steinrøys. Da sa han at steinene der kan være berørt av vantro og kanskje være tråkket på av skitne hunder.
Jeg hadde lyst til å komme innpå dette med damer. Jeg gjorde det, og da ble hans ganske oppglødd og fikk et rampete og nesten guttaktig uttrykk i øynene. Han fremsa noen vers fra hadithene som jeg husker omtrent slik: Hvis en kvinne avviser mannens forespørsel om sex, vil englene forbanne henne gjennom natten og en hustru skal aldri si nei til mannen sin, om det så er på en kamelsadel.
– Gjelder det på motorsykkkel, også? Jeg har ikke kamel, skjønner du.
Imamen så lenge på meg og sa ingenting.
Så gikk han videre omkring. Jeg hadde fjernet alle bøkene mine, bortsett fra noen krimbøker av Hans Olav Lahlum, Anne Holt og Camilla Läckberg, som jeg håpet han ville ta med seg. Det gjorde han ikke, og plutselig vendte han seg mot meg og spurte:
– Vil do ha kone?
Jeg svarte “svært gjerne”, og han spurte om jeg hadde noen kusiner, eller nieser, jeg kunne gifte meg med. Jeg sa nei, og da sa han at han skulle se på saken. Han hadde noen kompiser med døtre som var “vanskelig å bli kvitt”.
– Men de er gamle, sa han.
– Hvor gamle, da?
– Den eldste er 21 år.
Han fortalte at han selv hadde fire koner, og han anbefalte en slik ordning på det aller varmeste. Jeg sa at det høres brillefint ut. Da sa han at briller ikke er no’ fint. Da sa jeg at det bare er et uttrykk. Da sa han at det var det rareste han hadde hørt, og jeg sa ingenting om det aller rareste jeg hadde hørt om, nemlig islam.
Jeg begynte å bli lei av å ha denne tullebukken rekende omkring i boligen min, og håpet han snart ville gå, slik at jeg kunne slappe av med en drøy dram, et par sigaretter og slue fremtidsplaner om mitt liv som juksemusse.
Plutselig sa han:
– Hater du joder?
– Selvsagt, sa jeg.
– Det er bra. Jodehat er nemlig no’ av det viktigste for oss moslimer. Joder er det verste i hele verden, de er som honder som spiser egen dritt og snoser andre honder bak hele tiden.
– Helt enig, sa jeg. Gudbedre, tenkte jeg og før jeg rakk å tenke mer, sa han:
– Men nå kan do aldri forlate islæm, sa han og dro flathånd over halsen sin for å antyde straffen for apostasi.
– Jeg blir, sa jeg.
Plutselig ville han vite om jeg bruker slips.
– Ehh… ja, sa jeg.
– Få se.
Jeg var forvirret, men hentet frem slipsene mine, et par dusin stykker. Han gryntet og mumlet og gransket alle. Han puttet nesten alle slipsene i en av de mange lommene sine og sa:
– Do kan beholde disse tre.
– Hææææ???
– Lin og polyester er tillatt. Silke er haram, menn kan ikke ha silke på seg. Bare kvinner kan det.
Det var dråpen. Jeg tente. Greide ikke beherske meg. Jeg sugde tak i slagene på den gamle, stygge dressjakken hans og rykket til. Lav, monoton, tydelig stemme med kvass diksjon:
– Nå er det faen skjære meg nok, din helvetes kamelskinkerytter.
Jeg dro slipsene opp av lommen hans og ba ham gi slipp på plastposen med vinglass og dasspapir. Han adlød, uten å kny.
– Nå skal du ut, din kødd. Inshallah!
Jeg slepte ham hele veien til utgangsdøra. Hertil må nevnes at jeg i unge år spilte fotball og var ganske god til å treffe ballen. Ball, eller ræv… samma det. Jeg traff godt. Ganske hardt. Tror nesten han lettet et par centimeter. Han gikk på snørra.
– Husj-husj, sa jeg og slo igjen døra.
Min venn Ralf ringte i går kveld. Han var ganske oppkavet:
– Du, jeg tror jeg kan ha forårsaket noens død. Faen, jeg vet ikke hva skal jeg gjøre?
– Så så, Ralf… rolig nå. Hvem har du kverka, og hva trenger du hjelp med? Jeg har kjøttøks, sirkelsag, motorsag, plastposer og spader… syre har jeg ikke, men det kan skaffes, jeg kjenner en araber.
– Ikke tull ‘a.
– Det er ikke Undis? Du har ikke skutt vekk hodet hennes med hagla di, og nå kjører du omkring med henne i en lånt varebil og leter etter et passelig sted ved elva du kan dumpe henne.. og du vil tilby meg flere hundre tusen kroner for å si i politiavhør at du oppholdt deg hos meg på drapstidspunktet.
– Nei, for faen.
– Da gir jeg opp. Fortell, da..
Ralf fortalte at han hadde vært på butikken og kjøpt noen småsaker. På vei ut, ti meter foran ham, gikk en mann i posebukse, en kvinne i subbesid, svart kappe og hijab. Fem unger på slep. De hadde handlet en god del. Ralf telte fire poser, alle var festet i kvinnens armer og hender. Mannen bar på en nytent sigarett. Ungene svinset hist og her. To av dem var småjenter, med hijab.
Ralf er en mann som av og til handler før han tenker, av ren godhet og i uselvisk omsorg. I løpet av et snaut sekund tenkte han at mannen trolig hadde en skade og ikke kunne belaste armene sine. Ralf ville være hjelpsom og ta litt av børen fra kvinnen.
Han ilte til og sa “hei, la meg hjelpe” samtidig som han tok tak i posene i hennes venstre hånd.
– Jøye meg… hadde du hudkontakt med damen? Øyekontakt?
– Ehh.. husker ikke. Kanskje litt.
– Uffda.
– Har du sett nærbilder av rasende muslimske menn som demonstrerer mot et eller annet på gater og torv i Islamabad, eller Kairo?
– Tror det.
– Mannen gikk fra konseptene. Det var som alle atomene i ansiktet hans skiftet plass. Det vrengte seg, alt skjegget vek til side og alt ble til en stor munn, det var såvidt plass til øynene. Han skreik så høyt at jeg tror minst en av trommehinnene mine fikk seg en bulk.
– Du slette tid. Fikk du med deg hva han sa?
– Ikke alt. Han hoppet opp og ned og avga mange lyder, en blandingsvariant av norsk og noe som lød arabisk, allahu akhbar og noe med kaffe og en skitten hund. Men jeg så ingen hunder der omkring. Ikke kaffe, heller.
– Jeg forsøker å ikke le, Ralf. Kafir er vantro og alle vantro er skitne hunder. Han mente deg. Hva sa damen?
– Ingenting, hun så veldig lei seg ut og blikket hennes var ganske tomt, slik som blikk kan bli når verden er vrang over tid.
– Vel vel, men du har ikke drept noen, Ralf.. du kan ta det med ro. Du er ikke fullt ut orientert om islams totalkonsept hva gjelder kvinner. Han var nok sikkert bare redd for at hans hustru skulle få urene tanker i hodet sitt ved hudkontakt, eller øyekontakt med en fremmed mann… bli betatt av dine blå og uskyldsrene glugger.
– Jeg er bekymret for hva mannen hennes kan finne på å gjøre. Vent litt, et halvminutt.
Jeg ventet et minutt:
– Det var Øydis, hun er har jo hatt litt religionshistorie og kan litt om islam. Hun viste meg noen vers fra habittene.
– Du mener hadithene.
– Samma det, men jeg ble beroliget, tror dette går bra.
– Ok, la meg høre.
– Det første er noe med at det er bedre for en mann at en gris bæsjer på ham enn at han kommer borti albuen til en kvinne som ikke er tillatt for ham.
– Kloke ord. Og det andre?
– Skal vi se, ja.. den som berører hånden til en kvinne som ikke er lovlig for ham, vil få lagt glødende kull i hånden på dommedag.
– Ja, men da kan du ta det med ro. Den stakkars damen skjærer klar og overlever.. og du kommer til helvete. Det kan du leve med.
– Jepp, det er slik jeg også tolker det. Nå ble jeg glad.
– Da er alt i orden da. Hva skulle du forresten gjort uten Øydis?
– Aner ikke.
Virker ikke som Forsvaret har så veldig lyst til å fortelle historien om hva som gikk for seg rett før KNM Helge Ingstad dundret inn i tankskipet Sola 8. november, klokken 04.03. Mange lurer på hvem som førte skipet, hvem hadde ansvaret for at det gikk som det gikk?
Av Forsvarets Forum i fjor fremgikk at fire av fem navigatører på Helge Ingstad er kvinner, altså 80 prosents kvinneandel. Det kan bety at kvinner simpelthen er bedre navigatører, eller det kan være at menn ikke gidder bli navigatører, eller det kan være tale om likestillingspolitikk… “kvinner oppfordres til å søke”.
Alle i Forsvaret er så tause om det som foregikk ombord på Helge Ingstad i minuttene før kræsjet at man er henvist til spekulasjoner og gjetninger. Ettersom 80 prosent av navigatørene på Helge Ingstad var kvinner, er det ikke urimelig å anta overveiende sannsynlighet for at vaktsjefen var en dame.
Noen mener at kvinner har litt dårlig romforståelse og ikke er så glad i kart, de liker å spørre om veien, men det var ingen å spørre på utsiden av Helge Ingstad, der var det bare saltvann og svart natt.
En og annen mener at kvinner og menn er ganske ulike, selv om kjønnsforskere hevder noe annet. Kvinner og menn tenker ulikt, og de har forskjellige interesser og behov. Hva om vaktsjefen hadde menstruasjon og blødde som en nyslaktet gris, med tilhørende smerter og uggent humør. Kanskje hun måtte på do hver halvtime for å skifte bind, eller plugge igjen med tampong… og i farten glemte å aktivere AIS (automatisk identifikasjonssystem), ment brukt for å hindre kollisjon til sjøs.
Eller hun kan ha diskutert abortspørsmålet med en annen pike på broen. Kanskje hun har vært fly forbanna på de som ønsker å redigere abortloven litt, ble distrahert og glemte rent å gjøre det hun skulle: Holde øye med andre fartøyer i området og styre skuta trygt frem til Haakonsvern.
Ja, for det var ikke så langt til Haakonsvern. Det er fastland, og når kvinner går i land, vil de gjerne “se litt freshe ut”. Kanskje hun var opptatt med leppestift og annet sminkestæsj på nærmeste toalett da Helge Ingstad med 17 knops fart dundret inn i Sola TS?
Mange muligheter. Det nærmer seg jul, og det kan ikke utelukkes at vaktsjefen strikket votter til sin lille nevø, eller skjerf til sin yngre søster, og at hun var nybegynner og strevde litt med to rette og en vrang og at dette tok det meste av konsentrasjonen og all oppmerksomhet. Eller kanhende heklet hun et mangefarget etui til sin kliss nye iPhone.
Som antydet.. mange muligheter. Menn er enkle skapninger, opprettholder bare én tanke av gangen. Kvinner er mer avanserte, de er så heldige at de kan ha to tanker i hodet samtidig, noen ganger kanskje også tre.
Hva om vaktsjefen tenkte på at hun er lei mannen sin og vurderer skilsmisse, samtidig som hun tenkte mer enn masse på bilen sin som er innkalt til EU-kontroll og ikke er helt tipp topp og trenger nye vinterdekk og bremseskiver bak og i tillegg var litt nedfor med tanke på rynkene under øynene som ikke var der for en måned siden?
Det kan rett og slett bli for mye, for mange tanker på en gang. Fort gjort, det.
Vel, dette var bare noen innspill.
Neida, bare kødder, eller gjør jeg? Vet ikke helt.. men det må være lov å spekulere litt. Havarikommisjonen er taus, ulykkesrapport er ikke ventet å være ferdig før neste år ved disse tider. Forsvaret sier ingenting og har opprettet en granskningsgruppe hvis medlemmenes identiteter er unntatt offentlighet…
Nåvel, den lynskarpe leser vil ha lagt merke til at 100 prosent minus 80 prosent er 20. Ja, det er en sjanse for en mann satt på brua og hadde ansvaret for å holde styr på fregatten. Hva om han ble fristet til introvert onani sånn på tampen av natten og mistet det meste av interessen for omgivelsene? Sånt skjer i arbeidslivet, det har jeg ihvertfall lest et sted – trolig i et leksikon.
Drap er digg. Drap er underholdende og gøy-gøy-gøy. Krimjournalister elsker drap og skulle gjerne hatt flere av dem. Likeens med avislesere og TV-seere. Vi er helt fascinert av drap. Vi kan ikke få nok.
Men norske drap er traurige greier… vanligvis er det tale om menn som dreper hverandre i fylla – uten nevneverdig motiv – eller menn fordreid av sjalusi og fyll som kverker kona, kjæresten, eller samboeren.
Mange har hatt forventninger om at det etterhvert ganske multikulturelle samfunnet vårt skulle utlede mange saftige æresdrap, steining og halshugging av døtre som ikke vil gå med hijab og sånn, men nei… bare korka gjengmedlemmer som dreper andre korka gjengmedlemmer på åpen gate i Oslo, og som etterlater seg så mange spor at politiet ikke kan unngå å oppklare drapet før soloppgang. Boring.
Nei, det er landsbygda som leder an i drapsbransjen her til lands, og man blir sant å si litt nostalgisk av å tenke på Orderud-drapene og de fire domfelte. Det var persongalleriet som gjorde Orderud-saken helt spesiell:
Den nesten litt tilbakestående Per, hans kone Veronica som syntes svigerfar var “en liten umulius” som burde dø, den vakre og litt gærne blondinen Kristin hvis hyller utgjorde populær øyenshvile blant alle de mannlige aktørene i retten og Lars, oppvokst med et sølvbestikk i kjeften, men som ikke kunne la være å spe på med litt narkopushing i ny og ne.
Drapene på Vollheim gård, av pressen døpt Dødens gård, var også en slager. Gårdsdriften i tiden 2006-07 var nokså alternativ. En av beboerne på gården ble overdosert med heroin og pælma i en brønn og begravet under noen gamle gressklippere, en utrangert vaskemaskin og annet rusk og rask. Der lå han drøyt et år og luktet ikke så godt.
Plutselig en dag hørtes fire skudd fra låven, to av dem traff en mann i pappen, og han sluttet å røyke. Noen spilte sikkert banjo borti bakken. Denne saken viser også hvor viktig persongalleriet i en drapssak er. Hvem kan glemme Berit Thorstensen og Ronny Råtass? Ikke mange.
Dette er forbilledlige drap, med tanke på underholdningsverdi, for de fleste drapsmenn – ja, de fleste som dreper er menn – viser lite fantasi og kreativitet. Rett skal være rett, det er i grissgrendte strøk folk er mest oppfinnsomme. Og det er alltid en låve like i nærheten.
Svein Jemtland kommer full hjem fra bygdefest med kona, ryker uklar med henne… krangel, trolig sjalusi, skilsmissesnakk, slåssing og knuffing og dytting og kjefting og til slutt litt skyting og en død kone, eller nesten død. Det er svart natt, men deres eldstesønn er våken og hører skuddet. Foreløpig norsk standard. Søvndyssende kjedelig.
Det er først etter drapet at Svein Jemtland tar seg opp litt og utfører handlinger som i ettertid skaper underholdning for alle som følger med litt. Tiltakene han gjør for å tilsløre sannheten er det klasse over, formiddagen etter drapet sender han muntre og kjærlige SMSer til sin døde hustru og han kjører milevis omkring med liket av kona si i en lånt bil.
Omsider kaster han kona si i Glomma. … og etterpå pønsker han ut mange rare historier som skal få sønnene, øvrig slekt, venner og alle polititjenestemenn innenfor flere hundre kilometers radius til å tro at Janne Jemtland bare oppløste seg selv og forsvant i den kalde og løse vinterluften.
Jemtlands oppførsel i retten trekker også opp. Han ha’kke gjort noe særlig gæærnt og kona døde ved et hendelig uhell; fort gjort å få et skudd midt i pannen.
Han blir grinete når aktoratet ikke fester 100 prosents lit til hans forklaringer, og han belærer retten skolemesteraktig om hvor mikroskopisk lite relevant hans fortid i Fremmedlegionen er.
En skikkelig friskus, denne Jemtland… og alle krimreportere hygger seg…
Man kan si hva man vil om Svein Jemtland, men han engasjerer folk, samler oss alle til samtale og fellesskap… slik som Erik Bye gjorde på lørdagskvelder for 50 år siden.
