Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Telefonen klemtet i dag tidlig. Ettersom det var min venn Ralf som var på tråden og jeg hadde drukket dagens første gin-tonic, gadd jeg motta anropet:
– Min aller kjæreste venn Ralf, hvordan går det med deg og din henrivende hustru og barna som forlengst har flyttet ut?
– Om man ser bort fra at Øydis har iverksatt sexnekt, har jeg det bra .. og ungene ter seg greit og later til å være gagns mennesker.
– Bra, men sexnekt…
– Hun har jo holdt på slik i alle år, vet du. Hun kaller det temporær kansellering av libidinøs tilgangsadgang på mellomlang sikt i påvente av bilaterale, bærekraftige og løsningsorienterte samtaler.
– Bare Øydis er Øydis.
– Ja, også er hun jo saksbehandler i offentlig sektor.
– Men du ringer ikke for å klage på at du ikke får fitte?
– Nei, jeg ringer for å underholde deg med en artig historie.
Her må skytes inn at Ralf er lektor og tjener sine slanter ved en videregående skole og ser frem til pensjon. Han er inderlig lei jobben og ønsker alle elever og især kolleger langt pokkerivold.
– En historie fra lærerværelset?
– En helt fersk en. Fra i går.
– Jeg er lutter øre.
– Har du hørt om Henry Morgenthau.

– Han var finansminister under president Roosevelt. I 1944 utarbeidet han en plan for håndtering av Tyskland etter krigen. Han var jøde og sjokkert over tyskernes ekstreme råskap de siste årene. Med 1. verdenskrig i mente, trodde han at tyskerne var utenfor rekkevidde av rehabilitering med tanke på fremtidig, sivilisert livsførsel.
– Ååå??
– Planen var å sette tyskerne under streng administrasjon og gjøre Tyskland om til et jordbruksområde. Hele landet. Uendelig svære potet- og kornåkre, grønnsaksåkre av alle slag, svære frukthager, hønse- og griserøkt, storfe, geiter sauer … høygafler, møkkagreip, traktorer, ploger, skurtreskere, såmaskiner, strengt regulerte leveranser av kunstgjødsel og selvsagt ingen skytevåpen i privat eie.
– Hva sa Roosevelt?
– Både Roosevelt og Churchill likte planen. Den utløste møtevirksomhet, men ble etter noen overveiende betenkninger lagt i et arkiv.
– Sånt skjer.
– I går ventet jeg til alle lærerne og rektor var samlet i lærerværelset til lunsjpause. Alle hadde åpnet matpakkene sine.
– Ja?
– Jeg begynte å snakke om Donald Trumps forslag om å overføre palestinerne fra Gaza til Egypt og Jordan. Jeg  redegjorde kort for Morgenthau-planen og spurte hva de syntes om å gjøre hele Gaza om til en frukthage administrert og bevoktet av amerikansk, militært personell… slik at Gaza kan forsyne hele Middelhavs-området med de deiligste og saftigste frukter, granatepler inkludert.
– Jøye meg, ble det bråk?
– Rabalder. Her snakker vi litt ufikse damer, i eller rett etter overgangsalderen. Flere av dem går med palestinaskjerf daglig, noen er medlemmer av Palestinakomiteen og hele hurven stemmer SV og Rødt. I samfunnsfagtimene driver de med proHamas-propaganda og omtaler elvene med pronomenet hen.
– Tilløp til opptøyer?
– Kakofoni av skjellsord og beskyldninger om rasisme. Plutselig reiste de seg og ble borte, gitt. De samlet seg på et møterom og lukket døren.
– Isfront?
– Ja, og den smelter ikke til vår’n.

Når min eneste venninne i hele verden ringer, løfter jeg telefonen:
– Næmen, er det den jenta. Lenge siden.
Gitte er ikke av sorten som kaster bort tiden på løst snakk og tomt lirumlarum:
– Har du fått med deg at Salwan Momika er drept?

– Nå må du våkne opp. Salwan Momika fra Irak, opposisjonell som måtte flykte til Sverige i 2021 og sommeren 2023 brente Koranen ved en rekke anledninger. Det ble bråk og baluba, muslimer i hele verden gikk amok, Irak pælma ut den svenske ambassadøren, truet med handelsboikott og utlyste belønning to millioner dollar stor for drap på Momika og en koran pyntet med to kilo gull.
– Å faen.. jeg har ikke lest nyheter i dag.
– Jeg visste det. Da jeg så ham stå utenfor Riksdagen og brenne Koranen i 2023, visste jeg det. Han lever ikke lenge, tenkte jeg. Jeg fikk rett. Han ble skutt og drept i går kveld, i en leilighet i Södertälje. Fem personer er anholdt, ifølge Expressen. Jeg tipper at de ikke er blonde og blåøyde med besteforeldre fra Småland.
– Var det ikke han som ble nektet asyl i Norge i fjor?
– Jepp, drittlandet Sverige som i stor stil har importert kriminelle muslimer i mange tiår, ville utvise Momika. Derfor søkte han om asyl i Norge. Han fikk avslag, gitt.
– Ja, husker det.
– En mann som sto opp ytringsfrihet, demokrati og vestlige verdier, sviktet av både Sverige og Norge. Vi er svake, vet du … tør ikke stå opp for det vi tror. Hva tror du Gunnar Sønsteby, Johan Edvard Tallaksen og Gregers Gram hadde sagt…

Dagsrevyen i går kveld hadde det lille ekstra, det som løfter dette tradisjonsrike programmet og ikke gir seerne noe å tenke over, men å le av … artigheter for oss som ennå er i majoritet, er vinterbleke og har stolte anetavler tilbake til vikingtiden og synes islam er en absolutt absurd religion, men samtidig en stødig og sikker leverandør til spas og gøy og satire. Jeg antar at Nytt på nytt-gjengen gleder seg til fredag.
Norsk Kylling (heleiet av Rema 1000) i Orkanger har på lønningslisten fire sertifiserte halaloperatører fra Islamsk Råd Norge, som ved bønn og beføling av kyllinger sørger for at disse stakkars fjærkreene blir spiselige for muslimer.
Administrerende direktør i Norsk Kylling, Hilde Talseth er uendelig glad for å ha Islamsk Råd med på laget:
“Vi har ansatt fire velsignara, for hver enkel kylling må velsignes”, sier hun, uten å kollapse i latteranfall.
Dagsrevyen var på pletten hos Norsk Kylling ved klokken 05.00. 13 000 kyllinger skulle dø. En vaskeekte og rettroende muslim fra Islamsk Råd ber en bønn og trykker på startknappen. Maskineriet settes i bevegelse og kyllinger hengende opp ned farer forbi sertifiserte halalslaktere som står bom stille og lar en hånd sveipe hver eneste kylling. Her går det unna… men samma det, muslimer i Norge er fornøyd, for nå slipper de å reise helt til Sverige for å få seg en halalkylling.
Hva med Nortura? De driver jo også med halalslakting av kyllinger. Joda, og der i gården er det Muslimsk dialognettverk som velsigner kyllingene, men i følge Islams Råd Norge gjør de ikke jobben godt nok. Aner vi en konflikt her? Håper ikke det utarter til vold og drap, slik det ikke uofte gjør mellom muslimer som er uenige om viktige saker og ting.
Ikke umiddelbart forståelig hvorfor muslimer må velsigne og be for kyllinger før de dør og ender opp i muslimske mager … kan det være noe med forestillinger om at disse kyllingene skal til den muslimske himmelen og at Allah bare vil ta imot kyllinger som har konvertert til islam… aner ikke, men det er jo litt underlig at muslimer ikke gidder velsigne og be for mennesker før de dreper dem.
Mange vil hevde at dette er grov forskjellsbehandling. Hamas-terroristene ba trolig ikke for jødene de drepte 7. oktober, 2023 … jeg tror heller ikke den franske læreren Samuel Paty høsten 2020 fikk velsignelse før en 18 år gammel muslim skar hodet av ham…

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Fæle greier, denne voldtektssaken oppi Nordfjord, tenker jeg. Tre menn i tjueårene voldtok en 16 år gammel jente, utendørs i januar i fjor. Hun var full og forsvarsløs, på en måte. Godt at de ble tatt og stilt for retten. Aktor vil fengsle dem i flere år.
– Ja, jeg har lest om saken på nrk.no. Nordfjordinger. Jeg ble ikke overrasket. Disse sogningene er klin kokos. Jeg var på internasjonalt speidertreff på Lillehammer i 1975. Vi var tre jenter i telt. En gjeng speidergutter fra Sogn og Fjordane hadde leir like ved oss. Tror du vi fikk være i fred?

– … de var så jævlig ekle og innpåslitne. Frekke og slibrige. Motbydelige typer som drakk hjemmebrent og bare hadde én tanke i hodet. En av dem sto faen meg og runka på utsiden av teltet vårt, midt på blanke formiddagen, like ved primusen vår.
– Joa, men her..
– … vi klaget til leirledelsen og fikk vakthold ved teltet vårt om natten, for å forhindre voldtekt på en måte. Jeg vet ikke hva det er med disse sogningene, jeg.
– Men altså, i denne saken er det… ja, altså.. det er ikke snakk om.. eh.. hvordan skal jeg si det. De er ikke nordfjordinger, liksom på en måte.
– Hææ?
– Ja… altså, de bor i Nordfjord, men de er ikke … de er ganske brune, på en måte. Sønnen min har vært på andres nettsider enn NRKs, disse unge mennene kommer visst fra Afrika og Midt-Østen, sier han … og de måtte ha tolk i retten og sånn.
– Si meg en ting … er sønnen din rasist, og islamofob … hææ?

“Jeg tuller med at vi er disipler av Pappi … Pappi er jo en slags Jesus-skikkelse”, sier Aftur Spildo Nerdrum innledningsvis i NRK-serien Familien Nerdrum. Stemmen hennes er ultrafeminin og myk som soloppvarmet Kviteseid-smør. Ingen tvil om at hun er gla’ i faren sin. Jeg tror hun elsker ham. Ser det på henne.
Jeg har sett alle episodene og er imponert, men mest: Misunnelig.
Svært sjelden jeg griper meg selv i misunnelse. Jeg tenker ikke mye over hva andre har, som jeg ikke har. Jeg synes ikke det gjør noe om naboen har finere bil enn jeg. Det skal dessuten ikke så mye til, bilen min er den styggeste i gata der jeg bor.
Jeg er misunnelig på Odd Nerdrum, må innrømme det. Misunnelse er egentlig ikke korrekt term. Jeg unner Odd Nerdrum alt godt, men hvor mange menn i Norge – etter å ha sett overnevnte TV-serie – tenker ikke: Å fy faen, Odd Nerdrum har jaggu meg fått det til. Helt konge. Skulle vært meg.
Alle menn vil være alfahann, eller sigma, men Odd Nerdrum er høyt hevet over mannskategorier. Ikke bare er han blant de få norske nålevende malere som vil bli husket om 100 år, kanskje den eneste … han har også skapt seg et lite, autonomt fyrstedømme vest av Stavern – et par pistolskudd fra bølgende saltvann og mange mentale lysår fra nærmeste ansats til modernisme og arbeiderpartilag.
Røvik gård. Her bor han med kone – tidvis benevnt Mammi – sønnene Öde og Bork, datteren Aftur, to barnebarn, to svigerbarn, hester, geiter og elever fra alle verdens kanter, som vil lære av den store mester Nerdrum.
Aftur ammer sitt nyfødte barn og skriver klassisk poesi i ledige stunder. Öde spiller piano og er familiens utenriksminister. Det er han – hjulpet av Mammi – som er drivkraften i etableringen av Nerdrum Museum i Stavern.
Öde er den mest modernistiske i familien og kan bruke en laptop. Med den søker han finansiell støtte fra mange hold. Fånyttes, ingen vil bidra, men det ække så farlig … Pappi har penger og en Mercedes Benz S 500, med 435 hestekrefter, som gjør det enkelt for Öde å komme seg rundt for skjøtte sitt ekstroverte verv.
Bork liker seg best hjemme og lager en svær platting av tunge bergarter som dyrene på gården kan reke omkring på … ja, også driver han en podcast der han inviterer utvalgte gjester til å snakke om klassiske verdier og rakke ned på alle tanker tenkt etter 1790. Odd Nerdrum er hovedgjest når han føler for det og gis overflod av anledninger til å ytre seg, uten nevneverdige motstand. Eksempelvis: The old things are always the best og alt det beste er gjort… som kan tolkes som at han selv nærmer seg dødsriket og ingen noen gang vil tangere kvaliteten i hans samlede verker.
I sentrum av dette lille universet går Odd Nerdrum omkring i kjortel, som en oldkirkelig patriark, opphøyet til et nivå unndratt alle hverdagslige banaliteter. Han kildesorterer ikke søppel, han samler ikke sammen skittentøy og mater vaskemaskinen, han tørker ikke støv, vasker ikke gulv, handler ikke dagligvarer, lager ikke mat, han pusser ikke opp, klipper ikke gress, luker ikke ugress … han gjør bare det han vil og det han kan: Å male.
Hans kone stuller og steller for ham, som om han var et lite barn. Passer på ham, skjemmer ham bort og sørger for å opprettholde hans eleverte og tidvis sutrete ego. Det er helt fabelaktig. Det eneste Odd Nerdrum må gjøre, er å tisse og bæsje … og det får vi tro han gjør selv.

Odd Nerdrum har tøyet og strukket maskulinitetsbegrepet til det absolutte ekstremalpunkt. Han realiserer hver dag alle menns drømmer. Han er sentrum, det faste og urokkelig punkt på Røvik gård, og alle andre går i faste baner omkring. Han er som Freias melkesjokolade – ingen over, ingen ved siden.
Mange irriterer seg nok over Odd Nerdrum, især kanskje malere som lager ubegripelige, abstrakte bilder i mange rare farger – som ingen vil kjøpe.
En og annen vil nok la seg provosere av idyllen og velstanden som fremgår av TV-serien om familien Nerdrum, noen vil sikkert mene at livet på Røvik gård er et liksomliv, slik som Aftur på pikelig og aller søteste vis antyder:
“Hele livet mitt har jeg gått rundt og trodd at jeg er i en film, jeg bare skaper filmscener rundt meg hele tiden.”
Noen ville nok – etter en slik erkjennelse – straks blitt redd og øyeblikkelig pakket kofferten og reist avsted, men ikke Aftur og hennes kjæreste Daniel. De bygger sitt eget hus på Røvik gård. Der skal de bo sammen med de to barna sine – og Öde.
Hva hadde rabagasten August Strindberg sagt, om han hadde levet i dag og besøkt Røvik gård og alle som bor der? Kanskje det samme som da han var på en utstilling med Carl Larssons malerier, grep tak i kunstneren, filleristet ham og sa: Så falskt at fløten skjærer seg.
Man kan undres: Vil noen noen gang flytte fra Røvik gård, i så fall hvem? Jeg tipper Öde.
Imens går livet sin gang på Røvik gård, med Odd Nerdrum som det selvfølgelige midtpunkt. Han er faen meg Norges heldigste mann – og en nasjonalskatt.

Dagen før nyttårsaften viderebragte NRK en pressemelding fra UNICEF: Fire småbarn frosset i hjel i Gaza. Søndag 29. desember ble det femte dødsfallet kjent, Jumaa al-Batran. Som bare ble 20 dager gammel før frosten tok ham. Uffda, tenkte jeg… er det så jævlig kaldt der nede?

NRKs tekst er ledsaget av faren, Yahia al-Batran, som holder noe avlangt i hendene, emballert i et hvitt tøystykke, knyttet igjen i begge ender. Han står der med mange mennesker omkring seg. Han er godt kledd, varme klær. Skoene hans ser kliss nye ut.
Faren sier at han og kona våknet i teltet deres denne søndagsmorgenen og fant lille Jumaa død, frosset i hjel. NRK bragte i denne saken ingen faktaramme om kropp og kulde. Ei heller noe om hvor dette lille barnet lå denne natten .. for seg selv, inntil mors eller fars bryst, pakket inn i alle tilgjengelige tekstiler.
Jeg gikk inn på yr.no og tastet inn Gaza. Jeg ble litt overrasket. Ingen kuldegrader. Derimot mange varmegrader. Litt kjølig om natten, men gode dagtemperaturer… slike jeg ville vært fornøyd med i juni her til lands.
I dag meldte NRK at nå truer vinteren i Gaza og “helsemyndigheter melder at minst åtte spebarn har frosset hjel”. NRKs nyhetsoppleser, Chetan Rastogi, sa ingenting om hvilke helsemyndigheter, men vi får tro det er palestinske, og de er underlagt Hamas.
Jeg sjekket været i Gaza, yr.no:

Som nordmann har jeg opplevd mange kalde vintre … jeg har i fylla ramlet i Drammenselva midt i januar, krysset Hardangervidda på ski i februar og vært uteligger i Oslo i mars… ja, er det ikke litt underlig, at noen fryser i hjel i Gaza i disse dager.

Natt til årets første dag. Mann i en Ford F-150 Lightning. Bånn gass i Bourbon Street, New Orleans. Han sikter seg inn og kjører over så mange han kan. 10 drept og minst 35 skadde.
Politiet iler til, skyter og dreper gjerningspersonen.
Dagsrevyen i kveld, NRK-korrespondent Anders Tvegård om gjerningspersonen:
“Medier her melder at det var en amerikansk statsborger, men identiteten er ikke kjent….”
Aaa.. come on… selvsagt visste Tvegård hvem det var tale om. Veldig mange visste det, til og med jeg – som er veldig sløv i dag, men hadde lest litt i VG. Tvegård jobber i NRK, og der hegner man om islam og er ikke så glade i å identifisere veldig melaninrike mennesker som setter seg fore å drepe flest mulig mennesker på kortest mulig tid.
Fyren heter Shamsud Din Jabbar og ser slik ut, eller så slik ut:

42 år gammel. Bosatt i Texas. I bilen han kjørte fant politiet et IS-flagg, våpen og noen eksplosiver, men før politiet fant disse sakene, måtte de skyte fyren. Straks etter så han slik ut:

Jaja, FBI er i full gang med etterforskning, og ingenting tyder på at Jabbar var kveker, eller baptist.. men det kan ikke utelukkes at han var muslim av den veeeldig rettroende sorten.. og de.. ja, de liker jo å drepe vantro mennesker… som det trolig var mange av på Bourbon Street klokka kvart over tre i natt.

Bilder: New York Post

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Telefonen klemtet i dag tidlig. Ettersom det var min venn Ralf som var på tråden og jeg hadde drukket dagens første gin-tonic, gadd jeg motta anropet:
– Min aller kjæreste venn Ralf, hvordan går det med deg og din henrivende hustru og barna som forlengst har flyttet ut?
– Om man ser bort fra at Øydis har iverksatt sexnekt, har jeg det bra .. og ungene ter seg greit og later til å være gagns mennesker.
– Bra, men sexnekt…
– Hun har jo holdt på slik i alle år, vet du. Hun kaller det temporær kansellering av libidinøs tilgangsadgang på mellomlang sikt i påvente av bilaterale, bærekraftige og løsningsorienterte samtaler.
– Bare Øydis er Øydis.
– Ja, også er hun jo saksbehandler i offentlig sektor.
– Men du ringer ikke for å klage på at du ikke får fitte?
– Nei, jeg ringer for å underholde deg med en artig historie.
Her må skytes inn at Ralf er lektor og tjener sine slanter ved en videregående skole og ser frem til pensjon. Han er inderlig lei jobben og ønsker alle elever og især kolleger langt pokkerivold.
– En historie fra lærerværelset?
– En helt fersk en. Fra i går.
– Jeg er lutter øre.
– Har du hørt om Henry Morgenthau.

– Han var finansminister under president Roosevelt. I 1944 utarbeidet han en plan for håndtering av Tyskland etter krigen. Han var jøde og sjokkert over tyskernes ekstreme råskap de siste årene. Med 1. verdenskrig i mente, trodde han at tyskerne var utenfor rekkevidde av rehabilitering med tanke på fremtidig, sivilisert livsførsel.
– Ååå??
– Planen var å sette tyskerne under streng administrasjon og gjøre Tyskland om til et jordbruksområde. Hele landet. Uendelig svære potet- og kornåkre, grønnsaksåkre av alle slag, svære frukthager, hønse- og griserøkt, storfe, geiter sauer … høygafler, møkkagreip, traktorer, ploger, skurtreskere, såmaskiner og strengt regulerte leveranser av kunstgjødsel og selvsagt ingen skytevåpen i privat eie.
– Hva sa Roosevelt?
– Både Roosevelt og Churchill likte planen. Den utløste møtevirksomhet, men ble etter noen overveiende betenkninger lagt i et arkiv.
– Jeg lytter.
– I går ventet jeg til alle lærerne og rektor var samlet i lærerværelset til lunsjpause. Alle hadde åpnet matpakkene sine.
– Ja?
– Jeg begynte å snakke om Donald Trumps forslag om å overføre palestinerne fra Gaza til Egypt og Jordan. Jeg  redegjorde kort for Morgenthau-planen og spurte hva de syntes om å gjøre hele Gaza om til en frukthage administrert og bevoktet av amerikansk, militært personell… slik at Gaza kan forsyne hele Middelhavs-området med de deiligste og saftigste frukter, granatepler inkludert.
– Jøye meg, ble det bråk?
– Rabalder. Her snakker vi litt ufikse damer, i eller rett etter overgangsalderen. Flere av dem går med palestinaskjerf daglig, noen er medlemmer av Palestinakomiteen og hele hurven stemmer SV og Rødt. I samfunnsfagtimene driver de med proHamas-propaganda og omtaler elvene med pronomenet hen.
– Tilløp til opptøyer?
– Kakofoni av skjellsord og beskyldninger om rasisme. Plutselig reiste de seg og ble borte, gitt. De samlet seg på et møterom og lukket døren.
– Isfront?
– Ja, og den smelter ikke til vår’n.

Onsdag morgen denne uken var arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna på besøk i P4s julekanal. Hun var der for å snakke om jula og hva den betyr for henne.
Før hun gikk i studio hadde hun tenkt og tenkt og tenkt på hvordan hun skulle redegjøre for sitt forhold til jula. Hun vurderte kanskje å snakke litt om Alf Prøysen og Julekveldsvisa, og at hun bare mååå få med seg Sølvguttene klokka fem julaften, selv om hun vet hun blir så rørt at hun begynner å grine.
Kanskje var hun inne på å ville snakke litt om hvor mange som er ensomme i jula og hvor viktig det er å være medmennesker i denne høytiden… eller kanhende litt om sin barndoms jul og hvilke presanger hun husker best.
Hun forsøker å konstruere noen setninger bak sin panne, filer og pusser dem … slik at de blir gode og varme og vil gli friksjonsløst inn i alles ører… ja, hun tenker kanskje at hun skal bli statsminister en dag og at hun må snakke litt statsministeraktig og verdig om vår alles julehøytid.
Hun ankommer studio, setter seg ved mikrofonen og forteller at hun er helt ellevill i adventstiden og jula attpå og ikke kan få nok av juletrær og pynt og pinnekjøtt og alt som hører med. Hun er i siget og babler og babler … og oppsummerer:
“Jeg er ei skikkelig julehore.”
I ettertid angrer hun disse ordene:
“Jeg sa på radio forleden ‘jeg er ei skikkelig julehore’. Det var dumt.”
Kan denne upolerte talemåten skyldes lite utdannelse og ingen bokhylle i barndomshjemmet? Brenna har nesten ikke utdannelse. Hun fullførte videregående, men var mer opptatt av det sosiale enn av fagene, har hun sagt i et intervju med Utdanningsnytt. En kvinne av folket, oppvokst på et de folkeligste stedene i hele Norge: Jessheim.
Hva om hun blir statsminister? Kan det gå bra? Hva kan hun få seg til å si i viktige møter med andre statsledere? Skandaløse ordvalg som aviser kloden om slår opp med fete titler?
Eller var ordvalget hennes dønn presist. Kanskje Tonje Brenna simpelthen blir løsaktig når det nærmer seg jul. Koker og syder det nedentil når det stunder til 24. desember? Blir hun rett og slett ei skikkelig tøyte?
Hor i bibelsk forstand er sex med annens ektefelle. Den sekulære varianten er seksuelle tjenester mot godtgjørelse i kontanter. Det kan være tale om en enkel håndjobb, eller avsuging (med eller uten svelging), eller et saftig knull fordelt på ulike stillinger.

Neida, jeg tror Tonje Brenna bare er ei gla’jente, jeg .. som noen ganger glemmer å tenke over ordenes valør og lar det stå til, og hva utdannelse angår … hverken Einar Gerhardsen eller Trygve Bratteli hadde mer enn folkeskole.
Go’ jul, Brenna:)

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i kveld:
– Fært med den knivstikkingen i Oslo i dag, tenker jeg.
– Du tenker på hendelsen i en butikk i Maridalsveien?
– Ja, dette er jo rett ved Akerselva, på en måte … og det er vel sannsynlig at det er snakk om…
– … du mener melaninrike innvandrere?
– Ehh … ja, det er jo…
– … ja, det er fordommer, tenker jeg.
– Ehh..
– Alle vet at veldig mange fra det kritthvite og bemidlede borgerskapet på vestkanten synes det er spennende å reise østover i Oslo for å oppleve en litt annen og fargerik kultur, på en måte… på samme måte som hvite, privilegerte mennesker reiser til Afrika og hengir seg til safari og sånn, tenker jeg.

– Ja, sikkert et middelaldrende ektepar. De ville handle litt når de først var på de kanter, tenker jeg. Kan være lenge til neste gang.
– Du mener..
– … ja, de stakk innom en delikatesseforretning på Grünerløkka. Smak av Italia heter den og ligger i Vulkan kjøpesenter. De ville nok ha noen dyre oster og en kilo parmaskinke, med tanke på 1.juledagsfrokost hjemme i Oscars gate.
– Men..
– .. og alle vet at vestkantfolk er bortskjemte, egoistiske og er vant til å få det som de vil.
– Ja?
– Sikkert kø og trengsel i butikken, og varebeholdninger varer ikke evig, på en måte.
– Hææ?
– Parmaskinke.
– Hææ?
– Det oppsto nok en krangel om den siste parmaskinken og vestkantparet hisset seg opp, tenker jeg. Mannen rev nok emballasjen og prislappen av en kjøkkenkniv til salgs og stakk en annen kunde i magen, trolig en innvandrer, slik at blodet fosset ut på gulvet.
– Nei, dette…
-… men den sårede mannen greide å komme seg på beina. Han løp mot knivmannen, greide å få tak i kniven og dyttet den inn i skulderen til den ekle vestkantmannen hvis kone blandet seg inn og slo innvandreren hardt i hodet med Gucci-veska si, som inneholdt en nyinnkjøpt helflaske gin. Hun mister balansen og faller over et trancheringssett som er plassert slik at hun får to dype sår omtrent der hjertet er plassert. Mye blod, mye ståk og ståhei. Så kommer politiet og paramedic fra Oslo universitetssykehus. Alle tre blir kjørt til sykehus, to av dem er livstruende skadet.
– Men er ikke dette…
– … jo, det er helt fryktelig.. men sånn går det når hvite rasister fra vestkanten drar østover for å kjøpe parmaskinke til jul.