Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Er Koranen særskilt brannobjekt? For noen år siden og under en annen himmel ville ingen stilt det spørsmålet. Hvis noen hadde gjort det, ville man ikke høstet annet enn smil og latter og hevede øyebryn. I dag er spørsmålet ganske relevant og dagsaktuelt.
Brann- og eksplosjonslovens paragraf 1:
Loven har som formål å verne liv, helse, miljø og materielle verdier mot brann og eksplosjon, mot ulykker med farlig stoff og farlig gods og andre akutte ulykker, samt uønskede tilsiktede hendelser.
Denne paragrafen står seg godt, men hva med særskilte brannobjekter:
Bygg, områder, virksomheter osv. hvor brann kan medføre tap av mange liv eller store skader på helse, miljø eller materielle verdier. Kommunen, ved lokalt brannvesen, fører tilsyn med at brannsikkerhet og rutiner er godt ivaretatt ved denne type objekter.

Da dette ble skrevet, tenkte ingen på Koranen … men tidene endrer seg og det er aldri for sent å revidere lover i henhold til virkeligheten. Kanskje bør Koranen innføres eksplisitt. Den brenner jo rett som det er og utløser heidundrende voldslyst hos muslimer i alle aldre og setter andres liv i fare. Som alle vet, anerkjenner de ikke norsk ytringsfrihet og vil gjerne drepe til forsvar for en pedoprofet som døde for henimot 1400 år siden.
Altså: Når Koranen brenner, er det faen meg fare på ferde … da kan alt skje, det vet politiet og tar forholdsregler. Politiet vil jo nødig ha halshugging og dype knivstikk på åpne gater, streder og torg.
Jaja, tidene endrer seg, det er både sant og sikkert. Om to dager kommer SIAN til byen der jeg bor, til den siden av elven jeg ikke bor, men jeg tar ingen sjanser. Vold har jo en lei tendens til å spre seg, og jeg har ikke lyst til å sitte i en fluktstol i hagen, i skyggen av naboens syrinbusker, med en boks pils i klypa,  lyttende til fuglesang og plutselig bli angrepet av gærne muslimer med kniv og machete. Nei, jeg pigger av – ut av byen der jeg bor.

ulturhusket
hutlerutusk
urkhultuset
klutuhruset
skultuhuret
uterusluhkt
turslekuhut
skruttuhule
rulhtutkuse
Mange muligheter. Kulturhus skal være mangfoldige. Kultur er jo så mangt, og det skal det være noen meter opp til taket. Sånn må det være, især med tanke på at kulturhus vanligvis oppsøkes av unge mennesker, som drikker seg fulle og snakker høyt og skråsikkert om saker og ting de ikke kan så mye om.
Søtt.
Kulturhuset i Oslo er et sånt hus, eller mange trodde det… helt til Cornelius Steinkjer (23) dukket opp. Han ville inn, oppsøke venner og ha det hyggelig. Men sett slikt: Han hadde skjørt på.
Ikke horekort miniskjørt … nei, skjørtekant halvveis mellom ankler og knær. Ugjennomsiktig stoff. Meget tekkelig.

Endatil var han edru. Klokken var passert midnatt med en time og han bestilte øl. Jeg vet ikke hvor mye han rakk å drikke før han ble pælma ut. Jepp, kastet ut på gaten, til tross for Kulturhusets hjemmeside hvori: Kulturhuset skal alltid være inkluderende og tilgjengelig for alle.
Unntaket er altså edru menn i skjørt. Man må undres på hva som utløste denne uvennlige behandlingen. Kan det tenkes at Kulturhuset mistenkte Steinkjer for å være hardkokt prostituert, som i sitt erverv benyttet deres lokaler og fasiliteter? Eller var det mistanke om kulturell appropriasjon av groveste sort; skjørtet var av typen kikoi, mye brukt av menn – i Kenya.
Ikke godt å si, men vil du på Kulturhuset i Oslo, gjelder det å skjerpe seg. Drivende full, ja … pulver i nesa, jada… nesevis og oppesen, det er greit – men ikke uten bukse. Ikke faen.

… Kiev, reiste med rulletrapp ned under gateplan og sang noen sanger med ukrainske soldater på perrongen i en metrostasjon.

Ja, det måtte skje. Helt uunngåelig. Spørsmålet var aldri hvis Bono drar til Ukraina, men når.
Bono har nese for storpolitiske begivenheter og tragedier hist og her i verden. I sin private jet er han omreisende filantrop og humanitær yppersteprest … og han synes det er greit at presse og TV-stasjoner registrerer det.
Slik har han holdt på i alle år, men han liker best å henge med statssjefer og andre notabiliteter, som da han før en konsert i Oslo, 2005, sørget for å møte statsminister Kjell Magne Bondevik og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson. Tema: Bistandspolitikk.
Sucker for celebrities? Jess! Noen år tidligere ble han kompis med pave Paul II, og i 2009 fikk han møte pave Benedikt XVI i det sixtinske kapell. Han lot til og med Benedikt få prøve solbrillene sine – som ikke kledde den pavelige høyhet i nevneverdig grad.
Bono har spilt privatkonsert for Michelle og Barack Obama (“Norwegian Wood” – Lennon/McCartney) og hengt sammen med presidentparet på den franske rivieraen.
Intet arrangement overgår utdelingen av Nobels fredspris, intet arrangement trekker flere kjendiser. Dette vet Bono.
I 2012 dro han til Norge og lot seg hylle sammen med fredsprisvinner Aung San Suu Kyi. Etterpå tok han henne med seg i sin private jet og fraktet henne til en Amnesty-konsert i Dublin – og alle blitzlamper blinket.
Slik kunne en holdt på, men jeg gidder ikke mer. U2 er mosegrodd, men Bono er i full vigør, som ukule onkler med kulemage og beige terylenebukser sier når de vil fremstå litt kvikkere enn de egentlig er.

Jeg er en ganske ensom mann. De som ringer på hos meg, er bare damer i høstlige årsklasser fra Jehovas vitner som vil overrekke meg Vakttårnet, eller unge menn som vil pushe alarmer … og i går: Ung dame som ville selge herreunderbukser og strømper tilvirket av bambus, med tanke på finansiering av studier i verdens største land – utlandet.

Telefonen min er taus det meste av tiden. Ingen ringer til meg, bortsett fra de som vil selge strøm, forsikring og kosttilskudd. Jeg setter stor pris på slike telefonanrop, selv om jeg aldri kjøper no’. Hyggelig læll, som trønderne sier.
Som dere sikkert skjønner, er jeg ikke en veldig populær og omsvermet mann. Nei, jeg er ikke det, av og til kan jeg få inntrykk av at folk går i bue forbi meg, men jeg er ikke sikker … kan jo være at jeg bare trenger nye briller – vi sier det.
Nåvel, sånn er det … og det kan ikke være annerledes, slik jeg ser det, men her om dagen ringte telefonen, gitt .. midt på dagen. Ukjent nummer, men jeg løftet telefonen og sa – som jeg pleier – etternavnet mitt.
– Hello, this is Microsoft.
Vedder på at det ikke mange som får telefon fra Microsoft. Man føler seg litt utvalgt. Har fått telefon fra Microsoft før, jeg .. Google, også… men nå var det altså Microsoft og jeg sa:
– Nice, what can I do for you?
Jeg har flere ganger undret meg over at Microsoft til sine datasikkerhetsavdelinger ansetter folk som snakker veldig dårlig engelsk – med indisk aksent… men jeg har forstått at India er helt i teten hva angår data og sånne greier. Microsoft nøyer seg bare med de beste hodene, og da er språk og nasjonalitet helt underordnet. Det sier seg selv.
Jeg forstilte meg denne mannen sittende på et pent og støvfritt kontor øverst i et fasjonabelt forretningsbygg i New Delhis beste strøk, pent kledd og med mange datamaskiner omkring seg – og en flokk flinke kolleger. Synd å si at jeg ikke var smigret.
Jeg ville gjerne vite om jeg hadde rett og spurte hvor han ringte fra.
– I am calling you from London.
– Really, where in London … Hampstead or nearby? You see, I simply Iove Hampstead. Every time I…
Han brøt meg av og virket irritert. Det kan jeg forstå. Sikkert en travel mann, og Microsoft henter ikke til London et hvilket som helst kjøtthue som spiller tid i utide.
Han var streng i stemmen og sa at han var bekymret for datamaskinen min og ville hjelpe meg, hindre fæle dataangrep utpønsket av ondsinnede mennesker på jakt etter personopplysninger og andre ting som bare jeg skal vite noe om.
Han spurte om jeg var i nærheten av datamaskinen min. Det var jeg ikke. Jeg var langt unna – slik jeg pleier – men jeg ville ikke bli oppfattet som en mann helt bortenfor alt. Jeg ville fremstå som en dynamisk mann på hugget og aldri langt unna laptopen min hvori verdens aller største nett, nemlig internettet.
Jeg løy og sa at jeg var rett i nærheten av den.
– Is it on, spurte han.
– No, but I can turn it on.
Rart at Microsofts datasikkerhetseksperter har så dårlige telefoner. Mye støy og skurring. Såvidt jeg hørte hva han sa, men han sa:
– Has you turned it on?
Jeg syntes det var underlig at han ikke kunne bøye verbet have bedre, men høyt utdannede realister er ikke så opptatt av språklige nyanser, resonnerte jeg.
– Yes, svarte jeg.
Så ville han ha oppgitt et nummer. Linjen var veldig utydelig, men jeg tror han mente et nummer trykket på baksiden av maskinen, eller var det et annet nummer … nåvel, linjen var diffus, men jeg ville ikke skuffe ham. Rent svinehell at jeg hadde en bok for hånden. Alle bøker har et ISBN-nummer. Jeg bladde raskt og leste høyt:
– 8202124603.
– What, can you repeat?
Jeg repeterte.
– Has you turned on your computer?
– Yes, I has.
Mannen i London sa at jeg skulle trykke på noen spesielle taster og si hva som dukket opp. Kinkig, ettersom jeg ikke hadde noen datamaskin for hånden. Kan ikke si annet enn at jeg hadde medfølelse for denne karen, som bare ville hjelpe meg og sørge for god datasikkerhet … og jeg ville jo bare hjelpe ham med å hjelpe meg, men det gikk altså så langt at jeg satte meg i en nokså pinlig situasjon, helt uten datamaskin. Jeg så ingen annen utvei enn:
– Oh, no .. it blacked out. Flat battery, I suppose. I’m so sorry..
Han svarte ikke. Borte vekk. Taushet.
Jaja, tenkte jeg. Sikkert no’ teletrøbbel mellom London og byen der jeg bor … han ringer vel tilbake…

Taliban er i støtet – til ingens overraskelse. Nå er det nådeløst shariakjør, kvinner skal helst holde seg hjemme og hvis de mååå ut, er det på med burkaen … jentene nektes utdannelse, musikk og filmer er bannlyst, en haug nyhetskanaler er tatt av lufta og ytringsfriheten praktiseres etter islamske verdier – altså ingen ytringsfrihet i det hele tatt.

Taliban har skapt et drømmesamfunn, et eldorado for åndsforlatte menn som vil leve omtrent slik de gjorde i Mekka for 1400 år siden.
Verst går det utover kvinnene, og nå får de ei heller lov til å kjøre bil, de nektes adgang til kjøreopplæring derigjennom førerkort … og hvis de protesterer, blir det bank å få.
Ettersom det er frigjøringsdag i dag, har jeg tenkt litt: Hva om alle gifte afghanske kvinner gjør samordnet opprør – alle sammen samtidig? Hvordan, vil mange spørre. Det opplagte svaret er sexnekt – absolutt sexnekt. Steng butikken!
Men da vil jo mennene bare banke dem opp og voldta? Selvsagt vil de det, de er jo muslimer .. men da må kvinnene være standhaftige, stritte imot, bite og lugge og klore og skrike og bære seg … hvor artig er det for menn å ligge med sånne kvinner, og til slutt vil mannen kanskje bare drepe kona si, og slippe unna med det.
Dårlig løsning? Njææ … noen ganger er det bedre å dø i kamp enn å leve i trelldom…

VG slår til av og til. I dag har avisen en helt fascinerende sak om PST-sjef Hans Sverre Sjøvold, som i 2008 fikk noen skytevåpen av enken til en avdød losjebror. De lå i en eske.
I stedet for å levere inn disse våpnene, beholdt han dem i sin besittelse i sju år, i strid med Lov om skytevåpen og ammunisjon. Sjøvold ble bøtelagt for dette i 2020: 50 000 kroner.
Dette er kjent stoff, men VGs historie handler om C, mannen på våpenkontoret ved Oslo politikammer, som i 2015 ble bedt om å ta hånd om tre håndvåpen fra selveste politimester Sjøvold.
To av våpnene stemmer overens med vedlagte våpenkort til avdøde eier. Det tredje våpenet er uregistrert: En revolver kaliber .38 med kort pipe, egnet for oppbevaring under en frakk, eller jakke … eller som i spenningsfilmer: I rumpesprekken.
Denne revolveren volder hodebry for C. Han søker overalt, men finner ikke spor av den. Han aner uglemoser, vet ikke hva han skal gjøre. Han lurer på om Sjøvold har lagt til et våpen, så å si i samme slengen … men hva er historien om denne revolveren?
C synes det hele skurrer. Hadde avdøde losjebror tre våpen? Njææ … ifølge avdødes datter var det tale om to våpen. Har Sjøvold virkelig lagt til et våpen?
Sjøvold har forklart seg om dette, og han husker ikke om det var to, eller tre våpen. Han byttet jobb flere ganger før han ble politimester i Oslo og bragte med seg våpnene fra kontor til annet, men husker ikke om det var to, eller tre av dem, gitt.
Ikke vanskelig å telle til to … ei heller til tre. Kan det virkelig være slik at Sjøvold med forsett ville kvitte seg med et våpen med veeldig dårlig CV.
Nesten umulig å ikke komme i tanker om Orderud- drapene i 1999. Tre mennesker drept, i Norges etterhvert mest kjente kårbolig. Verktøyet brukt skal ha vært en Ruger .22 og: En Colt .38, bedre kjent som “Lillegutt”.
Men hvor faen ble det av “Lillegutt”? Det er et stort mysterium. Man vet bare at Lars Grønnerud eide den, men så ga han den i gave til Per Orderud våren 1999 … angivelig fordi Orderud trengte et kraftig våpen. Til å skyte rotter på låven? Frekke troster i epletrærne? Neppe.
Hverken Rugeren, eller “Lillegutt” er funnet. “Lillegutt” er på avveie, rett og slett. Hvem avfyrte den lille skøyeren, og hvor er “Lillegutt” nå?
Kanskje på tide at Kripos tar en alvorsprat med Hans Sverre Sjøvold…

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen i anledning en partitilstelning i går kveld:
– Har du hørt om mannen i 40-årene som ville gifte seg med en dame i 20-årene, men damen ville ikke. Da ble mannen så sint at han tok henne med inn i en skog og kastet henne ned i en 25 meter dyp gruvesjakt. Men før han gjorde det, slo og voldtok han henne.

– Han regnet med at hun var død, men for sikkerhets skyld kom han tilbake etter noen dager for å sjekke. Hun var ikke helt død, så han kastet steiner ned på henne.
– Hææ??
– Hun overlevde. Det lå et tykt lag snø i bunnen av sjakta, som dempet fallet. Noen som var på tur i området, hørte henne rope om hjelp. Redningshelikopter og mannskap fikk henne opp. Hun var hardt skadet og veldig medtatt
– Hvor i Norge var dette? Sikkert en bergenser. Da jeg var ung, var jeg sammen med en bergenser. Han var sjalu hele tiden og da jeg avviste frieriet hans, ble han så sint at han knuste det meste av middagsserviset jeg hadde fått av farmor til konfirmasjonen. Så strøk han på dør og slengte igjen døra så den slingret på hengslene.
– Det var i Sverige. Mannen kom dit som flyktning i 2015. Han fikk avslag på asylsøknad og skulle utvises. Han har klaget på vedtaket mange ganger.
– Ååjaa … fra Syria, eller no’ sånt, tenker jeg. Sikkert muslim i en fortvilet situasjon. Han ville jo ikke tilbake til Syria, han fryktet nok for livet sitt. Sånn går det når myndighetene ikke ser helheten i en sak, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også … men han behøvde kanskje ikke å kaste damen ned i en gruvesjakt. Forøvrig var han ikke helt god, dømt for narkotika og ulovlig kjøring
– Ikke glem kulturforskjellene. I islam er det litt annerledes når det gjelder forholdet menn og kvinner. Det er typisk vestlig arroganse å fordømme andre kulturer. Dessuten handlet han sikkert i affekt, var ikke helt seg selv, tenker jeg … og narkotika er jo så vanlig i Midt-Østen og ingen der bryr seg om førerkort og sånn..
– Det tenker jeg, også … men han kom tilbake og steinet henne.
– Det er også en del av islam. Ulydige kvinner blir steinet. Det er fryktelig, selvsagt … men sånn har det alltid vært i muslimske land, akkurat som det alltid har vært vanlig å spise brunost i Norge.
– Ehh .. ja, joa…
– Denne mannen var nok veldig glad i damen, ellers ville han vel ikke ha fridd, tenker jeg .. men jeg tenker at den svenske staten må ta litt skyld her. Hadde han vært bedre integrert, hadde han nok ikke kastet henne ned i en gruvesjakt. Det er jeg sikker på..

Siden 11. september 2001 er jeg ikke blitt overrasket over noe. Alt kan skje, alt går an og Bjørn Ole Gleditsch – ordfører i Sandefjord – har etter SIANS besøk i hans by sist helg tenkt og konkludert: Ytringsfriheten her til lands er gått aldeles for langt. Brenning av Koranen må forbys.
Ordførere er kommunenes øverste politiske ledere, de skal være kloke og forstandige kvinner og menn, de beste av oss, men ordfører Gleditsch vil forby meninger. Han vil avskaffe religionskritikk, eller mer presist: Islamkritikk.

Mye taler for at muslimenes voldsutøvelse og ødeleggelsestrang sist lørdag har gjort sterkt inntrykk på Gleditsch. Han synes nok det er svært sjenerende og kanskje overveldende. Han vil helst ha fred og ro i byen sin, og nå vil han yte muslimene særskilt vern. Spesialbehandling.
For de blir jo så krenket og lei seg av vestlige verdier, herunder ytringsfriheten … ikke annet å vente at de går amok og helst vil drepe alle som kødder med religionen deres og snakker nedsettende om profeten Muhammed.
Sånt skjønner Gleditsch. Han er forståelsesfull, men i realiteten gir han etter for vold og later ikke til fulle å forstå ytringsfrihetens betydning, at den er helt grunnleggende for fritt demokrati.
Gunnar “Kjakan” Sønsteby har vært død i 10 år. Han var motstandsmann og krigshelt – innehaver av Krigskorset med tre sverd. Han visste hva fravær av frihet var, han slåss mot naziene i fem år. Jeg vil nødig tillegge ham meninger han ikke hadde, men jeg tror han sa noe sånt som:
Frihet er ikke gratis, den må man kjempe for hele tiden.

Jeg har en nær venn, som … ehh, det er ikke helt korrekt, jeg vil heller si bekjentskap – med vennskapets fortrolighet. Vi ser hverandre ikke ofte, men vi har kjent hverandre lenge. Årene har hopet seg opp i en svær haug.
Han er ikke lett å beskrive, men man må kunne si at han er et nokså privat menneske. Diskré fyr. Holder seg for seg selv det meste av tiden, snakker ikke så mye. Når han gjør det, kommer ordene langsomt, ettertenksomt … som om de er plukket fra en spesiell hylle i vokabularet og kjedet sammen i forunderlige kombinasjoner av øksekvass presisjon og snedig forblommenhet.
Nåvel, ved innskytelse slo jeg et slag innom min venn her en kveld. Han åpnet døren og myste mot meg.
– Hei, kjellermenneske, sa jeg muntert.
Han smilte mildt og slapp meg inn.
– Lenge siden, nesten glemt at du finnes, sa han.
– Det var det jeg tenkte … ja, så jeg besluttet å stikke innom og minne deg på meg. Noe nytt i livet?
– Ikke som jeg har registrert, men jeg følger ikke alltid så godt med.
– Noe må det være?
Min venn – la oss bare kalle ham Minvenn – nølte litt. Jeg kunne sanse at det var no’. Jeg ville ikke presse ham og lot ham fortsette med å se ut stuevinduet. Små, hvite skyer drev sakte østover og smatt ut av vindusrammen.
Minvenn reiste seg på to.
– Vi går ut i garasjen.
Vi gikk.
Minvenn åpnet åpnet garasjeporten. Kjølig, halvmørkt. Det luktet svakt av bensin og mange oljeskift. Han slo på lyset. Naken lyspære i taket. 40 watt.
– Men er ikke det, det er jo…
Minvenn var taus.
– Det er den?
– Det er den.

En av svært få, for de innvidde. Blå og blank. Clip-on. Parallelltwin. 270 grader. Slip-on. The thinking man’s R1.
– Vakker, sa jeg.
Minvenn sa ingenting. Han strøk ømt og forsiktig en pekefinger over tanken.
– Hvordan fikk du tak i den?
– Jeg slumpet til å komme over annonsen, kjente den igjen med en gang.
– Du ringte umiddelbart?
– Cirka.
– Hvorfor solgte du den egentlig. Jeg forsto aldri det. Hvor lenge siden?
– Snart seks år siden. Tror kanskje ikke jeg var helt meg selv…

Gamle da’r var gode i Sandefjord … Anders Jahre, allehånde maling fra Jotun og røffe, hardtarbeidende hvalfangere som kom hjem stinne av tjukke seddelbunker, hvorfra de raust skrellet av til glede for byens handelsstand og bilforhandlere med svære amerikanske dollarglis i sortimentet.

Også var det Ola, da … gla’gutt og lettmatros ombord, som gikk i land i England, forelsket seg og sa my little sweetheart, og hun sa yes very well and I love you…
Det var faen meg tider. Sandefjord var en suksess. Det var velstand og livslyst. Gilde sykler til barna, gressklipper med forbrenningsmotor til far og mamma fikk kjøleskap med kromlister.
Ola kom sikkert til hektene igjen, dro hjem til Sandefjord og stiftet familie med en søt sandefjordsjente, ble pappa til mange og levde lykkelig til han døde.
Tidene forandrer seg. Sandefjord er ikke som før, ei heller torvet der. I helgen var det skrik og skrål og ståhei og hurlumhei, melaninrike muslimer i drapsmodus … egg, flasker og mange slags bergarter i luftferd mot ordensmakten bak skjold og ikledd fullt verneutstyr … ramponering av politibiler og andre knuselige objekter innen rekkevidde … tåregass, pepperspray, fire innbragt, to anholdt – alt dette for en ultravoldelig pedo som dævva for 1390 år siden.
Allahu akhbar. Ola er død – R.I.P.