Sist helg arrangerte Taliban i Afghanistan musikkinstrumentbål. De kastet alle slags musikkinstrumenter på bålet. Lederen for et regionalt moral- og sedelighetspoliti begrunnet tiltaket slik: Musikk ødelegger moralen og bidrar til å føre ungdommen på villstrå.

Jeg måtte le. Jaja, tenkte jeg.. talibanmuslimene er ganske kørka, og muslimer har jo aldri hatt noen opplysningstid, men så kom jeg til tenke på min egen fortid… jeg har levd en stund og det er mye å tenke på, som den gangen jeg var åtte år og på besøk hos min tante.
Hun måtte bare ut en tur, handle noen matvarer i nærbutikken. Jeg ble sittende og kjede meg, men plukket ned fra veggen tantes gitar, en klassisk Landola.
Jeg klunket i vei og forsøkte å spille Fola fola Blakken, men det gikk ikke lang tid før jeg registrerte en underlig og uforklarlig følelse, en trang jeg aldri før hadde kjent.
Uten å tenke oppsøkte jeg tantes barskap og helte i meg det som var igjen i en flaske Martini Rosso. Det var mer enn nok til at jeg ble ganske svimmel. Dernest gikk jeg løs på en flaske vodka, fem minutter senere ramlet jeg overende på parketten og ble liggende.
Tante ble forferdet da hun kom tilbake. Foreldrene mine – begge avholds – ble tilkalt, og jeg ble kjørt hjem og lagt i sengen til avrusning. Stor ståhei, jeg fikk trekk i ukelønnen er hel måned. Den eneste som syntes dette var morsomt, var broren min.
Nåvel, jeg skjønte ikke noe av denne tildragelsen … ikke før nå. Taliban er inne på noe, musikkinstrumenter utleder mørke laster og dyster skjørlevnet, både for den om spiller og den som hører på.
Da jeg gikk i sjette klasse på barneskolen, fikk vi en dag en ung dame som vikar i musikk. Hun var meget interessert i blokkfløytespill og hadde med seg sin egen fløyte, en tenor. Pen dame. Hun ble ikke mindre attraktiv av å spille på fløyta si, og jeg glemmer aldri synet av den stukket inn mellom fyldige lepper, som var dekket av minst to strøk knallrød leppestift.
Jeg fikk ereksjon, eller ståpikk, som noen kaller i det udannede kretser. Jeg kom helt ut av kurs og tenkte ikke på annet enn hva denne vikardamen hadde under sin løse og ledige sommerkjole. Jeg kom ikke til hektene igjen før langt ut i neste time, norsk grammatikk med gamle frøken Tindberg, som hadde skjeggstubber og flere vorter rundt neseroten.
Senere hen gikk det slag i slag, så å si. Når jeg tenker meg om, og det gjør jeg tid om annen, var det Keith Richards’ røffe gitarspill på Gimme Shelter som ga meg smaken på øl i svære mengder, og som ved én anledning bragte meg til fyllearresten i byen der jeg bodde.
Da jeg første gangen hørte Doors’ Light my Fire, fikk jeg plutselig lyst til å røyke en tjall. Det gjorde jeg og ble så kvalm at jeg kastet opp i hagefontenen til naboen. Noe senere hørte jeg David Bowies Always Crashing in the Same Car hos en venn av meg.. og sett slikt, ikke mange dager etter sniffet jeg kola. Jeg ble i ganske godt humør og fikk lyst til å vite fort bilen til faren min kunne gå. Det gikk ikke så bra.
Vel, la meg oppsummere: Musikk har forkludret livet mitt flere enn mange ganger og det er først nå jeg har forstått sammenhengen mellom musikk og nederdrektig livsførsel. Jeg er blitt klokere… takket være Taliban.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne