Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Verdens Gangs journalister er flinke til å påpeke grov urett i samfunnet vårt. VG har nå en sak om kvinnelige kokker og det faktum at nesten ingen av dem er kjøkkensjefer ved bedre spisesteder i Norge og store omegn.
Norge har 40 restauranter med stjerne(r) i Michelin-guiden. Av disse har bare én kvinnelig kjøkkensjef – Nina Kristoffersen, Statholdergaarden Mat og Vinkjeller i Oslo.
Kari Tone Sperstad Flågen er hardtslående journalist i VG Nisje og fastlsår at det er noe sykt over dette at menn er i flertall blant kjøkkensjefer på fine restauranter.

Endelig en dame som sier det som det er. Det er virkelig sykt.
Jeg har selv irritert meg over dette i mange tiår, og det første jeg spør kelneren om når jeg setter meg til bords i en fin restaurant, er:
– Er kjøkkensjefen mann, eller kvinne?
Vanligvis er svaret “mann”, og jeg forlater stedet øyeblikkelig – uten å sette stolen på plass inntil bordet slik jeg fant den. Såpass dannelsesfall må restaurantpersonell påregne når det står så dårlig til med likestillingen.
Senest i går kveld gikk jeg omkring og sultet i hovedstaden Oslo, denne forunderlige by ikke mange forlater før man har fått seg et knivstikk, eller en på tygga. Om jeg i det hele tatt skulle greie å kreke meg til jernbanestasjonen, måtte jeg få i meg noen kalorier.
Jeg sjanglet avsted nedover Bygdøy Allé.
Nervene var litt i ulage, kvinner gjør meg alltid nervøs. Jeg dyttet skjorten min ned i buksa, forsøkte å gjenopprette den doble windsoren, som var perfekt for bare noen timer siden.
Jeg var så sulten at jeg kunne spist en kavring med bare Kviteseid-smør. Jeg visste at det fantes et brukbart spisested i nærheten, i en av sidegatene. Jeg fant det og entret.  Mange ledige bord, jeg valgte et med utsikt.
Jeg vil gjerne holde etablissementet anonymt, la oss kalle det Fluesmecker.
En ung mann med pomadisert hår ankom mitt bord, han så ut som en oppjustert bakgårsdgutt fra Napoli med en spandabel bror som nettopp har gjort innbrudd i en herreekvipering.
Han smilte søtt, plasserte en meny på bordet og prøvde å innlede en samtale med spørsmål om mitt velbefinnende. Jeg opplyste ham om at jeg hadde det bare bra, takk. Jeg var inni gamperævva sulten og ikke innstilt på small talk. Jeg var tørst, også. Jeg ba om en flaske rødvin.
– Vil De ikke lese litt i menyen først?
– Jo, mens du henter vin. En grei burgunder er bra.
Kelneren hevet øyebrynene cirka en mikrometer og forsvant.
Han kom straks tilbake med en flaske og ville fylle i glasset.
– Vent litt, sa jeg og tok tak i flasken og satte den i 60 graders vinkel mot linjen munn/øreflipp. Jeg sugde i meg et par slurker.
– Den er grei, sa jeg og satte fra meg flasken.
Kelneren greide nesten å late som ingenting. Han skjenket glasset halvfullt og spurte om jeg hadde studert menyen.
– Ikke i nevneverdig grad. Hva anbefaler du?
Kelneren var i sitt ess nå. Han begynte å bable masse om ting jeg ikke var så interessert i og avsluttet med:
– Til denne vinen anbefaler kjøkkensjefen..
Det var da det slo inn, jeg husket mitt prinsipp om mat og kokker og kjøkkensjefer – og likestilling:
– Kjøkkensjefen, ja. En kvinne, formoder jeg.
– Ehhh.. nei, han er. Det er en mann.
Kan ikke si annet enn at jeg ble ganske grinete, simpelthen fly forbanna. Jeg var sulten, veldig sulten, men det gikk ikke utover min dømmekraft, og ryggraden min var intakt.
Jeg skjøv bordet et par centimeter fra meg og ga degoen en liten leksjon om likestilling og hvor inni heite glohaugen sykt det er å ha mannlige kjøkkensjefer.
– Skjønner du ikke hvor sykt dette er, det er som syfilis, goneré, flass, kusma og fotsopp på én gang. Vet du hvordan et menneske ser ut som lider av den sykdomsmiksen? Vet du det?? Nei, det vet du vel ikke, du som hele kvelden tasser omkring i denne stuevarme maskulinitetens – kanskje også homoerotiske – høyborg, godkjent av Michelin.
Kelneren hadde rygget innpå 20 millimeter.
– Skjønner du ikke?? Hvor er kvinnene, likestillingen i denne bransjen? Ser du ikke det syke i alt dette, og falskheten.. det er nesten så fløten skjærer seg.
Kelneren flakket med blikket og sa:
– Min herre, jeg…
– Hvor mye koster denne vinen, sa jeg og pekte på den grønne flasken fremfor meg.
– Cirka 700 kroner.
Jeg hentet opp fra lommen en neve sedler og skrellet av åtte hundringser.
– Resten er tips.

Jeg frakket meg, løftet vinflaska og gikk.
Griseflaks at jeg oppdaget en pølsebod ikke langt unna. Damen bak disken var av den gode, gamle sorten.. som sikkert hadde hadde laget 10 000 velsmakende middager til familien sin. Litt falmet blondine, men smilet var prima og kinnene Kikut-røde.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

– Har du wiener?
– Er Oslo hovedstad?
– Utmerket. Wiener i lompe, multiplisert med tre.
– Skal bli… vil herren ha ketchup og sennep på?
– Sennep.
– Kan jeg friste med kjelestekt løk?
– Gudbedre… ja.
– Noe å drikke?
– Trengs ikke. Jeg har medbragt.
– Piff-paff.. gi meg to minutter.

Tone Tellevik Dahl er byråd i Oslo og vil droppe pronomenene HUN og HAN og i stedet innføre HEN i kommunikasjonen mellom kommuneansatte og Oslos borgere. Intensjonen er å inkludere alle, også de som er litt i grenseland hva angår kjønn.

Jeg synes Dahls idé er god. Det er jo slik at når kvinner nærmer seg overgangsalderen – og det gjør jo Tone Tellevik Dahl (48) – synker forrådet av kvinnelige kjønnshormoner, og de utvikler skjeggvekst på haken og under nesa. De blir litt som gamle, grinete gubber, i grell kontrast til de søte, feminine damene de kanskje var. Man blir rett og slett litt mann, og da passer pronomenet hen bedre enn hun. Det sier seg selv.
Av han og hun utledes formene ham og hans, henne og hennes. Av hen utledes etter samme mønster hem og hens.
Jeg vet ikke om Dahl ha tenkt noe særlig over hva dette betyr i praktisk språkbruk. Hem er jo tidvis brukt som utrop i muntlig tale når man vil uttrykke tydelig skepsis til noe, og hens er fonetisk identisk med uttalen av hands, som betyr at fotballspillere beføler ballen ulovlig.
De som hører dårlig, kan lett forveksle genitivsformen hens med hems, som er en innretning høyt hevet over hyttegulvet der primærsyslen er søvn, og kanskje litt sex. Noen vil kanskje også høre mens når noen sier hens.  La meg hertil bringe et eksempel, omhandlende forvirrende eierforhold til et eple:
– Er dette hens?
– Milde madonna, du trenger briller. Du ser da vel at det er et eple.
Men dette er pirk. Jeg innser det, og jeg synes språkviter og professor emeritus Sylfest Lomheim er litt av en viktigper når hen påpeker det alternative og kjønnsnøytrale alternativet vedkommende.
Ord som henstilling, henblikk, henrivende, henstand, hendelig og hendig kan få nytt meningsinnhold, men alt i alt tror jeg hen vil gjøre språket vårt rikere enn et Steinway-flygel er for pianister og like presist som atomur er for Justerveset..

Undertiden undres jeg på hva som er sant og usant. Hvis jeg ikke greier å finne ut av det, pleier jeg oppsøke de som tradisjonelt er ansett som høyaktede forvaltere av sannheten: Barn, fulle folk og pensjonerte professorer.
Barn sier det jo som det er, det vet alle. Fylliker gjør også det, bare litt langsommere og kanskje med litt dårlig diksjon. Pensjonerte professorer kan endelig si sin hjertens mening, uten tanke på utfrysning og sanksjoner initiert av fakultets- og instituttledere.
Jeg har en hypotese som virker sann. Den er basert på tilgjengelig informasjon, magasinert kunnskap og en rimelighetsvurdering:  Er muslimer dumme?
Jeg gikk ut på gaten der jeg bor, lente meg opp mot en telefonstolpe og ventet. Etter cirka fem minutter kom en gutt tassende med en kjelke på slep. Jeg anslo alderen hans til ti år, eller litt yngre. Jeg stoppet ham og spurte:
– Kan jeg stille deg et spørsmål, gutten min?

Gutten så opp på meg, snufset opp i nesa en litt ukledelig snørrklump og sa:
– Eehh… ja.
– Synes du muslimer er dumme?
– Hæææ…
Jeg tok tre twistbiter opp fra jakkelomma og sa at han skulle få sjokoladebitene hvis han svarte ordentlig. Jeg gjentok spørsmålet.
– Hæææ….
– Du er ikke redd for at muslimene skal drepe deg, for du tror sikkert ikke på Muhammed og sånn og har blå øyne og blondt hår?
– Eehhh…
– .. og drepe moren og faren din fordi de er vantro.
– Ehhh… hæææ?
– For er det ikke sånn at muslimer liker å drepe oss som er hvite og feirer jul, spiser ribbe og gir masse fine gaver til barna…
– Ehhh..
– Synes du muslimer er dumme?
– Ja.
– Takk, sa jeg og ga ham twistbitene. Han tasset videre. Litt fortere nå.
Men seriøse meningsmålinger baserer seg ikke på et så lite utvalg. Jeg spaserte litt rundt i nabolaget på jakt etter en full dame, eller mann. Jeg fant ingen, dro hjem og drakk et par stive drammer på styrten og spurte meg selv det samme spørsmålet. Jeg  svarte et ganske klart ja.
Men jeg ville kvalitetssikre undersøkelsen litt. Da jeg tørket opp noenlunde, ringte jeg en gammel venn, sosiolog og professor emeritus. Han tok telefonen  på andre klemt. Jeg forsto av stemmen hans at han var litt brisen. Jeg ble oppglødd. En halvfull emeritus. Jeg kunne altså regne med høy sannhetsgehalt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

– Jeg hører litt dårlig, min venn. Kan du gjenta spørsmålet?
– Er muslimer dumme?
– Hmm.. artig spørsmål. Du spør som et barn. Spørsmålet ditt er ikke dumt, men det er litt upresist. La oss bytte ut termen dumme med rasjonelle. Går du med på det?
– Det er du som er professor.
– Kanskje vi skal endre enda litt til. Skal vi si at du stiller spørsmålet: Er det rasjonelt å være muslim?
– Som sagt, du er proffen.
– Det er vanlig oppfatning blant sånne som jeg at forut for et rasjonelt valg foreligger et mål eller et ønske. Man anvender all mulig relevant kunnskap, vurderer mulighetsrommet og utleder et fornuftig valg – som gagner en selv, og/eller andre.
– Så flott.
– Ikke lett å tenke seg at en muslim i Saudi-Arabia, eller Pakistan har gått gjennom denne prosessen og bestemt seg for å være muslim. Vestlig teori om rasjonelle valg har ingen gyldighet i islam. Det er vanskelig for vestlige mennesker å tenke seg noe mer irrasjonelt enn islam. Saken er er jo at man blir født inn i en muslimsk familie, og man er muslim i samme øyeblikk man forlater fødselskanalen, eller musa som du sikkert sier.
– Det hender.
– Tenkte meg det, men det betyr ikke at muslimer bare er irrasjonelle. I et muslimsk land er det svært rasjonelt å være troende muslim, eller late som, ellers kan man lett miste hodet på offentlig plass. Koranen er jo ganske klar der. Altså velger man i henhold til normer, ikke rasjonalitet. En norm kan eksempelvis være sharia, og at homoseksuelle jages, fengsles og til slutt avlives. Det er rasjonelt gjøre det beste ut av situasjonen, og da arrangerer man ikke homotog i  Islamabads gater.
– Men her i Norge har vi Norges lover som regulerer adferd, og vi har god tilgang på informasjon om hvordan verden som helhet er skrudd sammen. Her i Norge kan vel muslimer slutte å være muslimer, og de som blir født av kvinner med opprinnelse fra den pakistansk landbygda, trenger ikke bli muslimer.
– En meget god tanke, som politikerne våre har tenkt i mange år. De har tenkt at det “går seg til”, at muslimer vil annamme våre verdier, så og si bli norske, spise farikål i oktober og ribbe til jul, gå skitur til Kikut, slippe jentene sine fri og la dem delta i aktiviteter sammen med etnisk norske ungdom, slutte med sosial kontroll og tvangsgifte.. slike ting. Å tro på dette er uhyre naivt og like rasjonelt som å tro på Julenissen.
– Så ille?
– Verre. Konsekvensene av å tro på julenissen er harmløse, bare moro, og de fleste oppgir juelenissetroen i god til før puberteten. Men å tro at islam lar seg legge i rør helt uten videre, er fryktelig naivt, også farlig.. og det skyldes jo naturligvis at nordmenn er grunnleggende humanistiske og tillegger folk flest rasjonalitet og de beste intensjoner. Norske politikere og andre beslutningstagere har stort sett rett i det, men ikke når det kommer til islam, fordi islam i sin reneste form er absolutt inkompatibel med det noen kaller den norske samfunnsmodellen. Koranen er en av de mest usammenhengende tekstene i verdenshistorien,  islam er grunnleggende irrasjonell og muslimer tror jo på islam. Marx sa at religion er opium for folket. Blind høne finner også  korn,  og han var kanskje inne på noe. I så fall er islam blåsyre.
– Jeg pleier be til Gud rett før jeg forsøker å  starte bilen.
– Det er bare fordi du sliter med å bli kvitt barnetroen. Pakistanske drosjesjåfører sier Insha’Allah når de vrir om tenningsnøkkelen. De tror Allah – trass i defekt tenningsanlegg – kan starte motoren.
– Ja, er det ikke rart..
– Men det også mulig å tenke rasjonelt i irrasjonell tilstand. Ubaydullah Hussein jobbet iherdig for å sende sine “brødre” til Syria for slåss for IS. En av dem ble drept. Men Hussein vil ikke dra til Syria. Ikke rart. Han ville jo ikke dø. Han har forklart kampvegringen med at han har en avtale med Allah om å bli i Norge. Man bryter ikke en deal med Allah. Det gjør man ikke.
– Litt av en luring.
– Man kan snu litt på det, hvem er egentlig mest irrasjonell? Jeg skal svare for deg. Det er oss nordmenn, som håper og tror i stedet for å søke fakta. Det er i bunn og grunn derfor Norge ikke er bedre på integrering, og det er kanskje sterkt medvirkende til at innvandrergjenger i Oslo reker omkring og stikker med kniver og skyter med håndvåpen.
-Huffeluff.
-Jeg har en kollega, en iraner bosatt i Teheran, han fortviler over vestlig naivitet og godtroenhet. Dypest sett snakker vi om en kollisjon mellom noenlunde opplyst vestlighet og en primitiv ørkenreligion som ikke har endret seg nevneverdig siden Muhammed døde i 632.
– Saft suse
– Men tilbake til det opprinnelige spørsmålet ditt.. er muslimer dumme? La oss si at du holder en oppspent og ladd revolver mot hodet mitt og tvinger meg til å svare ja, eller nei på det spørsmålet, da vil jeg – uten å definere begrepet dumhet nærmere – resonnere slik at jeg velger alternativet jeg tror er nærmest sannheten…
– Hva svarer du da, professor?
– Ja.

Verdens Gang tar sitt samfunnsansvar alvorlig, og det skal vi alle være takknemlig for. Avisen holder oss nemlig orientert om hvordan den kliss nye menstruasjonsemojien blir mottatt blant blødende kvinner både hist og her.
Ikke så mange reaksjoner fra bygda i Pakistan, indre deler av Mogadishu, eller ytre deler av indre regioner i Den innmari  demokratiske republikken Kongo,  men det er sikkert bare fordi kvinnene der har satt mobilen på lydløs, eller har rotet bort ladekabelen.
Noen ignorante grinebitere hist og her vil kanskje gjøre dumme forsøk på latterliggjøring av denne viktige menstruasjonsemojidebatten, kanskje avfeie hele greia som et typisk i-landsanliggende og hevde at det får være måte på å lage problemer av ingenting.
Jeg er helt uenig. Jeg skjønner godt at kvinner synes den nylig lanserte mensemojien er for puslete. En liten bloddråpe på en måte… hahahaha… hva er det for no’, lissom?

Tale Maria Krohn Engvik er blant de skarpeste kritikerne av denne bloddråpen, og hun tenker:
“Jeg tenker ikke at mensen har fått sin egen emoji, en bloddråpe kan være så mangt og ikke nødvendigivs handle om mensen. Får man tilsendt denne emojien, er det ikke mensen som er det første som slår en, man tenker heller at personen har kuttet seg.”
Kloke ord, dette. Hun vil presisere hvorfra blodet kommer og tenker sannsynligvis at denne enslige, lille bloddråpen like gjerne kan komme fra en skogsarbeider som i siste liten greier å sende et signal om sin besværlige situasjon rett før blodtilførselen til hjernen opphører, fordi han rett før har vært så uheldig å skjære av seg hodet med en kraftig motorsag.
Tale Maria Krohn Engvik mener altså at her trengs skarpere lut, hun vil kline til med en emoji som ikke etterlater tvil om at det er tale om månedlig blødning – fra glufsa. Hun har trolig denne varianten i tankene sine:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg sto i kassakø på polet her forleden. Jeg hadde plukket frem noe ildvann og gledet meg til å komme hjem. Bak meg sto to damer i cirka 40-årsalderen. Kunne ikke la være å høre hva de samtalte om: Podcasten til Tusvik og Tønne.
– Det er bare såååå bra, jeg ler så jeg tisser på meg.
– Mener du den siste utgaven?
– Ja, jeg skjønner ikke at Tusvik ikke fikk den humorprisen. Skjønner det bare ikke på en måte, lissom.
– Ja, helt enig… hun er bare så rå, ja.. hun andre, også… ehh…
– Lisa Tønne.
– Ja, Lisa Tønne? Hun er bare så sjukt kul.
– De snakket om Jette og Joffen.
– Hæææ… hvem er det?
– Vet du ikke det?
– Nei.
– Glem det, de snakket om mye annet også..
– Hva da?
– Ja, det var noe med aviser og debatt… ja, også Sylvi Listhaug.
– Åååå… ja…
– Ja, de kalte henne beverens binne… nei, vent litt… nei, det var ikke det. Filler’n, nå husker jeg ikke… men det var et eller annet med Listhaug. Dritmorsomt.

– Å ja, men du.. til helgen, vet du.. da skal Morten og jeg på hytta. Har dere lyst til å…
Jeg var rykket frem til nummer én i kassakøen. Jeg betalte for børsten og dro hjem.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

VG bragte i går en sak med tittelen: Kvinne (26): Skal jeg operere underlivet?
Saken var godt murt inne bak krav om betaling. Men ettersom jeg ikke hadde noen mynter i lomma, fikk jeg ikke lest hele saken. Veldig dumt, men ingressen var slik:
Skammen over eget underliv er blitt så sterk at hun ikke tør å ha sex eller dusje i fellesgarderober. Nå har selvhatet gjort at 26-åringen vurderer plastisk kirurgi. Sexolog Bianca Schmidt svarer og gir råd.
VG skal ha honnør for å ta opp et så viktig samfunnsanliggende. Avisen er forøvrig svært raus og ga bort helt gratis begynnelsen av brødteksten:
Jeg tror det meste er normalt med meg. Utseendet regnes som normalt vakkert, jeg har en grei jobb, gode venner og et liv som sikkert virker vellykket for utenforstående. Likevel bærer jeg på en stor hemmelighet. Jeg skammer meg.
Saken var illustrert med en ung og meget velskapt pike med langt, fint  hår. Hun sitter veldig lettkledd, sammenkrøpet på den finfine rumpa si og er skikkelig nedfor. Hun henger med hodet og er trolig helt på randen av selvmord.
Ettersom hun bare er 26 år, han hun sikkert ikke født noen barn; norske jenter venter til det nesten er for sent.  Derfor utelukker jeg at hun vil forsøke å bøte på skader forårsaket av en knallhard fødsel, kanskje helt alene bak en busk i Frognerparken en kald februarnatt.
Jeg antar hun synes kjønnsleppene er litt store, og at hun er veldigveldig flau og ikke tør vise seg naken for andre enn den gamle, svaksynte bikkja si som sover det meste av døgnet .
Klart dette er et problem. Det skjønner jeg godt. Ettersom hun er så ung, har hun sikkert mange mål i livet. Hun vil ta mer utdannelse, bli veldig flink i noe, være noe for andre, ta grep der det trengs… være en skikkelig grepa dame man kan regne med, både i krig og fred. Da er det klart at det ikke nytter å gå omkring med litt store kjønnslepper. Det sier seg selv, det.
Men alle tenker ikke slik. For mange år siden var jeg kjæreste med en dame, som hadde ganske store kjønnslepper, for å uttrykke det litt dempet. De ytre var forholdsvis moderate, men de indre var nokså..  ja, omseggripende.
Jeg likte å tenke på kjønnet hennes som et stort, siklende, hårløst troll som kom og ville ta meg. Det likte hun også og lo.
Hun var kul som bare det og ga faen i hvordan det så ut der nede. Hun var mer opptatt av funksjonalitet. Hun brukte kjønnsorganet til det det er skapt for.
Resten av tiden ga hun blanke blaffen og glemte det helt, brydde seg ikke om det. Hun tenkte på andre ting, gjorde ting… slik som gå på ski, padle kajakk og gå på rulleskøyter mens hun spiste rullekaker.
Hun leste mange rare bøker og var svært opptatt av hugenottenes historie – heri selvsagt inkludert Bartolomeusnatten – frem til den franske revolusjonen i 1789 og litt til. Hun kunne alt om makrellens liv og levnet – hertil også sexliv… og hun kunne det meste om brødbaking. Hun pleide si:
– Nei, vennen min.. vi baker ikke brød ved nymåne. Vi gjør ikke det.
Jeg husker meget godt en svært varm sommerdag. Jeg er ikke så glad i for sterk varme, jeg satt i skyggen, bakoverlent i en fluktstol. Jeg klagde litt og drakk pils mot tørsten.

Vi var på et sted som er nokså usjenert og hun besluttet å gjøre noe med mine plager, omsorgsfull som hun var, og sikkert er. Hun flådde av seg trusa, plasserte fotbladene sine på hver side av fluktstolen og lagde stor vinkel mellom lårene. Så gjorde hun “flaggermustrikset”. Hun satte kjønnsleppene i pendelbevegelse og gjorde seg om til en organisk – og jeg må si meget vakker – vifte.
Det virket. Jeg kjente en sval, forfriskende  bris. Vi var veldig langt fra kysten, men jeg sanset angen av sjø og saltvann…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har snev av anglofili. Derfor titter jeg tidvis innom britiske aviser. Det gjorde jeg nettopp.
Jeg fant en historie i The Mirror, som jeg stusset over. Jeg tenkte at det kan ikke være sant. Jeg fant Daily Mail. Samme historien. Pakistan Today hadde også snappet opp saken.
Dette er saken:
Sist torsdag ville en mor og hennes sønn på seks år ta drosje i Medina, Saudi Arabia. Drosjesjåføren ville vite hvilken gren innenfor islam mor og sønn tilhørte. De var shiaer.
Sjåføren steg ut av drosjen, røsket den lille gutten ut og dro ham med seg bortetter gaten. Sjåføren fant en flaske. Han knuste den.  Med den knivskarpe bruddflaten skar han halsen over på den lille gutten. Mor var øyevitne. Hun skrek. Noen politifolk var også tilstede.
Gutten ble seks år gammel og kjente sikkert ikke differansen mellom shia og sunni. Han rakk aldri å tilegne seg denne kunnskapen. Han døde der, på gaten.
Jeg lar meg aldri overraske av hva arabere kan finne på, men nå er jeg sjokkert.

Den lille gutten het Zakaria Al-Jaber. Jeg skulle så gjerne bragt et ordentlig fotografi av den lille gutten, men jeg respekterer opphavsrett til bilder. Jeg har tegnet ham i stedet.
Tegningen er ikke så god, men jeg gjorde så godt jeg kunne. Zakaria var en meget søt og pen gutt og visste nok ikke så mye om shia, sunni og alle de andre variantene av islam. Han var kanskje ikke så opptatt av det.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Endelig er den her, den røde dråpen, emojien som indikerer menstruasjon og skal redusere stor skam og alminneliggjøre menstruasjon og derigjennom gjøre det lettere for kvinner å snakke om det månedlige. Virkelig på tide at noe skjer, etter 200 000 år med strengt hemmelig menstruerende kvinner. Jaggu bra at noen tok tak… ja, jeg tenker på Plan International i Storbritannia.
Jeg tror fullt og fast på den røde dråpen som milepel i kvinnefrigjøringen. Endelig tør kvinner innrømme at de blør litt tid om annen. De vil våge å føre samtaler om dette tabutemaet…  innenfor trygge og gode rammer, selvsagt. Helst innendørs.
Jeg har mange kompiser som har vært gift med samme dame i 30-35 år, og de har aldri hørt snakk om menstruasjon. Aldri sett en blodig truse. Ja, sååå mye skam har det vært omkring temaet menstruasjon, som jeg tror er et mye viktigere samfunnsproblem enn økende kriminalitet blant ungdom i Oslo, viktigere enn diskusjoner om forvaltning av oljefondet og myyye viktigere enn spørsmål om i hvilken grad våre væpnede styrker er i stand forsvare kongeriket Norge.
Kari Helene Partaouoli (47) er generalsekretær i Plan International Norge. Hun er en meget klok dame og sier:  “Mensen er ikke bare litt flaut. Mange steder i verden er det så tabubelagt at jenter mister skolegang.”

Det er nok slik norske jenter tenker, også. De tenker schempemasse på jenter i Afghanistan, Pakistan og andre land der mensen kan være litt trælete, men de tenker sikkert også bittelittegrann på seg selv.
Det skulle da også bare mangle, og de går ikke av veien for litt tapt skolegang. Nå kan de bare sende en bloddråpe via mobiltelefonen til gymlæreren, så slipper de gymnastikk den dagen og resten av uka.
De som frykter tilstundende matteprøve, kan bare sende avsted en bloddråpe til mattelæreren. Piffpaff. Mattelæreren kommer neppe til å be om bevis. Og når de avtjener verneplikt, er det sikkert greit med mensen når det er utmarsj dagen etter.
Men det er klart, den bloddråpen kan forårsake litt klabb og babb. La oss si at en dame i meget fruktbar alder driver med oppussing hjemme hos seg selv og bruker en råsterk kappsag.  La os kalle henne Marte. Hun kapper av seg den ene hånden, som faller ned på nylagt parkettgulv og blodet spruter som fra en høytrykksspyler.
Marte er tøff og tapper, finner mobilen, men greier ikke sende en fullstendig redegjørelse om sin nokså kinkige situasjon. Imidlertid greier hun taste HJELPPP etterfulgt av flere bloddråper, sender den til en venninne, som er på jentefest med felles venninner og drikker rødvin. Hun ser meldingen, ler og sier til de andre:
– Hahhaahhhaha… lættis, ass.  Marte er bare sååå hysterisk morsom og ironisk. Hun har fått mensen. Ikke bare litt, men masse. Vi snakker tre dråper, jenter. Respekt.
Alle ler, skåler, skråler og drikker seg enda fullere mens stakkars Marte blør ihjel i leiligheten hun aldri kommer til å stæsje ferdig, aldri bo i .
Og hva med damer i overgangsalderen, som bare blør hvis de skjærer seg i fingeren når de hakker opp hvitløk. Hva med dem? Man skulle tro de var overlykkelige for å slippe mensen, men det er ikke tilfellet. De sliter med hetetokter, tørre slimhinner og uggent humør… slik som kanskje Marie Simonsen i Dagbladet.

Damer midt i menopausen vil selvsagt bli ytterligere nedfor og føle seg skikkelig utpsyket av de flotte, rammestramme jentene som blør som bare faen hver måned og taster avsted bloddråper til hvem det skal være i alle himmelretninger.
Noen av menopausedamene vil kanskje utvikle irreversible, gampesvære psykoser og til slutt havne på en psykiatrisk anstalt der de må behandles med elektrosjokk, blytung antidepressiva, flere kilo hormontabletter, massasje og litt SPA.
Men hva med gutta, ingen tenker på dem. Alle gutter og menn vet hvordan unge menn har det. De går omkring med ereksjon hele døgnet, hele året. Bare vi menn vet hvor upraktisk det er å ferdes rundt forbi med armert kjønnsorgan som kiler seg inn mellom mage og buksebelte. Det eneste som hjelper er utløsning.  Og da kan man ikke vente til man kommer hjem, det er en kjent sak. Og det er ikke sikkert en passende pike dukker opp og trår hjelpende til med  nennsomt håndarbeid.
Onani tar tid. Man må finne seg egnet sted, uten innsyn. Forholdene må legges til rette, tørkepapir må være innen armlengde. Ingen har lyst til å komme i en kalveskinnshanske, eller i en av selbuvottene som tante Solveig på Røros strikket og pakket inn til julaften.
Men hva om gutta hadde hatt et passende hint å sende, til rektor, eller far og mor, eller arbeidsgiveren.. slik at onanien blir bærekraftig på både kort og mellomlang sikt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jepp, løsningen er selvsagt onaniemojier. Et enkelt symbol.  Trenger ikke finne opp hjulet påny, alle vet hvorledes  mannlige kjønnsorganer er fremstilt på dovegger kloden om.
Det er meget enkelt, alle skjønner hva det er tale om. Enda tydeligere blir det om man adderer et par dråper ved tuppen.  Bare å sende i vei og man kan hengi seg til stille og introvert onani, uten mas og kjas og utidig innblanding…

Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg bare var halvveis i ei calvadosflaske, var jeg i så godt lune at jeg gadd løfte telefonen.
– Hei, Ralf… hvordan er det med deg? Noe jeg kan stå til tjeneste med?
– Neida, ringer bare for å blåse ut noen frustrasjoner.
– Jeg lytter, som Jonas Gahr Støre pleier si.
– Det er Lippestad.

– Åjåå.. du leser okkupasjonshistorie igjen. Johan Andreas Lippestad, ja… litt av en kødd, lumsk nazist og en av Quislings foretrukne.
– Nei, for faen.. jeg snakker om oldebarnet hans, juristen.
– Ååå, javel.
– Han vil ha OL i Norge. Leste det i VG.
– Javel, men det ligger vel til slekta, oldefaren hans var sikkert tilhenger av OL i Berlin, 1936. Men hvorfor vil oldebarnet ha OL i Norge?
– Det skal velges ny idrettspresident til våren, og han er en av kandidatene. Han posisjonerer seg. Popper seg litt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

– Men ingen siviliserte land vil vel ha LOL, trodde det drittarrangementet bare var attraktivt for Kina, Kasakhstan og  andre diktaturstater, jeg.
– Delvis korrekt, men vi snakker altså Geir Lippestad. Jeg pleier kaste opp når jeg høre navnet hans.
– Uffda, går du omkring med sånn spypose?
– Nei, jeg har en liten bøtte. Syrefast stål.
– Du slette tid.
– Akkurat, men jeg sanser et mønster her, og det er bare to generasjoner mellom Geir og Johan Andreas.
– Jeg har aldri hørt nyss om at oldefaren hans foreslo OL i Norge.
– Krigen kom litt i veien, vet du… og dessuten ville nok Kjakan og gutta sabotert slalomløypa og byttet leddstaurene med hesjestaurer.
– Kanskje også montert snubletråder i løypa, rett ved Gratishaugen.
– Eneste grunnen til at Geir Lippestad er der han er i dag, er Anders Behring Breivik. Alt fra første stund la han ansiktet sitt i veldig alvorlige folder og prøvde å innbille alle at han hadde tatt på seg verdens aller vanskeligste forsvarerjobb. I realiteten var forsvaret av massemorderen blant kriminalhistoriens enkleste. Utfallet var rettssaken var selvsagt gitt. Det var aldri tale om påtaleunnlatelse, eller en saftig bot, for å si det sånn. Ikke desto mindre ble Lippestads  innsats  kåret til Årets prestasjon 2011, i Finansavisens årlige advokatkåring.
– Hehhee…
– Siden har karrieren hans fulgt en eksponentialfunksjon i første kvadrant. Hva hadde han vært i dag var det ikke for 22. juli?
– Tja…
– Aktor i saken, Inga Beyer Engh, er av ganske annen støpning. Hun var glitrende, men gadd ikke gjøre noe nummer av det. Hun hadde stil.
– Det er sant.
Så sier Ralf noe jeg bare ikke kan sitere, jeg må simpelthen beskytte ham mot seg selv. Ikke det at ytringene hans er usanne – tvertimot, de er spot on og handler om flere enn ham – men allikevel, de er av en slik art at Lippestad kunne føle seg så hardt truffet i ærenerven at han hadde reagert irrasjonelt og meldt Ralf til purken.

– Så så, min venn…
– Og de bøkene han sier han har skrevet. De var jo i realiteten nedtastet av forfatter og journalist Jon Gangdal.
– Nå pirker du fælt, Ralf.
– Han har slått seg opp. Han er politiker nå, for Arbeiderpartiet. Han har vært byråd i Oslo og generalsekretær for de som hører dårlig.
– Hæææ???
– Hørselshemmede Landsforbund.
– Notert.
– Også reker han omkring og holder foredrag både hist og her, han har gjort seg til ekspert på menneskerettigheter, menneskeverd og verdikommunikasjon.
– Verdikommisjonen?
– Verdikommunikasjon!
– Hva er det?
– Aner ikke, høres ut som noen som snakker om penger via telefon, kanskje bankfolk.. eller Cappelen/Jensen.
– Men om Lippestad blir idrettspresident og får det som han vil og det blir LOL i Norge.. hva gjør du da, Ralf?
– Da blir det som i -94. Som du kanskje erindrer, dro jeg til Granka og satte meg under en parasoll, drakk øl i 14 dager.
– Husker det godt, jeg satt jo ved siden av deg under den parasollen…

Journalist og forfatter Jon Hustad har skrevet litt om sex og politikere og sånn i Nettavisen, under tittelen Gruppesex i presseklubben. Han nærer bekymring for at forholdet mellom politikere og journalister er i ferd med å bli for nært.
Fjoråret bragte mange artige sexhistorier. Morsomst var nok avsløringene om sexlivet til Trine Skei Grande, det vil si tildragelsen i et trønderbryllup i 2008, der hun skal ha sugd tak i en 17 år gammel gutt og dratt ham med seg til en kornåker i nærheten og tatt for seg av alt en en sånn tenåring kan tilby.
Men om man ser bort fra Grandis – gutten var ikke journalist – og tilløp til gruppesex i FrP og ansats til pedokjør i Høyre, er det Arbeiderpartiet som leder an.
Det gikk hardest utover Trond Giske. Trass i at  tafsingen ikke kastet mye av seg, mistet han jobben som nestleder og medlemskap i Arbeiderpartiets sentralstyre.

Hadia Tajik gjorde ikke så mye for støtte sin kollega. Alle vet at de to ikke er så gla’ i hverandre, og noen lurer nå på når Tajik ble kjæreste med journalisten Kristian Skard. Var det mens hun han var gift med Høyre-mannen Stefan Heggelund, før eller etter at Skard i sin avis ikke skrev så pent om Trond Giske?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hadia er forresten venninne med smellvakre Jette Christiansen, som også er Ap- jente og folkvalgt på tinget, og hun fikk seg også kjæreste, Frithjof Jacobsen, småbarnsfar og politisk kommentator i VG, populært kalt Joffen.. og mange lurer på når Joffen begynte å skrive stygt om Giske, før eller etter at han fikk øynene – og kanskje kjøttfløyta – opp for Jette Christensen?

Jon Hustad tar kanskje litt hardt i når han gjør bruk av termen gruppesex, eller gængbæng som de sier vest i Texas og på Jessheim. Men sexlivet blomstrer i offentlig sektor, det gjør det… også på Stortinget og omegn.
Men sex langt pokkerivold utenfor ekteskapet er ikke av helt ny dato i Arbeiderpartiet. Jens Christian Hauge, Milorg-leder og senere både forsvars- og justisminister, var litt av en fittefrans og foregangsmann hva gjelder sex med journalister.

Under krigen var han gift, men ikke fanatisk. Han sendte kona og ungene til fjells og installerte seg i en ganske fet leilighet sentralt i Oslo, med elskerinne – Mathilde Oftedal. Hun var Arbeiderparti-jente, småbarnsmor og journalist .
Stort sett har utenomekteskapelig og uforpliktende sex vært et internanliggende i Arbeiderpartiet. Haakon Lie brøt denne tradisjonen. Han var partisekretær i Arbeiderpartiet i tiden 1945 -69, og han var også gift i under krigen og hadde to døtre. Han oppholdt seg for det meste i USA, der han nok glemte helt hustru og barn hjemme i Norge og kunne ikke holde fingrene av sju år yngre Minnie Dockterman fra Iowa.
Haakon Lie var ikke gamle karen da han ble kjent med selveste Einar Gerhardsen. De to dro gjerne på skautur sammen, til hytta til Gerhardsen langt faenivold inni Nordmarka. Hvem hadde de med seg? Den ganske mye eldre Martin Tranmæl, som ikke var så veldig jentegæærn av seg. Han var av den stikk motsatte sorten.

Unge Lie var fri og frank og kjekk og hadde sixpack. Tranmæl var i førtiårene, var som han var og hadde kanskje sixpence.  Gerhardsen var gift med Werna, men hun var sjelden på hytta når ‘n Martin, ‘n Einar og ‘n Haakon var der.
Det hender så mangt på Hovedøen en sensommernatt, og man kan ikke helt utelukke at det skjedde et og annet på hytta til Gerhardsen, også – som ikke ble referatført og omtalt på partiets landsmøter.
Og Werna? Vel, hun ble senere statsministerkone, og det gikk rykter om at hun var litt av ei tøyte og hadde et temmelig hemmelig  og amorøst forhold til KGB-spionen Jevgenij Beljakov.
Da Halvard Lange – som var utenriksminister under Gerhardsen i praktisk talt tjue år- kom hjem etter tysk fangenskap i 1945, hadde han lyst på et nummer. Men sett slikt, han tok feil.. bommet rett og slett og kom på innsiden av søster’n til kona si, gitt.
Vel, sånt skjer og det ble barn av det, i januar 1946. Hun vokste opp, ble SV-politiker og fikk ikke rede på hvem faren var før hun var i 30-årene.

Men Lange var ikke kjip. Han var rettferdig og sørget for å befrukte sin kone,også… som senere fødte en velskapt gutt i juni 1946, som i voksen alder ble historieprofessor.
Velvel..  what the fuck, shit happens – og Arbeiderpartiet har aldri vært noen søndagsskole…