Kronprinsesse Märtha og president Roosevelt er ute og råner omkring i presidentens roadster sent på kvelden, slik de ofte gjør. Presidenten er en råtass bak rattet og rister av seg Secret Service, svinger av og inn på en sidevei.
Märtha er nedfor. Hun er lei seg fordi hun nettopp har fått vite at regjeringen i London har besluttet å avlyse turneen hun er forespeilet: Reise omkring i USA og fortelle hvor fæl krigen er og at Norge og Europa trenger hjelp, slik at hun kan vende tilbake til Skaugum og gjenoppta sine sysler der … oppussing, innkjøp av nye møbler og gardiner, beskjæring av rosene langs vestveggen, ansettelse av tjenere og sjefgartner og mye annet forefallende.
Men Franklin D., som aldri mister hatten, selv om han råkjører med sin åpne Ford, har på forhånd tenkt en og annen tanke og trukket i noen tråder, etter erkjennelse om at den norske kronprinsessen er noe helt for seg selv; hun har vidåpnet sitt hjem for en hel haug traumatiserte krigsseilere i alle aldre, hun blir vekket henimot hver bidige natt av skrikende og skrålende sjømenn martret av fæle mareritt, hvoretter hun – breddfull av omsorg – stiger opp av sengen og i nattkjolen oppsøker de plagede sjelene og trøster dem så godt hun formår.
Spesielt godt øye har hun til Otto, en sjømann så ung at han nesten ikke har fått hår på tissen, og presidenten glemmer aldri den rullestolkjørende, norske sjømannen Alfred Isaksen, middagsinvitert av Märtha til Pook’s Hill:
Sjømannen var kveldens æresgjest og ble rullet inn til enden av bordet, innrammet av presidenten, viktige kongressmedlemmer, kronprins Olav og hustru Märtha.
Isaksen holdt en emosjonell tale om hvor fæl denne krigen var og avsluttet med å banke sin grove neve i bordet så porselen og krystallglass føk veggimellom.
Det blir stille i rommet, så stille at man kan høre en sommerfugl fise. Kronprins Olav holder pusten, til presidenten begynner å klappe. Så klapper alle.
Secret Service er på villspor denne kvelden og Roosevelt sitter bak rattet i sin yndlingsbil. Han skjønner at ved hans side sitter ikke bare en kronprinsesse… nei, han har med et unntaksmenneske å bestille, en vakker kvinne som ikke bare skjøtter sitt ansvar som trebarnsmor og hustru på forbilledlig vis; hun er endatil i ferd med å etablere seg som storpolitisk spiller.
Presidenten har ikke glemt at det var Märtha som lanserte ideen om Låne- og leieavtalen. Han skjønner at Märtha er et politisk talent så kolossalt at selv Winston Churchill fremstår middelmådig, og han har tenkt tanken om å bytte ut sin nærmeste medarbeider og rådgiver Harry Hopkins – med Märtha.
Secret Service er, som nevnt, satt helt ut av spill denne aftenen. De skjønner ikke hvor det er blitt av presidentens bil. Det gir Roosevelt sjansen til i fred og ro muntre opp kronprinsessen litt. Han tar frem et kart, hvorpå oppmerket kronprinsessens og kronprinsens turnérute i USA anno 1939.
– Why reinvent the wheel, sier president Roosevelt og Märtha blir så glad som bare det, bøyer seg til venstre og klemmer Roosevelt, som ser sitt snitt; han forsøker å fange Märthas munn med sin egen, og det kan godt tenkes at presidenten har pådratt seg ereksjon og gjerne vil stikke venstre hånd oppunder kronprinsessens kjole, med tanke på å peile fuktighetsnivået i hakket øverst mellom hennes lår.
Men faen, akkurat i det presidenten står i begrep med gjøre et grep, svinger Secret Service inn på scenen og ødelegger stemningen med bråkete V8-motorer og lyssterke frontlamper.
Dette femte avsnittet av Atlantic Crossing slutter med at kronprinsessen kommer hjem, låser seg inn på rommet sitt og siger sammen på gulvet. Hun ser i taket og alle TV-seere undres på hva hun tenker.
Er det slik fatt at presidenten ikke er interessert i hennes enestående krigsinnsats, men bare vil ha kroppen hennes? Hva om hun avviser videre tilnærmelser, vil han da forpurre hennes planlagte turné.. eller verre: Legge hindringer i veien for henne, slik at hun mister støtte i videre iherdig krigsinnsats mot de onde nazistene?
Et øyeblikk vurderer hun å melde seg til Little Norway i Canada med tanke på jagerflytimer, slik at hun – bak spakene i en Spitfire – kan kaste seg inn i knallharde luftkamper over Den engelske kanal, mot Messerschmitter og Focke-Wulfer.
Hun slår det øyeblikkelig fra seg, Olav og svigerfar vil aldri gå med på det, tenker Märtha, men hvor langt kan hun strekke seg i retning tilfredsstillelse av Roosevelts lumre lidderlighet?
Slipper hun unna med en håndjobb tid om annen, eller må det mer til… oralsex, penetrering i begge hull, lær og pisk, trekant med Missy?
Kanhende tenker hun at alle må ofre noe i krig, og hvis hun kan bruke kjønnsorganet sitt i det godes tjeneste og kanskje forkorte krigen … ja, da … og hun liker jo presidenten, hun gjør det … men Olav, han må ikke få vite noe, ikke barna heller…
Kan nesten ikke vente på neste episode. Blir spennende, ikke bare det … lærerikt, også. Atlantic Crossing er jo, såvidt jeg forstår, nesten helt dokumentarisk.
Takk til NRK, som tar sitt folkeopplysningsmandat på alvor. Serien har kostet 157 millioner kroner. Den er verdt hver krone.
