Typisk meg å glemme bilen. Jeg satte meg inn i den og vred om tenningen. Motoren startet øyeblikkelig, men ikke bare den. Amy Winehouse også:
What kind of fuckery are we?
Nowadays you don’t mean dick to me (dick to me)
I might let you make it up to me (make it up)
Who’s playing Saturday?

Du aller største hurlumhei! Jeg slo øyeblikkelig av lyden. Jeg hadde glemt Amy Winehouse, ikke er et hår bedre enn Brian Jones og Janis Joplin, som ikke ble mer enn 27 år. Alle vet hvorfor.
Winehouse ble heller ikke mer enn 27. Ikke rart. Hun døde dagen etter 22. juli 2011 – av alkoholforgiftning.
Takket være NRKs boikott av Michael Jackson har jeg våknet nå. Jeg innser at jeg har drukket for mye øl og børst i altfor mange år, og det har helt sikkert med Amy Winehouse å gjøre. Hun var jo gla’ i en dram, som man sier… og et meget dårlig forbilde for alle i hele verden og omegn.
Jeg rygget ut av oppkjørselen, dengte inn 1. gir og slapp clutchen. Jeg hadde et ærend på den andre siden av byen. Jeg skrudde på radioen. Ekko på P2. Uendelig mye snikksnakk og lirumlarum. Boring. Men ikke moralsk forkastelig.
CDen snurret rundt hele tiden, uten lyd. På vei hjem kunne jeg ikke la være, skiftet over til Winehouse igjen:
I’d rather have myself and smoke my homegrown,
it’s got me addicted,
does more than any dick did…
Å, fy faen med baconfett på! Jeg kunne ikke forstå at jeg hadde vært Winehouse-fan. Jeg dyttet EJECT og kastet CDen ut vinduet.. coveret attpå.
Jeg hadde kommet på andre tanker, meget bedre tanker. La meg rette takksigelser i retning NRK Radio hvori ledelsens forbilledlige boikott av Michael Jackson. Riktignok er boikotten opphevet, men:
Jeg føler meg fri nå, uskyldig og renset… slik en katolsk prest føler etter å ha skriftet og fått tilgivelse for rævpuling av drøyt hundre korgutter…