Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Drøyt 770 mm kvikksølv, 22 grader og solen skinner. Uutholdelig under slike forhold å sitte ved et tastatur, men heldigvis er sommer reprisetid. Her er en liten tekst tastet for noen år siden – en regnværsdag, om jeg husker riktig:

NOEN GANGER HAR JEG TENKT AT…
… dypest sett finnes bare tre ting verdt å skrive om: Humler, motorsykler og kjærlighet. Det siste er nok det jeg kan minst om, det er da også et svært komplisert anliggende. Jeg kan ikke prale med så mange kjærlighetsaffærer … de jeg har hatt, har ikke endt så godt. En gang ble jeg så nedfor at jeg ville drukne meg i elven i byen der jeg bor – en dag i juni.

Jeg hoppet i vannet, svømte utover, dukket under og var klar for å bli død. Jeg tenkte at det skal bli fint å være borte fra meg selv og alle andre, men så fikk jeg plutselig så jævlig lyst på softis.
Jeg tok meg opp til overflaten, svømte til bredden. Klissklass over torget til en isbar. Den finnes ikke lenger, men hadde prima softiskrem den gangen. Jeg satte meg på en benk og spiste is. Jeg tenkte at softis er det aller beste botemiddelet mot mye, herunder love gone wrong.
Kan godt tenkes at noen kikket i min retning og syntes det var rart at en mann sitter i dryppende våte klær og spiser softis på en benk midt på torget en sommerdag, men jeg tenkte det får være deres sak … man kan ikke ta innover seg fremmede menneskers tanker og forestillinger. En enslig maur flanerte mellom to brosteiner og tok ikke notis av meg. Jeg løftet blikket og så innover i meg selv. Etter å ha sett en liten stund, gikk jeg hjem.
Jeg ble forundret over av at motorsykkelen min sto i carporten. Ved nærmere ettertanke måtte jeg le av meg selv; den pleide jo stå der. Vakker; sølvblank aluminiumstank fastholdt av brun skinnrem, to sylindre, to forgassere og britisk til minste molekyl.
Jeg hentet hjelm, hansker og skinnjakke. Skrevet over, vred om tenningsnøkkelen og tråkket kicken hardt ned. Den startet ikke på første, men andre. Taktfaste stempler og eksospotters spetakkel. Jeg lirket inn 1. gir og vred gass.
Ut av byen, under blå himmel. Grønne jorder, snurten av trær og angen av soloppvarmet jord midt i en venstresving. Ut av den ga jeg gass. Brutalt dreiemoment. Knakk. En flekk på viseret. Hjertet mitt dobbeltsvelget blod. Veps, flue, øyenstikker… humle? Nei, ikke la det være en humle… snille Gud.
Jeg slapp gassen og lot sykkelen løpe med 2000 omdreininger. Jeg kom i tanker om sommeren før:
I en hammock på grønt gress en plett bortenfor bakenfor der ikke mange reker omkring, stikker innom og vil prate løst og ikke så fast om små saker og enda mindre ting. Jeg strakk meg etter kaffekoppen, hvori en humle. Heldigvis var kaffen kald og. Humla sirkelsurret omkring i svart traktekaffe og forsto nok ikke så mye av sin egen situasjon.
Jeg tok med kopp og humle inn. Jeg helte kaffen og humla forsiktig i et dørslag. Den beveget seg. Bra. Kanskje er den ikke koffeinforgiftet. Jeg la den til tørk på min fineste linskjorte.
Kanskje den trenger litt mat? Jeg hentet frem en fin, engelsk asjett… blått mønster, en mann og hans hest, et hus og et tre. På den anrettet jeg små porsjoner av to slag syltetøy, jordbær, solbær … og en knivsodd appelsinmarmelade.
Humler er søte som bare det. Ikke underlig, de spiser jo bare søtsaker og er litt av noen slikkmunner. Jeg anbragte humla på asjetten og ventet.
Den ville ikke spise. Den lå på siden og beveget ikke beina, men kroppen gjorde ørsmå bevegelser. Jeg lot den i fred, mellom to røde klatter og en oransje.
Kalde humler flyr dårlig. Jeg plasserte asjetten øverst i en bokhylle, mellom Huckleberry Finn og The great Gatsby.
Jeg henga meg til andre sysler en times tid og håpet humla ville komme til seg selv, fly sin vei og gjøre det humler er skapt for – spise nektar og bestøve blomster. Da jeg returnerte, var alt ved det samme. Humla hadde ikke rørt søtsakene. Den lå i samme stilling og beveget seg ikke mye mer enn lite.
Jeg ble bedrøvet og tenkte hardt på hva jeg kunne gjøre, hvoretter jeg gikk ut og plukket rødkløver, erteblomster og vikker som jeg varsomt plasserte rundt humla, mellom syltetøyklattene og marmeladen. Jeg håpet det beste.
Jorden dreide omkring seg selv og solen var et helt annet sted enn før. Ville humla overleve natten? Jeg la asjetten på en vinduskarm og slo på panelovnen under.  30 grader må den ha, tenkte jeg … og litt luft; vinduet på gløtt. Kanskje flyr den avsted, ut i den milde sommernatten, inn i neste dag og lever lykkelig til den dør om 14 dager.
Den gjorde ikke det. Morgenen etter var den uten liv, mellom to røde klatter og en oransje. Sørgelig stilleben.
Hva ville den hellige Augustin ha sagt, om humla og jeg og alt dertil? Det kunne jeg ikke vite, men jeg hadde en halvfull flaske calvados i hjørneskapet…

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning tidligere idag:
– Jeg ble så sinna da jeg leste VG i dag.

– Thon Hotels vil ikke heise regnbueflagget. Jeg tenker at Olav Thon hater homoseksuelle og transer og sånn på en måte.
– Ååå…
– .. og er du homofob, er du også klimafornekter, som spiser mye kjøtt, kjører bensinbil og mener at det bare finnes to kjønn… ja, og da er du også mot innvandring, og er du det, er du rasist .. og er du det, er du nazist, tenker jeg.
– Åååå…
– .. og det rimer med Olav Thons bakgrunn. Født og oppvokst i Hallingdal. Det krydde av nazister der under krigen. Fetter’n til en venninne av meg fortalte at halvbroren til onkelen hans hadde vært på fest og hørt noen si at drøyt halvparten av alle hallingdøler var medlemmer at Nasjonal Samling mellom 1940 og 45.
– Ååå…
– Thon vokste opp på gård, og alle vet at nazismen slo godt an blant norske bønder. Moren og faren hans var sikkert NS-medlemmer.
– Men tror du…?
– Olav Thon er sjefen og ansetter nok bare meningsfeller. Trolig består hele ledelsen og styret av nazister.
– Men, se her… VG skriver at Thon Hotels snur. De heiser Pride-flagget likevel.
– Typisk, tenker jeg.
– Ååå??
– Avledningsmanøver. Nazister vil helst operere i det skjulte, på en måte. De vil jo ikke bli avslørt. De frykter nok at noen gløgge journalister skal grave og spørre og undersøke hvem som sitter i de forskjellige lederstillingene i Olav Thon Gruppen, tenker jeg.
– Ehhh…
– Kan godt tenkes at det finnes forbindelser til nazigrupper i Ukraina, Polen, Helles, Italia, Argentina, USA, Østerrike, Bayern og Spitsbergen.
– Men gikk ikke Olav Thon av som konsernsjef i fjor, eller forfjor … jeg tror det. Han er jo snart hundre.
– Har du ikke hørt om gammelnazister, de slipper aldri taket…

Min gode venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket et halvt dusin gin&tonics, var jeg i så godt lune at jeg løftet telefonen,
– Næmen, er det den karen .. hyggelig. Lenge siden sist, hva står på … har du kverka naboen din, slik du lenge har hatt planer om, eller har Øydis innført sexnekt igjen .. eller er det det vanlige?
– Det vanlige.
Hertil nevnes må at Ralf er lærer i ungdomsskolen og forsøker å holde ut til pensjonsalder.
– Er det den kulturelle skolesekken som tynger deg?
– Jeg har lært å leve med den.
– Innføring av sentralindonesisk magedans som valgfag?
– Hææ??
– Kødda.
– Du vet at jeg er så heldig at jeg jobber ved en ganske hvit skole.
– Jepp.
– Elevene oppfører seg ganske bra, lærevillige .. og vi lærere trenger ikke frykte en kniv i magen, eller et knyttneveslag midt i trynet.
– Heldiggriser.
– Mine tanker går til elevene.
– Ååå…
– Kommunens skolepolitikk handler ikke først og fremst om læring og trivsel for både elever og lærere.

– Det handler om inkludering og mangfold. Jeg vet at du hater detaljer og flisespikking, men her i byen har vi et kapasitetsproblem – for få klasserom til for mange elever. Det løser kommunen ved å sende hvite elever med buss til den skolen med høyest innvandrerandel. Kommunen tenker som så at det blir veldig fint, et fargerikt og lykkelig fellesskap.
– Men dette virker jo som fornuftig utjevningspolitikk.
– Hææ?
– Ja, lærere blir jo slått sønder og sammen daglig her til lands. Nå blir dere avlastet litt, og elevene får bank i stedet.

For noen år siden skrev jeg en tekst med sikte på å avbøte sommerlig ensomhet. Den kastet ikke mye av seg, sant å si ingenting, men jeg prøver igjen. Teksten er mildt og nennsomt redigert:

Det er snart sommer, og da pleier jeg oppholde meg ganske mye på en liten plett beliggende miom ufser og fjødd i Vest-Telemark, men livets fortærende tilfeldigheter har klynget seg så infamt sammen at jeg tid om annen føler ensomhet.

Det er langt til nærmeste hjerteslag i denne egnen. Riktignok er her taksvaler som flyr omkring i luften, rådyr som krysser bygdeveien i skumringen, huggormer som hygger seg i morgensolen, harepuser som hopper hist og her i skogkanten, sommerfugler hvis neste sekunds manøver er uforutsigelig, lubne og summende humler som slurper nektar fra morra til kveld, surrende fluer i vinduet, maur som sleper og drar på gamle furunåler, edderkopper i kjellertrappa … men ingen dame i passende alder og lett linkjole, som nynnende på en god, gammel melodi liker å tilvirke gode middager og søte, velsmakende desserter.
Jeg liker kvinner med flere strenger på sin lyre. Hun må pakke to kofferter. Den ene må inneholde tekstiler egnet til utebruk og manuelt arbeid. Hun må etter ti minutters opplæring kunne manøvrere både traktor og motorsag.
Den andre kofferten: To kjoler med raus utringning, to par sko hvorav ett med høye hæler, raft undertøy inkludert stay ups, sminkepung inneholdende grunnutrustning hvori rød leppestift.
Hun må ha gode allmennkunnskaper og bør kunne konversere på et godt nivå. Hun må bli meeeget imponert når jeg drivende full henimot midnatt med raffrøff røst avgir en skarpsindig samfunnsanalyse, eller deklamerer et dikt av Arnulf Øverland, eller Nils Ferlin.
Til frokost liker jeg glimt i øyet, bredt smil og nybakte scones med jordbærsyltetøy på og et glass portvin. Dernest liv og latter og løyer utover dagen og natten attpå.
Hun må ha gode sosiale ferdigheter, slik at hun forstår når jeg trenger en kåbbaistrekk på divanen, er stille mens jeg sover og henter øl og fenalår til meg når jeg våkner.
Jeg har ingen strenge preferanser hva utseende gjelder, men jeg er svak for blondiner med sterke legger og svett hals, som ikke bruker deodorant, nesespray, stringtruse og strømpebukse.
Kontaktannonse, dette? Seffeleff. Neida, bare kødda… joda, kødda ikke…

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning tidligere i kveld:
– Har du lest VG, om fotballkampen i Oslo som endte i voldsorgie?
– Nei..
– To guttelag. Straks dommeren blåste av for full tid, angrep hjemmelaget bortelaget. Hjemmelaget slo og sparket spillere som lå nede. En av råtassene tok fart og sparket hodet til en spiller, som om det var en fotball.
– Jeg tenker at det er det verste jeg har hørt.
– Politi, fotballforbundet og barnevernet er koblet inn på en måte.
– Hvor og når gikk kampen?
– Det skriver ikke VG no’ om?
– Må bare gjette, da … kanskje Groruddalen, eller Søndre Nordstrand? Hva tenker du?
– Mest sannsynlig et lokaloppgjør mellom Lyn og Heming.
– Hææ .. vestkantlag??
– Nettopp, du aner ikke hvordan denne vestkantungdommen er. På 70-tallet var jeg sammen med ei klyse fra Heming-land. Han bodde på Gråkammen, faren var stinn av gryn, moren gikk i morgenkåpe hele dagen og drakk gin… og denne kjæresten min trodde lover og regler bare gjaldt andre. Han kjørte rundt i pappas Porsche og trodde han eide Oslo vest for Akerselva.
– Spilte han fotball?
– På en måte. Han var ikke god nok, trente aldri, men kom alltid med på laget. Faren hans satt i klubbstyret.
– Var han voldelig?
– Gjett ‘a … husker ikke hvor mange blåveiser jeg fikk, og en gang løp han etter meg i hagen og ville skyte meg med bestefarens uregistrerte Colt 45.
– Jøye meg, men tror du virkelig…
– … ta for eksempel all denne knivstikkingen i Oslo.
– Ja?
– Vestkantungdommen vasser i penger, og hva slags klær er dyrest?

– Bunader… de aller fineste og dyreste, tenker jeg.
– Hææ?
– Og hva følger med bunaden?
– Søljer og sånn?
– Kniver. Dyre kniver, som kanskje koster 20 000 kroner.
– Mener du at..?
– Hva driver vestkantungdommen med det meste av tiden?
– Ehh..?
– De sniffer kokain, kjøper og selger… de er narkomane og med narko følger vold av groveste sort, tenker jeg. Da er bunadskniven lett tilgjengelig i sliret. Jeg har hørt at de smører innsiden av sliren med grafitt for å trekke kniven hurtigst mulig.
– Men…
– … kledd i gilde bunader går de under radaren, og ingen bryr seg, de bor trygt på fasjonable adresser og er beskyttet av rike foreldre med innflytelse.
– Ehh.. dette virker litt…
– Du må slutte med disse fordommene, tenker jeg. Selv om man er brun i huden, betyr ikke det at man er voldelig.

Jeg har en venn, omtrent på min alder. Han og hans kone og voksne barn er velsignet med en fritidseiendom ikke langt fra båer og skjær og saltvann. Flott sted, fint hus og det dufter sepe i alle rom.

Han har vært gift med kona si mange år. Det har vært de to siden 80-tallet en gang. Det er lenge, men man blir vant med hverandre, antar jeg. Jeg kan bare anta; jeg har ikke vært sammen med noen så lenge, så jeg vet ikke.
Men kjærlighet falmer, den gjør det. Uvegerlig, akkurat som forlengehengende fotografier i solopplyst stue.
Man ligger kanskje ikke så mye sammen. Kanskje bare én gang hver sjette uke. Kanhende et ekstraknull i sommerferien, før grilling, øl og vin og smågodt til dessert, dernest litt TV-titting i hver sin sofa, til øyelokkene senker seg … mens solen går sin gang.
Jeg vil holde min venn anonym, la oss bare kalle ham MinVenn. Jeg tror han er fornøyd med livet, eller … jeg vet ikke. Jeg bare antar det. Det virker slik. Kommet inn i en rytme. Rytme er viktig, det er det. Uten rytme i livet … ja, hva skulle en da gjort? Refreng. Ja, det trengs også. Rytme og refreng.
Nå har det seg slik at på denne fritidseiendommen vokser mye gress. Ganske store arealer å gå over med klipper. Selvdreven … ja, men mye arbeid; en skal jo gå etter og styre og holde på, og de bråker fælt, sånne innretninger.
Nåvel, i fjor var jeg på helgebesøk hos dem. Midt i ferien. Jeg var såvidt ankommet da min MinVenn rundet hushjørnet. Jeg kunne se at han var oppglødd. Glimt i begge glugger.
Etter et par muntre replikkvekslinger hjalp han til med å bære inn øl og personlige effekter for én overnatting. Jeg sanset at han hadde noe på hjertet, noe viktig, som han han helst ville ut med umiddelbart. Jeg prøvde å gjette innvortes … blir bestefar i slutten av august, endelig realisert drømmen om en Dodge Challenger uten tak fra 1970,  eller fått en helt ny og langt mer interessant jobb enn den gamle…?
Han viste vei ut i hagen og pekte på gressplenen. Fin og grønn.
– Hva synes du?
– Ehhh.. fin farge på gresset, og grønt er min favoritt blant farger. Beroligende.
– Ser du ikke hvor jevn den er. Som en golfbane.
– Jo, når du sier det. Har du gjødslet?
– La meg vise deg hemmeligheten, sa han og dro meg i armen.
Inntil vedboden: Et tilbygg, cirka en snau kvadratmeter stort, en drøy halvmeter høyt. Beiset i samme farge som boden. Saltak med hvite vindskier.
MinVenn tuklet med mobiltelefonen, ut av det lille tilbygget rullet en plastgjenstand på fire hjul. Jeg hadde hørt om slike, men aldri sett en.
– Robotklipper?
– Jepp, sa min venn og fortalte om alt denne roboten kunne gjøre. Nå kunne han bare sitte i en stol og drikke øl og se roboten jobbe, og det gjorde han ofte. Han elsket å se roboten ta hånd om gresset.
– Makeløs, sa jeg.
– Helt gennial, den er av smarttypen. Den er intelligent, gløggere enn de fleste tenåringer. Den vet mer om denne plenen enn jeg gjør.
– Du har bygget et lite krypinn til den, ser jeg.
– Syntes jeg måtte det. Jeg hadde ikke noe takstein liggende, jeg tekket med shingel, men det ble bra, synes jeg.
– Prima, sa jeg.
MinVenn hadde ikke lyst til å rive seg løs fra roboten sin. Han hadde så mye å fortelle om den. Jeg lot ham holde på og tente en sigarett. Jeg blåste en ring og en ring til og enda en.
– Hvor mye kostet den?
MinVenn nevnte en sum pålydende mer en enn bilen min er verdt.
– Det er den sikkert verdt, sa jeg.
– Kunne ikke unnvært den.
– Hvor har du gjort av kona di, forresten?
– Ehh.. ja, hun skulle i butikken en tur, sa hun. Burde vel være tilbake snart.

Arfan Bhatti gjør det muslimer gjerne gjør når de vil fremstå som sakesløse og uskyldige ofre. Han babler om islamofobi, som i følge Øyvind Strømmen (Store norske leksikon) er “antimuslimske fordommer, hatretorikk og propaganda”.
Denne gangen ytrer Bhatti seg via sin pakistanske advokat, Zia Ur Rehman, som til VG sier:

Ja, det er jo slik at Bhatti – for tiden fengslet i Pakistan – er siktet for medvirkning til skytingen utenfor London Pub i fjor sommer, der to mennesker ble drept. Det er tale om fire brudd på straffeloven. Oslo-politiet vil ha ham utlevert og bragt til Norge. De vil snakke med ham. Ikke første gang politiet vil slå av en prat med Bhatti. Som så mange andre menn med pakistansk bakgrunn i Norge, er Bhatti er kjenning av politiet. Ikke bare et flyktig bekjentskap … nei, politiet kjenner ham svært godt.
Ikke tale om no’ hjertelig vennskap med gjensidige invitasjoner til muntre sammenkomster med boller og brus og artige selskapsleker. Nix, faktum er at Arfan Bhatti ikke har gjort mye annet enn faenskap siden han var en liten drittunge.
Allerede som 13 åring startet Bhatti sin kriminelle karriere. Den er lang og innholdsrik, på Wikipedia er den beskrevet i en tekst som på min laptop måler 38 centimeter i lengde.
Hertil skal nevnes at Bhatti er svært religiøs. Man er vant til å tenke at religiøse mennesker holder seg med etiske standarder og legger vekt på adferd som ikke støter an mot straffeloven, men det gjelder ikke muslimer av Bhattis støpning.
Påfallende hvordan troen på Muhammed og grov kriminalitet lar seg kombinere, empirisk sett passer islam og krim  sammen som egg og ansjos. Det er inntrykket man får av å lese litt i aviser, høre på nyheter og studere Statistisk sentralbyrås krimstatistikk.
Islamofobi i norsk politi- og påtalemyndighet? Neppe. Norge er sannsynligvis det mest islamvennlige landet i Vesten – etter Sverige. Brun hud og muslimsk tro – hva enten den er nominell, eller reell – gjør susen i norske rettssaler … i favør av tiltalte.
Vel vel, Bhatti er i Pakistan. Det er nok der han hører hjemme, men politiet vil ha ham tilbake. Han er jo født i Norge og er: Norsk statsborger.

Jeg ringte en advokat jeg ikke kjenner så godt, men som jeg tid om annen må snakke med. Hun løftet ikke telefonen, svarte ikke. Kanskje er hun på toalettet og tisser og bæsjer, tenkte jeg … og med det samme justerer sminken litt og påfører skarlagenrød leppestift før hun i skjerpende retning tramper avsted mot sitt kontor for å skrive tilsvar i anledning stevning av en seriekattemorder, som hun i retten akter å forsvare med nebb og klør og de snedigste prokuratorknep.

Noe senere ville jeg snakke med min eldste datter, vedrørende de små, men viktige ting i livet. Hun svarte ikke. Jeg ringte en time senere. Intet svar, bare velkommen til mobilsvar fra Talkmore.
Jeg hadde også behov for å snakke med min kjære svigersønn. Jeg tastet. Ringesignal og intet mer.
Jeg tastet nummeret til kona hans, min yngste datter, for å spørre om hvor svigersønnen min hadde tatt veien og i sammen slengen slå av en prat om løst og ikke så mye mer, men hun svarte ikke … velkommen til mobilsvar.
Hva faen, resonnerte jeg. Ingen tar telefonen. Jeg besluttet å ringe hvem som helst, bare for å få et svar. Det gikk så langt at jeg vurderte å ringe broren min, det gjør jeg bare hvis jeg må, men han tar nødig telefonen og han svarer aldri på SMS. Jeg ringte ikke.
Mor og far lever ikke lenger og svarer ikke på anrop, men noen må da for faen ta telefonen. Jeg ringte en venn, la oss kalle ham Thor Olav. Vi snakker av og til sammen. Lenge siden sist, og jeg hadde noe å drøfte med ham. Jeg tastet nummeret hans. Ringetone .. velkommen til voicemail…
Jeg kom til å huske Nokias gamle slagord “connecting people”. Jeg måtte le. Jeg har en mobiltelefon, men den setter meg ikke i forbindelse med en jævla sjel.
Nå skal det nevnes at jeg ikke har så mange venner å ringe, men noen må da svare når jeg ringer. Hva med fasttelefoner?
Jeg husker telefonnummeret til barndomshjemmet mitt og tastet 32830754. Et ungt par flyttet inn der etter at moren min døde i 2010. Kanskje har de beholdt nummeret og vil slå av prat, kanskje har de pusset opp gutterommet mitt … nummeret er ikke i bruk , this number is not in use.
Jeg husker gamle telefonnumre. For moro skyld slo jeg inn 32821225, nummeret til en barndomskamerat. Kanskje noen løfter røret? Kanskje hans gamle mor? Jeg kan alltids si at jeg har ringt feil nummer, men nummeret er ikke i bruk, this number is not in use.
Nåvel, jeg var ikke innstilt på å gi opp. Noen må da for svarte svingende svare. Tilfeldighetene ville det slik at jeg i går arvet en gammel kassegitar av merket Landola. Fint instrument. Pent behandlet. Gamle strenger, hvorav to røket. Nytt strengesett, hvem tilbyr det? Musikkforretninger.
Jeg guuglet meg frem til en slik butikk i byen der jeg bor. Fastnummer, gitt. 32822055.
En mann svarte på andre klemt. Jeg skvatt nesten. Hadde ikke regnet med svar.
– Amadeus musikk.
– Ehh… ja, hei, sa jeg og fremførte mitt ærend med ganske klar diksjon.
Vennlig stemme:
– Ikke noe problem. Landola er fine greier … bare å komme innom, så fikser vi det på et blunk. Vi har strengesett i alle prisklasser og utførelser. Du er velkommen.

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Det var det jeg tenkte…
– Tenkte hva?
– Jeg tenker at Carola er rasist.
– Hææ?
– Ja, Carola Häggkvist … den svenske artisten, vet du

– Hun har kastet seg inn i svensk samfunnsdebatt, uttaler seg om innvandring og skyting og at det holder med innvandring nå.
– Javel..
– Som om det er no’ sammenheng mellom innvandring og våpenbruk.
– Men det er jo…
-… hun snakker om svensk kultur og landegrenser og sånn. Du vet hva slags mennesker som snakker sånn?
– Ehh..
– Nazister.
– Hææ, mener du at Carola er nazist?
– Sannsynligvis. Husker du sangen hun slo gjennom med for førti år siden?
– Ehh … nei.
– Främling.
– Jaja… den, ja.
– Allerede den gangen lettet hun på sløret og viste fremmedfiendtlighet.
– Men var ikke det en slags kjærlighetssang?
– Kamuflasje. Hvordan går første verset?
– Ehhh..
– Främling, vad döljer du för mig i dina mörka ögon, en svag nyans av ljus nånstans men ändå en främling, så känner jag för dig..
– Men det ..
– Teksten taler for seg selv, brikkene faller på plass, tenker jeg … hun er ute av skapet og har slått seg sammen med de andre nazistene, de i Sverigedemokraterna…

En ung mann ble sist søndag angrepet på Jernbanetorget i Oslo. Straks etter tok han seg til Grønland, via T-banen og på egne bein … nix, ikke Grønland hvorover Nansen gikk på ski i 1888 … nei, Oslos Grønland, der lukten av  allehånde kryddersorter river i nesehårene, der melaninmengden er stor og folk flest kvier seg for å lufte bikkja.

Den unge mannen hadde skader som “kan være forenlig med stikkskader”. Han ble kjørt til sykehus og er sikkert snart på gater og streder igjen.
Dagen etter ble en tenåringsgutt på Hauketo knivstukket i overkroppen. En ambulanse hentet ham, og to unge menn er anholdt.
Knivstikking er etterhånden blitt helt vanlig omgangsform blant unge menn i tettbygd strøk, slik som Oslo og andre store byer. Især i hovedstadens sørøstlige strøk er kniv like selvfølgelig del av bekledningen som svart hettegenser og joggebukse.
Ikke mange snakker høyt om hvem som har for vane å stikke kniver i andres kropper, man er henvist til gjetninger, som uvegerlig går i retning av personer født i land de færreste har lyst til å besøke, eller personer med foreldre født i de samme landene.
Nåvel, la oss være ærlige… det finnes tall, og Statistisk sentralbyrås krimstatistikk mer enn antyder at det foreligger korrelasjon mellom hudfarge og tilbøyelighet til grov vold, herunder knivstikking.
Men ingenting er så mørkt at det ikke finnes lyspunkter; sjelden ender disse knivstikkene i død og begravelse. Litt underlig, egentlig. Hjertet er jo ganske stort og vanskelig å bomme på – hvis man vet hvor det er. Lungene er enda større, et par kraftige knivhugg i hver lunge bør gjøre susen og halspulsårene er lett tilgjengelige for både kniv og machete.
Kanskje ren uvitenhet som bevirker høy overlevelsesprosent. Det er jo en kjent sak at muslimer aldri har hatt noen opplysningstid. Hertil ikke urimelig å utlede at grunnleggende kunnskaper om anatomi aldri tilfløt allmuen.
Vel vel, vi får håpe at unge, voldelige muslimer hist og her ikke oppsøker biblioteker og hengir seg til studier av rikt illustrerte anatomibøker.