Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Her om dagen var jeg så grinete at jeg nesten glemte glasset med brennevin jeg hadde stående på skrivebordet mitt. Jeg trenger sinnemestringkurs, tenkte jeg.
Jeg tastet frem GULE SIDER og fant Instituttet for skånsom og helhetlig behandling av skikkelig sinna menn som må ha hjelp før det utarter til ødeleggelse av løsøre på egen og andres eiendom og ihvertfall før soleklare brudd på straffelovens paragrafer 228, 229, 231, 232 og 233.

Faen i helvete, tenkte jeg. Går det ikke an å finne enklere navn på et foretak, noe man husker og kan notere ned på en gul lapp i en fart. Forkortelsen var heller ikke brukervennlig: IFSOHBASSMSMHHFDUTØALPEOAEOIFSBPSP228229231232233.
Helvetes rasshøl, resonnerte jeg og veivet med armene slik at en halvfull flaske calvados fikk seg en kilevink og ramlet i gulvet, heldigvis med kork på og uten å knuse.
Men dette instituttet hadde fin hjemmeside og de reklamerte for ulike typer sinnemestringskurs over ulike tidsrom, avhengig av aggresjonsnivå og noe annet inneholdende mange fremmedord jeg ikke forsto meget av, men jeg ble litt mindre ublid.
Jeg ringte det oppførte nummeret. Etter noen minutter med ringesignal og dårlig musikk:
God dag, du er kommet til Instituttet for skånsom og helhetlig behandling av skikkelig sinna menn som må ha hjelp før det utarter til ødeleggelse av løsøre på egen og andres eiendom og ihvertfall før soleklare brudd på straffelovens paragrafer 228, 229, 231, 232 og 233. Vi gjør oppmerksom på at samtalen vil bli spilt av i opplæringsøyemed.
Hvis henvendelsen gjelder anliggender knyttet til offentlig sektor – tast 1, etterfulgt av firkanttast.
Hvis henvendelsen gjelder saker og ting relatert til privat sektor – tast 2, etterfulgt av firkanttast..
Hvis din henvendelse gjelder begge ovennevnte sektorer – tast 3, etterfulgt av firkanttast.
Jeg tastet 3.
Hvis du blir inni gamperævva irritert av å få meldinger med masse gule tomler, smilefjes og andre åndssvake tilløp til tegnspråk i et slikt omfang at det ser ut som om noen har pissa i ei snøfonn ved påsketider – tast 1.
Hvis du går i butikken og bare skal ha en sixpack øl og du kommer i kassa rett etter en tanketom førstegangsmor – og forhåpentlig sistegangsmor – uten antenner, men med svær barnevogn hvori drittunge  og handlevogn fylt til relingen med varer som tilsammen koster innpå tre tusenlapper – tast 2.
Hvis du får på besøk av en ganske søt dame som vil drikke seg full og overnatte, men som viser seg å ha lagt seg til en helt ny og ganske aparte stil, nemlig den svært irriterende luremusstilen – tast 3.
Hvis du er plaget av inkassotrusler fra Kredinor initiert av Vegfinans hvis sjef du har lyst til å kverke – tast 4.
Hvis du er plaget av inkassotrusler fra Hells Angels – betal omgående og ikke tast 5.
Hvis du har onanert og irriterer deg over at du sølte på silkeslipset fra Drake’s som du kjøpte i London i forfjor – tast 6.
Hvis du synes livet dypest sett er en jammerdal og ergrer deg inn granskauen over avgiftsnivået på øl, børst og sigaretter – tast 7.
Hvis du våknet oppi naboens epletre klokken 04.00 natt til sist søndag og er irritert over at du ikke husker hvorledes det gikk til – tast 8.
Hvis du var på fest hos noen for drøyt fjorten dager siden og du ble svært provosert og irritert av å måtte tåle så inderlig vel at flere av festdeltagerne ved flere anledninger ut over kvelden hadde mer brennevin i glasset enn deg selv – tast 9.
Hvis du blir jævlig grinete av å møte middelaldrende menn i lysløypa som er så barnslige at de går på ski med wattsterke hodelykter med rødt baklys hvori kanskje også bremselys – tast 10.
Hvis du blir svært irritert, endog klin kokos, av uspesifiserte saker og ting som skjer rett som det er, inkludert søndager og alle andre helligdager, såvel bevegelige som ubevegelige – tast 11.
Valgt tast bekreftes med firkanttast.
Jeg tastet 11, etterfulgt av firkanttast.
Du er nå cirka nummer 853 i køen. Hvis du vil bli ringt tilbake, tast inn nummeret du vil at vi skal ringe tilbake til, etterfulgt av firkanttast. Hvis du vil at vi skal ringe tilbake til nummeret du ringer fra – tast 5, etterfulgt av firkanttast.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Reklame |

Verdens Gang har for vane å knytte til seg stilsikre og raffe skribenter. I går var det Sophie Elise Isachsens tur.
For ti år siden ble hun gravid. Hun var 14 år. Hvem var statsminister? Det var teologiutdannede Kjell Magne Bondevik. Han holder livmoren hellig og var motstander av abort. Det hadde nok Sophie Elise lest et sted og nektet å bære frem et lite, sakesløst barn til slik en gold og hustrig jammerdal. Abort.

Kan godt tenkes at hun hadde sett annerledes på det om hun var blitt gravid to år senere, for da var Jens Stoltenberg statsminister og Karita Bekkemellom Orhem barne- og familieminister, men da ble ikke Sophie Elise gravid. Synd.
Nå er det Erna Solberg som styrer, og i det øyeblikket Kjell Ingolf Ropstad ble utnevnt til barne- og familieminister, senket et beksvart mørke seg over landet, og alle kvinner med fulle eggledere og månedlig blødning ble redde.
Ropstad er nådeløs abortmotstander. Hva mer er: Han har gjort det tindrende klart at han ikke akter å ta homotoget til sommer’n.
Sophie Elise kan addere to og to. Hun er jo ikke dum! I tillegg har hun fantasi, som hun bruker til å forestille seg at hun gjør det som gjør at man noen uker senere får tykkere mage.  Hun fabulerer videre og tenker på hva som kan skje… hva om ungen om 15-16 år å viser seg å være av det slaget som foretrekker sitt eget kjønn når det er tale om kjønn… eksempelvis en gutt, som skal vokse opp i et samfunn der alle er overhåndtagende fiendtlig innstilt til homofile og ler seg skakke av Pride-festivalen. Nei, den sjansen tar hun ikke, ikke faen… selv om hun innerst inne godt kan tenke seg en lett tilgjengelig stylist.
Om hun skulle være uheldig å bli befruktet, er hun ikke optimistisk med tanke på sjansen for å få abort. Ikke til å undres over at Sophie Elise er livredd for å bli gravid – sålenge  Kjell Ingolf Ropstad sitter i regjering.
Sophie Elise og alle andre kvinner frykter mannlige kjønnsorganer – især de veldig stive – som om det var flass, cellulitter og brukne negler. Bare brøkdelen av tanken på det hvite klissklasset som tidvis kommer ut sånne tøysetisser – som min gamle grandtante Tutta pleide kalle denslags – skremmer vett og forstand av de fleste kvinner nåtildags.
Dette avleder endringer i kvinners sosiale liv: Kvinner slutter å gå på by’n, musikkfestivaler, Elixia,  julebord, loppemarkeder, fotballkamper, foreldremøter, SFO-møter, jobbseminarer, sjakkturneringer, sopp- og bærturer. De vil avstå fra fotturer i fjellet, jogging i skauen og familiesammenkomster i landlig strøk hvortil senpubertale fettere med lav impulskontroll er invitert.
De vil bare gå i symøter og delta i arrangementer i regi av homoseksuelle menn og lesber som helt uten leppestift liker å føre skurtresker både sent og tidlig .
Dette er selvsagt dårlige nyheter for unge menn, det sier seg selv. De er henvist til å henslepe sine dager med apatisk og søvndyssende onani i lutter ensomhet.
Men det er lys i tunnelen, som noen sier når de håper at fremtidsprognosene er litt bedre enn langt under middels.
Det er nemlig stortingsvalg i 2021, og da kan det tenkes Solberg-regjeringen går av og Ropstad attpå.
Kanskje får Norge en ny regjering med Jonas Gahr Støre som statsminister og Anette Trettebergstuen som Barne- og familieminister. Kanskje Støre fra glemselen henter inn karen som var først i båten 22. juli, tidligere AUF-leder Eskil Pedersen, som har fast plass i homotoget med avgang Karl Johan i juni hvert år.
Da blir det andre og meget bedre boller og en mykere himmel over landet. Sophie Elise vil da ikke være mye mer 26 år. Fin alder, det. Ingen unnskyldning lenger…

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Hadde ikke påregnet å taste ett eneste ord til om Sigrid Bonde Tusvik. Jeg tok feil. Mens nyutnevnte statsråd Kjell Ingolf Ropstad – alle kvinnefronters nye hatfigur – i går sto på slottsplassen sammen med sine kolleger og fikk flere blomster enn han kunne bære, sto Tusvik sammen med et drøyt snes andre kvinner i samme røde kostymer som damene i The Handmaid’s Tale bruker.
Hadde ikke hørt om Handmaid’s Tale. Måtte guugle:
Amerikansk dramaserie der alt går til helvete. Damene blir gjort til sexslaver og babyprodusenter av noen slemme kommandører som tjener et aristokrati av noen skikkelig fæle mannsgriser som bare vil pule.  En saftig fantasy, basert på en bok av 79 år gamle Margaret Atwood, viden kjent kvinneforfatter og durkdreven feminist.

Damer liker å kle seg ut, Tusvik også. Hun ble intervjuet av NRK, og man må kunne si at hun ser mørkt på fremtiden, representert ved den nye regjeringen, deriblant især ovennevnte  Ropstad, som blant mange kvinner hist og her er utnevnt til Norges aller mørkeste mørkemann siden teologiprofessor Ole Hallesby.
Tusvik mener at Ropstad er meget drøy og at de røde kappene er helt på sin plass og at uvirkeligheten i The Handmaid’s Tale er blitt grim virkelighet denne januardagen i Oslo,  2019.

På 70-tallet gikk kvinner i tog og ropte Nei til tvangspuling. Nå er det ikke tale om puling, men fødsler; på en pappbit holdt i gråværet av en kvinne: Nei til tvangsføding.
Noen ropte Vårt liv, vår kropp – fortsatt selvbestemt abort, selv om ingen har foreslått noe annet. Men det minner meg om damen jeg var sammen med mange år i fjern fortid. Hun pleide si:.
“Kroppen min er din , men sjelen… den tilhører partiet.”
Hun mente Arbeiderpartiet. Jeg syntes det var en grei ordning.

Sigrid Bonde Tusvik er grinete fordi ingen kvinner fikk tildelt den nyetablerte Humorprisen sist fredag. Da hun skjønte at ingen ville sette pris på hverken henne, eller andre kvinner i salen, dro hun hjem og skrev en kronikk som ble trykket dagen etter i Dagbladet. Der fremgår at hun er feminist og er drittlei av å skrive kronikker om kvinnekamp og at “det aldri tar slutt.”

Slik mange kvinner har for vane, gjør hun mangt og meget til kvinnekamp – i dette tilfelle humor. Men se på tegningen nedenfor, en blyantkopi av fotografi eksponert ved inngangspartiet til Granavolden Gjæstgiveri, etter 14 dagers røffe regjeringsforhandlinger. På veldig bærekraftig trapp, fra venstre:

Statsminister og partileder Erna Solberg,  justisminister og partileder Siv Jensen, kulturminister og partileder Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad, ennå ikke partileder, men nyutnevnt barne- og familieminister.
Tre kvinner og en mann. Kvinneandel pålydende 75 prosent.
Men det er verre. Ropstad er nesten ikke synlig på bildet. Man må nært innpå for å se ham, der han står til høyre. Mormoren min ville blitt bekymret og forordnet flesk og duppe to ganger daglig i en måned og rømmegrøt til frokost, lunsj og kvelds hver skapte dag i samme tidsrom.  Han blir nesten borte blant damene, henimot usynlig.
Ja, her er tale om masse. Masse benevnes som kjent kilogram, og kiloene er ganske ulikt fordelt blant disse fire, hvilket gir enda skjevere kjønnsbalanse. La meg forklare:
Trine Skei Grande utgjør cirka to kvinner hva masse angår, likeledes Solberg. Jensen er Jensen og Ropstad er som han er og utgjør én personmasse.
Dette betyr fem av seks, eller: 83.33 prosents kvinneandel.
Det meget vel ansette maktfordelingsprinsippet er ingenlunde ivaretatt. Livet ække lett, men noen ganger er det så enkelt at det kan beskrives matematisk.
Noen menn som klager? Ikke som jeg har registrert.
Regnestykket ovenfor er for Sigrid Bonde Tusvik, slik at hun gis anledning til å forstå at høy kroppsmasse forholder seg til politisk makt, som god humor til humorpriser – eller no’ sånt. Ække sikker.
Avslutningsvis helt ærlig og oppriktig: Sigrid Bonde Tusvik er ikke den morsomste kvinnen i Norge, men hun er morsom, og  jeg tror hun vinner Humorprisen til neste år, eller året etter. Jeg vedder en sixpack pils på det..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noen kvinner er plaget av menn som sender dem bilder av sitt eget kjønnsorgan. Dette er menn de ikke kjenner. Kanskje bare kontakt via Tinder, og kjønnsorganene er ofte veldig stive. Mange av disse damene synes det er helt forferdelig, og jeg har hørt at noen til og med har laget et TV-program om dette fenomenet, som må betraktes som et stort samfunnsproblem.
Disse kvinnene er krenket. Klart de er det. Noen av dem mener også at noen bør gjøre noe med denne nedrige praksisen, og da mener de nok morske myndighetspersoner, slik som stortingspolitikere og kommunestyrerepresentanter…kanskje til og med kongen, i det minste dronning Sonja, for hun kan også være streng.
Heldigvis har aldri noen kvinne sendt tilsvarende bilde til meg, av et kanskje vidåpent kjønnsorgan vått og uryddig som kjeften til en engelsk setter som nettopp har løpt flere engelske mil i kupert fjellterreng i håp om snappe opp ei flaksende, nyskutt rype. Det er jeg glad for.
Men jeg har en annen historie. En tid tilbake var jeg på en kunstutstilling i en by jeg ikke bor i. Jeg var der sammen en dame jeg ikke var kjæreste med, men hadde vært kjæreste med en gang i tiden.
Vi gikk omkring og så på bilder av gamle mestere, både norske og utenlandske. Jeg tror nok jeg var mer interessert enn henne. Oppriktig talt var jeg som hypnotisert. Jeg stoppet opp ved et bilde, et selvportrett av en veldig kjent maler, som ikke var kjent for å behandle skytevåpen helt etter bruksanvisningen. Men gudbedre for en maler.
Jeg ble stående å se. Jeg bøyde meg helt inntil, tok av meg brillene og studerte penselstrøkene. Halvt profil. Urolig bakgrunn, flekkfragmentert blått. Grønt. Brun frakk. Øynene så rett på meg. Fortynnet blikk.
Jeg bøyde meg nærmere, så langt innpå som strenge gallerivakter tillater. I høyre øyes høyre øyekrok et ørlite rødt strøk, en antydning. Samme rødt i begge venstre øyes kroker. Arbeidsuhell? Et innfall? Hadde han i farten grepet gal pensel, som han brukte på et annet maleri, med mye rødt i.. og ikke giddet male over?
Jeg trakk meg litt tilbake. Da forsvant det røde, kunne bare ane det.. fordi jeg virkelig ante det, eller fordi jeg visste om det? Ikke godt å si, men jeg tenkte:
Tenk å kunne male sånn. Så tenkte jeg at det kanskje er best å ikke være i stand til male sånn.
Slik tenkte jeg. Jeg er langt fra noen tenker, og de tankene jeg gjør meg, er enkle. Det var nok derfor jeg sto foran det maleriet, foran den mannen i olje og tenkte at livet er jaggu en rar og ganske ensom dings.
Jeg sto nok slik en liten stund, kanskje et minutt, kanskje mer, eller mindre. Jeg kjente en hånd på skulderen. Jeg snudde meg. Det var henne. Hun hadde ikke rød leppestift på, slik hun pleide. Hun sa:
– Jeg må på toalettet, står du her inne så lenge?
Hun gikk avsted i sin lindegrønne poplinsjakke innsnørt i livet. Jeg så ikke etter henne. Jeg så på mannen i olje, helt til en helt annen mann dukket opp ved siden meg og begynte å ta bilder av mannen i olje med sin mobiltelefon. Da gikk jeg.
Jeg gikk omkring i rommet og så på andre bilder. Mye dekorativt, men mange mye mer enn bare det. Man trenger litt av hvert, man gjør det, tenkte jeg og gikk av veien for en kineser med pikelig gange og stort kamera på kulemagen sin.
Jeg sto akkurat i begrep om å begripe meg på et bilde av en gammel flamlender da det pep diskré i skjortelommen min. En MMS. Merkelig. Ingen sender bilder til meg.
Jeg åpnet meldingen. Bildet foldet seg ut. Det var henne. Uten poplinsjakke. Uten noe, bare seg selv… fra midt på lårene og helt opp. Veldig figurativt. På et toalett, i et kunstgalleri.
Jeg ble ganske paff, men jeg lo. Kunne ikke la være. Jeg kjente henne igjen, fra den gangen for mange år siden. Vakkert og litt rart.
Jeg smilte og la telefonen tilbake. Jeg gikk videre og så på malerier, mange av dem innrammet av veldig tykke gullrammer.
Jeg tok opp mobilen igjen, tastet frem bildet påny. Avkledd. Avskrellet. Jeg så nærmere på det. Myke linjer i hardt lys. Stofflige skygger. Jeg zoomet. Blå øyne var ikke blå. Noe annet.

Jeg la mobilen tilbake, gikk noen skritt og tenkte… ja, det gjorde jeg sikkert, men jeg husker ikke hva. En benk. Jeg satte meg ned. Skinntrukket rondell. Et stort bilde på veggen foran meg. Ekspresjonisme. Jeg husker ikke så godt fargene, ikke konturene, lyset og ikke skyggene… hvis der var noen skygger.
Jeg ble sittende slik. Til hun kom gående over parketten mot meg. Åpen, lindegrønn poplinsjakke. Rød leppestift. Hun smilte.

Ingen kvinner fikk pris i anledning den nyetablerte Humorprisen fredag kveld i Oslo. 31 nominerte. Kan knapt uttrykkes klarere: Kvinner er ikke så morsomme at det gjør no’, ihvertfall ikke i 2018.
Det finnes absolutte unntak, meget markante… men det kan ikke utelukkes at juryen kan ha påpekt en liten kjønnsforskjell av generell art, helt i tråd med mine egne erfaringer:
Da jeg gikk i 4. klasse på barneskolen, satt jeg foran en mørkhåret pike med langt, mørkt hår ikke uofte regulert i to fletter. Hun var en nokså uskjønn pike, og bedre ble det kanskje ikke med årene. La oss kalle henne Unni, for det var det  hun het.
Jeg var kanskje ikke en heidundrende morsom gutt, men jeg var ikke av de dølleste heller, og jeg likte å tulle litt og sånn, også med jentene.
En dag vi satt og tegnet i kasserommet, snudde jeg meg rundt og tullet litt med Unni. Ikke ondsinnet, ikkeno’ mobbing, bare gøy. Håndflaten min lå et øyeblikk på pulten foran henne. Hun grep det øyeblikket. Uten varsel hugg hun til med en nyspisset, gul Faber Castell-blyant… inn i bløtvevet mellom roten av pekefingeren og tommelen.
Blyanten brøt huden lett som bare det og gled inn. Det blødde og jeg ble ganske paff. Men jeg gjorde ingenting. Man er da gutt, og jeg sa ikke noe til læreren. Unni sa heller ikke noe til noen. Jeg tror blodet stanset henne.
Jeg husker Unnis øyne i gjerningsøyeblikket: Mørkt, humørløst, tomt, stusslig. Jeg snakket aldri til henne igjen.
Unni var kanskje ekstrem, men barneskolejenter er ikke morsomme, de var ihvertfall ikke det på 70-tallet.
Jenter blir voksne og mange av dem holder stilen og er ikke morsomme. Noen jenter blir bare aldri ordentlig kule. Synd, men sant.
For omlag ti år siden var jeg sammen med en dame som hverken er spesielt morsom, eller umorsom, men hun hadde en fin latter.
En dag var jeg på stranden med hennes mor og hennes datter. Altså: Bestemor, hennes datter og hennes datter igjen. Sistnevnte var cirka sju år.
Ganske kjedelig dag på stranden, bortsett fra lille Ingeborg. La oss kalle henne det, ettersom hun ikke heter det.
Jeg lå på stranden og kjedet meg og fikk ereksjon, ikke av solstrålene eller nærværet av moren til hun jeg var kjæreste med, men av kjæresten min, som lå ganske tett inntil meg og var lekker i den milde sommerluften.
Samtidig merket jeg at jeg måtte tisse. Dette hvisket jeg inn i kjæresteøret og redegjorde også for tilstanden forøvrig. Hun svarte:
– Ta deg et bad, det løser begge problemer.
Ingeborg kjedet seg litt, også. Jeg tenkte at jeg kunne kombinere munterhet med promblemløsning. Alle gutter og menn vet hvor vanskelig det er å tisse med ereksjon – om man da ikke står på hendene.
Jeg ivaretok den hygieniske siden av mitt foretagende og gikk noen meter bortenfor. Gikk opp på hendene mot et tre. God støtte og jeg hadde en hånd fri. Etter noen sekunder begynte det å renne såvidt… jeg greide å slappe av, da rant det. Samtidig myknet det som var hardt.
Ettersom shortsen var stor og jeg hadde strammet den godt i livet, ivaretok jeg også flestemannsanerkjent henstilling om bluferdighet i offentlighet.
Men jeg hadde ikke regnet med kvinnelig aversjon mot menn som prøver å øke beholdningen av munterhet en kjedelig søndag.  Kjæresten min snudde seg vekk og bladde i en bok. Hennes mor påførte seg selv dype rumperynker rundt munnen og sa noe som dumme wannabevestkantfruer sier når de ikke finner på noe bedre.
Ingeborg lo så hun ramlet overende i sanden. Hun hadde ikke vokst fra promp-, bæsj- og tisshumor. Men Ingeborg blir jo voksen en gang, tenkte jeg og hun er det kanskje allerede. Jenter blir fort voksne.

Men tilbake til fredagens humorprisutdeling. Komiker Sigrid Bonde Tusvik satt i salen og ble surere og surere; hun syntes ikke det var det minste morsomt at morsomme menn hele tiden gikk opp på podiet og mottok moropriser.
Hun ble så grinete at hun bare gikk. Hun gikk hjem og sladret – til Dagbladet. Det kom på trykk i går under tittelen Herreprisen 2018. Ganske humørløst, ikke ulikt Unni i 4. klasse…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har alltid barbert meg rundt pikken. Jeg er såkalt tofarget (jada, rødtoppgener). Håret der nede er kastanjerødt. Ganske fint, og det holder løden bedre enn det jeg har på hodet – som for det meste er grått.
Ikke desto mindre: Jeg har alltid vært misfornøyd med det røde håret der forneden. Komplekser? Absoutt! La meg forklare:
I helt unge år var jeg på Roskilde-festivalen og ble kjent med en pike fra Hvidovre. Hun var på min alder, og jeg skjønte ikke så mye av det hun sa. Men kroppsspråket hennes var tydeligere enn diksjonen.
Etter Gasolin’ og ei kasse Carlsberg, entret vi teltet hennes. Regnet trommet på teltduken.
Vi kledde av oss, og straks begynte hun å le. Hun pekte på midten av meg og ropte en dansk versjon av mobbestevet om rødt hår og lite pigment:
RØDT HÅÅH AU DE’ RAINE… RØDT HÅÅH AU DE’ RAINE!!!
Jeg heiste benklærne og hektet på beltet i en fart og løp avsted, ut av teltet. Jeg ramlet i søla og gråt. Heldigvis regnet det, ingen merket det (crying in the rain, vet dere). Jeg gikk inn en blytung depresjon.
Siden har jeg nesten ikke vist meg naken. At jeg er far til to døtre, er nærmest for et mirakel å anse.
Men nå er det andre tider.  Jeg pælmer høvel’n.
Det er JANUHAIRY. En hel haug kvinner overalt deler bilder av seg selv og viser frem hvor mye hår de har i armhuler og på legger og sånn. Og jeg er ganske sikker på at de lar håret gro der nede også, til det ser ut som en frittvoksende mispelhekk i august.
Jeg synes disse kvinnene er så modige og tøffe, cirka like tøffe som Gunnar Sønsteby, Gregers Gram, Edvard Tallaksen og resten av motstandsgutta under krigen.

Tusen takk, jenter. Nå skal jeg la det røde håret gro som bare faen, jeg skal til og med blotte meg litt i parken like ved der jeg bor og vise frem at jeg også er modig.
Det bør være ganske risikofritt, trolig ingen politianmeldelse… det er jo så  kaldt i været nå at det knapt kan kalles blotting i vanlig forstand…

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Hva er alt dette maset om drap? Enkelte blir aldri fornøyd. Jeg sikter til slike som Hege Storhaug, Lars Akerhaug og Helge Lurås, som er sånne fæle anarkofabelfantastrasistnasjonalsosialister – det har jeg ihvertfall hørt en gang, husker ikke nøyaktig når og hvor… men jeg har hørt det.
Storhaug driver noe som heter Human Rights Service, og det er visstnok en servicestasjon for alle som er skikkelig sinna på muslimer.
Lurås og Akerhaug jobber i den ultraoutrertytterligående allerytterstehøyreekstreme nettpublikasjonen Resett og vil ikke at det skal komme så mange muslimer til Norge. De vil beholde norske verdier, hegne om dem.
Men jeg må le… de har visst glemt at drap er en norsk verdi. I riktig gamle dager drepte vi hverandre som bare det, og på 1600-tallet våget ingen seg inn i Øvre Telemark, for de visste at de gærne telebøndene der ikke tok en halvskilling for med slirekniv å skjære huet av tilfeldig forbirekende tullebukker med åpen dagsorden. Ikke ulikt muslimer nåtildags.
Poenget er at våre nye landsmenn er i ferd med å blåse liv i en god, gammel norsk tradisjon. Antallet drap her til lands har sunket de siste 30 årene. Etnisk norske er blitt slappe, sløve og tiltaksløse. Null aggresjon.
Men vi nordmenn er jo opptatt av å spise kirsebær med de store, som de sier de som ikke kan si det annerledes. Slik har det vært siden Bjørnstjerne Bjørnson drev nasjonsbygging og Fridtjof Nansen gikk på ski over Grønland og senere overlot Fram til Roald Amundsen, slik at han kunne komme seg til Sydpolen før kaptein Scott og påføre britene et sjokk de sliter med den dag i dag.
Historie forplikter. Vi må skjerpe oss, vi må hevde oss – også på drapsfronten. Griseflaks at våre nye landsmenn er av  annen støpning og kan an lede an i bærekraftig utvikling
A- og B-gjengen har gjort sitt, og gjør sitt. Mange muslimer er godt i gang. Noen tomme trusler og halvhjertede voldshandlinger, men de viser initiativ og gode tendenser. Noen slag hist, noen skudd her…
I går fikk Norge besøk av en muslim fra den russiske republikken Basjkortostan. Resolutt kar. Han gikk rake veien inn i en Kiwi-butikk i Møllergata i Oslo og hugg med begge hender en kniv i ryggen på en ung, norsk dame som pantet flasker. Hun ble straks etter lagt i respirator. I avhør skal gjerningsmannen ha sagt at han er terrorist og hadde til hensikt å drepe kvinnen og flere attpå.
Man må også betrakte drap i et større perspektiv, nemlig samfunnsøkonomisk. Døden er en stabil arbeidsgiver. Drap skaper økt sysselsetting, hvilket er helt i tråd med vår nye regjerings ambisjoner.  Man skal ikke kimse av vekst i offentlig sektor, mange yrkesgrupper vil nyte godt av høyere drapstall – politi, ambulansesjåfører, leger, psykiatere, akuttsykepleiere, portører, prester, advokater, tolker, dommere, rettsbetjenter fengselsbetjenter…
I privat sektor vil rengjøringsfirmaer og små og litt større begravelsesbyråer få et oppsving, hertil leverandører av likskjorter med og uten lommer, liksminke, kister i alle prisklasser, stilige bårebiler, blomsterkranser, minigravere, gravlykter og annet stæsj.
Etter alt å dømme ser politiet svært positivt på denne utviklingen, især KRIPOS. Vi snakker spenning, action, kurs og konferanser både hist og her, jobbsikring, masse overtid og heftige julebord med mye øl og børst og nachspiel med lettferdige kontordamer nesten uten klær.

Jeg kjenner en tidligere drapsetterforsker i KRIPOS. Han har alltid vært frustrert over de lave drapstallene her til lands. Jeg husker hvor oppglødd og lys til sinns han ble da noen drepte tre mennesker på Orderud gård pinsen 1999 og da beboerne på “Dødens gård”, Søndre Land, sju år senere begynte å kverke hverandre.
Ikke lenge siden jeg snakket med ham. Han vil helst være anonym. Han er pensjonist nå og er lei seg for det. For som han sa:
“Du store stumpe gjenstand, jeg skulle så gjerne vært 30 år yngre… det er nå det skjer.”

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Min venn Ralf har vært lærer lenger enn han kan huske. Han underviser i videregående, og av til ringer han til meg for å snakke om løst og løst. Det gjorde han i går kveld. Ettersom jeg er klimafornekter – især når minusgradene er mange – satt jeg hjemme foran peisen og leste litt i Død på kreditt. Jeg løftet telefonen.

– Hei, Ralf. Lenge siden. Bra med deg og din hustru Øydis?
– Greit nok, men jeg har noe på hjertet.
– Vanskelig å tro, ditt hjerte er hardt og kaldt.
– Slutt med tøyset ditt. Har du hørt om hvordan Oslo kommune driver religionsundervisning i barnehagene sine ?
– Ikke helt oppdatert, men jeg lytter…
– En barnehage på Oslos østkant tildekker hvite, etnisk norske småjenter med hijab og lar dem resitere vers i Koranen og be til Allah. Barnehagen kaller det “magisk samlingstund”, og ledende figurer i Oslo kommune synes dette er helt storartet og har kanskje i tankene tildragelsen i Atlasfjellene før jul.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

– Hahahha… ups…unnskyld at jeg ler.
– Forståelig.
– Det er formodentlig ansatt noen muslimske damer i den barnehagen?
– Sikkert, men det kan utvikle seg. Varianter kan oppstå.
– Ååå??? Kan det bli verre?
– Nei, bedre. Hør her. Islam er jo for det meste bare surr og rør,  dritt og møkk, drap og terror overalt. At røyking dreper, vet vi. Men islam dreper mye mer. Ingenting dreper mer i vår tid, bortsett kanskje fra livet selv… men ingen tør si det
– I know, men om du kommer til poenget, Ralf. Jeg har en flaske calvados jeg må ta meg av og…
– … ser du det ikke? Oslo kommune har ikke betenkeligheter med å introdusere verdens farligste religion, eller ideologi.. eller hva nå enn det er, for to-tre år gamle norske barn med blondt hår og blå glugger.
– Jaaaa???

– Hvis en hardkokt nazist får jobb i en barnehage i Oslo, er det fritt frem. Han, eller hun kan spjåke ut små gutter i Hitlerjugend-uniformer og undervise dem i raselære og antisemittisme.. og de kan få opplæring i hvordan lade og skyte med Schmeisser. De får trolig lage Lego-modeller av gasskamre, lære seg Hitler-hilsen og noen gode, gamle uttrykk, som for eksempel Juden raus og Arbeit macht frei.
– Ja, jo… historieundervisning på sett og vis. Kan funke.

– Eller en kommunist som får jobb i en barnehage og kler ungene ut som rødegardister og lar dem forstå at Gud er dau som ei sild, og at terror og massedrap løser alle samfunnsproblemer… og selvsagt litt høytlesning fra det storartede verket Maos lille røde og noen sannhetens ord fra Stalin.
– Ække så dum du, Ralf.
– I forhold til islam er jo kommunisme og nazisme nesten å regne som artige kuriositeter på historiens søppelhaug… nesten bare bare gøy og spas. Til og med prins Harry i unge  år syntes det var morsomt å iføre seg naziklær,  og hvis barna får litt boller og brus og godteri på kjøpet, burde alle være fornøyde… også Oslo kommune.
– Hva med Ku Klux Klan, de dreper jo nesten ingen, faffall ikke her til lands.

– Nettopp… og kidsa liker jo å lage bål i mørket, og de synes sikkert det bare er moro om bålet er formet som et kors.
– Ja, og unger digger jo å kle seg ut med rare, spisse hatter, masker og sånn.
– Nettopp. Norske barnehager trenger mer mangfold og multikultur, og det er helt i tråd med den alminnelige smak i Oslo kommune. Det har ihvertfall Karin Steenstrup sagt, og hun burde vite ha hun snakker om, hun er kommunikasjonsrådgiver ved Byrådsavsdelingen for oppvekst og kunnskap. Man ansetter ikke kjøtthuer i sånne stillinger. Formidling av andre religioner og kulturer er en av barnehagenes oppgaver, sier hun.
– Seksuelle kulturer, også?
– I høyeste grad. Barnehager hist og her arrangerer jo prideparader hvert år i forkant av den store Pride-festivalen i Oslo. To-treåringer går i tog, vifter med regnbueflagg og hyller det homofile driver med hjemme hos seg selv og på noen fester..

– Utvidet multikulturalisme?
– Nettopp. Det er jo sånn vi vil ha det.
– Klart det, og det skulle tatt seg ut om to-treåringer er uvitende om homofil praksis.
– Ja, fy faen…

VGs politiske kommentator Frithjof Jacobsen røyk på ei dame fra Arbeiderpartiet, Jette Christensen. Det kan jeg godt forstå, men altså: Han har holdt denne relasjonen hemmelig litt for lenge. Rykter oppsto, og til slutt måtte Verdens Gangs redaksjonsledelse skru på noen skruer.

Kan ikke ha en politisk kommentator som regelmessig har tung og kanskje forpliktende sex med en stortingsrepresentant; kommentarene kan lett komme til å bære preg av det.
VGs ansvarlige redaktør tenkte nok som så at hvis Christensen skulle komme til å iverksette nådeløs sexnekt, kunne Jacobsen lett la seg friste til å skrive i overkant pent om Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre og hans drøm om å bli statsminister så fort som faen.
VGs vurdering er grei, avisen vil nødig skyve sine lesere bak lyset, de vil ha noenlunde uavhengige kommentatorer der i går’n. Klart det. Men for all del: Lykke til, Jette og Joffen!
Lite ante jeg at nyheten om Jacobsen/Christensen skulle utarte og ramme meg personlig. Sent i går kveld ringte en mann til meg. Han presenterte seg ikke no’ særlig, men sa han tid om annen leser tekster på bloggen min.
– Hyggelig, sa jeg.
– Men burde du ikke vurdere å legge ned, eller styre unna samfunnsdebatt og politikk og sånn?
– Hvorfor det?
– Du husker ikke nyttårsaften 1988 så godt, gjør du vel? Vel, jeg var på samme fest.
– Ååå… javel, jeg er ikke sikker på om…
– Nei, men straks fyrverkeriet startet ved midnatt, så du ditt snitt og tok med deg en av de kvinnelige festdeltagerne inn på et ledig rom, med dobbeltseng.
– Ehhhh…
– Du vet nok hvem jeg snakker om, og du vet vel at hun på den tiden var ganske sentral i Kristelig Folkepartis lokallag her i by’n?
– Eehhh…
– Ganske konservativ.  Kristen, også… og jeg synes jeg ser hennes avtrykk i tekstene dine.
– Nei, nå må..
– Hold kjeft! Senere meldte den tøyta seg ut av KrF og inn i Høyre, ble kulturkonservativ abortmotstander og fast kirkegjenger – også på julaften og 1. påskedag. Fy faen.
– Javel, men jeg kjenner ikke til…
– … så konvertere hun til jødedommen og tok frilansoppdrag for Mossad her til lands. Trakk i tråder og ledet en og annen fuktig jobb i grupperinger som øker i omfang her i landet. Trenger jeg si mer… hæææ?
– Nei, vet du hva!
– Hold kjeft, tror du jeg er dum. Hvor ofte har dere sex?
– Hæææ??? Ærlig talt, jeg husker ikke dama…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

– Ikke skap deg!
– Alvorlig talt. Hva heter du?
– Det skal du bare drite i, din kødd.
– Greit, men angjeldende dame. Hva heter hun?
– Hun har skiftet navn, etter at vi ble skilt… i 1989.