Vegfinans igjen. Administrerende direktør Nils Christian Helgesen er en meget hemmelig og tilbaketrukket mann. Sky som en introvert gaupe, men han skriver litt i årsrapportene, deriblant den for 2016, der Helgesen avsluttet sin innledning med: Mer vei for pengene. Enkelt for kunden. Tillit i befolkningen.
Har prøvd å få tak i ham. Ville stille disse spørsmålene: Hvorfor er kundebehandlerne dine anonyme? Hvorfor etterlever ikke selskapet Våre verdier trykket i årsrapporten fra 2017, hvori poengtering av “åpenhet i møte med omgivelsene” og “serviceinnstilling og respekt”? Hvorfor er du – som leder et så stort og kjent selskap, som så mange må befatte seg med – like folkesky som en trippelagent med sosial angst? Jeg sendte disse spørsmålene via mailadressen [email protected] og hektet ved mitt telefonnummer, for å gjøre det så enkelt at administrerende direktør Nils Christian Helgesen bare kan taste inn nummeret mitt og svare på mine kundespørsmål. Jeg sendte mailen og fikk dette i retur:
Hei og takk for din tilbakemelding! Vi har registrert saken med saksnummer 3160275, og vil besvare henvendelsen så fort som det lar seg gjøre. På grunn av stor pågang er det for tiden ca 14 dager svartid. Vi beklager dette på det sterkeste. Du blir varslet på denne epost-adressen når vi har svart på henvendelsen.
Mye henger sammen med mangt og meget. Denne teksten må leses i sammenheng med tidligere tekster om faktura tilsendt meg fra Vegfinans, pålydende 17 kroner, for passering av bomstasjon i september 2018. Ny faktura med kronebeløp 87,- Betalingsfrist 20. desember. Glemte hele greia, gitt. Litt repetisjon: Vegfinans bruker inkassoforetaket Kredinor. Fakturaen er hevet og est… til 454 kroner, 2570 prosents økning. Jeg ble litt grinete og ville snakke med Vegfinans ved adm. dir. Nils Christian Helgesen. Jeg ringte. Ikke mulig, sa en dame som kalte seg Hannah og ikke mer. Anonym. Jeg fikk ikke snakke med Helgesen, og han har ingen mailadresse tilgjengelig for meg, eller andre. Ikkeno’ telefonnummer. Sky som en røyskatt. Hvorfor? Fordi han leder et av Norges minst populære selskaper? Men lønnsomt er det. Det går unna på norske veier. Vegfinans‘ driftsinntekter, 2017: 2.566.100.000 kroner. Antall passeringer, 2017: 172100000. Men Helgesen gidder ikke snakke med inntektskildene. Men jeg ønsket å snakke med ham, ville stille noen spørsmål: Hvorfor opererer hans kundebehandlere inkognito? Hvorfor etterlever ikke selskapet Våre verdier trykket i årsrapporten fra 2017, hvori poengtering av “åpenhet i møte med omgivelsene” og “serviceinnstilling og respekt”. Hvorfor er han – leder for et så stort og kjent selskap, som så mange må befatte seg med – like anonym som en CIA-agent? Ettersom han ikke ville snakke i telefonen, oppsøkte jeg Vegfinans‘ lokaler og ble blankt avvist av Birgitte Johansen som sa at sjefen ikke var tilgjengelig for meg. Synd å si at hun var sjarmerende. Semiarrogant halvsmil man lett lar seg irritere av.
Jeg ville selvsagt aldri – og da mener jeg aldri – kommentert kroppsfasongen hennes, dertil er jeg for dannet, men min grandtante Tutta ville nok dristet seg til ytringen “litt fyldig over baken og hist og her ellers, og kanskje hun burde slanke seg”. Men grandtante Tutta er grandtante Tutta. Ingen gidder høre på henne lenger – ihvertfall ikke jeg. Nåvel, Birgitte Johansen er ikke upen, og rødt hår er aldri feil. Men imøtekommende? Nix, det var hun såvisst ikke. Det virket som hun har lang og bred erfaring med å avvise folk, og da mener jeg ikke amorøse menn. Jeg dro hjemover. Sant å si var jeg nysgjerrig på denne Helgesen, mannen som satser på profil ikke særlig høyere enn mosevekst og ikke opptrer i henhold til sitt selskaps egne verdier. Hvem er han, denne Nils Christian Helgesen, administrerende direktør i et Norges aller minst populære foretak?
Kanskje han bare er sjenert. I så fall kan jeg hjelpe til med presentasjonen, så godt jeg formår: Født 1971 og fyller 48 år dette året. Han er registrert med fast bopel. Bureveien 50, 3533 Tyristrand. Han bruker omlag 45 minutter på kjøre til jobben sin i byen der jeg bor.
Han er utdannet økonom. Jobbet både her og der, deriblant i NS, eller Norske Skog, som noen kaller det. Linked in-profilen er uten bilde, men han gjør rede for seg. Mange stillinger i NS. Han har jobbet i Ringeriks-Kraft AS, Han er oppført med foretaket Helgesen Consulting og har solgt seg til Hadeland Glassverk og Arcus Gruppen. Personlige egenskaper: Stor gjennomføringsevne og endringsledelse. Facebook-siden hans er intet mer enn meget intetsigende. En oppført søster og bildet av en kornåker, uten Trine Skei Grande. Ikke mye, men det var det jeg i farten fant om den svært sentrale karen i norsk samferdsel, uten å utløse ulovligheter. Jeg har en kompis som jobber i en virksomhet som råder over ulike databaser. Han er litt slumset med opplysninger, men jeg ringte ham ikke. Men altså: Svært anonym krabat, denne tidligere NS-mannen. Men bedagelig leder av Vegfinans, det er han. Det har han vært siden mars 2013…
Repetisjon: Jeg passerte to bomstasjoner i Tønsberg, september 2018. Det kostet kroner 17,-. Jeg glemte hele greia. Fakturaen pålyder nå 454 kroner, en økning på 2570 prosent. Vegfinans er fordringshaver. Inkassoforetaket Kredinor er innkrever, eller torpedeo – som noen kaller det. Noen mener det ikke er mulig å tenke seg mindre skapende virksomhet enn inkassobransjen. Det er ikke helt korrekt. Inkassobransjen skaper veldig dårlig stemning, sterk irritasjon, pusteproblemer, blodtrykksavvik, sjokk, sinnemestringsproblemer, lavere terskel for bruk av grov vold, intensivert alkoholbruk, narkotikadebut, gjeldsslaveri, vinningskriminalitet, øksedrap og sluttelig lukket avdeling på Ila.. Ikke så veldig hyggelig bransje, altså. Administrerende direktør i Kredinor er Tor Berntsen.
Tor Berntsen er litt som Al Capone, før han han ble gangsterkonge i Chicago. Da var han under Johnny Torrios regime og tok seg blant annet av pengeinnkreving, men Capone var ikke på langt nær så grådig som Berntsen, som opererer med flere tusen prosents påslag.
Administrerende direktør i Vegfinans, Nils Christian Helgesen, er å ligne med Al Capone etter at han tok over alt og ble gangsterkonge. Da slapp han nemlig å gå gatelangs i skumle South Side, Chicago, og kreve inn gryn. Han fikk andre til å gjøre jobben. Capone selv tilbragte det meste av tiden på Lexington Hotel, Michigan Ave./22. Str., der han leide en hel etasje og spiste, drakk børst og hygget seg med horer.
Akkurat som vinningskriminelle flest satser også Vegfinans på anonymitet. Hjemmesiden deres er ikke så veldig informativ, og det er ikke lett å finne ut hvem som leder selskapet. Man må lete. Jeg fant administrerende direktør Nils Chr. Helgesen i en årsrapport fra 2017, der han under mellomtittelen Vi HAR STYRKET OG UTVIKLET INNKREVINGEN skriver:
I 2017 har vi fokusert på effektivisering av innkrevingen, og hvordan vi kan nå trafikanten på en rimeligere og enklere måte samtidig med at service og kvalitet opprettholdes. Vegfinans har noe de kaller Våre verdier, to av dem er: Åpenhet Konsernet skal ha en åpenhet internt i organisasjonen og i møte med omgivelsene. Service Konsernet skal møte kunder med serviceinnstilling og respekt.
Repetisjon: I går ringte jeg Vegfinans og presenterte meg ved fullt navn for å snakke om faktura sendt meg via Kredinor. En dame svarte. Hun kalte seg Bianca. Hun nektet å redegjøre for sitt etternavn.. I dag ringte jeg Vegfinans for å snakke med administrerende direktør, Nils Chr. Helgesen. Jeg ønsket samtale om overstående verdier – åpenhet og service. Og litt om min faktura. En dame plukket opp telefonen. Hun kalte seg Hannah og nektet å si etternavnet sitt. Jeg sa jeg ønsket å snakke med administrerende direktør Nils Christian Helgesen. Umulig, sa Hanna. Hvorfor det? Men det var visst bare sånn. Jeg måtte gå inn på siden deres og fylle ut et kontaktskjema. Men er Helgesen på jobb i dag? Ja, det er han, sa Hanna og jeg la på. Ikke så langt fra meg til Vegfinans’ lokaler. Jeg kjørte avsted. Ingeniør Rybergsgate 99. Skummelt strøk. Ikke noe sted for folk med svake nerver. Trolig mye krimkram her, tenkte jeg. Jeg holdt godt på lommebok og mobiltelefon da jeg smatt ut av bilen. Ingen bygning påført skilt med Vegfinans noe sted. Jeg spurte tre karer som røkte utenfor en bygning. De pekte. Jeg gikk i pekefingerretning.
Anonym bygning. Intet firmaskilt. Jeg ringte på en klokke og kom meg innenfor. Opp i 3. etasje. Ny ringeklokke. Jeg dyttet på knappen. En skjeggete mann åpnet og spurte hva jeg ville. Snakke med direktøren om fakturaer og verdier og sånn, sa jeg. Jeg fikk tildelt en sofa og beskjed om å vente. Etter rundelig regnet et minutt kom en dame og sa at direktør Helgesen er opptatt og ikke tilgjengelig. Han hadde nok ikke spurt så mye om hva henvendelsen gjaldt. Det forsto jeg på damen foran meg. Hva heter du, spurte jeg. Birgitte Johansen, sa hun. Du er skikkelig modig, sa jeg. Hæææ, sa hun…
Konvolutt fra Vegfinans. Og skulle du sett: Inkassovarsel pålydende 87 kroner med betalingsfrist 20. desember 2018. Jeg hadde rent glemt at jeg med min gamle bil 19. september i fjor passerte to bomstasjoner i Tønsberg kommune. Det opprinnelige kravet: Kroner 17,-. Men jeg hadde altså glemt hele greia, og det er en stund siden 20. desember. Faen, tenkte jeg. Hvor mye kommer i tillegg nå? Jeg ringte Vegfinans og fikk etter en god stund snakke med en dame. Hun presenterte seg som Bianca.
Bianca hva, spurte jeg.. for alt jeg visste, kunne det være tale om ekskona til Mick Jagger som hadde flyttet til Norge for å jobbe i samferdselssektoren. Men Bianca ville ikke ut med etternavnet sitt. Hvorfor ikke, spurte jeg. Hun hadde ikke noe godt svar. Men jeg tenkte som så at Vegfinans ikke er et overhåndtagende populært foretak blant folk som ferdes omkring i motorkjøretøyer. Bianca sa at jeg måtte snakke med inkassoselskapet Kredinor. Som alle vet er Kredinor i realiteten et torpedoforetagende, slik som Hells Angels av og til opererer. Forskjellen er at Kredinor ikke driver med kne- og neseknusing, men det er til gjengjeld mye griskere. Jeg fikk omsider snakke med Amir. Hva heter du mer enn Amir, spurte jeg. Det ville ikke Amir si. Hvorfor ikke, spurte jeg. Det ville ikke Amir si. Er du tidligere straffet, er det derfor du er redd for å oppgi navn? Kjenning av politiet?
Amir blånektet dette, og jeg spurte hvorfor han er så redd for å oppgi navn, ettersom han jobber med kundebehandling og har kundens navn, til og med adressen. Til dette hadde Amir ikke nevneverdig svar. Jeg spurte hva kravet beløper seg til per dags dato. Det er utsendt en faktura datert 8. januar, pålydende 454 kroner, sa Amir. 17 kroner er altså blitt til 454 kroner? Ja, sa Amir som ikke turte si hele navnet sitt. Han var kanskje redd jeg skulle komme hjem til ham en mørk aften og splitte ham på langs med en sirkelsag. Drit og dra, sa jeg til Amir og ba om å få snakke med sjefen hans. Etter litt for lang tid fikk jeg en damestemme i øret: Monica Uri, fag- og kvalitetsansvarlig i Kredinor. Jeg formoder at hun kvalitetssikrer slik at Kredinor hele tiden utnytter lovverket til aller siste bokstav. Jeg må innrømme at jeg var ganske grinete og forklarte hvorfor: 17 kroner blir på kort tid til 454, og en jævlig kundebehandler som ikke tør stå for jobben sin. Jeg var nok ganske ubehøvlet og angrer ikke et sekund på det. Jo, jeg angrer… på at jeg ikke tok i hardere. Monica Uri har nok fått sinte henvendelser før. Hun var rolig og sa det alle pengeinnkrevere sier når de har loven på sin side.
Du virker som en bra dame, sa jeg.. burde ikke du skaffe deg annet levebrød? Det du driver med er jo i realiteten kriminelt. Tror nesten du er kommet helt ut på skråplanet, jeg. Vi snakker 2570 prosents økning av opprinnelig krav. Monica Uri var rolig og fattet og sa at det lønner seg å betale regninger i tide. Det har hun jaggu rett i, men jeg har rett i at folk som jobber i selskaper registrert Brønnøysund, bør kunne si hva de heter. Jeg synes du skal oppsøke denne Amir straks og si det til ham, og at han må slutte å være slik en stusslig reddhare, sa jeg til Monica Uri. Jo, det skulle hun gjøre. Ha en god dag, Monica, sa jeg. Like måte, sa Monica Uri.
Aldri hørt om Christine Cordsen, men hun er politisk korrespondent i Danmarks Radio og har fått mye kjeft fordi hun sammenligner dansker med griser – hva farge angår. Hun mener at dansker er grisefarget. Og det er jo helt korrekt. Spot on.
Allikevel er en hel haug dansker svært krenket, mange har klaget. De mener hun er rasist, eller “omvendt rasist”, som noen sier. Opptil flere mener Cordsen bør skamme seg og be den lyse, danske befolkningen pent om tilgivelse. Kjære vene, jeg må le… tisser nesten på meg. Bare kødda, men Cordsen er bare presis i sin fargebeskrivelse. De fleste i Norge er også grisefarget, jeg inkludert. Jeg er stolt av det. Og grisen selv… et ypperlig dyr. Ikke for ingenting at grisen er holdt som husdyr her til lands i 3000 år. Vi liker grisen. Alle som har vært på en gammeldags bondegård, vet hva grisen betyr. Det blir ikke jul uten grisen, den gir oss det meste av julematen, ihvertfall her på Østlandet og hvem har ikke satt tennene i en saftig syltelabb og blitt avhengig av det? Vi liker grisen, den ligner oss selv i mangt og meget. Den er renslig og liker ikke å bli solbrent. Ettersom den ikke innvilges lommepenger av bonden, får den ikke gå til nærmeste Felleskjøpet og kjøpe solkrem med høy faktor. Men den vet råd, den ruller seg litt i gjørma når sola blir for røff, eller den legger seg i skyggen og slapper av. Til forskjell fra sauen – som er uendelig dum – er grisen intelligent, helt på høyde med de gløggeste gjeterbikkjene i Storbritannia og de yngste SFO-ungene her til lands. Mormoren min hadde griser. Da de fikk unger, var det full fart på gården, bare en halv dag etter fødselen var de på farten og ville lage faenskap både her og der. Grisunger er lekne som bare det, sjarmerende rampete. Men grisen er ikke i teten bare når det gjelder sosiale ferdigheter og produksjon av godsaker. Den har bidratt mer til språket vårt enn de fleste skribenter og forfattere. Se bare på hvilken uendelighet av ord uttrykk hvortil grisen medvirker.
I hæschtagmitudebatten var grisen helt uunnværlig, med denne klassikeren: Din jævlige gris. Termen grisekjøring er også innarbeidet og helt sentral når man vil forstå rånekulturen i Notodden og omegn. Griseflaks, eller det mer dannede svinehell, er ord ikke til å unngå blant landets lottomillionærer. Og hva skulle gjerrigknarker gjort uten svinedyrt når de vil prute og forklare selgeren hvor urimelig han/hun er. Voldsutøvere landet over har også lingvistisk nytte av grisen: Skarru ha grisebank, eller?? Din pikk! er ikke uvanlig tiltaleform i brede lag av befolkningen. Men også her har grisen bidratt. Nå sier mange: Din grisepikk! Grisen er altså en språkutvikler. Men hva skjer om du guuugler grisepikk? Jo, du få vite alt om skrueuttrekkere, eller skrueutdragere. Ved første blikk ligner den et vanlig bor, men er det ikke. Det er et verktøy laget for å skru ut gjengestykker som sitter bom fast. Ingen sier skrueuttrekker. Alle sier grisepikk. Man har altså anerkjent grisens og dens genitaliers betydning i verktøyindustrien. Noen kvinner blir så arge på menn at de sier: Din forpulte grisepikk!. Men det har sjelden den tilsiktede virkning, ettersom de fleste menn tar slik tiltale som en kompliment og bekreftelse på at de har draget. Min grandtante Tutta tror griseprat er synonymt med internkommunikasjon i Norsk Svineavlslag. Jeg har ikke tenkt å fortelle henne hva det egentlig er. I helt unge år var jeg ikke så flink til å holde orden på gutterommet mitt. Av og til kom faren min på inspeksjon. Så godt som hver gang var han litt morsk og sa: “Dette er jo rene svinestien.” Første gangen ble jeg forvirret. Hvorfor morsk når han synes det er rent. Jeg bragte dette opp til debatt, prøvde ihvertfall. Da sa han at jeg ikke skulle bry hodet mitt med språklige finesser. Han forenklet og sa: “Her ser det ut som en svinesti”. Da sa jeg at hos mormor lager grisene fine stier rundt forbi, og de bæsjer ikke overalt, slik bikkjer gjør. Da ble faren min stille. Han gikk, og jeg tror han oppsøkte barskapet med tanke på et glass whisky. Han inspiserte aldri rommet mitt igjen. Noen år senere var jeg på by’n og drakk meg full sammen med gutta – for første gang. Jeg kom i snakk med en pike på min alder. Etterhvert ble det klart at hun ønsket å ta meg med hjem til seg. Foreldrene hennes var ikke så veldig nærværende og vi hadde hele kåken, sa hun. Jeg ble med. Jeg overnattet i hennes seng. Ualminnelig søt, var hun… og hun var nok litt rund, både hist og her. Myk og go’… og griserosa.
Dette året tegner til å bli morsomt, i den aller mest offentlige av offentlige sektorer: Norsk samfunnsdebatt. Derfor har jeg fått min gode venn Robbie – landflyktig i Amsterdam – til å tegne Eivind Trædal. Tegningen er ikke helt prima, Robbie har utvidet den unge mannens smil til langt utenfor ansiktets rammer og ut i løse luften. Men han er jo ikke helt edru hver dag og bruker aldri mer enn 53 sekunder på sine tegninger.
Jeg tror Trædal også dette året vil hevde seg helt i toppen i norsk samfunnsdebatt. De som hørte ham på Dagsnytt atten, 19. mars i fjor, vil aldri glemme det. Han innførte også noe helt nytt i offentlig ordskifte denne ettermiddagen – han tisset på seg. Det betyr at guttungen er engasjert. Det er bra. Han gir alt, også urin. Jævlig bra! Skal heller ikke kimse av vår kulturminister, som ikke ser ånd for seg, men har et skarpt øye for pur unge gutter og kornåkre i Trøndelag… og sin partifelle Abid Raja, som hun skjeller ut når det passer minst. Det er tale om følelser. Ingenting matcher følelser, og Trine Skei Grande er full av dem og noen tyter ut i offentligheten, til uendelig glede for hovedstadens boulevardpresse og våre alles lattermuskulatur.
Trine Skei Grande liker ikke å kommentere egen adferd, men henviser til at hun har vokst opp på fest i Nord-Trøndelag. Antirasistisk senter var også helt i toppen i fjorårets offentlige debatt. Vi snakker intellektuelt knivskarpe resonnementer ved alle anledninger, men en sjelden gang går det over stokk og noen bergarter hva fakta og sånn gjelder, men det er jo bare sjarmerende.. og kjensgjerninger har jo alltid vært irriterende kjedelig. Skikkelig boring. 2018 dokumenterte en gang for alle at sex er kommet for å bli, også utenfor Stortinget. I sin fjernsynsoverførte nyttårstale tok statsminister Erna Solberg konsekvensen av denne kunnskapen og oppfordret til tøylesløs sex, spesielt blant etniske nordmenn.
Nei, Kristian Tonning Riise.. hun mente ikke at du skal spisse din seksuelle preferanse fra fulle tenåringsjenter på Unge Høyre-tilstelninger til barneskolepiker på juletrefester. 2018 er året da Jonas Gahr Støre trodde han skulle holde nyttårstale, men det var også ifjor det ble kjent at ti uskikkelige Senterparti-gutter to år tidligere var på hyttetur i Sverige og fikk lyst på kjønnsorganet til Liv Signe Navarsete, som lå i sin seng og ante pute, dyne, laken, ektemann og ingen fare. Meldingen kom østfra, midt om natten, og var ikke til å misforstå.: Vi har lyst på fitta di. Navarsete forlangte å vite nøyaktig hvem som hadde lyst på fjamsen hennes og ville ha internetterforskning i partiet. Senterpartiets generalsekretær Knut M. Olsen ble satt på saken og han kjøpte øyeblikkelig et detektivsett – hvori stort forstørrelseglass – på Clas Ohlson. Etterhvert måtte han erkjenne sine begrensninger og overlot alt til politiet, som straks henla saken.
Uansett: Jeg synes guttapåturgutta skal ha kred for klar tale. Endelig noen politikere som sier det som det er, kaller en spade for en spade. I dette tilfellet var det ikke snakk om et ferrolegert graveredskap, men et organ sentralt plassert på en tidligere Senterpartiet-leder. Honnør til rabagastene fra Trøndelag. Attiq Ahmad Sohail er også en mann å huske fra 2018. Norskpakistansk lege og samfunnsdebattant. Han er ikke så veldig for dette med integrering og sånn og ble fly forbanna da Azra Gilani og hennes datter Maria utga boken En muslimsk mors kamp. Sohail er ikke noe særlig for ytringsfrihet, heller. Det fikk mange erfare, men han er svoren tilhenger av sin egen ytringsfrihet, som da han i mail til en nettpublikasjon tilskrev en skribent: Hold kjeft din horesønn. Morapuler. Dra til helvete med det råttne livet ditt. Jeg blokkerer deg heretter. Jævla stygge taper. Du er drit stygg.
Noen er veldig pirkete og påpeker at Sohail ikke er så god i rettskrivning, men så er det ikke han som har skrevet overstående, ifølge ham selv. Noen slemminger hadde hacket facebook-kontoen hans og skrevet de stygge tingene i hans navn, sa han. Og det tror vi på, alle sammen. For muslimer lyver jo aldri, det vet alle. 2018 bød også på overraskelser. La meg nevne Ellen Elisabeth Dittmann-Monsen som ikke lenge før jul i Tønsbergs Blad hevdet at julenissen må skjerpe seg og ikke stille det inni gamperæva krenkende spørsmålet: Er det det noen snille barn her, da?
Hun mener dette spørsmålet bærer i seg en ondskap så subtil og uhåndterlig at små barn allerede 1. juledag er langt ut på skråplanet og 20 år senere er å finne på Ila fengsel – lukket avdeling. Jajamennsann.. tiden flyr, som man sier i dønn kjedelige familiesammenkomster. Nå gidder jeg ikke skrive mer, men 2019 er godt i gang, og bablefanten Trond-Viggo Torgersen er stundom på Nitimen, og da.. da skruer jeg volumet ned.. helt ned.
Min venninne Gitte ringte meg forleden. Hadde ikke snakket med henne siden noen dager før forleden. Jeg løftet mobilen.
– Hei, Gitte. Takk for sist. Hvordan står det til med byens vakreste dame? – Sånn passe, får jeg vel si. – Ååå, har noen vært slemme mot deg? – Kan ikke si det. Husker du det nyttårsforsettet jeg nevnte for deg? – Ehhh.. gi meg et hint.. – Vel, du var jo ikke edru. Dessuten kan du ha fortrengt det. – Fortrengt hva? – At jeg lovet meg selv å bli mindre løsaktig i det nye året.. – Ååå.. var det det. Jeg oppfattet det som om du ville til Lahti og kjøre mindre i løssnø. – Hæææ? – Ja, du vet vintersportstedet i Finland. Jeg syntes nok det var et underlig forsett, ettersom du aldri står på ski, men du få jo ideer av og til. – Saft suse… du er dum, Torjus. Men det er derfor jeg er så gla’ i deg. – Jaja, nok prat. Hva er skjedd? – Vel, du vet at jeg blir fort betatt av folk.. – Du mener menn.. – I går tok jeg heisen med en kjekk mann. Du vet, det er jo heis der jeg bor. Og jeg bor i øverste etasje. – Du rakk ikke å… – Heisen stoppet mellom tredje og fjerde. Vel, så sto vi der, da. – Du vil ikke si at.. – Det var han som begynte. Og jeg var ikke utfordrende kledd… veldig liten truse med slakk strikk, kort skjørt og en åpen kåpe… så han kom lett til. – Gitte, da… – Da heisen begynte å gå igjen, viste det seg at vi skulle i samme etasje. – Åååå?? – Samme leilighet. – Åååå??? – Herren var fra namsmannens kontor. Jeg har vært litt på hælene hva en og annen fordring angår. – Åååå! – Ja, vi var litt forfjamset begge to over dette underlige sammentreff, men vi utarbeidet en ordning. En gunstig avbetalingsplan i tre rater. – Åååå.. – Jepp, og første avdrag hadde jeg allerede betalt..
Jeg rettet løpet mot sakførerens høyre tinning og ytret: – Vet du hvor stort hull denne revolveren lager? Nei, det vet du ikke, men det gjør jeg… drøyt 11 millimeter i diameter. Du kommer ikke til å merke at du går bort og inn i lokalhistorien.
Sakføreren var en kjølig kar: – Vet du hvor lenge du må sitte inne for overlagt drap? Jeg senket revolveren og tok sikte på hans venstre kne. – Skudd i kne rammes også av straffeloven. Du må påregne flere år i spjeldet, og jeg ser ingen formildende omstendigheter her. Gjør du? – Faen, sa jeg og måtte få ut litt damp. Helvetes jurist. Irriterende! Jeg siktet mot den venetianske lysekronen over spisebordet og fyrte av. Smellet var øredøvende og lampa oppløste seg i uendelig mange biter. – Fy faen for noen barnslige kødder dere er. Jeg vil ikke ha noen av dere. Nå går jeg, sa HIlda.
Plutselig hørtes høy musikk fra etasjen over. Min yngste datter jobbet med en masteroppgave, men nå hadde hun satt Rolling Stones på full faen. Richards’ røffe strengelek og Mick Jagger: All this chitter-chatter, chitter-chatter, chitter-chatter… ’bout shmatta – shmatta- shmatta… Hilda gikk. – Det var som faen, sa sakfører Jokstad. – Enig, sa jeg. Etter å ha summet oss noen sekunder, satte vi satte oss ned, i hver vår lenestol. – Livet er en forunderlig dings, herr Dølo. – Det er både sant og sikkert, sakfører Jokstad. Beklager at jeg holdt på å avlive deg. – Ikke tenk på det. Sånt skjer i selskapslivet. Vi skal ikke være dus, da? – Jo, for faen.. la oss det. Mer portvin, Dan Snorre? – Er pave Frans katolikk? Jeg måtte le og skjenket i glasset hans så det rant over og ned på mahognibordet mellom oss. – Sigar? – Takk, min venn. – Hva tror du Hilda gjør nå, spurte jeg. – Tja, hva vet jeg. Kanskje allerede på Tinder. – Hahhahaha.. du er en morsom jævel. – Takk, sa Hildas eksmann og fikk noe spørrende over sitt skjeggete ansikt. – Dette vidunderlige som dere bablet om hele tiden . Hva er det? Suppa dere var i ferd med å tilvirke? – Hehehe.. nei, ikke akkurat. Ja, du vet.. vel, du bør jo vite det. Du har jo faen meg satt barn på henne tre ganger. Jeg ga ham en kameratslig dult i skulderen . Sakføreren hadde fylt munnen med portvin, men timingen va’kke optimal. Han lo så portvinen sto i to meters parabel ut av kjeften hans. – Ganske morsom du også, Torjus. – Man gjør så godt man kan. – Skål, sa sakfører’n. Vi drakk.
Nei, jeg hadde ikke sett i noen jævlig postkasse. Jeg var blitt oppholdt og distrahert av Hildas nevrotiske tarantella. Doktor Danks tilstedeværelse, hans ynkelige sykelighet og formodentlig lumre fantasier om min Hilda gjorde ikke saken bedre. Jeg gikk i retning yttergangen og postkassen der, som bare jeg har nøkkelen til. Hilda heiste subbekjolen sin, gjorde et firsprang og stilte seg i veien for meg.
– Kjære Torjus, la det være. Kan vi ikke heller drikke champagne, spise trøfler, la det vidunderlige skje og planlegge hva jeg skal ha på meg på maskeradeballet. Jeg er dessuten ikke ferdig med innøvingen av min tarantella. Hun hadde montert sitt søteste smil, og jeg måtte gjøre meg hard: – Så så, men lille sommerfugl. Posten må frem og brev må leses, vet du.. det vet alle små fugler i egnen her. Jeg skrittet ut i gangen, åpnet messingpostkassen. Brev hadde hopet seg opp. Jeg gikk tilbake og stusset over et visittkort, doktor Danks. Det var påført et svart kors. – Hva er dette for påfunn, sa jeg og lot blikket sveipe omkring, men doktoren var ikke å se. – Han har gått, ut hagedøren, sa Hilda. Jeg vippet frem mobiltelefonen og tastet doktorens nummer. Intet svar. – Skjønner du ikke, Torjus… doktor Dank er gått hjem for å dø. – Nå, har han det.. vel vel, hva har vi her, da? Et brev fra Dem, herr Jokstad. Sakfører Jokstad tømte et av mange glass portvin servert av stuepiken og måtte lene seg til pianoet for ikke å ta overhaling. Jeg ble meget bestyrtet da jeg leste innholdet av konvolutten frankert av sakføreren. Et gjeldsbrev, undertegnet av min Hilda. Tre millioner kroner. Lån opptatt for finansiering av fire måneders rehab på luksussanatorium i Sveits, for pasient nr. 2346343… og navnet: Dan Snorre Jokstad. – Men Hilda, hva er dette, har du tre mill i lån?? Tatt opp lån for å kurere alkoholismen til den tullebukken der, sa jeg og pekte i retning sakfører Jokstad som hadde snikksnakket seg til påfyll i glasset. – Det er lenge siden, Torjus. – Du er din far opp av dage, Hilda. Lettsindig i alle livets anliggender. Ingen religion, Ingen moral. Ingen pliktfølelse. Hvordan kunne du gjøre dette mot meg, mot oss? Svar meg, Hilda!! – Kjære Torjus, dette var jo før vi traff hverandre. Det betyr ingenting. Kan vi ikke bare drikke oss fulle, ha det gøy og la det vidunderlige skje? – Det vidunderlige!!! Er du ikke riktig klok. Tror du virkelig at… faen i helvete, forstår du ikke hva du har gjort mot meg. Jeg som har båret deg på hendene gjennom alle disse årene… – … du mener til sengs, sa Hilda og jeg kunne kjenne en viss kulde. Sakfører Jokstad kremtet og ville ha ordet: – Saken er ganske klar. Min ekshustru har satt seg i gjeld hun ingenlunde håndterer, gebyrer og strafferenter er påløpt over flere år. Summen er nå 5,2 millioner kroner. Hun gjorde det av kjærlighet. Ville redde meg. – 5 komma 2 mill… for å redde en jævlig alkis!!! – Slik kan det uttrykkes, men om jeg får tale om en annen side av saken. Jeg har hørt forlydender om tilstundende giftemål her i huset. De vil vel ikke ekte denne gjeldsslaven, opprette fellesøkonomi og henslepe resten av Deres dager i lutter fattigdom og nød? – Nei, for faen.. det kan De ta arsenikk på at jeg ikke vil, men hvor ble det av den dåsa? Jokstad speidet i øst og i vest, nord og sør. Han tittet endog bak sjeselongen, og pianoet. Han mistet balansen og veltet en potte hvori en fredsommelig fredslilje ante fred og ingen fare. Han fant ingen ekskone noe sted. Hun hadde sneket seg bort i ly av tumultene, men etterhånden ansteg hun stuen igjen, iført vinterkåpe med pelsbesetning. Hun så meget bedrøvet ut, og håret var satt opp i noe som lignet en kvisthaug.
– Hvor skal du, spurte jeg. – Jeg går straks, Torjus… og jeg tar med meg den vifta, den er min, sa hun og pekte på innretningen som sugde varme, omgjorde den til kinetisk energi, slik at den på min Jøtulovn fra 1938 kunne spinne rundt og dytte varmluft rundtomkring, til glede for alle herværende, tilfrosne sjeler. Jeg ble plutselig myk om hjertet, og Hildas enestående ynde smeltet resten av meg. – Er du gal? Du kan da ikke bare gå. Kan vi ikke la det vidunderlige skje… min lille taksvale, min elskede sommerfugl hvis flukt er uforutsigelig og inni granskauen bedårende. – Nei, Torjus.. det er for sent. Endelig står alt klart for meg. Du er så jævlig tett i pappen. Forstår du ingenting? Det er aldeles for sent med alt. Det er forbi. Sakfører Jokstad kremtet påny og ville ha et ord med i laget: – Tør jeg lansere et forslag. Jeg tar tilbake Hilda som min hustru, og vi fortsetter der vi slapp for mange år siden og lever fattige, men overlykkelige, til en av oss dør i den andres armer. – Det er det mest sinnssvake forslaget jeg har hørt hørt siden tampen av St. Hans-aften 2016. Du er dessuten gift påny. – Ehh… jo, det er sant, men jeg skiller meg, Hilda. – Dust, sa hun. Imens hadde jeg sant å si problemer med å holde på mitt lyse sinn og sedvanlige sindighet. Jeg tok frem morfars gamle armérevolver, en Webley jeg alltid bærer på meg. Den var ladd og klar til å rydde opp.
