Min gode venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket et halvt dusin gin&tonics, var jeg i så godt lune at jeg løftet telefonen,
– Næmen, er det den karen .. hyggelig. Lenge siden sist, hva står på … har du kverka naboen din, slik du lenge har hatt planer om, eller har Øydis innført sexnekt igjen .. eller er det det vanlige?
– Det vanlige.
Hertil nevnes må at Ralf er lærer i ungdomsskolen og forsøker å holde ut til pensjonsalder.
– Er det den kulturelle skolesekken som tynger deg?
– Jeg har lært å leve med den.
– Innføring av sentralindonesisk magedans som valgfag?
– Hææ??
– Kødda.
– Du vet at jeg er så heldig at jeg jobber ved en ganske hvit skole.
– Jepp.
– Elevene oppfører seg ganske bra, lærevillige .. og vi lærere trenger ikke frykte en kniv i magen, eller et knyttneveslag midt i trynet.
– Heldiggriser.
– Mine tanker går til elevene.
– Ååå…
– Kommunens skolepolitikk handler ikke først og fremst om læring og trivsel for både elever og lærere.

– Det handler om inkludering og mangfold. Jeg vet at du hater detaljer og flisespikking, men her i byen har vi et kapasitetsproblem – for få klasserom til for mange elever. Det løser kommunen ved å sende hvite elever med buss til den skolen med høyest innvandrerandel. Kommunen tenker som så at det blir veldig fint, et fargerikt og lykkelig fellesskap.
– Men dette virker jo som fornuftig utjevningspolitikk.
– Hææ?
– Ja, lærere blir jo slått sønder og sammen daglig her til lands. Nå blir dere avlastet litt, og elevene får bank i stedet.