… tenkte nok som så at nå har jeg helgen fri og kan slå meg litt løs sammen med venner. Slik ble det, og noen kunne ikke la være å filme den finske statsministeren danse, ha det gøy og tilvirke trutmunn.
Det ble baluba og mange i hele verden reagerte med vantro, på at en statssjef kunne oppføre seg slik. Påvirket? Alkohol, jada. Pulver i nesa? MDMA? Et par tjaller? Eller alt på en gang? Trolig ikke.
Skjønner Marin godt, jeg. Hadde jeg vært kvinne og like pen som Marin – og attpåtil statsminister – hadde jeg også gått på fest, og det er ikke sikkert jeg hadde avvist alle tilbud om oppkvikkende midler i tablett- og pulverform.
Marin ble ganske oppgitt og forklarte at det må da gå an ta seg en fest uten at noen betviler hennes egnethet som statsminister. Hun har endatil latt seg narkoteste, for å tilbakevise spekulasjoner om inntak av forbudte stoffer. Ikke desto mindre betviler noen Marins dømmekraft.
Hertil må nevnes vår egen Per Borten, som var Norges statsminister i perioden 1965 -71. En varm sommerdag i 1969 tok han imot Dagbladet-journalist Per Vassbotn og fotograf Øystein Kleiven til avtalt hjemmeintervju, på sin egen gård i Flå, Sør-Trøndelag.
Kleiven skjønte raskt at han hadde foran seg tidenes motiv, for der kom statsministeren dem i møte, iført underbukse, klokke og svarte sko. Intet annet.
Kan tenkes at Vassbotns og Kleivens første tanke var: Han har nettopp feid over kona si, Magnhild, og rakk ikke få på seg skjorte og bukse.
Nix, for Borten var dette helt vanlig hverdagsantrekk. Han gjennomførte intervjuet og lot seg villig avbilde – bare iført underbukse med fyrstikkeske stukket ned i linningen.
Han ble imidlertid sur og grinete da bildene ble publisert i Dagbladet dagen etter og republisert i aviser omkring i det største av alle land – utlandet – der mange undret seg over Norges valg av statsminister.
Det sies at Per Borten ikke alltid var på det rene med hva som sømmet seg i ulike situasjoner. Noen betvilte dømmekraften hans. De fikk rett:
Mandag 15. februar 1971, ombord på SK 457 fra Oslo til København, satt Borten på business class og drakk Campari. Han reiste seg, tok med seg noen dokumenter av typen fortrolig.
Han tok seg til turistklassen. Der satt Arne Haugestad, lederen av Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC. Borten overleverte dokumentet og gikk videre, til toalettet. Ingen vet hva han gjorde der. Kanskje han bæsjet. På vei tilbake plukket han opp dokumentet.
Haugestad fikk lese noe han ikke skulle ha lest, hemmelige referater fra EEC-forhandlinger. En måned senere måtte Borten gå av.
Konklusjon: Bedre med en alkoholpåvirket statsminister som er lekker, enn en statsminister som lekker.
MED HODET UNDER ARMEN
Det hendte at jeg – i unge år – var sur på faren min. Noen ganger tenkte jeg som så at jeg burde kverke ham, simpelthen ta ham ut – slik sjargongen er i Forsvaret, Beredskapsstroppen og kriminelle gjenger.
Jeg gjorde det aldri, selvsagt ikke … man kan da ikke drepe sin egen far. Det går jo ikke. Neivettuhva. Blir veldig mye styr og ståk og klabb og babb, politiet kommer og stiller mange spørsmål og mamma hadde nok blitt veldig lei seg.
Ikke alle ser det slik. En 25 år gammel marokkaner var ikke så blid på faren sin og besluttet å ta grep sist helg, ifølge nettpublikasjonen Resett. På en parkeringsplass i en bydel utenfor Lyon skar han hodet av faren sin og beslagla det. Han tok det med seg og gikk sin vei.
Ikke lenge etter fant politiet faren, en 60 år gammel mann. Uten hode. Ganske fort utelukket politibetjentene selvmord. Ettersom hodet ikke var å se noe sted, resonnerte politiet seg frem til noen hadde skåret det av og tatt det med seg. Hvem i all verden gjør slikt? Politiet var nok i villrede, men de summet og samlet seg og starte jakten på gjerningspersonen.
De fant ham ganske snart. Den 25 år gamle sønnen syntes politiets inngripen var helt i overkant og ingenlunde i tråd med den fine ideen om privatlivets fred. Han ble fly forbanna og skrek Allahu Akbar.
Da falt nok brikkene på plass for politifolkene. Ja, for muslimer liker jo dette konseptet med å skjære hodet av folk. Det er jo skikk og bruk i islamsk kultur.
OMATT OG OMATTATE
Noen tror sommeren er over, men det er bare propaganda. August er sommermåned, det betyr at reprisenes tid ikke er over. Denne teksten ble publisert i februar 2020. Den er nesten ikke redigert, og jeg synes ikke den er umorsom:
HOMOFABELEN SOM ENDRET ALT
Her om dagen skrev jeg om den helt fabelfantastiske muslimske himmelen, der 72 kåte jomfruer hele tiden ligger klare og stiller seg til rådighet for tung og uforpliktende sex.
Jeg fikk en henvendelse fra en leser, som ville vite hvorfor muslimene holder seg med en slik paradisforestilling, og hvem fant på den?
Svaret på første del av spørsmål er ganske enkelt: Muhammed skjønte hvor jævlig kjip denne religionen hans var. Han måtte sukre den litt, finne på noe helt uimotståelig og således øke tilslutningen. Mer om det senere.
Hvem diktet opp denne jomfruskrønen? Var det Muhammed selv? Jeg kontaktet en hel haug professor emeriti i relevante fag, en enda større haug teologer – hvorav en sogneprest som vil være anonym – og jeg har et syskjenbån på Gjøvik med grunnfag i islamsk idéhistorie, som forøvrig er et meeeget lite fagfelt dekket av noen ganske få og tynne hefter med store bokstaver og mange bilder.
Etter mange samtaler og grundig research og flere minutters selvstudium, fant jeg den sannsynlige opprinnelsen til islams fortelling om de 72 jomfruene: Æsop.
Jepp, Æsop… den greske fabeldikteren som levde noen hundre år før Kristi fødsel.
Alle vet at sure 31 i Koranen, også kalt Luqman-suren, refererer til Æsop. Noen lærde tror Luqman er identisk med Æsop, og i Koranen omtales han som en mann med stor visdom – skjenket ham av selveste Allah.
For å komme videre må vi vite litt om Æsop. Velkjent er at Æsop skrev fabler, deriblant mange moralfortellinger som leses den dag i dag, eksempelvis Haren og skilpadden og Gutten som ropte ulv.
Men Æsop likte å leve på stor fot, og han tjente ikke nok penger på sine små, oppbyggelige historier. Han skjønte at han måtte skrive fortellinger som folk ville ha – røff porno.
Ettersom de fleste greske menn på Æsops tid var homser, eller bare stundimellom likte å stikke kjeppen sin inn i smågutters rumpestumper, ga han seg til å skrive drøye sexhistorier om menn som har sex med menn, hvorav en av historiene kanskje hadde tittelen:
DE 72 JOMFRUELIGE, MEN INNI GRANSKAUEN KÅTE GUTTENE.
Denne historien solgte sikkert som hakka møkk, men tidens tann er nådeløs og alle de flere hundre tusen kopiene, risset inn på geiteskinn, ble helt nedslitt av lesingen og gikk til slutt i oppløsning og ble til støv tatt av sønnavinden – bortsett fra én, som i 622 ble funnet under en stein i ørkenen bare tre minutters kamelritt fra Mekka.
Hvem fant geiteskinnet med den ekstremt grisete homosexhistorien? Trolig Muhammed selv. Han ble nok svært fascinert av den, og jeg tør ikke antyde årsaken – selv om blasfemiparagrafen er fjernet fra straffeloven.
Muhammed forsto selvsagt at religionen han forsøkte å etablere, var tynn suppe kokt i hop på noe herfra og derfra. Ingen i Mekka gadd høre på visvaset hans. Han hadde forstått at oppslutning og derigjennom makt bare kunne oppnås ved tvang, grov vold og bestialske drap … men han trengte no’ mer.
I et sjeldent øyeblikk av innsikt, skjønte han at Æsops elleville sexhistorie var gull verdt. Han flyttet til Medina og ble kompis med en fyr som kunne skrive. Muhammed besluttet å redigere den grisete fortellingen om de 72 guttene litt. Han dikterte og kompisen skrev en helt uimotståelig story om 72 usannsynlig vakre og ekstremt kåte jomfruer som byr seg frem flere timer i døgnet enn det er timer i døgnet, i en himmel så vidunderlig vakker at det nesten ikke går an.
Da ble det en annen dans. Muhammeds tilhengerskare vokste eksponentielt. Dundrende suksess.
I takknemlighet til Æsop, beæret Muhammed den forlengst døde fabeldikteren med en egen sure i Koranen.
Muhammed selv hadde ikke så veldig lyst til selv å bli drept i kampen mot vantro, men soldatene hans – de kunne ikke komme fort nok til himmelen.
Resten er historie, og den dag i dag ifører muslimer seg selvmordsbombevester og sprenger seg til himmels, knivstikker, eller skyter noen, slik at politiet må gripe inn og avfyre dødelige skudd … poenget er å komme seg til himmelen snøggast råd og hygge seg med de 72 dryppende våte jomfruene.
Muhammed selv var ikke så innstilt på selvmord. Han likte best jomfruelige småjenter på jorden … og grov vold, selvsagt. Tegningen nedenfor er ganske dokumentarisk og viser Muhammeds tilfredshet etter at han har skåret hodet av et par dusin vantro…
NORGE, VÅRT NORGE
Hadi Matar nekter straffeskyld. Selvsagt gjør han det. Muslimer gjør aldri noe galt, og han ha’kke gjort no’ gæli. Han har bare gjort det gode muslimer helst bør – drepe vantro, især de som drister seg til å vanære profeten Muhammed.
Matar gjorde bare én feil, han greide ikke å drepe Rushdie. Forsøket var imidlertid førsteklasses og helt etter boka, altså Koranen. Hele verdens muslimer har nok tilgitt Matars upresise knivføring, og iranske aviser hyller Matar og synes han er pokker til kar, som skar over “djevelens hals”.
Kniv og machete er mange muslimers foretrukne redskaper. Ingenting er som en barberbladskarp kniv. Den skjærer over luft- og spiserør som ingenting, blodet spruter i svære fontener og kaskader, og alle gode muslimer fryder seg og roper allahu akbar. Vold og drap og muslimer hører sammen som pølser, ketchup og sennep.
Ikke så rart. Muslimer som gruppe kan ikke anses sivilisert. Opplysningstiden i Europa gikk dem hus forbi, og de har aldri gjort forsøk på å etablere en ekvivalent, de nøyde seg med Koranen. Det gjør de ennå. Koranen handler for en stor del om vold og drap og ufrihet … og de “opplyste” muslimene leser Sions vises prokoller, som for over 100 år siden ble avslørt som falsum.
De mest intolerante i Norge? Muslimene. Som utleder: I hvilken grad skal man tolerere intoleransen? Hvor lenge?
Ingen tegn til holdningsendring blant melaninfattige nordmenn. Det underlige er at Norges mest intolerante er landets best beskyttede. Muslimene har greid det ingen skulle tro var mulig, oppnå særskilt minoritetsstatus basert på en primitiv død- og pinereligion.
For en stund siden hørte jeg denne sammenligningen: Muslimer i Norge er som små barn … de fikk godteri på lørdag, siden maste de seg til godteri på søndag, også – og nå får de faen meg godteri hele uka.
Ikke ueffen allegori.
Betenkelig at vi har henimot 250 000 av dem i Norge, mer betenkelig er at de blir stadig flere, og alle vet – eller burde vite – at de er henimot uintegrerbare.
De færreste tør si dette, eller skrive det. Jeg tror det dreier seg om frykt. Folk frykter muslimer. Forståelig. Muslimer er svært troende – til hva det skal være. De bryr seg døyten om flertallskulturen og Norges lover, de unnflyr sannhet og opplagte fakta … og ytringsfrihet er det verste de vet – om man ser bort fra jøder, griser bikkjer og kvinner med høye hæler og leppestift.
Jeg er såpass tørr bak øra at jeg erindrer 4000 skjeggete, fillekledde og meget fanatiske muslimer i høyvannsbukser som samlet seg i Oslo sentrum i 1989 og ønsket Salman Rushdie død og: Forlangte at Norge skulle forby utgivelsen av Sataniske vers.
Fy faen for frekkhet…
225 NEWTONMETER
Undertiden faller det seg slik at en mann må skifte hjullager på bilen sin. Høyre bak, denne gangen.
Når det nye lageret er presset inn der det skal sitte, er det bare å skru fast navet og stramme mutteren med 30 mm pipe. Jeg er ikke kontrollfreak og bruker vanligvis ikke momentnøkkel, men det er jo viktig at hjulet ikke ramler av, ei heller bra hvis det er for hardt tilskrudd.
Jeg har ikke momentnøkkel, men naboen har. Jeg gikk over gata og ringte på. Intet svar. Da kom jeg på at han her om dagen sa han skulle på båtferie. Vel, slik er livet iblant.
Jeg gikk tilbake og tenkte meg om. Moment er jo kraft ganger arm, og her er snakk om 225 Nm, hvilket betyr: Hvis jeg forlenger pipenøkkelen til én meter og finner noe som er 23 kilo tungt… ja, så blir momentet ganske nøyaktig 225 Nm.
Det er imidlertid lettere tenkt enn gjort. Hva er 23 kilo tungt? Samle sammen masse ræl i en sekk, veie på badevekta, for dernest å senke den ned på enmeterspunktet? Tungvint.
Jeg vurderte å gjøre som eldre tiders husmødre når de tilberedte mat, aldri bruke oppskrifter, men bare skru til det kjennes riktig.
Underlig hvordan ideer plutselig oppstår av ingenting, eller av en dame som leier en liten gutt på gaten rett foran huset mitt. Jeg reagerte kjapt og ropte “hei”.
Hun snudde seg, og jeg gikk mot de to.
– Si meg, hvor mye veier sønnen din. Ja, det er vel din sønn? Fin fyr, forresten.
Hun så på meg som om jeg var en seriemorder på frifot. Hun strammet grepet om guttens hånd og tok et skritt tilbake. Jeg smilte og la stemmen i luneste leie:
– Ja, jeg skjønner at dette er et underlig spørsmål, men nå skal du høre…
Jeg forklarte henne i hvilken knipe jeg var i, redegjorde kort for elementær statikk og viktigheten av at hjul blir riktig tilskrudd og holder seg på plass og hvordan jeg hadde tenkt å løse dette problemet med noe som veier cirka 23 kilo.
Hun slappet av og lo. Det smittet over til gutten, som smilte.
– Ehh … sist jeg veide var han nesten 22 kilo.
– Men han har spist godt i sommer?
– Joa, sa hun og kunne ikke unnlate å videreføre smilet.
Vi gikk inn i gården. Jeg satte et rør utenpå pipenøkkelen. Målte en meter på tommestokk, satte en krittstrek, løftet gutten og støttet ham mens han med et ett bein sto på krittmerket.
Mutteren dreide med kveldssola, nøkkelen ga etter til gutten gled av. Jeg satte pipenøkkelen på igjen, slik at den pekte 20 grader. Jeg heiste gutten opp. Et bein på krittet. Nøkkelen ga etter og stoppet.
– Sånn, det var det, sa jeg.
– Hmmm… gøy, sa damen og virket litt imponert.
Jeg klappet gutten på hodet og sa han var en meget flink gutt som nok vil drive det til litt av hvert i livet. Gutten virket oppildnet, gransket forhjulet og spurte om han ikke skulle fikse det, også.
Mammaen smilte og jeg sa:
– Tusen takk til dere begge. Nå kan jeg kjøre avsted når og hvorhen jeg vil.
– Jeg har også en sånn gammel bil.. ja, den trenger reparasjoner ganske ofte og jeg gruer meg til EU-kontrollen, sa damen.
Slik ble vi stående å prate litt. Gutten hadde fordypet seg i studiet av et pipenøkkelsett og et par fastnøkler. Man kan ikke snakke så lenge med et fremmed menneske før man presenterer seg, det tar seg ikke ut – det lærte jeg av mammaen min. Hun tok imot hånda mi og sa navnet sitt, tre bokstaver hvorav siste var e. Ulaseggjørlig ikke å tenke at man skulle vært 20 år yngre…
OPPHETET REPRISE
Repriser er kjedelige, men det er sommer og når en gammel tekst har større aktualitet nå enn noen gang før, er det bare å kline til. Denne teksten er fra vinteren 2019, såvidt redigert og går knirkefritt inn i dagens opphetede strømstøttedebatt:
DEN LANGE PAUSEN
Min venn Ralf telefonerte meg i går kveld. Ettersom jeg var tom for både øl og brennevin, løftet jeg mobilen.
– Er det den karen… bra med deg, Ralf?
Han mumlet noen vokaler og konsonanter uten bærekraftig diksjon.
– Hva sier du, sa jeg
– Jeg er litt nedfor.
– Uffda, hva står på? Noe jeg kan gjøre for å muntre deg opp?
– Tror ikke det. Øydis har en pause.
– Pause, men dere har vært lykkelig gift lenger enn jeg kan huske, og dere har to fortryllende barn. Er det så ille? Flyttet fra hverandre?
– Jeg snakker om menopause, den lengste pausen i en kvinnes liv.
– Uffda.
– Tørr både her og der. Hun klager over rifter og sånn.
– Sexnekt?
– Du sa det.
– Plaster … hvis man kan sveise under vann, kan man vel bruke plaster i…
– … fønny.
– Kødda, men får du ikke det ene, kan du få det andre.
– Hææ?
– Jeg har tenkt litt på det der… hva damer i overgangsalderen kan brukes til.
– Ja??
– Dere har jo et hus som er ganske tungfyrt. Høye strømregninger, ikke sant?
– Jo.
– Som du kanskje er kjent med, har jeg en gammel ingeniørutdannelse som ikke er så mye verdt lenger, men det hadde vært gøy å bruke noe av det jeg husker. Jeg var ganske flink i termodynamikk.
– Hææ?
– Bare hør etter. Vi snakker varmeveksling. Prinsippet er enkelt, akkurat slik man utvinner jordvarme.
– Hææ??
– Jeg har et badekar jeg ikke bruker. Vi lager noen hull i det, sveiser inn skruekoblinger og overganger, mekker sammen en innretning som kan utvinne overskuddsvarme fra Øydis. Jeg har en gammel støvsuger på loftet som egner seg for ombygging til varmeveksler.
– Hæææ??
– Jeg regner med at hun har heftige hetetokter.
– Ikke fritt.
– Vel, det er enkelt. Jeg bygger om det gamle badekaret mitt, til et spesialbadekar. Vi kan godt male det rosa, slik at det blir attraktivt for Øydis.
– Hææ??
– La oss si at temperaturen i vannet er 20 grader. Øydis stiger oppi, og etter noen timer er temperaturen økt til 25 grader. Den differansen er gull verdt. En varmeveksler sørger for å nyttiggjøre temperaturforskjellen. Vi kobler hele greia til en dampturbin som igjen driver en generator … som lager strøm. Vi kobler til sikringsskapet. Ny kurs, 16 amp.
– Milde mammon.
– Nettopp. Du kommer til å spare penger.
– Tror du Øydis går med på det?
– Hun er av den sparsommelige typen.
– Du er en klok mann.
– Ikke nok med det. Jeg regner med at Øydis er litt grinete om dagen, damer er gjerne det i sånne pauser.
– Korrekt.
– Der ser du. Hun vil nok helst være alene og sitte i det fine, rosa badekaret og slappe av med en selvutviklingsbok og et duftlys ved siden av seg. Kanskje lytte til panfløytemusikk på lavt volum.
– Ja??
– Skjønner du ingenting? Du får veldig god tid til å gjøre det du vil, eksempelvis gå på pub og drikke øl med meg.
– Du er gennnial. Hva skulle jeg gjort uten deg?
– Si det…
KNIVSTIKK FOR HÅNDTRYKK
Jeg liker uformelle møter mennesker imellom, jeg gjør det … men det finnes grenser. Knivstikk i hjerteregionen er veldig invaderende, sikkert også svært ubehagelig, og man føler nok at intimitetsgrensen brytes, men innføring av kniv i andres kropper er blitt en mer og mer vanlig omgangsform her til lands. Nesten like vanlig som håndtrykk.
Det skjer dagstadig. I går: Knivstikking i Notodden og i Stavanger, og det kan godt tenkes at noen driver en brødkniv inn mellom en annens ribbein mens jeg sitter her og taster.
Noen får mindre skader, andre må på intensiven og noen dør – i livets vår. Noen dør senere… mandag denne uken døde et eldre ektepar på Otta, etter knivstikk. Drapsmannen er “norsk statsborger”.
Han har visst vært innom helsevesenet, formodentlig ikke for ankelbrudd, eller fotsopp. Ellers vil ikke politiet si så mye, og media viser ikke så stor interesse. Gjenkjennelig taushet, som leder tankene i bestemte retninger.
Fordomsfullt? Nææ, vil ikke si det. Det er forskjell på fordommer og fakta faen. Jeg kan ikke henvise til fyldige forskningsrapporter med titler som Muslimer og vold, Islam og voldtekt, eller Den moderate muslimens aggresjon … nei, jeg kan ikke det, men SSBs krimstatistikk gir en pekepinn.
Mange liker ikke begrepet fremmedkulturell, de synes det er ekskluderende og polariserende – vi og dem – men oppriktig talt, jeg vokste ikke opp i en kultur der knivstikking og ran var vanlig, og jeg vanker ikke i miljøer der sånt hører til dagens dont. Således må jeg kunne si – for min egen del, og mange andres – at knivstikking er fremmedkulturelt.
Tidene forandrer seg, må bare innse det. Det er drøyt 200 000 individer her til lands med opprinnelse fra land med kulturer hvori vold og drap er like naturlig som det er for nordmenn – de med syskjenbån på Gjøvik – å spise fårikål i oktober.
Jaja, sånnæreblitt. Få’kke gjort no’ med det, må bare ta forholdsregler. Jeg kjører ikke gjennom sentrum i byen der jeg bor på kveldstid – med vinduene nede. Det har jeg ikke nerver til.
TILBAKEBLIKK
Repriser er ofte unnskyldning for ikke å lage noe nytt. Likeens med meg. I dag gidder jeg ikke, men jeg kom på noe en eller annen sa til meg for en tid tilbake: Ofte artig når du er ute og kjører.
Vel, her er en reprise fra juli 2020, nesten helt uredigert:
TOURETTE OG SLETT
Sommer er tid for ettertanke. Jeg kjører E-134 tid om annen, det tar flere timer og jeg får god tid til å tenke over livet. Hver gang jeg gjør det, får jeg vondt i hodet, taper litt konsentrasjon og begge beina blir litt tunge, hvorav det høyre som hviler på gasspedalen.
Jeg registrerte bare halvveis noen i veikanten som veivet med et eller annet, og jeg tenkte at det er sikkert en tysk bobilturist som er så gla’ for å være i Norge igjen at vedkommende ikke kan la være å gi uttrykk for det med en hilsen han lærte av bestefaren sin, som kom hit til Norge i 1940 og skjøt vilt omkring seg med maskinpistol.
Straks etter så jeg masse blått lys som blinket i alle himmelretninger. Jeg jeg tenkte at nå er politiet på utrykning etter innringing om brutalt og blodomsprutende øksedrap i Tuddal, eller en lei incestaffære innerst i Svartdal.
Men sett slikt … politibilen bak ville ikke kjøre forbi og jeg skjønte etterhånden at det var meg politiet ville snakke med.
Vel, jeg er en sosssial og jovvvial kar som liker å slå av en prat. Jeg aktiverte venstre blinklys og kjørte til side.
Politibilen bak stanset og ut steg en ganske kraftig politimann. Han lignet litt på sånne politimenn det finnes mange av på landsbygda i Alabama, som spiser do nuts rett som det er og kanskje enda hyppigere.
Han knakket på vinduet. Jeg sveivet ned og sa:
– God kveld, konstabel … hva kan jeg hjelpe deg med?
Politibetjenter liker ikke denne arkaiske tittelen noe særlig, hvilket denne karen signaliserte ved øyebrynsløft og skjerpet blikk. Før han rakk å be om vogn- og førerkort:
– Hyggeli’ med en prat med en representant fra ordensmakten. Jeg satt akkurat og tenkte litt over dette med rett og galt og etikk og sånne greier. Ja, det finnes jo flere varianter, selv er jeg i tidens fylde blitt tilhenger av dydsetikk. Dere hadde sikkert noe om det på politiskolen, i kriminologi.
– Ehhh…
– Hvilken etikk foretrekker du?
– Altså, dette er ikke…
– … jeg har levd noen år og når man har gjort det, finner man ut hva som passer for en. Jeg drikker eksempelvis aldri overgjæret øl ved fullmåne, spiser aldri lunsj før frokost, røyker ikke mens jeg dusjer … jeg tror at ens moral modnes over tid og utledes av personlig utvikling, altså en mer karakterbestemt etikk enn … ja, du er kanskje konsekvensetiker. Mange er det…
– Ja, det er sant. Dokumentasjon er viktig… vet du at da Warren-kommisjonen skulle undersøke omstendighetene omkring drapet på president Kennedy…
– … hør her, du har brutt fartsgrensen og stoppet ikke da vi vinket deg inn borti her. Hvorfor stoppet du ikke?
– Vinket dere? Og jeg vinket ikke tilbake … vel, som sagt … jeg satt i egne tanker, men fulgte årvåkent med på veien, i tilfelle det skulle komme en rev løpende ut foran bilen. Jeg kjørte på en rev for noen år siden, du vil ikke tro hvordan den skrek og bar seg. Har du hørt en rev skrike i dødsangst … ikke hyggelig. Ryggen var brukket, og jeg måtte slå den ihjel med en stokk jeg fant i veikanten. Kunne ikke bare stå der og vente på viltnemda. Svært ubehagelig opplevelse, må jeg si. Jeg hadde hvit skjorte på. Måtte kaste den etterpå.
Jeg la merke til at politibetjenten begynte å bli gretten. Han rettet seg opp og heiste beltet som var påhengt en masse politiutstyr. Ut av jakkelommen hentet han en sånn dings som måler promille. Han stakk et rør inn i den.
– Blås, sa han.
Jeg blåste så hardt jeg kunne så lenge at jeg gikk tom for luft. Jeg slapp munnstykket, snappet etter den milde kveldsluften, gjorde noen rykk med hodet, spyttet i frontruten og utbrøt:
– Fittefittefitteifaenihelveteinnisvartestegranskauen.
Jeg lot som om jeg kom til meg selv og forklarte:
– Beklager konstabel, men det er denne touretten som hjemsøker meg tid om annen, vanligvis i stressituasjoner…
– Hææ??
– Tourettes. Et syndrom som arter seg ved ufrivillige bevegelser og gjentatte fremsigelser av tabuord.
– Bruker du…
– Fisseslikkerknektenspisseludderfissemormorknalderkaffenklar.
– Hææ??
– Sorry, min oldemor var fra Odense, noen ganger kommer det på dansk, jeg vet ikke om jeg skal oversette..
– Bruker du medikamenter, spurte betjenten og ristet litt på alkometeret, som om det hadde hengt seg opp, tatt parti for meg og ikke ville sladre.
– Neida, ingen medikamenter. Mitt tilfelle er ganske mildt og for det meste situasjonsbetinget, sa jeg og plasserte enda en saftig spyttklyse på frontruta.
Betjenten rygget litt tilbake og så ut som han godt kunne tenke seg å være et annet sted, men ansiktet hans hadde fått et mildere drag, henimot forsonlig, og jeg syntes jeg registrerte tilløp til et lite smil.
– Men du … vognkort og førerkort.
Jeg rotet litt her og litt der før jeg fant begge deler i hanskerommet.
– Takk, skal vi se … ja, i orden, dette. Ikke helt ny, denne bilen din.
– Snart 60 år.
– Du ble målt til 94 i 80-sone. Det er 3.400 kroner, det … men jeg vet ikke, denne bilen din … det kan være noe med kalibreringen av utstyret vårt. Jeg tror vi sier 2.100 kroner, sa han og skrev ut bot.
– Men du..
– Ja, konstabel?
– Jeg tok idéhistorie før politihøyskolen, med de beste karakterer … og tørk av frontglasset før du kjører videre.
NYTT FORSØK
Sånn cirka i 2015 prøvde jeg meg som spåmann. Jeg veddet en sixpack pils på at Jonas Gahr Støre aldri ville bli statsminister.
Begrunnelse: Folk forstår at Støres ryggrad er veldig justérbar. Ikke bare har han vist ettergivenhet for gærne muslimers vold og raseri i striden om Muhammed-tegninger, han har også – etter fredspristildelingen i 2010 – lagt seg på rygg som en gatetøs for kommunistpartiet i Kina. Videre vet kanskje bare nærmeste familie hva Støre mener om og med ytringsfrihet, og han ville også beholde blasfemiparagrafen i straffeloven – til glede for muslimer, som jo ikke ugjerne stemmer Arbeiderpartiet. Hva mer var: Han vant kommunikasjonsbyrået Geelmuyden-Kieses Tåkefyrstepris i 2015 (og var nær ved å vinne igjen i 2018).
I fjor høst måtte jeg kjøpe seks bokser pils, men nå prøver jeg meg påny:
Støre sitter bare én periode og blir ikke statsminister etter stortingsvalget i 2025.
Ikke fordi han ikke kan bli gjenvalgt, men fordi han ikke vil. Tror jeg. Videre tror jeg han allerede nå vet at han ikke stiller til gjenvalg.
Begrunnelse: Han har oppnådd det han ville, bli statsminister. Han kan prale med at han har vært statssjef, som sin venn Jens. Been there, done that. Hakk i skjeftet. Han får portrettet sitt på en vegg i statsministerens kontor, i rekken andre statsministre før ham. Stas og kalas. Klart det.
Han kan slappe av, slå seg litt løs, slik som da han 22. juli oppfordret “moderate muslimer” til å justere kursen hva angår holdninger til det “skeive miljøet”. Han måtte jo vite hvordan de ville reagere; muslimer er ganske forutsigbare, de blir sure og krenket straks noen antyder minste lille skavank ved deres tro. Men det blåser Støre i, han vil ikke trenge stemmene deres igjen.
Han har også kostet på seg nesepeking i retning folk som sliter med å betale strømregningen. Til NTB fortalte han at han har skaffet seg en egen, helt personlige strømstøtteordning, en vedstabel på hytta i Hallingdal.
Alle vet at Støre ikke trenger sanke ved, han trenger ikke strømstøtteordning. Støre er rik, og han har skaffet seg pengene på den mest behagelige måten: Arv.
Morfar Johannes Gahr tjente en bråte penger på salg av Jøtul-ovner til tyskerne under krigen. Nazistene trengte jo også litt varme i kalde, norske vinternetter. Gahr fikk etterhvert en god tone med okkupasjonsmakten. Samlet omsetning til tyskerne: 4 381 638, 88 kroner, som innsatt i SSBs indekserte priskalkulator utgjør nesten 110 millioner i dag.
Arv går i arv, således kan Jonas Gahrs Støres sønn Magnus fortsette med det han gjør, sitte dørgende stille på en tue i granskauen, spise fleinsopp, la humla suse og tenke ingen tanker.
Vel, det var et lite sidestepp i min lille analyse av Jonas Gahrs Støre. Tilbake:
Støre har vært partileder siden 2014. På mange måter en drittjobb, men den måtte gjøres før han kunne bli statsminister. Han måtte ta stilling til en masse ting han ikke ville ta stilling til, eksempelvis Trond Giske og hans angivelige tafsing på kvinnelige partikamerater.
Støre er i det hele tatt en mann som ikke liker å ta stilling og vegrer seg for handling. Han “opplever” stadig saker og ting, han er mer deskriptiv enn normativ, men her om dagen uttalte han til Dagbladet at han ville ta grep:
“Jeg er statsminister i Norge. Det er norske interesser jeg er er satt til å ivareta.”
Dette er ikke nye og forbløffende opplysninger om statlig makt og mandat i Norge, men han lover å gjøre hva han kan for å bøte på strømkrisen, og han forteller at han i hele sommer har vært i daglig kontakt med olje- og energiminister Terje Lien Aasland, hvilket ikke lover godt.
Ifølge Gunnar Stavrum i Nettavisen er Aasland en durkdreven dagdriver som ikke gjør det skapte grann, bortsett fra å arkivere ukentlige rapporter om strømbeholdningen fra strømselskapene.
Norge er Norge og Støre vet at han alene ikke kan kjøre landet vårt i grøfta, så mye makt og myndighet har ikke en statsminister. Han kan sitte rolig og nyte en statssjefs prestisje og ikke minst et internasjonalt nettverk – som kan skaffe ham en fet stilling med lubben lønn – når han i 2025 går avgår som statsminister…
HVA MED EMMA T. ?
Ikke utenkelig at ledelsen i barnevernet i Bærum er nervøs og håper Märtha og sjamanen ikke slår seg sammen under samme tak i Lommedalen. Det forstår jeg, man vil jo nødig blande seg i kongefamiliens indre og kanskje pikante anliggender, og helst vil man unngå røffe hastevedtak, utrykninger med politiets bistand og svære presseoppslag, men hensynet til barnets beste kommer først. Emma Tallulah er 13 år. Sårbar alder. Formende år.
Av forståelige grunner kan ikke pappa Ari gripe inn. Av kongefamilien kan en ikke forvente så mye action. Kronpen virker litt veik, og kongen … ja, Harald er kul og jovvvial, men han er i livets desember og trives nok best med stille dager uten dramatikk. Hva Sonja tenker, vet bare hun selv … men jeg ser ikke for meg dronningen råkjøre i 120 fra Slottet til Lommedalen etter gråtkvalt bekymringsanrop fra Emma Tallulah.
Mette-Marit er ei jordnær sørlandsjente som har vært ute sommerdag før, men hun er for hvit, for lys. Hvis hun skulle gripe inn, ville det ble oppfattet grovt rasistisk og man måtte regne med skandaleoppslag i alle landets aviser hvori sjamanen uttaler at Norge er det mest rasistiske landet i hele verden.
Märtha som alenemor er nok greit, men Durek attpå? Ehh … usikker. Det kan bli for mye, frykter jeg. Hva om Emma Tallulah en dag føler seg veldig dårlig … 40,5 i feber, sprutoppkast, svære blemmer over hele kroppen og hvilepuls pålydende 120? Ambulanse i fykende fart, eller henger bare stefar Durek en medaljong om halsen hennes og trekker i ukelønn et halvt år – til medaljongen er nedbetalt?
Det er trolig sånne ting barnevernet i Bærum tenker på.
Ennvidere må en påregne bekymring for Emma Tallulahs utdannelse. Heldigvis har Märtha avviklet engleskolen sin, men hjemmeundervisning? Man ser ikke gjerne Durek ta på seg kontaktlærerjobben og utarbeide en studieplan like langt fra opplæringsloven som sola er fra månen. Man kan simpelthen ikke ha en lærer som hevder å kunne snu og vende og bøye og tøye atomkjerner, trikse med protoner og nøytroner og kanskje for moro skyld ta et par elektroner på hælen.
Og så er det noe man bare må … ja, jeg vegrer meg, men vi kan ikke la det ligge: Dureks sexvaner.
Ja, han har selv – via sin podkast – redegjort i detalj om hvorledes han og Märtha har sex. Han holder på og holder på i timevis i strekk, holder igjen, holder igjen og holder igjen … Märtha vil at han skal komme, men ikke denne karen, nei.. han holder på og holder på og timene passerer.
Durek sier at dette kan skje tre, fire ganger daglig. Hvis man regner på det, blir det lite igjen til andre sysler i løpet av et døgn, men hva har det med Emma Tallulah å gjøre?
Vel, Emma T. ønsker nok å se moren sin av og til, i det minste et lite gløtt. Dessuten vil barn flest ha foreldres sexliv på avstand, og ingen vegger er helt lydtette…