Min psykolog Benedikt hadde en stille dag på jobben i dag. Derfor ringte han meg. Vi snakket om løst og noe enda løsere… og litt til. Han avsluttet samtalen slik:
– Hva… igjen?? Du får komme innom… hva… nei, ikke til uken. La oss si i firetiden. Jeg skal fyre i peisen.
Jeg trenger ingen psykolog. Jeg har mer brukt for en bensintank til min gamle Ford Falcon. Men saken er at jeg noen dager etter å ha reddet Benedikt fra en natt i fyllarresten, ble oppringt – av Benedikt. Han uttrykte stor takknemlighet for min inngripen ved elvebredden i byen der både han og jeg bor. Han hilste fra sin bedårende hustru Ingeborg, som var glad hun slapp hente sin mann på politistasjonen. Han ville gjerne gjøre gjengjeld, ville være min psykolog resten av sin yrkeskarriere – helt gratis.
Jeg ble selvsagt rørt, og det er ikke dannet å avslå et slikt raust tilbud. I årene som er passert har jeg vært hos Benedikt tid om annen. Som antydet sist gang i dag. Han har tre flotte døtre, jeg mistenker at han har adoptert meg uten å informere meg:
– Kjære gutten min.. hva kan jeg gjøre for deg, det er vel det vanlige, forsto jeg av samtalen fra i sted…
– Jeg er…
-… så så, ikke forstyrr, det er jeg som er psykolog her. Det er kvinner, ikke sant… du burde prøve mitt konsept. Jeg traff Ingeborg i 1967 og siden har jeg ikke sett på andre kvinner… ikke engang da jeg var på psykologseminar i Roma i 1971, eller var det i München… husker ikke, men det snakkes ennå i psykologkretser om det seminaret. Omtrent ni måneder senere var det flere kvinner som ble mødre til barn hvis fedre de ikke kunne beskrive så godt. Vel, hvor var jeg… jo Ingeborg og jeg, vi hadde…
-… griseflaks, Benedikt… du har…
– … ja jo, det kan du kanskje si, men la meg se… du har truffet en kvinne, som er klin kokos… og du lurer på hvordan du skal vikle deg ut av det. Jeg husker hun som knuste frontruta på bilen din med hammer, hun som samlet på sitt eget menstruasjonsblod, tappet det på miniatyrflasker og stilte dem ut på en hylle sentralt plassert i stua og hun som alltid ville ha bikkja si som tilskuer når dere hadde… vel, for ikke å snakke om hun som bare ville ha sex under forestillinger på teateret her i byen og sist hun du kalte tante frøken Sofie som…
– Benedikt!!!
– Ja, gutten min?
– Jeg traff en kvinne i går, hun ba meg hjem til seg. Jeg fikk kokekaffe, sjokolade og en god sofa å sitte i. Etterhvert kom en katt inn. La oss kalle ham Frank. Han markerte raggsokkene mine, og de ikke helt nye, ikke vasket på en stund, heller.. men han malte. Det luktet godt i huset, og hun har et smil som er så fint at det går nesten ikke an, og hun…
– … spradet omkring i kvinnelig naziuniform med stay ups under skjørtet og ingen truse og nihalet pisk i klypa mens hun brølte kommandoer på høytysk?
– Nei, kjole til knærne og strømpebukse og hun gikk omkring med spenstige steg og hun har pene legger…
– Splitte mine bramseil! Virker som om du har truffet en normal kvinne for en gangs skyld. Vel, det er hyggelig, et fremskritt, men sant å si er jeg skeptisk. Jeg kjenner deg. Du burde legges inn på et slags hjem, du er jo et kasus. Jeg har undersøkt litt, men det finnes ikke noe tilbud for sånne som deg. Jeg vurderer å ta det opp i foreningen.
– Jamen, jeg tror jeg er kommet hjem.
Benedikt lo så kraftig at han sølte ut og ned i fanget halvparten av brennevinet han hadde i glasset han unnet seg på slutten av hver arbeidsdag.
– Hvor har jeg hørt det der før? Torjus, du må ta rev i seilene. Du har truffet henne én gang. Hvor lenge var du hos henne?
– Innpå fire timer.
– Gudbedre … du må skjerpe deg, stramme deg opp.
– Jamen …
– … ikkeno’ jamen. Bruk huet nå. Fire timer er fire timer. Vil du ha et glass, singlemalt… den er prima. Kanskje den kan hjelpe deg til å finne igjen fornuften… skjønt jeg tviler.
– Du er en kyniker, Benedikt.
– Kanskje, men jeg vil deg ikke annet enn godt. Det vet du. Legger du en ny vedskie på peisen?
