Varmt. Stille. Blå himmel. Svaler. Jeg ligger på rygg i gresset, forsøker å holde blikk på dem. Vrient. Snart her, dernest der. Overalt. 90 graders svinger og hårnåler. Lekende lett. Luftens verdensmestere.

Jeg får lyst til å være en av dem. Jeg har vokst opp med disse svalene. Gla’ i dem. De er sommer. De er liv.
Hver vår kommer de hit, etter vinteropphold i Nord-Afrika og omegn. Flere tusen kilometer. De vet hvor de skal – Bakenforbortenfor, en nesten hemmelig plett på jorden. De bor på låven og er etterkommere av svalene som holdt til her for 250 år siden. De tilvirker reir over takbjelkene, i den samme gamle, røde låven. Det er sommerstedet deres. Gluggene er åpne.
Jeg ligger i gresset. Ser på svalene. De visper nitrogenmolekyler og de andre stoffene i luft, jager tovinger og andre små insekter. Svisj-svisj. Svalebarna skal ha mat. Et driftig svalepar greier 8000 insekter på en god dag, har jeg lest et sted. .. men av og til  flyr de bare for moro skyld. Ren lyst. Lett å forstå, ingen flyr bedre enn dem.
Stille sommermorgen. Jeg ligger i det grønne gresset og ser opp, i uendelig blått og et 178 år gammelt takskjegg. Kaffen er kald, og jeg lukker øynene.
Vusj-vusj. Jeg sovner… og får vinger. Jeg flyr. Jeg er en låvesvale. Varmluften tar meg oppover. Sikkert 100 meter. Det grønne tunet er langt der nede. Det kommer fine lyder ut av nebbet mitt, som er bredt og ikke så langt. Jeg fanger en mygg, jeg gjør det helt automatisk. Litt tørr, men smaken ække så verst.
En annen svale har lagt seg rett bak meg. Jeg folder inn vingene, legger meg i stup. Farten øker. Tunet nærmer seg fort. Jeg spjærer luften, flater ut og sneier en prestekrage … justerer noen små muskler ved vingene og skyter til værs som en rakett. Det kiler i magen. Et par svinger og stø kurs for en av gluggene i låven. Trenger ikke sikte. Krapp u-sving og ut igjen. Flyvekompisen min henger på. Vi leker.
Går det an å fly under traktoren, under ramma der motoren er festet? Jeg løftes av varmluft. Tjue meter. Bretter inn vingene. Faller. Akselererer. Vingene halvveis ute. Styrer. Sikter. Vuuusj … i et millisekund aner jeg duften av diesel og litt hydraulikkolje. Greide det. Jeg er tøff.
Tiden flyr også fort, det gjør den jo når man har det gøy. Jeg ser en ung kvinne sitte på trappa. Begge hender omkring en kaffekopp. Jeg kjenner henne, men jeg synes jeg ser henne klarere nå. Annerledes.
Jeg flyr ut over jordene, raser avsted. Sikkert over 80 kilometer i timen. Napper til meg et og annet insekt. Flyvevennen min har falt av. Jeg stuper ned. Kjenner den gode angen av nyslått mark og fordampet dugg. Opp igjen. Tvers gjennom bladverket til en ask.
Jeg løfter meg flere hundre meter. Det kiler i fjærdrakten. Jeg synger og og betrakter bygningene der nede. Ser noen prikker i bevegelse. Alle vet at svaler melder fint vær ved å fly høyt. Jeg flyr enda høyere, selv om jeg vet at Meteorologisk institutt har meldt ettermiddagsregn.
Tunet er en liten grønn flekk. 360 graders rulle. Jeg folder inn vingene og stuper. To prikker på trappa og en i det grønne gresset. De blir større og er ikke lenger prikker. De er mennesker, et av dem drar søvnen ut av håret. Farten øker. Det suser i ørene. Alt er grønt … dernest svart. Bare svart.
Jeg åpner øynene, ligger på ryggen i gresset. Kaffekoppen er veltet. Blå himmel og 178 år gammelt takskjegg. Solen går sin gang, sju svaler i sveit…