Må si jeg ble litt sjokkert i sted. Jeg så på Dagsnytt 18, der professor emeritus Hans Fredrik Dahl og oberstløytnant Harald Høiback var gjest hos Sverre Tom Radøy for å snakke om D-dagen for nøyaktig 75 år siden. Etter innslaget går oberstløytnanten først ut av studioet. Professor Dahl blir stående litt og hva gjør han? Denne skjermdumpen etterlater ikke mye tvil:
Han sier adjø med en real Hitler-hilsen. Jepp, det kan alle se. Alle ser også at professoren smiler. Av dette kan utledes at Dahl er moderat nazist, en såkalt gla’nazi. Gla’nazister er jo sånne nazister som synes det er greit å drepe noen, men ikke altfor mange av gangen.. og ikke så ofte. Allikevel: Dette er svært overraskende og selvsagt skuffende; professor Dahl henfalt til nazismen. Etter nærmere ettertanke er det kanskje ikke så rart, Dahl har jo alltid vært ute på skråplanet; først marxist, dernest katolikk og nå altså: Nazist. Vel, hva skal man si, bortsett fra huffamei og du store allstyrelse? Professor Dahl er jo, og har vært, en av våre viktigste krigshistorikere. Vi får bare håpe han skikker seg og kommer på bedre tanker…
Min gode venn og ungdomsskolelærer Ralf ringer meg tid om annen. Det gjorde han også i går kveld. Jeg løftet telefonen og rakk ikke si no’ før han: – Tror jeg sykmelder meg snart. – Ååå… fått kreft? – Nei. – Kusma? – Nix. – Rabies? Podagra? Havesyke? Eller bare snev av syfilis? – Det er kollegene mine. Jeg blir syk av å være kringsatt av så mye dumskap, det tar på… – Du slette tid, hva er skjedd? Ralf fortalte om en nyansatt lærer, en bra kar i 20-årene. Godt lag med elevene. Blid og positiv. Interessert i norsk okkupasjonshistorie, heri også deportasjonen av jødene i 1942, båtturen til Stettin og tog videre til gasskamrene i Auschwitz. Denne nye læreren påpekte i anledning storefris matpause økende antisemittisme her til lands og foreslo invitasjon av Mona Levin, slik at hun kunne fortelle litt om sin families opplevelser fra krigen, flukten til Sverige og hvordan det er å være jøde i Norge i dag. – God idé. Dere kontaktet vel Levin straks og uten opphold? – Den unge læreren hadde i ungdommelig iver kontaktet Levin på forhånd. Mona Levin sa blidt ja, hun ville komme. Min nye kollega regnet nok med at initiativet helt sikkert ville bli verdsatt på lærerværelset. – Rimelig antagelse. – Alle de andre lærerne ble sjokkert og mente at en slik invitasjon ville oppfattes respektløs, og at han øyeblikkelig måtte ringe Levin tilbake og kansellere. – Hæææ?? – Vi har noen muslimske elever, vet du… – Dere kan ikke ha Mona Levin på skolen for å fortelle om naziokkupasjonen i Norge fordi hun er jøde, og fordi muslimer ikke liker jøder? – Helt korrekt. Det ble trykket stemning på lærerværelset. Den nye læreren er allerede en merket mann. Jeg vedder en sixpack pils på at han sier opp innen et år. – Uffda – Men det er ikke alt. – Jeg lytter. – En av lærerne – midt i overgangsalderen, med tiltagende skjeggvekst – foreslo opprettelsen av et nytt valgfag. – Ååå?? Hva slags fag? – Det er forslaget til fagets navn. RESPEKT. Man skal lære ungene respekt. – Respekt for hva? De eldre, funksjonshemmede, dyr, veganere, homofile modelltogbyggere i utkant-Norge, tyske bobilturister på fisketur…? – Minoriteter og andre religioner, det vil si muslimer og islam. – Jøye meg. – I går var ungene ganske lei islam og muslimer, ettersom hele skolen var omgjort til en slags koraninstitusjon i anledning id. – Du store og vide hurlumhei… – Id er som du vet festlighetene som markerer slutten på fastemåneden ramadan. Den vanlige timeplanen ble tilsidesatt. – Nei, gi rei ‘a… – En av de etnisk norske elvene hadde tydeligvis fått nok, og på slutten av dagen ga han uttrykk for det, med en humoristisk vri. Han sa noe om Muhammed og hans seksuelle preferanser. En av lærerne hørte det og sendte ham til rektor. – Saft suse. – Tidligere nevnte kollega med skjeggvekst, ikke uofte utrustet med Sigrun Berg-skjerf, hevdet at denne tildragelsen «ytterligere forsterker behovet for et fag omhandlende respekt for religiøse minoriteter». Hun sier at respekt er helt avgjørende for muslimers trivsel, og hvis de ikke blir møtt med respekt, kan de bli så syke at de kanskje dør av det, eller de blir voldelige og begynner å lage bomber og sånn, og det jo heller ikke så bra, sier hun. – Hva med Mona Levin? – Vår nye lærer måtte ringe henne opp igjen. Han hadde ikke hjerte til å fortelle det som det var. Han fant på en historie om at han i forbifarten hadde klabbet og babbet med dager og uker og allerede fastsatte planer, og at mange av lærerne var syke og ferien nærmet seg jo også og sånn…
– Gudbedre.. – Det er ikke lov å si det ved vår skole! – Åååå… – Det har rektor bestemt, det kan nemlig tolkes som om Gud er bedre enn Allah… og det vil ikke inngå som pensum i det nye valgfaget.
Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket et par stive pastis i skyggen av epletreet mitt, var jeg i godt humør og løftet telefonen: – Hei, Ralf.. er det den karen? – Det er det.. du, jeg lurer på en ting.. – Jeg er lutter øre. – Greta Thunberg. – Hva med henne?
– Ja, altså… jeg er jo lærer og har jobbet med ungdommer hele livet, og nå synes jeg det begynner å utarte… Ralf ga seg i kast med forelesning om hvordan unger de siste årene er opphøyet til noe i nærheten av gamliser med lang livserfaring og professorat i opptil flere realfag som tilsammen forklarer klimautviklingen på jordkloden og hva som må gjøres for å endre kurs, slik at ikke jorden kollapser til neste år og alle mennesker dør – kanskje med unntak av Keith Richards. – Men det er jo bra å høre på unger, er det ikke? – Men nå synes jeg kanskje vi har nådd en grense. Greta Thunberg er nominert til Nobels fredpris 2019… nei, forslaget kommer ikke fra Thorbjørn Jagland, men fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Mona Fagerås og Lars Haltbrekken. Riktignok er alle disse fra SV, men… – Jaja.. – Magasinet Time har henne på listen over de 100 mest innflytelsesrike menneskene på jorden. Både Aftonbladet og Expressen har kåret Thunberg til Sveriges mest betydningsfulle kvinne i 2019. Gudbedre…kvinne, hun har vel såvidt fått hår på…. – ..så så, Ralf. – Det er politisk korrekt å hylle Thunberg. Hvis man ikke gjør det, er man det man kaller klimafornekter.. og er man det, er man jo også rasist, nazist, fascist, kjører bensinbil og spiser entrecôte hver dag. – Vel, det er vel kanskje… – Disse tingene hører sammen, det skjønner du vel. Ingen vil være utenfor det gode selskapet, og det koster ingenting å hylle Thunberg, det vet Barack Obama, Angela Merkel, pave Frans og Dalai Lama. – Jo jo… – Jeg har noen sånne Thunberg-aktivister i klassen min. Jeg har lagt merke til at de ganske ofte blir kjørt til skolen i svære SUVer, og de blir mer enn gjerne med foreldrene sine på ferie i Thailand. – Ærresånøyea? – Poenget er at man ikke nødvendigvis har rett selv om man er 15- 16 år. Jeg synes disse kidsa minner litt om rødegardistene til Mao, som foreløpig har verdensrekord i kombinasjonsøvelsen retthaveri/voldsutøvelse. – Hehehe.. – Og Baader/Meinhof- gjengen på 70- tallet, som tok så stor avstand til sine foreldres illgjerninger under krigen at de ville lage revolusjon i Vest- Tyskland og drepe så mange mennesker som mulig. – Rote Armee Fraktion.. jepp, husker dem, litt av noen friskuser. – Ingen av dem hadde noen formening om hva slags samfunn de ville ha, men de ranet banker, uløste bomber og drepte tilsammen 34 mennesker. – Ganske snille, egentlig… med tanke på alle millionene fedrene deres drepte noen tiår tidligere.
– Og Paris-opprøret i 1968. De unge studentene lagde et sabla lurveleven den sommeren. De viftet med røde flagg, lot som om de leste Karl Marx og tok flere hundre tusen kilometers avstand fra sine besteborgerlige foreldre. I virkeligheten dreide det seg om å få fitte…. – Ååå??? – Ja, p-pillene var blitt hyllevare og jentene var klare. Men utpå sensommeren skjerpet alle seg. Ingen ville gå glipp av eksamener, vet du…
Mange tror at lam er fryktelig vanskelige å snakke til fornuft. Helt korrekt, men det ikke alltid slik. Små lam er ganske mottagelige for impulser, til forskjell fra sine mødre, som er dumme som flatbrød påført Kviteseid-smør og brunost. Nåvel, det er jo ikke slik at man bare kan gå bort til et lam og innlede en passiar. Niks, man må bruke Jesus-metoden – la alle barn komme til meg; lam er jo barn, de er ikke mange ukene gamle på denne tiden av året. Jeg satte meg i gresset og lagde slike lyder får gjør. Jeg varierte stemmebruken, spede og søte bææhææhææer til mer grovmælte bøøøhøøøhøøøer som høres ut som langtrukne ølrap utført av en gammel, alkoholisert sullik med fast sengeplass på Blå Kors. Værlammet foretrakk den første varianten og nærmet seg.. ikke nølende og forsiktig, men med hopp og sprett og tjo og hei. Ganske modig tass, må jeg si. Denne tåler nok litt røff behandling, tenkte jeg og fanget den med beina, klemte den mellom lårene og sugde tak i den.
Å holde et lite lam tett inntil seg gjør noe med en, man blir litt bløt om hjertet og jeg var innstilt på lutter koseprat med sukker og melis på, men da jeg så øremerket påført sifre jeg kjente igjen, kom jeg på andre tanker: – Å, jaså. 9212. Din slyngel. Jeg så det nok. Det var du som bæsjet på tunet i dag tidlig.. og det var din lort jeg tråkket i og tok med meg inn, slik at jeg måtte fylle en bøtte med varmt såpevann og vaske gangen etterpå. Du aner ikke hvor sterkt jeg misliker å vaske gulv og sånn… jeg hater det. Jeg synes heller ikke det er så gøy å pirke ut bæsj fra intrikat joggeskosålemønster. Skjønner du det?
Alt dette sa jeg i en ganske tøff tone og med ljåskarp diksjon, slik at det vesle værlammet skulle forstå alvoret, men jeg tror jaggu det lille som gikk inn det ene øret kom direkte og friksjonsløst ut av det andre, gitt. Han hørte ikke etter… gadd ikke. Han ville bare ligge i armkroken, slikke meg i øret og tulle og tøyse.
Jeg tenkte at nå er det på tide med en alvorsprat… og den ultimate trusselen, som alle lam frykter mer enn løsbikkjer. Jeg gjorde meg morsk og streng: – Hvis du ikke skjerper deg, må jeg ta en prat med bonden din. Han blir nok ikke blid, og du blir trolig fårikål til høsten. Men hva gir ‘u meg.. tror du han hørte etter… hæch.. virket som han var mest opptatt av å bli tatt bilde av. Jaja, sånn er verden blitt. Bare å gi seg over…
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge tenkt å melde seg ut. Han har tenkt enda mer på det siden han overhørte en samtale mellom to partifeller på et partimøte tidligere i kveld: – Fært med all denne terroren. – Tenker du på bomben i Lyon? – Ja, det er vel muslimer, sannsynligvis. – Ja, det er vel det. – Men jeg tenker atte disse muslimene har litt dårlig ordforråd og kan ikke snakke så godt for seg. I mangel på ord lager de i stedet bomber og dreper folk omkring seg. Det er noe sårt og vondt og trist med det, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også. De er jo litt som barn, vet du. Hvis de føler at de ikke blir sett og hørt, kan de begynne å slå og sånn, tenker jeg. – Det samme tenker jeg… litt som atte de blir sinte når de blir bedt om å spise opp grønnsakene på tallerkenen sin. – Se på ungdomsgjengene øst i Oslo. De raner og slår og stikker med kniver og selger narkotika, men de mener ikke noe vondt med det, det er deres måte å uttrykke seg på. Ubehjelpelig og litt klønete, men genuint. – Nettopp. – De kommer jo fra en annen kultur, og det må vi bare respektere. Alle kulturer er like mye verdt, det er no’ alle vet. – Så sant så sant, men det beste er vel om de hadde sluttet med vold og drap og voldtekter og skyting og sånn? På litt sikt, mener jeg. – Jada, men jeg tror ikke så mye på straff og sånn. Jeg tenker atte det muslimer trenger, er dialog og forståelse. De unge muslimene må ha fritidsklubber, selvsagt.. og mer penger til integreringstiltak, på kort, mellomlang og lang sikt. – Men noen sier atte muslimer ikke vil integreres og atte de ikke bryr seg om andre lover enn de som står i Koranen. – Tøv og tull, slikt er det bare rasister som sier… nei, muslimer tigger og ber om å bli integrert, på sin måte. Det tenker jeg. – Det tenker jeg, også. Dessuten er det jo vel kjent atte islam er fredens religion, kanskje den aller fredeligste av alle religioner. – Nettopp, jeg har aldri fått meg en ørefik av en muslim. Mannen min, derimot.. – Ja, der ser du..
Min aller beste (sant å si den eneste) venninne Gitte ringte for noen minutter siden. Ettersom jeg hadde spist fleinsoppsuppe til kvelds, var jeg i så godt lune at jeg løftet telefonen: – Næmenærredenjentahyggelig.. – Det er noe jeg må drøfte med deg, du som er så klok. – Nåja.. – Du vet jeg elsker brylluper og sånn. – Ja. – Trond Giske skal gifte seg. – Ååå? – Ja, med hun Haddy, vet du. Nydelig pike, ikke sant. – Ikke så pen som du, Gitte.. men jo, hun er flott. – Men jeg lurer litt på hvem som er invitert. Har lest i Dagbladet at Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik ikke er på gjestelista. – Ikke så rart, kanskje. – Gjestelista er ikke offentlig, men jeg lurer på én ting. Tror du Trine Skei Grande er invitert? Hun er jo trønder, akkurat som Giske, de er kolleger på Stortinget og Giske vet at Grande liker en fest.. sånn sett naturlig at hun er invitert, men så er det dette med kornåkre og sånn. Alle vet jo at Grande har lett for å skeie ut på bryllupsfester i agrare strøk. Hun er jo oppvokst i Overhalla, og der er det jo litt Texas.
– Prima analyse. – Jeg tror ikke Giske er så hypp på sexskandaler i sitt eget bryllup, han har nok tenkt gjennom denne problemstillingen og er usikker på om det er trygt å ha Grandis rekende omkring, kanskje med drøy promille ut på kvelden. Mange kvinner blir ganske våte nedentil ved alkoholpåvirkning, og… ja, jeg har i tankene eventuelle tenåringsgutter av det helt uskyldige slaget som bare blir sugd inn mellom lårene hennes – uten at de rekker å gjøre motstand. – Kinkige greier… men såvidt jeg vet, er Giske fra Trondheim, og det er grunn til å tro at bryllupet ikke er tenkt arrangert rett ved en kornåker.. og hva tenåringsgutter angår, går det an å iverksette tiltak som er bærekraftige på både kort og lang sikt. – Kort og lang sikt? – Frem til desserten og videre til hanegal morgenen etter. – Åååå? – Giske kan leie noen vektere i sivilt antrekk, hvit skorte og slips og sånn. – Høres ut som en tung jobb. Tenker du flere skift, da? – Om det trengs. – Det blir dyrt. Nei, jeg vet det! – Jeg lytter.
– Giske hyrer en ung mann, en gigolo, en heidundrende fittefrans på 20 år, som liker en utfordring og som kan ta Grandis knallhardt både hist og her flere ganger i løpet av festen, kanskje i et tulipanbed, eller i en liten rabarbraåker. Hva sier du? – Du er genial, Gitte.
Hver 16. mai pleier jeg kjøpe avskårne blomster, slik at de dagen etter kan pynte litt opp på nasjonaldagen. Men denne gangen glemte jeg det, gitt. Kom ikke på det før henimot midnatt. Velvel, så får jeg knabbe noen blomster, da. Slik tenkte jeg og kjørte avsted i retning sentrum av byen der jeg bor. Ettersom jeg er statskirkemedlem, stoppet jeg ved kirken. Blomstene i bedet utenfor den er vanligvis bedre enn prestens taler på innsiden. Vanligvis er det tulipaner utenfor kirken, men ikke denne gangen. Til gjengjeld ingen mangel på visne, slitne påskeliljer. Jeg ble litt nedfor, men hva var det? Hist og her noen blomster jeg aldri hadde sett før. Lange stilker og kuleformet knopp med diameter omtrent som en gammel enkrone. Ikke utsprunget. Fin farge i emning. Hvorfor ikke? Jeg ville ikke være grådig, jeg skar av fem stykker. Jeg kom meg hjem, uten å bli anholdt av politiet og siktet for blomstertyveri. Jeg skar stilkene skrått og satte dem i kaldt vann. Jeg syntes de tok seg ganske bra ut og tenkte ikke så mye mer på det. Jeg tenkte ikke så mye på disse blomstene dagen etter, heller. Først 19. mai registrerte jeg endring. De hadde ekspandert. Dagen etter litt mer. Litt mer for hver dag. I dag er de helt fabelaktige. Hver blomst har et sentrum hvorfra mangemange små, tynne stilker med en finfin blomst på.
Altså: Blomster som produserer blomster, så mange at jeg ikke greier telle dem. Fantastisk, nesten som et Guds under, men så vokste de jo opp rett utenfor kirken. Jeg undres fælt på hva dette er for en blomst. Noen som vet det?
Som tidligere nevnt har jeg en kompis som jobber ved Slottet. Han har tidvis å gjøre med kongen og dronningen. Ettersom han er litt av en nysgjerrigper, er det svært dumt av kongen å ikke omhyggelig lukke de franske dørene til sitt kontor, især når han sitter og prater fortrolig med sin hustru Sonja. Min venn kunne ikke la være å få med seg følgende samtale i går formiddag, etter å ha servert de to høyhetene formiddagste og Gallette des Rois, eller fransk kongekake, som allmuen sier: – Jeg tror det er over, Sonja.
– Monarkiet. Det er snart slutt. – Hva er det du sier?? – Kongedømmet i Norge. Min kompis hørte porselen treffe hardt underlag og knuse. Stillhet. Den varte ganske lenge før kongen med lav stemme sa: – Det er lenge siden 1905. Dronningen var taus, kongen snakket. I følge min kompis med svært lange ører uten ørevoks, var innholdet slik: Etter 434 år under danskene og 91 år under Sverige, ville Norge bli en selvstendig stat uten kødd og innblanding fra utlandet. Det var Bjørnson, Aasen, Sverdrup, Nansen, Amundsen, Michelsen.. bra folk, men de trengte et symbol, slik en stolt seilskute trenger en gallionsfigur. Folket var med på notene. Det ble en dansk prins, gift med sin kusine Maud. Stor stas, Norge hadde fått sin selvstendighet, og året etter ble Haakon og hans Maud kronet i Nidarosdomen. Så gikk tiden, og etterhvert skjønte alle at ingen hadde noe særlig brukt for en konge og en dronning. Men ingen sa noe. – Men hva med krigen, Harald? Haakon sa jo nei til tyskerne. – Selvsagt, noe annet ville vært tidens skandale, og Norge hadde vært republikk i 1945, kanskje med Carl Joachim Hambro som president. – Ja, men faren din. Han gjorde en strålende jobb etter faren sin. Samlet landet ytterligere og ble folkekonge. – Hehehehe.. joda, og han tok trikken en vintersøndag under oljekrisen i 1973 og fikk meget god pressedekning, men ellers likte han seg best bak rattet i sin Buick med 7 liters V-åtter. Bortsett fra det, var far den aller minst folkelige jeg har kjent. Det burde du vite. – Men… – Kan du huske sist gang du gjorde noe virkelig nyttig, kjære? Stillhet. – Jeg husker ikke sist jeg gjorde noe nyttig, bortsett fra å bære inn litt ved på Kongsseter’n julaften 1997. La oss være ærlige, Norge har strengt tatt ikke hatt noe brukt for oss, og nå blir vi i tillegg latterliggjort av en datter som er så dum at hun ikke ser forskjell på en klovn og en kar. – Harald, da.. – Vi taklet Mette-Marit og den gærne faren hennes. Vi har taklet Ari, men nå er bunnen nådd. Noen ganger lurer jeg på om den gamle innavlen har slått ut i full blomst. – Märtha?? Stillhet. – Sonja, faren min ble 87, bestefar 85. Snittet er 86. Det betyr at jeg godt kan være død om fire år. Moren din ble 95. Ligner du moren din, har du i 13 år til. – Harald!! – Hva skal du gjøre i morra, forresten? – Det vet du vel, jeg skal være tilstede ved åpningen av Festspillene i Bergen, cirka klokken 12.30… og jeg har fått ny hatt for anledningen.
Min venn Ralf ringte nettopp. Ettersom jeg hadde pudret neseborene litt, istedet for å gå i kirken… var jeg i så godt lune at jeg løftet telefonen:
– Den karen? – Jepp, så du Eurovision i går kveld? – Det norske innslaget. – Jeg ventet bare på no’ action.. at palestinerne skulle sende avsted et snes raketter i retning Tel Aviv, samtidig med Israels sceneopptreden. – Hehhehe.. – De var nok ganske gira, hadde så lyst at de nesten ble syke av det, men de besinnet seg og nøyde seg med å arrangere en arabisk utgave av Eurovision i ei steinrøys på Gazastripen, med artister nesten ingen har hørt om. Men ble det kåret noen vinner der? – Aner ikke. – Men hvorfor benyttet ikke palestinerne anledningen til å gi Israel en på tygga? Hvorfor sendte de ikke avsted noen rufsete Scuds, slik at det ble litt ugreie i Eurovision-byen og Madonna fikk noen stygge bulker i trommehinnene sine? – Enkelt.. araberne glemmer aldri krigen som endret alt i Midt-Østen, som var så ydmykende at ingen arabere orker snakke om den… Seksdagerskigen i 1967. – Åååå.. – Hamas vet at dersom de hadde skutt mot Tel Aviv i går kveld, hadde det ikke blitt noen seksdagersaffære. Det hadde vært unnagjort på seks minutter.
Jeg har en kompis som jobber ved Slottet. Hans arbeidsinstruks medfører tid om annen nærhet til kongen og dronningen, ikke emosjonell nærhet, men metrisk. Her om dagen hadde de to høyhetene glemt å lukke de franske dørene som sørger for privatliv og fortrolige samtaler på kongens kontor. Min venn er litt av en snushane, han har også ører som en engelsk setters og kunne ikke la være å lytte ved dørene, etter å ha servert kongen og dronningen formiddagste og scones påført britiskimportert appelsinmarmelade. Slubberten fikk med seg hele samtalen, og indiskré som han er, fikk jeg referat:
Kongen: – Sonja, da… jeg har ikke hørt deg banne siden 60-tallet, den gangen far ikke var så begeistret for forlovelsesplanene våre. Dronningen: – Jeg vet det, men dette er ille. Hva skal folk tro? Først Ari, det var et sjokk, vi kom over det på et vis, og det ordnet seg. Han var en tullebukk, men han var vår tullebukk, men denne… hva heter han igjen… Kongen: – Husker ikke, men han kaller seg sjaman. Han elsker oss, og vi elsker ham, ifølge avisene. Dronningen: – At ikke den dumme gåsa kan slutte med dette fjaset sitt.. engler og ånder, tidligere liv, samtaler med døde, healing.. husker du da hun med håndspåleggelse skulle kurere den slemme fyllesyken din dagen etter brorens bryllup. Kongen: – Glemmer det aldri. Dronningen: – Du ble bare verre og kastet opp på en av de stygge dukene som dronning Maud hadde med seg til landet i 1905. Kongen: – Hehehehe… jeg måtte kurere meg selv, etter en ganske stiv pjolter og en skarp akevitt, var jeg nesten meg selv igjen og kunne gå omkring uten så mye støtte. Dronningen: – Men alvorlig talt, hva gjør vi nå? Denne sjamanen er åpenbart et dårlig kort, en svigersønn fra helvete… er det ikke det de kaller det der ute blant folk i hytter og hus? Kongen: – Tror det, men vi får late som ingenting og håpe at det går over… Dronningen: – Eller…? Kongen: – Utpressing. Dronninge: – Jeg lytter. Kongen: – Ultimatum. Fortsatt prinsessestatus, eller sjaman. Hun liker å være prinsesse, vet du. Dronningen: – Men tenk om hun velger denne… ehh.. sjamanen? Hun er jo ikke akkurat rasjonell. Kongen: – Da slipper vi å ha ham rekende omkring på slottsbalkongen 17. mai, og vi kan håpe at de flytter til California og bosetter seg der… og at Ari får foreldreretten. Heldigvis er hun ikke lenger i fruktbar alder. Dronningen: – Men tenk om de vil bo i Lommedalen? Kongen: – Da har vi et integreringsarbeid å gyve løs på. Vi må late som om vi er inkluderende, at vi liker ham og at alt er bare stas og vel så det. Dronningen (dempet): – Milde Maud! Har du sett hva slags… han er ne… Kongen: – … så så.. ikke så høyt. Selvsagt har jeg fått med meg det. Vi må bare gjøre det beste ut av de årene vi har igjen. Dronningen (skjerpet stemmeleie): – Du skulle aldri holdt den talen på slottshagefesten i 2016. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes. Patetisk. Du ble plutselig like inkluderende og innvandringsvennlig som halve Arbeiderpartiet, hele SV og Rødt tilsammen. Noen kaller deg kong Halal. Kongen: – Men det var tidsriktig og politisk korrekt. Jeg kunne da ikke ane at dette multikulturgreiene skulle ramme oss personlig. Dronningen: – Fy Faen!! Hva tror du faren din hadde sagt? Kongen: – Fy faen!! Dronningen: – Det tror jeg også.
