Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Ikke så lenge til jeg kan ta ut bilen min. Den er gammel og fransk. Peugeot. Bilens historie er nokså aparte. Etter hva jeg har hørt, ble den første gang registrert sommeren 1964 i Paris – av selveste Simone Signoret.
Navnet er ikke hennes fødenavn, det er nok derfor det lyder som et lite dikt. Hun var fransk skuespillerinne, hadde konstant soveromsblikk og var uendelig vakker… eller vemodig vakker, som min grandonkel Albert pleide si til sin hustru Tutta når han ville ha noe mer enn bare kaffe og scones med jordbærsyltetøy på.
Signorets mann, Yves Montand, var også skuespiller og dessuten italienskfødt med svakhet for sportsbiler fra hjemlandet.

Signoret, derimot, var fransk fra tåneglene via lår og lysker til ytterst på fingerneglene. I 1964 trengte hun en konebil. Gubben hennes foreslo en liten Fiat. Signoret fnyste og sa hun ville ha en ordentlig bil, ikke en jålete homobil fra Italia. Ikke faen.
Hun tok metroen til nærmeste Peugeot-forhandler og prøvekjørte modell 403 og falt øyeblikkelig for bilens enkle funksjonalitet og rene design. Ikke minst ble hun betatt av girspaken som i 2. og 4. posisjon pekte cirka 35 grader ut fra rattstammen og passet fortrinnlig som knagg til håndveska hennes. Hun valgte fargen Amiral Bleu, betalte en neve franc og kjørte avsted – i 2. gir.
Det forlyder at hun sjelden brukte bilens 1. og 3., og jeg vet ikke nøyaktig hvor lenge Signoret eide denne bilen, men hun må ha vært glad i den, i god originalforfatning som den er.
Det er gøy hver vår å starte den opp. Jeg kjenner dens små luner, vet nøyaktig hva som skal til for å tenne motoren i løpet av høyst 10 sekunder – etter et halvt år uvirksomhet.
Artig å tenke på at vakre Simone satt i denne bilen, kjørte omkring i Paris’ gater og røkte sigaretter. Askebegeret er tomt, men det bærer preg av bruk. Noen ganger, på varme sommerdager, synes jeg å sanse svake duftreminisenser av noen drag Gauloises…

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg ble ikke lite opprørt da jeg hørte om Tayla Harris, som er 21 år gammel og spiller australsk fotball. Her om dagen scoret hun et mål, og en fotograf knipset et bilde av henne akkurat i det hun sender avsted en ball som går rett i mål.
Bildet er meget bra, men det er ikke det allikevel. Det viser helt gal del av kroppen hennes, nemlig den som brukes til å tisse med, tilvirke barn med og som månedlig plugges igjen med tamponger. Alle skjønner at sånne ting ikke har minste grann med fotball å gjøre, selv bittesmå små barn skjønner det.

Min faste tegner Robbie har med vilje tegnet Harris så usexy som mulig. Fotograf Michael Willson burde tenkt noe lignende, han burde visst bedre enn å eksponere et slikt bilde. Han burde ventet til etter kampen og tatt et vanlig portrettfotografi av Harris – etter at hun hadde dusjet, gredd håret og sminket seg – og spurt hvordan det føles å score et sånt fabelfantastisk mål. Underlig at fotografen ikke skjønte dette, men det kan dreie seg om en fersking i jobben, som ennå ikke har skjønt hva jobben hans handler om. Det kan meget vel tenkes.
Men mange likte bildet veldig godt og mente det var ikonisk, et øyeblikk av kraft, styrke og tæl hos en flott idrettsutøver.
Så ble da bildet lagt ut, på facebooksiden til TV-kanalen Channel Seven.
Da skjedde det: Skikkelig fæle nettroll krøp frem som kakerlakker fra mørke sprekker og fuktige kroker og tastet på sine tastaturer og fylte kommentarfeltene med griserier. Rett og slett seksuell trakassering.
Tayla Harris ble grinete og kalte dem “dyr”, som strengt tatt ikke er helt presist, ettersom katter, hunder, rådyr, elger, gauper og pungrotter ikke har netttilgang og ikke driver noe særlig med seksuell trakassering. Men vi skjønner hva hun mener, kanskje hun mener villsvin.
Tayla Harris har ikke bare ballen i sin makt, men ordet også. Om disse fæle “dyrene” har hun sagt:
“Hvis disse folkene sier dette til noen de ikke kjenner på en offentlig plattform, hva sier de da bak lukkede dører, og hva gjør de?”
Øksekvass retorikk, dette.. og et svært godt poeng. Harris er bekymret for hva disse grisefantene bak lukkede dører og fire vegger kan komme til å si til kona, eller samboeren, eller døtre.. og ikke bare si, men gjøre også.. og da tenker hun nok på seksuell trakassering som fort kan utarte – til rånete voldtekt i alle kroppsåpninger.
Tayla Harris er opptatt av de viktige tingene i livet og sier:
“Kommentarene jeg så, var seksuelt misbruk, fordi de var frastøtende og gjorde meg ukomfortabel, så når jeg føler meg ukomfortabel med slike ting, er det noe jeg vil anse som seksuelt misbruk i sosiale medier.”
Tindrende klar tale, og det er ikke tvil om at hun er seksuelt misbrukt, det skjønner alle…inkludert statsministeren i Australia, Scott Morrison. Han holder seg også til dyreallegorier og retter kraftig kritikk mot de fæle nettsexmisbrukerne:
“Jeg mener de er feige larver, som må våkne opp.”
Godt sagt, spot on.
Tayla Harris er som nevnt veeeldig opprørt og har sagt til en radiostasjon at politiet bør se på saken, slik at disse nettrollene kan få seg en lærepenge.
Noen vil kanskje si at bildet av Harris bare er blåbær i sammenligning med hva man ser på en vanlig norsk badestrand i juni, men de er bare noen formastelige, ignorante dustinger som ikke skjønner noe som helst.
Noen vriompeiser vil også kanskje mene at det er underlig at dette fotografiet fra australsk damefotball 17. mars får så stor oppmerksomhet med tanke på australieren Brenton Tarrant, som drepte 50 muslimer i nabolandet bare fire dager tidligere.
Akk og ve..hva skal man si til sånt… de har jo ikke skjønt noenting, har ikke forstått hva som er viktig. Dumminger.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Min aller beste venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg ikke hadde mer øl i kjøleskapet, løftet jeg telefonen.
– Hei, Ralf..hyggelig. Bra med deg?
– Strålende, har akkurat fått en knakende god idé.
– Jeg er lutter øre.
– Hør her. Jeg har et sitat som jeg vil lese opp for deg.
– Som sagt… lutter øre.
Ralf hadde notert sitatet og leste. Det var slik:
Det som på en måte er blitt veldig tydelig, er at for å oppnå makt i Norge i dag, så må du enten være rasist, eller du må akseptere rasistisk retorikk på et eller annet vis.
– Hæææ.. hvem har sagt det?

– Pia Maria Roll, norsk scenekunster og politisk aktivist. Hun sa det på Debatten nå nettopp, programmet til Fredrik Solvang.
– Det er lenge siden jeg pælma ut TVen, Ralf.
– Ja, det er sant… men hun har tilvirket litt baluba med sin forestilling Ways of seeing på Black Box Teater i Oslo. Stykket handler om angivelig rasistiske nettverk og justisminister Tor Mikkel Wara og NATO-sjef Jens Stoltenberg skal visst være sentrale aktører… skikkelige fælinger.
– Gudbedre… jaja, har såvidt hørt om det der, men den ideen din?
– Ingen hjemme hos Roll, men maktanalysen hennes er jo artig, og meget original. Den kan forkortes til RUM.
– Som står for?
– Rasisme utleder makt.
– Du tror ikke på dette?
– Nei, men tenk om det er noe i det, og jeg har ikke så mye makt at det gjør no’. Hvorfor ikke bare teste maktanalysen hennes i det virkelige liv. Så får vi se hva som skjer.
– Synes ikke du skal det, Ralf.
– Jeg er jo lærer, og lærere har ikke mye makt. På skolen min jobber det flest damer, og ingen av dem tør heve stemmen no’ særlig.
– Men rektor, han har vel makt og bruker den vel?
– Rektor er dame. Hun sitter mest på kontoret sitt og vil vite så lite som mulig om hva som foregår i klasserommene og i skolegården.
– Ååå.. hvem er det som har makt på skolen deres da?
– Følger du ikke med? Elevene, selvsagt. Det er de som bestemmer, og hvis de ikke får det som de vil, blir det lurveleven. De kaller lærerne “fitter” og “horer” og truer med grov vold. Mange av mine kolleger er gla’ hver dag de kan gå hjem uten utslåtte tenner og blåveis.
– Du aller sletteste tid.

– Nettopp. Men hvis jeg blir rasist, kan jeg sikkert ordne opp og bli ny rektor på skolen.
– Men hvordan skal du bli rasist, da? Det er jo ikke gjort i fei. Det finnes vel ikke noe kveldskurs for folk som vil bli rasister.
– Jeg har sjekket, og du har rett.. ingen kurs. Jeg må satse på selvstudier. Dessuten kjenner jeg en som kjenner en som er kompis av fetter’n til han som er gift med søster’n til Jens Stoltenberg.
– Du vil snakke med Stoltenberg.. få tips?
– Ifølge Pia Maria Roll er jo Stoltenberg rasist, og det er nok derfor han er sjef for hele NATO…

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

En venn av meg er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet, og i går kveld var han på partimøte i byen der han bor og overhørte denne samtalen mellom to partifeller – damer i høstlig årsklasse:
– Jeg tenker atte jeg skulle ønske at jeg var Martine Aurdal, jeg.
– Ååå, ja.. hun som skriver i Dagbladet?
– Ja, hun er så pen og ung og skriver så innsiktsfullt om høyreekstremistisk terror, muslimhat, islamofobi og sånne fæle ting på en måte.

– Helt enig. Jeg leste det hun skrev i går, og jeg tenker atte det er så fært med alle disse islamofobikerne, det blir visst flere og flere av dem her i landet. Selv er jeg redd for edderkopper, hater dem på en måte, tråkker på dem straks jeg ser en av dem, men disse muslimene gjør da ikke en hatt fortred
– Du mener katt?
– Ehh.. jajo , selvsagt…katt.. ja, men altså.. jeg tenker atte islam er fredens religion. Det har president Barack Obama sagt, til og med president Bush sa det.
– Nettopp. Men hva tenker du om han som skjøt og drepte tre mennesker på en trikk i Utrecht?
– Jeg tenker atte han nok var veldig ute av seg og fryktelig lei seg. Helt sikkert noe i oppveksten. Jeg tenker atte han ble mobbet på skolen, og ingen tok tak i det på en måte. Kanskje sviktet hjemmet, også… kanskje han ikke hadde eget rom der han kunne sitte i ro og konsentrere seg om leksene sine, slik han helt sikkert ville … og jeg tenker atte ingen varslet barnevernet. Også tenker jeg atte den skytingen egentlig ikke var skyting, men et hjerteskjærende rop om hjelp.
– Enig, men det var vel noe… jeg tenker atte han har et rulleblad… var det ikke noe med voldtekt, vold, tyveri, innbrudd og stoffmisbruk på en måte.
– Nja, jeg tenker atte avisene skriver mye rart, men dette må uansett ses i kontekst, tenker jeg. Barnevernet har sviktet, skolen har sviktet, kanskje foreldrene, også… og fotballtreneren, hva vet jeg…
– Ja, kontekst, ja,..det er klart. Glemte det.
– Uansett, jeg tenker atte Martine Aurdal er innmari klok. Jeg tenker atte hun setter skapet på plass, lissom…spesielt når hun skriver om dette med islamofobi og påpeker at 39 prosent av nordmenn mener atte muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur.
– Helt enig.. jeg tenker atte hun er så bra. Godt atte vi har noen som kan gjøre så gode samfunnsanalyser på en måte og formulere seg så bra..

– Jeg tenker atte hun er en av de klokeste politiske kommentatorene vi har, hun og Marie Simonsen.
– Ja, de to er skikkelig bra, og de har sikkert mange muslimske venner, kanskje et par dusin hver.
– Det kan du regne med. Jeg tenker atte de kanskje har flere, kanskje hundre. Jeg tenker atte det er derfor de kan skrive så klokt om islam, muslimer og integrering og sånn, lissom. Hvor mange har du, forresten?
– Har hva?
– Muslimske venner?
– Ehhh.. ingen akkurat nå, men jeg jobber med saken, på en måte. Det bor en muslimsk dame i blokka der jeg bor, rett over gangen for meg, faktisk. Jeg har lenge tenkt å ringe på, men det har ikke passet så godt på en måte, det har vært så mye, men jeg tenker atte nå blir det jo varmere i været, og kanskje vi treffes på borettslagets sommerfest, som vi arrangerer hvert år i juni. Da pleier det bli ganske livat på en måte, og jeg tenker atte da kommer hun helt sikkert, for jeg tenker at muslimer er gla’ i en fest. Du da?
– Hva da?
– Muslimske venner?
– Ehhh… nei, jeg har ingen muslimer i nabolaget, men jeg snakker av og til med en ung muslimsk jente som jobber i frukt- og grønnsaksavdelingen på Meny… ja, du vet den butikken ikke langt fra meg, vet du. Jeg husker ikke navnet hennes akkurat nå på en måte, men jeg tenker atte jeg skal spørre henne om det, hvis hun jobber der ennå…

Jeg går tid om annen i kirken. Jeg var der sist søndag. Lenge siden sist. Jeg var litt sent ute, men kirken stenger ikke dørene 11.00. Jeg plukket opp salmebok, dagens program og fant en plass.
Hver gang jeg er i kirken, tenker jeg: Hvorfor er jeg her? Det er jo dønn kjedelig, og det aller meste er repetisjon fra søndagen før og søndagen før der og søndagen før der igjen. Liturgi og atter liturgi.
Menighetspresten er ålreit. Han har meget tykk mage. Iført sin prestekappe med taubånd over magen, ligner han nesten på en prikk broder Tuck i Disney-klassikeren Robin Hood.

Når han taler gjør han det med behagelig stemme, slik at jeg nesten sovner på den harde, lutherskapostoliske trebenken. Prekenen handler om krig og konflikter og hvor meningsløst det alltid er.
Jeg er ikke enig, noen ganger er ikke krig og konflikt til å unngå, bare spør de som kjempet mot IS. Spør de gjenlevende av motstandfolkene fra okkupasjonen i Norge, som ikke syntes noe særlig om å ha nazipakk her i landet.
Presten er koselig og tykk og god. Han står på prekestolen og snakker med sin vanlige blide stemme. Han påpeker at  ondskap finnes i verden, det er ufred mellom mennesker, men han sier vi må gå i dialog, vise forståelse. Vi må være venner, og vi må komme hverandre i møte. Så vil alt bli bra.
Han babler og babler, og jeg lurer på om hvor han har vært de siste tjue årene… ikke vært utenfor kirken her? Ikke lest aviser?
La oss kalle ham Jon, for det er det han heter. Vanskelig å ikke like Jon, og denne søndagen er det umulig for meg å mislike noe som helst ved Jon… fordi jeg er litt fyllesjuk, og stemmen hans er så beroligende at jeg ikke trenger reparere med en sixpack øl når jeg kommer hjem. Det er jeg glad for. Så får det heller være at det han preker om for det meste er rør og lirumlarum, uten jording. Han sier mye, men likevel ingenting. Ingen her får no’ særlig å tenke på. Ingen blir støtt, eller krenket.
Jeg kikker opp i kirketaket og spør meg selv påny: Hvorfor er jeg her?
Det har nok å gjøre med at jeg en gang var et barn og trodde fullt og fast på Jesus og faren hans. Jeg ba aftenbønn hver kveld, en standardvariant og en selvdiktet.. meget filantropisk, nesten altruistisk. Jeg ba Gud ta godt vare på alle jeg kjente, og jeg ramset opp alle navnene.. nærmeste familie, tanter og onkler, fettere og kusiner, mormor og bikkja hennes og bestekameraten min. Jeg inkluderte aldri meg selv i bønnen… syntes det var litt upassende. Altså: Den henger igjen, barnetroen. Forunderlig underlig.
Ikke til å unngå at jeg føler meg litt som en hykler der jeg sitter og har sluttet å høre på det Jon sier. Jeg bruker ham som terapi, stemmen hans. Jeg slapper av og sovner nesten.
Kirker er gode varmestuer for sjeler som min, og denne kirken er helt perfekt. I våkne øyeblikk kan man la seg henføre av den helt spesielle arkitekturen her, og man kommer kanhende i tanker om de to arkitektene som tegnet denne bygningen – sannelig ingen kjøtthuer.
Galt å snakke om dagens høydepunkt. Rettere å benevne det lyspunkt:
En liten gutt blir døpt. Han skal hete Mikkel. Han er søt som bare det og holder helt kjeft, også når Jon prest holder ham på armen og viser ham frem til menigheten. Mikkel er bra.
Jeg er skrubbsulten, har ikke spist frokost. Derfor går jeg til nattverd, stiller meg i kø og får ikke brutt brød, men en oblat dyppet i alkoholfri rødvin. Den lille pappskiven ække mye å bli feit av. Det burde jeg ha skjønt.
Etter gudstjenesten gjør jeg no’ jeg sjelden gjør, drikker kirkekaffe og spiser kaker. Jeg spiser mange gode og søte kaker og erkjenner at jeg er litt av en snyltegjest, ettersom jeg i farten glemte å ta med penger til kollekt. Men jeg er sulten, og Gud tilgir nok mitt kakebegjær. Tror det.
Nåvel, jeg drikker opp kaffen og spiser kaker til jeg skjemmes. Jeg stiger ut av kirken og treffer Jon prest på utsiden. Han røyker og drikker kaffe i gråværet. Vi slår av en prat, og han røyker sin sigarett til den er utbrent. Han tenner straks en ny.
Han er god som gull, og jeg får meg ikke til å klage på hans slappe preken og den norske kirkes uendelige dvaskhet. Jeg vil ikke ødelegge stemningen med å si at nå får dere jaggu skjerpe dere og komme ut av denne snillogblidogtolerantheledagen-perioden.
Jeg sier ikke at jeg gjerne skulle hatt en prest som var litt streng, som kommer bort til meg og spør: Hva gjør du her? Tror du på Gud? Hææ?
Nei, best å late som ingenting. Jeg har lenge tenkt at jeg bør melde meg ut av Den norske kirke, men jeg får meg ikke til det, jeg gjør ikke det. Jon er jo så inni granskauen hyggelig, også er det denne barnetroen…

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

I unge år ble jeg invitert av en kompis på en Unge Høyre-tilstelning. Ja, det var det de kalte det, men egentlig var det bare en heidundrende fyllefest. Mange av festdeltagerne ble så dritings at det nesten ikke gikk an.
Men det er klart… 20 stive GTer gjør noe med ens allmennstilstand. Mange følte etterhvert et ganske sterkt ubehag og måtte ta en pause i drikkingen, andre måtte i en fart oppsøke toalettet, eller fontenen ute i hagen, og kaste opp gryteretten de hadde spist to timer tidligere.
Ettersom jeg ikke orket andres oppkast på klærne mine, gadd jeg ikke delta på flere Unge Høyre-fyllefester, selv om jentene hadde søte heipådeigpupper under blå gensere med snøkrystall på.
Denne helgen var det tilstelning i Høyre. Landsmøte. Stedet var Thon Hotel Gardermoen. Etablissementet er storslått og har selvsagt en rikholdig bar. Den heter Bar Bassit.
Kunnskaps- og inkluderingsminister Jan Tore Sanner var selvsagt tilstede ved landsmøtet, og i løpet av helgen ble han dårlig.
Dagbladet siterte ministeren:
“Jeg blir fysisk dårlig. Jeg måtte ta pauser.”

Dagbladet skriver videre at Sanner ble “fysisk kvalm”. Fort gjort å tro at Sanner hadde hengt for mye i Bar Bassit, men i følge Dagbladet var det nettstedet faktisk.no som forpurret Sanners landsmøtemodus og gjorde ham kvalm.
Slik gikk det til:
Faktisk.no gjorde Dagbladet oppmerksom på leserkommentarer i nettavisen Resett, tilknyttet terrorhandlingen i Christchurch, New Zealand, der 50 mennesker ble drept av Brenton Tarrant fra Australia.
Dagbladet tok kontakt med statsråd Sanner og ba om kommentar til kommentarer. Sanner leste, ble kvalm, måtte ta en pause, leste litt, ble kvalmere, tok en pause, leste, pause…
Etter å ha kommet til hektene, kommenterte han. Han fortalte at han ble kvalm.
Disse leserkommentarene er ikke spesielt godt formulert, ideelt sett burde de vært redigert litt. Men hovedbudskapet later til å være omtrent slik:
Vestlige lands myndigheter har i ganske stor stil  – uten å spørre egne innbyggere – importert islam og muslimer, og da må man regne med reaksjoner.
Kan godt tenkes at dette er riktig. Aksjon avleder jo tidvis reaksjon.
En kommentar er slik: “Forby islam og heng samtlige terrorister og alle deres kollaboratører. Utrydd onde, eneste løsning.”
Denne kommentaren er ikke helt optimal, og det er sjelden smart å forby ting man ikke liker, og i Norge dømmer vi ingen til døden.
Trolig er kommentarene Dagbladet refererer til, ikke skrevet av professorer i statsvitenskap, eller sammenlignende politikk som gis anledning til å skrive kronikker i Aftenposten og Morgenbladet.
Det dreier seg nok om ganske vanlige nordmenn som er frustrert over Norges overgang fra nasjonalt statsbyggingsprosjekt til realisering av ideen om et multikulturelt samfunn. Endringsprosessen har gått fort, og den er merkbar.
Sånn sett ikke overraskende at noen hist og her i vårt lange, kalde land setter seg ved et tastatur og river av seg noen mer eller mindre velvalgte bokstaver og ord.
Men det er litt overraskende at en 53 år gammel mann blir kvalm og kanskje må på toalettet og spy… og etterpå ytrer at politiet bør se litt på det han nettopp har lest.
Det kan ikke utelukkes at Jan Tore Sanner er litt følsom og småpikelig tander, slik som Unge Høyre- jentene i gamle dager – med perlehalsbånd, Kaci Kullmann-spenne i håret og blå angoragenser hvorpå snøkrystall…

Er du homo, pedo og helt gira på tanken om å putte tissen inn i små korgutters rumper, trenger du ikke oppsøke yrkesveileder… bare å la seg immatrikulere ved Pontificia Università Gregoriana i Roma, eller et av de mange andre pavelige universiteter rundt omkring i verden. Når alle eksamener er unnagjort, er det bare å søke prestestillinger.
Er du heldig, får du fast jobb, men det er underordnet… hovedsaken er at du gis adgang til en svært mektig og verdensomspennende organisasjon der rævpuling av førpubertale korgutter later til å være regelen mer en unntaket – og dessuten en snart 1000 år gammel tradisjon.
Ganske nylig ble kardinal George Pell (77) – erkebiskop av Sydney og tidligere en av pave Frans’ mest betrodde rådgivere – idømt seks års fengsel for overgrep mot og voldtekt av to korgutter i 1996. Guttene var 12 og 13 år. Åsted:  Sakristiet i St. Patrick’s Cathredal, Melbourne.

Jeg liker ikke å skrive dette, det er ekkelt, det er grisete, det er utenfor og bortenfor alt. De som ikke orker lese videre, kan i stedet gå seg en tur i vårkvelden. Men slik er realitetene i den katolske kirken:
En prest, en voksen mann ser seg ut en purung korgutt. Han planlegger, velger tid og sted, venter på en anledning. Han vet at han i kraft av alder og stilling har gode odds.
Anledningen byr seg – i sakristiet. Han er overkåt og har en blodsprengt pikk under sin kappe. Den vil han anrette i den unge guttens endetarm. På et vis vanskelig å forstå hvordan han får det til, men gutten er ung og hjelpeløs. Presten skrider til verket og presser pikken inn i gutten. Mye friksjon, men presten er bestemt. Han presser på og unngår å møte blikket til hellige jomfru Maria, som henger gullinnrammet på veggen. Han presser seg inn. Trekker seg ut, så inn igjen. Han øker hastigheten, og han er sanseløs av lyst og begjær. Hva som skjer i den unge guttens hode er ikke godt å si, men det er ikke hyggelig å tenke på det.
Presten øker takten og merker at nå er det like før. Han gjør et hardt støt, det siste… han spruter inn den unge gutten, som trolig aldri blir den samme igjen.
Noen dager senere går kanskje presten til skrifte. Skriftefar er trolig ikke helt ukjent med det presten forteller, kanskje har han selv litt erfaring med korgutters endetarmsåpninger. Men de er jo katolikker, for faen.. og tilgivelse går unna som hakka møkk der i går’n.
Skriftefar har taushetsplikt, men han synes han må være litt streng og ber sin kollega slutte med korguttsex. Han pålegger presten avsigelse av Ave Maria tre ganger daglig i tre dager og kanskje noen dagers faste… hvis det passer med ferieavviklingen.
Presten er tilgitt sine synder, han har fått absolusjon. Han er renset og kan fortsette med sine daglige sysler. Han tenker at om noen dager er det korøvelse, og han merker allerede at det kiler litt i kjeppen.
En av de to guttene kardinal George Pell forgrep seg mot i 1996, er død nå. Han ble borte i overdose.
George Pell er ikke spesiell. Han er generell. Av en studie publisert i fjor høst – bestilt at tyske, katolske biskoper – fremgår at 1670 katolske prester i Tyskland i perioden 1946 – 2014 gjennomførte en eller annen form for seksuelt overgrep mot 3677 personer – hovedsakelig unge gutter.
Undersøkelsen gjelder bare Tyskland. Den katolske kirke er svær og omseggripende. I Norge finnes 36 katolske menigheter fordelt på tre bispedømmer. Gud vet hva som foregår der, i sakristiene – etter korøvelsene.
Nobiscum Deus.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Min venn, eller… det er litt i overkant… han er ikke egentlig ikke en venn, men han ringer av og til. Han gjorde det nettopp. Ettersom jeg er en dannet og høflig mann, løftet jeg telefonen. Han heter Ramzi og er en veldig rettroende muslim.
– Hei Ramzi.
– Ikke tro på det du leser!
– Ehh.. hva skal jeg ikke tro på? Jeg leser en krim av Jim Thompson
– Sikkert greit. Fortsett med det, men hvis du leser en ny undersøkelse om at 98 prosent av norske statsborgere ikke vil ha noe problem med å ha jøder som naboer, og 95 prosent ikke stiller seg negative til å ha jøder i egen familie, må du vite at forskningsinstituttet som har gjort undersøkelsen, er amerikansk.. og alle vet at USA er hora til Israel.

– Ehhh… nei, jeg har ikke lest den undersøkelsen, men det høres rimelig ut. Mitt inntrykk er at nordmenn ikke har noe imot jøder, og jeg skulle gjerne hatt jøder som naboer. Da kunne jeg blitt kjent med dem, og kanskje de hadde invitert meg inn på kveldsmat.
– Hæææ.. vet du ikke at jøder dreper små barn, tapper blod i svære spann og bruker det i brødbakst. Usyrnet brød.
– Nei, nå må du…
– … og de drikker melk av grisepurker, rett fra pattene. Det er noe alle vet. Det er godt dokumentert… 26-27 kirkebygg i Tyskland har bilder og steinfigurer som viser jøder med spisse hatter drikke melk rett fra svære grisepurker.
– Nei, nå får du gi deg… dessuten er ikke jøder særlig glad i griser. Der er jo dere muslimer og jøder helt på linje.
– Du er så uopplyst, så naiv. Jøder er som en kreftsvulst i ræva, som blir større og større. Til slutt blir man helt forstoppet, bæsjen samler seg, bygger seg opp, tilslutt er trykket så høyt at magen sprekker og bæsjen tyter ut – så dør man..

– Ramzi… nå må du holde opp!
– Du burde lese deg opp litt, begynn med Sions vises protokoller. Det er den mest leste boken i arabiske land, nest etter Koranen. Den selger som hakka møkk, finnes i alle gode araberes bokhyller og i biblioteket i Alexandria.
– Men Sions vises protokoller ble da vitterlig avslørt som falsum for snart 100 år siden.
Når Ramzi blir veldig irritert og ikke riktig vet hva han skal si, slår han over til arabisk. Det gjorde han og avga en lang remse ubegripelige lyder som føltes piggtrådaktig i øregangene mine.
– Så så, ro deg ned… jeg…
– Jeg ringer deg senene. Skal bare snakke litt med kona, hun tror hun skal ut av huset og handle mat alene… hahahahahahaha…
– Ok, bare ring.
Straks han hadde lagt på, gjorde jeg litt research. Fra sikker kilde fikk jeg opplyst at mellom 1300 og 1500 jøder bor i Norge, hvorav omlag 1000 er tilsluttet de to mosaiske trossamfunnene her i landet.
Innbyggertallet i Norge per 1. januar 2019 var 5 328 212 personer. Enkel prosentregning: Jødene utgjør 0,026 prosent av den norske befolkningen.
Ramzi ringte ti minutter senere. Jeg hørte kvinnegråt i bakgrunnen.
– Hvor var vi, spurte Ramzi.
– Vi snakket om jøder… eller rettere, du.
– Ja, nettopp. Det finnes cirka en halv million jøder i Norge, og de lager ganske mye krøll. Jeg vet med sikkerhet at det var en jøde som sto til rors da fregatten Helge Ingstad gikk på grunn i fjor høst.
– Hæææ…
– Jepp, jødene vil jo destabilisere det norske forsvaret og hele Norge, tilslutt overta landet og hele Europa, slik at de senere sakte, sikkert og nådeløst kan gå løs på resten av verden, sprenge alle moskeene, drepe alle muslimer og ta over hele verdensøkonomien.
– Du Ramzi.. antallet jøder i Norge er cirka 1400, det er 0,026 prosent av befolkningen. Sjansen for å påtreffe en jøde er nesten like usannsynlig som å vinne i lotto. Til sammenligning er det omlag 250 000 muslimer her til lands, som tilsvarer drøyt 4,5 prosent av befolkningen.
Ramzi begynte å snakke arabisk på veeeldig høyt volum, og jeg måtte trekke telefonen 30 centimeter fra øret. Etterhvert roet han seg litt og snakket norsk:
– Hvor naiv går det an på bli?!? Du vet vel hvem som for ikke lenge siden var sjef i Statistisk sentralbyrå. Det var Christine Meyer. Du vet vel at Meyer opprinnelig er et jødisk navn. Må du ha alt inn med teskje?
– Men hun er da ikke jøde.
– Dere nordmenn er så naive, skjønner ingenting. Hvorfor tror du Forsvaret ikke vil si noe om hvem som sto til rors på Helge Ingstad?? Alle vet at en amerikansk offiser var tilstede på brua og fikk opplæring. Alle vet at Satan bor i Washington, og alle amerikanere er skitne hunder og horer.
– Begge deler på én gang?
– Hold kjeft.. amerikaneren tok sikte på tankskipet Sola TS. 4,3 milliarder kroner gikk til bunns.
– Nei, vet du… at nå må…
– Amerika står jo i ledetog med Satan, og den offiseren er helt sikkert jøde som samarbeider med sterke interesser i USA, som vil ta kontroll over hele Norge….
– Ramzi, du er muslim og hater jøder mer enn noe annet på jordoverflaten. Har du tenkt på at dette jødehatet kanskje er til hinder for din virkelighetsorientering?
– Jødehat er mange hundre år gammelt og utbredt over hele verden. Tror du så mange mennesker gjennom så mange år har tatt feil? Hææ??
Jeg var fristet til å så si nei, bare for å få fred og avslutte samtalen, men jeg mannet meg opp:
– Ja.
Det eksploderte i den andre enden av den trådløse tråden. Jeg måtte holde telefonen en halvmeter fra øret. Likevel hørte jeg tydelig en masse harde, spisse og sinte arabiske konsonanter i en ikke så lekker fonetisk røre.
Jeg ventet til det ble stille.
– Ramzi.. ehh.. er du der?.
Stillhet. Han hadde lagt på. Takk, Gud…

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Sist helg fikk jeg middagsinvitasjon. Det skjer sjelden, det går flere år mellom hver gang. Kunne ikke si nei. Ville ikke det, heller.  La oss kalle henne Marie, ettersom det er en del av navnet hennes. Jeg satte meg i bilen og kjørte fire-fem mil sørover til den lille kystbyen der hun bor. Hun ble glad for en bukett hvite roser og skjenket gin/tonic i store glass. Hun var gla’ for å se meg. Gjensidig.
– Skal bare lage en saus, så er maten klar, sa hun.
Maten var god. En lengestekt kylling, mør og fin. Båtpoteter og løk og andre gode saker. Sausen var førsteklasses, tyktflytende og meget fet. Maries hjemmebryggede øl i glassene.
Ettersom jeg nesten ikke hadde spist den dagen, spiste jeg mye. Marie spiste også godt og snakket slik hun pleier, med halve setninger. Det liker jeg godt.
Is til dessert, med masse eggelikør. Jeg forsynte meg to ganger.
– Godt?
– Prima, sa jeg.
Etterpå ville Marie spille scrabble. Jeg var litt skeptisk, mange år siden jeg hadde spilt, og jeg husket godt hvor sur jeg ble de få gangene jeg tapte. Jeg har aldri næret prestisje hva brettspill gjelder, men scrabble er annerledes. Jeg kjente litt prestasjonangst da Marie hentet spillet og foldet brettet ut på bordet.
Hun tok ledelsen, og jeg tenkte at jeg måtte skjerpe meg, men det var ikke så lett. Hva gjør man med ordet HÆRFØR?

– Ingenting som heter det, Marie.
– Hvorfor ikke… det kan bety at soldater er klare til strid og i stand til å danne en slagkraftig hær.
– Aldri hørt om det. Tror ikke det står i ordlista.
– Men er det ikke fint, da.. tenk litt på det, sa hun og skjenket mer børst i glassene våre. Hun smilte og skrudde sjarmen på full styrke og satte opp håret sitt, slik at hun ble enda penere.
– Ok, sa jeg og sa at ordet ikke var så verst, og at det kanskje kunne gå under kategorien nyord.
– Takk, sa Marie og håvet inn poeng.
Jeg holdt en mer nøktern spillestil, det kastet ikke av seg mange poeng.
– Hææch.. det er ingenting som heter REVSNÅLA. Skjerp deg, Marie!
– Ei rar revetispe som liker å gjøre ting på sin egen måte og ikke gidder høre på revemannen sin i alt og ett…
Hun smilte slik bare Marie kan, hun dultet borti meg. Jeg drakk en stor slurk GT.
– Det blir 14 poeng, opplyste hun, og jeg merket at jeg begynte å bli grinete.
Jeg forsøkte å ta henne igjen, men forspranget var for drøyt.

Hun vant så det suste, og jeg forsøkte å ta det med godt humør. Lyktes ikke så godt med det. Klokken var blitt mye og jeg sa:
– Jeg gidder faen ikke ligge med deg. Jeg overnatter på sofaen.
Marie lo, mye høyere og mye lenger enn jeg har hørt henne før.
– Hva faen er det du ler av ‘a?? HÆÆÆ???

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Den 71 årige damen som i Bergen tingrett ble dømt for å ha titulert Sumaya Jirde Ali en kakerlakk, bommer så det suser. Kakerlakker er meget hardføre, små jævler, som antas å overleve en eventuell atomkrig, sammen med Keith Richards.

Sumaya Jirde Ali er ikke så veldig tøff. Hun er samfunnsdebattant, utgir dikt, skriver i Morgenbladet og er svært sint på alle som synes islam er no’ sabla dritt og endatil mener at muslimer ikke er så veldig interessert i å integrere seg nevneverdig.
Når de som mener sånne ting, sier det, eller skriver det, blir Ali veldig nedfor, simpelthen deprimert og må legge seg litt nedpå. Hun sa det selv, omtrent på denne tiden i fjor – etter å meddelt offentligheten “fuck Listhaug” og “fuck politet”:
“Jeg har vært sengeliggende og dypt deprimert de siste dagene. Har lite energi og må ta medisin og hvile.”

Dette har gjort sterkt inntrykk på mange, deriblant Rune Berglund Steen, han med det tøffe skjegget i Antirasistisk Senter. Han vitnet i saken mot den innledningsvis nevnte 71 år gamle damen, som endte med 24 dagers betinget fengsel og bot pålydende 10 000 kroner.
Steen er litt som Fantomet… en røff hardhaus som sier til hvem det skal være at de må passe seg litt, ellers kan det tenkes at han anmelder til politiet, og man blir dratt for retten og dømt nord og ned og til betinget fengsel og en saftig mulkt.
Steen er Alis skjold og verge.
Det er også riksadvokat Tor-Aksel Busch, som har uttalt at Ali og likesinnede skal ha særskilt vern mot ytringer som kan tolkes krenkende. Formodentlig tenker han som riksantikvaren når hun får øye på en gebrekkelig bygning fra 1825, eller de som her til lands forvalter flora og fauna og vil frede truede og sårbare arter, slik som purpurkarse, hoggorm og hakkespett.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Alt i alt betyr dette at det skal mindre til å krenke en for allmennheten kjent muslim enn vanlige muslimer, eller ikkemuslimer på gater og streder.
Hun er en offentlig kjent samfunnsdebattant og en viktig talsperson for en minoritetsgruppe i Norge. Med sin ytring bidrar tiltalte til å bygge opp en hatkultur mot både Sumaya Ali selv og hennes etniske gruppe, står det skrevet i dommen mot den 71 år gamle damen.
Med tøffe voktere som Steen og Busch, er det best å passe seg. Jeg tør ihvertfall ikke skrive no’ særlig om Ali.. jeg kunne dristet meg til å kalle henne shariafurie, hadithhurpe og kanskje rappenskralle, men det tør jeg simpelthen ikke. Jeg våger ei heller kalle henne dumming og begrunne det med hennes tro på en hyperprimitiv ørken- og beduinreligion som foreskriver dødsstraff for avhopp, blasfemi og homoseksualitet, og som anbefaler foreldre å skjære i stykker kjønnsorganene til sine døtre, påføre dem hijab i god tid før de får hår på tissen og gifte dem bort til fettere i grissgrendte strøk av Pakistan etter de har fått hår på tissen.

Nei, jeg tør ikke.. for jeg regner med at Steen følger med og øyeblikkelig sladrer til riksadvokaten, og da må jeg kanskje i tingretten, og det vil jeg helst ikke.
Kanskje han allerede er i gang med å lese denne teksten, klør issen til blods og lurer på hva rappenskralle betyr, og om det rammes av straffelovens paragraf 185…