Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Utpå ettermiddagen 25. mai 2009 fikk Gud et problem. Haakon Lie døde mens han sov, i en seng på et sykehjem i Oslo.
Et tvilstilfelle. Ingen lett avgjørelse. Ikke desto mindre: Etter noen timers komplisert saksbehandling og mange kvaler besluttet Gud å henvise Lie til helvete.
Noen dager senere ble det for mye for Satan. Han hadde balet og strevet med mange fælinger og råtasser i flere tusen år, deriblant en hel haug politikere … Stalin, Hitler, Mao, Pol Pot… det hadde på sett og vis gått greit, men Haakon Lie … ja, Haakon Lie var, er og blir Haakon Lie.
Satan var ganske kjørt og erkjente at noe måtte gjøres, før han selv ville bryte sammen og helvete bli absolutt uutholdelig.
Gud og Satan hadde ikke snakket samme på flere tusen år, men de er gamle kjente og Satan så ingen annen løsning enn å henvende seg til Gud og trygle Ham om å se på saken på nytt. Om ikke Haakon Lie likevel kunne komme til Himmelen? Please!
Gud er allmektig og allvitende og han kjenner alle sjeler – både levende og døde. Dessuten er han god, og han visste innerst inne at Haakon Lie ikke hørte hjemme i helvete.
Vel vel, tenkte Gud… han banner fælt og har et fryktelig temperament, Haakon Lie .. og han har aldri trodd på meg, men han har vært … jaja, la gå.
Satan ble hoppende gla’ for å bli kvitt ‘n Haakon.
Slik gikk det til at Haakon Lie etter en snau uke i helvete ble overført til Himmelen. Gud er ikke uten humor, Han går ikke av veien for et hyss og plasserte Lie på rom med Berge Furre, Peder Furubotn og Erling Falk. Det gikk ikke så bra

Gud er ikke så betatt av grovsnakk og banning og tenkte at det var best å plassere ‘n Haakon i Sosialdemokratisk avdeling, Norden – på rom med Martin Tranmæl, Jens Christian Hauge og Halvard Lange.
Det gikk bra, så lenge Lie slapp å se trynet til Einar Gerhardsen, som bodde på enerom noen himmelske meter bortenfor. Ikke til å unngå at de to gamle fiendene tid om annen møttes i korridoren, hvilket fikk Lie til å huske Arbeiderpartiets landsmøte i 1967.

Gud har greid å holde noenlunde styr på Haakon Lie disse årene, men i går sprakk det… i samtale med Jens Christian Hauge:
– Fy faen i svarteste helvete. Jeg angrer som faen på at jeg gikk god for den kødden Støre like før jeg dævvva. Hører du, Jens … jeg gikk god for Støre som ny partileder. Faen i hælvete!! Nå har han spolert alt … forpulte, jævla kukkhue. Ødelagt hele partiet. 21,6 prosent… og Høyre er størst. Rasert partiet som jeg bygde, stein på stein i 24 år. Fy faen med fett på!

.. lørdager siden var jeg i sentrum i byen der jeg bor. Jeg hadde et og annet ærend og måtte ta meg over torget noen ganger. Valgboder alle vegne, hvorved lokalpolitikere smilte, delte ut løfter og gode forsetter trykket på stivt papir.

Partiet Sentrum var der, tulle- og tøysepartiet som ble stiftet i 2020 og er ledet av advokat Geir Lippestad. En av Sentrums valgkampsaker er Mangfold i sentrum, som kan tolkes som at partiet vil ha mer innvandring og således øke frekvensen av ran, grov vold og knivstikking i sentrum av byen der jeg bor.
Ettersom jeg er gla’ i ytringsfrihet, spurte jeg en av partiets tilstedeværende om hva han synes om ytringsfrihet. Han svarte at det er veldig bra, men da jeg spurte om det også inkluderer islamkritikk og brenning av Koranen, ble tonen litt annerledes og ikke så hyggelig. Ikke uventet, han var ganske melaninrik og svarte bekreftende på spørsmålet om han var muslim.
Som de aller fleste andre muslimer syntes han at Norge burde forby koranbrenning, hvortil jeg svarte at brenning av Koranen er del av vår ytringsfrihet, og at hardkokte koranbrennere burde få seg tildelt en ytringsfrihetspris.
Uggen stemning. Han ble litt hissig. Ja, han ble det … muslimer blir fort oppfarende når man taler nedsettende om islam, Koranen, Muhammed og Allah og alt dertil.
Muslimer representerer en ganske røff voldskultur, men jeg regnet med at han var ubevæpnet og sa:
– Dette med at dere aldri hadde noen opplysningstid, kan det være noe av årsaken til at dere tror så fullt og fast på denne Muhammed og mer enn gjerne dreper for å forsvare hans tvilsomme ære?
Han tenkte seg lenge om, eller det bare virket slik. Ansiktet hans forandret seg ganske radikalt og ikke til det bedre, atomer og molekyler gjorde byks, hist og her. Øynene hans ble enda mørkere, og jeg tror kanskje han han hadde lyst til å drepe meg.
Omsider samlet han seg til et svar jeg ikke forsto døyten av. Sant å si var han ganske usammenhengende.
Vel vel, jeg gikk videre og på litt avstand fikk jeg øye på en valgbod pyntet med regnbueflagg overalt. Jeg stusset litt, ante ikke at FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold hadde dannet politisk parti.
Nærmere ettersyn viste noe annet. Boden tilhørte MDG, og en eldre herre sto der ganske alene. Han var utilpass og forklarte at han ikke visste at boden hans skulle ta seg slik ut. Han var blitt oppringt og utkommandert, sa han og hadde bare lyst til å gå hjem.
Det hadde jeg, også. På vei hjem tenkte jeg at det er for mange politiske partier i dette landet.

…valg, og jeg har ikke registrert noe parti som i sitt program går helhjertet inn for brenning av Koranen på offentlig sted, hvilket betyr at jeg er usikker på hva jeg skal stemme.
Nåvel, vi får se. Jeg får se litt på kandidatene i byen der jeg bor, sammenstille inntrykkene med min konservative grunnholdning og dernest finne en stemmeurne, uten å glemme Otto von Bismarcks ord: Det lyves aldri så mye som foran et valg, under en krig eller etter en jakt.
Men nå gjør jeg det jeg ikke uofte gjør … skriver meg helt bort og det er jo ikke bra. Bør stryke noen ord, men litt appelsinmarmelade har falt ned ved rettetasten, størknet og gjort redigering henimot ulaseggjørlig.
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om barneoppdragelse i gamle dager, i den tiden jeg selv var gutt og vokste opp i en nylig utbygget bydel der alle foreldre var omtrent like gamle og ungene mange. Barndommen for mange av oss lignet lignet dagliglivet til ungene i tegneserien Peanuts, av Charles M. Schultz. På norsk: Knøttene.
I Knøttene ser man aldri et voksent menneske. Ingen far. Ingen mor. Ungene lever sitt eget liv, med ei makeløs bikkje som liker å ligge på taket av huset sitt, men man fornemmer at de er der – de voksne. De synes ikke, men de er i nærheten. Charlie Brown og vennene hans vet det. Det er bare å gå hjem, hvis de vil det – til en hjemmeværende mor med smilerynker, forkle rundt livet og nybakte hveteboller til avkjøling, men Schultz ville det ikke slik. Knøttene var utenunger.
Vi var også uteunger, men mye mer aktive enn Knøttene. Sant å si var mange oss nokså ville, men foreldrene våre lot oss i fred, ingen politikonstabler i gatene og representanter fra barnevernet var ikke å se noe sted.
Ikke til å unngå at noen foreldre tid om annen fikk nyss om hva vi holdt på med. Mine foreldre var ganske moderate og hadde ikke tro på strenge straffer, men flere av mine venner opplevde både korporlig straff og strenge sanksjoner.
Min bestevenn, la oss kalle ham Kjartan, hadde en mor med henimot religiøs tro på husarrest og rumpebank som oppdragende tiltak. Hun var kjent for sitatet: Bare vent til far kommer hjem, men faren til Kjartan kom aldri hjem, han hadde ikke kommet hjem de siste årene og ingen visste hvor han var. Ingen i nabolaget hadde noensinne sett faren til Kjartan. Ikke Kjartan, heller.
Nei, faen .. nå skriver jeg for langt, ingen gidder lese lange tekster lenger. På tide å runde av… og det skal handle om politikk, anvendt politikk.
Da jeg var liten gutt, var ikke barneoppdragelse noe man tenkte så mye på, man bare oppdro. Ingen foreldre i mitt nabolag hadde hovedfag i barnepsykologi, men mange av dem var ganske truende. Det fantes foreldre som sa:
Hvis du ikke skikker deg, må vi sende deg til Bastøy.
Ingen unger visste hva Bastøy var for no’, men alle skjønte at det ikke var noe hyggelig sted. En annen variant:
Pass deg, ellers kommer Rottenikken og tar deg… og noen foreldre truet med politikere, selv om de forlengst var døde: Nå må du ta deg sammen, ellers kommer Stalin og tar deg.
Faren til Olaf var noe for seg selv, litt av en skrue, men morsom og alltid i godt humør. Etter at foreldrene til ei jente i nabolaget klaget på at Olaf hadde narret datteren deres til å kle av seg og vise frem den lille, søte sprekken hun hadde litt nedenfor magen, sa han – med ikke så streng røst – til sønnen sin:
Ikke bra, Olaf. Du må ta rev i seilene heretter, ellers må vi sende bud på Haakon Lie.
Faren hadde nok glemt sønnens tilnærming til det motsatte kjønn i god før Dagsrevyen, men Olaf glemte aldri navnet Haakon Lie.
Haakon Lie var partisekretær for Arbeiderpartiet i tiden 1945-69. Han var en av Norges mektigste menn og mann av sin tid. Han hatet kommunister og nazister og hadde lyst til å drepe Einar Gerhardsen på landsmøtet i 1967.

En tøffing. Hard i klypa. Ingen fikk slike raserianfall som Haakon Lie. Ingen kunne banne som Haakon Lie. Ingen var i tvil om hvor de hadde Haakon Lie. Noen fryktet Haakon Lie.
Han var så tøff at selv døden betakket seg og utsatte sitt ærend så lenge som mulig – helt til 2009. Da var Lie nesten 104 år gammel.
Kan godt tenkes at noen fedre ennå truer ungene sine med Haakon Lie, men ingen gidder true ungene sine med Jonas Gahr Støre.

… jeg erkjenner det, men jeg har gjort så godt jeg har kunnet. Dette er Danmarks statsminister Mette Fredriksen i en ganske sjelden seksuell aktivitet: Frivillig voldtekt.

Hvilket hull det er tale om, har jeg ikke tatt stilling til, dere lesere får selv velge, men det er nærliggende å tenke seg toærn.
Statsminister Fredriksen og hennes regjering har nylig besluttet å foreslå en lov som forbyr brenning av Koranen på offentlig sted. Den danske regjeringen vil at Danmark skal underkaste seg islam, som er nettopp det rettroende muslimer vil at alle skal. Ja, for hele poenget med islam er jo underdanighet, ellers kan det gå deg fryktelig galt.
Mette Fredriksen og hennes regjeringskolleger setter altså gærne muslimers følelser høyere enn ytringsfriheten og gir seg ende over for å tekkes regimer som holder seg ved makten ved drap, terror og vold.
Ja, også er det muslimene som bor i Danmark. I 2020 utgjorde de 256 000 personer – 4,4 prosent av befolkningen – og ingen vet hva de kan finne på av faenskap ….hvis danskene fortsatt gis lov til å brenne Koranen. Så får det heller bare være med denne ytringsfriheten.
Straff for brenning av verdens aller verste og mest absurde trykksak? Den danske regjeringen tenker seg to år i spjeldet.
Gudbedre!

Jeg synes det er så inni granskauen kjedelig å se folk løpe rundt omkring alt de orker. Gidder ikke se TV-overføringene fra friidretts-VM i Budapest, gidder ikke se disse Ingebrigtsen-gutta fly omkring, men jeg har registrert at det er noe kødd i denne familien. Ingen vet riktig hva det dreier seg om, men det er visst noe veldig alvorlig, og den eldste sønnen, Henrik, som ikke lenger er så god til å løpe, har etter alt å dømme tatt over rollen som pater familias.
Han er sin lillebror Jakobs verge og beskytter og har forklart hvordan det gikk til at lillebror måtte nøye seg med sølvmedalje på 1500-meter. Henrik mener at lillebror lever under helt fryktelige belastninger, og at det er klin umulig å prestere godt under slike umenneskelige forhold.
Etter hva jeg og mange andre har fått inntrykk av, er det faren deres – Gjert – som har all skyld. En eller annen gang i fjor røk brødrene uklar med pappa Gjert. Ikke mange kjenner årsaken, men det ble ikke bedre av at pappa har trent og ennå trener han som nesten slo Jakob på denne 1500-meteren. Han heter Gilje etellerannet og ser ut til å være minst like god som Jakob.
Så ille er det blitt at Gjert er nektet adgang til stadionet i Budapest, og noen tror kanskje de vet hvem som har nektet ham.

Hvordan ble det slik, hvorfor tåler ikke brødrene Ingebrigtsen trynet til faren sin?
Vel, jeg har en teori:
Da Gjert var liten gutt, så han – som alle andre barn – på barne-TV. Det ble sikkert sendt noen repriser av Pernille og Mr. Nelson – norgeshistoriens mest irriterende barne-TV. Trolig ble lille Gjert opprørt og fly forbanna over bare å se snurten av den snørrhovne, oppblåste og uutholdelige Mr. Nelson, som trodde han var pokker til kar og plaget Pernille med besøk i utide.

Så blir Gjert voksen og får barn, hvorav ett som med tiden ligner Mr. Nelson på en prikk. Gjert gjorde sikkert lenge gode miner til slett, men til slutt sprakk han, det ble simpelthen for mye … han fikk trolig raserianfall og ba Henrik fjerne den forpulte barten og for svarte faen slutte med å ligne så jævlig på Mr. Nelson.
Da ble Henrik sur og trassig og gikk inn for å ligne Mr. Nelson enda mer. Ja, så ble det dårlig stemning, da…

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i kveld:
– Fælt med denne knivstikkingen ved Universitetet i Oslo. To kvinner forsøkt drept, av en student som ikke tålte stryk på eksamen, på en måte.
– Ja, helt utrolig… en voksen student.
– Kan det være en innvandrerstudent med litt brun hud? Virker jo som de aller fleste apotekansatte nå til dags er melaninrike, unge mennesker fra Midt-Østen, eller Afrika.
– Du kan ikke si sånt. Det går ikke an.

– Det er rasistisk. Dessuten står det ingenting i avisene om hvem det er snakk om.
– Nei, men…
– I sommer besøkte jeg min gamle tante i Tokke, Vest-Telemark. Jeg fikk noen inntrykk på en måte, for å si det sånn.
– Ehh…
– Disse vesttemarkingene går med kniv hele dagen, alle dager, søndag inkludert.. og alle vet at vesttelene er aggressive, knivene sitter løst i sliret på en måte.
– Men det …
– … i 1395 omtalte Oslo-bispen bøndene i Øvre Telemark som ukristelige og de mest voldelige i hele Norge.
– Ååå??
– Nesten ingen turte å reise gjennom disse områdene. Heldige var de som våget og kom fra det uten å bli skåret i småbiter.
– Men det var i gaml…
– … jeg kunne ikke la være å legge merke til naboen til tanta mi. Han er bonde og går med kjeledress fra Felleskjøpet hele dagen, kniv i slire, flakkende blikk og sammenvokste øyebryn.
– Ååå..
– En dag halshugget han høner på en huggestabbe. Jeg så det, via kikkerten til tante. Blikket hans var glassaktig, og han flirte rått mens blodet sprutet og hønsehuene fløy i lufta.
– Uffda…
– En del innavl i disse områdene, skjønner du. Svære adferdsavvik.
– Nei, det…
– Denne farmasøytstudenten passer inn i dette bildet.
– Hææ.. mener du at han kommer fra Vest-Telemark?
– Indisiene er overveldende.

Min venn Ralf ringte nettopp. Han er lærer i videregående og har gjort som mange av elevene hans .. skulket første uke. Ikke fordi han har lyst til å se på friidretts-VM, men fordi han er dritlei av å være lærer og ikke vegrer seg for å forlenge lang sommerferie… men han ser litt på friidrett likevel, selv om han ikke er så interessert. 800 meter for kvinner. Ikke løpet i seg selv, men før, når jentene i ettersittende løpebukse står klare og blir presentert for publikum og TV-seerne.

Ralf er en observant kar og har lagt merke til at svært få av disse jentene har skikkelig bollemus. Ja, kjære leser… du leser riktig. Ralf har god tid og bevilger seg en nokså aparte interesse i denne sensommertid.
Han forklarte at han er svak for markert bollemus, hvilket minner meg om en gammel venn. La oss kalle ham Karsten. Vi skrur tiden 30 år tilbake.
Jeg har skrevet om Karsten før, men hva gjør vel det … det er ennå sommer og alle vet at sommer er reprisetid.
Nåvel, Karsten var litt av en skrue og hadde et nokså sjeldent oppheng: Bollemus.
Han var en kjekk kar med godt håndlag, som jentene likte … men han lot seg ikke by hva som helst, det skulle være bollemus.
Men som alle vet: Ække lett i en fart å detektere bollemus. Derfor var Karsten stadig på stranda sommerstid, ikke fordi han ville bade… nei, han spanet etter bollemus, det er jo mye enklere når jentene går i bikinier og nettopp er oppsteget fra vannet. Av og til måtte jeg være med og hjelpe til, når det var solskinn og mange badelystne.
En solblank dag midt i fellesferien sa jeg omtrent dette:
“Faen, Karsten… kan det være så jævlig nøye, ‘a?? Kan du ikke slappe av litt, det er jo mer til jenter enn bare venusberg. Kan du ikke se litt helhetlig på det, jenter er jo hår, øyne, lepper, panne, ører, nese, kinn, armer, legger og lår, rumpe og pupper og sånn… noen har attpåtil hjerne.
Da så Karsten på meg som om jeg var et helt nytt og uoppdaget insekt og sa ingenting.
Sier seg selv at Karsten opplevde mange skuffelser, som den gangen vi var på guttetur på Sørlandet. Vi slo leir på Hamresanden. Karsten insisterte på eget telt. Vi andre forsto hvorfor.
Den andre kvelden på campingen lokket han med seg en overmåte søt og blond Kristiansands-jente inn i teltet sitt. Det knyttet seg spenning til utfallet. Bollemus, eller ei.
Morgenen etter var blondinen borte og Karstens ansiktsuttrykk dystert.
Etterhvert var Karsten lei av å “kaste bort tiden”. Når han traff en dame på by’n, som han ville bli bedre kjent med, gikk han ikke ugjerne rakt på sak:
“Har du bollemus?”
Ikke alle jenter syntes Karstens åpningsreplikk var sjarmerende, og etterhvert fikk vi andre gutta overbevist ham om at han hadde et problem han ikke lenger kunne ignorere.
“Du kan ikke velge kjæreste, samboer og kanskje i siste instans kone etter et så smalt kriterium. Du må skjerpe deg”, sa vi i samstemt og strengt toneleie.
Karsten oppsøkte omsider terapeut. Psykologen hadde kanskje vanskeligheter med å holde latteren innvortes, men han tok Karstens tilstand på største alvor. Med stor tålmodighet og faglig kreativitet forsøkte han å bøye og tøye og sluttelig brekke i stykker Karstens tvangstanker.
Det gikk så langt at han tilveieskaffet en bildebok stuvende full av forskjelligartede, kvinnelige genitalier, fotografert på nært hold og i farger. Han opererte som en mor, eller far som forsøker lære barnet sitt å lese ved å peke på konsonanter og vokaler og hva slags ord disse kan lage – slik som hatt, fnatt og Kattegat
Karsten var imidlertid er hard nøtt: Noen vil si at han hadde ryggrad, var konsekvent og tro mot sin overbevisning. Det måtte vi andre innrømme, men vi sa det aldri til ham. Vi satt vår lit til psykologen. Som til slutt ga opp.
Karsten gikk inn i en depresjon som varte innpå et år. I denne tiden var han seksuelt avholdende. Han fant ingen mening i livet. Eksistensiell krise og weltschmertz.
I anledning en gjenforeningsfest – 10 år etter ungdomsskolen – kom han i snakk med en av jentene i klassen, som på ungdomsskolen ikke gjorde mye av seg. I løpet ti år var hun blitt svært vakker, gild og ven.
Karsten ble øyeblikkelig betatt. De snakket om løst og ikke så mye mer. Av samtalen fremgikk at hun hadde bollemus og at det plaget henne. Hun vurderte fettsuging.
Da ble Karsten meget forferdet og snakket henne fra det. Påfølgende natt ble det bollemus, som siden ble hyppig brukt. I dag er de lykkelig gift og har fire unger…

Sist helg arrangerte Taliban i Afghanistan musikkinstrumentbål. De kastet alle slags musikkinstrumenter på bålet. Lederen for et regionalt moral- og sedelighetspoliti begrunnet tiltaket slik: Musikk ødelegger moralen og bidrar til å føre ungdommen på villstrå.

Jeg måtte le. Jaja, tenkte jeg.. talibanmuslimene er ganske kørka, og muslimer har jo aldri hatt noen opplysningstid, men så kom jeg til tenke på min egen fortid… jeg har levd en stund og det er mye å tenke på, som den gangen jeg var åtte år og på besøk hos min tante.
Hun måtte bare ut en tur, handle noen matvarer i nærbutikken. Jeg ble sittende og kjede meg, men plukket ned fra veggen tantes gitar, en klassisk Landola.
Jeg klunket i vei og forsøkte å spille Fola fola Blakken, men det gikk ikke lang tid før jeg registrerte en underlig og uforklarlig følelse, en trang jeg aldri før hadde kjent.
Uten å tenke oppsøkte jeg tantes barskap og helte i meg det som var igjen i en flaske Martini Rosso. Det var mer enn nok til at jeg ble ganske svimmel. Dernest gikk jeg løs på en flaske vodka, fem minutter senere ramlet jeg overende på parketten og ble liggende.
Tante ble forferdet da hun kom tilbake. Foreldrene mine – begge avholds – ble tilkalt, og jeg ble kjørt hjem og lagt i sengen til avrusning. Stor ståhei, jeg fikk trekk i ukelønnen er hel måned. Den eneste som syntes dette var morsomt, var broren min.
Nåvel, jeg skjønte ikke noe av denne tildragelsen … ikke før nå. Taliban er inne på noe, musikkinstrumenter utleder mørke laster og dyster skjørlevnet, både for den om spiller og den som hører på.
Da jeg gikk i sjette klasse på barneskolen, fikk vi en dag en ung dame som vikar i musikk. Hun var meget interessert i blokkfløytespill og hadde med seg sin egen fløyte, en tenor. Pen dame. Hun ble ikke mindre attraktiv av å spille på fløyta si, og jeg glemmer aldri synet av den stukket inn mellom fyldige lepper, som var dekket av minst to strøk knallrød leppestift.
Jeg fikk ereksjon, eller ståpikk, som noen kaller i det udannede kretser. Jeg kom helt ut av kurs og tenkte ikke på annet enn hva denne vikardamen hadde under sin løse og ledige sommerkjole. Jeg kom ikke til hektene igjen før langt ut i neste time, norsk grammatikk med gamle frøken Tindberg, som hadde skjeggstubber og flere vorter rundt neseroten.
Senere hen gikk det slag i slag, så å si. Når jeg tenker meg om, og det gjør jeg tid om annen, var det Keith Richards’ røffe gitarspill på Gimme Shelter som ga meg smaken på øl i svære mengder, og som ved én anledning bragte meg til fyllearresten i byen der jeg bodde.
Da jeg første gangen hørte Doors’ Light my Fire, fikk jeg plutselig lyst til å røyke en tjall. Det gjorde jeg og ble så kvalm at jeg kastet opp i hagefontenen til naboen. Noe senere hørte jeg David Bowies Always Crashing in the Same Car hos en venn av meg.. og sett slikt, ikke mange dager etter sniffet jeg kola. Jeg ble i ganske godt humør og fikk lyst til å vite fort bilen til faren min kunne gå. Det gikk ikke så bra.
Vel, la meg oppsummere: Musikk har forkludret livet mitt flere enn mange ganger og det er først nå jeg har forstått sammenhengen mellom musikk og nederdrektig livsførsel. Jeg er blitt klokere… takket være Taliban.

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i kveld:
– Hørt om det fæle slagsmålet på Ekebergsletta for litt siden. Ungdommer amok med slagvåpen, de gikk løs på hverandre.
– Ja, fryktelig .. tror du det var innvandrergutter, på en måte?
– Neppe, de vanker ikke på Ekebergsletta. Dessuten er det snakk om gutter mellom 13 og 18 år. Så unge innvandrergutter reker ikke ute om kveldene, tenker jeg.

– Dette må ses i sammenheng med Norway Cup, som nå pågår på Ekebergsletta. Det er fotballspillere. Ganske sikkert, tenker jeg.
– Åååå?
– Jeg har hørt at ledelsen i Norway Cup prøver å unngå kamper mellom lag fra urbane strøk og lag fra bygde-Norge. De har dårlig erfaring med slike kamper.
– Hææ?
– Men så har det skjedd en glipp, tenker jeg. Et lag, kanskje fra Sunnfjord ble satt opp mot et lag fra byen, kanskje vestkantlaget Heming.
– Ååå?
– Hvor finner du den mest fanatiske ungdommen i Norge, som er villig til å dø for saken?
– Ehh…
– Målungdommen. De er fra første stund fôret med vassgraut og hjemmebrygget øl, oppvokst i Noregs Mållag og har fått terpet inn a-endelser, palatalisering, jamvektsregel og lokale dativendelser like siden bleiestadiet.
– Ehh..
– Noregs Mållag er en totalitær, halvfascistisk organisasjon, tenker jeg … som vil utrydde bokmål og riksmål, etablere et rent og uplettet landsmål for hele landet, inkludert Bygdøy og Skillebekk.
– Men…
– Disse ungdommene ble nok kraftig provosert av spillerne fra Heming… ja, de snakker pent, vet du .. nesten dansk … og foreldrene deres sto sikkert på sidelinjen og heiet på normativt og svært irriterende riksmål.
– Dette høres jo…
– … ja, helt vilt ut, men det ble nok for mye for laget fra Sunnfjord, kanskje tapte de kampen attpåtil.
– Men disse slagvåpnene som er nevnt i avisen?
– Målungdommen kommer stort sett fra grissgrendte strøk med små bondegårder, tenker jeg… og alle vet at bønder har mye redskap liggende rundtforbi … økser, slegger, spett, hammere, ljå og møkkagreip. Bare å ta med seg, tenker jeg… til by’n. Målet helliger middelet.

Sverige frykter terror utført av muslimer, og politiet der borte har innført “nasjonal særskilt hendelse” … fordi noen har satt fyr på et særskilt brannobjekt. Ja, Koranen må anses som særskilt brannobjekt; hver gang den brenner, går mange millioner av muslimer helt amok og vil drepe, drepe, drepe så mange vantro som mulig.
Svenskene er pissredde, så redde at regjeringen nå vil skru sammen en lov som skal forby skjending av religiøse skrifter … eller Koranen, for å være helt presis (kristne og jøder driter i om noen brenner Bibelen, eller Toraen).
Statsminister Ulf Kristersson er en liten mann, nå er han blitt enda mindre, men de fleste svensker legger ikke merke til det. Svenskene er jo vant til å underkaste seg fæle slemminger. Nok å nevne 2. verdenskrig, da de krøp for nazi-Tyskland og gjorde alt de kunne for å blidgjøre Hitler og hans nærmeste venner.

Hertil morsomt å lese hva Kristersson skrev på sin Instagram-konto for to dager siden:
Vi befinner oss i det allvarligaste säkerhetspolitiska läget sedan andra världskriget, och här hemma vet vi att både stater, statsliknande aktörer och enskilda individer kan utnyttja situationen.
Statsminister Kristersson prøver å innbille folk at sikkerhetssituasjonen i Sverige var vanskelig under krigen. Det var den ikke. Den var meget behagelig og forutsigbar, nettopp fordi Sverige underkastet seg nazi-Tyskland.
Og nå vil de gi slipp på ytringsfrihet og underkaste seg islam, som jo ikke er nevneverdig bedre enn nazisme. Den svenske regjeringen vil gi slipp på demokratiske, vestlige verdier i bytte mot totalitære ideer basert på en pedofil voldsmann som dævva for 1391 år siden.
Ikke så overraskende, Sverige liker å la seg rævkjøre. De har lang erfaring med det. Litt overraskende er at Danmark også er inne på tanken om å bøye av for gærne muslimer. Utenriksminister Lars Løkke Rasmussen har varslet tiltak for å hindre brenning av Koranen. Det letes nå i alle krinkler og kroker – etter “juridiske verktøy”.