Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Å be til Allah ække bare bare. Det trengs øvelse. En av mine muhammedanervenner på biblioteket hadde sagt at jeg måtte skaffe meg et bønneteppe, helst med innvevd kompass, slik at jeg kan sikte meg inn på Mekka der nede i Midt-Østen.
Jeg har ikke verdenskart, men jeg har en gammel globus. Jeg tok frem et målebånd og fant at avstanden mellom der jeg bor og Mekka er ganske nøyaktig 13 centimeter. Det er ikke langt, men jeg kan love deg at det er langt i virkeligheten. Derfor er det overmåte viktig å legge bønneteppet i riktig posisjon; bare noen få millimeters avvik kan gi mange hundre mils bom på Mekka. Jeg vil jo ikke at bønnene min skal komme helt ut av kurs og kanskje lande i midt i Vatikanet, eller treffe annen etasje i et bordell i Marseille. Det skulle tatt seg ut.
Jeg har en gammel fillerye arvet fra mormor. Fint bønneteppe, tenkte jeg. Jeg har et kompass fra den gangen jeg orienterte meg litt oppi skauen ikke langt fra der jeg vokste opp. Jeg fant fram kompasset. Det lå i en eske på loftet. Silva-kompass. Jeg snurret det rundt, og den røde pilen pekte i samme retning hele tiden.
Jeg lærte litt om trigonometri på skolen, og det har jeg ikke glemt. Jeg brukte formler jeg husket og prøvde å kompensere for dette med at jorda er rund. Det var vanskelig, men etter snaut seks timers kalkulasjon og finregning med kateter og hypotenuser, tangens og litt cosinus og sånn, bestemte jeg bønneteppets posisjon, ihvertfall sånn cirka. Jeg lurte litt på om sterke vinder kan påvirke bønnenes retning, men slo det fra meg. Sidevindjustering av bønnebaner er for komplisert for meg, det var ikke pensum da jeg gikk på gymnaset.
Jeg la fillerya på plass og bøyde meg ned, med rumpa i været og nesa mot Mekka, men jeg var urutinert og ramlet  på over siden og traff en plante som tok veltet. Potta knuste. Det bråkte litt og katten min – som slappet av i sofaen – løftet litt på hodet, strakk kroppen, krøllet seg sammen igjen og sovnet.
Etter flere forsøk greide jeg å anrette meg i normert bønnestilling. Jeg hadde et ark påtrykket en bønnetekst. Det hadde jeg fått av mine muhammedanervenner på biblioteket. Jeg ga meg til å be – ganske høyt. Da våknet katta og begynte å remje og mjaue og ville ut. Jeg syntes det var rart, for hun hadde nettopp vært ute. Jeg tenkte at hun kanskje var sulten og ville ut på musejakt. Jeg slapp henne ut.
Jeg ville begynne på nytt, men fillerya var kommet ut av posisjon. Heldigvis hadde jeg med svart tusj markert på parketten korrekt teppeposisjon. Jeg begynte å be igjen. Jeg brukte arket jeg hadde fått og uttalte ordene så godt jeg kunne. Forsto ingenting av det, men så lenge Allah forstår, er det greit, tenkte jeg… men det var ganske søvndyssende å høre på, jeg sovnet rett og slett, falt over på siden.
Jeg våknet ikke før det var gått en time, eller to. Jeg tenkte at det var jammen dumt å sove når man egentlig skal be og tenkte videre at jeg bør ta meg sammen. Det gjorde jeg og ba til sammen fem ganger den dagen og syntes det gikk ganske bra, men jeg ble svært søvnig … må innrømme det.
Jeg gledet meg til å treffe muhammedanervennene mine på biblioteket. De hadde forresten begynt å kalle meg Ali Abdul, for de syntes ikke døpenavnet mitt passet så godt. Jeg sa det var greit og kunne nesten ikke vente med å vise dem den nye tegningen jeg hadde laget av Muhammed med blomsterbukett og et stort smil. Må si jeg ble overrasket av reaksjonen. De ble enda sintere enn sist gang. En av dem grep tegningen, krøllet den sammen og kastet den på gulvet … hoppet på den så lenge at han mistet pusten og besvimte. Han ramlet overende og veltet en bokreol med sikkert over 1000 bøker.
Det ble et forferdelig lurveleven. En kvinnelig bibliotekar ilte til, bøyde seg ned ved den bevisstløse muhammedaneren og prøvde å riste liv i ham. Da grep en av de andre muhammedanerne inn og skrek, trampet i gulvet og ropte at hun måtte slippe taket i ham. Den stakkars bibliotekaren forsto ingenting, ikke jeg heller.
Omsider våknet den bevisstløse muhammedaneren og ting roet seg. Bibliotekaren forsvant som en boks pils på rockefestival, og alle muhammedanerne stirret på meg og en av dem sa at kvinnen kunne være uren og ha mensen, og slik kan det gå når noen tegner en tegning av profeten, fred være med ham. Tegningen var helt ødelagt. Veilederen min sa at nå måtte jeg skjerpe meg. Det går ikke an å tegne Muhammed, sa han. Jeg sa at jeg syntes tegningen var fin og at blomstene var friske og fine og da ble han skikkelig sinna og sa:
– ALI ABDUL … DET ÆKKE LOV Å TEGNE PROFETEN!!!!!!!!!!!!!!!!!
Videre sa han at jeg hadde krenket den hellige profeten og alle muhammedanere og hvis jeg ikke sluttet med det, kunne det godt hende at noen ville sette fyr på en norsk ambassade et eller annet sted, og noen kunne bli drept, sa han og jeg fikk en følelse av han mente meg. Jeg ble veldig lei meg og ganske redd. Jeg ba om tilgivelse, og da sa veilederen min “allahu akbar” og at det var greit.
De andre snakket seg imellom, på arabisk… eller noe sånt. Mange harde konsonanter. De virket litt sinte, men gamle menn er jo ofte det. En av dem – ikledd stor, hvit kjortel med en gammel dressjakke over – spurte om jeg hadde hørt om moske. Jeg skjønte at han mente moské og sa at det hadde jeg. Han sa at de ville bygge “moske”, men at de trengte penger, for det er ikke gratis å bygge mosker, sa han.
Jeg resonnerte som så at de hadde innsamlingsaksjon i tankene. Jeg tok frem lommeboken og rakte frem en hundrelapp. Da begynte alle å le, og de snakket utenlandsk igjen med masse harde lyder. Så sa en av dem at jeg burde gi 10 000 kroner – hvis jeg ville være en god muslim. Jeg ble nokså paff og sa at det er masse penger. Da sa de at 10 000 kroner bare er tusen tikroninger og ikke så mye, egentlig. Det måtte jeg si meg enig i og spurte når moskeen ville være ferdig, slik at jeg kunne gå dit og be.
Da snakket de sammen masse, men ingen av dem ga noe ordentlig svar. Jeg sa at jeg skulle tenke på det. Han som snakket om 10 000 kroner, nappet til seg hundrelappen min og sa at det kunne være et forskudd. Jeg sa at det var greit, men jeg kjente inni meg at det var ikke så greit.
Jeg hadde lyst til å vite mer om noe jeg hadde lest om … dette med at muhammedanere liker å skyve homofile mennesker ut fra høye bygninger og gjerne vil skjære i småjenters kjønnsorganer og fjerne deler derfra og noen ganger sy igjen alt der nede slik at de stakkars jentene ikke får tisse ordentlig og at det blir sårt og vondt. Da ble de helt stille en stund, så stille at man sikkert kunne høre en sommerfugl bæsje på et bønneteppe, og ansiktene deres ble veldig alvorlige.
En av dem spurte hvor jeg hadde lest dette. Jeg sa at jeg husket ikke. En annen sa at jeg måtte slutte med å lese sånt, for det var bare løgn. En annen sa at ytringsfriheten i Norge er no’ satan – med fast bopel i USA – har funnet på og at det er det verste Muhammed og Allah vet om.
Jeg spurte om det virkelig er sant det jeg hadde lest, Da sa de at det var bare løgn skrevet av rasister og nazister og sånne fæle islamofobe antimuhammedanere som vil krenke Muhammed, Allah og alle muhammedanere… og at de alle skulle vært drept.   .
Jeg syntes det var rart, for jeg hadde lest om dette mange ganger, og det hadde vært på TV og radio. Jeg dristet med tiil å nevne dette, men da sa de alle i kor – veldig høyt – at det var propaganda funnet på av de som vil fornærme og krenke alle muhammedanere i hele verden og vel så det, men at det snart vil bli opprettet kalifater, og da blir alt bra og alle i hele verden vil være enige om at Muhammed og Allah er aller best i hele verden.
Da jeg gikk, sa de ma’a salama i kor. Jeg sa morna. På vei hjem gikk jeg og funderte på om muhammedanisme virkelig er noe for meg. Jeg syntes det var mye med muhammedanismen jeg ikke forsto. Jeg syntes ikke det var så hyggelig det der med at man ikke kan si hva man tenker og mener. Jeg tenkte også på små piker som sikkert ikke har det så bra etter at noen har skåret i dem, og dessuten syntes jeg det var mye træl og mas med alle bønnene.
Jeg gikk forbi kirken jeg ble døpt i. Den sto akkurat der den sto for mange år siden, og den var diskré opplyst av noen få lamper. Jeg syntes kirken var vakker i den mørke, stille kvelden.
Jeg tenkte at jeg kanskje bør besøke den en søndag. Jeg tror nok at jeg bestemte der og da, for ikke å bli muhammedaner. Det var ikke noe for meg, men jeg ville gjerne rette opp i dette med den tegningen som muhammedanerne på biblioteket ble så sinte på. Jeg ville forandre den, slik at det ikke lenger var Muhammed, men en helt vanlig muhammedaner. Jeg tenkte at jeg kunne signere med mitt muhammedanske navn som jeg ikke ville bruke mer. Da vil alle bli fornøyd, tenkte jeg. For det er jo dumt å være uvenner.
Slik tenkte jeg og gledet meg til å gå i kirken, kanskje allerede førstkommende søndag. Kanskje jeg treffer gamle kjente, tenkte jeg. Kanskje er det den samme presten som før. Han var en hyggelig mann, snakket med lav stemme og var aldri sinna.
Jeg gikk hjem og la fillerya tilbake på loftet. Kompasset la jeg i en roteskuff. Jeg fant frem tegnesakene mine, katten lå på sofaen og koste seg med stillheten. Jeg klødde den litt bak øret og sa noen vennlige ord… purrr-purrr-purr…

Jeg har nettopp vært på biblioteket og snakket med min venn og veileder, han som er ekte muhammedaner. Han var der sammen med tre-fire kompiser. Jeg var veldig stolt av tegningen jeg hadde tegnet av Muhammed og ville gjerne vise den frem. Jeg la den på bordet mellom oss. De ble helt tause, dernest rabiate og sinna.
Min venn og veileder åpnet munnen på vidt gap, men det kom ingen lyd, men så kom mange lyder på én gang, fra alle sammen og det var litt av en sammensurium av stemmer, det skal jeg hilse å si – sinte og høye stemmer, gebrokkent norsk og utenlandsk om hverandre. Det så nesten ut til at de ville drepe meg, og jeg ble nokså forferdet og redd. Jeg spurte hva som var i veien, og en av dem sa at jeg ikke kan tegne profeten, ” fred være med ham”, og jeg sa at det går jo an, for jeg hadde jo vitterlig gjort det. Så sa en annen at jeg måtte være gal. Da sa jeg at jeg trodde ikke det, jeg har bare tegnet litt, sa jeg… etter å ha lest litt om Muhammed. Det må du ikke gjøre, sa en tredje og jeg spurte hvorfor. Han svarte noe jeg forsøkte å forstå, men ikke forsto. Jeg skjønte imidlertid at det ikke er bra å tegne Muhammed og at jeg måtte slutte med det.
Jeg ble svært bedrøvet, men tenkte at de vet nok best – de som er ekte muhammedanere. Det er ikke lov med karikaturer, sa fjerdemann. Da sa jeg at det er jo ingen karikaturtegning, men at meningen var å tegne Muhammed som en litt tøff og staut kar, slik som jeg tror han var. Da sa de i kor at sånt måtte jeg bare slutte med umiddelbart. Javel, sa jeg… men jeg skjønte fremdeles ikke hvorfor det var så ille å tegne Muhammed. Så sa en av dem at Muhammed var blid og grei og hyggelig. Da tenkte jeg at jeg kanskje kunne gjøre noen endringer på tegningen, gjøre Muhammed blidere, kanskje med en bukett blomster i hånden. Jeg tenkte at en slik tegning vil disse karene sikkert bli glade for.
Jeg uttaler forresten Muhammed galt. En av mine nye venner sa at jeg måtte si det annerledes. Han sa det som er riktig uttale flere ganger, og det er noe i nærheten av Mehhhæmmmmed. Jeg prøvde selv og syntes ikke jeg fikk det til så godt til. Da sa veilederen min at jeg måtte øve på å si det ordentlig, og det skal jeg gjøre.
Jeg har lest mye og mer enn masse om muhammedanismen, og sant å si stusser jeg litt over dette med at muhammedanere er så redde for å miste ære at de av og til ser seg nødt til å drepe døtrene sine. Jeg har døtre selv og håper inderlig ikke det blir aktuelt, men det har altså med respekt å gjøre, for muhammedanere kan ikke leve uten respekt og ære. Nesten som luft. Man dør jo hvis man ikke får puste inn luft. Uten luft dør man ganske fort. Det tar bare noen minutter. Det har jeg lest et sted, kanskje i et leksikon. Muhammedanere trenger masse respekt og ære – og litt luft selvsagt, det trenger ikke være sånn frisk luft som det er på påskefjellet… nei, det er greit med inneluft –  med løklukt. Det går greit.
En av muhammedanervennene mine spurte om jeg vil at døtrene mine skal være horer. Da sa jeg nei, selvsagt. Jeg vil jo ikke det. Da sa han at det var bra. Videre sa han at alle damer og jenter må kle på seg masse slik at de ikke blir horer og æren og respekten blir borte i løse luften. Han så plutselig litt sinna ut og veivet med armene i luften for å understreke poenget… og da skjønte jeg litt av det, men ikke alt. Men jeg vet sannelig ikke hvordan jeg skal få kledd på døtrene mine. Jeg synes ærlig talt de kler seg pent, men jeg er jo ikke utlært muhammedaner ennå.
Jeg ville vite mer om det med vold og sånn. Jeg har jo ikke lyst til å komme i den ubehagelige situasjonen at jeg må drepe døtrene mine. Da sa min venn at det blir sikkert ikke nødvendig, men at det var viktig å “passe på litt”, som han sa. Han snakket litt om sin egen kone og datteren sin, som nesten aldri er utenfor leiligheten og som alltid bruker hidsjab, eller hva det heter… sånn til å ha rundt hodet og sånn, men at de er veldig fornøyd med livet og lager masse mat, baker søte kaker og rydder og steller hjemme.
Jeg syntes det hørtes fint ut, og han sa at det er veldig fint. Videre fortalte han om en fetter i hjemlandet som sikkert kan tenke seg å gifte seg med en av mine døtre. Jeg tenkte at det kanskje er en god idé, men at jeg måtte snakke med døtrene mine først. Da lo han høyt og så ble han litt streng og sa at døtre skal adlyde fedrene sine og ferdig med det. Jeg tenkte litt på det og fikk respekt for ham – tenkte at dette er litt av en kar, som har kontroll, det er bra…
Plutselig ankom flere andre gamle muhammedanere … et halvt dusin, sånn cirka. Kompiser av veilederen min. De ville gjerne snakke med meg og ville at jeg skulle bli muhammedaner, for jeg vil vel ikke være “sånn kafir”??? Jeg hører litt dårlig og trodde han sa “kefir”. Jeg ble forvirret og tenkte på mormor som alltid drakk et glass kefir til frokost og ble nesten 96 år.
Jeg nevnte dette. De så på hverandre og en av dem sa “kafir” så høyt og tydelig at en eldre dame litt bortenfor skvatt og mistet Morgenbladet og et stykke fyrstekake på gulvet. Han sa det med et ikke så veldig hyggelig glimt i øynene. Han sa at kafir er det verste Muhammed vet om, de er som skitne hunder, sa han. Han spurte om jeg vil være en slik skitten hund, og jeg tenkte at det vil jeg helst ikke være. Jeg liker katter bedre, men det sa jeg ikke noe om… men nå må jeg nesten avslutte her. Jeg må øve meg på å be. Skikkelige muhammedanere må nemlig be masse, flere ganger daglig….. ja, også har jeg redigert tegningen som muhammedanervennene mine ikke likte så godt:

Ramadan er over. PST og alle nervøse, vantro sjeler i tettbygde strøk kan puste lettet ut, og muslimer her til lands kan banke i seg tonnevis av kebaber, flere paller søtsaker og mange hundre tusen liter oversøtet te og Cola Classic … og således få litt orden på blodsukkeret og: Humøret.
Ja, humør er viktig. Vi vil jo nødig ha rekende omkring grinete muslimer, især ikke av den sorten som er så inni granskauen rettroende at de med jevne mellomrom får ubendig lyst til å bli dø til ære for Allah. Martyrium er et ganske kort karriereløp som ikke uofte ender med at man oppsøker en offentlig plett, drar i en utløsersnor og sprenger seg selv og mange andre langt pokkerivold opp i luften.
For noen år siden var jeg litt naiv og ikke så godt opplyst om islam, men jeg hadde hørt noen si at islam er fredens religion og at profeten Muhammed er verdenshistoriens hyggeligste og aller beste menneske, og at alle gode muslimer vil være som Muhammed…. hvilket beveget meg litt. Må innrømme det.
Jeg var søkende … ja, jeg var det. Trengte noe nytt i livet, noe å tro på, et ankerfeste i tilværelsen, og jeg hadde selvsagt lyst til å bli et godt menneske. Kanskje som Muhammed.
Vel, jeg besluttet å gi islam en sjanse. Ettersom det praktisk talt er sommer – og sommer er reprisetid – vil jeg påny publisere en tekst som skildrer mitt forsøk på å konvertere til islam. Teksten er seks år gammel. En føljetong i tre deler:

JEG VIL BLI MUHAMMEDANER – DEL 1
Jeg har startet selvstudier, med sikte på å bli en ekte muhammedaner. Noen har sagt til meg at det ikke heter muhammedaner. Det er gammeldags, sier de. Det heter muslim, sier de… eller musse. Det siste synes jeg er veldig respektløst. Jeg sier muhammedaner, jeg. Det er det jeg er vant med. Jeg har alltid sagt muhammedaner. Jeg sier ikke islam, heller. Liker å si muhammedanisme, har alltid sagt det. Vil fortsette med det. Man skal ikke gi seg ende over av nymotens påfunn, det lærte jeg av morfar for mange år siden.
Morfaren min lærte meg forresten å tegne. Jeg er ikke så flink, men jeg liker å tegne tid om annen, og jeg synes det er så urettferdig at det finnes mange bilder av Jesus, men ikke av Muhammed. Det er trist. Derfor har jeg tilvirket en tegning av ham. Ble ganske fornøyd. Skikkelig tøff type, synes jeg. Litt som en slags superhelt.

Men altså, jeg har begynt med selvstudier. Jeg vil jo bli muhammedaner. Jeg har vært på biblioteket flere ganger og bladd i mange bøker og sånn … Koranen og andre skrifter og kilder. Må si jeg ble litt forbauset av all volden og drapene. Muhammed var ganske streng, han gikk ikke av veien for et drap, eller flere … avhugging av hoder og hender og sånn … men det var jo en annen tid den gangen … det var jo gamledager … og de som fikk hodene kappet av, var nok ikke mors beste barn, og de fikk seg nok en lærepenge de aldri glemte.
Det er litt vold i dag også, har jeg skjønt. Ekte muhammedanere skal visst drepe vantro, de som ikke tror noe særlig på Muhammed. Jeg leste og lærte at frafalne, de som slutter å være muhammedanere, skal dø… og det er muhammedanernes plikt å gjøre det, drepe de som ikke tror på Muhammed.
Litt strengt, ja. Jeg skvatt litt og tenkte at dette er ganske alvorlig; hvis jeg blir muhammedaner og ombestemmer meg og ikke vil være muhammedaner lenger, ja… så er jeg visst fritt vilt, akkurat som elger i slutten av september. Kanskje jeg må flytte til Vadsø.
Det vil jeg ikke. Jeg leste videre. Da jeg leste om hvordan muhammedanerdamer skal behandles, ble jeg glad for at jeg ikke er gift. Innerst inne synes jeg kanskje ikke muhammedanere er så snille mot damene sine, men religion er religion og Koranen er Koranen og sånn er det, og noe må man jo holde fast ved, ellers går det jo helt galt… og jeg forstår jo det dærre med ære og respekt og sånn, at kvinner må kle på seg ordentlig, dekke seg til og ikke friste andre menn, slik at de kanskje får sånn “tøysetiss”, som noen sa før i tiden. Sier seg selv, det.
Jeg er blitt kjent med en gammel muhammedaner på biblioteket, han sier mye rart som jeg ikke forstår. Da jeg spurte om dette med vold og drap og muhammedanisme, svarte han med å snakke masse frem og tilbake, opp og ned og på kryss og tvers og diagonalt. Jeg ble litt svimmel og måtte sette meg ned.
Han sa at muhammedanisme er kjærlighetens religion, og at Allah er stor og elsker alle. Han sa det uten smil og litt strengt. Jeg syntes det var litt rart. Det forvirret meg litt, og jeg sa at Allah er vel ikke så veldig glad i de som ikke tror på ham og Muhammed. Da sa han at det stemmer, men at Allah uansett er størst og best.
Men hva med selvmordsbombere og terrorister og sånn? Da sa han mye som jeg bare forsto i underkant av halvparten av, men jeg ble ganske beroliget, og han sa allahu akbar ganske høyt, og jeg følte meg ganske inkludert … og det er fint.
Jeg nevnte for ham at alle i gata der jeg bor ikke tror så mye på Muhammed. Jeg spurte om det var slik at jeg burde drepe dem alle. Da sa han at det er for tidlig, kanskje en annen gang, og jeg ble ikke noe klokere av det, men jeg er glad for at det ikke haster så fælt. Jeg tror ikke jeg hadde greid noe slikt… jeg liker naboene mine og har ikke noe våpen og sånne bomber som noen uvørne muhammedanere bruker når de blir sinte. Dessuten aner jeg ikke hvordan slike innretninger brukes, men disse erfarne muslimene har sikkert skikkelige bruksanvisninger, det tror jeg.
Vel, nå har jeg ikke tid til å skrive mer. Skriver mer en annen dag. Kanskje i morra … insha’Allah.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Stortinget mottok to meldinger. Én er ikke offentlig kjent, den andre: “noen av dere er greie ikke gå til Stortinget klokken 10 i morgen”
Meldingene, sendt via 4chan, ble oppfattet som bombetrussel. Politiet rykket ut og sperret av stortingsbygningen. Ingen fikk forlate det, ingen ankomme.

Man må undres: Hvorfor får ikke allmennheten vite hva som sto i begge disse meldingene? Det har stor interesse for allmennheten.
Nåvel, la oss se litt på meldingen som er gjort kjent for oss. Avsenderen starter setningen med n, altså liten bokstav. Som alle vet, er det ikke normativt. Setninger starter med stor bokstav. Det er pensum i barneskolen.
Avsender burde plugget inn et komma og tastet punktum til slutt:
“Noen av er dere er greie, ikke gå til Stortinget klokken 10 i morgen.”
Til avsenders gunst skal nevnes at ingen av ordene brukt er galt stavet og parlamentet vårt er tastet med stor s – altså S. Veldig bra.
Kan denne lille beskjeden til Stortinget si noe sikkert om avsenderen. Nææ.. egentlig ikke, men ettersom politiet ikke vil opplyse oss, er man henvist til spekulasjoner og gjetninger.
Det kan være tale om ei rampejente i tenårene, eller gutt … uten annet motiv enn lyst til å lage litt baluba, få ting til å skje, generere nyhetsstoff som vil fylle aviser, radio og TV en onsdag i april.
Kanskje er det snakk om en person som representerer særinteresser og synes stortingsrepresentantene er dumme og ikke skjønner hva vanlig folk sliter med? Eksempler:
Lastebilsjåfører som er drittlei kjipe kjøre- og hviletidsbestemmelser og vil kjøre lastebilene så lenge de vil uten at noen bryr seg.
Lærere som er drittlei av at vanartede elever terroriserer skolen og mener at regjeringens forslag til endring av opplæringslovens paragraf 9a er altfor veik.
En hemmelig forbund av tidligere Unge Venstre-medlemmer som, oppildnet av Tysklands nylige legalisering av cannabis, ville sende et signal til Stortinget om å skjerpe seg og gjøre det samme som tyskerne, slik at man i fred og ro og i full offentlighet kan fyre opp en tjall uten at snuten bryr seg.
Ikke dårlige forslag, dette … om jeg får være litt selvtilfreds, men kanskje ikke så sannsynlige.
Hva om det er tale om en person som virkelig mener alvor, som synes demokrati er no’ ordentlig dritt, hvilket avleder: Hvem i dagens Norge er minst betatt av demokratisk styre… ja, kanskje simpelthen hater det?
La oss være ærlige … jeg tror de flestes tanker går i retning muslimer. Jeg tror ikke muslimer flest i Norge sysler med planer om å styrte folkestyret vårt, innføre sharia og arrangere offentlige halshugginger av jøder og andre vantro på Eidsvolls plass etter fredagsbønnen, men det finnes gærne muslimer hist og her; ikke for moro skyld at bevæpnet politi holdt et øye med kirkene våre i påsken.
La oss si at avsenderen er en muslim som har lest mye i Koranen og kommet helt ut kurs, men likevel har et godt øye til noen på Stortinget (“noen av dere er greie”) og ville at de skulle holde seg hjemme fra jobben i går.
Hvem er de greie? Ikke FrP… frepperne er skeptiske til altfor mangfoldig multikultur og ække så glade i islam. Nei, jeg tror “de greie” er representantene på venstresiden… Rødt, SV og venstrefløyen i Arbeiderpartiet… det er jo blant raddisene muslimene har sine trofaste venner, men muslimenes aller beste venn på Stortinget er ikke lenger på Stortinget. Noen mener det er bra.. hvis Karin Andersen (SV) hadde fått bestemme, hadde vi hatt like mange muslimer Norge som det hver september er epler i Hardanger.

Zaniar Matapour er klin kokos… sett i et vestlig, sivilisert og opplyst perspektiv, derom ingen tvil, men Oslo tingrett bestreber mer presisjon:
Var Matapour sinnssyk da han ropte allahu akbar og gikk amok med automatvåpen utenfor London Pub 25. juni 2022, drepte to mennesker og skadet 23? Hvis ja: Tvungent psykisk helsevern. Nei: En hel haug år i spjeldet.
Tre rettspsykiatrisk sakkyndige har observert og vurdert Matapour. Psykologspesialistene Pål Grøndahl og Knut-Petter Sætre mener at tiltalte har en personlighetsforstyrrelse, men er frisk nok til straff.
Den tredje, psykiater Synne Sørheim, mener Matapour er paranoid schizofren, således ikke strafferettslig tilregnelig og må underlegges tvungent psykisk helsevern.

Ikke så underlig at en persons sinnelag og sjelsliv vurderes ulikt. Psykologi og psykiatri er ikke eksakte, vitenskapelige disipliner. Hva om man overlater til Stortinget å stemme over Matapours mentale tilstand i gjerningsøyeblikket? Ja, kanskje er historien om Matapour mer politisk enn vi tror.
Lenge siden begrepet fargerikt fellesskap var i alminnelig bruk, mange har nok innsett at innvandringen fra ikke-vestlige land ikke er uproblematisk, og at Norge kanskje er blitt i fargerikeste laget.
Multikulturalisme er ennå noenlunde gangbart begrep hist og her, men omstridt .. især den normative varianten, som foreskriver veldig mangfoldig mangfold, masse identitetspolitikk og svært høy toleranse for det absolutt intolerante… ja, omtrent som Sverige siste 40 år.
Hvordan hadde Stortingets 169 representanter stemt? Matapour tilregnelig, eller ei.
Venstresiden i Norge er svært betatt av tanken om multikultur og synes ikke det er så hyggelig å snakke om problematiske sider ved islam. SV og de fleste Arbeiderparti-representantene ville nok stemt utilregnelig; de vil jo nødig erkjenne at Matapours tro utgjør en generell trussel mot vantro nordmenn og død og pine for homofile.
Rødt? Kommunistene er jo ikke tilregnelige og ville trolig stemt for at Matapour heller ikke er det.
Fremskrittspartiets representanter vil trolig hevde at Matapour er tilregnelig i aller høyeste grad og bare handlet henhold til troen sin og hans opprinnelseslands strafferettslige innstilling til homofili: Dødsstraff.
Mange av Høyres representanter vil nok slutte seg til FrPs argumenter, men noen av dem er kanskje så livsfjerne at de stemmer utilregnelig, avledet av ønskedrømmen om at flyktninger fra Somalia, Afghanistan, Syria, Iran og andre muslimske land etter bare to år i Norge vil være omtrent som dem selv og gå på ski til Kikut hver søndag, ikledd nikkers og anorakk med KvikkLunsj i lomma.
Venstre? Umulig å forutsi… man vet jo aldri hvor og når haren hopper.
Kristelig folkeparti? Ikke godt å si, men partileder Olaug Bollestad er veeeldig tolerant, hun vil neppe bidra til å krenke muslimer ved å mene at Matapours handlinger har noe med islam å gjøre. Hun vil stemme utilregnelig og argumentere for at resten av KrF gjør det samme.
Senterpartiet? Vanskelig, men jeg er ganske sikker på at realpolitiker Ola Borten Moe vil stemme tilregnelig. Jeg er like sikker på at Åslaug Sem-Jacobsen vil stemme utilregnelig.
Hva med stortingspresident Masud Gharahkhani? Hva ville han stemt… tilregnelig, eller ikke?
Vel, Gharahkhani er muslim og har, som Matapour, opprinnelse fra Iran. I intervju med VG 25. juni 2022, straks etter skytingen utenfor London Pub, uttalte han til VG at Matapours handling ikke kan knyttes til islam:
“Hat er hat og har ikke noe med religion og bakgrunn å gjøre.”
Masud Gharahkhani hadde nok stemt utilregnelig.

Til dere ytterst få som leser dette: God, konservativ påske:)

Litt av en friskus, denne Zaniar Matapour. Med hele trynet gjengrodd av ganske ekkelt skjegg sitter han helt taus på tiltalebenken. Han nekter å forklare seg. Ingen tegn til minste snev av anger. Han nekter straffskyld. Nekter å reise seg for retten….men han skapte rettshistorie da han på rettens første dag ville belære dommeren om hva som sømmer seg i den muslimske fastemåneden:
“Hvorfor gjennomføres dette opplegget under ramadan og fredager som er svært viktige for muslimer samtidig som det er pause under jødiske og kristne merkedager som lørdag og søndag for eksempel påske?”

Jeg måtte nesten le… ikke bare nesten. Jeg lo. Kanskje tror Matapour at sentrale aktører i Oslo tingrett er rammet av den fæle lidelsen som muslimer ynder å benevne islamofobi. Jeg for min del tror retten har berammet saken i henhold til straffeprosessloven, og i den er ikke ramadan nevnt.
Litt morsomt er det imidlertid, at omstendighetene stablet seg således at rettssaken startet to dager inn i fasten. Den skal vare ut hele denne hellige tiden og vel så det. Matapour skal sitte i Oslo tingrett mens resten av muslimene her til lands feirer id. Saken tar ikke slutt før 16. mai… og det er bra, for da skal vi som er glade i Norge forberede oss til dagen etter – som representerer omtrent det stikk motsatte av det Matapour står for.
Ramadan gjør meg nervøs, hvert år. Muslimene påfører seg spiseforstyrrelser, de spiser bare når de ikke kan skjelne en hvit tråd fra en svart, hvilket ikke er i tråd med Helsedirektoratets kostholdsråd.
Uten mat og drikke duger hjernen ikke, sies det muntert blant kostholdseksperter som er gla’ i rim .. og det er no’ i det. Blodsukkeret synker som en skiftenøkkel, humøret blir uggent og etterhånden må en påregne kognitiv svikt.
Dårlig humør, redusert hjerneaktivitet og islamsk tro .. ehh… ugrei kombinasjon, som lett kan medføre at noen kommer helt ut av kurs, anskaffer en selvmordsvest og sprenger seg selv og et par snes uskyldige, sakesløse medmennesker flere hundre meter opp i vårluften.
Nåvel, la oss håpe det beste. Vi får trøste oss med at mange muslimer driter i fasten og stapper i seg kebab i smug og dølgsmål.

Mange lurer på hva som går av mennesker som gir seg til å skyte og drepe helt uskyldige mennesker, slik Zaniar Matapour gjorde en vakker juninatt i 2022 … og hvordan er det mulig å fremstå så kald og uttrykksløs i retten, endatil være så frekk å belære retten om ramadan og hvor uhørt det er å plage skikkelige muslimer med rettergang i denne hellige fastetid.
Oslo tingrett er også usikker på Matapours mentale tilstand. Tre sakkyndige har vurdert ham. To av dem mener han er strafferettslig tilregnelig, én mener han har en diagnose. Retten må konkludere – tilregnelig, eller ikke.
Noen har antydet at Matapour er et mysterium, de kan ikke forstå hvordan det er mulig å handle slik han gjorde.

Jeg tror ikke Zaniar Matapour er i nærheten av være mysteriøs. Jeg tro han er et ganske enkelt kasus. Han er muslim, simpelthen… og alle vet at noen muslimer tar Koranen helt bokstavelig, og da er det ikke særlig hyggelig å være i nærheten … selvmordsbombing, terroranslag, halshugging, drap på kvinner som ikke liker å gå med hijab og en hel haug andre uhyggeligheter.
Det som gjør Matapour spesiell, er at han bor i Norge og gjorde det han gjorde i Oslo. En opiumsvalmue vil stikke seg ut i et rosebed i Molde, men en opiumsvalmue vil bare være en av mange i en opiumsåker i Afghanistan, eller et annet muslimsk land. Kan virke som Matapour har et spesielt horn i siden til homofile, men det er ikke uvanlig blant muslimer. Hadde han bodd i Iran, ville han bare vært én av mange som liker å skyve homofile menn ut fra høye bygninger.
Jeg tror Matapour er en enfoldig fyr hvis tanker og meninger ikke skiller seg nevneverdig fra likesinnedes. Jeg tror hans “diagnose” kan skrives slik: Dyrkelse av profeten Muhammed og tro på Allah.
Matapour angrer intet. Hans opptreden i retten tyder på selvsikkert retthaveri, men kanskje sørger han over at han ikke selv døde 25. juni, for da hadde han sikkert kommet til Jannah (den muslimske himmelen), der 72 kåte jomfruer ligger klare, til evig disposisjon for hellige krigere – som av Allah er skjenket ereksjon til evig tid.

Zaniar Matapour hadde noe på sitt lille hjerte før saken mot ham kom i gang tidlig i går. Dommeren ville ha formalia bragt på det rene, men Matapour ville si noe først. Han insisterte. Han fikk tillatelse. Med røst ganske typisk for muslimer som liker å drepe vantro – herunder i høyeste grad homofile – ytret han:
“Hvorfor gjennomføres dette opplegget under ramadan og fredager som er svært viktige for muslimer samtidig som det er pause under jødiske og kristne merkedager som lørdag og søndag for eksempel påske?”
Mange hvite, etnisk norske nordmenn synes nok denne innvendingen var i stiveste laget, men kan man egentlig vente annet, og er ikke Matapour inn på no’? For det det er jo slik her til lands at islam er blitt en slags uangripelighet, noe ytterst verneverdig som ikke må kritiseres … og muslimer behandles med silkehansker. De fleste her til lands går på tå hev og vil ikke – eller tør ikke – si, eller gjøre noe som kan krenke muslimers tandre følelsesliv, som er nært knyttet til tilbedelsen av Muhammed, som i alle henseender var litt av en kødd.
Nei, nå skriver jeg meg helt bort. Det er egentlig Matapours skjegg jeg vil skrive om. Alle vet at muslimske menns skjegglengde er direkte proporsjonal med drapslyst – jo lengre skjegg, desto mer lyst til å drepe.
Nå har Matapour like stort og langt skjegg som Arfan Bhatti og mullah Krekar, men da han utenfor London Pub 25. juni 2002 skjøt omkring seg med automatvåpen, drepte to mennesker og skadet 23 … ja, da var skjegget hans ganske moderat, hvilket kan tyde på at skjegglengden kan ha mindre betydning for utvikling av radikale tanker enn tidligere antatt… ja, jeg vet ikke. Selv pleier jeg barbere meg ganske hyppig, og jeg har aldri har viklet meg inn i ytterliggående, beksvarte tanker om død og pine… jeg vet ikke, jeg … vrient tema, dette. Vanskelig å si noe sikkert hertil, men la meg dele med dere en ganske skremmende opplevelse jeg hadde for noen år siden, som jeg laget en tekst av og publiserte her for Gud vet hvor mange år siden. Ettersom det snart er sommer og reprisetid, republiserer jeg:

PÅ NÆRE NIPPET
Ikke lenge siden det var svært populært blant unge menn å spare til skjegg, ikke bare ukegamle skjeggstubber … nei, skikkelig svært skjegg, stort nok til å smugle hasjklumper i, forbi tollbetjenter på Gardermoen. La meg fortelle en liten historie som jeg tror kan tjene til ettertanke og refleksjon blant menn som spinker og sparer til skjegg:
For noen år siden var en venninne av meg og jeg på besøk hos hennes familie, ganske langt nord i landet. Jeg hilste på familien og fikk servert noe de kalte “boknafesk”, som jeg såvidt orket spise. Jeg kunne ikke forstå at noen ville spise sånt når havet bare er noen få ølflaskekast fra spisebordet og far i huset er fisker. Vel, jeg holdt mine tanker innvortes og sverget på at jeg aldri mer skulle spise slikt griseri.

Dette var i en av Norges fineste regioner. Jeg ville jo aldri bodd der, ærru gæærn … det er et sted som gjør seg best på postkort, således slipper man å kle på seg lag på lag, og man blir ikke revet overende av vind fra vest – som er silet gjennom svære stativer med ekkel tørrfisk.
Vel vel, la meg nærme meg poenget: På Gardermoen ble jeg sikkerhetssjekket, jeg ble fratatt barberskummet mitt. Ble jeg grinete? Jepp. Jeg fortalte sikkerhetsfolkene at slike barberskumbokser ikke vokser på trær overalt i Norge. Jeg fikk rett. Familien til min venninne bodde riktignok ved en riksvei, men det var inni granskauen langt til nærmeste butikk som kunne tenkes å ha barberskum i sitt sortiment.
Jeg er en ganske beskjeden og forsiktig kar som ikke maser og uavlatelig gjør alle omkring meg oppmerksom på mine minste behov. Jeg ventet i stedet, på at noen i familien ville bestemme seg for å kjøre avsted for å handle noen dagligvarer, slik at jeg kunne legge ved en bestilling på barberskum. Men tiden gikk, minutter ble til timer som ble til døgn, som ble nesten en uke. De siste par dagene hadde jeg merket en slags forandring, på meg selv – i hodet mitt. Det kjentes som om hjernemassens kjernetemperatur var øket, noen få grader. Jeg merket at jeg var blitt litt mutt, ble fort irritert og sur.
I familiens peisestue var opphengt et bilde av Jesus med sine disipler samlet til det siste måltidet. Jeg har sett mange varianter av da Vincis Nattverden, men denne gangen ble jeg provosert, merket at temperaturen i hodet økte umiddelbart og jeg ble svimmel. Hva er det som skjer? Jeg ble urolig og forestilte meg en hurtigvoksende hjernesvulst som sakte, men sikkert gjorde det av med forstanden min. Var jeg simpelthen i ferd med å bli forrykt?
Noen timer senere var det middag og min venninne, la oss kalle henne B, hadde på en trang topp med ganske drøy utringning, i tillegg syntes puppevortene ganske tydelig. Jeg registrerte at jeg hardnet litt nedentil, men jeg merket enda bedre sinnet som utviklet seg mellom ørene.
– Du kan da ikke gå slik, sa jeg i en ganske stram tone, slo ut med hendene og nikket i retning av muggene hennes.
– Ta på deg en strikkejakke, eller noe sånt.
B så rart på meg og prøvde å si noe, men hun fikk det ikke til. Hun vendte seg om for å gå. Jeg grep tak i henne, ganske hardt. Jeg repeterte mitt imperativ, men hun vred seg løs og ble borte. Jeg prøvde å si faen i helvete, men fikk det ikke til. Jeg var fortvilet og dro meg litt i ansiktet og merket at skjegget hadde vokst ganske mye – lenger enn noen gang før. Jeg liker ikke skjegg så godt. Jeg følte meg uvel. Gikk og la meg.
Jeg ble vekket til middag. Svinestek. Jeg ble glad, men det varte bare noen sekunder. Så ble jeg sint og følte meg ganske uggen. Jeg sa at jeg ikke var sulten, jeg fremholdt videre at jeg ville gå meg en tur. Det gjorde jeg. Jeg tasset avsted på den gudsforlatte riksveien og så en dame komme imot, med noe som lignet en Jack Russel i enden av et bånd. Først ble jeg oppstemt, jeg liker terriere… men straks etter kjente jeg sterk hodepine. Bikkja så på meg, og jeg kan sverge på at det lyste ondskap ut av øynene på drittbikkja. Jeg ville gå utenom de to, men damen – som sikkert var vant til at alle likte fillebikkja hennes – var kanskje kontaktsøkende, hva vet jeg … hun ville sikkert bare slå av en prat. Nærmest i bevisstløs tilstand utbrøt jeg:
– Allahu Akbar!!!
Damen skvatt til og dro i båndet. Hun endret kurs, akselererte og gikk forbi. Sant å si var jeg ganske paff. Men det underlige var at jeg følte jeg hadde oppført meg helt korrekt. Jeg kunne ikke forklare det for meg selv. Jeg gikk videre og syntes alt var underlig, fjellene så ut som gigantiske sanddyner, og en passerende brun Ford lignet en kamel. Jeg gned gluggene og tenkte at jeg blir mindre og mindre meg selv og mer og mer en annen.
Det skulle være grillfest i hagen til Bs foreldre. Kan ikke si jeg gledet meg, men jeg måtte. Et gammelt oljefat splittet på langs tjente som grill. Mange mennesker, ikke bare Bs familie, men venner og bekjente, også … og noen naboer. Kvinner og menn i alle aldre. Jeg syntes alle damene så ut som lause tøyter – horete, for å si det like ut. Jeg mistrivdes og ble rett og slett forbanna da noen stakk til meg en boks Mack-øl.
– Næmen … Torjus, du som e så gla’ i øl. Ka e det, spurte B.
Jeg hørte nesten ikke hva hun sa, men jeg registrerte kjolen hennes som hadde splitt langt oppover venstre lår, og utringingen var så drøy at hun like gjerne kunne gått i bar overkropp. Hun hadde rotet masse omkring i sminkepungen. Kort tastet: Hun så ut som en hardkokt gatetøs.
Jeg gikk omveier forbi svinekjøtt og bacon, men jeg var sulten og fikk i meg litt lammekjøtt. Stemningen var løftet, for å si det mildt, og det irriterte meg kraftig. Høylydt latter, glade stemmer og prima humør overalt. Løssluppenhet, bar hud, utålelig og overfladisk letthet alle vegne. Da en i selskapet ytret seg humoristisk om religion, terror og sånn, ble jeg meeeget krenket og fikk øyeblikkelig lyst til å tenne en hjemmelaget bombe og sprenge oss alle langt opp i nordlandslufta.
– Ska du ikkje ha litt vin, spurte B.
– Nei, svarte jeg surt.
Men hun drakk og sendte meg lumre soveromsblikk. Jeg ble svært opprørt, henimot syk av tanken på de unevnelige og inni granskauen grisete handlingene jeg inntil da hadde utført med liv og lyst – utenfor ekteskapet. Jeg hadde dessuten de siste dagene utviklet en nokså skarp luktesans og kunne mer enn sanse at det sydet og kokte i Bs underliv – menstruasjon like om hjørnet. Jeg tenkte på alt det ekle blodet. Overhåndtagende kvalme, og jeg måtte nesten spy.
Allah for alle penga, ropte jeg inni meg og strøk meg over skjegget. Det var da jeg skjønte det: Jeg hadde konvertert og blitt muslim, uten å merke det … trolig forårsaket av kraftig skjeggvekst og mangel på Gillette.
Bs søster dukket plutselig opp med en barberskumboks i lanken og sa:
– Sjå her … fekk låne av nabo’n.
Først ble jeg fornærmet og sint, fikk lyst til å tenne en lunte tilkoblet en liten atombombe plassert i en turban jeg hadde planlagt å kjøpe på nettet , men jeg hadde ikke slikt for hånden, og synet av barberskumboksen utløste gamle signaler i hjernen min.
En halvtime senere strøk jeg håndflaten friksjonsløst over kinnet og tenkte:
Du slette tid og faen i helvete. Det var på nære nippet. Forpulte flyplasser…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

“Vi har alle et ansvar for å bekjempe ekstremisme og radikalisering i fellesskap. Dette handler ikke om politiske skillelinjer, men å ta konkrete grep for å forhindre rekruttering til ekstreme miljøer”, sa statsminister Jonas Gahr Støre sist fredag.
Anledningen var lansering av Ekstremismekommisjonens rapport, inneholdende 500 sider. Tittelen er så lang og klønete at jeg har glemt den.
Nåvel, samma det… men jeg forstår felles ansvar slik:
Alle i Norge bør varsle myndighetene hvis man sanser personer eller grupper i samfunnet som nærer ekstreme tanker som kan anspore til grov vold, eller storstilte terrorhandlinger … herunder også mennesker som i skrift og tale forsøker å tildekke realiteter, unnfly harde fakta og konstruere en erstatningsvirkelighet som oppildner tvilsomme eksistenser til å holde frem som før og kanskje utføre handlinger vi ikke har lyst til forestille oss.
Jeg tar ansvar her og nå. La meg advare mot denne karen:

Litt av en type. Han heter Christopher Rettedal Fardan og er ansatt som forsker ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX), underlagt Universitetet i Oslo.
Forskere – uansett fagfelt – skal bestrebe seg på å søke sannhet, eller det som virker mest sant – sett hen til tidligere kunnskap. Fardan er av annen støpning. Den siste dagen i februar fikk han i Aftenposten en kronikk på trykk, under denne tittelen:
“Æresvold” skyldes hverken islam eller muslimer
Du slette tid, tenkte jeg.. hva faen er dette? Jeg begynte å lese brødteksten og trodde nesten ikke egne netthinner.
Mine tanker gikk straks til George Orwell og hans bok 1984 (utgitt 1949). Mellom permene dikter Orwell opp en fiksjonell dystopi som kan virke fjern og urealistisk, men det var den egentlig ikke. Mange av førsteutgavens lesere forsto at Orwell var sterkt inspirert av Stalins skrekk og gru-regime i Sovjetunionen.
Winston Smith er bokens hovedperson og arbeider – ganske uinspirert – i Sannhetsministeriet, som titt og ofte serverer befolkningen absurditeter som:
Frihet er trelldom
Krig er fred
Uvitenhet er styrke
Christopher R. Fardan synes heller ikke å være nevneverdig opptatt av hva som er sant. I sin kronikk tar han flere hundre kilometers avstand fra påstanden om at æresvold har noe med islam og muslimer å gjøre. Han plasserer begrepet æresvold mellom anførselstegn og forsøker således å få leserne til å tro at muslimer er akkurat som hvite og snart påskebrune nordmenn.
Fardan liker ikke NRKs programserie Ære og skriver:
“Dessverre er det som kunne vært en viktig diskusjon om vold i nære relasjoner, blitt redusert til enda en debatt om islam. Det virker rasistisk mot muslimske minoriteter.”
Gudbedre, det er forskjell på rasisme og fremleggelse av fakta. Alle som leser aviser, ser på fjernsyn, hører på radio, tar en titt på norsk kriminalitetsstatistikk og holder seg noenlunde orientert, vet at muslimer fillebanker både kone og døtre og i siste instans dreper dem – for å opprettholde ære og respekt.
Fardar anerkjenner ikke ordet æresvold, han mener at slag og spark og drap utløst av æresfølelse og ønske om respekt ikke særpreger muslimer og islamsk kultur. Av dette må utledes at jeg – som hvit, etnisk nordmann (og stolt av det) – i like stor, eller liten grad som muslimer er troende til å banke opp mine to døtre – hvis de på en eller annen måte skulle komme til å krenke min dyrebare ære.
I tillegg til å ikke bry seg om fakta og realiteter, skriver han ikke glitrende godt … det er greit, han er ikke alene om det, men stedvis i teksten lurer jeg på om Fardan er rekti’ navla. Et tekstutdrag:
“Videre trekkes det frem at «æreskriminalitet» begås av mennesker med bakgrunn fra muslimske majoritetsland som Syria, Somalia, Irak, Pakistan og Afghanistan. Dette er imidlertid stater som skårer dårlig på islamske verdier, som velfungerende institusjoner, økonomisk frihet, menneskerettigheter og gode internasjonale relasjoner. Faktisk mener forskere at land som Norge best reflekterer læren i Koranen og hadithene.”
Splitte mine bramseil, her er mye å ta tak i. La meg nøye meg med å påpeke at velfungerende institusjoner, økonomisk frihet, menneskerettigheter og gode internasjonale relasjoner ikke er kjennetegn ved muslimske stater – eksempelvis Pakistan, der man ikke kan avvikle valg uten at to snes mennesker blir avlivet… eller Irak, der myndighetene mer enn gjerne halshugger mennesker som ikke tror no’ særlig på Muhammed.
Senere i teksten refererer Fardar til en holdningsundersøkelse hvori følgende funn:
Hver tredje person i Norge mener at muslimer ikke passer inn i et moderne vestlig samfunn.
Muslimer er en trussel mot norsk kultur.
Én av fire mener muslimer er mer voldelige enn andre.
Fardan mener at disse holdningene skyldes fordommer. Tja, nuomstunder er det helt vanlig å forveksle fordommer og fakta, det er så å si tidens melodi, men det kan tenkes at menneskene spurt i denne undersøkelsen de siste tyve årene har lest både norske og utenlandske aviser, sett på TV, hørt på radio og har dannet seg meninger basert på faktuell kunnskap.
En venn av meg undret seg over hvordan det gikk til at Aftenposten kunne finne på å trykke Fardans aparte tekst. Han syntes det fikk være måte på til visvas og abrakadabra i Norges største avis.
Vel, det er ytringsfrihet i Norge og man har bare godt av å lese og høre andres meninger om mangt og meget, selv om de er basert på irreversible, gampesvære vrangforestillinger dyppet i en saus av sosiologisk kvidderkvadder.  Jeg synes Aftenposten gjorde en god redaksjonell vurdering, kanskje i folkeopplysningsøyemed. Nå vet vi hva en forsker ved C-REX er god for.
Såvidt jeg vet er Tore Bjørgo leder ved C-REX. Kanskje han ble fly forbanna og kalte Fardan inn på teppet:
– Fy fa’an i svarteste helvete, Fardan. Du skjemmer oss ut. Er du klar over at C-REX ligger tynt an, finansieringen tar slutt om to år. Vi trenger friske penger, og den kronikken din er ingen god søknad. Du må faen meg skjerpe deg, gutt. Du skal være ekstremismeforsker… ikke ekstrem forsker.

Appendiks: Utelukkes kan ikke at Bjørgo ga grønt lys for Fardans kronikk. I så fall: Se bort fra denne tekstens avslutning.

Det er baluba i by’n der jeg bor. Tirsdag denne uken vedtok ikke kommunestyret å bare ta imot flyktninger fra Ukraina … nei, kommunestyret vedtok forslag om å be Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) prioritere ukrainske flyktninger fremfor andre. Flertallet i kommunestyret – Høyre, FRp, KrF og Pensjonistpartiet foretrekker altså ukrainere fremfor flyktninger fra Midt-Østen og Afrika.
Dette ble for mye for noen.
Ifølge avisen Drammens Tidende brast flere i gråt da vedtaket ble fattet tirsdag kveld, deriblant Turid Solberg Thomassen i KrF. Hun stemte motvillig ja til forslaget, som hun mener bygger på “rasistisk tankegang”. Hun skylder på de fæle folka i FrP, som i dagene før skal ha presset henne … og hun som “skulle vært på hytta”. Nå har hun “vondt langt inn i sjela”, er plaget av “kvalme” og kanskje gråter hun ennå.

Gråt er kvinners vis, litt mer overraskende var det at også Senterpartiets gruppeleder Simon Sebastian Nordanger begynte å gråte, av samme grunn. Hertil må nevnes at Nordanger snart er 33 år, har masse skjegg og veier rundelig anslått 120 kilo.

En og annen mener kanskje at politikere som begynner å grine av politiske vedtak, ikke bør være politikere, men allerede dagen etter hadde Nordanger tørket kinnene, kanskje var det tale om krokodilletårer… anyway, han tok seg til politistasjonen og anmeldte Drammen kommune for brudd på diskrimineringsloven og grunnlovens paragraf 98.
Han håper på rask og seriøs behandling av anmeldelsen og mener at vedtaket viser en “tragisk og trist utvikling for Drammen”.
Det kan imidlertid tenkes at Høyre, FrP, KrF (foruten Thomassen) og Pensjonistpartiet mener at utviklingen i Drammen allerede er trist og tragisk, og at hvis byen tilføres mange flere rettroende muslimer… ja, så blir det flere slag og spark, flere knivstikkinger og ran på åpen gate, mer æresvold, flere skolebranner og tilfeller av skadeverk, mer sosial kontroll, flere tvangsekteskap.. og noen av vil sikkert henvise til franske og svenske tilstander og Brochmann II-utvalgets tvil om Norge i fremtiden vil ligne dagens Norge, herunder Drammen.