– Vi er sjokkert, sa veterinær Rolf-Arne Ølberg i en pressemelding. Han arbeider ved Dyreparken i Kristiansand. Han uttalte videre at han har vondt for å tro at noen er i stand til å utsette et forsvarsløst dyr for en slik handling.
Jepp, det handler om apen Julius i Dyreparken i Kristiansand.
21. februar oppførte han seg underlig og bet seg selv til blods. Han hadde fått i seg narkotika.
Nyheten sjokkerte mange, men ikke alle. Ikkje eg.
Julius er snart 40 år og vokste opp hos mennesker, fordi moren hans ikke ville vite av ham. Han ble avvist, kanskje ikke uten grunn. Han kan ha vært en håndfull, en forherdet rabagast som stadig var ute på skråplanet og kom i dårlig selskap. Det ble kanskje så ille at moren ikke orket mer og ba om avlastning i fosterhjem.
Jeg var selv på guttetur på Sørlandet den sommeren Julius ble født, og jeg husker veldig godt at sørlendingene ikke bare drakk CB-pils. Nei, mange av dem røkte seg en tjall, også… og noen gikk ikke av veien for å sprøyte inn heroin i blodårer både hist og her.
Noen som har hørt om sauer, hester, griser, elger, kuer, høner og gauper som har røkt seg en rev, eller spist hyppere? Ikke jeg, det er mennesker som driver med slikt. Hvor vokste Julius opp? Hos mennesker. Trenger jeg si mer?
Det er rørende at alle i dyrehagen der Julius bor forsøker å dekke til virkeligheten og hevder at noen har kastet inn en flaske inneholdende narkotika over gjerdet til ham.
Alle vet at aper aper, de etterligner menneskers adferd. Trolig kopierte Julius menneskelig adferd fra første pust og fikk etterhvert smake både det ene og det andre. Det startet sikkert med sigaretter og litt pils. Dernest utartet det, nå er han snart 40 og trolig narkoman av det tyngste slaget… heeelt utenfor rekkevidde av rehab.
Personellet i dyrehagen har selvsagt visst om dette hele tiden og har pushet knark på Julius i alle år, for å holde det gående. Julius er jo en populær kar og trekker mange besøkende. Det er penger i Julius.
Men så har de bommet litt på dosen, da… det ble litt for mye, og Julius gikk av hengslene.
Gamle aper blir litt grinete, og man blir ikke lysere til sinns av å bo i en dyrehage. Julius vil nok helst bo i Kongo, og jeg skjønner at han trenger litt stæsj for å holde humøret oppe, men det kan bli for mye. Det kan det.
Nåvel, man får tro dyrepasserne i Kristiansand har lært en lekse. Hvis de bare kan passe på litt, blir det ikke fullt så feit tjall, mindre pepper og tynnere kolastreker… da blir det nok nye og heidundrende morsomme apestreker i Dyreparken til sommer’n…
Typisk meg å glemme bilen. Jeg satte meg inn i den og vred om tenningen. Motoren startet øyeblikkelig, men ikke bare den. Amy Winehouse også: What kind of fuckery are we? Nowadays you don’t mean dick to me (dick to me) I might let you make it up to me (make it up) Who’s playing Saturday?
Du aller største hurlumhei! Jeg slo øyeblikkelig av lyden. Jeg hadde glemt Amy Winehouse, ikke er et hår bedre enn Brian Jones og Janis Joplin, som ikke ble mer enn 27 år. Alle vet hvorfor.
Winehouse ble heller ikke mer enn 27. Ikke rart. Hun døde dagen etter 22. juli 2011 – av alkoholforgiftning.
Takket være NRKs boikott av Michael Jackson har jeg våknet nå. Jeg innser at jeg har drukket for mye øl og børst i altfor mange år, og det har helt sikkert med Amy Winehouse å gjøre. Hun var jo gla’ i en dram, som man sier… og et meget dårlig forbilde for alle i hele verden og omegn.
Jeg rygget ut av oppkjørselen, dengte inn 1. gir og slapp clutchen. Jeg hadde et ærend på den andre siden av byen. Jeg skrudde på radioen. Ekko på P2. Uendelig mye snikksnakk og lirumlarum. Boring. Men ikke moralsk forkastelig.
CDen snurret rundt hele tiden, uten lyd. På vei hjem kunne jeg ikke la være, skiftet over til Winehouse igjen: I’d rather have myself and smoke my homegrown, it’s got me addicted, does more than any dick did…
Å, fy faen med baconfett på! Jeg kunne ikke forstå at jeg hadde vært Winehouse-fan. Jeg dyttet EJECT og kastet CDen ut vinduet.. coveret attpå.
Jeg hadde kommet på andre tanker, meget bedre tanker. La meg rette takksigelser i retning NRK Radio hvori ledelsens forbilledlige boikott av Michael Jackson. Riktignok er boikotten opphevet, men:
Jeg føler meg fri nå, uskyldig og renset… slik en katolsk prest føler etter å ha skriftet og fått tilgivelse for rævpuling av drøyt hundre korgutter…
Jeg har aldri eid en Michael Jackson-CD, eller LP. Aldri. Derfor trenger jeg ikke boikotte ham, trenger ikke pælme plater jeg ikke har.
Men jeg synes det er fint at NRK Radio nå har bestemt seg for boikott av Jackson et par uker. Det har nemlig gjort meg litt bevisst om hva min egen lille musikksamling inneholder.
Jeg tok en liten titt, bladde gjennom…. og hva fant jeg, som jeg ikke visste jeg hadde:
Trond-Viggo Torgersen-CD med tittelen De Du Kan + Noe Nytt & Noe Rart. Dobbelt-CD. Fy faen og helledussen.
Ettersom jeg generelt ikke er no’ særlig fan av voksne som er barnslige og prøver å være kule, pælma jeg den ut vinduet, ned i hagen. Der skal den ligge til snøen smelter.
Min CD-samling er av typen festsamling… noen er kommet til uten min medvirkning, noen er blitt borte og en og annen har vært der hele tiden.
NRKs Jackson-boikott har skjerpet meg og gjort meg litt kritisk, minnet meg på mine kjerneverdier.
Jeg er eksempelvis ikke særlig tilhenger av narkotikabruk, ei heller Keith Richards’. Alle Rolling Stones-CDene mine gikk rett ut av vinduet, inkludert Exile on Main Street, Some Girls og originalutgaven av Sticky Fingers.
Jeg er Doors-fan, også.. eller var. Alle Doors-platene mine gikk samme vei, man kan jo ikke glemme Jim Morrisons elleville bruk at dop og børst… og overdosen i Paris, 1971.
Må innrømme at det var leit å pælme David Bowies samlede verker ut av vinduet, men det gjelder å være standhaftig og konsekvent, og man skal ikke glemme at han var så nedkjørt av harde stoffer på 70-tallet at han nesten ikke kunne gjøre rede for hva han drev med.
Hva fant jeg forøvrig…Miles Davis, heroinisten. Kind of Blue rett ut av vinduet. Samme vei med Chet Baker. Jeg hadde bare én Beatles-CD, Revolver. Nå ligger den i snøen utenfor stuevinduet; alle de fire var praktisk talt junkies rundt 1970.
Det samme var Lou Reed. Synd å kaste Transformer, men er det moralsk oppgjør, så er det det. Litt av en sjau. Jeg brukte et par timer. Hva har jeg igjen? Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, Mormor og de åtte unge i byen og Viser og gamle takter, en LP med Ole Ellefsæter, som faren min kjøpte i 1967.
Nå er det best å passe seg litt. Hist og her i dette landet blir folk politianmeldt for hatefulle ytringer og noen blir dømt, deriblant en 70 år gammel kvinne som på sosiale medier hadde skrevet ikke så pent om Sumaya Jirde Ali: “Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk.”
Mine døtre er ikke fra Somalia, men da de var cirka to år gamle, var de tidvis irriterende, og det hendte at jeg kalte dem både kakerlakker og hyener. Heldigvis slapp jeg fra det uten tiltalte, men den gangen var det ikke så nøye, det var jo ytringsfrihet, døtrene mine så stort på det og anmeldte ikke.
Men nå lever vi under en hardere himmel og straks etter ovennevnte dom advarte Rune Berglund Steen – lederen for Antirasistisk Senter – nordmenn som skriver, eller planlegger å skrive «krenkende ytringer» på sosiale medier:
“Det er viktig at folk skjønner dette nå: Dommene mot hatefulle ytringer kommer.”
Steen presiserer ikke hva hatefulle ytringer er, men han er litt av en tøffing, især skjegget hans er imponerende. Jeg ble ganske nervøs og skjelven i buksene. Når Steen sier noe, lytter jeg. Det er helt sikkert.
Straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer er slik: Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, c) homofile orientering, eller d) nedsatte funksjonsevne.
Jeg kom nettopp til å tenke på at jeg her forleden om Marie Simonsen skrev at “hun er bare ei jævla dåse”. Men det var ikke min mening, jeg bare refererte… det var et sitat fra Haakon Lie, som er død, men lever og virker i Himmelen.
Alle vet at Lie i levende live var ganske frittalende og sa gravemaskin når han mente gravemaskin. Men jeg innser at “ei jævla dåse” kan bli en juridisk nøtt. Rammes det av 185? Her er jo ikke tale om hudfarge, etnisitet, seksuell orientering, men:
En skarpskodd påtaleadvokat kan henge seg opp i punkt d – nedsatt funksjonsevne.
Hun kan hevde at “dåse” henspiller på lav intelligens, som vil kunne sortere under nedsatt funksjonsevne.
Da kan det bli rettssak og min forsvarer vil nok påpeke at substantivet “dåse” har to betydninger, hvorav den ene betegner kvinnelig kjønnsorgan og at utsagnet kan oversettes med: “Hun er bare ei jævla fitte”.
Min forsvarer vil også – for ordens skyld – minne retten om at Simonsen for ikke lenge siden titulerte Trond Giske “en kødd.”
Aktor vil kanskje fnyse av dette og belære retten om hva dette egentlig handler om:
En rufsete – og kanskje ikke helt edru skribent – taster nedsettende om en kvinnelig politisk kommentator som skal ha særskilt vern i sin viktige posisjon som samfunnsdebattant og politisk kommentator, og at jeg fortjener å sitte i spjeldet i tre år og vel så det.
Da vil min forsvarer påpeke at utdraget er et sitat fra Haakon Lie. Aktor vil da le veldig overbærende veeeldig lenge og si at Lie har vært død i snart ti år og ikke lenger besitter munn og mæle.
Da vil min forsvarer påpeke det helt opplagte: At Norge ble kristnet for innpå 1000 år siden, og at mange her til lands tror på et liv etter døden og at det livet leves enten i gloheite helvete, eller i en sval og og solrik, grønn dal i Himmelen og at Lie hadde griseflaks som fikk slippe inn der Gud holder til.
Og hva vet aktor om skribentens forhold til Gud, kanskje finnes der en spesiell kontakt dem imellom og at Gud tid om annen lekker litt om hva som foregår i traktene der Han bor.
Jeg vil da i tråd med dette fra tiltalebenken opplyse retten om min kristentro, og at jeg har innsyn i hva som foregår i Himmelen fordi jeg er meget kristen og Gud er god som gull, ikke bare det, men mye bedre og større enn Allah og Muhammed tilsammen.
Da vil aktor bli ganske sint og be meg holde meg til saken. Da sier jeg at det gjør jeg jo i aller høyeste grad, og hvem kan føre bevis for at Gud ikke er mye større enn Muhammed og Allah tilsammen?
Min forsvarer vil ha problemer med å holde et smil tilbake, men påpeke at hans klient nok har et poeng her og at saken bør avvises etter bevisenes stilling.
Aktor nekter å erkjenne tapt sak og innkaller Rune Berglund Steen som vitne, og han vil kanskje si at skribenten med sine ytringer om Marie Simonsen går til hatsk angrep mot alle kvinner, og at alle slike angrep er et angrep på alle feminister, som igjen er et soleklart angrep på alle muslimer i hele verden, og at jeg er en fæl rasist som ikke går av veien for å tegne Muhammed med ereksjon og derfor bør fratas alle borgerettigheter og innsettes på lukket avdeling i Halden fengsel…
Aktor i saken vil ønske at hun var et helt annet sted, og min forsvarer vil flire griselig fett og forstå at aktor har driti seg ut og overvurdert Steens intellekt mer enn masse og påtalemakten kommer til å tape saken så det ljomer veggimellom, ut vinduet og ned på gaten.
Forsvareren ber om ordet for moro skyld og påpeker at Muhammed ifølge alle muslimer var en virkelig person og at alle virkelige, funksjonelle menn tid om annen får ereksjon og at dette faktum høyst sannsynlig også gjaldt Muhammed, også da han fullbyrdet ekteskapet med sin ni år gamle kone Aisha… og at blasfemiparagrafen forlengst er nappet ut av straffeloven her til lands.
Da slår dommeren hardt med sin klubbe, beordrer pause i saken og ingen blir særlig overrasket over at pausen trekker ut og gjøres permanent…
– Hva faen er det for ei hælvetes smørje? Øl- og pølsefest? Hadia Tajik og journalistkjæresten hennes byr på fest og inviterer politiske kommentatorer. Ja, nå er ikke Marie Simonsen mye til kommentator, hun er bare ei jævlig dåse, men faen heller… hører du!?!??!?
Einar Gerhardsen satt i en campingstol tilvirket for det meste i nitrogen, oksygen, argon og noen himmelske grunnstoffer. Han leste i sin egen bok, Tillitsmannen, som han hadde lest over 100 000 ganger siden han oppsteg til Himmelen i 1987.
De av dere som følger litt med, vet at Haakon Lie – tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet – var påtenkt evig pine i helvete, men Djevelen orket ikke tanken på å ha Lie rekende omkring seg til daglig.
Han appellerte til Guds uendelige godhet og gammelt bekjentskap. Guds miskunn er stor. Han tok inn Haakon Lie. Han har vært der i snart ti år nå, og himmelens politiske avdeling – som før var tverrpolitisk, raus, inkluderende og styrt av Einar Gerhardsen – er ikke som før.
Ingen av de to har glemt gamle stridigheter, ingen av dem har glemt landsmøtet i 1967. Gerhardsen hevdet at Lie sa: “Jeg skal knekke deg som ei lus.” Lie hevdet at han sa: “Du forsøker å knekke meg som ei lus.”
Siden har de kranglet om denne lusehistorien, og Gud er lei. Især er Han lei banningen til Lie. Han har advart ham, omplassert ham, sendt ham på sinnemestringskurs og yogatimer. Fånyttes.
– Fy faen i helvete!!!! Hører du??!?!
Einar Gerhardsen hadde bedt Gud gjøre bærekraftige tiltak med sikte på redusere Lies ytrings- og bevegelsesfrihet, men som Gud hadde sagt flere ganger:
“Vi må alle lære å leve sammen med hverandre, Einar. Haakon er Haakon, men vi jobber i et evighetsperspektiv her i Himmelen. Det er noe godt i alle.”
– Kan du legge vekk den hælvetes boka di og høre etter??
Gerhardsen sukket og senket boka.
– Hva i heite svartgrønnslimete hælvete er det dem driver med dere nede? Før jeg dævva, sa jeg til han historikærn Lahlum at Støre var rett mann som partileder og seinere statsminister. Faen, jeg angrer!!
– Kan du ikke la det ligge, Haakon?
– For faen.. jeg var partisekretær i det partiet i 24 år. Husker du det?
– Glemmer det aldri.
– Hvem er partisekretær nå? Kjersti Stenseng!! Hun burde faen meg høre på faren sin. Giske burde bare overta hele dritten. Han er kanskje ikke den ideelle kandidaten, men han er faen meg den beste de har.
– Jaja..
– Hva er det med AP-politikere nåtildags. Se på Jette Christensen.. innlater seg med en politisk kommentator i VG, denne Jacobsen. Hva slags idioter er det som styrer det partiet nå. Hva gjør Støre? Han er en voksen mann og burde stramme tøylene litt.
– Kan du ikke slappe av litt, Haakon? Du er pensjonist.
– Hold kjeft, din jævla kommunist!!
Guds åsyn dukket opp som kanin av en tryllekunstners hatt. Gud sa:
– Haakon, nå må du dempe deg, slutte med den banningen. Jeg får inn klager hele tiden her.
Lie ble litt spak og sa:
– Einar og jeg diskuterte bare litt partipolitikk.
Gud hadde problemer med å holde unna et smil. Han måtte ta seg sammen:
– Haakon.. hvis du ikke skjerper deg, må jeg inndra alle de rutete tømmerhuggerskjortene dine, og du må gå med hvit skjorte og slips.
– Fy faaen!!
– Hva sa du?
– At det var dumt.
– Nettopp, da regner jeg med at du demper deg litt resten av dagen. Avtale?
Lie nikket og Gud forsvant som godteri i barneselskap. Lie var imidlertid ikke innstilt på å holde helt kjeft. Med litt lavere stemme:
– Hva er skjedd med partiet vårt, Einar? Nå er det sånn at de puler journalister og politiske kommentatorer… skjønner du ikke hvor farlig det er? Vi er et politisk parti, ikke et sjekkested, ikke en jævlig nattklubb.
Einar Gerhardsen virket ikke så interessert. Han hadde tatt opp boken sin igjen.
– Hører du Einar… før i ti’a var det sånn at arbeiderpartifolk pulte arbeiderpartifolk, på Utøya, landsmøter og i lokallag. Vi holdt det internt.. ja, bortsett fra kona di, da.
Min venninne Gitte ringte meg i sted. Ettersom jeg ikke hadde mye annet fore enn å drikke calvados og røke sigaretter, løftet jeg telefonen.
– Hei, Gitte… hyggelig. Lenge siden
– Nok snikksnakk. Jeg var på seminar i helgen, jeg skal ikke nevne hotell og postadresse, men jeg hadde forventninger.
– Jeg lytter.
– Jeg gikk høyt ut. Jeg stæsjet meg opp ganske kraftig. Sant å si regnet jeg med de første grove tilnærmelsene før hovedretten. Jeg hadde jo en mann på hver side.
– Rimelig antagelse.
– Men de gutta var… det nyttet ikke hva jeg enn gjorde.
– Hadde du kledd deg litt feil? For utfordrende?
– Nei, ikke det hele tatt. Det var meget lett å komme til overalt, kjolen var ettersittende med splitt halvveis opp på låret. Ingen truse under. Drøy utringing og ingen BH. Selv en funksjonshemmet mann med nedsatt førlighet i armene hadde ikke hatt problemer…
– Så dumt, da.
– Veldig dumt. Utpå kvelden rearrangerte jeg kjolen litt, slik at den ene puppen nesten ramlet ut og sa hei, alle sammen, her er jeg. Men tror du det hjalp?
– Jeg var ikke der..
– Fånyttes.
– Men dansegulvet, du pleier… .
-.. jada, jeg var på tilbudssiden, brukte kroppen for alt den var verdt, men ingen prøvde å smyge en hånd oppunder skjørtet, ingen labb på puppene. Ikke engang et klaps på rumpa. Hengehuer!
– Uffda.
– Dagen etter var det lørdag. Nye sjanser, tenkte jeg..
– Sportslig.
– Jeg horet jeg meg skikkelig opp.Tung sminke og enda mindre kjolestoff. Jeg droppet chanelen, i stedet slepte jeg en pekefinger langsetter der du vet og tørket av på begge kinn.
– Det er radikalt, Gitte.
– Man må tilpasse tiltakene etter situasjonen.
– Det er sant?
– Jeg elget meg innpå både her og der. Bød meg frem som en gatetøs. Hele meg signaliserte med store bokstaver: Kom og ta meg hardt og lenge!!!
– Saft suse.
– Det verste kvinner vet er å bli oversett av menn. Kvinner vil ikke innrømme det, men de digger å være objekter for menns grisete fantasier.
– Men til saken… bleidetnopårei?
– Null, jeg måtte gå og legge meg alene. Jeg var så nedfor at jeg ikke engang gadd onanere.
– Du slette tid.
– Tulla, jeg onanerte.. og fantaserte om Trond Giske.
Det er vel nesten ingen som ikke vet at Haakon Lie var partisekretær i Arbeiderpartiet fra 1945 til 1969. Noe av det aller verste han visste, var kommunister. Han ble fly forbanna hver gang han fikk ferten av en.. han bannet og svor og skrek og fektet med alle kroppsdeler.
Konrad Nordahl var LO-sjef fra 1939 til 1965 og like lite glad i kommunister.
De to holdt et skarpt øye med kommunister hvor enn de gikk og sto. Bestanden av kommunister i årene etter krigen var ganske høy i Norge og det var best å passe på. Lie og Nordahl hadde opplevd fem års naziåk og ville nødig ha et nytt diktatur på nakken, de hadde Sovjetunionen i tankene.
Derfor var de av og til litt oppgitt over statsminister Gerhardsen, som var altfor kameratslig innstilt overfor bolsjevikene i Moskva.
Nå har det seg slik at alle de tre etter sin død havnet i himmelen. Haakon Lie ankom så sent som forsommeren 2009, 103 år gammel.
Egentlig var Lie bestemt for evig opphold i helvete, men Djevelen tryglet Gud:
– Kan ikke du ta ham? Jeg vet at det trangt i politisk avdeling, men du kan vel klemme ham inn et sted. Du vet hva jeg har å slite med i min egen politiske avdeling. Ganske mange rabagaster der, og Stalin sier han går til generalstreik hvis Lie kommer.
– Men han drepte jo de fleste generalene sine.
– Morsomt, men vær grei nå. Så skylder jeg deg en tjeneste.
Gud var skeptisk. Han likte ikke å forhandle med Djevelen, og han var ikke betatt av Lies bannskap og ubehøvlede oppførsel. Men ettersom Gud er god og Djevelen tross alt var en gammel bekjent, ga Han etter. Med nød og neppe og under sterk tvil. Det må nevnes.
Slik gikk det til at Haakon Lie ankom himmelen, og siden har det ikke vært en rolig dag på politisk avdeling i Himmelen. I går blusset det opp:
– Hva i svartslimete, huleste, heite hælvete er det som foregår der nede nå? En fagforeningsleder som sladrer på Giske, fordi han har drekki øl og dansa med jentene. Hva gir u’ meg? Hører ‘u Konrad??
Intet svar. Konrad Nordahl satt i en fluktstol for det meste tilvirket av oksygen- og heliumatomer. Han sov.
– FAEN, NÅ MÅRRU FAEN MEG VÅKNE OPP HER!!
Plutselig dukket Gud opp fra løse luften. Han hysjet som en bibliotekar og ba Haakon dempe seg litt.
– Ærrikke ytringsfrihet her i himmærn lenger.. hæææ? Jeg forsøker bare å vekke kompisen min her.
– Såså, Haakon. Her er høyt under taket, men du skremmer vettet av alle andre her på avdelingen. Kjell Bondevik blir svært oppskaket av deg.
– Er han djupt såra og vonbroten igjen… hehehehe. Jævla pyse, han burde faen meg aldri vært på tinget. Politikk er faen ikke for korgutter.
– Hold opp med den banningen, Haakon. Hvis ikke du skjerper deg, må jeg sette deg på tomannsrom med Hans I. Kleven.
Lie ble blek om nebbet, lovet å ta seg sammen.
– Det er bra. Jeg har annet å bestille i dag, men ikke tro at jeg ikke hører hvert ord du sier, Haakon.
Gud var borte som ei sviskekompott på et gamlehjem og Lie pustet ut. Nordahl hadde våknet av ordskiftet Gud og Lie imellom.
– Hva står på?
– Dette er ditt felt, Konrad… en nestleder i fagforeninga har sladra på ‘n Giske.
– Han har vært ute og svingt kjeppen igjen?
Konrad Nordahl greide ikke undertrykke et fett flir.
– Nei nei nei, han har bare vært på bar, drekki øl og dansa med ei jente. Noen har filmet dette med.. hva heter det?
– Noe med bil?
– Ja, mobilen.. og sendt det til ledelsen i partiet.
– Det var som bare faen. Det var ikke det han trengte nå.
– Nettopp.. og mannen som tysta heter Knut Sandli. Etter hva jeg skjønner er han hardkokt kommunist.
– Finnes kommunister i Norge ennå?
– Våkn opp, Konrad! Følger du ikke med… rektignok ække nettforbindelsen helt stabil her oppe, men jeg får med meg det grøvste. Jeg har lest at denna Sandli er medlem av partiet Rødt.
– Hva faen er det du sier???
– Rødt.
– Men det er jo reinspikka kommunister, svikere og forrædere.
– Nettopp.
– Og Støre tar imot instrukser fra en sånn kødd?
– Jepp.
– Faen i hælvete.. han Støre ække rektig klok, det har jeg ment lenge. Han må snart bli tørr bak øra. Dessuten kjenner’n ikke partihistorien i det hele tatt. Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole. Det har vært mange horebukker blant tillitsvalgte i partiet opp gjennom historien, og det var ingenting å utsette på dem. Jeg glemmer forresten ikke den gangen du holdt kurs for arbeiderkvinnene på Malmøya i 1947… ut på kvelden der…
-Jajaja, nok snakk…
Borte i en krok satt Einar Gerharden og sov. Han hadde lest i Tillitsmannen og falt i søvn.
– Han der nytter det ikke å snakke med. Hvor mange ganger har han lest sin egen bok nå… 10 000 ganger?
– Jævla bolsjevik, sa Nordahl .
– Jævla kommunist, sa Lie.
Da jeg var liten gutt og gikk på barneskolen, hadde vi noen regler: Du slåss ikke med gutter yngre enn deg – det er feigt. Du plager ikke jenter altfor mye, og slåss aldri med dem – det er feigt… og: Du sladrer ikke til lærer’n!
Dessverre var det noen som brøt den siste forskriften, vanligvis jenter, men noen gutter, også. Jentenes popularitet falt til null.
Mattelæreren vår kunne ikke dy seg for lære oss om 0 og negative tall, og han ga oss – utilsiktet – et presist verktøy for vurdering av medelever. Jentene sank aldri under 0, men det gjorde noen av guttene, og da var det sladder om å gjøre. Sladrehanker var det aller verste vi visste. Vi gadd ikke engang banke dem opp, så lavt i aktelse var de falt.
De fleste gutter vokser av seg slike unoter, men det finnes unntak. Ett av dem er Knut Sandli, nestleder i Fagforbundet Sykehus og helse Oslo. Han fikk nyss om at Trond Giske sist lørdag var på Bar Vulkan i Oslo.
Sandli var ikke tilstede på den puben i angjeldende tidsrom, han fikk tilsendt en noen sekunder lang videosnutt som viser en blid Giske stå på bak dame, ved baren eller et annet sted. Fy for en fittefrans, nå er ‘e på’n igjen, tenkte Sandli kanskje. Han var nok svært bekymret og bestemte seg for å sladre skikkelig. Han sendte bekymringsmelding til Arbeiderpartiets ledelse, men han hadde ikke tatt seg bryet med å sjekke omstendighetene så nøye, og den unge damen har forklart at tildragelsen var uproblematisk og grei og at det var henne selv som hadde tatt initiativ til dans med Giske.
Giske er oppgitt over VGs dekning av denne saken, men han nevner ikke Sandli. Ikke så rart. Sladrehankers navns nevnelse frembringer ikke annet enn vammel smak i munnhulen.
Trolig flaks for Sandli at han ikke bor i Trøndelag et sted… han hadde trolig fått bank og en måneds opphold på St. Olavs hospital.
Jeg syntes det var hyggelig at hun hadde navneskilt påtrykket samme fornavn som min forlengst avdøde mor hadde. Jeg sa:
– En begravelse.
– Ja, sa hun.
– Av meg.
Hun var forbausende lite overrasket, og jeg tenkte at i denne bransjen hører en litt av hvert flere ganger ukentlig. Hun registrerte nok at jeg var ganske vinterblek og ubarbert. Gusten. Jeg hadde også for anledningen iført meg en gammel frakk jeg vanligvis ikke bruker, men ikke greier skille meg av med. Den er falmet og slitt. Inntrykket var nok ikke det aller beste.
– Jeg vil ha et tilbud, et oppsett med hva som inngår i pakken og hva det koster. Slik at døtrene mine vet noenlunde hva de må regne med.
Hun så granskende på meg og ba meg bli med inn på et rom innenfor.
– Kaffe?
– Jatakk.
Hun var tilbake ganske raskt med et krus rykende fersk kaffe. Den var god.
Hun satte seg ned og sa at byrået har mange ulike produkter og tjenester. Jeg avbrøt henne kontant:
– Billigste alternativ, skrættsj. Ingen seremoni. Ingen prest. Hva koster forresten en prest nå for tiden?
Jeg vet ikke hva hun tenkte. Sant å si var jeg ikke så opptatt av det. Men hun bladde i noen papirer og sa:
– En tale utført av prest, 3600 kroner.
Gudbedre, tenkte jeg. Ganske stivt, med tanke på i hvor liten grad mange prester har ordet i sin makt.
Hun spurte hva jeg hadde i tankene, bisettelse, eller jordbegravelse.
Ettersom jeg for det meste er satt sammen av bondegener, svarte jeg “jord”.
Hun begynte å snakke om kister, og jeg sa at jeg ville ha biligste alternativ.
– Da blir det en hvitlakkert furukiste, spon. Den heter Toten T4.
– Spon og furu, en hybrid? Laminat?
Jeg fikk ikke noe ordentlig svar på dette tretekniske spørsmålet, men spurte om prisen.
– 4600 kroner, 2018- pris.
Jeg syntes ikke det var så billig at det gjorde noe. Jeg er ganske handy av meg og skulle nok greid å spikre sammen en slik kiste for bare en liten brøkdel av den prisen. Jeg har sirkelsag, drill, skruer, spikre og nærmeste trelasthandel holder til ikke langt fra meg. Forskalingsbord i gran.
Det oppsto en liten pause oss imellom. Hun brøt tausheten:
– Går det bra med deg? Du er ikke syk, eller noe?
Jeg svarte nei og smilte ikke. Jeg gjentok mitt ærend: Absolutt billigste begravelse for meg.
Hun sa det ikke, men jeg forsto at dette ikke var dagligdags her i går’n. Hun sa videre at hun måtte ta en telefon til en mannlig kollega som ikke var tilstede.
Jeg forsto det slik at han var mer oppdatert om minimumspriser. Hun ble borte og tok seg god tid.
Et øyeblikk lurte jeg på om hun tastet nummeret til andre enn sin kollega. Jeg så mitt snitt og tok frem mitt lille kompaktkamera og knipset kisteprislisten hun hadde lagt på bordet og en på veggen ganske stor plakat hvorpå et sitat fra Ludwig van Beethoven:
“Jeg lukker mine øyne med den velsignede visshet at jeg har etterlatt meg en lysstråle i verden”
Jeg kom til å tenke på Til Elise og hans 9. symfoni og måtte gi ham rett. Jeg følte meg liten der jeg satt. Jeg er bare bakre rumpeparti av en mygg i forhold til Beethoven, tenkte jeg… hvilket styrket min beslutning om nøktern gravferd.
Hun som heter det samme som moren min het, kom tilbake og satte seg ned. Hun sa at hennes kollega ville besvare min forespørsel per mail eller telefon. Om jeg kunne oppgi navn og mailadresse. Det kunne jeg.
– Når kan jeg forvente svar?
Hun sa at det burde ikke ta langt tid, kanskje en time.
Jeg sa takk og bød henne farvel. Tror hun var gla’ for å bli kvitt meg.
Jeg syklet videre – vestover. Etter sju minutter – inkludert tissepause mellom en stor rhododendron og leskuret til bydelens ungdomsskole – parkerte jeg sykkelen utenfor Jølstad Begravelsebyrå. Trygghet og kvalitet. Hvor mange kirkegårder Jølstad har fylt opp, vet kanskje ikke engang Gud i himmelen, men jeg trådte innenfor.
Den ene langveggen var dekket med nesten uendelig mange kistehjørner. De var skrudd fast og alle hadde sin pris, også mahogny-varianten: 50. 275 kroner.
Begravelsesdamen var kledd i svart, like svart som det kortklipte håret hennes. Hun var hyggelig og spurte hva hun kunne gjøre for meg.
– Det gjelder en begravelse, min egen. Jeg vil vite hva det koster.
Damen var helt kald og rolig, lot seg ikke merke ved min henvendelse. Hun spurte ikke om tidspunktet for begravelsen. For å komme til poenget sa jeg:
– Absolutt kjipeste alternativ.
Hun skjønte spørsmålet og sa at det ville være fint om jeg kunne komme tilbake om en time. Hun pekte i retning et tilstøtende rom med glassvegg, hvorigjennom vi begge så en mann sitte i samtale med en kvinne.
– Han kan gi deg et ganske presist prisoverslag.
Ettersom jeg er glad å sykle både hist og her og frem og tilbake, sa jeg:
– Prima, jeg er tilbake om en time.
Men noe må ha slått inn i hennes hjerne, fått henne på andre tanker. Jeg vet ikke hva, men det kan ha vært utsikten til dårlig fortjenestemargin:
– Eller… kan vi sende deg prisoverslag via mail?
Til det sa jeg “ja”, ga henne mailadressen min og sa:
– Det haster ikke på timen, men om dere greier det i løpet av en time?
– Det greier vi.
Vi utvekslet adjø. Jeg syklet hjem.
Jeg skjenket meg et kjøkkenglass med calvados, tente en sigarett og ventet på prisoverslagene fra Jølstad og Buskerud Begravelsesbyrå.
Begge byråer leverte i løpet av en time. Jølstads kostnadsoverslag var noenlunde i henhold til samtale og ledsaget av en tekst avsluttet med Vi vil gjerne hjelpe deg.
Utdrag: Kiste, 20 umalt spon… 4.930,-. Utstyr v/bårehenting/hygiene… 895,-. Dyrt, synes jeg. Hvor mye utstyr og hygienetiltak må til for å kjøre en kiste?
Henting på båre, inkludert bil.. 2770,- Bringing av kiste fra lager til sykehus.. 1.330,-
Overføring fra sykehus til gravsted 2. 295,- og begravelsesbil.. 1230,-.
Mye unødig kjøring hist og her, det koster flesk å kjøre likbil, men det kan jo tenkes at Jølstads biler i innkjøp kostet en drøy mill hver, og de er nok ikke billige å fyre opp.
Jølstads sluttsum: 18520,-
Buskerud Begravelsebyrå (heretter BB) har ikke gjort annet en å sende utdrag av en prislistene sine, men det er greit.
BB slår Jølstad på kistepris, med 30 kroner.. ei krone her og ei der. Hva gjelder bilkjøring har BB bare én post – transport avdøde… 2.185,-.
BBs prisoverslag er kortere og raskere å lese enn Jølstads. Sluttsum: 12753,-
Altså: Buskerud Begravelsesbyra gjør jobben 5767 kroner billigere enn Jølstad. BB presiserer at faktura sendes ut noen dager etter gravferden. Betalingsfristen er 10 dager. Døden stryker selv den største regning ut, sa Ibsen. Særlig..
Slik jeg lever livet, er jeg forberedt på når som helst å ramle over ende og dø. Med i denne vurderingen må også nevnes at motorsykkelsesongen nærmer seg, og jeg synes det er gøy å kjøre fort.
Dette har fått meg til å tenke. Det kan bli begravelse uten at jeg rekker ane ordet av det. Naturlig da å resonnere videre:
Hvor mange kommer i begravelsen? Noen vits i å stelle i stand en seremoni? Prest, eller ei? Viktigst: Hvor mye kommer det til å koste å få meg i mulden? Jeg vil jo nødig belaste min døtre med unødvendige kostnader.
Sant å si har jeg ikke så mange venner. Derfor ingen grunn til å tro at folk histogherfra vil møte opp for å ta farvel, og de fleste prester babler jo bare litesigende lirumlarum. Da noe poeng i å svi av mange tusenlapper?
I kommunen der jeg bor dør rundelig regnet 500 mennesker årlig, av en befolkning på nesten 70000. Den enes død er den andres brød. Begravelsesbyråene rundt her må være litt på hugget. Det er flere om liket, for å si det like ut.
Man skulle tro at et slikt konkurranseklima ville sende prisene nedover, og at byråene tidvis ville kjøre priskampanjer, slik at etterlatte slipper å ta opp forbrukslån med ågerrente. En gjennomsnittlig begravelse koster mellom 30 000 og 40 000 kroner. Hertil må nevnes at begravelsesbyråer har et konkurransefortrinn ingen annen bransje kan vise til:
Døden. Den er mørk, ukjent, skremmende og nådeløs. Den innleder sitt virke med å avvikle pust og puls, alle livsprosesser opphører, dernest synker temperaturen og hvite mark gis carte blanche, de kravler og kryper alle steder inkludert hjernen, der de slurper i seg cerebrospinalvæske og tygger celler som en gang tenkte artige og kanskje noen originale tanker, eller som lot seg bedøve av en vakker kvinnes dufter, eller ble trollbundet av en Maria gullskos klatring oppetter en dugget rosestilk en stille og vemodig vakker junimorgen.
Man spør seg: Hvor blir man av? Svaret avhenger av tro og personlig smak. Guds herlige og sorgløse rike uten sut og savn, eller evig pine i helvete med ondt glisende Lucifer i en gammel joggedress, som rett som det er griller amputerte bein og armer på den evige og inni helvetes heite glohaug.
Sett hen til nettopp nevnte usikkerhet, er det svært sjelden at noen står i et begravelsesbyrås lokaler og krangler på prisen på kiste og liksminke og spør hva som inngår i “stell og nedleggelse i kiste”.
Begravelsesagenter er profesjonelle og svært rutinerte skuespillere. De må late som om de er meget opprørt og fortvilet over at døden har slått til påny. De legger alle ansiktsfoldene i dypeste bekymringsposisjoner og snakker med lav innestemme. De sier noe sånt som:
“Svært tragisk, jeg skjønner at de savner Deres mann forferdelig, frue. Vi her i byrået vil hjelpe Dem, frue.. slik at De og Deres familie kan ta farvel med Deres kjære mann i en vakker og verdig seremoni.”
Verdig og vakker er trylleordene. Ikke lekende lett for en sorgtynget enke å reflektere over meningsinnholdet i disse ordene. Hun nikker bare og tørker tårevåte kinn misfarget av mascara.
Gravferdsmannen er durkdrevn og har lett spill. Han har kanskje tusket til seg opplysninger om at avdøde var æresseremonioverogundermester i byens frimurerlosje og hadde dilla på tant og like mye fjas. Han foreslår derfor at enkefruen kanskje bør vurdere kiste i øvre prisklasse. Han fremtryller fra noe som påminner om bare luft en kistekatalog og viser en mahognyvariant med veiledende pris 51.999,-
“Verdig og vakker, ikke sant.”
Hva skal enken svare? Hun trenger ikke svare. Et ørlite nikk er nok, og en tåreskvett. Begraveleseagenten fisker frem enda en gråteserviett, flirer innvortes og tenker at døden er jaggu en makeløs businesspartner.
Han tenker at det er best å smi før liket får grønnskjær. Dette kan bli lukrativt og siste avdrag på byråets nyeste likbil – en Cadillac XTS – kan betales innen fristen.
Først falt han for denne annonsen i Gravferdsnytt nr. 4 2018: Ny Mercedes V klasse setter ny standard for praktiske løsninger samtidig som den ivaretar et estetisk uttrykk i bårerommet. Alle med mye utstyr og 4X4.
Han hadde også vurdert Tesla S bårebil. Valgets kval. Jaggu var det det.
Tilslutt hadde han gitt etter for personlig smak: Cadillac XTS. Verdig og fin bil med 3.6 liters V6-motor med turbolader – drøyt 400 hestekrefter.
Men hvorfor skal jeg kjøre i en rådyr og overmotorisert Caddy, eller Merce når jeg er død, i levende live greier jeg meg fint med min gamle Ford med 1,6 liters motor, fire sylindre og trekk på to hjul .
Jeg besluttet å være litt proaktiv, som noen sier når de vil gi inntrykk av initiativ og trøkk. Jeg ville oppsøke et par begravelsebyråer og forhøre meg om priser og totalkostnaden for enklest mulig begravelse. Jeg begynte med det som holder til nærmest meg. Sykleavstand. Så syklet jeg, da. Det tok meg bare seks minutter.
Jeg så ingen gribber sirkle omkring i luftrommet over Buskerud Begravelsesbyrås lokaler, plassert helt inntil den svært trafikkerte E-134, der mange kjører altfor fort og noen ganske uvørent.
Jeg steg inn i byrået. En pen og sorggrått kledd dame satt bak en resepsjonbenk. Hun spurte hva hun kunne hjelpe med…
