Jeg er tidvis litt distré. Har lett for å glemme tid og sted når jeg har det gøy, eller kjører bil. Fort gjort å komme i egne tanker, og en bil går jo nesten av seg selv. Her om dagen må jeg ha vært veeeldig tankespredt; på vei til min lille plett i øvre og vestre Telemark kom jeg litt på avveie. Plutselig så jeg et skilt jeg ikke hadde sett før:

Å fy faen i svarteste helvete, tenkte jeg. Mobbekommunen. Jeg slapp gassen, bremset og kjørte inn til siden. Mørke og dystre grantrær overalt, ettermiddagssolen skinte kanskje andre steder i Drangedal, men ikke her. Stille. Knugende. Twin Peaks.
Jeg låste dørene for sikkerhets skyld, tente en sigarett og tenkte meg om. Hvis drangedøler mobber hverandre til randen av selvmord, hvordan kan de finne på å behandle en fremmed, en gjennomreisende? Attpåtil alene.
Jeg sto i begrep med å snu bilen og kjøre tilbake, men tok meg sammen… det kan da ikke være så ille. Dessuten trengte jeg bensin, og jeg hadde kjørt en stund uten å se en bensinstasjon. Jeg koblet inn 1. gir og ga gass.
Jeg tente en sigarett med den gamle og roet meg ned, helt til jeg skvatt da en rev plutselig dukket opp og rasket over veien bare noen meter foran bilen. Jeg bråbremset og mistet sigaretten på gulvet. Faen.
Jeg fant den ikke. Jeg måtte ut av bilen og bøye meg inn. Ingen sigarett. Luften var varm og tung av vannmolekyler. Hver minste bevegelse genererte svette. Våte armhuler. Sigaretten glødet på gulvet foran passasjersetet.
Jeg satte meg inn og kjørte forsiktig videre og spurte meg selv om mobbekultur blant mennesker kan bli så gjennomgripende at den brer om seg og smitter faunaen, slik at dyr også blir slemme og ekle og ikke går av veien for å skremme vett og sigaretter av fremmede bilister.
Et hus hist og et hus her. På et jorde sto en eldre mann og slo gress med stuttljå. Han sto på samme sted og feide ljåbladet gjentatte ganger over de samme kvadratcentimeterne. Har han fått slag, har hjernen hans hengt seg opp, kommer ikke videre? Plutselig stoppet han opp. Han ble stående, helt i ro. Hodet låst i én stilling. Kanskje så han noe jeg ikke så.

Noen meter bortenfor en solbrent Massey Ferguson-traktor, som trolig en gang hadde vært rød. Gress vokste opp rundt den, og jeg kunne ikke se nedre halvdel av bakhjulene. Hadde den gamle mannen satt seg fore å slå seg frem til sin gamle traktor, som han ikke har startet siden 1989?
Svingete veier. Jeg måtte konsentrere meg om kjøringen, men fikk ikke den gamle mannen og traktoren ut av hodet. En gammel bonde, formodentlig. En vinner, en som ble i bygda. Fordi han var en slik nådeløs mobber, som brukte sin enkle hjerne for alt den var verdt? Hvor mange selvmord medvirket han til i unge år, tenkte jeg. Kanskje to? Kanskje ingen. Kanskje var han selv et mobbeoffer, odelsgutt som bet jekslene sammen og ble. Kanskje.
Jeg hadde glemt å låse dørene etter reveepisoden. Jeg låste påny. Jeg overholdt fartsgrensen. I forbifarten så jeg noen unger hoppe på trampoline i en hage hvori oppkjørsel oppstilt en gammel Ford Sierra. Ingen voksne å se.
Jeg henfalt til tanker og unnlot å se i bakspeilene. Plutselig ble jeg vekket av en høy lyd, en svart BMW av eldre årgang suste forbi på høyt turtall. Jeg fikk ikke glimt av føreren. BMWen etterlot seg en blå dis.
Midt ute på et jorde sto et gammelt hvitt hus med stakitt omkring og ingenting annet. Forlatt? Jeg kan sverge på at gardinene i et vindu i annen etasje beveget seg, men jeg kan ha sett feil. Noen hadde ikke slått gresset på en stund.
En John Deere-traktor kom imot meg. Bakpå var montert en svær høysvans. Jeg tror føreren var en mann, men det kunne vært en kvinne med løsskjegg, men hvorfor skulle en traktorkjørende kvinne ha interesse av å fremstå som mann? Vel, dette er Drangedal, og i Drangedal kan alt skje. Det har jeg lest et sted.
Jeg måtte flire litt for meg selv. Jeg tenkte at what happens i Drangedal, stays in Drangedal, heri inkludert hva som skjer i skoletiden. Et navn er mobbegrunn tilstrekkelig. Galt fornavn, eller etternavn – eller begge. Jeg tenkte på meg selv. Du store skurtresker, ingen må få vite hva jeg heter. Men jeg skal bare til nærmeste bensinstasjon, dernest ta av nordover ved første mulighet. Dette bør gå bra, tenkte jeg.
Jeg lo av meg selv, det er jo ingen grunn til at jeg skal si hva jeg heter. I bakspeilet så jeg noe rødt, som veldig raskt ble større og større…fylte hele speilet. En Dodge pick up fra 80-tallet.
Jeg ga litt gass, økte farten til ti kilometer over lovlig. Dodgen tok igjen slakken i et brølende jafs og la seg bare tre meter bak meg, kanskje bare to. Hva faen. Sotede frontruter… og en monotont durende V8-motor…

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Fortsettes i morra.. hvis jeg tør..