Jeg er gla’ i ytringsfrihet, og noen ganger har jeg spekulert på hvordan det er å ha absolutt ytringsfrihet. Det er nemlig slik fatt med meg at jeg liker å strekke strikken. Kødde bittelitegrann. Alt som liten gutt var jeg litt av en plage. Broren min hevdet jeg var verre enn svartedauen.

Jeg var ikke gamle karen da faren min en tidlig søndag morgen kom ut av soverommet, han var på vei til badet. Jeg hadde vært våken flere timer, var nettopp ferdig med et lite dobesøk og på vei ut. Jeg møtte ham i døra og sa:
– Pappa, hvorfor oppbevarer du en banan i underbuksa?
Han svarte ikke, men fortet seg inn på badet og låste døren.
Ved en annen anledning registrerte jeg moren min en sommerdag henge opp trusene sine på tørkesnora ute i hagen. Min retorikk på den tiden var giftigere enn alderen tilsa:
– Hvorfor er det rustflekker i trusene dine? Jeg visste ikke at bomull ruster, mamma.
Hun svarte ikke noe særlig på det, men gikk inn og fortsatte med bollebaksten sin.
Vel, ingen av de formastelige ytringene fikk andre konsekvenser enn at jeg aldri igjen så faren min med morrabrød, og moren min unndro fra offentligheten truser med spor av månedlig blodtap.
Nåvel, det var en liten digresjon. Det var dette med ytringsfrihet, for det er jo blitt slik at ytringsfriheten her til lands er litt presset. Ytringsrommet – som noen kaller det – er blitt mindre, eller trangere.
Ikke alle meninger anses like gode, men kan til og med bli straffet for noen typer ytringer. Man må være forsiktig, og det er sikkert ikke så lurt å si at islam er en helvetes sammenrøre av sludder, visvas og pølsevev, og at Muhammed var litt av en slesking som ikke kunne la være å skyve seg inn i mellom lårene på en ni år gammel pike.
Det der har jeg aldri sagt, men jeg skrev det akkurat nå, det gjorde jeg, men det er fordi fingrene mine løp løpsk over tastaturet, og slettetasten har hengt seg opp i noe stivnet syltetøy… tror det er Lerum appelsinmarmelade, og alle vet at oksydert appelsinmarmelade ikke uofte gjør samme nytten som superlim.
Jeg leste nylig om en mann som heter Snorre Aske, som på sin facebookside la ut ti sitater fra Koranen. Alle sitatene handler om hvordan rettroende muslimer bør hanskes med de som ikke tror særlig mye på Muhammed, altså de fleste av oss.

Sitatene er vers merket med nummerhenvisning, og alle er ulike varianter av hvorledes vantro skal bekjempes, lemlestes og kverkes… gjerne med en røff miks av “kokende vann og “klær av ild”.
Ingen grunn til å tro at Aske sysler med sitatfusk. Hans intensjon var trolig bare å antyde at islam ikke er fredens religion, slik mange hevder uten å tro på det selv.
Facebook ser ikke sånn på det og mener Aske har bragt hatefulle ytringer, hvilket jo er helt korrekt. Det er granngivelig svært ulekre og hatefulle ytringer, men det er bare det at facebook retter baker for smed – så det suser:
Aske videreformidler bare tekstbiter fra en godkjent norsk oversettelse av boken muhammedanerne anser som hellig og ufeilbarlig.
Sånn sett burde alle muslimer være happy, facebook også.. men Ask er utestengt fra facebook i tre dager.
Det er slikt som får meg til å tenke. Jeg er jo så gla’ i å ytre meg, og jeg synes det hadde vært morsomt å si og skrive akkurat det som faller meg inn, uten risiko for stigma, drapstrusler og utestengelse fra facebook.
Jeg tenkte knallhardt på det i cirka halvannet sekund og konkluderte straks etter:
Jeg må bli muslim… nei, ikke sånn ordentlig muslim, bare sånn juksemusse, nok til at jeg kan gå omkring og si hva faen det skal være uten at noen bryr seg. For muslimer kan jo det, innenfor sine ordforråd. De kan til og med kalle småjenter “hore” og “fitte”, mens norske feminister ser en annen vei og later som ingenting.
Ja, for ytringer i seg selv er jo gøygøy… de har så å si egenverdi… selv om de er helt perverterte og passer best i lukket selskap langt ut på landet og vel så det.
Jeg får se hva det blir til, jeg må i så fall kle meg ut som en muhammedaner, smøre meg inn med brun skokrem og lære meg noen illelydende arabiske setninger, eller noe som ligner. Får se om jeg gidder…

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker