ORIENTEKSESSEN

Det stunder til sommer og turistsesong her til lands. Jeg liker meg best i Norge sommerstid og bruker ikke mye tid på å lure på hvor jeg skal gjøre av ræva mi: Vest-Telemark, der jæntune er ville, gilde og heilt galne (hvertfall var de det).
Tradisjonelt er de fleste utenlandsturistene i Vest-Telemark fra Nederland, Danmark og Tyskland. Dansker og nederlendere kommer hit fordi landskapet her er så forskjellig fra deres egne flatland.Tyskerne kommer fordi beste- og oldefedre har fortalt om hvor wunderschön det var i Norge i tiden 1940 – 45, og at man kunne slå seg litt løs, skyte folk og bruke litt vold uten å komme i fengsel.
Jeg snakker ikke med dansker, orker ikke språket deres. Jeg snakker litt med nederlendere, for jeg liker Amsterdam godt og fotballklubben Ajax åttpå. Jeg snakker gjerne med tyskere, mest for å minne dem om at her til lands har det vært tyskere før – for omtrent 75 år siden…
Heldigvis få kineserne å se her i egnen, de fleste av dem drar til Vestlandet. Men man har jo hørt et og annet om hvordan kinesere ter seg i Norge, der de kommer i svære flokker og ikke kan oppføre seg.
I fjor sommer dro en venninne av meg innom hotellet som sto ferdig i 1894 og ikkje ligg långt frå endebryggja te’ kanalbåtane Henrik Ibsen og Victoria.
Hotellet er en av landets fineste trebygninger. Vi ville spise lunsj på verandaen og fant et bord. En blid servitrise kom straks til og tok bestilling. Hun gikk, og vi satt i stillhet og så mot vannet som fører kanalbåtene fra Grenland til øvre og inni granskauen indre og vestlige Telemark.
Det var så stille at vi bare hørte en og annen humles flukt og noen småfuglers sanglek i bjørketrær akkurat passe langt unna.
Min venninne, la oss kalle henne Gitte, sa lavt… for ikke å forpurre stillheten for mye:
– Du Torjus, her vil jeg sitte til jeg får sittesår. Gidder ikke gå på do, jeg tisser heller på meg.
Hun strakte på de finfine beina sine, tiltet hodet bakover og lukket øynene. Jeg sa ingenting, tente en sigarett og inhalerte så lydløst som mulig og tenkte at noen ganger er livet bedre enn man kan få inntrykk av.
Plutselig hørtes støy og rare lyder jeg bare har hørt på NRKs Urix. Jeg skvatt og mistet nesten sigaretten i tregulvet.
– Hva faen?!?!, utbrøt Gitte og så omkring seg.

En hel haug kinesere trampet ut på verandaen. Innpå et dusin i tallet, de ropte og bablet på kinesisk, som i mine ører ikke låter så lekkert at det gjør no’. De koblet sammen to runde bord, og en stol veltet og gikk på ryggen i gulvet. Alle snakket samtidig, og jeg tror ikke noen av dem hørte hva de andre sa.
Jeg kunne se Gittes ansiktstrekk endre seg, fra det opphøyd fredsommelige og vakre…til noe annet, med hakeslipp. Jeg rettet meg opp i stolen og observerte. Servitrisen som i sted var blid og hyggelig, var nå avmålt. Jeg fikk inntrykk av at hun helst ville være et annet sted – kanskje hjemme.
Hun brukte lang tid på å notere bestilling. Det virket som om kineserne var irritert over av hun ikke snakket kinesisk, eller at hundekoteletter ikke var oppført på hotellets meny.
Hun gikk og kineserne bablet videre i munnen på hverandre. En liten, men nokså fet gutt snublet i trappa ned til grusgangen. Han gikk på snørra og begynte å hylskrike. I stedet for å la drittungen finne ut av den trappa og egen smerte på egen hånd, styrtet tre damer til og trippeltrøstet ham.
Gitte hevet øyebrynene innpå 15 millimeter, og jeg kunne ikke annet enn le en litt ond latter. En av trøstedamene stakk en hånd i lomma og ga den lille, fete kinesergutten litt sjokolade, slik at han skulle holde kjeft og bli enda litt fetere og eklere i sin trolig uendelige bortskjemthet .
Jeg har hørt tale om kineseres adferd, men nå fikk Gitte og jeg syn for sagn. Jeg har aldri hørt og sett maken noen gang. Aldri.
De feis, smattet, slurpet, rapet, snakket med mat i munnen, hoiet og bablet og oppførte seg som…nei, ikke dyr, men kinesere.

Vi tok med oss kaffekoppene og to halvspiste napoleonskaker. Herresalongen var tom. Et forlatt carambolebord. Vi lukket døren og satte oss ned i hver vår dype lenestol – med ørelapper.

BEGREPSBEGRIPELSE

Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg var gått tom for øl, gadd jeg ikke løfte telefonen. Han ga seg imidlertid ikke… da han ringte for fjerde gang, svarte jeg:
– Ja.
– Ralf her.
– Ja.
– Uggent humør?
– Ikke mer øl. Klokka er passert 20.00.
– Auda…
– Hva har du på hjertet, Ralf?
– Vi diskuterte Israel/Palestina-konflikten på lærerværelset i går. En kollega spurte om jeg er islamofob. Vent litt, skal bare finne Store norske leksikon.
Ralf ble borte noen sekunder før han leste definisjonen av fobi:
Angst for og unngåelse av situasjoner, naturfenomener, gjenstander eller dyr. Det er en form for frykt som er overdreven i forhold til situasjonen, ikke minsker ved fornuftige forklaringer og overtalelser, er utenfor viljemessig kontroll og som fører til unngåelse av den fryktede situasjonen.


– Jaja, men du kan jo sette et hvilket som helst prefiks foran fobi. Selv har jeg støvfobi, orker ikke tørke det vekk… videre lider jeg av bliedrufobi og dameriovergangsalderenfobi. Alle har sitt.
– Jamen, det er ikke noe hyggelig å bli kalt islamofob.
– Du må ikke tro alt du hører. Nei, du er ikke islamofob, ettersom dine betenkeligheter ikke er overdrevne i forhold til virkeligheten. Det er svært rasjonelt å mislike islam, likeens er det helt rimelig og meget rasjonelt å mislike nazisme og kommunisme. Oppsummert… det er helt greit å ta avstand fra ufrihet, sensur, tvang, massedrap, vold, halshugging, klitorisbeskjæring, drap på homofile, jøder og kristne og andre som ikke tror så mye på Muhammed.
– Jo ja… .
– Jeg regner med at kollegaen som spurte om du var islamofob, er kvinne i høstlig årklasse, solid plantet på venstresiden… kanskje i SV?
– Ja, det er vel slik.
– Der ser du. Den sorten er ikke så veldig virkelighets- og faktaorientert, og de surrer og tuller dagstadig med ord og begreper og sånn…
– Javel…
– Jeg får si som min grandonkel Albert undertiden sa da han ble oppgitt over sin kjære hustru Tuttas argumentasjon i ulike sakskomplekser.
– Ja…
– Når begrepsapparatet kollapser, sier vi at man greperer…

TOPPEN AV ISBEGERET

Jeg håper muslimer i Norge aldri integrerer seg, men holder knallhardt på sin religion. Uten rettroende og ikke overhåndtagende muntre muslimer ville Norge vært en stusslig og gørr kjedelig nasjon, kanskje så ille som DDR var i 1972 og deromkring.
Men her i Norge er det liv og røre og fargerikt fellesskap. Muslimene selv er kanskje ikke klar over det, men de bringer og serverer humor på sølvfat med jevne mellomrom… slik som i går, da Thomas Haille var gjest i Dagsnytt 18.
Han er styreleder i Islams Lære og Metode (ILM), som jeg antar er et kunnskaps- og forskningssenter for muslimer som hele døgnet er fanatisk opptatt av analytisk tenkning, metodevalg og utvikling på bred front i alle slags mulige sektorer.
Ettersom Haille er leder i ILM, er han trolig organisasjonens mest analytiske person, og han har sett den 55 sekunders lange og poptonesatte reklamesnutten fra teleselskapet Telia:
VÆR TRYGG, VÆR FRI, VÆR DEG SELV
Den åpner med Mia Landsem iført oransje heldrakt. Hun er “nettroll-fighter” og kverker et Freddy Krueger-lignende tastaturmonster så grundig at det blir til en støvsky. Hun er en rebell og river røde toppluer av catwalkmodeller. Et homofilt par gifter seg i en kirke, noen barn danser, to unge gutter hopper i vannet mens de tar en selfie, et eldre par klemmer hverandre i en hjemmekoselig stue og to animerte, søte småfugler oppholder seg i en vinduskarm… og:
En ung kvinne uten hijab, hun virker lykkelig og gla’. Til venstre i samme bilde en kvinne med hijab som tar en selfie i speilet. Hun gransker seg selv, kanskje er hun betenkt over en kvise hun nettopp har detektert. Bildet av de to kvinnene utgjør cirka 1/55 del av reklamen, som slutter med at Landsem avgir et spark ingen jeg kjenner har lyst til å få i balla.
I går fikk Telia trusler. Det er grunn til å tro at disse ikke kom fra etnisk norske borgere. Telia har selvsagt en hel haug telefoner, en av dem ble brukt til å ringe politiet – som rykket ut til teleselskapets adresse for å passe på de ansatte.
Telias reklame har skapt mye baluba blant muslimer på hurlumheia og omegn. En av dem er altså Thomas Haille, som synes Telias reklame er avskyelig, fordi den gjør så innmari stor forskjell på kvinne med hijab og kvinne uten hijab.
“Jeg tenker at fremstillingen på en måte ikke er lik”, sa han.
Han presiserte videre at hun med hijab fremstilles ufri og ikke særlig lykkelig, mens hun uten hijab virker glad og tilfreds.
Haille mener at Telia-reklamen er et resultat av mange års fæle fordommer mot muslimer.


“Jeg tenker atte… jeg tror egentlig ikke den saken er den utløsende årsaken til at folk har tatt av i sosiale medier og kommentarer under den videoen. Jeg tror denne saken baserer seg på mange års fordommer mot muslimer, stigmatisering mot muslimer”…. “vi ser ulike typer scenarioer hvor muslimer har blitt stigmatisert over en lengre periode, og tror det er toppen av isbegeret.”
Haille mente formodentlig isfjellet. Det bekymrer meg litt. Det virker som om Haille er iferd med å integrere seg no’ inni granskauen og bli like kjedelig som helt vanlige, dølle, etniske nordmenn, slik som langrennsløperen Heidi Weng som for noen år siden, etter å ha tapt for gode svensker i stafett, uttalte til TV2:
“Det er bare å bøye seg i hatten…

STOLER SOM SNAKKER

For en stund siden var jeg på date. Den forløp på et etablissement hvori trapp til 2. etasje. Vi skulle dit opp.
De som har lest gamle skikk og bruk-bøker, er kanskje kjent med regelen damer har
rangen, unntagen i trappeoppgangen. Etikette fra en annen tid, den gangen kvinner gikk med skjørt, og man for all del ville hindre menn gunstig synsvinkel og således forpurre deres aller mest grisete fantasier.
Nåvel, hun gikk med slitt olabukse, som satt ganske stramt. Jeg slapp et nøkkelknippe mot gulvet i bunnen av trappen – med vilje. Lot som om jeg mistet det. Bøyde meg ned. På vei opp svingte jeg tilforlatelig og bittelittegrann imperativt med høyre arm og ga henne rangen.
Hun gikk. Jeg tittet litt. Sekstentrinns trapp. Rumpa hennes var nok flatere enn for tjue år siden, men alt i alt summert:
Ikke verst, til å være født samme år som franske studenter lekte revolusjon i Paris.
Hun heter Selma. Nei, hun gjør ikke det, men jeg tror det er best å holde henne anonym.
Pen. Blå glugger og mørkt hår, trolig farget, men så godt gjort at det ikke syntes noe særlig. Knallrøde negler. Nymalt, minst to strøk. Som sukkertøy å se til.
Behagelig stemme. Hun smilte et smil søtt om melis, og amorbuen forløp ikke parallellt med overleppens underkant. Pikant.
Vi spiste og drakk. Småpludret litt. Jeg likte henne. Tenkte adspredt på hvordan det kunne være å oppholde seg under samme dyne som henne.
Etterhvert ble det annerledes. Selma fortalte om jobben sin, og at hun utdannet seg til gestaltterapeut. Hun snikksnakket noe om mennesket som en hage, og at hun likte hagearbeid. Hun kalte seg menneskegartner.
Jeg hadde aldri hørt det ordet før. Det gikk en alarm i hodet mitt. Pling-pling. Jeg ble øyeblikkelig på vakt og tenkte:
Fy faen med fett på, hun ække en sånn alternativ surrogrøredame som drikker urtete sent og tidlig, er fast inventar på alle alternativmesser, tror på astralsteiner, har et halvt dusin katter hjemme og masse hår i armhulene?
Jeg får vondt i hodet av sånne damer.
Vi satt ved et firemannsbord og hun pekte på de to ledige stolene og sa:
– Ser du de stolene?
Jeg kunne ikke unngå å se stolene og sa ja.
– De stolene snakker, sa Selma.
– Hæææ, sa jeg.
Hun bablet og bablet en masse lirumlarum jeg ikke forsto, men det var noe med at de stolene var vikarierende gjenstander for selvinnsikt, og at de i samtaler bidrar med å belyse en situasjon, mellommenneskelige relasjoner, uoverensstemmelser, kaos og motsetninger og derigjennom og oppstår verdifull innsikt om dynamikker som utspiller seg mellom mennesker og situasjoner. En får en ny måte å tenke på, som kan utløse nye perspektiver og fremme nye innsikter og løsninger.


Jeg ble helt matt og tenkte at dama er klin kokos… og er det noe jeg ikke orker, er det sånne damer.
Jeg syntes øyeblikkelig hun så meget tåpelig ut og hun falmet, slik kulørte ukeblader mister glans etter en uke i sommersol.
– Hva tror du om det, spurte hun.
Jeg sa at det hørtes veldig fornuftig ut, men at jeg måtte på toalettet en tur. Jeg tilføyet:
– Det kan ta litt tid, jeg merker at jeg må presse ut en ganske svær kabel med drøy diameter, for å si det like ute. Men den er økologisk og bærekraftig, tilvirket for det meste av glutenfritt brød, bløtkokte egg fra frittgående, nesten ville høns og en 185 grams vegetarbiff med grønnsakspuré.
Selma ble litt rar i ansiktet, prøvde ikke å smile og sa ingenting.
Jeg forlot henne, gikk ned trappen, henvendte meg til en kelner. Jeg satte ham raskt inn i min kinkige situasjon og ba om å få betale halve regningen.
Han var kvikk i hodet og forsto. Det oppsto et lite brorskap. Han handlet raskt. Jeg dro kortet. Han klappet meg på skulderen før jeg ikke gikk inn på toalettet. Jeg dro hjem…

LITT AV EN KAR OG EN TULLEBUKK

VG-sjef Gard Steiro er litt av en kar. Ja, litt av en kar. For hadde han vært en hel kar, hadde han tatt ansvar, rettere: Redaktøransvar. Som betyr at ansvarshavende redaktør har det personlige og fulle ansvar for sitt mediums innhold, hertil inkludert ansvar for medarbeideres virksomhet.
Lett å forstå at det ikke er grei skuring å holde styr på en tullebukk som Lars Joakim Skarvøy, men det er en redaktørs plikt å gjøre det, og har han/hun ikke tid til sånt, eller ork.. ja, så får man delegere litt, da – og insistere på daglige rapporter.
Steiro har ikke greid å hanskes med Skarvøy, eller han har ikke giddet… litt underlig, med tanke på ryktene og snakket om den unge mannens helt omtrentlige og tidvis fabelaktige forhold til sannhet og virkelighet. Skarvøy har jobbet i VG siden 2011. Steiro har vært sjefen hans i drøyt tre år.
Er Steiro en mann å stole på? Har han integritet og avstivet ryggsøyle. Ikke godt å si, men det virker som om han trives best på sitt kontor i VG-huset. Derfor sendte han – fem dager etter publiseringen av dansevideosaken – politisk redaktør Hanne Skartveit til NRKs Debatten… uten å informere henne om sentrale deler av saken.
Hvorfor har VGs styre tillit til Steiro? Fordi det synes den interne vurderingen signert Tora Bakke Håndlykken virker helt prima og ingen gidder tenke tanker om at hun kanskje vegrer seg for å skrive ufordelaktig om sjefen sin?
Hvorfor stoler VGs styre på en slik vurdering, hvorfor ber ikke styret om en ekstern granskning?
Er det noe vi ikke vet? Da får man gjøre som friskusen Lars Joakim Skarvøy… når man ikke vet, får man finne på noe:
Tenk om det er slik at Steiro har noe på et, eller flere av styremedlemmene. Kanskje Steiro har videoopptak av en av dem mens han har tung sex med en drita full kvinnelig journalistvikar i et bøttekott på siste julebord… og truer med å gi videoen til kona hans hvis han blir kastet.
Kanskje Steiro kan dokumentere en de kvinnelige styremedlemmenes helt aparte sexliv med naboens rottweiler, hvilket hun helst ser at mannen hennes ikke får no’ særlig innsyn i.
Eller Steiro har i lengre tid hatt kjennskap til at flere av styremedlemmene ukentlig møtes til en BDSM-aften, der halvparten svinger pisken og resten skriker…  og ingen av dem har lyst til å la uvitende vite noe om det.
Jepp, man er henvist til gjetninger.
Hva med Lars Joakim Skarvøy, tidenes laughing stock… får han tilbake jobben som politisk reporter i VG? Neppe, ikke engang SFO-unger vil ta ham særlig alvorlig. Skal han tilbake i norsk presse, må han gå grunnleggende til verks:
Skifte navn og gjennomgå omfattende plastiske operasjoner, men det er trolig ikke tilstrekkelig. En hjernetransplantasjon må nok også påregnes.
Hva med Steiro? Hva burde han gjort? Forlatt sitt, kontor, selvsagt. Etterfølger? Hvorfor ikke Hanne Skartveit?

SOMMARTIDER HEY HEY

Om noen timer innføres sommertid igjen. For noen dager siden bragte VG en sak om sommertid. For, eller mot.


Ettersom Lars Joakim Skarvøy er gått ut i seks måneders permisjon og derigjennom trolig har bevirket fall i antall løgner per døgn i Norges største avis, får vi kanskje tro søvnforsker og professor Ståle Pallesen er sitert riktig:
“Folk husker gjerne bare de fine, lyse og lange sommerkveldene. De glemmer hvor trist og mørkt det blir om morgenen på vinteren hvis vi har sommertid året rundt.”
Søvnforskeren betviler altså folks hukommelse, både på kort og lang sikt… og han nærer bekymring for folks døgnrytme hvis sommertid innføres:
“Lys inn på øynene om morgenen/formiddagen vil normalt justere den indre døgnrytmen og hindre forsinkelse, mens lys om kvelden typisk vil forsinke døgnrytmen og gjøre oss til b-mennesker.”
Han er altså redd for at hele Norges befolkning skal bli noen konturløse slappfisker som legger seg klokken 03.00 og kanskje står opp før Dagsrevyen påfølgende kveld.


Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen tror det hadde vært hyggelig med sommertid hele året, men han synes det er lurt å spørre folket hva folket mener. Det synes ikke Pallesen:
“Skal man ha en folkeavstemning må folk i alle fall opplyses nøye om konsekvenser og ta de innover seg. Noen ganger er det bedre å fundere ting på forskning, fremfor folks spontane preferanser.”
Eller som min grandonkel Albert sa til meg vedrørende hans hustrus ugne og utidige nysgjerrighet når hun med ujevne mellomrom ville vite hvem han hadde vært utro med denne gangen:
– Noen ganger er det best å holde kjeft.

KLAR TALE

Tid om annen er jeg innom den anarkofabelfantastrasistnasjonalsosialistiske nettpublikasjonen Resett. Der leste jeg om Ahmed Bhamjiat, som er titulert imam og er tilknyttet en moské på New Zealand.
Han hevder at etterretningsorgnisasjonen Mossad står bak angrepet på moskeen i Christchurch der 50 muslimer ble drept 13. mars.


Altså: Det var jødene som sto bak. Brenton Tarrant var bare et viljeløst redskap, en nyttig idiot.
Jaggu på tide at noen sier det som det er, nemlig sannheten. Når en imam sier noe, må man alltid regne med at det er sant som bare det. Muslimer er nemlig meget rasjonelle, de er svært kunnskapstørste og de søker alltid sannheten, slik den eksempelvis er beskrevet i Sions vises protokoller, som av en aller annen underlig årsak ble erklært falsum i 1921.
Det er bra at noen henger bjella på katten, som noen sier når de mener å ha lokalisert en fare, trussel, eller detektert en skummel og ond kausalitet… og redegjort grundig hertil.
Det er klart det er jødene som står bak, alle vet jo at det er jødene som steller i stand absolutt all ondskap i verden.. og det har de alltid gjort.
Martin Luther var en klok og lærd mann, endatil professor. Alle vet at gamle proffer er svært kloke. Luther var tørr bak øra da han skrev:
Ved siden av Djevelen har den kristne ingen fiende som er så giftig, så desperat så bitter som den ekte jøde. De er giftslager som røver, plyndrer, forderver og forbanner. De som ikke skjønner det, kan krype inn i rasshølene deres.

Det er Martin Luther vi må ha i tankene når vi vurderer imam Ahmed Bhamjiats uttalelser om Mossad og massakren i Christchurch…

DA SIER VI DET…

Jeg kjenner en politimann. Han jobber i Oslo og er ganske tett på det som skjer på gater og streder i hovedstaden. I anledning et tilfelle av knivran – bankkort og mobiltelefon – i en av byens østlige egner, sendte han etter anmodning til VG denne vitnebeskrivelsen av gjerningspersonen:
175-180 høy,slank, mørk i huden, i følge vitner ropte han allahu akhbar, trolig opprinnelse fra Midt-Østen, eller Afrika.
En ung journalist fra VG ringte politimannen for å verifisere opplysningene. Etter litt innledende småprat spurte journalisten:
– Hvor sikkert er det at gjerningspersonen er av utenlandsk opprinnelse?
– Jeg så ham ikke. Jeg refererer bare til vitnebeskrivelser. Det er flere.
– Var det mørkt, dårlig sikt, tåke?
– Klarvær, såvidt jeg vet. Som jeg sa sa, vitneutsagn. Jeg kan ikke si mer.


– Det nærmer seg påske, mange etniske nordmenn oppsøker solarier for å forberede huden til sterk sol på påskefjellet…
– Javel…
– … og mange nordlendinger er ganske brune i huden, og vestlendinger. Husk at mange rabagaster fra sørlige land gikk i land i Bergen i gamle dager og satte barn på Bergens-tøyter. Brune øyne og svart hår går i arv. Det kan vel også ha vært en same, og det som hørtes ut som Allahu Akhbar, kan ha vært noe sånt som Halla Áhkká.
– Ååå?
– Áhkká er jo et fjellmassiv i svensk Lappland. Han kan ha vært derfra og ville hilse, lissom.
– Denne karen hadde såkalt afrohår…
– Mange synes det artig å gjøre en kulturrelativistisk vri på sveisen, visste du ikke det?
– Hæææ??
– Er han norsk statsborger?
– Det vet vi ikke.. Som sagt, han er ikke pågrepet.
– Men det er ikke usannsynlig, ikke sant?
– Ehh.. hva er ikke usannsynlig?
– At han er norsk statsborger.
– Jeg er politimann og driver ikke med sannsynlighetsregning.
– Nettopp! Og du kan ikke så mye om standardavvik, korrelasjon og eksplorativ statistikk?
– Jeg gikk på Politihøgskolen.
– Nettopp. Du har ikke gjennomført en deterministisk regresjonsanalyse som utelukker at gjerningsmannen er norsk statsborger.
– Nei.
– Da skriver vi det.
– Hva da?
– At gjerningsmannen er norsk statsborger, trolig med blå øyne…

 

FLOKK OG FØLGE

Min venn Ralf ringte meg her forleden kveld. Ettersom jeg var halvfull og i godt humør, løftet jeg telefonen.
– Hei, Ralf… bra med deg?
– Helt fint, men jeg vil gjerne drøfte noe med deg, du som er en så klok mann.
– Er det ikke litt sent på kvelden for overlagt, grov ironi?
– Jeg tar selvkritikk. Hva om jeg går rett på sak?
– God idé.


– Hva synes du om damer?
– Ehh… synes du skal spisse spørsmålet litt, Ralf. Jobb litt med vinklingen, så kan vi snakkes i morra.
– Faen så saklig du er blitt ‘a… hør her, fikk du med deg skolestreiken sist fredag, alle kidsa som skulket skolen for et bedre klima.
– Vanskelig å unngå.
– Jeg er lærer og var midt oppi det. Jeg skrev fravær så det suste og ble ikke så populær blant kollegene mine.
– Som er kvinner.. og nå vil du klage og sutre til meg om ugne damer i overgangsalderen?
– Nei, elevene. Du har sikkert lagt merke til at kvinner trives best i flokk, det gjelder jenter, også… var nesten ikke gutter med i demonstrasjonene.
-Åååå?
– I alle nyhetsinnslag vedrørende klimastreiken, var bare jenter representert… og da de ble intervjuet, var de minst tre samlet. Nesten ikke gutter å se. De få som var der, var trolig der bare fordi de i tankene hadde mer langsiktige mål, som ikke har mye med klimaet å gjøre…
– De slesket og innyndet seg hos jentene med tanke på fusjon av underliv?
– Jepp, men tilbake til jenter. Husker du Ea, Ella og Ellisiv?
– Ringer ingen bjelle.
– De tre fjortisjentene som klaget over griseprat på skolen. De ble kalt fitte og hore og sånne ting. De tre skrev et innlegg i Aftenposten om det og ble heltinner på kvinnedagen, fikk invitasjon til likestillings- og diskrimineringsombud Hanna Bjurstrøms kontor.
– Hehehhe.. husker det..
– Jeg har vært lærer i mange år nå.. husker ikke hvor mange i farten, men jeg har lært så mye om barn og ungdom at jeg kunne skrevet doktoravhandling om temaet. Jenter går i flokk helt fra barnsben av. Du har vel sett tre-fire jenter gå hånd i hånd til skolen og alle andre steder.


– Men du… hva med Greta Thunberg, hun som satte alt i gang? I fjor heltidsskulket hun skolen i flere uker og tilbragte hele dagen sittende på fortauet utenfor Riksdagen og streiket for klimaet. Hun var helt alene.
– Ja, men du kan ikke regne med Greta Thunberg. Hun er et unntak. Høytfungerende autist. Aspergers syndrom.

KAN DET VÆRE SÅ ENKELT?

Når jeg støter an mot noe jeg ikke forstår helt og fullt, blir jeg så frustrert at jeg begynner å nynne Griegs Norsk dans nr. 1. Det er ikke lett, og jeg blir enda mer frustrert og brekker kanskje en fyrstikk, eller enda verre: Sitter i min favorittlenestol, fiser kraftig og forurenser stolsetet for evig og alltid… for en promp er jo en miks av mekanisk energi og varmeenergi, og ifølge termodynamikkens 1. hovedsetning, kan energi aldri bare bli borte.
Men som oftest går jeg ikke så drastisk til verks. Jeg ringer heller en gammel venn, han er professor emeritus med sosiologi og sosialantropologi som hovedfelt og ytringsfrihet som særinteresse. Jeg ringte. Han svarte på første klemt:
– Næmen, er det den karen? Hyggelig. Noe du ikke forstår, igjen?
– Når du nevner det, ja.
– Kjør på, unge mann. Men prøv å stille et spørsmål bedre enn de håpløse studentene jeg måtte slite med før i tiden.
– Hvorfor er det sånn at TV2s USA-korrespondent Fredrik Græsvik er så monomant opptatt av å hate og snakke nedsettende om president Trump så snart han ser sitt snitt, og det gjør han nesten hele døgnet.


– Hmm.. artig spørsmål… du ække så dum som jeg lenge har trodd. Sant å si har jeg tenkt litt på det selv i ledige stunder. Men det er ikke bare Græsvik. Da Dagsrevyen feiret 60 år i fjor, satte NRK av henimot ti minutter i slutten av jubileumssendingen til svært nedsettende omtale av president Trump. De hadde samlet sammen en hel haug  utenrikskorrespondenter, inkludert noen gamle, glemte gråtasser –  hvoriblant Bjørn Hansen og Audun Tjomsland. Hele gjengen hatet Trump, slik tenåringsjenter hater kviser. Å hate Trump er normativt. Minste ansats til refleksjon om hans presidentskap, for ikke å si sympati, er abnormt. Men tilbake til spørsmålet ditt.
– Gjerne det.
– Jeg kjenner ikke til Græsvik så godt, men du har rett, han virker å være et spesialtilfelle. Ikke usannsynlig at han i dette øyeblikket skriver en Trump-tweet. Han har nok fått Trump helt på hjernen. En psykologvenn av meg snakket en gang om hva som kan ligge til grunn for monoman opptatthet av ett spesielt tema.
– Ja?
– Ja, altså.. det er tale om kompensasjon for noe man ikke har, eller opplever knapphet på..
– Ja??


Jeg kunne høre ham stønne dempet. Så opplot han sin røst:
– Hva er det kvinner har omtrent midt på seg, som undertiden dufter som frisk sjøluft?
– Redningsvest?
– Fy faen, du er sløvere enn studentene mine var…