Telefonen klemtet. M. Denne gangen rakk jeg nesten ikke å trykke på displayet før hun:

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

-Du pappa, nå er begeret fullt!!!

Jeg unnlot å si at ølboksen min var helt tom og at jeg vurderte å hente en ny. Hun kom meg uansett i forkjøpet:

-Går det ikke an å snakke fortrolig med deg uten at hele verden får greie på det dagen etter! Jeg gir meg ende over. Jeg mister nesten mål og mæle. Du burde vært fratatt tastatur og kaffe og Gud vet hva ellers du misbruker … og hva har Finn Bjelke gjort deg? Ingenting, tenker jeg. Du trenger hjelp, kanskje sånn hjemmehjelp. Jeg skal sjekke litt om det.

Sant å si ble jeg litt bekymret og kanskje litt blek om nebbet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, i stedet sa hun:

-Jeg har fått mange sympatierklæringer og noen blomsterbuketter fra venninner som vil trøste meg.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg sa det første som falt meg inn:

-Det var pent av dem.

-Jesusmariagonzalesogmildemosesiørkenen, du er jammen no’ for deg selv, det er akkurat det du er … ikke no’  for andre.

-Er du ikke litt streng nå?

-Nei, jeg er en mild, ung kvinne … og det vet du.

-Det har du rett i, og vakker.

-Kutt ut, pappa. Ikke snakk deg bort. Jeg har kontaktet et byrå.

-Javel, trenger du hjelp til vasking der hjemme?

-Byrået heter «Byrået for unge kvinner som ikke er så veldig fornøyd med pappaen sin og gjerne skulle hatt en skikkelig og ordentlig pappa med orden på livet.»

-Tungt … litt ufikst.

-Forkortelsen er greiere … BFUKSIESVFMPSOGSHESOOPMOPL.

-Javel, men nå blir jeg litt lei meg.

-Jeg har sett på noen profiler og flere av dem virker lovende. Skikkelige menn i moden alder som vil ha en datter å ta vare på og støtte. Mange av dem har sønner, men savner altså en datter. De er kvalitetstestet og godkjent av DFGAOOSMSVBPTHUKSSEP.

-Hææææ??

-Direktoratet for godkjennelse av ordentlige og snille menn som vil bli pappa til hyggelige unge kvinner som savner en pappa.

Nå begynte jeg å bli redd. Jeg listet meg ut på kjøkkenet, dreide kjøleskapdøra, løftet ut en boks pils og åpnet den slik at det ikke hørtes noe særlig.

-Hva gjør du?

-Setter bare på litt kaffe.

-Jeg skal på audition i morgen. Det står mellom en lykkelig gift rørlegger bosatt på Tåsen, med to sønner og ingen datter, og en journalist med ingen sønner og tre slemme og fæle døtre med adferdsavvik. Hva tror du?

-Jeg kan ihvertfall ikke anbefale journalisten. Men kan vi ikke snakke om det?

-Hva er det å snakke om? Du er jo helt ubrukbar som pappa, pappa.

-Kanhende du har rett. Men hva skal jeg gjøre, da? Hver gang du er her blir jeg lysere til sinns … ikke  bare det, jeg blir klokere og og lærer noe nytt hver gang. Du er den klokeste jeg vet, du er svært intelligent og dine korte og poengterte historieforelesninger er absolutt av første klasse og vel så det.

-Likte du den om den islandske senmiddelalderens mentale verdensbilde?

-For eksempel, den var helt enestående … frapperende fremført.

-Hmmm … sier du det?

-Ja, og du snakket om å komme innom til uka. Tenkte å lage sånn mat som du liker aller best, og jeg tenkte å slenge sammen en karamellpudding. 70 grader i en time. Gylden og fin.

-Hvilken dag?

-Velg du.

-Hva med tirsdag?

-Tirsdag er bra.

-Da sier vi det ..

-Men du må kanskje jobbe litt videre?

-Ja, det må jeg visst. Ok … da ses vi da, pappa.

-Det gjør vi, kjære deg …                                

Et lite appendix til forrige innlegg – om Finn Bjelke. Det er innkommet noen reaksjoner. Stemningen er blandet, og det er bra. Det er også innkommet opplysninger av annen art. Jeg har addert til min lille kunnskapskonto denne lille historien:

En person i grissgrendt strøk i landet vårt ønsket å etablere en lokal popquiz. Personen mente det ville vært stas om selveste Finn Bjelke ville komme og opptre som såkalt quizmaster i anledning første quizdag.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Bjelke ville gjerne komme, men prisen var 10 000 kroner pluss omkostninger – 2013-kroner …  hvilket avleder spørsmålet:

Hvordan verdsetter man en stemme? Jeg kan ikke verdsette stemmene til mine døtre høyt nok, men jeg slipper å betale. Men om jeg skulle kjøpe en stemme? Da ville jeg kanskje valgt  Anne-Kat. Hærlands… .det er den første jeg kommer på, men om jeg måtte betale for en mannsstemme? Da tror jeg ville valgt stemmen til  Otto Jespersen, men da ville han sikkert bare ledd rått og bedt meg dra til helvete …  men aller helst ville jeg hatt stemmen til  Lasse Kolstad – men han er jo død.

Så hvor mye ville jeg betalt for Bjelkes? Ingenting. Jeg ville fakturert ham.         

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive det jeg gjør nå. Men saken er at jeg for noen uker siden kjøpte en liten DAB-radio, som jeg har på kjøkkenet. Ettersom den er så sentralt plassert, blir det ofte til at jeg skrur den på. Jeg hører mest på NRK, jeg skyr reklame som gonore, syfilis, flass og folk som ringer på døra..

Nå er det nyheter, men Finn Bjelke er annonsert, og nå er han snart på lufta. Selvsagt kan jeg skru av, men jeg gidder ikke løfte rævva fra den gode stolen jeg sitter i …  jeg er dessuten fyllesjuk. Jeg får heller la ham pludre løs om mosegrodd musikk med innringere i utkant-Norge som ikke har annet å foreta seg denne lørdags formiddag.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Faen, der er han – Popquiz. Jeg hater stemmen hans. Jeg hater måten han snakker på … hadde jeg vært kjæresten hans, eller kona… whatever… hadde jeg ikke orket stå opp om morran, og hvorfor sier han “efter” når det heter etter? Prøver han å være sofistikert og litt raff … og hvem faen bryr seg om hvem som var gitarist i Led Zeppelin. Jeg nøyer meg med å vite at Mick Ronson spilte gitar for David Bowie i gamle da’r. Men Led Zeppelin er tross alt bedre en Bjelkes stemme.

A Whiter Shade of Pale … jaja. men hvorfor sier han “så fint!” nesten hele tiden? Kan du ikke slutte med det, Finn! Det hadde hjulpet.

Ivar fra Fredrikstad vil ha Van Morrisson … og Finn sier “ikke sant!!”. Kan du ikke slutte med det, det hadde hjulpet.

Ivar og hans  kompis Olav vet ikke at det er Moody Blues som spiller, samma det … og Moody Blues er bedre enn stemmen til Finn Bjelke.

Hvem fikk et hit med Ballroom Blitz? Sweet, selvsagt. Jeg gikk på barneskolen den gangen og hadde ereksjon twentyfourseven. Morning has Broken – gudbedre … Cat Stevens, eller Yusuf Islam, som tullebukken kaller seg nå.

Vivi Pedersen fra Lyngen i Troms. Finn sier “du verden”. Hvorfor gjør han det? Så sier han “så bra” igjen, og jeg har vondt i hodet.

“Så fint”, sier han igjen.

Boomtown Rats og jeg lurer på om jeg skal stable meg på to, gå ut på kjøkkenet og skru av driten, men jeg orker ikke. Jeg er fanget i Finns ordspinn … jeg har drukket for mye calvados  – orker ikke, har ikke energi til å heise meg opp. .

– Kommunikasjon og språk er sååå viktig, sier Bjelke til norsklærer Magnhild og hun er ikke uenig – selvsagt ikke.

Ivar får trøye i posten, Finn sier “hei hei” og jeg tenner en sigarett og forbanner min egen hjelpeløshet. Greier ikke slå av en jævlig radio. Blir teppebombet av møkkamusikk … og calvadosflasken er tom. Fy faen med Finn på.

Sanne Lorentzen på tråden og Finn sier “du verden”. Sanne liker alt fra klassisk til rock og Finn ler litt.

Hvem er dette? Madrugada. Både Sanne og Magnhild vet det.

Så sier Finn Bjelke “god helg”, og jeg børster vekk aske som har drysset ned på den ganske nye cardiganen min. Tid for ettertanke: Hvorfor sitter jeg i en lenestol og taster løs på laptopen om et radioprogram samtidig som det sendes. Ærlig talt, Torjus … dette er ikke bra. Nesten litt sykt. Men var det fånyttes?Ikke lært noe? Jo, at jeg må korke flaska tidligere på fredagskvelder – eller unnlate å skru på NRK P1.    

 
Telefonen min klemter meget uofte. Når den gjør det, skvetter jeg og blir nervøs. Vanligvis er det tale om noen som vil selge strøm, men det har jeg allerede og sier at jeg ikke trenger mer av det slaget , men at det var hyggelig med en pratestund. Noen ganger ringer noen som vil at jeg skal se på mange TV-kanaler. Jeg lar vedkommende snakke og snakke og snakke og snakke om de heidundrende fine kanalene de har … hvortil jeg sier at jeg ikke har TV. Da blir det stille i den andre enden av telefontråden, og det synes jeg er fint.
For bare noen minutter ringte telefonen, jeg skvatt som vanlig og i befippelsen mistet jeg en glass calvados i fanget … og buksa ble mer alkoholholdig enn noen gang tidligere. Jeg kjente straks igjen nummeret på displayet og ble glad. Man blir jo glad når en av ens døtre ringer og vil snakke litt. Jeg løftet røret – slik man sa før i tiden – og før jeg fikk sagt «ja, det er pappa», sa hun, la oss kalle henne M:

– Pappa, hva i all verden er det du driver med? Tror du du er helt alene i hele verden og at facebook egentlig ikke finnes, at ingen leser det du skriver på bloggen din … har du glemt at du har to døtre? Hva tror du mammaen din hadde sagt?
Kan ikke si annet enn jeg ble litt ustø i knærne; jeg satte meg selv i forsvarsposisjon –  min beste, dypeste og sant å si eneste lenestol.
– Mamma er forlengst fløyet, hun var forresten ikke på facebook.
– Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre med deg jeg, pappa. Men noen må ta affære, det er tindrende klart … klart som beksvart blekk på verdens aller hviteste papir, eller en mariagullsko på en grønngrønn rosestilk en bråvakker junimorgen, eller hestebæsj på nylagt asfalt en sval dag i mai. Du kan velge.    
–  Da får det bli den mariagullskoen. Men oppriktig talt, jeg har ikke mottatt klager, ikke før nå.
– Selvsagt ikke … tror du jeg er dum? Er denne historien fra Istanbul sann … ranet du en mann for slipset hans mens vi sov … eller er det tale om syke fantasier – som vanlig?
–  Vel, man er henvist til gjetninger … du også.
–  Ikke vær nesevis og oppesen, pappa. Du vet hvem du snakker med …  og hvem er denne Ralf som du drikker øl med? Du behøver ikke referere alt som blir sagt mellom deg og en drikkevenn – især ikke når temaet er slik det var.   
Jeg prøvde å synke lenger ned i stolen, men den tillot det ikke. Jeg sa:
– Ok … jeg er lei for at jeg kan ha støtt dine følelser.
– Spar meg ironi, pappa. Ække det jeg trenger nå. Jeg trenger en ny pappa.
– Uffda … men er ikke det litt trælete. Mye mas, og du har jo vitterlig nok å sysle med.
–  Man gjør prioriteringer i livet. Jeg har begynt å guuugle.
– Kan du ikke slutte med det … synes ikke det der virker så hyggelig.
– Jeg kan strekke meg til å utsette søkene og se det hele an litt.
– Det er snilt av deg. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg.          
– ikke jeg heller. Nåvel, heeelt sinnssyk er du tydeligvis ikke blitt ennå. Vi sier at tvilen og min raushet kommer deg til unnsetning denne gangen.
–  Ingen har bedre eldstedatter enn jeg.
–  Ikke smisk, pappa.
– Jeg er bare faktaorientert.
–  Velevel, da sier vi det. Men altså … skjerpings nå, pappa. Nå må jeg tilbake til arbeidet mitt her.  
–  Ok, jeg er glad i deg.
–  Glad i deg også, pappa … tross alt.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg har en god venn. Han vet ikke at jeg skriver dette. D’ ække så farlig … han leser ikke annet enn Morgenbladet, alt han finner om Romerriket og handlelappene hans hustru skriver.  Jeg tror allikevel vi skal holde ham anonym. La oss kalle ham Ralf. Tid om annen er vi på by’n og drikker øl sammen. Det har vi gjort i alle år. Vi har en stampub. I går var vi der. Vi fant et bord og bestilte halvlitere. Ralf var som vanlig nokså innesluttet, ikke så pratsom. Ralf er veldig glad i livet, men han bruker det ikke til annet enn å opprettholde det. Han sykler dagstadig og jogger så ofte han kan, han vil bli 90 år. Hvorfor vil du bli 90, har jeg spurt mange ganger – det virker som om han har nok med å bli 60. Han svarer aldri, bare grynter.

Velvel, vi satt nå der … og Ralf var taus som vanlig. Jeg tenkte at vi må jo prate litt, for faen … taushet er ikke alltid hyggelig. Jeg prøvde meg med flere temaer: Trump og hans presidentskap i alminnelighet, Carl I. Hagens besværlige ønske om å sitte i Nobel-komiteen, om han – altså Ralf – skal være julenisse i år også, Metoo-kjøret som trolig ikke tar slutt på denne siden av årsskiftet … sånne ting. Aktualiteter.
Men han biter ikke på, tvert imot. Det ser ut som om han vemmes av preiket mitt. Han nipper til ølet og gnir ansiktet slik bare han kan, et sikkert tegn på at han helst vil være et annet sted, nesten så trynet vrenger seg innover og blir borte.
Jeg prøver meg med nære ting. Jeg spør hvordan det går med joggingen og dagliglivet forøvrig, er hans fortryllende kone ved godt mot og prima helse? Om han vil høre litt om turen min til Istanbul nylig, med mine vakre og forstandige døtre. Han bare mumler. Jeg blir urolig, lenge siden jeg har sett ham så uinteressert.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg tenker at det kanskje er like greit å drikke tomt og runde av, men jeg bestiller en pils til, mest av gammel vane. Jeg strekker meg over til nabobordet, hvorved ingen sitter, og plukker til meg en avis. Jeg blar litt i den, kommer til en undertøysreklame – en ung dame i pent undertøy. Jeg sier:
– Fryktelig tynn, ikke lekkert. Kan du forstå at kvinner vil se slik ut? Kanskje hun bare spiser agurk og drikker vann…
Ralf blir plutselig linjalrett i ryggen. Han kvikner til og heller i seg en drøy slurk. Han har fått lys i sine blå øyne … engasjement:
– Jeg tror hun er barbert.  Det er en uting, det der … at kvinner glattbarberer seg nedentil. Var ikke sånn før. Nymotens påfunn. Husker du 60- og 70-årene, den gangen hadde damene svære, fine dotter.
– Tja, jeg vet sannelig ikke. Tror kanskje ikke jeg har gjort meg opp meninger om det … men det er vel ikke så fint når hårveksten brer om seg … oppover mot navlen og utover lysker og lår …  slik at det til slutt ligner et sjuskete troll.
Jeg kan se at Ralf har fått farge. Han er kommet ut av seg selv. Liten tvil om at han vi har med hjertesaken hans å gjøre: 
– Underlig at så mange menn nåtildags er så betatt av sånn barbering. Tegn på umodenhet. Kvinner skal jo ikke se ut som småpiker nedentil.
– Vel … hva synes du om toppdott, da?
– Hæææ??
– En liten frisert trekant på venusberget og ellers barbert. Det kan være et greit kompromiss, kanskje – uten kompromissets dvaskhet.
Ralf ler overbærende, som om jeg er en liten gutt uten retning i livet. Han er oppflammet nå og bestiller mer øl.
– Å bli tiltrukket av det du kaller toppdott er tegn på holdningsløshet og svak karakter. Det er noe halvveis over det. Jeg tilhører Weimar-bevegelsen. Jeg er urokkelig. Det skal være skikkelig dott!
– Weimar-bevegelsen?
– Vi kaller den det. Vi er mange. Du kan si hva du vil om kvinnelige idrettsutøvere i gamle Øst-Tyskland, men de hadde dotter. Det kan jeg love deg. Vi Weimar-gutta pleier deklamere dikt når vi samles. Vil du høre et av dem?
– Seffeleff.
– Gi med den rene og ranke, den faste og sterke damen,
hun som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen
og barberer sin lille manke, men kjemper til døden for den …

Ikke så ofte jeg hører på musikk, men noen ganger gjør jeg det. Undertiden setter jeg på en CD …  bare gamliser gjør det. Sant å si er det flere måneder jeg sist gjorde det. Men jeg gjorde det rett før jeg skrev dette. I CD-samlingen min – eller haugen, for å være litt mindre unøyaktig – har jeg David Bowie … min absolutte favoritt, tror jeg nesten jeg må si … når alt kommer til alt. Jeg fant Low, fra 1977. Sang nummer fire, “Sound and Vision”, er selvsagt den store hiten på den plata. Den er gennnial.

 Dernest: “Always crashing in the same car”. Den er ikke blant Bowies største hits, men gudbedre …  den er en hit, for faen – slik jeg ser det. Teksten er ganske raff, litt genial … og den handler ikke om bilkjøring. Den handler om deg og meg.
Trolig er dette første og siste gangen jeg opptrer som musikkanmelder, jeg er dessuten 40 år for sent ute. Samma det. La oss lyse fred over Bowies minne.       

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Historien om slipset i Istanbul har vakt en og annen reaksjon. En venninne av meg – la oss kalle henne HC – har henvendt seg. Hun er en dannet dame med oppvekst i et møblert hjem, og hun skrev at hun er forferdet, at hun ikke liker så godt at jeg er blitt kriminell, men at hun er glad for at jeg slapp anholdelse, rettsforfølgelse og langt opphold i et tyrkisk fengsel, med fæle innsatte som ikke går av veien for vold  av groveste slag til alle døgnets tider og voldtekt av alt som har puls og holder 37 grader.

Hun hadde guuuglet og funnet straffelovens paragrafer 286, 287, 288 og 289… hun skrev at jeg hadde risikert fem års fengsel for et slikt ran i Norge. Hun nektet å tenke på hvor lang tid jeg ville fått i Tyrkia.

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Jeg sa til henne at noen sjanser får man ta, og at et slips er et slips er et slips…. og når man er glad i slips … ja, da.. o.s.v… hvortil hun svarte: 

– Torjusss!!!!!

Jeg lovte å aldri gjøre slikt mer, og hun ble litt blidere. Etter litt godchatting, forsto jeg at hun likevel er litt imponert av min lille kriminelle handling vest for Bosporos, at det tross alt forutsatte litt mot og fasthet. Videre sa hun at hvis det bryter ut unntakstilstand i landet og dertilhørende utrygghet, vil hun oppsøke meg for beskyttelse. Det synes jeg er en brillefin idé. Hun sa også at om jeg er på hennes hjemtrakter, kan jeg bare komme innom og få svart kaffe og nybakte scones.      

Egentlig skulle jeg ha publisert et innlegg i går, men min samarbeidspartner – det lille, men svært velrennomerte  bilde- og illustrasjonsbyrået Good Kids Productions – opplever travle førjulstider og kunne ikke se seg i stand til å levere innen frist. Slikt skjer, og det er selvsagt tilgivelig. I mellomtiden skriver jeg dette og benytter anledningen til å takke de som gidder lese mine små tekstbiter. Det kommer flere, og jeg håper min lille leserkrets er lojal mot mitt bloggkonsept som egentlig ikke er noe særlig grundig definert prosjekt. Jeg forsøker bare å underholde.Jeg vil gjerne ha kommentarer og tilbakemeldinger og ønsker om hva dere vil lese om. Jeg strekker meg så langt jeg kan for å tilfredsstille dere alle sammen.

 
De eldste av mine lesere vil kanskje huske at NRK hadde et helt akvarium til rådighet da de bevilget seg pauser på 60-tallet. Jeg råder ikke over så mange fisker som NRK hadde og bringer i stedet bilde av to pirer (ungdommelig makreller). Pir er min favoritt blant fisker, og dere kan studere de to godsakene til mitt neste innlegg foreligger. Det er ferdig skrevet og redigert, det handler om et tema jeg vet mange menn er opptatt av … jeg kan si så mye at det har med kvinner å gjøre. Ha en god dag, kjære lesere… ailøvvju….

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Undertiden slår hun et slag innom faren sin, altså jeg. La oss kalle henne M. Hun kom i går kveld og ville overnatte. Men først ville hun lage mat. Ny oppskrift. M og jeg er ganske flinke på kjøkkenet. Hun leder an. Jeg er håndlanger. Vi trenger nesten ikke snakke sammen, alt går nesten av seg selv.  Etterpå spiste vi, og til dessert spiste vi ingenting – det passet bra  … vi var veldig mette i magene våre. Jeg så på henne over bordet og sa at hun er forunderlig vakker. Hun sa tusen takk, pappa og jeg ante bare fred og Ikke stort annet, men etter litt vanlig småpludder om forlengst henfarne dager sa hun:
– Pappa, du mååååå skjerpe deg.
– Hæææ..???

-Du … jeg er facebookvenn med deg, i tilfelle du har glemt det. Jeg synes ikke innleggene dine den siste tiden er helt … tja.. hva skal man si… og bloggen din, hun der dumme  Gitte, som sikkert ikke finnes engang.
-Gitte hadde blitt svært lei seg om hun hadde hørt deg nå.  
– Kan så være, men for noen dager siden satt jeg i en T-banevogn. Vindusplass. Ved et stopp kom en mann inn og satte seg ved siden av meg. Ganske rufsete. Kanskje ikke helt fast bopel. 30 år, tipper jeg- Mange ville ha flyttet seg, det er jeg ganske sikker på. Men jeg ble sittende, for det er ikke høflig å reise seg og finne en annen plass. Jeg tenkte at han kanskje er en mann som har opplevd nok vondt i livet og ikke trenger mer av det.  Jeg ville ikke støte ham, skjønner?
-Jepp.
-Så ruller vogna avsted, og jeg ser bittesmå biter av Oslo fare forbi der ute og har nesten sluttet å tenke på han som sitter ved siden av meg og ikke lukter så godt. Jeg sitter, holder ut og har tenkt å sitte der til jeg skal av. Hva tror du skjer?
– Vogna stopper på Majorstua og inn sjangler Wenche Foss på høye hæler, ikledd pels, stuvende full av champis … deklamerende mor Aase?
-Nei, pappa … hun gjør ikke det.. hun er død. Jeg kjenner en hånd på låret mitt. Mannen ved siden av meg har lagt en hånd over låret mitt. Hva gir du meg? Jeg fikk sjokk og spratt opp, satte meg på motsatt side og ga ham mitt sinteste blikk. Han møtte det ikke. Han så bare ned i gulvet. Midt på dagen, pappa, i en T-banevogn, med flere vitner … som heller ikke var så blide i blikket.
-Men det gikk bra?
-Jada, men det er andre kvinner, de du kaller mituene, og det er enda flere … som ikke vil stå frem. Jeg kjenner noen. Av og til lurer jeg på om alle menn burde samles i innhegninger og transporteres til et slags hjem,  eller no’ sånt.
-Alle menn holder ikke på sånn… det er vel de færreste. Jeg for eksempel, jeg har aldri …
– …  jaja, jeg vet det, pappa … men det er noe med menn, hvor vanskelig kan det være å styre stemmebånd, hender og kjønnsorgan. Noen ganger lurer jeg på om halvparten av dere er tilbakestående
-Burde ikke du pusse tannebissene, tisse og legge deg nå, vennen min? Du skal tidlig opp, vet du.
– Pappa, det der er hersketeknikk … og en ting til, det er 2017, ikke 2007.
– Får si meg enig i det..
-Vi sier at det er et fremskritt … og hvis du dag om annen kan rive deg løs fra den laptopen din, er mye gjort. Du kan ikke bare taste løs og late som om ingenting skjer utenfor stuevinduet her.
-Mer kaffe?
-Jatakk, men da sier vi at du skjerper deg, ellers må jeg nesten vurdere å dytte deg ut av vennelisten min.
-Ehhh … ække det sånn hersketeknikk?
-Jo, pappa.. det er det… og jeg regner med at den virker.
 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Jeg våknet og var ikke trett. Det var sluttet å sne. Jeg aktiverte kaffetrakteren og så meg om etter sigarettpakken min, som ikke fantes. Jeg husket Nicorette-tyggisen, fant den og kastet i meg to stykker. Kan ikke si jeg så lyst på livet.

De første dagene gikk imidlertid greit. Overraskende lett å slutte med sigaretter. Stuvende full av selvtillit suste jeg omkring og følte meg veldig ovenpå. Jeg tenkte at nå skal jeg aldri røyke mer. Jeg imøteså et langt og lykkelig liv med Charlie,  i røykfrie omgivelser … og en alderdom der jeg tasser omkring i hagen,  klipper gresset, luker ugress og høster epler i september sammen med barnebarna… og lager grønn til til Charlie, som ennå er vakker og sitter i vinterhagen og broderer fine farger på nyinnkjøpte beige dametruser som hun synes er litt kjedelige og vil stæsje opp litt.
-Min røykfrie prins, du er min helt, sa Charlie en kveld og hadde bare på seg en liten truse som hun fjernet og sveivet rundt over hodet og slapp den, slik at den bekrev en pen parabel i stueluften, landet oppå  pianoet og nesten veltet en vase med cirka ti tulipaner.
Tiden som fulgte var som en laaang fest… sene kvelder  og natterangel.  Chablis, Champis og Charlie og gode middager både hist og her –  og skjørlevnet i Amsterdam. Men alt var ikke rosenrødt, må jeg innrømme det. Mange holdepunkter i livet var borte. Det er jo tyve av dem i hver pakke. Hver dag våknet jeg til en hel dags hvileløs tyggegummitygging . En skygge falt over mitt vanligvis muntre sinn. Jeg plugget inn kafferakteren og dyttet en Nicorette i munnen.
Etterhvert trappet jeg ned til 2 mg. Jeg tygget i vei. Om kvelden var jeg så sliten i kjevene at jeg såvidt greide å spise suppe. Selv small talk ble for mye. En røff tid, det er både sant og sikkert. Da de meget få vennene mine ville ha meg med ut for en pils, eller to … ble jeg sittende og tygge tyggegummi
Alle tyggegummityggere vet at tyggegummi er løsøre, man legger dem fra seg hvor det skal være. Mine ble funnet på asjetter, glass, salongbordet, badekarkanten, kjøleskapet, bilrattet, mobiltelefonen og laptopen. En gang sovnet jeg og våknet med ei klyse i bakhodet. Da jeg løftet hodet, fulgte puta med.
Jeg ble ganske lei disse tyggisene. Veldig lei. Ikke da til å undres over at jeg en og annen gang tente  en sigarett, i smug og i dølgsmål.  Jeg passet alltid på å ha en pose Fisherman’s Friend  for hånden , som jeg trodde tok det meste av røyklukten. Jeg undervurderte Charlie og hennes nese …  sensitiv som en engelsk setters. Hun sa ikke så mye, smilte bare overbærende og ga meg svært dårlig samvittighet og følelsen av å være en taper.
Av og til bør en mann få en kvinne til å føle seg som et hellig alter. De som har levd en stund vet nok hva jeg mener. Jeg tror ikke jeg skal gå i detaljer om tildragelser av dette slaget. Det skulle tatt seg nydelig ut, men jeg kan skrive så mye at det er fine stunder – også den gangen jeg merket at tyggegummien ikke lenger var i munnen min. Min første tanke var at jeg kunne ha svelget den. Men så forsto jeg at den var kommet på avveie – innklistret i mørkt, krøllet hår.
Charlie registrerte pausen, heiste hodet og kikket nedover magen sin.
-Hva skjer?
– Ehhh … tror tyggisen har viklet seg … jeg mistet den… den er visst …
– … du store allstyrelseog milde skaper … hent en saks! Og du … etterpå stikker du ned i kiosken på hjørnet og kjøper en tjuepaking … merde … sois rapide!

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå