Min venn Ralf ringte nettopp. Han er lærer i videregående og har gjort som mange av elevene hans .. skulket første uke. Ikke fordi han har lyst til å se på friidretts-VM, men fordi han er dritlei av å være lærer og ikke vegrer seg for å forlenge lang sommerferie… men han ser litt på friidrett likevel, selv om han ikke er så interessert. 800 meter for kvinner. Ikke løpet i seg selv, men før, når jentene i ettersittende løpebukse står klare og blir presentert for publikum og TV-seerne.

Ralf er en observant kar og har lagt merke til at svært få av disse jentene har skikkelig bollemus. Ja, kjære leser… du leser riktig. Ralf har god tid og bevilger seg en nokså aparte interesse i denne sensommertid.
Han forklarte at han er svak for markert bollemus, hvilket minner meg om en gammel venn. La oss kalle ham Karsten. Vi skrur tiden 30 år tilbake.
Jeg har skrevet om Karsten før, men hva gjør vel det … det er ennå sommer og alle vet at sommer er reprisetid.
Nåvel, Karsten var litt av en skrue og hadde et nokså sjeldent oppheng: Bollemus.
Han var en kjekk kar med godt håndlag, som jentene likte … men han lot seg ikke by hva som helst, det skulle være bollemus.
Men som alle vet: Ække lett i en fart å detektere bollemus. Derfor var Karsten stadig på stranda sommerstid, ikke fordi han ville bade… nei, han spanet etter bollemus, det er jo mye enklere når jentene går i bikinier og nettopp er oppsteget fra vannet. Av og til måtte jeg være med og hjelpe til, når det var solskinn og mange badelystne.
En solblank dag midt i fellesferien sa jeg omtrent dette:
“Faen, Karsten… kan det være så jævlig nøye, ‘a?? Kan du ikke slappe av litt, det er jo mer til jenter enn bare venusberg. Kan du ikke se litt helhetlig på det, jenter er jo hår, øyne, lepper, panne, ører, nese, kinn, armer, legger og lår, rumpe og pupper og sånn… noen har attpåtil hjerne.
Da så Karsten på meg som om jeg var et helt nytt og uoppdaget insekt og sa ingenting.
Sier seg selv at Karsten opplevde mange skuffelser, som den gangen vi var på guttetur på Sørlandet. Vi slo leir på Hamresanden. Karsten insisterte på eget telt. Vi andre forsto hvorfor.
Den andre kvelden på campingen lokket han med seg en overmåte søt og blond Kristiansands-jente inn i teltet sitt. Det knyttet seg spenning til utfallet. Bollemus, eller ei.
Morgenen etter var blondinen borte og Karstens ansiktsuttrykk dystert.
Etterhvert var Karsten lei av å “kaste bort tiden”. Når han traff en dame på by’n, som han ville bli bedre kjent med, gikk han ikke ugjerne rakt på sak:
“Har du bollemus?”
Ikke alle jenter syntes Karstens åpningsreplikk var sjarmerende, og etterhvert fikk vi andre gutta overbevist ham om at han hadde et problem han ikke lenger kunne ignorere.
“Du kan ikke velge kjæreste, samboer og kanskje i siste instans kone etter et så smalt kriterium. Du må skjerpe deg”, sa vi i samstemt og strengt toneleie.
Karsten oppsøkte omsider terapeut. Psykologen hadde kanskje vanskeligheter med å holde latteren innvortes, men han tok Karstens tilstand på største alvor. Med stor tålmodighet og faglig kreativitet forsøkte han å bøye og tøye og sluttelig brekke i stykker Karstens tvangstanker.
Det gikk så langt at han tilveieskaffet en bildebok stuvende full av forskjelligartede, kvinnelige genitalier, fotografert på nært hold og i farger. Han opererte som en mor, eller far som forsøker lære barnet sitt å lese ved å peke på konsonanter og vokaler og hva slags ord disse kan lage – slik som hatt, fnatt og Kattegat
Karsten var imidlertid er hard nøtt: Noen vil si at han hadde ryggrad, var konsekvent og tro mot sin overbevisning. Det måtte vi andre innrømme, men vi sa det aldri til ham. Vi satt vår lit til psykologen. Som til slutt ga opp.
Karsten gikk inn i en depresjon som varte innpå et år. I denne tiden var han seksuelt avholdende. Han fant ingen mening i livet. Eksistensiell krise og weltschmertz.
I anledning en gjenforeningsfest – 10 år etter ungdomsskolen – kom han i snakk med en av jentene i klassen, som på ungdomsskolen ikke gjorde mye av seg. I løpet ti år var hun blitt svært vakker, gild og ven.
Karsten ble øyeblikkelig betatt. De snakket om løst og ikke så mye mer. Av samtalen fremgikk at hun hadde bollemus og at det plaget henne. Hun vurderte fettsuging.
Da ble Karsten meget forferdet og snakket henne fra det. Påfølgende natt ble det bollemus, som siden ble hyppig brukt. I dag er de lykkelig gift og har fire unger…

Sist helg arrangerte Taliban i Afghanistan musikkinstrumentbål. De kastet alle slags musikkinstrumenter på bålet. Lederen for et regionalt moral- og sedelighetspoliti begrunnet tiltaket slik: Musikk ødelegger moralen og bidrar til å føre ungdommen på villstrå.

Jeg måtte le. Jaja, tenkte jeg.. talibanmuslimene er ganske kørka, og muslimer har jo aldri hatt noen opplysningstid, men så kom jeg til tenke på min egen fortid… jeg har levd en stund og det er mye å tenke på, som den gangen jeg var åtte år og på besøk hos min tante.
Hun måtte bare ut en tur, handle noen matvarer i nærbutikken. Jeg ble sittende og kjede meg, men plukket ned fra veggen tantes gitar, en klassisk Landola.
Jeg klunket i vei og forsøkte å spille Fola fola Blakken, men det gikk ikke lang tid før jeg registrerte en underlig og uforklarlig følelse, en trang jeg aldri før hadde kjent.
Uten å tenke oppsøkte jeg tantes barskap og helte i meg det som var igjen i en flaske Martini Rosso. Det var mer enn nok til at jeg ble ganske svimmel. Dernest gikk jeg løs på en flaske vodka, fem minutter senere ramlet jeg overende på parketten og ble liggende.
Tante ble forferdet da hun kom tilbake. Foreldrene mine – begge avholds – ble tilkalt, og jeg ble kjørt hjem og lagt i sengen til avrusning. Stor ståhei, jeg fikk trekk i ukelønnen er hel måned. Den eneste som syntes dette var morsomt, var broren min.
Nåvel, jeg skjønte ikke noe av denne tildragelsen … ikke før nå. Taliban er inne på noe, musikkinstrumenter utleder mørke laster og dyster skjørlevnet, både for den om spiller og den som hører på.
Da jeg gikk i sjette klasse på barneskolen, fikk vi en dag en ung dame som vikar i musikk. Hun var meget interessert i blokkfløytespill og hadde med seg sin egen fløyte, en tenor. Pen dame. Hun ble ikke mindre attraktiv av å spille på fløyta si, og jeg glemmer aldri synet av den stukket inn mellom fyldige lepper, som var dekket av minst to strøk knallrød leppestift.
Jeg fikk ereksjon, eller ståpikk, som noen kaller i det udannede kretser. Jeg kom helt ut av kurs og tenkte ikke på annet enn hva denne vikardamen hadde under sin løse og ledige sommerkjole. Jeg kom ikke til hektene igjen før langt ut i neste time, norsk grammatikk med gamle frøken Tindberg, som hadde skjeggstubber og flere vorter rundt neseroten.
Senere hen gikk det slag i slag, så å si. Når jeg tenker meg om, og det gjør jeg tid om annen, var det Keith Richards’ røffe gitarspill på Gimme Shelter som ga meg smaken på øl i svære mengder, og som ved én anledning bragte meg til fyllearresten i byen der jeg bodde.
Da jeg første gangen hørte Doors’ Light my Fire, fikk jeg plutselig lyst til å røyke en tjall. Det gjorde jeg og ble så kvalm at jeg kastet opp i hagefontenen til naboen. Noe senere hørte jeg David Bowies Always Crashing in the Same Car hos en venn av meg.. og sett slikt, ikke mange dager etter sniffet jeg kola. Jeg ble i ganske godt humør og fikk lyst til å vite fort bilen til faren min kunne gå. Det gikk ikke så bra.
Vel, la meg oppsummere: Musikk har forkludret livet mitt flere enn mange ganger og det er først nå jeg har forstått sammenhengen mellom musikk og nederdrektig livsførsel. Jeg er blitt klokere… takket være Taliban.

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i kveld:
– Hørt om det fæle slagsmålet på Ekebergsletta for litt siden. Ungdommer amok med slagvåpen, de gikk løs på hverandre.
– Ja, fryktelig .. tror du det var innvandrergutter, på en måte?
– Neppe, de vanker ikke på Ekebergsletta. Dessuten er det snakk om gutter mellom 13 og 18 år. Så unge innvandrergutter reker ikke ute om kveldene, tenker jeg.

– Dette må ses i sammenheng med Norway Cup, som nå pågår på Ekebergsletta. Det er fotballspillere. Ganske sikkert, tenker jeg.
– Åååå?
– Jeg har hørt at ledelsen i Norway Cup prøver å unngå kamper mellom lag fra urbane strøk og lag fra bygde-Norge. De har dårlig erfaring med slike kamper.
– Hææ?
– Men så har det skjedd en glipp, tenker jeg. Et lag, kanskje fra Sunnfjord ble satt opp mot et lag fra byen, kanskje vestkantlaget Heming.
– Ååå?
– Hvor finner du den mest fanatiske ungdommen i Norge, som er villig til å dø for saken?
– Ehh…
– Målungdommen. De er fra første stund fôret med vassgraut og hjemmebrygget øl, oppvokst i Noregs Mållag og har fått terpet inn a-endelser, palatalisering, jamvektsregel og lokale dativendelser like siden bleiestadiet.
– Ehh..
– Noregs Mållag er en totalitær, halvfascistisk organisasjon, tenker jeg … som vil utrydde bokmål og riksmål, etablere et rent og uplettet landsmål for hele landet, inkludert Bygdøy og Skillebekk.
– Men…
– Disse ungdommene ble nok kraftig provosert av spillerne fra Heming… ja, de snakker pent, vet du .. nesten dansk … og foreldrene deres sto sikkert på sidelinjen og heiet på normativt og svært irriterende riksmål.
– Dette høres jo…
– … ja, helt vilt ut, men det ble nok for mye for laget fra Sunnfjord, kanskje tapte de kampen attpåtil.
– Men disse slagvåpnene som er nevnt i avisen?
– Målungdommen kommer stort sett fra grissgrendte strøk med små bondegårder, tenker jeg… og alle vet at bønder har mye redskap liggende rundtforbi … økser, slegger, spett, hammere, ljå og møkkagreip. Bare å ta med seg, tenker jeg… til by’n. Målet helliger middelet.

Sverige frykter terror utført av muslimer, og politiet der borte har innført “nasjonal særskilt hendelse” … fordi noen har satt fyr på et særskilt brannobjekt. Ja, Koranen må anses som særskilt brannobjekt; hver gang den brenner, går mange millioner av muslimer helt amok og vil drepe, drepe, drepe så mange vantro som mulig.
Svenskene er pissredde, så redde at regjeringen nå vil skru sammen en lov som skal forby skjending av religiøse skrifter … eller Koranen, for å være helt presis (kristne og jøder driter i om noen brenner Bibelen, eller Toraen).
Statsminister Ulf Kristersson er en liten mann, nå er han blitt enda mindre, men de fleste svensker legger ikke merke til det. Svenskene er jo vant til å underkaste seg fæle slemminger. Nok å nevne 2. verdenskrig, da de krøp for nazi-Tyskland og gjorde alt de kunne for å blidgjøre Hitler og hans nærmeste venner.

Hertil morsomt å lese hva Kristersson skrev på sin Instagram-konto for to dager siden:
Vi befinner oss i det allvarligaste säkerhetspolitiska läget sedan andra världskriget, och här hemma vet vi att både stater, statsliknande aktörer och enskilda individer kan utnyttja situationen.
Statsminister Kristersson prøver å innbille folk at sikkerhetssituasjonen i Sverige var vanskelig under krigen. Det var den ikke. Den var meget behagelig og forutsigbar, nettopp fordi Sverige underkastet seg nazi-Tyskland.
Og nå vil de gi slipp på ytringsfrihet og underkaste seg islam, som jo ikke er nevneverdig bedre enn nazisme. Den svenske regjeringen vil gi slipp på demokratiske, vestlige verdier i bytte mot totalitære ideer basert på en pedofil voldsmann som dævva for 1391 år siden.
Ikke så overraskende, Sverige liker å la seg rævkjøre. De har lang erfaring med det. Litt overraskende er at Danmark også er inne på tanken om å bøye av for gærne muslimer. Utenriksminister Lars Løkke Rasmussen har varslet tiltak for å hindre brenning av Koranen. Det letes nå i alle krinkler og kroker – etter “juridiske verktøy”.

Varmt. Stille. Blå himmel. Svaler. Jeg ligger på rygg i gresset, forsøker å holde blikk på dem. Vrient. Snart her, dernest der. Overalt. 90 graders svinger og hårnåler. Lekende lett. Luftens verdensmestere.

Jeg får lyst til å være en av dem. Jeg har vokst opp med disse svalene. Gla’ i dem. De er sommer. De er liv.
Hver vår kommer de hit, etter vinteropphold i Nord-Afrika og omegn. Flere tusen kilometer. De vet hvor de skal – Bakenforbortenfor, en nesten hemmelig plett på jorden. De bor på låven og er etterkommere av svalene som holdt til her for 250 år siden. De tilvirker reir over takbjelkene, i den samme gamle, røde låven. Det er sommerstedet deres. Gluggene er åpne.
Jeg ligger i gresset. Ser på svalene. De visper nitrogenmolekyler og de andre stoffene i luft, jager tovinger og andre små insekter. Svisj-svisj. Svalebarna skal ha mat. Et driftig svalepar greier 8000 insekter på en god dag, har jeg lest et sted. .. men av og til  flyr de bare for moro skyld. Ren lyst. Lett å forstå, ingen flyr bedre enn dem.
Stille sommermorgen. Jeg ligger i det grønne gresset og ser opp, i uendelig blått og et 178 år gammelt takskjegg. Kaffen er kald, og jeg lukker øynene.
Vusj-vusj. Jeg sovner… og får vinger. Jeg flyr. Jeg er en låvesvale. Varmluften tar meg oppover. Sikkert 100 meter. Det grønne tunet er langt der nede. Det kommer fine lyder ut av nebbet mitt, som er bredt og ikke så langt. Jeg fanger en mygg, jeg gjør det helt automatisk. Litt tørr, men smaken ække så verst.
En annen svale har lagt seg rett bak meg. Jeg folder inn vingene, legger meg i stup. Farten øker. Tunet nærmer seg fort. Jeg spjærer luften, flater ut og sneier en prestekrage … justerer noen små muskler ved vingene og skyter til værs som en rakett. Det kiler i magen. Et par svinger og stø kurs for en av gluggene i låven. Trenger ikke sikte. Krapp u-sving og ut igjen. Flyvekompisen min henger på. Vi leker.
Går det an å fly under traktoren, under ramma der motoren er festet? Jeg løftes av varmluft. Tjue meter. Bretter inn vingene. Faller. Akselererer. Vingene halvveis ute. Styrer. Sikter. Vuuusj … i et millisekund aner jeg duften av diesel og litt hydraulikkolje. Greide det. Jeg er tøff.
Tiden flyr også fort, det gjør den jo når man har det gøy. Jeg ser en ung kvinne sitte på trappa. Begge hender omkring en kaffekopp. Jeg kjenner henne, men jeg synes jeg ser henne klarere nå. Annerledes.
Jeg flyr ut over jordene, raser avsted. Sikkert over 80 kilometer i timen. Napper til meg et og annet insekt. Flyvevennen min har falt av. Jeg stuper ned. Kjenner den gode angen av nyslått mark og fordampet dugg. Opp igjen. Tvers gjennom bladverket til en ask.
Jeg løfter meg flere hundre meter. Det kiler i fjærdrakten. Jeg synger og og betrakter bygningene der nede. Ser noen prikker i bevegelse. Alle vet at svaler melder fint vær ved å fly høyt. Jeg flyr enda høyere, selv om jeg vet at Meteorologisk institutt har meldt ettermiddagsregn.
Tunet er en liten grønn flekk. 360 graders rulle. Jeg folder inn vingene og stuper. To prikker på trappa og en i det grønne gresset. De blir større og er ikke lenger prikker. De er mennesker, et av dem drar søvnen ut av håret. Farten øker. Det suser i ørene. Alt er grønt … dernest svart. Bare svart.
Jeg åpner øynene, ligger på ryggen i gresset. Kaffekoppen er veltet. Blå himmel og 178 år gammelt takskjegg. Solen går sin gang, sju svaler i sveit…

Det er sommer, og alle vet at sommer er reprisetid. Alt blir sendt i reprise, gjerne flere ganger i uken. Ikke så underlig; hvem gidder lage noe nytt når man kan sitte i skyggen av et tre og drikke GT og la tankene svirre omkring seg selv til ingens nytte. Ikke jeg. Derfor kjører jeg påny en tekst fra 2019, som ikke er mindre aktuell i dag:

LITT VOLD OG SÅNN
Kan ikke si annet enn at jeg tid om annen undres på hvem som står for mesteparten av volden i norsk fotball. Avisene har skrevet og skrevet og skrevet om dette temaet… spaltekilometre om grov vold på fotballbanene her og der, men ikke én bisetning om hvem voldsutøverne er.
Jeg vet ikke hvem de er, jeg har ikke vært på fotballkamp siden Godset slo Vålerenga 2-1 i 2008, men det er fort gjort å henfalle til spekulasjoner og gjetninger, basert på noen faktaopplysninger. I 2018 var omlag 70 prosent av de voldsdømte i Oslo mennesker med innvandrerbakgrunn. Denne gruppen utgjorde i angjeldende tidsrom 33 prosent av hovedstadens befolkning.
Jeg spilte fotball som gutt. Kampene gikk pent for seg. En og annen røff takling, jepp… men dommerne var påpasselige og hvis noen en svært sjelden gang fikk rødt kort, forløp det udramatisk. Den utviste spilleren eksploderte ikke i raseri og forbrøt seg på Straffelovens paragraf 274, omhandlende grov kroppsskade. Nix, han gikk bare av banen og inn i garderoben, men dette er lenge siden, den gangen var innvandrere med brun hud nesten like sjelden å se som datoutgåtte ølbokser i kjøleskapet til min grandonkel Albert.
Volden i norsk fotball er blitt så omseggripende og grov at Norges Fotballforbund ikke vet sin arme råd, fotballedere er reddharer og tør ikke informere allmennheten om hvem som utøver denne volden. Det råder frykt. Ingen tør si det som det er. Kanskje frykter de macheteangrep i nattens mulm.

Feigt? Jepp, men de holder også tilbake viktig informasjon, som er sentral i straffelovens paragraf 139:
“Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater å anmelde til politiet eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen vil bli eller er begått.”
Ikke elegant formulert, men det er loven.. og med den i ryggen bør det være lett for fotballedere å tilskrive foreldre som sender ungene sine avsted til kamper:
Kjære foreldre
Mange lag i serien din sønn spiller i, har innslag av utøvere fra andre kulturer med svææært lav terskel for utøvelse av grov vold, og deres sønn risikerer i verste fall sykehusinnleggelse med store skader, opptrening på Sunnås, kanskje livsvarig uførhet med sterke, kroniske smerter og tidlig død. Jeg ber dere vurdere denne informasjonen nøye og gi tilbakemelding om deres sønn er spilleklar senest 24 timer før neste kamp – lørdag klokken 14.00, Voldsløkka.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Hørt om disse pøblene som på en måte råkjørte med sparkesykler på pridefargene malt på ei gate i Drammen?
– Ja, det er så fælt, tenker jeg. Jeg føler virkelig med hun der fra MDG… Janøy, tror jeg hun heter. Det var jo hennes idé, dette. Femti meter med flotte regnbuefarger, nå skjendet av svarte striper fra disse syklene.
– Ja, hun er veldig deprimert. Hun fikk vondt i magen og ble kvalm av dette hærverket. Dette prosjektet er et av de viktigste i livet hennes, sier hun.
– Lurer på hvem som gjorde det. Skjønner ikke at noen kan finne på slikt.
– Jeg tenker jeg vet hvem.

– Vitner skal ha hørt disse ungdommene rope haram haram mens de vandaliserte regnbuen.
– Muslimske ungdommer?
– Nei nei, de er ikke ute så sent om kvelden..
– Ehhh…
– Tenk deg om. Politiet snakker om hatkriminalitet.
– Ja?
– Hvem i Norge hater masse?
– Ehhh…
– Folk på Haramsøya i Ålesund kommune.
– Ååå??
– De protesterte vilt mot vindkraftutbygging, men tapte. Mye bitterhet og sinne, tenker jeg.
– Men, tror du..
– De som hater vindkraft, elsker olje. Folk på Haramsøya er klimafornektere, og klimafornektere er høyreekstreme som mener at det finnes bare to kjønn, de kjører omkring i svære bensinbiler og nå føler de seg urettferdig behandlet og synes det er for drøyt at homofile og sånne får så mye oppmerksomhet hele tiden, mens de selv må leve med disse møllene, tenker jeg.
– Men…
– … dessuten blåser det lite i Drammen, de er misunnelige. De skulle ønske det blåste like lite på Haramsøy, tenker jeg.
– Men dette var ungdommer.
– Ja, jeg tenker at de demonstrerte mot vindmøllene der hjemme og patriotisk ropte Haram Haram for å markere motstand og minne offentligheten om urettferdigheten de er utsatt for.

Det er sommer, og alle vet at det er tiden for repriser av alle slag. Henimot alt i hele verden blir sendt i reprise på denne tiden av året; ingen gidder lage noe nytt når solen står opp grytidlig og legger seg sent. Denne teksten er fra 2019, men ikke mindre aktuell og bare moderat redigert:

MED VÅPEN I BÅND
Jeg har undertiden kommet til å tegne Muhammed. Det er ikke lov, ifølge islam. Noen av disse tegningene viser profeten, fred være med ham, med og uten ereksjon. Det er ikke lov, ifølge islam. Jeg har også leilighetsvis kommet borti et tastatur og fremstilt bokstaver som montert sammen kan oppfattes utilbørlig av muslimer av alle slag. Oppsummert: Jeg har nok mer enn oppfylt vilkårene for dødsdom – i henhold til lover i land vi ikke sammenligner oss med.
Det største av alle nett – internett – er vidt og altomgripende. Dagstadig hører vi og leser om knivstikking, machetehugg og ran på åpen gate. Ganske røffe tilstander. Man gjør seg noen tanker.
Ikke til å undres over at jeg er litt bekymret for min egen situasjon. Bedre ble det ikke av at jeg forleden forstuet ankelen min da jeg var på dagstur i marka og skulle hoppe over et bekkefar. Et par leddbånd fikk seg en liten strekk og det ene kneet fikk seg en kilevink.
På bedrings vei, ja.. men ikke fullt ut restituert. Denne reduserte førligheten bekymrer meg, især med tanke på første delen av sure 9:5 i Koranen, selveste Sverdverset:
Drep de hedningene og avgudsdyrkerne hvor dere enn finner dem, omring dem og ligg på lur etter dem, og ta dem til fange på ethvert sted som er egnet til bakhold.
Jeg har alltid tenkt at jeg kan løpe fra gærne muslimer, de er jo ikke akkurat rustet for 100-metere med sine lange kjortler og posete benklær, men nå er det andre tider. Ja, det er disse leddbåndene og det dumme kneet.
Bare det å gå til butikken er blitt et nervepirrende foretagende. Det er ikke lange avstanden, men den er beheftet med svinger, høye hekker hist og her, murer, en mørk undergang, en støyskjerm. Veien er dårlig opplyst, og man ser ikke så tydelig hvem som kommer imot, eller går forbi. Skummelt.
For alt jeg vet, kan en gjeng blodtørstige muslimer ligge i bakhold, ly av noen rufsete buskevekster og kaste seg over meg før jeg får sagt en kløyva ord, hvis det er det jeg vil, og skjære meg i strimler med skarpe kniver… men aller helst vil jeg løpe, men det går jo ikke. Jeg kan bare gå.
Sult og nød utløser oppfinnsomhet. Jeg resonnerte noen sekunder og stilte meg selv spørsmålet: Hva er det muslimer liker veldig dårlig, bortsett fra jøder, homofile og forskning og utvikling?
Bikkjer. Ved et slumptreff hadde jeg ei bikkje til låns. Søt og sjarmerende, men en ordentlig rabagast og litt av et råskinn når det kommer til stykket. La oss kalle henne Solveig.
For å være på den helt sikre siden, dro jeg avsted til en kompis av meg som jobber på et slakteri i byen der jeg bor. Han har en administrativ stilling og går med dress, men han kastet jakken og løsnet slipset straks han fikk høre om mitt forehavende.
Han ba meg bli med ned i produksjonslokalene. Der tok han selv grep om en nyslaktet gris, la den på en båndsag og skar hodet av. Den hvite skjorten hans fikk noen røde flekker hist og her.
– Med dette under armen er du trygg. Ingen muslim vil røre deg, sa han og rakte meg det avsagde hodet på et fat.
– Griseflaks at jeg kjenner deg, sa jeg.
– Eller svinehell, som vi sier her, sa han og etterstrammet slipsknuten.

Jeg kjørte hjem og la grisehodet i yttergangen og glemte det, helt til jeg hørte noen gnafselyder. Det var Solveig , hun syntes grisehodet var så godt å tygge på, det ene øret var borte. Hun lepjet i seg blodsaft.
– Slemme-slemme hunden, sa jeg med stemme myk som meierismør i sommervarme.
Jeg tok på meg en gammel jakke det ikke var så farlig med, anrettet grisehodet under armen og gikk avsted med bikkja i bånd. Jeg var sulten, og vi skulle handle i butikken.
Og skulle du ha sett: Ved inngangen til førnevnte undergang hoppet en muslim frem fra en tujahekk. Han var ikke velkledd og hadde ikke slips. Jeg påpekte denne mangelen ved hans påkledning, men han lot seg ikke affisere av klesråd; han svingte i luften en machete som så veldig nyslipt ut.
Men jeg var kald som ei gjedde. Jeg pekte på grisehodet under armen og smilte adspredt. Solveig bjeffet. Muslimen tok seg ikke engang tid til å si “allahu akhbar” før han pilte avsted.
Det er ikke lov å ta med bikkjer og deler fra døde dyr inn i butikker. Jeg tjoret Solveig fast på utsiden og ba henne passe på grisehodet.
Det gjorde hun. Da jeg var tilbake med en pose dagligvarer, hadde bikkja bitt av det meste av det gjenværende øret, men alle kunne se at hodet en gang hadde tilhørt en gris, det plirende og innfule svineblikket var ennå intakt.
Vi gikk. Bikkja i bånd og grisehodet under armen. Solveig stanset og lagde en fin bæsj i veikanten. Hun hadde ikke svart pose, jeg hadde ikke svart pose.
Jeg regnet sant å si ikke med flere muslimsituasjoner. Ryktet om grisehodet og bikkja var trolig allerede over alle hauger.
Men sett slikt: Rett før jeg svingte inn hjemme hos meg, hoppet to unge muslimer frem fra mispelhekken min. Springkniver, denne gangen. Muslimer er jo glad i kniver. Jeg lot meg ikke skremme, godt rigget med grisehue og bikkje som jeg var.
Solveig er overmåte søt og sjarmerende, men vi snakker tross alt om ei robust og nervesterk bikkje med bred jaktkompetanse, og denne gangen ble hun grinete. Hun likte ikke trynet på disse karene og hoppet opp på to og bjeffet ganske skarpt. Jeg måtte anstrenge meg litt for å holde henne tilbake.
Gutta rygget og var ikke så tøffe lenger. Jeg stanset opp og spurte:
– Hva kan jeg hjelpe dere med da, gutterrr… vil dere rane meg? Vel, jeg har ikke så mye å by på, men dette grisehuet kan dere ta, sa jeg og holdt frem legemsbiten hvori organet som så sent som dagen før tenkte enkle grisetanker.
Det virket som gutta mistet interessen. De foldet sammen tannpirkerne sine og trakk seg vekk. Tydelig at de ikke var upåvirket av sin religion. De stirret på grisehodet som det var djevelen selv. Så tasset de avsted.
Vel vel, det var det og snart var vi innendørs, Solveig og jeg. Jeg unnet meg et glass calvados, Solveig ble tilgodesett med en hel boks fiskeboller. Som dessert fikk hun gnage litt på grisetrynet.
Men i morra kommer eieren og henter henne. Jeg har ennå ikke full førlighet, og grisehoder varer ikke evig.
Hva gjør jeg? Hva frastøter muslimer mer enn det meste? Etter et kvartsekund svarte jeg meg selv: Menstruasjonsblod. Men hvem faen har det? Jeg kjenner jo ingen lenger…

… av svenskene. De er livredde for russerne og vil så gjerne inn i NATO, men så var det denne Koranen, da .. som noen i Sverige vil brenne i all offentlighet. Nå foreligger tre nye søknader om brenning av denne trykksaken, to i Stockholm og en i Helsingborg – ifølge NRK.

Svenskene er skikkelig lei seg. Tyrkias president, Recep T. Erdoğan, vil ikke slippe Sverige inn NATOs trygge og lune favn, ikke før svenskene vedtar forbud mot koranbrenning.
Men så er det disse nylig avsagte og veldig dumme domstolsavgjørelsene, som fastslår at brenning av Koranen må tillates, som en del av ytringsfriheten.
Det var dårlig nytt for svenskene, og ikke lenge etter ble det gitt tillatelse til koranbrenning utenfor en moské i Stockholm. I forrige uke brant det, gitt. Politiet voktet brannen og passet på at krenkede muslimer ikke ble drapsmenn.
Fortærende ergerlig. Erdoğan ble fly forbanna igjen, og svenskene ble enda reddere enn før.
Så fryktsomme er svenskene blitt at 53 prosent av dem vil ha en lov som forbyr påtenning av religiøse skrifter – i praksis Koranen (kristne og jøder bryr seg ikke om noen brenner Bibelen og Toraen).
Kanskje Sverige i en fykende fei vedtar en slik lov. Det kan ligne svenskene på en prikk. De er jo vant til å legge seg på ryggen, som ryggesløse gatetøser. Det har de gjort de siste 40 årene og “svenske tilstander” er blitt et begrep kjent over store deler av verden… og de som kan litt nyere historie, vet alt om hvordan Sverige i opptakten til 2. verdenskrig på aller mest servile vis underkastet seg Hitler og hans regime.
I 1943-44 skjønte svenskene at vinden blåste den andre veien. Da vendte de kappen og håpet å berge litt av omdømmet. Fånyttes.
Heia Sverige:)

I gamle dager så norske kommunister ganske vanlige ut … press i buksa, ikke så mange krøller i jakka, hvit skjorte, pent knyttet slips og pussede sko. Ingen så Emil Løvlien, Peder Furubotn og Erling Falk i offentligheten med kortbukse og ufiks singlet, slik Erling Folkvord opptrådte for noen år siden, i et sommerprogram på TV2 … og krigshelt Asbjørn Sunde var propert antrukket med pent slips da han i 1954 møtte opp i retten og ble idømt åtte års fengsel for spionasje.
Det var noe utrygt ved dette. Deteksjon av raddiser var vrient, jeg tror nok overvåkningspolitiet gjerne skulle sett at de skilte seg litt mer ut. Kommunistene så omtrent ut som vanlige folk, bortsett fra ovennevnte Falk, som på en prikk lignet en giftslange.
70-tallet var hippietid i Norge. Nesten alle unge menn gikk i møkkete olabukser, batikkfargede T-skjorter .. langt, fett hår og rotete skjegg, lærsmykker med plastperler, de gikk i sandaler, hørte på Jefferson Airplane og Janis Joplin … de var radikale, men ikke kommunister, de fulgte bare moten, spilte med i tidens melodi, så å si … røkte en tjall tid om annen, lot som om de leste Marx, men så snart høstsemesteret på universitetet startet, smurte de niste og tasset avsted med ransel på ryggen.
Kvinnene var usexy og gikk med store, vide gensere hvorunder pupper overlatt til seg selv og gravitasjon… Sigrun Berg-sjal, bestemortruser, svære dotter i armhulene og et virvar av buskas nedentil. De ble kåte av gitarmusikk (Hey, mister tambourine man.. ) og utpå kvelden glemte de helt at de var radikale og tøffe feminister.
I 1973 ble AKP (ml) stiftet. Til overvåkningspolitiets glede skilte disse raddisene seg ut på markant vis. De var ikke hippe hippier, de var så uhippe og dølle at det nesten ikke gikk an … kort hår ved ørene, svære hornbriller, terylenebukser, fotformsko, schtøgge akrylgensere over rutete skjorter med snipper svære som hjemmebakt flatbrød.
De var meget alvorlige, smilte nesten aldri, ingen sans for humor og de bablet hele tiden om det jævlige borgerskapet, den høyverdige Pol Pot og syntes det var en god idé å styrte regjeringen, kverke kong Olav, innføre maoisme i Norge, bygge fangeleire, nakkeskyte meningsmotstandere og grave svære massegraver både hist og her i utkant-Norge.
I 2007 skjønte disse tullebukkene at kommunistisk revolusjon i Norge ikke var nært forestående. Partiet ble nedlagt, men kommunister er som kakerlakker og svigermødre, vanskelig å bli kvitt. Rødt ble stiftet og nå sitter åtte kammmerater på Stortinget, deriblant Bjørnar Moxnes, som kler seg bedre enn Pål Steigan gjorde i sine avmaktsdager, men han bruker aldri slips. Kommunister i dag bruker aldri slips. Aldri. Det vet PST, og det gjør overvåkningen enklere.
Hva jeg vil med denne teksten? Det har jeg faen meg glemt, jeg har skrevet meg helt bort, men det gir jo egentlig faen i … jo, nå kom jeg på det:
Velkjent faktum er at kommunister har dårlig smak. Bjørnar Moxnes kan passere som en kul hipster, men solbriller fra

… gudbedre. Hadde han enda rappet noe fra Ray Ban … ja, så hadde han kanskje beholdt et par gram verdighet.