Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Hjernen er en underlig dings. Forleden dag slo en tanke meg, uten forvarsel: Bør jeg kjøpe tøymykner?
Jeg ble ganske forferdet. Sjokkert. Jeg har aldri brukt tøymykner. Aldri. Hvorfra kom denne innskytelsen? Etter flere sekunders intens tenkning, var jeg like klok og mer enn ganske forvirret.
Etter en natts drømmer hadde dette tankefrøet spiret og vokst seg til en plante: Er jeg blitt homo?
Det er da ganske spesielt for en voksen, heterofil mann å komme i tanker om å kjøpe tøymykner.
Ettersom det ikke er lenge siden sommeren og sommer er reprisetid – det vet alle – republiserer jeg en liten tekst nedtastet for noen år siden:

HOMO?
Her en dag ryddet jeg og tørket litt støv, kildesorterte søppel, støvsugde, kjøpte roser og puttet dem i en vase med vann.

Jeg ble nokså overrasket … og urolig. Var redd jeg var blitt homo? Jeg oppsøkte fastlegen og sa:
– Jeg frykter at jeg kan ha blitt homo.
– Du slette tid, la meg høre…
Jeg redegjorde kort for mine hjemlige sysler noen dager før.
– Hmmm … ikke bra. Dette er ikke mitt fagfelt, men jeg vet folk sjelden blir homo i din alder. Vanligvis oppdager man sånt langt tidligere, oftest i puberteten. Du ventet besøk, sier du… javel, det er jo formildende omstendighet. Vel vel, vi får snakke om det. Jeg har en test, utviklet ved Harvard på 60-tallet, som jeg har flikket litt på. Jeg stiller deg noen spørsmål. Du skal ikke tenke noe særlig, bare svare så fort du kan.
– Ok.
– Rosa, eller blått. Hva foretrekker du?
– Blått.
– Brad Pitt, eller Angelina Jolie.
– Jolie.
– Du jukser ikke?
– Nei.
– Ford, eller Fiat.
– Ford.
– Amy Winehouse, eller Metallica?
– Winehouse.
– Hva er dette, sa doktor’n og viste et fotografi av en innretning tilvirket i aluminium.
– En dobbel Weber-forgasser… 45 mm, tror jeg. Passer til mange gamle biler.
– Bra. Hest, eller traktor?
– Traktor.
– Har du overrasket deg selv ved kjøpe skjorter med mye mønster og farger og sånn i det siste?
– Nei.
– Hva med woke og mange slags kjønn og klima og sånn. Opptatt av det?
– Nei.
– Biff, eller bønner?
– Biff.
– Øl og fenalår er ennå bærebjelken i kostholdet ditt?
– Jepp.
– Du har ikke begynt å drikke hvitvin?
– Niks.
– Men du får av og til for deg at du skal rydde og pynte hjemme?
– Det har hendt.
– Hmmm… jeg tror du er utenfor fare, sa han og bøyde seg frem, strøk meg over underarmen og sa:
– Jeg er jo ganske kjekk av meg, hva føler du nå?
– Ingenting.
– Bra! Jeg tror du kan slappe av. Skulle du helt uten videre få lyst til å plukke blåveis til våren, får du komme tilbake.
– Tusen takk, doktor. Virkelig snilt av deg å hjelpe meg.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

I dag, for nesten ingen tid siden, ringte jeg Kirkens SOS.
– Kirkens SOS, god dag.
– God dag, jeg heter Torjus Dølo og jeg…

Vi lar det henge i løse luften. Vi sier det er en cliffhanger, som de kaller det i Hollywood og nære omegn.
Da det ble kjent at Donald Trump vant presidentvalget, gikk mange helt av hengslene. Reaksjonene var mangeartede. Noen ble rasende og bablet historieløst om at Trump er den nye Hitler, og at USA nå er omtrent der Tyskland var i 1933, og at denne fæle anarkofabelfantastnazirasistfacismen vil bre seg vidt omkring, over havet til Europa og inn i alle gater, streder og portrom på Grünerløkka.
Andre mistet førligheten i beina, ramlet overende, krøp sammen i fosterstilling, hikstgråt og sank ned i en beksvart depresjon. Der ble de liggende passive en god stund, bortsett fra en og annen selfie tid om annen, som de sendte til gode venner og fikk hjerte-emojier i retur.
Etterhvert stablet de seg på to og ringte krisetelefonene til Kirkens SOS og Mental helse. NRK bragte et ganske morsomt nyhetsinnslag for to dager siden. Generalsekretæren i Kirkens SOS, Lasse Heimdal, fortalte at drøyt en fjerdedel av innringerne de siste dagene var mennesker som måtte ha noen å snakke med – etter det forferdelige valget i USA.
Heimdal fortalte med dyp innlevelse og masse empati om folk som er helt ute av seg, absolutt fortvilet over at Trump i januar neste år vil innta det Det hvite hus… nåtidsfrykt, fremtidsfrykt, spørsmål om nærmeste tilfluktsrom, om det blir krig i Norge nå, eller til uka… og noen spurte om det blir mangel på mat.
Heimdal:
“Det en en allmenn bekymring, det merker vi jo rundt alle lunsjbord i Norge, men for noen blir det så mye utrygghet at de blir ordentlig redde, og kanskje også syke.”

Alle lunsjbord i Norge? Neppe. Hva slags sykdommer.. det sier ikke Heimdal noe om.
Han sier heller ikke noe om hvem som ringer. Man er henvist til gjetninger:
Kan det være representanter fra generasjon Z, de som anløp livet sånn omtrent mellom 1995 og 2010? De er jo noen svært tandre og skjøre organismer, følsomme som mimosaer, går sjelden ut når det regner og mange av dem har ikke kommet til hektene igjen etter koronapandemien.
Kan det være kvinner i overgangsalderen? Her er snakk om hormoner på ville veier, hetetokter, svette i strie strømmer, kognitiv svikt og i de alvorligste tilfeller drapsmodus og opphør av vanlig hjernevirksomhet.
Er det menn? Menn med hår på brøstet, som jobber på anlegg, eller driver skogsdrift? Neppe, men det er kanskje unge menn som er usikre på hvilket kjønn de tilhører i dag, men er ganske sikre på at de like usikre i morra.
Nåvel, la oss oppløse cliffhanger’n:
Jeg fortalte damen i Kirkens SOS at jeg er svært bekymret, ikke så mye for meg selv, men for en svært god venn og barndomskamerat, en jøde med kone og to døtre, ti og tolv år gamle.
– Javel, sa damen.
Videre fortalte jeg om denne familiens frykt for den økende antisemittismen her til lands, frykt for forrykte, propalestinske og voldelige muslimer på gater og streder og deres etnisk norske klakører som skriker “from the river to the sea…” – uten å vite hvilke elv det er snakk om – og “ingen sionister i våre gater”, som betyr portforbud for jøder.
– Ja, det er ikke no’ hyggelig, sa damen.
– Ikke hyggelig i det hele tatt, sa jeg og fortsatte:
– Familien bor i tettbygd strøk i en ganske stor norsk by, men nå vurderer den å flytte.
– Hvor da?
– Til et land der det går an leve uten å frykt for å bli drept, eller slått halvt ihjel. Kanskje helt til Israel.
Det syntes damen var vondt å høre, jeg diktet litt mer før jeg:
– Dette er en tulletelefon. Jeg kjenner ikke en slik familie, men slike familier finnes nok i Norge.
Hun tok mitt lille falskspill med godt humør. Jeg spurte om hvor mange jøder som har ringt Kirkens SOS etter 7. oktober i fjor og uttrykt frykt for liv og lemmer.
– Jeg vet ikke om noen, sa damen.
Jeg takket pent for samtalen og la på.
Poenget med denne teksten?
At de kjøtthuene som angstridd ringer til Kirkens SOS og rapporter om nervesammenbrudd forårsaket av at noen har vunnet et demokratisk valg i et oversjøisk land, bør ta seg en tur ut i virkeligheten og se hva som truer offentlig ro og orden, lov og rett og demokrati i dette landet.
Vi så det i Amsterdam sist torsdag, gjorde vi ikke .. joda, et par hundre muslimer av ymse slag gikk sammen om kollektivt drapsforsøk på tilreisende fans av den israelske fotballklubben Maccabi Tel Aviv. I januar kommer Maccabi Tel Aviv til Aspmyra. Kamp mot Bodø/Glimt. Påregnes må tilreisende muslimer med lystmord i blikket, støttet av Palestina-komiteen med en skau av palestinske flagg.
La oss håpe politiet i Bodø er bedre forberedt enn kollegene var i Amsterdam, at de greier å forhindre det meste av knivstikk, hjernerystelser, beinbrudd, ballespark, istykkerslåtte neser og utslåtte tenner.
Har jeg nevnt noe en venn av meg sa til meg for en tid tilbake? Nei, det har jeg visst glemt i farten. Han sa:
“Islam ække først og fremst en religion, det er en sinnssykdom.”
Jeg tror kanskje han er inne på no’… fortsatt go’ søndag.

Da tyskerne overfalt Nederland i 1940 og okkuperte hele landet, var jødene sjanseløse. Flesteparten av landets 140 000 jøder ble drept, enten i Nederland, eller i utryddelsesleire i Polen. Blant dem var Anne Frank, bosatt med sin familie i Prinsengracht, midt i Amsterdam.
I går kveld ble også jødene overfalt i Amsterdam. Israelske fotballsupportere var kommet til byen for å se sitt lag Maccabi Tel Aviv spille mot Ajax. Men sett slikt… en svær mobb samlet seg for å fortsette der Gestapo og Wehrmacht slapp i 1945.
En hel haug melaninrike muslimer med propalestinsk, morderisk sinnelag gikk løs på de israelske gjestene. De må ha hatt gode “arbeidsforhold”. Fra informert hold: Ti israelere skadet, tre savnet. 62 gærne muslimer arrestert.
I 1940 fantes ikke Israel. Jødene hadde ikke noe trygt sted. Annerledes i dag. Israels statsminister Benjamin Netanyahu er fly forbanna og sørger for at de israelske fotballsupporterne blir fløyet hjem snøggast råd.
I august i år ble det kjent at norske medieaktører vil etablere et nasjonalt senter for kildekritikk.
“Spredning av desinformasjon er en trussel som berører alle deler av samfunnet. Det er behov for en forsterket innsats på dette området. Vi må ta vare på det viktigste vi har, nemlig tilliten til hverandre og demokratiet vårt”, skrev nyhetsdirektør i NRK og styreleder i Faktisk, Helje Solberg, i en pressemelding den gangen.

Men dette koster pæng. Initiativtagerne bak dette sannhetssenteret anslår 70-100 millioner kroner årlig, men det kan da umulig koste så mye penger å skrive en sann og etterrettelig nyhetstittel.
NRK bragte denne nyheten idag:

Fotballrelatert? Gudbedre .. tittelen burde selvsagt vært i henhold til sannheten, eksempelvis:
Jødeforfølgelser i Amsterdam

Ikke godt å si hvor lenge vi har ham. Han er like gammel som faren hans var da han døde og to år eldre enn farfar da han mistet puls og stoffskifte.
En bra mann. Jovvvial, blid, morsom og kul. Jeg tror det norske folk holder meget av ham. Han har vært kongen vår i 33 år og gjort en førsteklasses jobb, men han nærmer seg kongsgjernings slutt. Trist som faen, men sant.
Kong Harald hadde fortjent å slappe av, sitte ved favorittpeisen sin på Kongsseter’n og lese en god bok, nippe til en dobbel whisky, være helt bekymringsløs, glede seg over at Norges kongehus står støtt som Dovre, trygg i forvissning om at Se og Hør ikke har annet kongestoff å publisere enn hva slags kjoler kone og svigerdatter velger å iføre seg ved festlige anledninger.
Kong Harald er en mann som liker å holde seg orientert. Hvis han vil holde seg oppdatert om de nære ting, leser han nok Se og Hør, som her om dagen bragte denne nyhetstittelen om svigersønn Durek: Jeg skulle aldri sugd ham
Gamle menn er ofte konservative, og mange av dem er ikke overstadig betatt av konseptet kukksuging menn imellom. Kan godt tenkes at kong Harald er blant dem.

Han var nok heller ikke så begeistret da Durek for noen år siden, via sin podcast, fortalte alle om sin vane med å råknulle sin Märtha i timevis … uten hverken komme, eller gå.
Ingen pappa liker å høre sin datter omtalt slik. Durek Verrett er forrykt, svigersønn fra helvete, en sikker og henimot utømmelig kilde til ekstremt dårlige nyheter. Kong Harald er maktesløs. Han kan bare sitte der og gremme seg over en datter som ikke hadde vett nok til å inngå ekteskap med en åndsfrisk, normalt fungerende mann oppvokst i et noenlunde møblert hjem.
Ikke sikkert kongen er så fornøyd med sønnen sin heller. Kanskje stiller han seg tvilende til kronprinsens dømmekraft og synes det er vanskelig å forsone seg med at Haakon falt for en blond alenemor på Quartfestivalen i 1999.
Kongen tenker kanskje at Haakon heller burde funnet seg en dannet og søt pike, godt oppdratt, uten barn, fra hovedstadens bedre strøk – slik hans selv gjorde.
Lille Marius var litt av et sjarmtroll den gangen, nå er han et monster. En hardkokt kriminell, som ikke går av veien for å banke opp damer, true folk på livet, rappe motorkjøretøyer, råkjøre, bruke masse narkotika og arrangere heidundrede fyllefester på Skaugum, med gjester som rapper sølvtøy fra kronprinsparets private bolig. Trolig har det ikke vært så mye hurlumhei på Skaugum siden Reichskommisar Terboven bodde der i perioden 1940-45.

Kongen undres nok på hva som skjedde 4. august, og hvor ble det av simkortet til Marius’ mobiltelefon? Da svigerdatteren fikk vite at politiet var på vei for å arrestere sønnen hennes, løp hun straks over til Marius’ bolig og ga seg til å rydde i hu og hast – mens hennes tungt kriminelle sønn sto i dusjen.
Da politiet kom, var Marius Borg Høibys simkort fjernet fra hans mobiltelefon, gitt. Sporløst borte. Høiby avviser å ha fjernet no’ simkort. Så hvem gjorde det? Et mysterium.
Er kongen fly forbanna, fordi det han har jobbet målrettet for i 33 år er sabotert av en gjeng drittunger? Kanskje. Uansett, han har litt av hvert å tenke på. La oss håpe han gjør noen grep og får litt orden i huset sitt før han flytter til Akershus slott, inn i en sarkofag designet av Snøhetta.

Bot 18 000 kroner stor, 21 dagers betinget fengsel – med prøvetid på to år. Slik lyder Oslo tingretts dom. Domfelte er en 51 år gammel mann som i november i fjor tastet dette på facebook:
“I mine øyne er muslimer luft og ikke annet enn plagedyr som bare kan drepes og fjernes”.
Denne setningen ble til som reaksjon på et propalestinsk facebook-innlegg postet av Sofia Rana, som er veeeldig lett å la seg provosere av. Hun er Rødt-politiker, og det er fare for hun blir innvalgt på Stortinget neste høst.
Den 1. januar i år ytret hun seg slik på X, tidligere kjent som Twitter: From the river to the sea, Palestine will be free. From the river to the sea, Palestine will be free. From the river to the sea, Palestine will be free. From the river to the sea, Palestine will be free.

Altså … på rappen fire oppfordringer til folkemord. Alle vet jo at dette slagordet betyr: Utslettelse av Israel og avvikling av jødisk liv i Midt-Østen.
Ingenlunde sjokkerende. Rana er hardkokt kommunist, og alle vet at kommunister ikke går av veien for et folkemord, eller flere … og hva gjelder dagens raddiser, må man nesten si at deres forhold til jødehat er å ligne med det tette og nære båndet mellom gin og tonic.
Vel vel, tilbake til domfellelsen av den 51 å gamle mannen. I retten uttrykte han anger. Han sa at han i gjerningsøyeblikket var midt i en vanskelig periode i livet. Forøvrig gjorde han ingenting for å forsvare sin ytring.
Bendik Falch-Koslung, domfeltes forsvarer, er en flink fyr. Møterett for Høyesterett før fylte 32. Han gjorde sikkert en god jobb, men kanskje han skulle gått nærmere inn på semantikken i tiltaltes 17 ord lange setning.
Tiltalte sidestiller muslimer og luft, og hva er luft? Jo, luft er for det meste en blanding av nitrogen og oksygen – og en liten dæsj argon. Her er tolkningene flere. Man kan selvsagt tenke at tiltalte ikke greier seg uten muslimer, på samme måte som han ikke klarer seg uten luft, men mest sannsynlig er det nok slik at han anser muslimer for å være uten betydning for ham, men det er ikke straffbart.
Så er det ordet plagedyr. Jeg har aldri sett det ordet før. Raske søk både hist og her, deriblant NAOB (Det Norske Akademis ordbok)… men nei, intet plagedyr. Ordet finnes ikke, hvilket utleder: Kan man i en domfellelse legge til grunn et ord som ikke finnes? Videre er det henimot ulaseggjørlig å ikke resonnere slik: Kan noe som ikke finnes drepes og fjernes?
Advokat Falch-Koslung kunne også poengtert tiltaltes bruk av orden kan. Han kunne i retten sagt: “La oss si at tiltalte med plagedyr mener muslimer, vi sier det. Hertil må anføres at muslimer kan drepes, akkurat som alle andre kan drepes. Jeg ber retten notere seg at min klient bare påpekte en objektiv og etterprøvbar sannhet. Min klient brukte ordet kan – ikke må, eller bør.”
Nåvel, Oslo tingrett dømte mannen. 18 00 kroner svir, det … og 21 dagers betinget fengsel ække no’ hyggelig. Jeg har medfølelse for denne mannen, som i retten forklarte at hans ytring ble til i affekt, i ikke ubetydelig monn forårsaket av det bestialske terrorangrepet på jøder sør i Israel 7. oktober i fjor og norske journalisters dekning av udåden.
Kanskje han også ble litt provosert av Moshan Raja – straffedømt flere ganger for vold og narko og i 2015 tildelt utmerkelsen Årets Oslo-borger – som i etterkant av 7. oktober-massakren arrangerte flere propalestinske demonstrasjoner og i offentlighet ga helhjertet støtte til Hamas.

I disse dager virker Moshan Raja mest opptatt av Abid Rajas bok Vår ære og vår frykt. Sist fredag hadde Abid Raja og Knut Gørvell, salgs- og markedsdirektør i Cappelen Damm, et arrangement på biblioteket på Furuset i Oslo. Der skapte Moshan Raja så mye bråk og baluba at politiet måtte gripe inn. Han ble anholdt og bortbragt. Ble han arrestert for ordensforstyrelse? Nix, politiet gjorde et lite sveip i drosjenæringen og kjørte ham hjem. Kanskje tenkte politibetjentene slik: Muslimer liker vold, best å få denne karen hjem i en fart – før han dreper noen.
I PST har noen tenkt mer langsiktig. De anser denne Moshan Raja som livsfarlig og har etablert livvakttjeneste rundt Abid Raja.
Oppsummert: En rabiat Hamas-tilhenger som opptrer truende på et fredelig arrangement blir belønnet med gratis skyss hjem i en komfortabel, stuevarm politibil. Den angrende 51-åringen må betale 18 000 kroner til staten og ryker rett i spjeldet hvis han gjør noe straffbart de neste to årene…

Røft å tilhøre ledersjiktet i Hamas. Jeg har kommet helt ut av tellingen på antallet døde Hamas-bosser. Alle har de dødd en naturlig død … ja, det er jo naturlig å dø når man stiller seg i veien for raketter, bomber og artillerigranater.
Yahya Sinwar fikk en veldig kort karriere øverst i Hamas’ hierarki – bare to og en halv måned. For fire dager siden døde han sittende i en stol i et rom i en bygning i Gaza – der ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Av fotografier ikke alle har sett, ser det ut til at det meste av Sinwars hjernemasse er forsvunnet. Haken har falt ned og man tenker sitt; han skulle ha oppsøkt tannlegen oftere.

Sinwar ble nesten 62 år. Mange mener at han ikke burde blitt så gammel. Noen mener at han aldri skulle vært født, deriblant alle de som mistet sine kjære på Nova-festivalen sør i Israel 7. oktober i fjor. Innpå 1200 mennesker ble drept. 250 ble tatt som gisler og ført til Gaza.
Sinwar var hovedmannen bak dette angrepet. Hvor mange menneskeliv han forøvrig har på samvittigheten, vet ingen – kanskje bortsett fra Allah og Muhammed.
Mange muslimer sørger over Sinwars død… ikke bare muslimer, men også vestlige palestina-fans som synes islamsk terror er storartet og opphøyet gjerning – herunder Palestina-komiteens 12500 medlemmer – men det er ingen grunn til sorg og savn. Etter hva jeg forstår av islamsk teologi, er Sinwar vel ivaretatt. Han har det mye bedre nå. Allah belønner raust de som ber til ham fem ganger daglig og bruker tiden innimellom til drap og voldtekt og andre fanterier. Det er nemlig slik fatt at martyrer straks etter dødsøyeblikket, kanskje ved selvmordsbombeaksjon, oppstiger til den islamske himmelen – jannah.
Der er det fett som bare det. Martyrer blir tatt imot som fyrster, og Allah har ordnet det slik at 72 smellvakre jomfruer står parat og er innstilt på røff og uforpliktende sex døgnet rundt. Denne ordningen gjelder bare for menn, naturligvis. Hva kvinner og barn sysler med i jannah, er ikke kjent for den brede allmue.
Mange vestlige mennesker vil påpeke urettferdigheten i dette arrangementet: Muslimer kommer til himmelen og får opphøyd status som belønning for drap og lemlestelse, mens vi – som strever og baler med gudstroen, holder de ti bud, går i kirken av og til og er så snille vi bare kan – ja, vi kan bare håpe…

Seks år er passert år siden Anne-Elisabeth Hagen forsvant fra sitt hjem i Lørenskog. I dag har påtalemakten henlagt siktelsen mot hennes ektemann Tom Hagen, etter et ganske underlig etterforskningsforløp. Det virker som om politiet har driti seg ut litt.
Ikke første gang politiet i Norge forkludrer drapsetterforskning. Jeg angrer på at jeg ikke sendte politiet en tekst jeg tastet i april 2020. Den kunne kanskje satt politietterforskerne på rett spor:

TOM HAGEN OG TOM HAGEN
Pol’ti har jobbet hardt for å finne ut av hvor det ble av Anne-Elisabeth Hagen, som en høstmorgen i 2018 forsvant som pils på guttetur. Politiet tror ektemannen har drept henne. Men advokaten hans, Svein Holden, mener at politiets fengslingsgrunnlag er tynn suppe.
Kan det tenkes at Holden har rett og at politiet er på villspor, eller er politiet på sporet, men etterforsker ikke bredt nok? Har de undersøkt hypotesen Tom Hagen og Tom Hagen? La meg forklare:
Kanskje er det er slik fatt at forretningsmannen fra Lørenskog i betydelig monn identifiserer seg med rådgiveren til Don Vito Corleone, som også heter Tom Hagen, har advokatbevilling og stillingsbetegnelsen consigliere og nyter høy tillit i Corleone-familien – selv om bare er adoptert og ikke har gener fra Sicilia.

Consigliere Hagen er sindig og saklig, gir gode juridiske råd, men han deltar også i diskusjoner om andre viktige forretningsanliggender, eksempelvis hvem som må bringes til opphør og evig taushet … og hvem som skal gjøre disse “våte jobbene”.
Consigliere Hagen er en kultivert mann som ikke liker rå vold på nært hold, han er da også i den heldige situasjonen at han ikke selv trenger gjøre de ubehagelige jobbene. Han setter dem ut til lojale medlemmer av familieforetagendet… slike som Luca Brasi, Peter Clemenza og Salvatore Tessio, som egenhendig gjør jobbene, eller sørger for at de blir gjort av andre handlekraftige karer med spisskompetanse.
Kan det virkelig være slik at milliardæren fra Lørenskog i mange år har gått litt vill i seg selv, at han det meste av tiden tror han er consigliere Hagen og at han har sett Gudfaren 1, 2 og 3 så mange ganger at han er helt oppslukt  av Corleone-familien og hvordan man kvitter seg med mennesker som forpurrer ens forretningsmessige sysler?
Har politiet sjekket Hagens samling av DVD-filmer, har de undersøkt filmvanene hans på HBO og Netflix? Kanskje han har et hemmelig rom i huset sitt, som politiet ikke har oppdaget, som er stuvende fullt av Gudfaren-effekter og en hel haug bilder av Robert Duvall som consigliere Tom Hagen.
Kan ikke utelukkes at politiet også i dette skumle rommet finner spor av medhjelperne, kanskje en undertegnet kontrakt. Forretningsmann Tom Hagen er nok fortrolig med begrepet outsourcing – i likhet med consigliere Tom Hagen…

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Ser jaggu ut til at vi har fått en internasjonal dag for jødehat – 7. oktober. Norge later til å være helt i teten. Palestinakomiteen – etablert i 1970 av en gjeng raddiser som tre år etter stiftet AKP (ml) … ja, det partiet som tilba Lenin og Stalin og hyllet massedrapsmennene Mao, Pol Pot og alle andre revolusjonære som gjerne ville avlive alle som ikke ønsket seg et ufritt og blodstenkt kommunistisk samfunn – besluttet i god tid før 7. oktober å gjøre dagen til ettårsmarkering for krigen i Gaza og alle de døde sivile, som Hamas-terroristene brukte som skjold og verge.

Det er 364 andre dager i året, men Palestinakomiteen og dens leder Line Khateeb syntes 7.okotober passet som hånd i hanske, dagen i fjor da palestinske terrorister tok seg over Israels sørgrense og massakrerte israelske ungdommer på musikkfestival. 1140 drept, 250 gisler.
Ikke urimelig å anta at antisemittisme har gode vekstvilkår her til lands. Palestinakomiteens medlemsmasse per september i fjor: 5183. Jeg ringte Line Khateeb. Hun løftet telefonen på første klemt og opplyste om dagens medlemstall: Omtrent 12 500. I løpet av et års tid har altså oppslutningen om Palestinakomiteen økt med 141 prosent.
Trolig kan mesteparten av denne medlemsveksten tilskrives tiden etter 7. oktober i fjor, hvilket utleder: Er en drøy prosentandel av nordmenn durkdrevne jødehatere?
Njææ, men PST har registrert økt trussel mot jøder i Norge. Politiet har bevæpnet seg. Terrortrusselnivået er skjerpet – fra moderat til høyt. Hvem utgjør denne trusselen? Paramilitære elementer i Noregs Mållag, dysfunksjonelle oldebarn til forlengst henfarne NS-medlemmer, hysterisk jødehatende bedehuspredikanter i Indremisjonssamskipnaden?
Nix, vi snakker selvsagt gærne muslimer, som gjerne vil forsøke å gjøre det rettroende muslimer drømmer om å gjøre: Drepe jøder, som er helt i tråd med propalestinademonstantenes paroler: “From the river to the sea” og “ingen sionister i våre gater.” Hertil må nevnes at sionister ikke er en obskur sekt av gammeltestamentlige ekstremister som liker å kidnappe småbarn, drepe dem, tappe blodet deres med tanke på tilsetning i brøddeig. Nei, sionister er simpelthen de som mener at jøder skal ha en egen stat, at Israel skal opprettholdes.
Uttrykt på en annen måte: Ettersom jeg selv er sionist, mener Palestinakomiteen at jeg ikke bør forlate min egen eiendom, gå ut på gata og spasere omkring i nabolaget.
Ikke nevneverdig sjokkerende. Palestinakomiteen har jo ikke no’ sans for frihet, demokrati og vestlige verdier. De ønsker Israel avviklet, slik at Den arabiske verden (22 omkringliggende og ytterst dysfunksjonelle stater) og skrekkoggrulandet Iran kan rykke inn og vanstyre i henhold til Koranen og Muhammeds liv og lære .. og som alle vet, betyr det død og pine og faen i helvete til evig tid, offentlige henrettelser, steining av ulydige kvinner, homofile menn i fritt fall fra høye bygninger  og gamle, kåte menn som gifter seg med 12 år gamle piker.
Jødehatet i Norge er naturligvis tjukkest og svartest blant muslimer, men de høster nok oppmuntring fra mange etnisk norske nordmenn, også de som ikke betaler medlemskontingent til Palestinakomiteen – pålydende 500 kroner.
Like ille som høsten 1942 er det ikke. Vi har ingen tysk Reichskommissar bosatt på Skaugum, vi ha’kke no’ naziparti, ingen hird som marsjerer i gatene, ei heller statspoliti, intet tysk lasteskip er oppankret ved Hjortneskaia og venter på ombordstigning av halvparten Norges jøder, Quisling er død, men vi har statsminister Støre, som først fire dager etter 7. oktober i fjor – etter sterkt press – måtte gå med på at Hamas er en terrororganisasjon, men han fastholdt at konflikten mellom Israel og Hamas ikke har noe med religion å gjøre.
I mai i år besluttet Støre og utenriksminister Espen Barth Eide å anerkjenne Palestina som stat, som er omtrent like absurd som å anerkjenne enhjørningers rett til å beite på Hardangervidda. Støre-regjeringen anerkjente noe som ikke finnes.
Eide er litt av en type. For to dager siden sto han utenfor UD og snakket med pressen. Han sa, blant annet:
“… og akkurat i dag mener jeg det er viktig å huske på både alle de som ble berørt av terrorangrepet for et år siden og de som har sine kjære i fangenskap… ”
Akkurat i dag, ja… men kanskje ikke dagen før og ikke no’ særlig i dagene som kommer. Eide var ikke med på minnestunden senere på dagen, i synagogen i Oslo. Kanskje følte han seg ikke velkommen, men statsminister Støre var der. Han måtte jo det. Med seg hadde han stortingspresident Masud Gharahkhani, som etter Zaniar Matapours skyting utenfor London Pub 25. juni 2022 avviste antydninger om at handlingen kunne knyttes til islam:
“Hat er hat og har ikke noe med religion og bakgrunn å gjøre.”
Vel vel, men kongen vår var i synagogen, på første benkerad. Det tror jeg gjorde ham godt. Han fikk anledning til å uttrykke medfølelse og innlevelse, som han ønsket å gjøre for et år siden. Ja, han ville så så gjerne sende kondolanser til Israel den gangen, men det fikk han ikke lov til. Utenriksdepartementet nektet ham det, og Espen Barth Eide … ja, han er sjefen i det departementet.

Det finnes omtrent 1500 jøder i Norge, de utgjør 0,027 prosent av Norges befolkning. Greier norske myndigheter å beskytte denne lille flokken. Ja, absolutt … hvis viljen er helhjertet. Er den det? Jeg tviler.

Tretallsregelen er sentral i mange eventyr. Svært mange av dem inneholder tallet tre. Vi har De tre bukkene Bruse og Askeladd-gutta Per, Pål og Espen… og hvem husker ikke den fabelfantastiske historien om Reveenka, som sitter ensom i huset sitt og gråter en skvett, etter at mannen hennes hadde tatt seg inn i et hønsehus og fråtset så hemningsløst at han pådro seg akutt fordøyelsesbesvær – med fatalt utfall.

Reveenka vil ha en ny mann. Hun er strøken, rød og blank i pelsen, i sin beste alder og trenger ikke anstrenge seg. Hun kan nøye seg med å sitte foran peisen og strikke – og vente. Beilere reker omkring og best som det var, banket det en kveld på reveenkas dør.
– Å, gå ut du, Korse … og se hvem det er.
Korse er Reveenkas katt og tjenestevillige husholderske. Hun åpner døren. Der står en kåt og slesk ulv som vil sjekke opp Reveenka.
Korse spør hva som står på. Ulven vil ha med seg Reveenka på tur og gi henne et godt råd (eufemisme for tafsing). Korse går inn i peisvarmen og overbringer invitasjonen til Reveenka, som – når hun får vite hvordan beileren ser ut – avviser kaldt og kontant. Ulven blir sur, men går sin vei omsider.
En annen kveld står en bjørn på dørhella. Han er svær og brun og amorøs og ser nok for seg et saftig eventyr. Han vil også ha med Reveenka på tur og gi et godt råd. Korse forteller Reveenka hvordan beileren ser ut. Blankt avslag og bamsen må bare pelle seg vekk.
Men så. En kveld banker det igjen på ytterdøren. Korse åpner, og der står en gild og rød rev, helt lik Reveenkas avdøde elskede. Korse forteller hvordan beileren ser ut, Reveenka er i fyr og flamme. Det blir sus i serken og trolig en hel haug små, søte revunger.
Mye å lære av denne historien, deriblant at alle gode ting er tre. Man må anta at David Barnea, Mossads direktør, sysler med planer om flere tiltak rettet mot Hizbollah-terroristene. Han har sikkert hørt eventyret om Reveenka og kanskje har han latt seg inspirere. Kan ikke utelukke at han tenker som så: Personsøkere, walkie-talkies og …?
Barnea er jøde, og alle vet at jøder er glupe. Kanskje direktøren etter bare få sekunders tenking utbryter: Koranen!
Han kaller inn til møte. Ikke lenge etter er planen klar:
Etablering av et topphemmelig trykkeri, produksjon av 10 000 lekre og svært forseggjorte kopier av Koranen, special edition. Permer pyntet med border og bokstaver av bladgull, men: Stuvende fulle av plastisk sprengstoff av aller verste sort … og trykkutøser i ryggen.
Om Hizbollahs ledelse er interessert i luksusutgaver av Koranen til en meget gunstig pris? Ikke utenkelig. Via en intrikat og mangeleddet distribusjonskjede gjennom et par dusin arabiske land, ankommer 10 000 Koranen-kopier Hizbollahs hovedpostkontor i Sør-Libanon en torsdag ettermiddag. Dagen etter er det fredagsbønn…

Jeg har 295 facebook-venner, men jeg kjenner nesten ingen av dem. Blant dem er iNyheters featureredaktør, Ole Asbjørn Ness. iNyheter holder seg med en podcast. Tid om annen inviterer Ness til intervju.
Tidligere i dag kom jeg over et drøyt 26 minutters intervju med Olav Elgvin, som jeg ikke visste så mye om, bortsett fra at han tidvis ikke går av veien for å snakke veldig pent om islam og ikke veldig sant om muslimer. Podcastepisodens tittel: Hvordan går det med islam i Norge?
Litt guuugling:
Olav Elgvin – samfunnsforsker, med temaene innvandring, integrering og islam. Utdannet i filosofi og statsvitenskap, liker Hamas og er gift med en muslimsk kvinne.
Ole Asbjørn Ness – siviløkonom fra Norges Handelshøyskole, litt filosofi og forfatterstudium ved Høgskolen i Telemark… men mest relevant: “Den frittalende, løse kanonen Ole Asbjørn Ness. Forfatteren og komikeren som hater tåketale, men elsker politikk og økonomi.”
Dette lover godt, tenkte jeg. Ness er sikkert en hardkokt råtass som kommer til å høvle over denne Elgvin, som ikke ser islam for bare muslimske venner og konas slektninger… men Ness åpner intervjuet med å presentere Elgvin som “irriterende smart og skarpsindig”, og nå vil Ness vite hva intervjuobjektet har funnet ut om islam i Norge – etter laaang tids forskning.
Jeg skal ikke taste en lang tekst om dette intervjuet. Sant å si er det ikke verdt det, men jeg kan ikke motstå lysten til å hitbringe noen sitater.
Elgvin om muslimer og himmel/helvete:
“At man tenker at livet er en slags test hvor du skal være så god muslim som du kan og være et så godt menneske man kan, og så på slutten får man se om man kommer i mål..”
Her burde kanskje Ness ha tatt affære og grepet inn med noen anførsler, som for eksempel at mange muslimer hensleper mistrøstige dager på Jorden og lengter etter å dø slik at de kan entre den storslagne islamske himmelen, der 72 dryppende kåte jomfruer venter på bli tatt knallhardt fra alle vinkler fra morra til kveld og natten attpå… og at mange synes ventetiden blir så lang at de ikler seg et lubbent selvmordsbombebelte og oppsøker opphopninger av vantro mennesker på gater, streder og torg.
Elgvin om Koranen/hadithene:
“Det er på en måte ikke …ehh… ikke sant, ehh.. ass.. det er på en måte ikke, skal vi si, problemet med litt sånn ortodoks islam er ofte ikke nødvendigvis Koranen …”
Elgvin er litt av et surrehue, henimot europamester i omtrentlighet, og man kan ikke annet enn undres over hans hyppige anvendelse av frasen “på en måte”, men Ness lar det passere…

Elgvin om islam/Vesten:
“Ofte når man snakker om … ikke sant islam og Vesten … så er det noe av tingene er liksom feil, forsempel altså, det er trussel mot demokratiet , muslimer i Vesten elsker demokratiet i Vesten, også de på en måte ikke er sånn det gjelder… ikke sant… jihad, islamisme ..ikke sant … muslimer hater…. muslimer flest hater ekstremister mye mer enn oss andre asså … det er på en måte ikke…….”
Dette er faen meg verre enn Gro Harlem Brundtland på det aller verste. Elgvin greier ingenlunde å redegjøre for miksen islam og vestlige verdier, men han har forsket seg frem til at muslimer i Vesten elsker konseptet demokrati, som er like tåpelig som å si at islam er fredens religion, og like sannsynlig som at sardiner foretrekker pannekaker til frokost.
I 26 minutter sitter Ness og hører på lirumlarumet til Elgvin uten å bryte inn. Ness stiller ingen spørsmål vedrørende den tjukke og massive antisemittismen blant norske muslimer, ingenting om homohatet, ingenting om unge muslimers trang til å rane, knivstikke og skyte i tettbygd strøk … nada om sosial kontroll, æreskultur, tvangsekteskap og skamfering av jenters kjønnsorganer … ikke døyten om kulturforskjeller heri inkludert viljen til vold og drap og voldtekt, ikke et ord om muslimers avstandstagen til ytringsfrihet. Kan det tenkes at Ness er redd for å bli titulert islamofob, som i bunn og grunn er en hedersbetegnelse.
Konklusjon: Olav Elgvin er en uetterrettelig sjarlatan, som man forestiller seg kunne innehatt betrodd mellomlederstilling i George Orwells Sannhetsministerium (1984). Ole Asbjørn Ness – mild som en solgangsvind i juni – lar ham slippe unna … uten nevneverdige innvendinger og motargumenter.
Nåvel, Olav Elgvin har mange grunner til å være fornøyd med dette intervjuet, og for norske muslimer er han nok verdt sin vekt i gull opphøyet i tredje potens. Avslutningsvis smiler han så bredt at leppene nesten revner og sier: