Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Aftenposten har skrevet litt om sigøynere i det siste, men avisen bruker ikke ordet sigøyner. Synd, det er et så greit og enkelt ord. Innarbeidet. Men det heter ikke det lenger, ordet er belastende og kan virke krenkende. Det heter rom.

Jeg synes ikke noe om det, og jeg aner ikke hvordan det bøyes. Kanskje det er slik: Rom, romen, romer, romene. Men så har jeg lest et sted at “en rom” er en mann. Hunkjønnsordet er “romni”… aner ikke hvordan det bøyes.
Men jeg vet at talsmannen for en av Norges mest kjente romfamilier, Jan Jansen, for ti år siden var på TV og ba alle slutte med å si og skrive sigøyner, fordi det er rasistisk. Da sluttet alle med det, men de som liker sigøynermusikk – jeg inkludert – fikk et problem. Vi måtte si romklang. Dårlig ord, ikke så dekkende – det er imidlertid ikke rasistisk.
Men tenkte Jansen på alle norske ord som inneholder “rom”, som mange med fryktelig dårlig humor vil kunne komme til å tulle og tøyse med? Forutså han eksempelvis at en kraftig motorisert Mercedes med campingvogn kan benevnes romfartøy og sigøynernes utstrakte reisevirksomhet lett kan bli omtalt som romfart?
Vel, jeg må innrømme at jeg straks og umiddelbart etter Jansens TV-opptreden lette omkring i hjernen min etter ord med rom i. Fryktelig barnslig humor, dette.. lavkomikk av aller siste sort, men vi mennesker er enkle og litt av noen dumminger.
Jeg tenkte at romantikk ville bli synonymt med sigøyner som har fylt 100 år. Og soverom – trøtt og sliten sigøyner som tar seg en blund. Bakrom – homofil sigøynermann. Verdensrom – kosmopolitisk sigøyner.
Vel, jeg må innrømme at jeg ble hekta. Det ble sent før jeg gikk og la meg og lukket gluggene. Klasserom – kunnskapstørst sigøyner, romforståelse – vennlig innstilling til sigøynere, spillerom – sigøyner avhengig av nettpoker, romfordeling og to rom og kjøkken…. zzzzzzz…
Da jeg våknet, var det på’n igjen. Hele dagen surret og kvernet det i hodet mitt. Tilslutt ble jeg nokså manisk. Hjernen min hadde fått helt oppheng, den gikk i loop… jeg fikk feber over skjortesnippen og dyppet hele hodet i en bøtte kaldt vann. Det hjalp ikke. Slik gikk dagene. Til slutt så jeg ingen annen utvei enn å ringe fastlegen.
Sekretæren spurte hvilket tidsrom på dagen som passet best. Jeg kom ut av det og tenkte straks på en oppdatert sigøyner. Er du der, spurte sekretæren og jeg sa ja.
Alle leger har venterom, det gjorde ikke saken bedre. Omsider kom jeg inn til legen. Han satt rolig og trykket på tastaturet sitt mens jeg fortalte om de siste dagene, hvordan livet mitt var kommet helt ut av kurs og at jeg hadde begynt å drikke for å komme til meg selv. Legen dyttet på DELETE-tasten og holdt den inne en stund. Han flirte og spurte:
– Rom og cola?
– Øl.
– Lærte ikke noe om dette på doktorkolen. Ikke lett å forstå denne tilstanden uansett hvordan jeg betrakter den.
– Palindrom.
– Hææææ?.
– Det du nettopp sa minus “ikke” kan lett utledes til sigøyner hvis ganglag er nøyaktig det samme uavhengig om han går forlengs, eller baklengs.
– Forunderlig.
– Tolkningsrom.
– Hæææ.
– Glem det. Kan du hjelpe meg?
– Romteknologi?
– Hva?
– Hva er det?
– Ehhh.. kulehammer, tollekniv og slipestein.
– Seksmannsrom?
– Mmmm..
– Ikke si det… eh…. homofil sigøyner med utsvevende sexliv.
– Jeg trodde du skulle hjelpe meg, doktor.
– Sigøyner som tar en pause?
– Oppholdsrom, selvsagt.. men…
– Husrom?
– Hør her…
– … sigøyner som har solgt campingvogna og kjøpt enebolig.
– Ja ja.. morsomt, men jeg…
Doktoren hadde lent seg bakover i den romslige stolen sin. Han spikret takplatene med blikket. Leppene hans beveget seg. Jeg tenkte mitt. Han registrerte ikke at jeg reiste meg. Jeg åpnet døren forsiktig, forlot rommet og gikk min vei…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Min kjære venninne Gitte ringte i går kveld. Ettersom jeg var i godt humør etter en halvflaske calvados, plukket jeg opp telefonen:

– Hei, Gitte… howdy? Slått opp med Trond?
– Trym. Nei, ikke ennå. I kveld er han på et slags arrangement nede på biblioteket.. noe med menn og aldring og følelser og sånn. Forelesninger og diskusjoner. Jeg ba ham dra på pub etterpå og drikke seg full med gutta, men han kommer rett hjem. Han vil ikke være “uvel på jobb”, som han sier.
– Hehehehe..
– Vet du hvem som er hovedforeleser?
– Ingen anelse.
– Magne Raundalen.
– Jeg må le, sa jeg og det gjorde jeg.
– Men det er ikke derfor jeg ringer.
– Du har gått tom for rødvin?
– Nei, halv kartong.
– Du har fått mensen og har ikke flere bind, og nå vil du at jeg skal ut og…
– … jeg har masse bind og ikke mensen.
– Du er rett og slett bare litt nedfor og trenger en oppmuntring?
– Du er så dårlig til å gjette. Jeg ringer fordi jeg har lest Aftenposten, og jeg er sjokkert. Har du ikke fått med deg nyheten om at presidenten i Zambia, Edgar Lungu, har kjøpt et jetfly til seg selv. Det er ikke helt standard. Flyet er levert av russiske Sukhoj og er spesialutstyrt etter presidentens spesifikasjoner. Flyet koster 400 millioner kroner.
– Zambia har god råd, et fett næringsliv?
– Praktisk talt intet. 70 prosent av befolkningen lever i fattigdom. Åtte prosent er HIV-infisert. Over en halv million barn er foreldreløse. Bare elendighet, surr og rør og korrupsjon.
– Men hvorfra tar presidenten 400 mill?
– Norge.
– Hæææ? 
– Følger du ikke med? Tilsammen har Norge gitt Zambia 15 milliarder kroner i bistand siste 50 år. Det er gjennomsnittlig 300 millioner årlig. Men de penga har ikke folk flest sett noe til.
– Dårlig gjort.
– Jeg har bodd i Zimbabwe halvannet år og kan litt om afrikanske forhold. Har du noen gang hørt om en afrikansk mann som går milevis hver dag for å hente vann og ved?
– Ehh… nei.
– Men du har kanskje hørt om afrikanske menn som dreper, voldtar bittesmå barn, danser, drikker seg fulle og sover under et tre med en AK47 ved siden av seg?
– Er du ikke litt rasistisk nå, Gitte?
– Nei, jeg er feminist på vegne av afrikanske kvinner. Jeg har en idé som jeg utviklet i 2006, etter det året i Zimbabwe. Vil du høre?
– Jeg er lutter øre. 
– La oss ta Den demokratiske republikken Kongo, som ikke er så demokratisk at det gjør no’. Der har det bare vært krig, drap, massevoldtekter og elendighet i over 20 år… praktisk talt verdens største slaktehus. Det er mennene som styrer. Tenk om alle mennene i DR Kongo – president Kabila inkludert – blir umyndiggjort, fratatt alle rettigheter og satt i en kjempestor innhegning, en høysikkerhetsinstitusjon med 10 meter høye murer omkring.
– Og piggtråd?
– Masse piggtråd. FN utnevner et velfungerende europeisk land som faddernasjon, som hjelper de kongolesiske kvinnene med å bygge institusjoner, infrastruktur, fjerne korrupsjon, utvikle landet slik at befolkningen får nok mat, god utdannelse, fungerende helsevesen, smidig byråkrati, demokrati, blomstrende næringsliv, solid bankvesen….
– Men det kan ta 25 år.
– Da er mange av de innestengte mennene døde. Resten må fortløpende vurderes med tanke på skikkethet og vandel… etterhvert kan mennene sluses tilbake til samfunnet og settes til nyttige sysler til beste for fellesskapet – under oppsikt, selvsagt. 
– Men det blir ikke mange barn av slik politikk.
 – I disse leirene blir det naturligvis uendelig mye onani, bare å opprette en liten sædbank. Så er det bare å utstede bankkort til kvinnene, som kan inseminere seg om de vil. Ungene vokser opp uten fedre, men i fred og ro og under noenlunde siviliserte forhold.
– Ganske radikal idé, dette. Hvilket land tenker du deg som veiledende faddernasjon? Ikke Belgia?
– Norge, selvsagt. Vi er selvskrevne. I fjor fikk Kongo 122 millioner i direkte humanitær bistand. 238 millioner bilateralt. Hvor mange milliarder kroner landet har fått totalt, vet vel ingen. Kan nesten si at Norge har hevd på Kongo. 
– Javel, men hvem kan lede dette arbeidet?
– Aner ikke, men det trengs folk med erfaring… vanskelig å komme utenom Joshua French…
– Hææ??
– Han kan knapt gjøre det nevneverdig dårligere enn kong Leopold II og NORAD…

I går 15.00 brukte NRK Dagsnytt innpå halvannet minutt på å informere lytterne om at president Donald Trump liker Taylor Swifts musikk 25 prosent mindre enn før. NRK har alltid tatt sitt ansvar som allmennkringkaster alvorlig, og nyhetsoppleseren holdt seg til fakta, nemlig at Taylor Swift nå har uttalt at hun vil stemme demokratisk.
Jeg har aldri hørt om Swift, men hun er visst en slags popdronning der borte i USA. Hun synger mest om gutter og kjærlighetssorg og sånn og har aldri før snakket om hvor hun står politisk, men nå har hun altså sagt offentlig at hun er demokrat og ville stemme i henhold til sin overbevisning i mellomvalget 6. november.
Dette synes Trump er skikkelig dumt, og han har redusert sin begeistring for Swift med 25 prosent. Dagsnytts oppleser er profesjonell; hun unnlot å fnise og le mens hun leste opp denne nyheten. Det er bra.

Men hvorfor bringe en slik nyhet? Er den viktig? Selvsagt ikke, det er en tøysenyhet, men den er morsom, og NRK forsømmer sjelden muligheter til å sette Trump i et latterlig lys. Men er han bare dum og latterlig??  
Det kan tenkes at Trump er blodfan av Swift, og 25 prosent av veldig mye kan godt være mye mer enn 80 prosent av noe mindre. Med andre ord: Ikke utenkelig at Trump – etter femogtjueprosentsreduksjonen – er mer fan av Swift enn 35 prosent av alle tenåringene i USA.   
Jeg forstår godt at Trump er litt mindre fan av Swift. Jeg husker veldig godt at jeg selv ble mer enn 50 prosent mindre fan av moren min da hun ikke ville innlede forhandlinger med klasseforstanderen min i 4. klasse om at jeg kunne komme en halvtime senere på skolen mellom 1. november og 1. mars.
Hun ble ikke mer populær av at hun ikke ville servere sjokoladepudding til dessert minst fem dager i uken… og da hun nektet meg å drikke øl og brennevin i min egen konfirmasjon, var begeret fullt. 
Alt i alt tror jeg populariteten hennes var sunket til under 0… jeg tipper den lå på omtrent minus 75 prosent.
Men mammaen min var jo god som gull, og snart bikket prosenttallet over 0 og ikke lenge etter var den omtrent der den var før hun hun nektet å snakke med klasseforstanderen min med sikte på fremforhandling av avtaleverk om 30 minutters oppmøteutsettelse i den kalde årstiden… 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går kveld ringte min gode venninne Gitte. Jeg hadde nettopp drukket kvelds og løftet telefonen:

– Hei, Gitte.. verdens søteste og deiligste. Hyggelig.
– Slutt med det der.. orker ikke!
– Såså… noe galt?
– Jeg gidder snart ikke være kvinne mer?
– Saft suse.. hva du vil være, da?
– Jeg er så lei kvinner, spyr av det feministfjaset deres. Jeg har trukket meg tilbake, pleier si jeg er syk, eller opptatt med noe veeeldig viktig når venninnene mine ringer og spør om jeg vil være med en tur ut på byen, eller no’… orker ikke.
– Men kjære vene, da…
– Jeg har til og med løyet på meg et par drøye metoohistorier for å være en av jentutten. Jeg er så trøtt av det. 
– Men du har jo mange sånne historier..
– Ja, men jeg har aldri brydd meg døyten, det har bare vært gøygøygøy… men jeg har måttet finne på noe skikkelig grisete. Bare fri fantasi, men det er sånn man skaffer seg status blant kvinner nåtildags. Milde Moses, jeg har til og med løyet på meg en voldtekt, på interrail i 1984… fy faen, jeg blir kvalm, skammer meg dypt og inderlig.
– Såså, kan du ikke bare bli hjemme, sammen med.. ehh.. hva heter han… Trond?
– Trym.
Gitte lo sin vanlige skurrende latter. Hun la stemmen en oktav ned:
– Den jævlige fjotten. Jeg er så drittlei. Vi har bodd sammen snart tre måneder, og nå orker jeg ikke mer.
– Men han er en snill mann?
– Hypersnill. Han gjør ikke annet enn påse at jeg har det bra hele tiden. Han er aldri uenig i noe, han gjør masse husarbeid… vasker opp, tørker støv, raker løv, rydder, vasker gulv, steller og stuller, men han skifter ikke hjul på bilen.
– Men du pleier skifte hjul selv…
– Seffeleff, men han kjørte bare avsted til et bilgummiverksted. Han ville ikke at jeg skulle gjøre det. Jeg kunne skade meg, sa han.
– Hmmm…
– Og han har aldri egne meninger. Han har ikke én selvstendig mening, bortsett fra at han synes Ole Torp er en god journalist.
– Du slette tid..
– Akkurat… og da sa jeg at Ole Torp er den slappeste journalisten vest for Glomma og sør for Varangerfjorden.
– Ja?
– Da tenkte han seg om snaut to sekunder og sa seg enig. Vet du hva han presterte å si for noen uker siden?
– Jeg lytter..
-… at han er feminist. Det går jo ikke an. Menn er ikke feminister… sånn er det bare.
– Hva med.. ja, du vet?
– Sexlivet? Han er så opptatt av at jeg skal få orgasme hele tiden. Så opptatt er han av det, at jeg aldri får det… aldri. 
– Underlig, det har da aldri vært ditt problem.
– Nettopp, det vet jo du. Sist lørdag vartet han opp med nybakt eplekake med vaniljeis, pyntet med marokkansk mynte… og Aftenposten – på senga.
– Leselysten kakemons?
– Jeg var kåt, for faen. Kliss naken og søkkvåt. Trym satt fullt påkledd på sengekanten og leste en kronikk. Etterpå spurte han hva jeg syntes om et dønn kjedelig emne jeg allerede har glemt.. han er jo samfunnsforsker. Gudbedre, kan han ikke bare kjøpe seg en motorsykkel, eller no’, ta jegerprøven, være litt uflidd, hva som helst… i det minste banne fra tid til annen, drikke litt øl…  og feie over meg og gi faen i tanker om mine seksuelle behov. Jeg har forsøkt å snakke med ham uendelig mange ganger, men han vil ikke høre. Han bare smiler, og dagen etter kommer han med blomster.        
– Og nå vil du slå opp?
– Ja, men jeg gruer meg, utsetter det… han kommer til å begynne å grine?
– Hæææ…??
– Han er ikke det grann bedre enn venninnene mine, han er verre… men så er han da også oppvokst med en sosionomalenemor med tre katter og abonnement på Klassekampen. Faren hans stakk av før han kunne spise fast føde…

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Telefonen klemtet. Ettersom jeg hadde drukket frokost og ikke hadde noe presserende gjøremål, løsnet jeg fasttelefonen. Det var min venn Ralf:

– Jeg er sjokkert. Lest VG?
– Du sikter til kommunepolitikerne i Tolga, var det ikke noe med lettjente penger?
– Jepp, Stein Halvorsen er en ganske kreativ kar, han er dessuten rådmann i kommunen. Tolga har dårlig råd, og Halvorsen har funnet en ny måte å skaffe penger på. Det har seg nemlig slik at kommuner får statlige tilskudd for sine psykisk utviklingshemmede.
– Slik som bønder får tilskudd for villsauer?
– Ikke helt slik.  
– Men de utviklingshemmede får et bedre liv, kanskje støtte til drosje etter å drukket seg drita fulle på den lokale puben?
– Villsauer får en høyball tid om annen. De utviklingshemmede i Tolga ser ikke snurten av overførte penger.  
– Dårlig gjort.
– Nettopp, men det synes ikke kommunen. Da kommunens ledere skjønte hvor lønnsomt det er å ha psykisk utviklingshemmede i kommunen, begynte de å lete..
– Kødderu?
– Nix, de lette alt de orket og fant noen som ikke er så kjappe av seg, men du vet hvordan det er, lett å få blod på tann – og penger er penger.
– Ja…
– Saken i VG handler om tre brødre, som plutselig er blitt psykisk utviklingshemmede. Det synes de er underlig, ettersom de aldri har vært det før.
– Et team av leger, psykiatere og sosionomer kom hjem til dem og kartla IQ og generelt funksjonsnivå?
– Nix, de gutta fikk ikke vite en dritt om det nye økonomiprosjektet i Tolga kommune hvori det finnes leger som også synes kommuneøkonomien er skral – deriblant kommunelege Karen Prytz.
– Fjerndiagnoser?
– Tolga er drøyt 1100 kvadratkilometer stort.
– Halvannen mill rett i kommunekassa?
– Ja, pluss de andre kasusene. Tilsammen er det visst tale om ti personer. Det er fem millioner kroner. 
– Men faen, det er jo gennnialt?
– Hæææ??
– Tenk deg alle tullebukkene her i byen, vi er nesten 70 000 i vår kommune.
– Jo, ja…
– Ærru helt dust? Kan du ikke regne, sa jeg og ba om et minutts pause, som jeg halverte:
– Ralf, jeg har regnet litt. I Tolga er ca. 0,625 prosent av innbyggerne psykisk utviklingshemmede. Hvis vi legger til grunn samme prosentandel i vår kommune, snakker vi over 215 millioner kroner.
– Ja…
– Men ser du ikke potensialet?          
– Ehhh….
– 215 mill er bra, men denne byen er jo full av kjøtthuer, det vet du som er lærer. Jeg kjenner mange hist og her, og noen av dem virker ganske åndssvake – når sant skal sies. Noen ganger er jeg litt usikker på deg, også. Jeg synes kommunen skal gå i gang med kartlegging. Kanskje det er mulig å doble overføringene…
– Slik at vi kan få rehabilitert gymsalen på skolen min?
– Nettopp…
– Skolebiblioteket er heller ikke så bra..
– Der ser du…
– Ny asfalt i gata her jeg bor?
– Skulle tro det.
– Du mener at dumskap lønner seg?
– Seff, det er gammelt nytt…  det er påny dokumentert av Tolga kommune og kommunelege Karen Prytz..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ralf ringte sent i går kveld. Ettersom jeg hadde sluppet opp for whisky, tok jeg bryet med å løfte telefonen:

– Hei, Ralf.
– Øydis snakker om skilsmisse.
– Hæææ???
Ralf var ganske molefonken. Hans kjære Øydis, ektefelle i 29 år, truer med å gå fra ham. Lyn fra skyfri himmel, etter at Øydis hadde vært i symøte hvori en av damene, Astrid, plutselig begynte å snakke om russetiden.   
– Jeg husker Astrid. Hun var jo russ sammen med oss, Ralf. Hun var fast leser av Sirene. Etter hva jeg erfarer, har hun utviklet seg til en durkdreven gammelfeminist.
– Jeg ante ikke at Øydis går i symøte med Astrid. Husker henne såvidt,  
– Ikke si at hun snakket med Øydis om russefester og sånn?
– Jo… 
– Ikke den festen?
– Jo.
– 16. mai?  
– Jo.
– Aj aj aj aj…
– Problemet er at jeg ikke husker så mye fra den festen, gjør du?
– Jeg var litt mindre full enn deg, Ralf. Svaret er ja.
– Var det ille?
– Ikke så bra. Jeg skjønte aldri hvorfor du stakk venstrehånda di oppunder skjørtet til venninna til Astrid der i sofaen?
– Hæææ… hvem var det?
– Husker ikke navnet hennes… ingen av oss gutta skjønte interessen din.. uansett, hun klabbet til deg midt i trynet.
– Men det var.. jeg har aldri….jeg har aldri tafset på andre enn Øydis.
– Ikke røkt hasj, heller?
– Hææ??
– Henrik hadde med seg en tjall. Du hadde jo aldri prøvd det der før, men du ville røyke. Dere delte den, og du spydde i vaskemaskinen – den hadde toppmating.
– Du kødder?
– Nix, det ble dårlig lukt og litt uggen stemning etterhvert. Løpet var kjørt. Jeg bestille drosje. Det var jeg som fikk deg hjem og i seng. Siden har jeg aldri nevnt den festen for deg. Ikke de andre gutta heller. Omerta, vet du. Tenkte det var best. Ikke alt er minneverdig. 
– Takk, Ralf.. men nå har fortiden innhentet meg. Øydis kaller meg en forpult, mannsjåvinistisk grisepikk.
– Har du innrømmet de faktiske forhold?
– Kan ikke innrømme noe jeg ikke husker. Jeg husker ikke en dritt fra den festen. Det er jo 38 år siden, men hun tror meg ikke.
– Og nå vil hun skilles?  
– Hun sier hun ikke kan være gift med en sånn som jeg, at jeg ikke har hennes tillit, at jeg har dårlig moral… jeg som aldri har sett på andre enn Øydis. 
– Jesusmariagonzales… du er et prakteksemplar av en ektemann. Bedre enn deg finnes ikke. Alltid trofast, alltid blid, høflig, snill, hjelpsom… du gjør alt for henne. Dessuten er du verdens beste far for dine to prektige barn…
– Hun vil forhøre seg omkring, sier hun… kontakte andre som var på den festen. Kan tenkes at hun ringer deg. Hva sier du du da?
– At det var meg. Vi var jo ganske like på den tiden, omtrent samme sveis og vi gikk nokså likt kledd. Herregud, det er hundre år siden. Hvem skal kunne imøtegå den versjonen? Dessuten vil den historien være mer troverdig, og jeg hadde også spydd av hasjen til Henrik….
– Hva om ikke hun ikke tror deg? 
– Det vil hun, jeg kjører offerrollen… det er noe kvinner forstår. Jeg fremstiller deg som et offer, en sakesløs kaffelars utsatt for en slem, bitter kvinne ute av kurs, uten mann og barn, men med dårlig hukommelse… jeg vet tilfeldigvis at Astrid er barnløs og singel.  
– Hva skulle jeg gjort uten deg?
– Aner ikke, Ralf.. aner ikke…. 

Ralf ringte nettopp. Ettersom jeg hadde drukket opp alt ølet mitt, tok jeg telefonen:

– Hei, Ralf… står til?
– Jolly good, jeg er glad for fredsprisen. Nobelkomiteen har gjort et godt valg. 
– Enig. Uten Thorbjørn Jagland går alt så mye bedre.
– Vi har TV på lærerværelset. Storefri starter 11.00. Samtidig gikk Berit Reiss-Andersen frem på podiet i Nobelinstituttet. Vi var alle spente. Da hun fortalte hele verden at prisen går til Nadia Murad og Denis Mukwege, ble mange stille. Ingen hadde hadde hørt no’ særlig om de to.
– Hæææ??
– De er ikke så godt orientert, når sant skal sies. Det siste året har de stort sett bare snakket om hæschtag metoo, men nokså lokalt, for å si det sånn. En klassiker er tafsing på julebord. En av damene kan aldri glemme en lett beruset undervisningsinspektør nær pensjonsalder som i anledning en juletilstelning i 1993 kom i skade for å tafse henne litt på låret mens de spiste ribbe og surkål. Hun er ennå preget av episoden…
– Huffeluff.
– Mange av damene på skolen har fått veldig god hukommelse det siste året. En av dem kan aldri glemme at en mannlig lærer i lidderlig alder stirret litt for lenge ned i utringingen hennes en kveld på Brennabu leirskole i 2002. Hun mener at han prøvde å få henne med opp på rommet og på lakenet. Hun klaget til rektor. Det ble baluba. Fyren orket ikke mer og flyttet til Bergen.  
– Mmmm… og hun med Sigrun Berg-skjerfet, Bodil?
– Hun kan aldri glemme gamlerektoren vår, en artig skøyerfant, som i 1997 klapset henne litt på rumpa før et møte om den nye lærerplanen.
– Men det ble altså stille?
– Litt mumling.. etterhvert ble det helt stille, etter at alle hadde fått med seg hva Nadia Murad opplevde som i IS-fange, og hva Mukwege driver med til daglig i Kongo. Han lapper sammen opprevne, ødelagte kvinnelige underliv. Han har operert over 30 000 voldtektsofre de siste 15 årene… noen av pasientene er ikke mer enn to-tre år gamle…

Ralf ringte sent i går kveld. Ettersom jeg var mellom to glass calvados, tok jeg bryet med å løfte telefonen:

– God aften, Ralf. Gøy at du ringer. Hva står på?
– Klær, jeg vil snakke om klær.
– Blitt homo, Ralf?
– Ennå hetero, men jeg er interessert i politikk, det vet du. Særlig ekstremvariantene, kommunister og nazister og sånn…
– Jeg lytter…
– Hvordan de kler seg.
– Ja, de er ikke så flinke til knytte slips, har jeg hørt… mange strikkvarianter.
– Nettopp. Har du noen gang sett en raddis med et slips fra Marwood, eller Drake’s?
– Nei, men jeg husker Erling Folkvord, som stilte opp TV2 i sommer og sjokkerte hele Norge, ikledd en grå singlet og shorts. Ubarbert. Jeg mistet munn, mæle og matlysten.
– Jeg så det, også… fikk ikke med ett ord av hva han sa. Straks etter ringte moren min og ville prate om det… hun var oppskjørtet. En nesten naken kommunist, sa hun. 
– Gud velsigne henne, hun burde vært forskånet for sånt.. og i hennes alder..
– Nettopp. Jeg synes ekstremistene på begge sider bør skjerpe seg. Se på disse nazistene, det er jo ikke så mange av dem og de er helt ute av kurs, men de kunne i det minste forsøke å kle seg ordentlig. Hitler, Göring, Heydrich og den gjengen er forbildene deres, veldig slemme gutter, men de kunne kle seg. De skjønte at klær betyr noe. Hitler og karene hans tok kontakt med Hugo Boss. Han var en driftig kar og snart hadde han laget uniformer til SS, SA og Hitler-Jugend. Prima kvalitet og raffe snitt. Rett og slett fashion. Og jeg har hørt at Boss brukte stoffer som absorberte blod og hjernemasse på en helt frapperende måte… slik at man kunne gå rett fra skyting av flere hundre jøder til stabsmøte uten å sjenere noen.
– Sant?
– Jada, Hugo Boss hadde ikke vært det det er i dag uten Hitler. Har du hørt om Øvre Eiker Naziparti?
– Hæææ? Finnes det???
– Aner ikke. Men la oss si at det gjør det.. og i Øvre Eiker holder Hells Angels til. De slo leir der for over ti år siden og har et svært klubbhus…
-.. ehhh… og poenget?
– Hells Angels-karer går omkring og ser ikke ut i måneskinn. De skifter T-skjorte like ofte som vanlige folk skifter lyspære…
…. jeg lytter ennå…
– I over ti år har Øvre Eiker kommune forsøkt å få Hells Angels ut av kommunen. Disse gutta er ikke så godt likt. Øvre Eiker Naziparti burde se sitt snitt.
– Bokstavelig talt?
– Jepp. De fleste mener at klær skaper folk, men det er bare visvas, ren folketro, men alle tror det. Medlemmene i Øvre Eiker Naziparti er sikkert like upopulære som Hells Angels, men det skal ikke så mye til for å sminke inntrykket litt. Press i buksa, skopuss, hvit skjorte, slipset i dobbel windsor og sånn. Da rykker de opp, et hakk over HA. Og hvis de slutter å gå gatelangs med molotowcocktails, kommer de kanskje inn i kommunestyret – i Øvre Eiker kan alt skje.
– Kommunistene, da… ikke velkledde de heller…
– De er verst. Ingen kler seg verre enn kommunister. Se bare på Stalin og gjengen hans, gamle slitte uniformer og partitunikaer…. udannede fillefranser. Mao, Pol Pot og Castro… samme ulla.
– Men partiformann Bjørnar Moxnes, da…
– Han er ikke så verst, han har lært av historien. Han går aldri med slips, men han har skjønt at det ikke går an å stille opp i TV-debatter og se ut som en uteligger. Slik glemmer folk at han egentlig er blodtørstig bolsjevik. Rødt gjør det godt på meningsmålingene.
– Men Tjen Folket, da… de mest rabiate venstreekstremistene?
– De brenner NATO-flagg i gatene, slåss med nazistene, går inn for væpnet revolusjon og massedrap. De kler seg litt bedre enn Stalin og Mao, idolene sine…  men et slips kunne rettet opp noe av inntrykket. Eller en sløyfe.  
– Hva med ekstreme muslimer?
– Muslimer går i lange vide kjortler, eller pyjamaslignende bukser… eldre muslimske menn liker å supplere med en gammel dressjakke med diffust snitt… men muslimene viser kontinuitet og tradisjon… ikke noe tull og vankelmodighet. Vi snakker selvtillit. Det er bra. Muslimene har sett likeens ut i 1400 år…
– Ralf.
-Ja.
– Må si jeg er imponert… øksekvass analyse.  

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Ralf ringte nettopp. Jeg svarte:

– God dag, min aller beste venn.
– Du har bare én venn.
– Nå er du pirkete, Ralf.
– Sorry… men jeg har en historie. Den er litt trist, men mest morsom.
– Jeg lytter.
– Øydis har iverksatt no-platforming, utestengelse..
– Sexnekt?
– Det har pågått en stund..
– Jeg lytter.
Ralf fortalte at Øydis, ungene og han hadde vært hos fotograf og tatt familiebilder. Da bildene var ferdige, var ikke Øydis helt fornøyd med hvordan hun tok seg ut. Hun syntes huden virket litt uren, puppene var for små, grønnfargen i øynene hennes var ikke kommet til sin rett og kjolestoffet lå stramt over noen magevalker.
– Hun spurte om hva jeg syntes om bildene. Jeg svarte at de var flotte og verdt hver krone… og at jeg gledet meg til å få dem innrammet og opphengt på veggen.
– Ja…
– Hun spurte om jeg synes hun er feit. Jeg svarte at hun er helt passe. Så ville hun vite om jeg synes hun burde ta av noen kilo. Jeg svarte at det ikke er nødvendig.
– Ups..
– Nettopp. Jeg skulle ikke sagt “nødvendig”, for i det ordet ligger at noe kan være en fordel, men altså ikke nødvendig…
– Uggen stemning?
– Hun beskyldte meg for å mene at hun er bælfeit. Ja, hun brukte det ordet. Jeg avviste det og sa at hun er akkurat passe.
– Det er jo sant. Hun er flott.
– Da sa hun at “akkurat passe” er uttrykket foreldre bruker når barn spør om de er tjukke…
– Hehehehe…
– Men hun er jo akkurat passe. Hun er helt fortryllende…
– Sant.
– Jeg tok rundt henne og klemte henne…
– Fint..
– Ikke helt. Hun sa at jeg klemte henne for hardt, at det skyldtes at hun hadde blitt feitere.. at armene mine ikke nådde helt rundt henne.
– Men du har en…
-.. en stiv skulder, ja… det var på den sommerfesten…
– Husker det, alkoholskade… du tryna litt i den trappa.
– Ja, skulderen er litt vond ennå, greier ikke strekke helt ut, men det tror ikke Øydis noe på.
– Jeg tror deg, jeg så fallet… 
– Hun tror jeg synes kroppen hennes er feit og ekkel.
– Hun opprettholder sexnekt?
– Jepp. Men jeg tror det løser seg. Hun har tatt av minst fem kilo rundt magen.
– Så fort??
– Jepp, hun ringte fotografen. Retusjering tar ikke lang tid. Valkene er borte og øynene hennes er grønnere…
– Hun er fornøyd?
– Veldig… puppene er også litt større… jeg gleder meg til i kveld.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Min venn Ralf ringte nettopp. Uten innledning spurte han: 

– Lest VG?
– Tror jeg vet hva du tenker på.
– Middelaldrende, norske kvinner som reker omkring på asylmottak og ser etter unge asylsøkere å tre seg nedpå. Sjokkerende. De benytter seg av sine posisjoner og presser unge, traumerammede menn til sex.
– Så så, de får jo noe igjen for det, da.
– Klær, lommepenger, restaurantbesøk og sånt?
– Ja, og disse kvinnene tar seg av økonomien deres, lærer dem norsk, sender søknader for dem og ordner opp. Noen av dem har kanskje aldri spist med kniv og gaffel, det lærer man på restaurant. Disse damene driver med integreringsarbeid. De er idealistiske og svært inkluderende. Ingenting er vel mer inkluderende enn å slippe noen inn i seg. Når Øydis åpner seg nedentil og trekker deg inntil seg… da føler du deg ganske velkommen, gjør du ikke?
– Mmm… har ikke tenkt slik på det.
– Venstresiden, især kvinnene der, sier jo hele tiden at integrering av innvandrere går bra, at tiltakene virker og sånn. Karin Andersen i SV synes det er så bra at hun gjerne vil ha flere innvandrere til landet.
– Du tror ikke at hun…?
– Det har jeg ingen formening om, men det synes ganske opplagt at noe av integreringsarbeidet i Norge er skjult, drevet av idealistiske kvinner hjemmehørende på venstresiden.
– Javel…
– Og de gjør det uten å ta seg betalt. Tvertimot, de tar med seg disse stakkars unge mennene med seg hjem, gir dem mat og trøster dem…
– Vel..
– Jeg skjønner godt at venstresiden ikke vil ha fokus på denne delen av integreringsarbeidet. Ingen har lyst til å stille opp i Dagsnytt 18 og forsvare disse tiltakene. Folk har jo en tendens til å misforstå, dømme…
– Tror du disse kvinnene er politikere?
– Har du hørt om kvinnenettverket til Arbeiderpartiet?
– Såvidt.
– Det nettverket er landsomspennende og Anniken Huitfeldt leder det. De damene er overalt… og asylmottakene er jo også spredt vidt omkring. Men dette er bare spekulasjoner…
– Men det kunne vel holdt med en god klem og vennlige ord?
– Hehehe… du er søt, Ralf. Det er ikke det de gutta trenger. De kommer fra land der alle jentene går med hijab, niqab og heldekkende klær… der mennene vokter kvinnenes kjønnsorganer som det var gullbeholdningen i Fort Knox. Men sånn er det ikke i Norge.
– Sant.
– Her i landet er vi liberale, jentene kler seg som gatetøser og går ikke av veien for et og annet one night stand… noen av dem har til og med sex på TV. Hva mer er: Hvor mange land i verden har en kulturminister som har gått i bresjen for kornåkersex med tenåringsgutter? Sex er en viktig del av livet… følgelig også en viktig del av integreringsarbeidet. Disse unge asylgutta må lære seg at her i Norge gjør vi ting annerledes. Vi snakker norske verdier.
– Jo, ja..
– Hørt om Maslows behovspyramide?
– Såvidt.
– I den er sex blant det mest grunnleggende, som mat og drikke og sånn. Klart det er viktig å dekke de mest  basale behovene når man kommer til et helt fremmed land.
– Joa…
– Kvinner er kloke, især de middelaldrende. De er mer sosiale enn menn, har mer empati og de vet hvordan man sprer varme og vennlighet, slik at folk føler seg sett og ivaretatt på en god måte. Disse kvinnene er uselviske og gjør en sabla god innsats til beste for landet 
– Hva tror du Sylvi Listhaug sier om denne integreringspolitikken?
– Hun er en surpomp og blir sikkert veldig sjokkert og indignert, men dette er et konsept som funker, og det er jo sånne ting FrP etterlyser hele tiden… pragmatisk handlekraft.
– Du mener at man må knuse noen egg for å lage omelett?
– Nei, treretters på restaurant og etterpå kler man av seg og spriker med beina…