Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Sigrid Bonde Tusvik er grinete fordi ingen kvinner fikk tildelt den nyetablerte Humorprisen sist fredag. Da hun skjønte at ingen ville sette pris på hverken henne, eller andre kvinner i salen, dro hun hjem og skrev en kronikk som ble trykket dagen etter i Dagbladet. Der fremgår at hun er feminist og er drittlei av å skrive kronikker om kvinnekamp og at “det aldri tar slutt.”

Slik mange kvinner har for vane, gjør hun mangt og meget til kvinnekamp – i dette tilfelle humor. Men se på tegningen nedenfor, en blyantkopi av fotografi eksponert ved inngangspartiet til Granavolden Gjæstgiveri, etter 14 dagers røffe regjeringsforhandlinger. På veldig bærekraftig trapp, fra venstre:

Statsminister og partileder Erna Solberg,  justisminister og partileder Siv Jensen, kulturminister og partileder Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad, ennå ikke partileder, men nyutnevnt barne- og familieminister.
Tre kvinner og en mann. Kvinneandel pålydende 75 prosent.
Men det er verre. Ropstad er nesten ikke synlig på bildet. Man må nært innpå for å se ham, der han står til høyre. Mormoren min ville blitt bekymret og forordnet flesk og duppe to ganger daglig i en måned og rømmegrøt til frokost, lunsj og kvelds hver skapte dag i samme tidsrom.  Han blir nesten borte blant damene, henimot usynlig.
Ja, her er tale om masse. Masse benevnes som kjent kilogram, og kiloene er ganske ulikt fordelt blant disse fire, hvilket gir enda skjevere kjønnsbalanse. La meg forklare:
Trine Skei Grande utgjør cirka to kvinner hva masse angår, likeledes Solberg. Jensen er Jensen og Ropstad er som han er og utgjør én personmasse.
Dette betyr fem av seks, eller: 83.33 prosents kvinneandel.
Det meget vel ansette maktfordelingsprinsippet er ingenlunde ivaretatt. Livet ække lett, men noen ganger er det så enkelt at det kan beskrives matematisk.
Noen menn som klager? Ikke som jeg har registrert.
Regnestykket ovenfor er for Sigrid Bonde Tusvik, slik at hun gis anledning til å forstå at høy kroppsmasse forholder seg til politisk makt, som god humor til humorpriser – eller no’ sånt. Ække sikker.
Avslutningsvis helt ærlig og oppriktig: Sigrid Bonde Tusvik er ikke den morsomste kvinnen i Norge, men hun er morsom, og  jeg tror hun vinner Humorprisen til neste år, eller året etter. Jeg vedder en sixpack pils på det..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noen kvinner er plaget av menn som sender dem bilder av sitt eget kjønnsorgan. Dette er menn de ikke kjenner. Kanskje bare kontakt via Tinder, og kjønnsorganene er ofte veldig stive. Mange av disse damene synes det er helt forferdelig, og jeg har hørt at noen til og med har laget et TV-program om dette fenomenet, som må betraktes som et stort samfunnsproblem.
Disse kvinnene er krenket. Klart de er det. Noen av dem mener også at noen bør gjøre noe med denne nedrige praksisen, og da mener de nok morske myndighetspersoner, slik som stortingspolitikere og kommunestyrerepresentanter…kanskje til og med kongen, i det minste dronning Sonja, for hun kan også være streng.
Heldigvis har aldri noen kvinne sendt tilsvarende bilde til meg, av et kanskje vidåpent kjønnsorgan vått og uryddig som kjeften til en engelsk setter som nettopp har løpt flere engelske mil i kupert fjellterreng i håp om snappe opp ei flaksende, nyskutt rype. Det er jeg glad for.
Men jeg har en annen historie. En tid tilbake var jeg på en kunstutstilling i en by jeg ikke bor i. Jeg var der sammen en dame jeg ikke var kjæreste med, men hadde vært kjæreste med en gang i tiden.
Vi gikk omkring og så på bilder av gamle mestere, både norske og utenlandske. Jeg tror nok jeg var mer interessert enn henne. Oppriktig talt var jeg som hypnotisert. Jeg stoppet opp ved et bilde, et selvportrett av en veldig kjent maler, som ikke var kjent for å behandle skytevåpen helt etter bruksanvisningen. Men gudbedre for en maler.
Jeg ble stående å se. Jeg bøyde meg helt inntil, tok av meg brillene og studerte penselstrøkene. Halvt profil. Urolig bakgrunn, flekkfragmentert blått. Grønt. Brun frakk. Øynene så rett på meg. Fortynnet blikk.
Jeg bøyde meg nærmere, så langt innpå som strenge gallerivakter tillater. I høyre øyes høyre øyekrok et ørlite rødt strøk, en antydning. Samme rødt i begge venstre øyes kroker. Arbeidsuhell? Et innfall? Hadde han i farten grepet gal pensel, som han brukte på et annet maleri, med mye rødt i.. og ikke giddet male over?
Jeg trakk meg litt tilbake. Da forsvant det røde, kunne bare ane det.. fordi jeg virkelig ante det, eller fordi jeg visste om det? Ikke godt å si, men jeg tenkte:
Tenk å kunne male sånn. Så tenkte jeg at det kanskje er best å ikke være i stand til male sånn.
Slik tenkte jeg. Jeg er langt fra noen tenker, og de tankene jeg gjør meg, er enkle. Det var nok derfor jeg sto foran det maleriet, foran den mannen i olje og tenkte at livet er jaggu en rar og ganske ensom dings.
Jeg sto nok slik en liten stund, kanskje et minutt, kanskje mer, eller mindre. Jeg kjente en hånd på skulderen. Jeg snudde meg. Det var henne. Hun hadde ikke rød leppestift på, slik hun pleide. Hun sa:
– Jeg må på toalettet, står du her inne så lenge?
Hun gikk avsted i sin lindegrønne poplinsjakke innsnørt i livet. Jeg så ikke etter henne. Jeg så på mannen i olje, helt til en helt annen mann dukket opp ved siden meg og begynte å ta bilder av mannen i olje med sin mobiltelefon. Da gikk jeg.
Jeg gikk omkring i rommet og så på andre bilder. Mye dekorativt, men mange mye mer enn bare det. Man trenger litt av hvert, man gjør det, tenkte jeg og gikk av veien for en kineser med pikelig gange og stort kamera på kulemagen sin.
Jeg sto akkurat i begrep om å begripe meg på et bilde av en gammel flamlender da det pep diskré i skjortelommen min. En MMS. Merkelig. Ingen sender bilder til meg.
Jeg åpnet meldingen. Bildet foldet seg ut. Det var henne. Uten poplinsjakke. Uten noe, bare seg selv… fra midt på lårene og helt opp. Veldig figurativt. På et toalett, i et kunstgalleri.
Jeg ble ganske paff, men jeg lo. Kunne ikke la være. Jeg kjente henne igjen, fra den gangen for mange år siden. Vakkert og litt rart.
Jeg smilte og la telefonen tilbake. Jeg gikk videre og så på malerier, mange av dem innrammet av veldig tykke gullrammer.
Jeg tok opp mobilen igjen, tastet frem bildet påny. Avkledd. Avskrellet. Jeg så nærmere på det. Myke linjer i hardt lys. Stofflige skygger. Jeg zoomet. Blå øyne var ikke blå. Noe annet.

Jeg la mobilen tilbake, gikk noen skritt og tenkte… ja, det gjorde jeg sikkert, men jeg husker ikke hva. En benk. Jeg satte meg ned. Skinntrukket rondell. Et stort bilde på veggen foran meg. Ekspresjonisme. Jeg husker ikke så godt fargene, ikke konturene, lyset og ikke skyggene… hvis der var noen skygger.
Jeg ble sittende slik. Til hun kom gående over parketten mot meg. Åpen, lindegrønn poplinsjakke. Rød leppestift. Hun smilte.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ingen kvinner fikk pris i anledning den nyetablerte Humorprisen fredag kveld i Oslo. 31 nominerte. Kan knapt uttrykkes klarere: Kvinner er ikke så morsomme at det gjør no’, ihvertfall ikke i 2018.
Det finnes absolutte unntak, meget markante… men det kan ikke utelukkes at juryen kan ha påpekt en liten kjønnsforskjell av generell art, helt i tråd med mine egne erfaringer:
Da jeg gikk i 4. klasse på barneskolen, satt jeg foran en mørkhåret pike med langt, mørkt hår ikke uofte regulert i to fletter. Hun var en nokså uskjønn pike, og bedre ble det kanskje ikke med årene. La oss kalle henne Unni, for det var det  hun het.
Jeg var kanskje ikke en heidundrende morsom gutt, men jeg var ikke av de dølleste heller, og jeg likte å tulle litt og sånn, også med jentene.
En dag vi satt og tegnet i kasserommet, snudde jeg meg rundt og tullet litt med Unni. Ikke ondsinnet, ikkeno’ mobbing, bare gøy. Håndflaten min lå et øyeblikk på pulten foran henne. Hun grep det øyeblikket. Uten varsel hugg hun til med en nyspisset, gul Faber Castell-blyant… inn i bløtvevet mellom roten av pekefingeren og tommelen.
Blyanten brøt huden lett som bare det og gled inn. Det blødde og jeg ble ganske paff. Men jeg gjorde ingenting. Man er da gutt, og jeg sa ikke noe til læreren. Unni sa heller ikke noe til noen. Jeg tror blodet stanset henne.
Jeg husker Unnis øyne i gjerningsøyeblikket: Mørkt, humørløst, tomt, stusslig. Jeg snakket aldri til henne igjen.
Unni var kanskje ekstrem, men barneskolejenter er ikke morsomme, de var ihvertfall ikke det på 70-tallet.
Jenter blir voksne og mange av dem holder stilen og er ikke morsomme. Noen jenter blir bare aldri ordentlig kule. Synd, men sant.
For omlag ti år siden var jeg sammen med en dame som hverken er spesielt morsom, eller umorsom, men hun hadde en fin latter.
En dag var jeg på stranden med hennes mor og hennes datter. Altså: Bestemor, hennes datter og hennes datter igjen. Sistnevnte var cirka sju år.
Ganske kjedelig dag på stranden, bortsett fra lille Ingeborg. La oss kalle henne det, ettersom hun ikke heter det.
Jeg lå på stranden og kjedet meg og fikk ereksjon, ikke av solstrålene eller nærværet av moren til hun jeg var kjæreste med, men av kjæresten min, som lå ganske tett inntil meg og var lekker i den milde sommerluften.
Samtidig merket jeg at jeg måtte tisse. Dette hvisket jeg inn i kjæresteøret og redegjorde også for tilstanden forøvrig. Hun svarte:
– Ta deg et bad, det løser begge problemer.
Ingeborg kjedet seg litt, også. Jeg tenkte at jeg kunne kombinere munterhet med promblemløsning. Alle gutter og menn vet hvor vanskelig det er å tisse med ereksjon – om man da ikke står på hendene.
Jeg ivaretok den hygieniske siden av mitt foretagende og gikk noen meter bortenfor. Gikk opp på hendene mot et tre. God støtte og jeg hadde en hånd fri. Etter noen sekunder begynte det å renne såvidt… jeg greide å slappe av, da rant det. Samtidig myknet det som var hardt.
Ettersom shortsen var stor og jeg hadde strammet den godt i livet, ivaretok jeg også flestemannsanerkjent henstilling om bluferdighet i offentlighet.
Men jeg hadde ikke regnet med kvinnelig aversjon mot menn som prøver å øke beholdningen av munterhet en kjedelig søndag.  Kjæresten min snudde seg vekk og bladde i en bok. Hennes mor påførte seg selv dype rumperynker rundt munnen og sa noe som dumme wannabevestkantfruer sier når de ikke finner på noe bedre.
Ingeborg lo så hun ramlet overende i sanden. Hun hadde ikke vokst fra promp-, bæsj- og tisshumor. Men Ingeborg blir jo voksen en gang, tenkte jeg og hun er det kanskje allerede. Jenter blir fort voksne.

Men tilbake til fredagens humorprisutdeling. Komiker Sigrid Bonde Tusvik satt i salen og ble surere og surere; hun syntes ikke det var det minste morsomt at morsomme menn hele tiden gikk opp på podiet og mottok moropriser.
Hun ble så grinete at hun bare gikk. Hun gikk hjem og sladret – til Dagbladet. Det kom på trykk i går under tittelen Herreprisen 2018. Ganske humørløst, ikke ulikt Unni i 4. klasse…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har alltid barbert meg rundt pikken. Jeg er såkalt tofarget (jada, rødtoppgener). Håret der nede er kastanjerødt. Ganske fint, og det holder løden bedre enn det jeg har på hodet – som for det meste er grått.
Ikke desto mindre: Jeg har alltid vært misfornøyd med det røde håret der forneden. Komplekser? Absoutt! La meg forklare:
I helt unge år var jeg på Roskilde-festivalen og ble kjent med en pike fra Hvidovre. Hun var på min alder, og jeg skjønte ikke så mye av det hun sa. Men kroppsspråket hennes var tydeligere enn diksjonen.
Etter Gasolin’ og ei kasse Carlsberg, entret vi teltet hennes. Regnet trommet på teltduken.
Vi kledde av oss, og straks begynte hun å le. Hun pekte på midten av meg og ropte en dansk versjon av mobbestevet om rødt hår og lite pigment:
RØDT HÅÅH AU DE’ RAINE… RØDT HÅÅH AU DE’ RAINE!!!
Jeg heiste benklærne og hektet på beltet i en fart og løp avsted, ut av teltet. Jeg ramlet i søla og gråt. Heldigvis regnet det, ingen merket det (crying in the rain, vet dere). Jeg gikk inn en blytung depresjon.
Siden har jeg nesten ikke vist meg naken. At jeg er far til to døtre, er nærmest for et mirakel å anse.
Men nå er det andre tider.  Jeg pælmer høvel’n.
Det er JANUHAIRY. En hel haug kvinner overalt deler bilder av seg selv og viser frem hvor mye hår de har i armhuler og på legger og sånn. Og jeg er ganske sikker på at de lar håret gro der nede også, til det ser ut som en frittvoksende mispelhekk i august.
Jeg synes disse kvinnene er så modige og tøffe, cirka like tøffe som Gunnar Sønsteby, Gregers Gram, Edvard Tallaksen og resten av motstandsgutta under krigen.

Tusen takk, jenter. Nå skal jeg la det røde håret gro som bare faen, jeg skal til og med blotte meg litt i parken like ved der jeg bor og vise frem at jeg også er modig.
Det bør være ganske risikofritt, trolig ingen politianmeldelse… det er jo så  kaldt i været nå at det knapt kan kalles blotting i vanlig forstand…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva er alt dette maset om drap? Enkelte blir aldri fornøyd. Jeg sikter til slike som Hege Storhaug, Lars Akerhaug og Helge Lurås, som er sånne fæle anarkofabelfantastrasistnasjonalsosialister – det har jeg ihvertfall hørt en gang, husker ikke nøyaktig når og hvor… men jeg har hørt det.
Storhaug driver noe som heter Human Rights Service, og det er visstnok en servicestasjon for alle som er skikkelig sinna på muslimer.
Lurås og Akerhaug jobber i den ultraoutrertytterligående allerytterstehøyreekstreme nettpublikasjonen Resett og vil ikke at det skal komme så mange muslimer til Norge. De vil beholde norske verdier, hegne om dem.
Men jeg må le… de har visst glemt at drap er en norsk verdi. I riktig gamle dager drepte vi hverandre som bare det, og på 1600-tallet våget ingen seg inn i Øvre Telemark, for de visste at de gærne telebøndene der ikke tok en halvskilling for med slirekniv å skjære huet av tilfeldig forbirekende tullebukker med åpen dagsorden. Ikke ulikt muslimer nåtildags.
Poenget er at våre nye landsmenn er i ferd med å blåse liv i en god, gammel norsk tradisjon. Antallet drap her til lands har sunket de siste 30 årene. Etnisk norske er blitt slappe, sløve og tiltaksløse. Null aggresjon.
Men vi nordmenn er jo opptatt av å spise kirsebær med de store, som de sier de som ikke kan si det annerledes. Slik har det vært siden Bjørnstjerne Bjørnson drev nasjonsbygging og Fridtjof Nansen gikk på ski over Grønland og senere overlot Fram til Roald Amundsen, slik at han kunne komme seg til Sydpolen før kaptein Scott og påføre britene et sjokk de sliter med den dag i dag.
Historie forplikter. Vi må skjerpe oss, vi må hevde oss – også på drapsfronten. Griseflaks at våre nye landsmenn er av  annen støpning og kan an lede an i bærekraftig utvikling
A- og B-gjengen har gjort sitt, og gjør sitt. Mange muslimer er godt i gang. Noen tomme trusler og halvhjertede voldshandlinger, men de viser initiativ og gode tendenser. Noen slag hist, noen skudd her…
I går fikk Norge besøk av en muslim fra den russiske republikken Basjkortostan. Resolutt kar. Han gikk rake veien inn i en Kiwi-butikk i Møllergata i Oslo og hugg med begge hender en kniv i ryggen på en ung, norsk dame som pantet flasker. Hun ble straks etter lagt i respirator. I avhør skal gjerningsmannen ha sagt at han er terrorist og hadde til hensikt å drepe kvinnen og flere attpå.
Man må også betrakte drap i et større perspektiv, nemlig samfunnsøkonomisk. Døden er en stabil arbeidsgiver. Drap skaper økt sysselsetting, hvilket er helt i tråd med vår nye regjerings ambisjoner.  Man skal ikke kimse av vekst i offentlig sektor, mange yrkesgrupper vil nyte godt av høyere drapstall – politi, ambulansesjåfører, leger, psykiatere, akuttsykepleiere, portører, prester, advokater, tolker, dommere, rettsbetjenter fengselsbetjenter…
I privat sektor vil rengjøringsfirmaer og små og litt større begravelsesbyråer få et oppsving, hertil leverandører av likskjorter med og uten lommer, liksminke, kister i alle prisklasser, stilige bårebiler, blomsterkranser, minigravere, gravlykter og annet stæsj.
Etter alt å dømme ser politiet svært positivt på denne utviklingen, især KRIPOS. Vi snakker spenning, action, kurs og konferanser både hist og her, jobbsikring, masse overtid og heftige julebord med mye øl og børst og nachspiel med lettferdige kontordamer nesten uten klær.

Jeg kjenner en tidligere drapsetterforsker i KRIPOS. Han har alltid vært frustrert over de lave drapstallene her til lands. Jeg husker hvor oppglødd og lys til sinns han ble da noen drepte tre mennesker på Orderud gård pinsen 1999 og da beboerne på “Dødens gård”, Søndre Land, sju år senere begynte å kverke hverandre.
Ikke lenge siden jeg snakket med ham. Han vil helst være anonym. Han er pensjonist nå og er lei seg for det. For som han sa:
“Du store stumpe gjenstand, jeg skulle så gjerne vært 30 år yngre… det er nå det skjer.”

Min venn Ralf har vært lærer lenger enn han kan huske. Han underviser i videregående, og av til ringer han til meg for å snakke om løst og løst. Det gjorde han i går kveld. Ettersom jeg er klimafornekter – især når minusgradene er mange – satt jeg hjemme foran peisen og leste litt i Død på kreditt. Jeg løftet telefonen.

– Hei, Ralf. Lenge siden. Bra med deg og din hustru Øydis?
– Greit nok, men jeg har noe på hjertet.
– Vanskelig å tro, ditt hjerte er hardt og kaldt.
– Slutt med tøyset ditt. Har du hørt om hvordan Oslo kommune driver religionsundervisning i barnehagene sine ?
– Ikke helt oppdatert, men jeg lytter…
– En barnehage på Oslos østkant tildekker hvite, etnisk norske småjenter med hijab og lar dem resitere vers i Koranen og be til Allah. Barnehagen kaller det “magisk samlingstund”, og ledende figurer i Oslo kommune synes dette er helt storartet og har kanskje i tankene tildragelsen i Atlasfjellene før jul.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

– Hahahha… ups…unnskyld at jeg ler.
– Forståelig.
– Det er formodentlig ansatt noen muslimske damer i den barnehagen?
– Sikkert, men det kan utvikle seg. Varianter kan oppstå.
– Ååå??? Kan det bli verre?
– Nei, bedre. Hør her. Islam er jo for det meste bare surr og rør,  dritt og møkk, drap og terror overalt. At røyking dreper, vet vi. Men islam dreper mye mer. Ingenting dreper mer i vår tid, bortsett kanskje fra livet selv… men ingen tør si det
– I know, men om du kommer til poenget, Ralf. Jeg har en flaske calvados jeg må ta meg av og…
– … ser du det ikke? Oslo kommune har ikke betenkeligheter med å introdusere verdens farligste religion, eller ideologi.. eller hva nå enn det er, for to-tre år gamle norske barn med blondt hår og blå glugger.
– Jaaaa???

– Hvis en hardkokt nazist får jobb i en barnehage i Oslo, er det fritt frem. Han, eller hun kan spjåke ut små gutter i Hitlerjugend-uniformer og undervise dem i raselære og antisemittisme.. og de kan få opplæring i hvordan lade og skyte med Schmeisser. De får trolig lage Lego-modeller av gasskamre, lære seg Hitler-hilsen og noen gode, gamle uttrykk, som for eksempel Juden raus og Arbeit macht frei.
– Ja, jo… historieundervisning på sett og vis. Kan funke.

– Eller en kommunist som får jobb i en barnehage og kler ungene ut som rødegardister og lar dem forstå at Gud er dau som ei sild, og at terror og massedrap løser alle samfunnsproblemer… og selvsagt litt høytlesning fra det storartede verket Maos lille røde og noen sannhetens ord fra Stalin.
– Ække så dum du, Ralf.
– I forhold til islam er jo kommunisme og nazisme nesten å regne som artige kuriositeter på historiens søppelhaug… nesten bare bare gøy og spas. Til og med prins Harry i unge  år syntes det var morsomt å iføre seg naziklær,  og hvis barna får litt boller og brus og godteri på kjøpet, burde alle være fornøyde… også Oslo kommune.
– Hva med Ku Klux Klan, de dreper jo nesten ingen, faffall ikke her til lands.

– Nettopp… og kidsa liker jo å lage bål i mørket, og de synes sikkert det bare er moro om bålet er formet som et kors.
– Ja, og unger digger jo å kle seg ut med rare, spisse hatter, masker og sånn.
– Nettopp. Norske barnehager trenger mer mangfold og multikultur, og det er helt i tråd med den alminnelige smak i Oslo kommune. Det har ihvertfall Karin Steenstrup sagt, og hun burde vite ha hun snakker om, hun er kommunikasjonsrådgiver ved Byrådsavsdelingen for oppvekst og kunnskap. Man ansetter ikke kjøtthuer i sånne stillinger. Formidling av andre religioner og kulturer er en av barnehagenes oppgaver, sier hun.
– Seksuelle kulturer, også?
– I høyeste grad. Barnehager hist og her arrangerer jo prideparader hvert år i forkant av den store Pride-festivalen i Oslo. To-treåringer går i tog, vifter med regnbueflagg og hyller det homofile driver med hjemme hos seg selv og på noen fester..

– Utvidet multikulturalisme?
– Nettopp. Det er jo sånn vi vil ha det.
– Klart det, og det skulle tatt seg ut om to-treåringer er uvitende om homofil praksis.
– Ja, fy faen…

VGs politiske kommentator Frithjof Jacobsen røyk på ei dame fra Arbeiderpartiet, Jette Christensen. Det kan jeg godt forstå, men altså: Han har holdt denne relasjonen hemmelig litt for lenge. Rykter oppsto, og til slutt måtte Verdens Gangs redaksjonsledelse skru på noen skruer.

Kan ikke ha en politisk kommentator som regelmessig har tung og kanskje forpliktende sex med en stortingsrepresentant; kommentarene kan lett komme til å bære preg av det.
VGs ansvarlige redaktør tenkte nok som så at hvis Christensen skulle komme til å iverksette nådeløs sexnekt, kunne Jacobsen lett la seg friste til å skrive i overkant pent om Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre og hans drøm om å bli statsminister så fort som faen.
VGs vurdering er grei, avisen vil nødig skyve sine lesere bak lyset, de vil ha noenlunde uavhengige kommentatorer der i går’n. Klart det. Men for all del: Lykke til, Jette og Joffen!
Lite ante jeg at nyheten om Jacobsen/Christensen skulle utarte og ramme meg personlig. Sent i går kveld ringte en mann til meg. Han presenterte seg ikke no’ særlig, men sa han tid om annen leser tekster på bloggen min.
– Hyggelig, sa jeg.
– Men burde du ikke vurdere å legge ned, eller styre unna samfunnsdebatt og politikk og sånn?
– Hvorfor det?
– Du husker ikke nyttårsaften 1988 så godt, gjør du vel? Vel, jeg var på samme fest.
– Ååå… javel, jeg er ikke sikker på om…
– Nei, men straks fyrverkeriet startet ved midnatt, så du ditt snitt og tok med deg en av de kvinnelige festdeltagerne inn på et ledig rom, med dobbeltseng.
– Ehhhh…
– Du vet nok hvem jeg snakker om, og du vet vel at hun på den tiden var ganske sentral i Kristelig Folkepartis lokallag her i by’n?
– Eehhh…
– Ganske konservativ.  Kristen, også… og jeg synes jeg ser hennes avtrykk i tekstene dine.
– Nei, nå må..
– Hold kjeft! Senere meldte den tøyta seg ut av KrF og inn i Høyre, ble kulturkonservativ abortmotstander og fast kirkegjenger – også på julaften og 1. påskedag. Fy faen.
– Javel, men jeg kjenner ikke til…
– … så konvertere hun til jødedommen og tok frilansoppdrag for Mossad her til lands. Trakk i tråder og ledet en og annen fuktig jobb i grupperinger som øker i omfang her i landet. Trenger jeg si mer… hæææ?
– Nei, vet du hva!
– Hold kjeft, tror du jeg er dum. Hvor ofte har dere sex?
– Hæææ??? Ærlig talt, jeg husker ikke dama…

– Ikke skap deg!
– Alvorlig talt. Hva heter du?
– Det skal du bare drite i, din kødd.
– Greit, men angjeldende dame. Hva heter hun?
– Hun har skiftet navn, etter at vi ble skilt… i 1989.

Her forleden ryddet jeg og tørket litt støv, kildesorterte søppel, støvsugde, kjøpte liljer og puttet dem i en vase med vann. Jeg ble nokså overrasket over meg selv… var redd jeg var blitt homo. Jeg gikk til fastlegen og sa:
– Jeg frykter at jeg kan ha blitt homo.
– Du slette tid, la meg høre…
Jeg redegjorde kort for mine hjemlige sysler noen dager før.
– Hmmm… ikke bra, men dette er ikke mitt fagfelt.  Jeg vet imidlertid at det er sjelden folk blir homo i din alder. Vanligvis oppdager man sånt langt tidligere, oftest i puberteten. Du ventet besøk, sier du… javel, det er jo formildende omstendighet. Nåvel, vi får snakke om det. Jeg stiller deg noen spørsmål. Du skal ikke tenke noe særlig, bare svare så fort du kan.
– Ok.
– Rosa, eller blått. Hva foretrekker du?
– Grønt.
– Brad Pitt, eller Angelina Jolie.
– Jolie.
– Du jukser ikke?
– Nei.
– Ford, eller Fiat.
– Ford.
– Amy Winehouse, eller Metallica?
– Eeehh… Winehouse.
– Hva er dette, sa doktor’n og viste et fotografi av en innretning tilvirket i aluminium.
– En dobbel Weber-forgasser… 45 mm, tror jeg. Passer til mange gamle biler.
– Bra. Hest, eller traktor?
– Traktor.
– Har du overrasket deg selv ved kjøpe skjorter med mye mønster og farger og sånn i det siste?
– Nei.
– Opptatt av høysensitivitet og sånne greier, slik som prinsesse Märtha?
– Nei.
– Kjøtt, eller kikerter?
– Kjøtt.
– Fenalår og øl er ennå bærebjelken i kostholdet ditt?
– Jepp.
– Du har ikke begynt å drikke hvitvin?
– Niks.
– Mmmm… men du får av og til for deg at du skal rydde og pynte hjemme?
– Det har hendt.
– Hmmm… jeg tror du er utenfor fare, sa han og bøyde seg frem, strøk meg over underarmen og sa:
– Jeg er jo ganske kjekk av meg, føler du noe nå?
– Ingenting, men jeg tror du er litt utenfor rammen av stillingsbeskrivelsen din.
– Bra!!!!! Jeg tror du kan slappe av. Og skulle du helt uten videre få lyst til å plukke hestehov til våren, får du komme tilbake.

– Tusen takk, doktor. Snilt av deg å hjelpe meg.
– Gi faen i det der. Det er homosnakk. Bare betal på vei ut, du. Betalingsmaskinen er rett utenfor her.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Administrerende direktør i Vegfinans, Nils Christian Helgesen, er sikkert en sånn en som runder av dagen ganske tidlig. Penga kreves uansett inn, i en uendelig kontantstrøm.  Men hans undersått Birgitte Johansen har kanskje ikke fått ut alt hun har innerst i hjertet sitt. Kanhende hun vil snakke med Helgesen om tilstundende seminar på Bulkesjø, hvem som skal ligge på hvilket rom og sånn.. og om det ikke er best at de to har rom ved siden av hverandre, ettersom de har lederstillinger begge to og sånn og greier med mer og et cetera…

Men Helgesen ha’kke tid. Gidder ikke mer kvinneglam i dag. Han vil hjem, og det passer meg bra. Da kan jeg ringe ham, for man har jo så uendelig god tid mens man kjører bil.
Jeg gjentok det jeg gjorde i dag tidlig. Jeg ringte. Men svarte han? Nix. Så rart…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vegfinans igjen og adm. dir. Nils Christian Helgesen, som ikke vil svare på mine spørsmål.  I hans sted steppet avdelingsleder Birgitte Johansen inn og avga svar i tråd med Asbjørnsen/Moe-eventyret om mannen som svarte “Økseskaft!” på tiltalen “God dag, mann!”

Derfor sendte jeg spørmålene via en mailadresse tilhørende Helgesen, som jeg fant på nettet. Ikke uventet har han ikke svart. Det var i går.
Men nå er det i dag. Klokken var 07.10 da jeg tastet 92 666 267. Han er oppført med det nummeret og har sikkert god tid –  i bilen sin på vei til jobben.
Ringetone. Intet svar.
Personen du ringer, svarer ikke. For å settes på mobilsvar, tast 1. Jeg tastet 1 og fikk ihvertfall høre en stemme som trolig er Helgesens.
Et valg til. Jeg kan taste 4 for å bli satt videre. Jeg tastet 4. Ingen løftet telefonen.
Han er oppført med 32159777. Jeg tastet. Svaret:
Nummeret er ikke i bruk. This number is not in use.

Helgesen ække den som stikker hodet sitt frem og babler med hvem som helst om hva som helst. Jeg liker det ikke, liker det slett ikke, men jeg må innrømme at jeg er litt imponert over hans eleverte utilgjengelighet. Han er jo – tross alt – administrerende direktør i Vegfinans AS.