… er underholdende, den blir morsommere og morsommere. De siste to årene i Norges mest offentlige sektor, norsk politkk og samfunnsdebatt, må sies å ha vært litt av en røre. Mange burde straks og øyeblikkelig kjøpe En del elementære logiske emner, av Arne Næss, eller gå på biblioteket og låne den… slik at de kanskje kan unngå å drite seg ut meg jevne mellomrom og utløse rå latter i hytter og hus, både i kystnære strøk og fjellimellom. Ikke sikkert den boka hadde hjulpet statssekretær Sveinung Rotevatn (V) no’ særlig. Vi får tro han handlet litt overilt, var litt oppglødd etter kanskje å ha slått av en prat med friskusene Eivind Trædal og Rune Berglund Steen, Karin Andersen og kanhende sakførerne Brynjar Meling og Jon Wessel-Aas.. hvorav førstnevnte to og sistnevnte er hans facebook-venner.
Uansett: Rotevatn kontaktet to bedrifter og gjorde disse oppmerksomme på at de har annonser i Resett, en publikasjon sååå rasistisk at det nærmer seg verdensrekord… og man kan ikke utelukke at han adderte: “Og dere vil vel ikke assosieres med denslags… Hitler og Himmler og Heydrich og nazikjør og massegraver og sånn???” Jada, norsk samfunnsdebatt blir ikke bedre av at Rotevatn vikler seg inn i mediedebatter og tuller med begrepet ytringsfrihet… men den blir morsommere. Utvilsomt.
Appendiks: Jeg rotet litt i Rotevatns fb-profil. Det viser seg at karen har 52 favorittsitater.. mye rart, men dette er jo både godt og aktuelt: Hvis frihet betyr noe som helst, betyr det retten til å fortelle folk det de ikke ønsker å høre. George Orwell
Hun kom kjørende i en Mercedes. Bilen bråstanset, hun kravlet seg ut av kjøretøyet… drøyt 20 mil på svingete veier, uten tissepause. Min venninne er ikke så nøye på det, hun satte rumpa ned mot påskebrunt gress hvori en og annen hvit krokus… hun lot det renne – lenge. Papir? Nix. Jeg måtte le. Artig med sånne damer, synes jeg.. som ikke tar seg så inni granskauen høytidelig og ikke maser om toalett. Gøy å se henne igjen. Litt rufsete som vanlig. Glimt i brune glugger. Blid og gla’. Hun er av den typen som ikke snakker så mye, eller rettere: Hun er stum. Har ikke språk, slik som andre. For å kompensere, har hun utviklet kroppsspråk med god diksjon, og blikket hennes sier mer enn mange hovedsetninger og innskutte bisetninger. Hun er flink til å lese på lepper og tolke stemmeklang. Jeg liker det. Dagen etter var skjærtorsdag, og jeg tenkte på apostelen Judas… svikeren, forræderen, den laveste av de lave, som – etter det siste måltidet – selger sin mester for 30 sølvpenger. Han kysser Jesus i Getsemane have og peker ham således ut, slik at fariseernes soldater kan ta hånd om ham, føre ham bort. Da Judas forstår dybden i sin handling, blir han fortvilet. Han angrer bittert, men det er for sent. Sviket er uopprettelig. Han orker ikke mer, orker ikke seg selv. Ifølge Matteusevangeliet går han og henger seg. Jeg pleier tenke på Judas hver påske, simpelthen fordi han er skurken, den tarvligste av de tarvelige, den alle hater, den evig utstøtte. Historien om Judas er uendelig trist. Han påkaller medynk, sympati, forståelse. Hvor ble det av Judas? Himmelen, eller helvete? Handlet han i henhold til instrukser gitt av Satan? Eller var det Guds plan? Jesus hadde jo forutsett sviket. Jeg er betatt av tanken om at Gud, uansett Judas’ beveggrunner, tok til seg Judas’ sjel i samme sekund som jordelivet ebbet ut av hans forpinte og hengende legeme. Jeg synes det virker rimelig. Og det ville jo ikke blitt påske uten Judas, ingen påskeferie i fjellet med lammesteik, Kvikk Lunsj og appelsiner… og hva skulle alle frivillige i Røde Kors gjort, uten beinbrudd i alpinbakker og snøskred i bratte fjell? Hva med de som foretrekker doven bypåske med kaldt øl på uterestaurant.. hva skulle de gjort? Jeg drøftet dette med.. la oss kalle henne Nikita. Drøftet og drøftet.. vel, det var nok mer en monolog. Men hun lyttet med de myke ørene sine, og jeg tror hun ble glad for å høre det jeg sa om Judas Iskariot. Nåvel, vi glemte Judas begge to. Vi laget mat og spiste oss mette. Etterpå satt jeg på en gammel DVD-film, Fargo. Nikita sovnet midt i filmen. Jeg flådde en appelsin og sovnet før jeg hadde spist halvparten, men jeg vet hvordan Fargo slutter. Noen dager senere stanset Mercedesen på tunet igjen. Ut av bilen steg en god venn. – Hei, står til med dere to? Hatt det fint? – Tipp topp, men det tørrfôret du sendte med, var i kjipeste laget. Jeg fikk inntrykk av at hun var innstilt på et mer variert kosthold.. ja, så da ble det fiskeboller, pizza, ostepop, taco, bacon, omelett, litt sjokolade, potetgull og bittepittelittegrann påskemarsipan fra Nidar…
Artig denne kampanjen som føres mot den fæle anarkohyperfascistnazistrasistiske publikasjonen Resett. Sveinung Rotevatn (V) og hel haug andre har gått til aksjon. De oppfordrer annonsører til ikke å annonsere i Resett, som de mener er så langt til høyre at den forlengst har ramlet ut av den politiske aksen. Men hva med denne bloggen? Jeg skriver jo mye tant og fjas, men tid om annen også litt islamkritikk, som innholdsmessig er ganske saklig, men jeg har unnet meg en og annen uærbødig Muhammed-tegning, mye røffere enn karikaturene i 2005-6. Jeg har det.
Men her er annonser… stort sett fine produkter. Foto.no reklamerer for Leica-kameraer og Dr. Oetker falbyr frossenpizza med “saftig skinke og masse digg ost”. Biler også: Nye Range Rover Evoque, “nå som mild hybrid”. Også er det boka til psykolog Sissel Gran, Inni er vi alltid unge – terningkast 5 i Dagbladet. Bonytt og fliser fra Norfloor og Den internasjonale Fosse-festivalen på Det Norske Teatret og Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken attpå. Ja, også er det Lexus UX 250h.. “Unn deg en reise på første klasse”. Hertil vil jeg tilføye for egen regning: Bilen er så schtøgg at den gjør seg best i garasjen, men så har jo japanerne aldri vært i verdenstoppen hva bildesign angår…
“Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt”, uttalte Gro Harlem Brundtland til Dagsavisen nylig. Hun er bekymret for sosiale medier og hva som formidles via det store, digre nettet som er spent om hele vår klode, bortsett fra Kina og Nord-Korea.. internettet. For to dager siden var hun på TV, hos Lindmo: Jeg tenkte umiddelbart at hvis den ytringen skal ha mening, må det foreligge reguleringer i dag og hvilke er de? I hvilken størrelsesorden er de, og hva er større reguleringer? Brundtland er snart 80 år og babbelet hennes er ennå på nivå anno 1993, da Niels Christian Geelmuyden – etter 32 forespørsler på sju år – endelig fikk foretrede hos Gro Harlem Brundtland, for et portrettintervju. Scenen var Statsministerens kontor. Hun kommer til intervjus, ikke etter avtalt klokkeslett, men en stund etter. Geelmuyden later som han ikke kan klokka; han er jo – når alt kommer til alt – en ganske høflig og dannet mann. Informasjonssjef Øivind Østang ser det ikke slik. Han aner uråd og setter i gang en båndopptager, slik at man senere kan sammenholde lydopptak med intervju på trykk. Geelmuyden blir betenkt og skjønner at han må vokte sine ord. Han bestemmer seg for å være grei gutt og gjengi statsministerens ord akkurat slik de “velter utover langbordet. Som fra en sprukken pose med puffet ris”. Intervjuet er et heidundrende morsomt studium i verbalt rør. Det skjønte nok både Brundtland og Østang etterhvert og ville regulere litt, ikke bare litt… de ville hindre trykking av intervjuet.
Geelmuyden den gangen, fotnotelig i sin bok Ærlighetens komedie: Statsministerens kontor brukte betydelige maktmidler for å hindre at nærværende intervju ble publisert. Man forlangte at intervjuet skulle utføres på nytt av en annen journalist. Det Nye gav delvis efter for presset ved å publisere en statsautorisert versjon. Dette er den usensurerte og opprinnelige ordlyd i intervjuet. Tidligere statsminister Odvar Nordli om Brundtland: “Den dama er itte født, hu er konstruert.” Nordli gikk altså ganske langt i å antyde at Gro Harlem Brundtland er en uorganisk montasje av ulike deler noenlunde tilpasset hverandre, altså en slags maskin.. og det er ikke lett å få en maskin til å uttrykke seg tilnærmet presist om noe som helst. Det vet alle som vennlig har spurt en bilmotor om hvorfor den ikke vil starte…
I går sto Vänsterpartiets Linda Snecker på talerstolen i Riksdagen og ytret: “Jag kan inte se på dig och se om om du är en våldtäktsmann. Därför förutsätter vi at alla män er våldtäktsmän. Det är den brutala sanningen.” Linda Snecker trenger hjelp. Trolig tør hun ikke gå gatelangs hjem fra Riksdagen etter endt arbeidstid. Trolig tør hun ikke ferdes alene på gater og streder i Stockholm etter klokken 17.00. Hun tør nok heller ikke besøke foreldrene sine hvis ikke moren er tilstede hele tiden, likeledes broren… hvis ikke kjæresten hans er i nærheten.
Vänsterpartiet ligger litt lenger til venstre enn vårt eget SV, hvilket betyr at Snecker ikke er så betatt av fakta og virkelighet. Men la oss forsøke å hjelpe henne litt, slik at hun lettere kan detektere subjekter som kan tenkes å true hennes helse, heri inkludert kjønnsorgan. Sveriges Television gjorde en undersøkelse om de som er dømt for voldtekt, eller forsøk på voldtekt i Sverige, i perioden 2012-17. Resultatet: 58 prosent av de dømte for voldtekt, eller forsøk på voldtekt i tingsrätten, er født utenfor Sverige 80 prosent av dømte for overfallsvoldtekter, eller forsøk på dette, er født utenfor Sverige. Over 50 prosent av de dømte er født utenfor Europa. Nesten 40 prosent er født i Midt-Østen, eller Afrika.
Så hva gjør du, Linda.. når du spaserer alene hjemover etter en hyggekveld på Stureplan og får øye på en mørkhudet mann, eller flere av samme sort, med hettegensere litt lenger frem på gaten? Da, Linda…da kjipper du av de høyhælede skoene dine, vender om og løper… løper og løper… som bare faen!!!
Ja, det har det. Den aller mest trofaste av mine forsvinnende få lesere har reagert på gårsdagens tekst. Hun var ikke så betatt av tegningen, heller.. av Hege Haukeland Liadal spaserende kliss naken på brostein i Haugesund, sammen med Jonas Gahr Støre: Nå går du helt over styr… Min faste og landflyktige tegner Robbie rablet sammen den tegningen i løpet av to minutter på en fortausrestaurant i Amsterdam. Men teksten er min, og jeg står selvsagt ansvarlig for den. Etter et døgns grundig ettertanke, tar jeg også ansvar for Robbies tegning. Jeg har publisert, og jeg har det overordnede ansvaret. Men burde jeg unnlatt å publisere? Vel, dette er ikke så enkelt, mange elementer og aspekter spiller inn, deriblant ytringsfriheten, men foreligger aktverdige grunner til offentliggjøring av en slik tekst og fabeltegning av en naken Hege Haukeland Liadal? Er likestillingsaspektet ivaretatt, med tanke på fullt påkledd Jonas Gahr Støre ved hennes side? Er tekst og bilde diskriminerende overfor kvinner som er i, eller nærmer seg overgangsalderen? Burde Robbie vært snillere med blyantstumpen sin? Han kan jo skjerpe seg litt, synes jeg.. selv om han er full på fortausrestaurant i Amsterdam og tegner mens han flørter med damer. Jeg har overfor innledningsvis nevnte leser skriftlig forsvart min tekst, men hun gadd ikke svare. I stedet ringte hun meg og fortalte ganske tydelig hva hun mener om mine antagelser om Liadals kropp. Hun virket litt sint. Jeg svarte: – Jeg skal skrive det opp i boken min. – Hva?? Du må slette innlegget. – Så så, dette må gå i tur og orden. Først skrive opp, og så tenke nøye over saken. – Helledussen, jeg har visst ringt feil nummer og kommet til politistasjonen i Kardemomme by, sa hun og la på. Jeg har i tidens fylde tenkt litt over saken og besluttet igangsetting av internevaluering av UTEN KLÆR. Rapport kan ventes om cirka én måned. Men jeg kan allerede nå meddele at jeg – etter en prat med Robbie – har mottatt ny tegning av Hege Haukeland Liadal… slankere, med pålandsvind i håret, uten BH, høye hæler, rød leppestift og innsydd kjole:
Aldri hørt om Hege Haukeland Liadal, ikke før det ble kjent at hun er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og har svindlet til seg penger, fra Stortingets reisekasse. Det dreier seg om fiktive reiseregninger. 60 000 kroner. Liadal har driti seg ut, som det heter i delvis møblerte hjem. Det har hun trolig skjønt. Hun har trukket seg fra de fleste verv i partiet. Hun er strippet og avkledd. Det fikk meg til å tenke på hvordan hun tar seg ut uten klær. Avisene har hyppig de siste dagene brukt et fotografi av henne fra 2017, der hun spaserer på brostein i Haugesund, trolig langs ei brygge, sammen med partileder Jonas Gahr Støre. Hun er iført en kjole som sitter ganske stramt overalt, hun ser ikke verst ut – hvis man liker kurver og former og sånn. Men hvordan ser hun ut under kjolen? Hun er ikke 25 år. Hun er 47 til høsten og ser ikke ut til å lide av spisevegring. Hyllene er selvsagt oppeholdt av pushup-BH og stramt kjolestoff, men uten kjole… hva skjer? De faller ned, naturligvis. Og magen? Den er selvsagt presset inn av korsett og stram kjole. Likeens rumpa, får en tro. Men uten kjole og annet stæsj… hva skjer? Jo, det flyter… fettet, altså. Jeg har tegnet inn kun to bilringer, men det er bare for å være grei.
Liadal er blond, men er hun ekte blondine? Man er henvist til gjetninger, men jeg vedder en sixpack pils på at hun har blond dott. Eller… er den grånet og glissen, eller barbert bort? Er hun litt sånn kinky.. som liker at gutta blir litt oppskrubbet rundt munnen når de.. nåja… dette blir bare spekulasjoner. Jeg jobber da for faen ikke i VG…
Sosialistisk Venstreparti vil igangsette utarbeidelse av en handlingsplan mot islamofobi. Begrepet islamofobi er omstridt… men etter mye å dømme, slår dette forslaget godt an blant mange stortingsrepresentanter fra flere partier. Artig at jeg har en kompis som er en av dem. Han er stortingsrepresentant. Som stortingsrepresentanter flest, ferdes han daglig både hist og her i parlamentet, også i vandrehallen, der han en ettermiddag så SVs Karin Andersen sette seg ned i en sofa ved siden av Høyres Jan Tore Sanner. Sanner og Andersen er ikke noe opplagt par. Min venn ble nysgjerrig. Han har store ører og satte seg så nær de to han kunne. Han fikk med seg hele samtalen:
KA: – Hvordan går det? Ennå kvalm og dårlig? JTS: – Ja, som du vet… denne islamofobien gjør meg kvalm. Har nettopp kastet opp. Har kjøpt noen reisesyketabletter. Håper de hjelper… KA:- Uffameida, men vi foreslo på landsmøtet en handlingsplan mot islamofobi, kanskje det vil hjelpe? JTS: – Ja, men den bør inneholde forslag til handlinger, ikke bare tomme ord. KA: – Forslag til forslag? JTS: – Jeg har et helt konkret et. Det bør gjøres straffbart å snakke om Seksdagerskrigen. KA: – Åååå.. ehhh.. når var.. hva var det for noe? JTS: – Sommeren 1967. Egypt, Syria og Jordan – med støtte fra seks andre arabiske land – hadde bestemt seg for å ta knekken på Israel, men israelerne slo til først og knuste flyvåpenet til Egypt på få timer. Siden raserte de det jordanske flyvåpenet. Alt i alt feide Israel all motstand av banen, og etter seks dager måtte araberne bare gi seg ende over. Da hadde Israel multiplisert sitt opprinnelige landområde med tre. KA: – Huffameida. JTS: Seksdagerskrigen endret hele situasjonen i Midt-Østen, og araberne glemmer aldri det tapet. Et åpent, verkende sår. Etter en stund var det mange arabere som gikk inn for å nappe tallet 6 ut av tallsystemet, slik at man lettere kunne fortrenge det bitre nederlaget. KA: – Ååå? JTS: – Man bør ikke snakke om den krigen. Ikke Yom Kippur-krigen, heller. Muslimene blir fryktelig krenket av sånt… og – mellom oss – når muslimer blir aggressive, brenner de ambassader og sprenger seg selv og andre i lufta… ja, du husker vel Muhammed-karikaturene? KA: – Uff ja.. det var ikke så hyggelig… JTS: – Også må det bli slutt på denne Aisha- historien. KA: – Ehhh.. hva? JTS: – Muhammed var drøyt 50 år da han giftet seg med en liten pike på sju år. Hun het Aisha. To år senere.. KA: … ja, jeg kjenner historien.. JTS: – Han fullbyrdet ekteskapet, men her er det mulig å gjøre en handlingsplanhandling. KA: – Ja? JTS: – Skrivefeil. Vi snakker med imamer og lanserer teorien om skrivefeil i Koranen, slik at Aisha var 19 år da Muhammed penetrerte henne. Et 1-tall ble bare borte, ikke sant. Fort gjort, det. Et tall ramlet ned i ørkensanden og ingen fant det igjen. Ingen har sett det på 1400 år. Kan godt tenkes at imamene går med på det, i den gode hensikts tjeneste. Bygge image, så å si… islam trenger det. KA: – Mmmm… ingen dårlig idé, det er jo uansett så lenge siden, og det spiller jo ingen rolle lenger. JTS: – Nettopp. Har du noen ideer, Karin? KA: – Ikke annet enn at en handlingsplan må han en overordnet strategi, en handlingsplanoverstrategi. JTS: – Jeg lytter. KA: – Oss imellom… det blir jo ikke lett å selge konseptet om islam som en fredelig og human religion der alle lever i fred og fordragelighet sammen, det smeller jo selvmordsbomber daglig i de muslimske landene, og i Sverige er det jo ikke så hyggelig, og vi ser tendenser i Norge…sånn mellom oss. Hittil har NRK gjort en god jobb, men det glapp her om dagen. Da sendte de en reportasje om innvandrergutter som raner, bruker vold mot vestkantgutter i Oslo og truer med å avlive dem.. JTS:- Det er sant. Krinken må tilbake der de var og bli der. KA: – Som en liten kuriosaopplysning vil jeg nevne Stalin. Han var som han var, men han var flink til å tilpasse og justere virkeligheten, slik at den ble mer passende og håndterlig, og det er jo slik vi vil ha det, en mer håndterlig virkelighet, ikke sant? JTS: – Ja jo, litt relativisme kan ikke skade. Alle driver jo med slikt nå om dagen, og vilkårene for pressestøtte er jo ikke hugget i granitt. KA: – Nettopp, men først og fremst må vi ta de som ytrer seg hatsk mot islam og muslimer. Jeg tror vi må utvide straffbarhetsrommet litt, gjøre det mer bærekraftig – både på kort og lang sikt.. kanskje også mellomlang. JTS: – Du mener å senke terskelen for hva som er hatytringer? KA: – Nettopp. En dame ble dømt for å ha kalt Sumaya Jirde Ali en kakerlakk, men hva med maur, og andre kryp? JTS: – Der sier du noe, men jeg ser et problem her. Ironi. KA: – Åååå? JTS: – La oss si at noen kaller en muslim for din maurflittige somalier. Somaliere har jo rykte på seg for å være litt… ehh, late, har jeg hørt… og maur er jo brune og litt svarte. Da er det tale om subtil ironi av aller ondeste og nedrigste sort. KA: – En juridisk nøtt i en straffesak? JTS: – Utvilsomt. Vel, mye å tenke på, blir ikke noe lett arbeid dette. KA: – Nei, det er både sikkert og visst, man nå er klokka.. å fillern, jeg har glemt tiden helt. Jeg har en avtale med en venninne på Majorstua, skulle vært der for ti minutter siden… JTS: – Du får skynde deg, ta en taxi. KA: – Taxi?! Enslig blond, dame alene i taxi i Oslo. Glem det.. nei, det tør jeg ikke…
Jeg får aldri venneforespørsler på facebook, men i dag skjedde det, gitt. Kan ikke si annet enn at jeg ble meget gla’ og ikke lite rørt. Man blir jo det når noen vil være ens venn. Forespørselen kom fra en ung kvinne jeg aldri har hørt om før. Jeg tror det må være et rop om hjelp. Hun heter Minny Ainsley Eloise og er sikkert fryktelig ensom og leter nok med lys og lykte etter nye venner.
Jeg tror hun har dårlig råd, formodentlig veldig fattig. Hun er iført en kjole hvis stoff nok er av billigste sort, veven er meget løs… ja, og det er trist å se at kjolen ikke dekker puppene ordentlig. Stakkars pike. Hun fryser sikkert på kalde dager. Hun ser ned og skammer seg nok litt over at hun er så dårlig stilt hva klær angår, men jeg synes hun er tapper, jeg. Hun er som hun er. På tidslinjen hennes er avbildet en kvinne – trolig en god venninne – som.. ja, hva skal man si… spiser sæd fra en mann. Hun er nok også fattig og har sikkert ikke råd til mat, men hun har trolig hørt snakk om at sæd inneholder proteiner, karbohydrater, litt fett og noen mineraler.
Jeg må si at det er det er dårlig gjort av den mannen å utnytte en sulten og underernært kvinne på den måten. Virkelig lumpent gjort. Nedrig! Nåvel, men Minny tilgjengeliggjør nok dette bildet for å vise at ikke alle i verden får nok mat å spise, og det er veldig uegoistisk og flott gjort å slå et slag for en venninne, synes jeg. Grepa jente, Minny. Det må jeg si. Selvsagt vil jeg være hennes venn, skulle bare mangle… jeg er da ikke helt hjerteløs.
Det stunder til sommer og turistsesong her til lands. Jeg liker meg best i Norge sommerstid og bruker ikke mye tid på å lure på hvor jeg skal gjøre av ræva mi: Vest-Telemark, der jæntune er ville, gilde og heilt galne (hvertfall var de det). Tradisjonelt er de fleste utenlandsturistene i Vest-Telemark fra Nederland, Danmark og Tyskland. Dansker og nederlendere kommer hit fordi landskapet her er så forskjellig fra deres egne flatland.Tyskerne kommer fordi beste- og oldefedre har fortalt om hvor wunderschön det var i Norge i tiden 1940 – 45, og at man kunne slå seg litt løs, skyte folk og bruke litt vold uten å komme i fengsel. Jeg snakker ikke med dansker, orker ikke språket deres. Jeg snakker litt med nederlendere, for jeg liker Amsterdam godt og fotballklubben Ajax åttpå. Jeg snakker gjerne med tyskere, mest for å minne dem om at her til lands har det vært tyskere før – for omtrent 75 år siden… Heldigvis få kineserne å se her i egnen, de fleste av dem drar til Vestlandet. Men man har jo hørt et og annet om hvordan kinesere ter seg i Norge, der de kommer i svære flokker og ikke kan oppføre seg. I fjor sommer dro en venninne av meg innom hotellet som sto ferdig i 1894 og ikkje ligg långt frå endebryggja te’ kanalbåtane Henrik Ibsen og Victoria. Hotellet er en av landets fineste trebygninger. Vi ville spise lunsj på verandaen og fant et bord. En blid servitrise kom straks til og tok bestilling. Hun gikk, og vi satt i stillhet og så mot vannet som fører kanalbåtene fra Grenland til øvre og inni granskauen indre og vestlige Telemark. Det var så stille at vi bare hørte en og annen humles flukt og noen småfuglers sanglek i bjørketrær akkurat passe langt unna. Min venninne, la oss kalle henne Gitte, sa lavt… for ikke å forpurre stillheten for mye: – Du Torjus, her vil jeg sitte til jeg får sittesår. Gidder ikke gå på do, jeg tisser heller på meg. Hun strakte på de finfine beina sine, tiltet hodet bakover og lukket øynene. Jeg sa ingenting, tente en sigarett og inhalerte så lydløst som mulig og tenkte at noen ganger er livet bedre enn man kan få inntrykk av. Plutselig hørtes støy og rare lyder jeg bare har hørt på NRKs Urix. Jeg skvatt og mistet nesten sigaretten i tregulvet. – Hva faen?!?!, utbrøt Gitte og så omkring seg.
En hel haug kinesere trampet ut på verandaen. Innpå et dusin i tallet, de ropte og bablet på kinesisk, som i mine ører ikke låter så lekkert at det gjør no’. De koblet sammen to runde bord, og en stol veltet og gikk på ryggen i gulvet. Alle snakket samtidig, og jeg tror ikke noen av dem hørte hva de andre sa. Jeg kunne se Gittes ansiktstrekk endre seg, fra det opphøyd fredsommelige og vakre…til noe annet, med hakeslipp. Jeg rettet meg opp i stolen og observerte. Servitrisen som i sted var blid og hyggelig, var nå avmålt. Jeg fikk inntrykk av at hun helst ville være et annet sted – kanskje hjemme. Hun brukte lang tid på å notere bestilling. Det virket som om kineserne var irritert over av hun ikke snakket kinesisk, eller at hundekoteletter ikke var oppført på hotellets meny. Hun gikk og kineserne bablet videre i munnen på hverandre. En liten, men nokså fet gutt snublet i trappa ned til grusgangen. Han gikk på snørra og begynte å hylskrike. I stedet for å la drittungen finne ut av den trappa og egen smerte på egen hånd, styrtet tre damer til og trippeltrøstet ham. Gitte hevet øyebrynene innpå 15 millimeter, og jeg kunne ikke annet enn le en litt ond latter. En av trøstedamene stakk en hånd i lomma og ga den lille, fete kinesergutten litt sjokolade, slik at han skulle holde kjeft og bli enda litt fetere og eklere i sin trolig uendelige bortskjemthet . Jeg har hørt tale om kineseres adferd, men nå fikk Gitte og jeg syn for sagn. Jeg har aldri hørt og sett maken noen gang. Aldri. De feis, smattet, slurpet, rapet, snakket med mat i munnen, hoiet og bablet og oppførte seg som…nei, ikke dyr, men kinesere. Vi tok med oss kaffekoppene og to halvspiste napoleonskaker. Herresalongen var tom. Et forlatt carambolebord. Vi lukket døren og satte oss ned i hver vår dype lenestol – med ørelapper.
