VG har en sak som løftet øyebrynene mine innpå fire millimeter. Den handler om Karoline, som var gravid med trillinger. Hun er avbildet med en liten baby over brystet og ser veldig tilfreds ut. Babyen kunne hatt to søsken, men Karoline tok et valg. Etter 12 ukers graviditet fikk hun fjernet to av fostrene.
Ti VG sier hun: “Det valget fortjener jeg å ta.”
Saken ligger bak tjukk betalingsmur. Ettersom jeg ikke har småpenger i lommen, er det helt umulig for meg å ta rede på hvorfor Karoline har gjort seg fortjent til å abortere to fostre.
Man er henvist til gjetninger:
Har hun vært veldig snill i mange år og hjulpet sine gamle foreldrene med alt mulig rart … plenklipping, maling av utebod, handling av matvarer, kjøring hist og her, hjulpet mor på kjøkkenet julaften flere år på rad og aldri sagt nei når foreldrene har bedt om en håndsrekning … og så ville hun tenke litt på seg selv for en gangs skyld? Fordi hun fortjener det.
Eller har hun forsaket masse i bestrebelser for å oppnå en mastergrad i et eller annet fag og synes hun fortjener en slags påskjønnelse? Kanskje har hun ikke så mye utdannelse, men har vært veldig flink i jobben sin, fått lønnspålegg og løfte om snarlig opprykk?
Det Karoline har gjort, kalles fosterreduksjon. Ingen presis term. Man reduserer ikke et foster, man fjerner et foster, eller to – slik Karoline gjorde. Det gjøres ved Kvinneklinikken på St. Olavs hospital i Trondheim. En kanyle gjennom den svangre kvinnens bukvegg, inn i fosterets hjerte. Kaliumklorid.
Jeg prøver å tenke ut flere årsaker til at Karoline følte seg fortjent til å fjerne to fostre, men jeg kommer ikke på no’.
Ulaseggjørlig å stagge fantasien … kan det tenkes Karoline er en pragmatisk dame? Ligger noe veldig praktisk og materielt bak?
Kanskje kjøpte hun en Fiat 500 rett før hun ble gravid og ble veldig glad i den bilen. Ja, denne bilmodellen leveres i mange fine farger, er fjong og fin og ganske feminin, men den er liten, veldig liten … og passer ikke så godt til tre unger og alt stæsjet som følger med…
