Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

… i Gaza og Israel, og det blir nok ikke nevneverdig hyggeligere på kort sikt. Trolig ikke på lang, heller. Veldig lang.
Vi nordmenn er og har alltid vært opptatt av Midt-Østen og alt som skjer der, især det ikke så hjertelige forholdet mellom Israel og araberne som kaller seg palestinere og bor litt hist og her, inkludert Gaza og Vestbredden.

Vi kan mer om, og mener mye mer om hva som skjer i Midt-Østen enn på Svalbard, mange av oss kan Midt-Østens geografi bedre enn vårt eget lands og noen trenger GPS for å finne Fetsund.
Nordmenns forhold til Midt-Østen ligner vårt forhold til engelsk fotball. Man begynner å holde med, la oss si Millwall… det utvikler seg til et heftig kjærlighetsaffære, som aldri tar slutt, uansett hva de gærne millwallerne finner på av faenskap på og utenfor tribunene.
Det er mange engelske lag, bare å velge. Valgets kval, det kan være vanskelig, fryktelig vanskelig. Jeg har hørt om unge gutter som har brukt absurd mye tid på å finne sitt favorittlag i England, for de vet at de ikke kan gjøre om beslutningen. Det går jo ikke an å holde med Tottenham i to år for dernest å gå over til Manchester City… da er du en tarvelig og ussel medgangssupporter og Haaland-sucker, en sviker, en man ikke kan stole på i stort og smått, et kasus man går i store bue rundt og ikke vil tale med. Sosialt død og begravet.
Nåja, vet ikke om denne sammenligningen er så god, men det driter jeg.. anyway, her i Norge begynte vi som entusiastiske Israel-venner, straks etter at Israel ble etablert i 1948. Det norske Arbeiderparti (som det het den gangen) var blant Israels alle beste venner, og da statsminister David Ben-Gurion i 1962 ville til Norge og møte Arbeiderpartiets sentralstyre, ba den gamle statsmannen om at møtet skulle holdes i partisekretær Haakon Lies hjem på Ulvøya i Oslo (ikke hos halvkommunisten Einar Gerhardsen).
Året før var utenriksminister Golda Meir i Oslo og tilbragte 17. mai hjemme hos tidligere AP-statsråd Jens Christian Hauge, som i hagen arrangerte eggeløp. Blant deltagerne: Adm. dir. i Institutt for energiteknikk, Gunnar Randers (også kalt atom-Randers), kona til Trygve Bratteli og Golda Meir – med 17.maisløyfe på jakkeslaget. Vinneren er unntatt offentlighet, men stemningen var god – ikke så rart: Noen få år tidligere hadde Hauge og Randers ordnet det slik at Israel i hemmelighet fikk kjøpt 20 tonn tungtvann av Norge.
Yom Kippur-krigen i 1973 avledet aksjonen La Israel leve, med Hakon Lie som initiativtager. Intensjonen var politisk og økonomisk støtte, og i 1975 ble Haakon Lie fly forbanna, etter at FNs generalforsamling fattet vedtak om å sidestille sionisme og rasisme. Lie oppfattet vedtaket som en krigserklæring. Han bannet sikkert lenge og stygt før han ytret: Israel er i dag omgitt av militærdiktaturer som med oljemakt og petrodollar kan kjøpe seg stemmer i FN.
Annerledes i dag. Haakon Lie er død og Arbeiderpartiet er ikke lenger så begeistret for Israel. Ikke NRK, heller.  Hele den norske venstresiden hater Israel – det eneste demokratiske landet i Midt-Østen – og nærer stor sympati for islam og arabiske terrorister, som Hamas og Hizbollah hvis drøm er utslettelse av staten Israel og død over alle jøder i hele verden.
I Norge finnes rundelig anslått 1500 jøder og to synagoger. Her finnes også drøyt 200 000 muslimer og en hel haug moskeer.
Alle vet hva rettroende muslimer er troende til. La oss håpe PST og politiet i dagene fremover følger med litt og holder gluggene åpne. Vi vil jo nødig ha gærne selvmordsbombere rekende omkring, som vil til jannah (den islamske himmelen) … der 72 smellvakre jomfruer ligger klare til dyst, med sløret soveromsblikk – uten hijab.

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Jeg tenker at det er så fint at NRK har skiftet ut det fæle programnavnet Jungeltelegrafen med Musikkreisen.
– Helt enig. Alle liker jo musikk og reising. NRK ville nok slå to fluer i en smekk og gi lytterne følelsen av å reise. Det vil redusere flybruk, og det er jo bra for miljøet, tenker jeg. Kanskje klima- og miljøminister Espen Barth Eide har vært inne i bildet og gitt NRK noen råd og vink.
– Nei, nei, nei .. NRK går i bresjen for antirasisme… har du ikke skjønt noenting, du hører vel hvor ille Jungeltelegrafen høres ut?

– Man får bilder i hodet .. av neg… eh, fargede menn med kyllingbein gjennom nesa og krigsmaling i ansiktet, som slenger seg i lianer i jungelen, kommuniserer via rustne blikkbokser med snorer imellom og går på villsvinjakt, mens kvinnene – bare iført bastskjørt – er hjemme i landsbyen og lager søndagsmiddag av europeiske misjonærer som over et bål blir kokt møre i en stor svart gryte.
– Nei, det…
– Skjønner du ingenting, Jungeltelegrafen har holdt på i 26 år. Hvem tror du fant på det programnavnet?
– Ehh..
– Hardkokte rasister, tenker jeg.
– Men…
– Norge er full av skjult, underliggende og ganske subtil rasisme, tenker jeg. Har du hørt om Torbjørn Bongo?
– Eh .. nei..
– Han er offiser og leder av Norges offisers- og spesialistforbund, jobbet i Forsvaret hele livet. Han har sikkert vært på mange utenlandsoppdrag, kanskje i Afrika. Der har han nok sett og hørt litt av hvert, tenker jeg … men han har ikke forstått kulturen der. I stedet utviklet han seg til rasist.
– Tror du det?
– Klart det. Han har helt sikkert en syk humor og tenke nok på Thorbjørn Jagland, som kalte Gabons president Bongo fra Kongo. Så skiftet han navn, da … for å være morsom og skape litt guttastemning i offisersbaren.
– Dette høres jo helt vilt ut. Hva het han før da, tror du?
– Aner ikke, kanskje Olsen … Torbjørn Olsen.

Bjørnson fikk den, Hamsun fikk den, Undset fikk den …og nå har Jon Fosse også fått den – Nobelprisen i litteratur. Stor stas, og vi nordmenn kan være stolte av å ha en slik forfatter.
Ettersom det er så så fint vær, kan man nesten tro at sommer’n ikke er over, og sommer er jo reprisetid, det er no’ alle vet. I 2019 fylte Jon Fosse 60 år. I den anledning skrev jeg en liten hyllest. Her er den:

EG SAKNA HO
Eg kjente meg så underleg i går kveld, så underleg… som om eg ikkje var der eg var og ikkje sat der eg sat, men ein annan stad, men eg sat.. ja, eg gjorde det, ved glaset og såg ut… eg sat og venta og såg ut på gata neafor, eg såg etter ho, men eg trudde ikkje ho ville kome, eg trudde ikkje det, og det kunne ha vore like greitt, for kva skulle vi ha snakka om, eller gjort.. nei, eg veit ikkje, men eg sakna ho, eg gjorde det, eg må innrømme det, sjølv om det går greitt også å sitje åleine her attmed glaset og sjå ned på gata neafor, som er våt av regn, slik som den var i går, då eg også såg ned på den, gata som er våt og som var det i går.
Eg høyrde nokon gå i trappa tidligare og tenkte at det kan ikkje vere ho. Eg høyrde nye steg, eg kjente ein spenning i kroppen av dei stega, men eg tenkte at steg er steg, og dei treng ikke bety noko som helst, det kan jo vere kven som helst som er ute og skal inn att ein slik kveld, og kven har ikke opplevd det.. å vere ute ein kveld og ville inn att, tenkte eg.
Men det var trinna hennar denne gongen. Ho kom.
– Så godt at du kom. Eg trudde ikkje at du skulle kome, eg… eller, eg trudde at du kanskje ville gjere det… men eg vågde ikkje heilt å håpe på det…. jo, eg håpte jo.
– Sjølvsagt kom eg.
– Ja.
– Eg ville jo det.
– Du ville det?
– Ja. Kvifor trur du ikkje det?
– Nei, ikkje noko.
– Ikkje noko?
– Nei.
– Men no er eg her.
– Ja.
– Skal vi finne på noko?
– Det kan vi godt.
– Skal vi gå ein tur, eller noko?
– Ja. Ja kanskje det.
– Kvar vil du at vi skal gå?
– Det er det same, det.
– Jaaa, vi kan berre gå ein eller anna plass.. men har du sakna meg?
– Ja. Ja, sjølsagt.
– Men kvifor seier du ikkje det?
– Nei. Nei.. ein kan vel ikkje berre gå rundt og seie slikt…seie at eg saknar deg, liksom.
– Kan du vel!
– Nei. Nei, det går ikkje.
– Jo, det går. Hvis du har gjort det, kan du vel berre seie det.
– Kanskje.
– Men kvifor gjer du det ikkje?
– Eg får det ikkje til
– Får det ikkje til?
– Nei. Eg får ikkje til å seie slikt… seie dei orda.
– Jooo, det får du til.
– Neidå.
– Joda.
– Nei.
– Eg skal hjelpe deg.
– Korleis?
Hun strøk meg over bukseskrittet. Jeg hadde vært hard lenge. Hun reiste seg og trakk kjolen over hodet, hektet av BH-en, la seg på ryggen i senga og flådde av seg hipster’n… og jeg tenkte at nokon kjem til å kome.

Etterpå:
– Torjus! Jeg orker ikke mer, dette er siste gangen. Jeg drittlei av at du ikke tenner på annet enn tekstene til Jon Fosse. Jeg har faen meg brukt hele dagen på å lære meg de føkkings replikkene…
– Så så, jenta mi. Man må jo feire litt. Fosse er blitt 60 år. Man blir ikke det annenhver dag, vet du…

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Dagsrevyen sendte i går en lang reportasje fra et sted i Norge. Den startet slik: Gresstrå vaier i vinden, nærbilde av en vilter bekk og langt borte en driftsbygning med hvite rundballer omkring. Tåke og ingen mennesker. Dyster musikk, og man kommer i tanker om Twin Peaks, der absolutt alt kunne skje og ondskapen lå tjukk som tjære vidt omkring.
En dame står ute på et jorde. Hun er mor og heter Ragnhild. Hun forteller om datterens eleverfaring ved en skole i nærheten. Hun snakker om vantrivsel, mobbing, utestengelse, en skole som ikke fungerer og klage til statsforvalteren, som etter saksbehandling påpeker:
1. At skolen har brutt opplæringsloven på flere punkter.
2. At skolen ikke har undersøkt datterens elevsituasjon.
3. At iverksatte tiltak ikke er egnet til å hjelpe datteren.
Reportasjen går sin gang og jeg lurer på hvor dette er. Vinje i Vest-Telemark? Omgivelsene og Ragnhilds dialekt utelukker det ikke.
Jeg undres på hvorfor NRK unnlater å nevne sted, men det kommer sikkert senere i innslaget, tenker jeg. Det gjør det ikke. Forunderlig. Dette stedet er hemmeligholdt og blir omtalt som “den lille bygda” og “dalen”.
Imidlertid fremgår at ni barn har sluttet ved skolen forårsaket av dårlig skolemiljø, og kommunen er politianmeldt. Noen av disse elevenes foreldre har tenkt som så at de bor på en drittplass og vil flytte. Noen har tenkt nok og har  flyttet.
NRK oppsøker Kjetil Vik, skolefaglig rådgiver i kommunen som i reportasjen ikke har noe navn. Han snakker normert bokmål og gjør flittig bruk av Jonas Gahr Støres favorittverb – oppleve:
“Jeg opplever at skolemiljøet i stort er godt og oppleves som i høyeste grad normalt.”

Kan tenkes at Vik tøyer normalitetsbegrepet litt, og jeg har en mistanke om hvor i verden vi er, hvilken kommune det er er tale om. Jeg guugler litt … på kommunens hjemmeside er Vik titulert skule- og oppvekstansvarleg. Han har kontor i rådhuset, bor på hybel og har fast adresse i Larvik.
Kjetil Vik pendler altså mellom Larvik og en kommune som ser seg tjent med å være uten navn.
I NRKs innslag er ingen “innfødte” med. Ville vært naturlig å snakke med rektor på angjeldende skole, eller skoler.. ja, der er to å velge mellom:
Fjellgardane skule og Bykle barne- og ungdomsskule, henholdsvis med rektorene Rønnaug Torvik og Lars Erik Domaas.
Kunne også vært en idé å snakke med kommunens ordfører, Hans Blattmann (A), opprinnelig fra Kristiansand, men det gjør ikke NRK … kanskje fordi Blattmann ikke har vært ordfører så lenge, men hva med tidligere ordfører, Jan Dagfinn Dalen, som bar lenka rundt halsen fra september 2022 til Blattmann tok over etter valget i år.
Kanskje kommunedirektør Karina Sloth kunne sagt noe i sakens anledning? Kanskje ville hun ikke. Rart med det. Eller har Ole Jørgen Lien, kommunens kommunikasjonsrådgiver, gitt alle råd om ikke snakke med NRK?
Jada, Bykle er kommunen som NRK unndrar offentligheten, men hvorfor? Vær varsom-plakatens 4.7:
“Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige, eller straffbare forhold.”
Bykle kommune er kommune og ingen person, men kan det tenkes at NRK har sett hen til Vær varsom-plakatens 4.3:
“Vis respekt for menneskers egenart og identitet, rase og nasjonalitet og livvsyn”.
Ja, for vi snakker om Bykle og hvor er Bykle? Jo, Bykle er øverst i Setesdal, og hva vet vi om Setesdal – bortsett fra sjokkartet høy bestand av nazister under krigen? Setesdal er kjent for Huntingtons sykdom, eller mer folkelig: Setesdalsrykkja.
Den går arv og angriper hjernen på brutalt vis. Den krymper simpelthen. Sykdommen oppstår gjerne i 40-årsalderen og prognosene er dystre … konsentrasjonsvansker, redusert hukommelse, depresjon, nedsatt vurderingsevne, sosial retardasjon, prematur demens og tidlig død.
En eiendommelighet ved denne sykdommen er rykninger, kroppen vil ikke holde seg i ro, man rister og skaker og det tar seg ikke godt ut – ei heller på TV en lørdag kveld.
Kanskje det var slik NRKs reportasjegjeng tenkte, da den var i Bykle for å lage aktualitet om hvor galt det kan gå med skolemiljøer i grissgrendte utkantstrøk.
Noen lesere har kanskje ikke hørt om Setesdalsrykkja og aner ingenting om dens opprinnelse.
Vel, denne sykdommen skyldes genkluss. Johan Christian Lund (1830 -1906), distriktslege i Setesdal, var den første i Norge til å utarbeide en klinisk vurdering av denne tilstanden, som slemt hadde hopet seg opp i enkelte familier, men hvorfor?
Setesdal er en avdal. Geografisk sett svært isolert. For hundre år siden var det ikke så mange som tok seg en tur til Setesdal, for hva faen skulle de gjøre der?
Setesdølene hadde hverandre, de kranglet om eiendomsgrenser, gjetet sauer, melket kuer og kappet huet av høner. Ikke mange impulser, langt til nærmeste gård, enda lenger til nærmeste by og 1. verdenskrig gikk nok mange hus forbi. Setesdølene syslet med sitt … ja, også hadde de sex tid om annen, men hvem hoppet de i høyet med?
Man kommer ikke utenom begrepet seksuell impulskontroll. Setesdølene var nok litt slumsete. Kanskje burde de ha hengitt seg til onani og holdt ut, til de traff den rette – utenom slekta.

Han tør ikke være der mer. Han vil ut av landet. Han er skremt og frykter fremtiden for de tre barna sine – åtte, fem og ett år.
Han ser robust ut, en mann som ser ut til å kunne ta igjen om det skulle røyne på, men han er redd. Han vil ut av landet.

Iran? Irak? Pakistan, Afghanistan, Somalia.. eller et annet land der muslimer vanstyrer, dreper barn, kvinner og homofile, sprenger hverandre flere hundre meter opp i luften og ber til Allah?
Niks, Sverige. Jepp, Sverige… landet som en gang var en suksesshistorie … Pippi Langstrømpe, Tjorven, farbror Melker, smellvakre Malin, Emil i Lønneberget, Krösa-Maja, Volvo, Saab, SKF, Bofors, Gröna Lund, Abba, Lill-Babs og midtsommerfeiring med sild, egg og nypoteter. Velstand og idyll alle vegne.
Vi nordmenn var litt misunnelige og hadde nesten glemt svenskenes tarvelige svik under krigen. Sosialantropologer kom fra hele verden for å ta rede på hvordan svenskene hadde greid å lage verdenshistoriens best fungerende samfunn, der alle levde i en slags evig kos- og hyggetilværelse.
Men det er leeenge siden. Sverige svinner hen. Den svenske staten har overlatt makt og myndighet til klaner med opprinnelse i land med helt særegen voldskultur. Det er gjort helt frivillig – i 40 år. Sverige er ikke lenger en liberal rettsstat etter vestlig standard. Sverige er i ferd med å bli et primitivt stammesamfunn.
Mannen beskrevet innledningsvis heter Ömer Uzun. TV2 treffer ham i Uppsala. Han er 34 år og kurder fra Tyrkia, har bodd i Sverige i ti år, men nå vil han bort. Han orker ikke voldshelvetet i Sverige. Uzun er heldig, han har en utvei, forteller han… nei, to… han har familie både i Tyskland og Sveits.
Sveits, ja … sikkert en godt sted å bo, fredelig og fint. Et striglet land der alt er på plass og gjøkurene går helt presist. Jeg guuugla Switzerland, muslims og forventet lave tall, men sett slikt… fem prosent av befolkningen er muslimer, gitt.
Nåvel, alle andre land i Vesten er bedre enn Sverige, men få er forunt å ha en hyggelig onkel i Andorra – med gjesteværelse.

I går kveld var politidirektør Benedicte Bjørnland i Dagsrevyen for å snakke om volden, drapene og eksplosjonene i Sverige. Journalist Atle Bjurstrøm spurte direktøren om vi i Norge kan vente oss lignende tilstander, hvortil Bjørndal svarte at det trodde hun ikke.
Bjurstrøm:
“Går det an å si noe om hvem de kriminelle gjengene er i Norge?”
Bjørndal:
“Det er kriminelle nettverk over hele landet og fellesnevner’n er …” og resten av svaret er egentlig ikke annet enn forsøk på å unndra seg alt snakk om melaninrike innvandrere fra Afrika og Midt-Østen.

Bjurstrøm forsøker igjen:
“Er det også et fellestrekk at det knytter seg til folk som har bakgrunn i innvandrermiljøer?”
Sånne spørsmål liker ikke norske myndighetspersoner. Bjørndal:
“Ja.. ehh… det er nok slik at det er .. eh .. personer som har en annen etnisk bakgrunn enn norsk, som også inngår i kriminelle nettverk.. ehh.. det er på det rene, altså… men generelt kan man vel si at det er .. ehh… marginaliserte personer, det er personer som har falt utenfor samfunnet hvor vi ikke har evnet å forebygge at barn og ungdom har glidd inn i disse nettverkene…ehh.. og hvor man ser utfordringer med både skolefrafall, manglende tilknytning til arbeidslivet, dårlig økonomi .. det kan være dårlig psykisk og fysisk helse… det er en rekke sånne faktorer som gjør seg gjeldende, like mye som at man har en annen bakgrunn enn etnisk norsk.”
Altså: Politidirektør Benedicte Bjørndal medgir såvidt at det finnes kriminelle med annen etnisk bakgrunn enn norsk, og man kan ikke annet enn tolke henne slik at de som ikke gjør stort annet enn faenskap, er forsømte unge menn som det norske samfunnet på slemt vis ikke har tatt vare på og ikke gitt jobb .. og som ikke får lommepenger av far og mor … og dessuten er plaget av psykiske lidelser og kroppslige plager – slik som kusma, flass og fotsopp – som gjør at de i dyp fortvilelse blir drevet ut i grov kriminalitet og ser seg nødsaget til å rane, knivstikke, slå og sparke, voldta og pushe narkotika både hist og her og overalt…

Alle er opptatt av hva Sindre Finnes gjorde mens kona var statsminister og hva hun visste, eller ikke visste om ektemannens sysler i samme periode, hvilket betyr at ingen er opptatt av Geir Lippestad, som nå har slått seg opp ved hjelp av en gjeng veldig rettroende muslimer.
Før var han tilsynelatende moderat og var en periode nestleder i Nordstrand Arbeiderparti og fra 2015 til 2017 byrådsmedlem i Oslo, men han fant seg ikke helt til rette i Arbeiderpartiet, og i 2020 gikk han i bresjen for etableringen av Partiet Sentrum, som i år gjorde et bemerkelsesverdig godt valg og ga Lippestad plass i Oslo bystyre.
Hvordan gikk det til?
Vel, man kan ikke utelukke at Lippestad i god tid før valget tenkte slik:
Jeg har så inni granskauen lyst til komme inn i bystyret i Oslo, men da må noen stemme på meg. Hvem?
Etter å ha tenkt så det knaket i to sekunder:

Jo, de fleste bor i Groruddalen og på Søndre Nordstrand.
Lippestad visste nok inderlig vel at mange muslimer ikke benytter seg av stemmeretten i overstadig grad, noen av dem aner ikke når det er valg i Norge. Naturlig da at neste spørsmål var omtrent slik:
Hvordan skal jeg nå frem til disse muslimene og få dem til å stemme på Sentrum?
Lippestad tenkte trolig så hardt at det knirket i alle synapser i hjernens dunkleste kriker og kroker. Det ga resultater:
Jeg inngår et valgsamarbeid med en muslimsk organisasjon som har full adgang til og høy tillit hos muslimer i Oslo, men hva skal jeg lokke med?
Alle vet at muslimer er helt kokelikohysteriske hva Koranen angår, især når den brenner… og Lippestad tenkte nok omtrent slik:
Jeg programfester forslag om forbud mot brenning av Koranen.
Lippestad valgte en ganske ytterliggående forsamling muslimer, Islam Net, ledet av den mørkeste av alle mørkemenn i Norge: Fahad Qureshi

Islam Net gjorde jobben. De anbefalte Sentrum for alle rettroende brødre og søstre. Det gikk så det suste, muslimene kom seg på beina i hopetall og stemte Sentrum. Lippestad fikk 1,2 prosent av stemmene og fikk sete i bystyret.
Mission accomplished .. så fikk det bare være at Unge Sentrums leder og nestleder etter valget forlot sine verv, i protest mot Sentrums valgsamarbeid med antidemokratiske salafister, men partileder Lippestad har beholdt i sin fold en av Norges mest irriterende og barnslige politikere, Simen Bondevik:

Bortsett fra å innskrenke ytringsfriheten ved å forby koranbrenning, vil Lippestad ivareta minoriteters rettigheter og slåss for at alle fritt skal kunne utøve sin religion.
Vel, minoriteters rettigheter i Norge er godt ivaretatt, og vi har religionsfrihet. Det Lippestad formodentlig mener, er at muslimer skal få utfolde islam i enda større monn og i all skrekkelig grøss og gru, men noe skurrer; Geir Lippestad har gjentatte ganger sagt at Partiet Sentrum er tuftet på menneskerettigheter.
Alt i alt summert og rundet av til en rimelig konklusjon:
Lippestad vil arbeide for at de som bryr seg minst om menneskerettigheter får oppfylt sine menneskerettigheter.

Fra Stortingets talerstol høsten 2020 sa statsminister Erna Solberg at hennes regjering er “ganske nazi” hva gjelder lederlønninger i offentlig sektor. Hun lanserte altså meningslikhet mellom streng og bestemt og hardkokt nazist.

Sånn sett kan man ikke helt utelukke at Erna ikke har tatt flere hundre kilometers avstand fra nasjonalsosialismen som rådde i Tyskland i perioden 1933-45 – slik de fleste av oss andre har gjort, men man kunne ønske at hun hadde vært litt mer nazi i forholdet til sin egen ektemann – den tøylesløse og utsvevende Sindre Finnes.
Ikke lett å tro fullt og fast på at hun gjennom åtte år ikke har ant en eneste moseugle, den nifseste av alle fugler. Kan det simpelthen være slik at hun er veldig pragmatisk og opererer med to ulike ideologier, tilpasset omgivelsene – liberalist hjemme og nazist utendørs?

VG har i helgen forsøkt å komme i kontakt med Sindre Finnes, i hensikt å få svar på noen spørsmål om hans elleville aksjehandel. I svar fra Finnes fremgår at han ikke kan besvare avisens spørsmål, han begrunner tausheten med at han rett og slett ikke er i stand til å fungere normalt nå.
Kan ikke annet enn le litt. Finnes’ respons mer enn antyder at han har fungert helt normalt frem til aksjeeventyret hans ble kjent for allmennheten. Det er altså normalt for Sindre Finnes å lyve og bedra og føre kone og Statsministerens kontor bak lyset over flere år.
Det er helt normalt for ham å handle aksjer i stor stil hver skapte dag i åtte år… aktiviteten har vært så intens at man må anta at han har brukt noe av arbeidsdagene til denne sysselen, som trolig ikke er forenlig med Norsk Industris forventning til en fagsjef.
Sindre Finnes må ha vært helt besatt av å skaffe seg raske penger – hver bidige dag i uken. I dannede Høyre-kretser heter det litt sjenerende og ikke så veldig sjarmant havesyke. I folkelig dagligtale: Grisk og glupsk.
I Finnes’ svar til VG må man nesten anta at denne mannens normaltilstand er løgn, bedrag, unnasluntring på arbeidsplassen og overhåndtagende grådighet… hvilket avleder:
Hva rører seg bak denne karens dorske og blasse øyeoptikk … hva er unormalt for Sindre Finnes?

Vi vet nå hva Finnes kan finne på i normaltilstand. Nå er han unormal … og da er det faen skjære meg ikke godt å si hva han kan finne på…

Litt av en rabagast, Sindre Finnes … handlet aksjer i ganske stor stil, bak den brede ryggen til statsministerkona si. Drøyt 3640 transaksjoner. Nettogevinst pålydende omlag 1,8 millioner kroner. Han har løyet og bedratt og satt sin Erna i en kinkig situasjon.
Blir nok uggen stemning hjemme i kveld, når både Sindre og Erna kommer fra jobb. Trolig ikke så veldig hyggelig. Kanskje frossenpizza og ikke no’ hygge i sofaen med stor bolle potetgull og en liter Pepsi Max. Formodentlig  sexnekt på ubestemt tid, eller ikkeno’ skjeggbiff, som de sier i halvmøblerte hjem i Hokksund og omegn. Erna gidder nok ikke en liten håndjobb engang.

Vel vel, jeg kan ikke annet enn synes litt synd på Sindre. Jada, han ække go’, men det finnes formildende omstendigheter, som ingen journalister later til å bry seg om. Det er et faktum at det ikke finnes fritidstilbud for menn som er gift med travle damer som er statsråder og i angjeldende tilfelle: Statsminister.
Disse mennene er overlatt til seg selv. De jobber, men etter arbeidstid reker de omkring for seg selv, og alle vet at lediggang er roten til alt ondt. For å bøte på dette, kunne man etablert en fritidsklubb i Stortingets kjeller. Der kunne de ha spilt vriåtter, monopol, bordtennis og kurong… spilt musikk og kanskje startet et rockeband, men ingen har foreslått dette fra Stortingets talerstol.
Sindre har nok følt seg litt til overs, levd i skyggen av sin hustru som alltid er på jobb, kommer sent hjem og ikke orker sex. Det har nok ikke vært lett for Sindre.
Han har sikkert forsøkt å sysselsette seg selv. Kanskje har han prøvd å komme med på bedriftslaget i fotball, der han jobber. Kanskje lyktes han ikke … på langt nær god nok, men ble tilbudt vervet som oppmann, eller materialforvalter, men hvem faen gidder sånt?
Han kunne selvsagt kastet seg inn Oslos natteliv og satset på drøye drinker, pulver i nesa og muntert samvær med byens luksushorer fem kvelder i uka og hvilt ut i helgen hjemme sammen med Erna .. men jeg vet ikke, Sindre er nok ikke typen til slike aktiviteter.
Så hva skulle han gjort? Kjøpt seg motorsykkel og meldt seg inn i en MC-klubb? Skaffet seg en gammel veteranbil og masse verktøy? Frivillig i Kirkens Bymisjon? Meldt seg inn i en lesesirkel, som møtes hver uke for å diskutere og analysere bøkene til Arne Garborg?
Ja, Sindre har nok ikke hatt det så lett. Ikke no’ gøy, ikke no’ sex … kjedelige dager i en trøtt jobb ved et skrivebord i Norsk Industri. Dag ut og dag inn.
Etterhvert kom han på at han er analytisk og ganske skærp… og gla’ i penger. Hva med aksjer? Hvis jeg bare følger litt med på hva kona driver med til daglig, stiller noen tilfeldige spørsmål ved middagsbordet, spisser ørene litt og tyvlytter ved døren til hjemmekontoret hennes?
Spennende, og hvem liker ikke følelsen av å leve litt farlig, være litt kriminell?
Jeg forstår Sindre, jeg… men det spørs på Erna. Sindre går ikke lyse dager i møte. Det blir nok kald skulder og ingen glufse resten av året.