POLITISK UKORREKT

“Gullmedaljen i sædtømming i små gutter går til profeten Muhammed“.

Gud vet hva Muhammed kunne finne på når han følte seg noenlunde usett, men nei … dette ækkeno’ jeg har funnet på. Det er en mulig vinnerhånd i brettspillet Politisk ukorrekt, som egentlig ikke er et brettspill, men et kortspill – med bruksanvisning påtrykket advarselen Spilles på eget ansvar og anbefalt aldersgrense 16 år. Reglene er enkle, hensikten er å fullføre setninger, eller plugge ord inn i setninger det står prikk-prikk-prikk. I hver runde er en av spillerne dommer, som skal avgjøre hvilken av de andre spillerne som har den politisk mest ukorrekte setningen.  

Noen dager før jul leste jeg et sted at Gunnhild Folgerø (45) fra Stavanger-området –  mor til to jenter – ble sjokkert da hun åpnet spillet i et familieselskap. Da setningen “å sykle naken gjennom barnehagen med Nugatti på tissen” ble lagt på bordet, gikk hun i svart. Hun ble overhåndtagende grinete, tok affære og det ble mye spetakkel og baluba. Folgerø er nok moralist, og det er helt greit. Verre er det at Tanum og ARK øyeblikkelig adlød den sinte damen og trakk spillet tilbake. Det ække bare LOL, det er litt lættis, også … for å være litt 2012.  

Jeg er veldig gla’ i ytringsfrihet. Den er nedfelt i Grunnlovens paragraf 100, og jeg bruker den gjerne. Hvis jeg skulle dø av noe annet enn hjerteatakk forårsaket av tung og dirty sex, kunne jeg tenke meg å dø i forsvar av ytringsfriheten. Dessuten liker jeg å banne, og tidvis hygger jeg meg med å uttale grisete ord og uttrykk med knivskarp diksjon. Jeg ringte øyeblikkelig nærmeste Nordli-bokhandel, påtraff en ung dame og ba henne vennligst holde av et spill til meg. Hun svarte blidt ja, og således gikk det til at jeg fikk mer enn én julegave.

Etter pinnekjøtt og karamellpudding gikk vi i gang. De som var med: Mine døtre M og T-  og sistnevntes kjæreste … fra landet som i perioden 1939-45 førte en ganske uvøren utenrikspolitikk, som bevirket ganske utrivelige tilstander her til lands og drap på seks millioner jøder og et ukjent antall sigøynere, homofile, psykisk utviklingshemmede og alle andre som ikke passet så godt inn i Det tredje riket. L hadde pen skjorte på. 

De tre er 73 år tilsammen, hvilket betyr at det er en stund siden mine døtre var underlagt deres mors og mitt regime, som blant annet gikk ut på at “her i huset banner vi ikke”, men vi sa aldri noe om hagen og gaten utenfor. Nåvel, de snakker propert norsk, og jeg meldte dem inn i Riksmålsforbundet da de gikk i barneskolen. 

Vel vel, nok snikksnakk og lirumlarum. Vi skjenket litt akevitt og annen sterk drikk. Vi delte ut kort. Jeg var litt spent på hvordan disse absurd søte døtrene mine ville reagere på kortkombinasjoner som kunne komme opp. Spillet er basert på dommerens smak. Hva er morsomst av “Jeg blir kåt av fittepromping“, eller “Jeg blir kåt av pappas sure ballesvette.“? Faen ikke godt å si, men T – som er så stræit at jeg noen ganger lurer på om jeg virkelig er pappaen hennes  – holdt på å dævve av latter … hvilket bestyrket min tro på at jeg likevel er faren hennes.

L som ennå ikke er så stiv i norsk, fikk litt oversettelseshjelp tid om annen, og det gjorde spillet enda morsommere; det er ikke ugøy å å høre en pen og pyntelig datter saklig forklare og oversette for sin kjæreste inni granskauen grisete ord og uttrykk til engelsk.

Spillet gikk sin gang, og man blir jo litt oppløftet av en setning som “Den beste julegaven til mor er å bli kalt for hore av julenissen“. Men er den morsommere enn “Barne-TV viser nå en blowjob for å gi barn et mer realistisk syn på verden.”?  Det er en smakssak, dommeren avgjør. For å unngå korrupte tilstander, må dommeren lukke gluggene når de andre deltagerne legger på kortene sine, ellers kan man eksempelvis risikere at T faller for fristelsen til å gi sin kjæreste L en og annen fordel … og sånn kan man for faen ikke i det mest forpulte svartgrønnslimete helvete ha det.

Såvidt jeg erindrer slengte M denne på bordet: “Kong Harald elsker å slikke Knut Arild Hareide i rektum.”  Vi var alle enige om at det var en verdig vinner. Så drakk vi litt mer øl og akevitt og spiste litt mer karamellpudding … og lo litt … og litt til…  

Jeg husker ikke hvem som vant, men det var ikke jeg. Tror det var en av jentene. Det lover godt for fremtiden … og jeg håper de gjør seg kjent med Norges Grunnlovs paragraf 100. Jeg håper også de kjenner Paulus’ første brev til korinterne, hvori “Tro, håp og kjærlighet, men størst av dem er kjærligheten.” I tillegg er det bra med litt humor…

     

    GLITRENDE GRØNT OG SÅNN

    – Flott tre, hvor kjøpe du det ?

    Jeg lot som om jeg ikke hørte og sa:

    – Hva synes du … spyd, eller stjerne?

    – Stjerne.

    – Det var retorisk. Vi har alltid brukt spyd, du er vokst opp med det. Det husker du, vel. Mammaen din ville ha stjerne, men da satte jeg hælen i parketten her … det er merke etter den ennå, et eller annet sted. Hun fikk som oftest viljen sin, men akkurat der var jeg litt steil.

    – Skal vi ikke droppe flaggremsene i år?

    – Jeg tror du er gal, vennen min. Vet du ikke at disse flaggene nesten er antikke … min mormor, oldemoren din, pyntet treet med disse. Se her, sa jeg og viste henne Haakon sju i midten av flaggene – med krone over.

    – Og se her, kronprins Harald, som er konge nå. Som du vet ble han født i 1937, året etter kjøpte oldemoren din disse. Se her, prinsessesøstrene hans – Astrid og Ragnhild.

    – Pappa, det er 2017. Flagg på juletreet er ikke helt passende. Du er den eneste jeg vet som har flagg på treet. Det kan oppfattes nasjonalistisk, vet du … litt nazi, om du skjønner.

    – Vel, la meg si det slik … da nazistene herjet omkring her til lands – de kom i et antall av cirka 350 000 uten pass og visum, men med maskinpistoler – var H7 det fremste symbolet på motstand. Kongen og kronprinsen måtte flykte fra landet, likeledes kronprinsesse Märtha og kidsa.

    – Ok, men disse kurvene og lenkene søster og jeg lagde på barneskolen, skal vi bare kaste dem på peisen? De er fillete og jævlig stygge.

    – Hva sa du!

    – Ikke så veldig pene. 

    – Vel, jeg liker dem. Hver generasjon må sette sitt preg på treet.

    – Jeg har kjøpt noen kuler, vent litt.

    Jeg ventet, pyntet litt – til hun var tilbake med en liten pakke.

    – Fine, ikke sant … hvor skal vi feste dem?

    – Ikke så verst, men vi må vente litt.  Mye skal på. Vi ser det an.

    – Nei, pappa … ikke englehår!

    – Hva tror du farfaren din hadde sagt om vi droppet det?

    – Han har vært død i ti år.

    –  Oldemoren din ble født i 1895, disse to kulene hengte hun på treet fra 1931 – ved de tider da farmoren din  ble født- helt til hun sluttet å pynte tre en gang på 80-tallet, sa jeg og viste frem to slitte og falmede små kuler, sølvblanke med blå og røde striper.

    Etter en en drøy halvtime plugget hun støpselet i veggen. Vi ble stående en stund og bare se.på. Vi var tause. Hun hadde glemt kulene hun hadde kjøpt. Jeg minnet henne ikke på det.

    – Det er pent, sa hun.

    – Ja,  sa jeg.

    Hun hentet gløgg til oss. Hun tygget rosiner og mandler og betraktet treet.

    – Du pappa, det treet er brillefint, hvor kjøpte du det? Det virker så ferskt, nyhugget. Juletrær er jo hugget i september eller no’.        .

    – Skal du ikke ha mer akevitt, og en berlinerkrans?

    – Pappa, jeg stilte et spørsmål. Hvor har du fått treet fra? 

    – Det er ikke alt en datter trenger vite. Hvis jeg sier det, må jeg drepe deg etterpå – og det bør vi unngå. Det er jo jul.

    – Ja, det er sant. Det ville ikke vært så hyggelig. Hadde ødelagt stemningen litt. God jul, pappa.

    – God jul, jenta mi. 

     

    MIN OG BARE MIN FATIMA

    Synd å si at jeg ikke har savnet en dame. For noen uker siden grep jeg meg selv i å beføle langrennskiene mine. En annen dag var jeg på konsert og fikk ereksjon ved synet av en cello. Hva gjør man da? Jo, man skaffer seg en dame man kan tafse ellevillt på og hygge seg med. Men det er lettere sagt enn gjort, som mange sier. Ingen dame vil ha meg. Sant å si forstår jeg det. Hvis jeg var kvinne, hadde jeg ikke villet ha meg.

    Så hva gjør man? Jeg tenkte lenge, analyserte og saksbehandlet grundig i et par sekunder. Alle vet at muslimer får ha konene sine i fred, enten kona vil, eller ei. Muslimske menn er svineheldige sånn sett. Jeg fikk en henimot en gennnial idé: Jeg blir muslim! 

    .  

    Jeg gikk til verket med liv og lyst. Først ba jeg til Allah om sterk skjeggvekst. Jeg ba som bare faen og fremsa “Allahu Akhbar” mange ganger daglig. Jeg ble bønnhørt og merket at skjeggtettheten økte, og det grodde i trynet som hestehov i veikanter omkring 17. mai.

    Jeg var oppglødd av denne suksess. Jeg skaffet meg klær som vaskeekte muslimer tasser omkring i. Jeg har symaskin og tilvirket i full fart en posebukse av et gammelt dynetrekk. Den sitter ikke akkurat som et skudd, akkurat slik den skal. Jeg fant en gammel dressjakke på loftet til faren min, som brukte den sist på 60-tallet en gang. Gamle, svarte og utgåtte sko … de kjøpte jeg på Fretex. 40 kroner og 50 øre.

    Jag rappet brunkrem av mine to vantro døtre. Til alt svinehell er jeg bestykket med brune øyne. Men jeg trengte no’ å ha på huet. Et frekt, rutet skjerf surret omkring knollen, slik som Ubaydullah Hussein … eller en litt mer dempet kufi, som krekaren vår bruker. Jeg fant noen gamle filler i kjelleren og sydde sammen en mørkebrun kufi.

    Selvsagt er det radikalt for en statskirkeprotestant å konvertere til islam. Men jeg hadde ikke mange motforestillinger; Norge er det reneste Shangri-La for muslimske menn. Man kan ytre seg om hva man vil, uten konsekvenser, og det er bare å banke kjerring og unger, og litt kjønnslemlesting i ny og ne er greit. Hvis noen protesterer, er det bare å parere med termene fascist, nazist, rasist, islamofob, muslimhater, nasjonalist … eller Allah vet hva. Da blir det stille, og det er bra. 

    Mullah Krekar har innrettet seg fint. Han er et geni hva gjelder kamuflasje. Han opererer med to identiteter. La oss ta oss tid til å sitere ham:

    “Det finnes to mullah Krekar. Den første, som er meg, som er ansvarlig overfor sin gud, og den andre mullah Krekar som PST forholder seg til, som er et resultat av islamofobi.”

    Identitetskjøret til Krekar er så storartet at jeg også holder meg med to identiteter. Torjus Dølo, som jeg bruker når jeg har med døtrene mine å gjøre og når jeg vil drikke meg drita full med gamle kompiser og tafse på serveringsdamer … og Salih Nuuh, som bare er ansvarlig for Allah.

    Det er litt slitsomt å være muslim, men jeg gjør så godt jeg kan. Jeg kneler på mitt nomadeteppe fra Kirgistan og fremsier noen tilfeldige ord fra Koranen i retning der jeg tror Mekka er. Det er ganske søvndyssende å be, en gang våknet jeg med hodet vendt mot Kongsberg og omegn. Det er ikke bra, men Muhammed – fred være med ham – tilgir alt, og Allah gjør det sikkert også. 

    Tid om annen flanerer jeg omkring som Salih Nuuh. Jeg prøver å unngå trosfeller, især eldre, hardkokte muslimske menn med masse skjegg og veldig stygge klær. Ække så stiv i islam, når det kommer til stykket. Redd for få bli avslørt? Seffeleff. Jeg pleier late som jeg har det jævlig travelt. Jeg mumler litt og sier “salaam aleikum”. Jeg mumler litt til og ytrer “Allahu Akhbar” og går skyndsomt min vei. Funker alltid.

    Disse bestrebelsene har kastet av seg. Jeg er en av muselgutta og går tidvis på møter i Islamsk råd og svinger innom en og annen fredagsbønn … nei, nå skriver jeg meg helt bort, det skjer stadig vekk, skjønner ikke hva som går av meg … vel vel, vi får komme til poenget: 

    Jeg har fått meg dame! Hun heter Fatima og er litt over halvparten så gammel som den yngste datteren min. Det er helt innafor. Muhammed giftet seg med sin Aisha, da hun var sju år. Han hadde samleie med henne da hun var ni, ti år gammel. Min Fatima – og da mener jeg min! – er direkteimportert fra Pakistan. Litt barnslig … liker å leke gjemmeleken, men hun er riktig en lekkerbisken. Hun har aldri hørt om hæsjtægmetoo, og bare jeg vet hvordan hun ser ut under burkaen, eller hva det heter. Hun bruker niqab, også. Jeg holder henne stort sett innendørs og hun liker seg der. Jeg har kastet alle bøkene mine og sagt opp abonnementet på Aftenposten.  Vi trenger ikke slikt. Hun har det bra, og jeg trives som bare faen – kunne ikke hatt det bedre. Jeg trenger ikke bekymre meg for utroskap og skilsmisse og sånn. Hun vet at hun vil bli steinet, slik skikken er blant muslimer.

    Her forleden ville Fatima på butikken og handle noe krydder jeg aldri har hørt om. Jeg måtte bare le og viste henne saltsyreflasken jeg oppbevarer på veldig synlig plass i leiligheten. Hun har sluttet å bable om norskkurs. Det er også slik fatt at jeg er litt glad i vold …  ja, gla’vold, så å si … og det er jo høykompatibelt med islam, for å si det mildt … voldtekt, også. Det er fett  å være muslim. Jævlig fett. Allahu Akbar!!!!! 

           

      

      

      

     

     

     

    TAFSE- OG PULEKONTRAKT

    En god latter forlenger faen ikke livet i nevneverdig grad, det er bare kødd. Derfor ikke no’ poeng i å le no’ særlig; jeg holdt på å dævve av latter da jeg så Dagsrevyen i går kveld: Statsminister Kjell Stefan Löfven, på vegne av den svenske regjeringen, fremmet forslag om en samtykkelov, som forbyr at sex finner sted mellom to (eller kanskje flere personer – min anm.) der den ene parten (eller flere – min anm.) ikke tydelig sier ja, eller aktivt uttrykker et ønske om å delta.

    Statsminister Löfven har ikke ord på seg for å være veldig kvikk oventil, men svensker gjør som de får beskjed om. De kalles ikke Nordens tyskere (jfr. NSDAP og Heinrich Himmler) for ingenting. At forslaget kommer fra venstresiden, overrasker ingen; venstrefolk i alle land til alle tider har og har hatt en rørende tro på at alt kan reguleres med lover, regler og forskrifter – inkludert kjønnsdrift. Jeg tipper svenske forsvarsadvokater håper forslaget sklir gjennom i Riksdagen. I så fall kommer de til å få det inni gamperævva gøy i årene fremover.

    Den svenske regjeringen vil altså at frivillighet skal dokumenteres grundig. Forslaget skal virke forebyggende. Det skal fange opp tilfeller der den ene parten befinner seg i en særlig sårbar situasjon, eksemplifisert ved at vaginalt samleie plutselig blir analt. Lovtekster føres oftest i et nokså kjedelig språk, såkalt kansellistil, men de som har skrevet dette lovforslaget må jo ha litt erfaring; det de mener er at den sårbare er en kvinne som helt frivillig har anrettet seg selv i sengen med stussen i været og begge åpninger på vidt gap og tar imot det hun kan, mens mannen er bakpå og gjør så godt han kan. Imidlertid er det lett å komme ut av rytmen og ut av henne, og så er det på’n igjen … og da er det fort gjort å bomme litt (avstanden mellom glufsa og askeskuffen er jo ikke stor) og glipptak forekommer ikke bare på skøyteisen. Vel, de svenske lovmakerne vet tydeligvis hva de skriver om. Men hvor lett vil det være for en aktor i en strafferettssak å bevise at mannen med forsett og uten samtykke fra anuseier –  altså kvinnen – har trengt inn i galt hull med i sin penis … eller mer folkelig: Tatt henne i toærn.

    Svensker er som nevnt praktisk talt tyskere, og de gjør som de blir bedt om. Det vil si at mange svensker, fortrinnsvis menn, må lage kontrakter og kopiere den i kanskje 100 eksemplarer (slik at de har en stund), der det er anført en rekke spørsmål, eller situasjoner, med svaralternativer og prikket linje nederst med plass til signatur.

    La oss si at en svensk mann har fått med seg en dame hjem fra Stureplan natt til søndag. Vi kan kalle ham Olle. Hun kan vi kalle Malin, etter hun i Saltkråkan. De tar drosje til Olles “lägenhet” på Östermalm, som han har arvet fra farbror Melker. Malin har vært på by’n før, og hun kjenner dette konseptet – hun liker det.

    Olle er en veldig ordentlig kar, som svensker flest. Han vil gjerne gjøre det han får beskjed om. I leiligheten har han kontrakten, helt i henhold til ønskene han har for denne natten. “Finger i slidan – ja/nei”. “Cunnilingus/fellatio – ja/nei”. “Samlag bakom – ja/nei”. Olle er stolt av kontrakten, som han har utarbeidet i nært samarbeid med sin polare Pär. Som er strafferettsadvokat og påpekte for Olle at de måtte tilføye en liten passus der det fremgår at sædspyling i kvinnens ansikt må være grei skuring.

    Olle er ikke edru, ei heller Malin. Hun har stil og er ikke lett på trå’n, men nå vil hun gjerne være litt gæærn, litt “horete”. Hun liker Olle og har fjernet  klærne sine. Hun sprader omkring i raft undertøy, hertil lekker strømpeholder og en nesten usynlig truse. BHen har hun pælma veggimellom, og hun kjenner at hun ikke er helt tørr nedentil.

    Olle har ikke ansats til ståpikk og legger ikke merke til Malins deilighet, han er opptatt av kontrakten sin og den fine fyllepennen som fulgte med leiligheten og som han vil Malin skal føre langsetter den prikkede linjen. Han forsøker å få henne til å lese punktene i kontrakten, som foreligger i to eksemplarer. Malin er langsynt og har ikke brillene sine med. Olle tilbyr seg å lese innholdet. Han skjerper seg, kvesser diksjonen og gjør så godt han kan, men Malin ække så interessert. Hun vil bare pule, sove og spise frokost når de våkner. Hun blir grinete:

    – Vad i helvete, skal vi skruva – eller inte!?

    Olle viil nødig i retten tiltalt for med forsett å ha tatt en “en ganska oskyldig flicka i fel hål” og ser ganske trist ut. Kontrakten er prima, den – men den mangler signatur. Malin stønner og slenger seg ned på sengen med sprikende bein, slik at man se “rett hjem”, som de sier i Hokksund og deromkring. Men Olle ser ikke det, han ser ut av vinduet og ned på gaten og lurer på hvordan han skal få Malin edru nok til å forstå at hun må skrive navnet sitt to ganger. Han hører noe som minner om en kaffetrakter. Han snur seg. Malin ligger på ryggen. Hun sover og snorker. Intet av hennes ynde er gjemt av dyner, eller annet sengetøy. Han blir enda mer nedfor, men merker at han hardner litt nedentil. Han vurderer å skyve skinn, men hva om Malin våkner og ser det? Denslags er jo ikke dekket i kontrakten. Vekke henne? Nix, det kan kanskje oppfattes som påbegynt voldtekt ifølge den nye loven. Men Olle føler allikevel en slags tilfredsstillelse. Han har handlet som en god svenske, i tråd med statsminister Löfvens anbefalinger…

     

    HVOR FAEN ER FAFO??

    Langt på natt. Jeg sto på en bro i byen der jeg bor. Under strømmet elven østover, stor og bred. Ingen biler. Ingen mennesker. Ingen vitner.  Jeg løftet en hardt igjenknyttet striesekk hvori sju mursteiner og noe annet. Lempet den over rekkverket. Plaschkkk. Vårluften var kald. Jeg trakk jakken godt igjen i halsen og spaserte hjemover. Lett til sinns. Endelig. Stillhet.

    Mange år er passert siden den vårnatten. Kan skrive om det nå, naboen min har dessuten flyttet. Tror ikke hun leser dette.
    Kvelden etter broturen ringte det på døren. Jeg åpnet. Der sto hun, rødkantet rundt øynene. Naboen. Hun hadde flyttet hit et drøyt år tidligere. Vi hadde bare sagt hei og hå og sånn til nå. Jeg visst ikke hva hun het, hun presenterte seg ikke … gikk rett på sak:
    – Har du sett Fafo?
    Jeg skjønte hvor hun ville, men kunne ikke la være:
    – Ehh … forskningsstiftelsen, vet ikke om …
    Hun avbrøt meg, litt iltert:
    – Hunden min. Den er borte. Forsvant i går kveld, eller i natt. Søkk borte.
    – Forferdelig, men den har sikkert bare tatt seg en tur. Du vet hannbikkjer har behov, og det er jo grønn vår og mildt i været. Den er nok på vift, skal du se. Den er vel bare betatt av en sveisen, liten tispe. Fort gjort å bli revet med, da.
    Hun korset armene, tvinnet beina:
    – Han var bundet, dessuten pleier han ikke stikke av uten videre.
    Pleide, rettet jeg i mitt stille sinn.
    Den kvelden hørte jeg ingenting fra naboens hage, Ingen fillebikkje som surret omkring og bjeffet i utide. Jeg nøt roen, som om den var pannekaker med lønnesirup. Jeg visste at andre naboer i løpet av siste året hadde prøvd å snakke med hundeeieren, i forsøk på å stanse gnyet. men damen med bikkja var ikke særlig tilsnakkelig.
    Jeg valgte meg en overskyet, stille natt. Mørke klær, joggesko og hagehansker. Fersk entrecôte og en rørtang. Jeg hadde holdt øye med hundeeieren og hennes hage hvori hundehuset. Klokken 02.00. Jeg gikk til aksjon. Bikkja var i huset sitt og ville gjerne spise biff. Fort gjort, bare et velrettet slag og en vridning slik at det sa “knakk”. Nokså udramatisk. Jeg skal spare dere for detaljer.
    Noen kvelder senere  – en lørdag – presset hun dørklokken min påny. Fafo hadde vært borte i to dager. Om jeg hadde sett ham? Hun holdt armene omkring seg selv og skjøv brystene ut og frem, spente kjolestoffet – som rakk henne til knærne. Delikat, tenkte jeg. Jeg sa at jeg var i ferd med å lage kaffe og arme riddere hvorpå vaniljeis og en dæsj plommesyltetøy – om hun ville stige på?
    Det ville hun. Hun samlet kjolen omkring seg, satte seg på en kjøkkenstol og begynte å fortelle om hvor ulykkelig hun var på grunn av Fafo, at han betydde så mye for henne – spesielt etter samlivsbruddet i fjor. Jeg sa at jeg forsto meget godt og at slike tomrom ikke er lett å fylle og at Fafo var litt av en go’gutt, og jeg håpet han snart ville dukke opp.
    Omsider ble hun lysere til sinns og lo en rar og sjelden latter – meget smittende. Hun fortalte om seg selv og at hun var oppkalt etter mormoren sin. Hun sa navnet sitt, og jeg sa:
    – Pent navn.
    Vi ble godt kjent den kvelden, natten også … og utover sommeren. Vi var litt hos henne, litt hos meg – uten at følelsene tok overhånd. Utpå høsten fikk hun jobbtilbud i en annen landsdel og foreberedte flytting.  Avskjeden var ukomplisert. Hun var lykkelig, var kommet over Fafo. Jeg var også i godt lune og tenkte at det er flere veier til Rom …

     

     

    DAMEN I DRØBAK

    Min psykolog Benedikt hadde en stille dag på jobben i dag. Derfor ringte han meg. Vi snakket om løst og noe enda løsere… og litt til. Han avsluttet samtalen slik:
    – Hva…  igjen?? Du får komme innom… hva… nei, ikke til uken. La oss si i firetiden. Jeg skal fyre i peisen.
    Jeg trenger ingen psykolog. Jeg har mer brukt for en bensintank til min gamle Ford Falcon. Men saken er at jeg noen dager etter å ha reddet Benedikt fra en natt i fyllarresten, ble oppringt – av Benedikt. Han uttrykte stor takknemlighet for min inngripen ved elvebredden i byen der både han og jeg bor. Han hilste fra sin bedårende hustru Ingeborg, som var glad hun slapp hente sin mann på politistasjonen. Han ville gjerne gjøre gjengjeld, ville være min psykolog resten av sin yrkeskarriere – helt gratis.
    Jeg ble selvsagt rørt, og det er ikke dannet å avslå et slikt raust tilbud. I årene som er passert har jeg vært hos Benedikt tid om annen. Som antydet sist gang i dag. Han har tre flotte døtre, jeg mistenker at han har adoptert meg uten å informere meg:
    – Kjære gutten min.. hva kan jeg gjøre for deg, det er vel det vanlige, forsto jeg av samtalen fra i sted…


    – Jeg er…
    -… så så, ikke forstyrr, det er jeg som er psykolog her. Det er kvinner, ikke sant… du burde prøve mitt konsept. Jeg traff Ingeborg i 1967 og siden har jeg ikke sett på andre kvinner… ikke engang da jeg var på psykologseminar i Roma i 1971, eller var det i München… husker ikke, men det snakkes ennå i psykologkretser om det seminaret. Omtrent ni måneder senere var det flere kvinner som ble mødre til barn hvis fedre de ikke kunne beskrive så godt. Vel, hvor var jeg… jo Ingeborg og jeg, vi hadde…
    -… griseflaks, Benedikt… du har…
    – … ja jo, det kan du kanskje si, men la meg se… du har truffet en kvinne, som er klin kokos… og du lurer på hvordan du skal vikle deg ut av det. Jeg husker hun som knuste frontruta på bilen din med hammer, hun som samlet på sitt eget menstruasjonsblod, tappet det på miniatyrflasker og stilte dem ut på en hylle sentralt plassert i stua og hun som alltid ville ha bikkja si som tilskuer når dere hadde… vel, for ikke å snakke om hun som bare ville ha sex under forestillinger på teateret her i byen og sist hun du kalte tante frøken Sofie som…
    – Benedikt!!!
    – Ja, gutten min?
    – Jeg traff en kvinne i går,  hun ba meg hjem til seg. Jeg fikk kokekaffe, sjokolade og en god sofa å sitte i. Etterhvert kom en katt inn. La oss kalle ham Frank. Han markerte raggsokkene mine, og de ikke helt nye, ikke vasket på en stund, heller.. men han malte. Det luktet godt i huset, og hun har et smil som er så fint at det går nesten ikke an, og hun…
    – … spradet omkring i kvinnelig naziuniform med stay ups under skjørtet og ingen truse og nihalet pisk i klypa mens hun brølte kommandoer på høytysk?
    – Nei, kjole til knærne og strømpebukse og hun gikk omkring med spenstige steg og hun har pene legger…
    – Splitte mine bramseil! Virker som om du har truffet en normal kvinne for en gangs skyld. Vel, det er hyggelig, et fremskritt, men sant å si er jeg skeptisk. Jeg kjenner deg. Du burde legges inn på et slags hjem, du er jo et kasus. Jeg har undersøkt litt, men det finnes ikke noe tilbud for sånne som deg. Jeg vurderer å ta det opp i foreningen.
    – Jamen, jeg tror jeg er kommet hjem.
    Benedikt lo så kraftig at han sølte ut og ned i fanget halvparten av brennevinet han hadde i glasset han unnet seg på slutten av hver arbeidsdag.
    –  Hvor har jeg hørt det der før? Torjus, du må ta rev i seilene. Du har truffet henne én gang. Hvor lenge var du hos henne?
    – Innpå fire timer.
    –  Gudbedre … du må skjerpe deg, stramme deg opp.
    – Jamen …
    – … ikkeno’ jamen. Bruk huet nå. Fire timer er fire timer. Vil du ha et glass, singlemalt… den er prima. Kanskje den kan hjelpe deg til å finne igjen fornuften… skjønt jeg tviler.
    – Du er en kyniker, Benedikt.
    – Kanskje, men jeg vil deg ikke annet enn godt. Det vet du. Legger du en ny vedskie på peisen?

     

    HJELP!!!!!!!!!!!!

    Av og til sjekker jeg lesertallene på bloggen min, oftest når jeg sitter på do og bæsjer. Det er ikke hyggelig statistikk. De tre siste dagene har lesertallet stupt, og fra i går til i dag er kurven nesten loddrett. Skummel utvikling, jeg er enda verre stilt enn ukebladet jeg jobbet i før i tiden. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er jo ikke småbarnspappa som kan skrive muntert om bleieskift og barnevogntrilling på holkeføre. Jeg baker ikke kaker og pynter ikke så mye til jul. Jeg reiser ikke så mye og tar bilder av hotellrom og halvspiste baguetter med ost, skinke og paprika …  jeg er ikke 25 år gammel, smellvakker kvinne som tar bilder av seg selv og leppestiften sin.

    Så hva gjør jeg? Alle vet at sex og krim selger, og hvis man kan plugge inn litt krigsstoff, begynner det å ligne noe. Det var ihvertfall slik vi tenkte i ukebladet jeg jobbet for en gang. Vi fantaserte dagstadig om pikante krigshistorier,  om noe som kunne ligne dokumentasjon om eksempelvis at Hitler flørtet vilt med Mussolini og forsøkte å ta ham i stjerten da han besøkte Roma i mai 1938.  Vel vel, livet er en jammerdal… og det blir verre – det er jo snart jul.

    Men: Kjære lesere,  om dere har tips til hva jeg skal skrive om, blir jeg veldig glad – kanhende til og med oppglødd.     

    PÅ NÆRE NIPPET

    Ikke lenge siden det var svært populært blant unge menn å spare til skjegg … ikke bare ukegamle skjeggstubber … nei, skikkelig svært skjegg, stort nok til å smugle hasjklumper i … forbi tollbetjenter på Gardermoen. La meg fortelle en liten historie som jeg tror kan tjene til ettertanke og refleksjon blant menn som spinker og sparer til skjegg:

    For noen år siden var en venninne av meg og jeg på besøk hos hennes familie, ganske langt nord i landet. Jeg hilste på familien og fikk servert noe de kalte boknafisk, som jeg såvidt orket å spise. Jeg kunne ikke forstå at noen ville spise sånt når havet var bare noen få flaskekast fra spisebordet – og far i huset var fisker. Vel, jeg holdt mine tanker innvortes og sverget på at jeg aldri mer skulle spise slikt griseri.

    Dette var i en av Norges fineste regioner. Jeg ville jo aldri bodd der, ærru gæærn … det er et sted som gjør seg best på postkort, således slipper man å kle på seg lag på lag, og man blir ikke revet overende av vind fra vest – som er silet gjennom svære stativer med ekkel tørrfisk.

    Nei, nå skriver jeg meg helt vekk. La meg nærme meg poenget: På Gardermoen ble jeg sikkerhetssjekket, jeg ble fratatt barberskummet mitt. Ble jeg grinete? Jepp. Jeg fortalte sikkerhetsfolkene at slike barberskumbokser ikke vokser på trær overalt i Norge. Jeg fikk rett. Familien til min venninne bodde riktignok ved en riksvei, men det var inni granskauen langt til nærmeste butikk som kunne tenkes å ha barberskum i sitt sortiment.

    Jeg er en ganske beskjeden og forsiktig kar som ikke maser og uavlatelig gjør alle omkring meg oppmerksom på mine minste behov. Jeg ventet i stedet … på at noen i familien bestemte seg for å kjøre avsted for å handle, slik at jeg kunne legge ved en bestilling på barberskum. Men tiden gikk, minutter ble til timer som ble til døgn som ble nesten en uke. De siste par dagene hadde jeg merket en slags forandring, på meg selv – inni hodet mitt. Det kjentes som om hjernemassens kjernetemperatur var øket … noen få grader. Jeg merket at jeg var blitt litt mutt, ble fort irritert og sur. I familiens peisestue var opphengt et bilde av Jesus med sine disipler samlet til det siste måltidet. Jeg har sett mange varianter av da Vincis Nattverden, men denne gangen ble jeg provosert, merket at temperaturen i hodet økte umiddelbart og jeg ble svimmel. Hva er det som skjer? Jeg ble urolig og forestilte meg en hurtigvoksende hjernesvulst som sakte, men sikkert gjorde det av med forstanden min. Var jeg simpelthen i ferd med å bli forrykt?

    Noen timer senere var det middag og min venninne, la oss kalle henne B, hadde på en trang topp med ganske drøy utringning, i tillegg syntes puppevortene ganske tydelig. Jeg merket at jeg hardnet litt nedentil, men jeg merket enda bedre sinnet som utviklet seg mellom ørene.

    – Du kan da ikke gå slik, sa jeg i en ganske stram tone og slo ut med hendene og nikket i retning av muggene hennes.

    – Ta på deg en strikkejakke, eller noe sånt.

    B så rart på meg og prøvde å si noe, men hun fikk det ikke til. I stedet vendte hun om for å gå. Jeg grep tak i henne, ganske hardt. Jeg repeterte mitt imperativ, og hun vred seg løs og ble borte. Jeg prøvde å si faen i helvete, men fikk det ikke til. Jeg var fortvilet og dro meg litt i ansiktet og merket at skjegget hadde vokst ganske mye – lenger enn noen gang før. Jeg liker ikke skjegg så godt. Jeg følte meg uvel. Gikk og la meg.

    Jeg ble vekket til middag. Svinestek. Det liker jeg. Jeg ble glad, men det varte bare noen sekunder. Så ble jeg sint og følte meg ganske uggen. Jeg sa at jeg ikke var sulten, jeg fremholdt videre at jeg ville gå meg en tur.  Det gjorde jeg. Jeg tasset avsted på den gudsforlatte riksveien og så en dame komme imot,  med noe som lignet en Jack Russel i enden av et bånd. Først ble jeg oppstemt,  jeg liker terriere. Men straks etter kjente jeg sterk hodepine. Bikkja så på meg, og jeg kan sverge på at det lyste ondskap ut av øynene på drittbikkja. Jeg ville gå utenom de to, men damen – som sikkert var vant til at alle likte fillebikkja hennes – var kanskje kontaktsøkende, hva vet jeg … hun siktet seg inn og ville sikkert slå av en prat. Nærmest i bevisstløs tilstand utbrøt jeg:

    – Allahu Akbar!!!

    Damen skvatt til og dro i båndet. Hun endret kurs, akselererte og gikk forbi. Sant å si var jeg ganske paff. Men det underlige var at jeg følte jeg hadde oppført meg korrekt. Jeg kunne ikke forklare det for meg selv. Jeg gikk videre og syntes alt var underlig … fjellene så ut som gigantiske sanddyner, og en passerende brun Ford lignet en kamel. Jeg gned øyene og tenkte at jeg blir mindre og mindre meg selv og mer og mer en annen.

    Det skulle være grillfest i hagen til Bs foreldre. Kan ikke si jeg gledet meg, men jeg måtte jo. Et gammelt oljefat splittet på langs tjente som grill. Mange mennesker, ikke bare Bs familie, men venner og bekjente, også … og noen naboer. Kvinner og menn i alle aldre. Jeg syntes alle damene så ut som lause tøyter – horete, for å si det like ut. Jeg mistrivdes og ble rett og slett forbanna da noen stakk til meg en boks Mack-øl.

    – Næmen … Torjus, du som e så gla’ i øl. Ka e det, spurte B.

    Jeg hørte nesten ikke hva hun sa, men jeg registrerte kjolen hennes som hadde splitt langt oppover venstre lår, og utringingen var så drøy at at hun like gjerne kunne gått i bar overkropp. Hun hadde rotet masse omkring i sminkepungen. Kort tastet: Hun så ut som en hardkokt hore.

    Jeg gikk omveier forbi svinekjøtt og bacon, men jeg var sulten og fikk i meg litt lammekjøtt. Stemningen var løftet, for å si det mildt, og det irriterte meg kraftig.  Høylydt latter, glade stemmer og prima humør overalt … løssluppenhet, bar hud, utålelig og overfladisk letthet. Da en i selskapet ytret seg humoristisk om religion, terror og sånn, ble jeg meeeget krenket og fikk øyeblikkelig lyst til å tenne en hjemmelaget bombe og sprenge oss alle langt opp i nordlandslufta. 

    – Ska du ikkje ha litt vin, spurte B.

    -Nei, svarte jeg surt.

    Men hun drakk og sendte meg lumre soveromsblikk. Jeg ble svært opprørt, henimot syk av tanken på de unevnelige og inni granskauen grisete handlingene jeg inntil da hadde utført med liv og lyst – utenfor ekteskapet. Jeg hadde dessuten de siste dagene utviklet en nokså skarp luktesans og kunne mer enn sanse at det sydet og kokte i Bs underliv – menstruasjon like om hjørnet. Jeg tenkte på alt det ekle blodet. Overhåndtagende kvalme og jeg måtte nesten spy. 

    Allah for alle penga, ropte jeg inni meg og strøk meg over skjegget. Det var da jeg skjønte det: Jeg hadde konvertert og blitt muslim, uten å merke det … forårsaket av kraftig skjeggvekst og mangel på Gillette.

    Bs søster dukket plutselig opp med en barberskumboks i lanken og sa:

    Sjå her … fekk låne av nabo’n.

    Først ble jeg fornærmet og sint, fikk lyst til å tenne en lunte tilkoblet en liten atombombe plassert i en turban jeg hadde planlagt å kjøpe på nettet , men jeg hadde ikke slikt for hånden, og synet av barberskumboksen utløste gamle signaler i hjernen min.

    En halvtime senere strøk jeg håndflaten friksjonsløst over kinnet og tenkte:

    Du slette tid og faen i helvete. Det var på nære nippet. Forpulte flyplasser… 

         

     

    BENEDIKT

    Jeg trenger ingen psykolog, aldri følt behov. Men jeg har en. La oss kalle ham Benedikt. Noen har spurt meg hvordan i helvete det gikk til at jeg påtraff ham. Vel, det skjedde ikke i helvete, men i byen der jeg bor:
    Jeg var ute og kjørte i min Ford Falcon 1964 -modell …  jada, med V- åtter. Sval kveld i slutten av juni. Henimot midnatt. Jeg skulle gjennom sentrum og hjem. Jeg lot bilen rulle vestover, langs elven. Lavt turtall. Jeg passerte tverrgaten hvori byens teater.
    Først så jeg ikke hva det var, jeg trakk til meg høyrefoten… trodde jeg så et menneske henge over en benkerygg, bare noen meter fra elvevannet. Jeg hadde rett, og det så ikke bra ut. Jeg tenkte at det ville være for galt om han skulle våkne, gå i retning sør og ramle i vannet, drukne og våkne opp i helvete, hvilket statistisk er det mest sannsynlige – ifølge evangelisk-luthersk teologi.
    Jeg bremset, svingte til venstre, feilparkerte mellom to svære trær jeg antok var kastanjer. Jeg dro til håndbrekket og lot motoren svive. Jeg rusket i mannen som hadde hengt seg opp til tørk. Han reagerte ikke nevneverdig, han luktet av sterk drikk, men var pent kledd.. mørk dress, lys blå skjorte og pent stripet slips. Grått hår ikke klippet på en stund. En politibil av kassevariant med påskrift INNSATSLEDER stoppet. Ut steg en tykksak av en politimann i for trang uniform. Han hadde nok sett en og annen episode av CSI:


    – Min aller kjæreste onkel … epilepsianfall. Han er snart på beina. Jeg tar hånd om ham.
    – Hva heter han? For meg ser det ut som om han er beruset, og han lukter ikke godt.
    – Onkel har aldri luktet godt, defekte, ekkrine svettekjertler, alt fra barnsben av,  som forstyrrer utskillelse av sekreter. Forsinker prosessen, så å si … slik at alkohol drukket for 24 timer siden gjør seg gjeldende… ja, omtrent nå, sa jeg og så på armbåndsuret mitt.
    Jeg gikk på tryllekurs som 14- åring og avledet konstabelen med en bevegelse med venstre hånd mens jeg nappet lommeboken ut av den fulle mannens dressjakke. Jeg rakk ikke sjekke om han hadde mobiltelefon.
    – Ehhh … javel, og ditt navn?
    Jeg sa det, men han virket ikke helt fornøyd, Som ventet begynte han å klappe utenpå klærne til den fulle mannen og fant ingenting. Han virket misfornøyd. Jeg tildelte ham et medfølende blikk og ytret:
    – Hans kjære hustru Regitze slipper ham nødig ut på frifot med verdisaker og sånn … epilepsien, vet du.
    Der er nesten litt vondt å se en politimann stå tomhendt når han så gjerne skulle ha fakket en innbruddstyv, snakket hardt til en gatepike, eller anholdt en fyllik, slik som denne mannen jeg voktet over nå.
    Politimannen så opprådd ut, men trøstet seg med bilen min – som var grovt feilparkert:
    – Hva med den? Den kan ikke stå der … med motoren i gang.
    – Liker du den … vel, den er nok ikke til salgs.
    Politimannen løftet på beltet med alt rallemikket operative politifolk pleier ha i beltene sine. Men magen hans var i veien og beltet sank straks ned til sitt naturlige leie. Han fikk et plaget drag over ansiktet og tok frem en svart stavlykt. Han tok en nærmere titt på den fulle mannen, som gryntet litt. Dernest noterte han seg kjennetegnet på bilen min.
    – Javel, kjør ham hjem straks.


    Fulle folk er tunge, men jeg greide å få fylliken på beina. Synd å si at kneleddene hans var strukket ut og stivet av. Men jeg dro ham med meg, fikk ham inn i baksetet. Hodet først. Jeg satte meg bak rattet og åpnet lommeboken hans. Navnet fremgikk flere steder. Flere bankkort og et medlemsbevis utstedt av Norsk Psykologforening. Jeg syntes mannen virket eldre enn yrkesaktiv, men tenkte ikke mer på det. Jeg tastet frem 1881 og fikk både adresse og telefonnummer. Jeg ga gass. Alle åtte sylindre tok tak.
    Jeg dyttet på ringeknapp i messing. Etter knapt 15 sekunder tentes utelyset. Døren svingte innover. Damen var stilig. Oppsatt grått hår og noe jeg tror kalles aftenkjole. Hun virket urolig.
    – Ja…?
    Stemmen hennes passet til kjolen og håret. Jeg presenterte meg og gjorde kort rede for den siste halvtimen.
    – Han er der ute … i bilen din?
    – Jada, frue … i god behold, men han er nok litt, hva heter det her i strøket … ikke tilgjengelig for øyeblikket.
    Hun lo og var lettet. Hun var sterkere enn jeg trodde og ikke redd for kjolen sin. Vi bar mannen hennes innenfor. Fruen viste til en sjeselong som så ut til å være snekret sammen omtrent på den tiden Hamsun var så sulten at han skrev Sult. Hun la et pledd over ham.
    – Sånn, han får ligge her i gangen i natt.
    Hun sa Ingeborg og rakte frem høyre hånd. Den var myk. Jeg rakte henne mannens lommebok. Hun sa takk.
    Hun bød på kaffe, jeg avslo høflig og sa at jeg burde komme meg hjem. Hun takket påny og sa at mannen hennes drev en privat psykologpraksis og syntes det var leit å ikke kunne gå på firmatilstelninger, julebord og slikt, men at han hvert år arrangerte en sommeravslutning med seg selv som eneste deltager, og det hendte år om annet at han skjenket seg selv litt for mye.
    Jeg uttrykte full forståelse for hennes manns tenkemåte og handlinger. Jeg ville runde av og gikk et par skritt mot utgangsdøren. Hun stoppet meg med en hånd på skulderen.
    – Før du går, gi meg telefonnummeret ditt. Jeg er ganske sikker på at min mann vil takke Dem for Deres uselviske handling.
    Jeg sa at det var slett ikke nødvendig … og at man må jo ta i et tak av og til.
    Hun lo litt og insisterte. Jeg oppga telefonnummeret, som hun sirlig anførte på et stykke papir.
    – Adjø, sa hun med en sånn stemme som et øyeblikk fikk meg til å ønske at hun var mange år yngre.
    Jeg satte meg inn i min gamle Ford og vred tenningsnøkkelen den veien sola går…

    ET ANNET STED

    Hun satt på en polert steinkant og snørte skøyter, sånne hvite … som kunstløpersker bruker. Aldri sett henne før … ikke før nå… for fem minutter siden. Hun hadde holdt avtalen. Hun var på ispletten da jeg kom, fem minutter forsinket. Blå strikkelue hvorunder rødt hår som lå i tjukke strimler nedover en henimot hvit kåpe med pelskant på krage og ermer. Hun smilte svakt og tok meg inn med blå øyne opplyst av et julepyntet kastanjetre ikke langt bortenfor.

    Hun så i retning tårnbygningene i byen jeg bor i og sa:

    – Minner om St. Petersburg … ja, jeg er jo arkitekt … jeg nevnte vel det. Jeg ser alltid på bygninger når jeg kommer til et nytt sted.  

    – Ja, det du nevnte det, sa jeg og sa at kommunen ville rive begge tårnene og alt omkring en gang på 60-tallet.

    Hun var ferdig med å knytte lisser og stablet seg opp. La oss kalle henne Ana. Synd å si at jeg ikke hadde lyst i lå hjelpe henne opp i stående, men hun greide det fint selv. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde skøyter hengende ned  fra høyre hånd.

    – Skal du ikke… sa hun og pekte på skøytene mine. Jeg satte meg ned og fjernet støvlene … glad for at hun ikke sto og ventet, men gikk ut på isen. Ganske ustø. Knærne hennes møttes og hun lo. Man gjør gjerne det … når man er dårlig på skøyter og har jern under føttene hvorunder is.

    Jeg gjorde et opphold i knyttingen og bare så på henne. Det vakreste jeg har sett siden olsok  2011 og vel så det, tenkte jeg. Jeg har ikke tjangs. Hun er simpelthen for pen, ikke bare det … hun er forunderlig vakker, som kanskje Hamsun ville sagt det. Rødt hår flagrende hist og her og en blå lue og raff kåpe til rett under knærne. Hun lo … som en bekk sent i april.  

    Hun stanset opp og sto med bred beinstilling. Med aksent fra øst: 

    – Dette har jeg ikke gjort siden jeg var barn.

    Jeg hadde ikke stått på skøyter siden barna var små. Jeg kneppet frakken med én knapp og tok et tak utover isen. Hun betraktet meg nysgjerrig og smilte sånn som får en til å føle seg ganske bra. Hun lo, sparket fra og gikk nesten på snørra. Hun lo mer, og jeg synes jeg var ganske flink … som om beina og føttene husket hvordan det skulle gjøres. Jeg besluttet å overlate alt til beina og føttene. Det ga meg anledning til å se på kvinnen fra Novosibirsk. Hun hadde fått opp farten nå, blitt flinkere. Hun laget små skrensepor i isen og 8-tall … flere … tilslutt kunne jeg lese 8888. Det er et ganske høyt tall. Jeg var imponert og tenkte at dette er minutter jeg kanskje aldri glemmer. Hun var ikke god på skøyter, men hun hadde en særegen estetikk og kraft i bevegelsene … som isen ikke kunne rokke ved. Jeg stanset og så på henne, hun beveget seg i sirkler og jeg syntes hun var et helt annet sted – og at jeg var det også.

    Det ble varmt under frakken, og jeg åpnet den … hvorunder hvit skjorte og et blomstret slips med marineblå bunn. Ana svingte opp ved siden av meg og sa:

    – Fint slips, pleier du gå med slips?

    – Bare en og annen søndag … og i dag er det jo søndag.

    – Ja, det er søndag, sa Ana og smilte. Mange millioner milliarder lyskvanter utsendt fra lampene omkring rikosjerte i det røde håret hennes og ble borte i adventsmørket. Jeg kremtet litt, og ble overrasket over meg selv … jeg pleier ikke kremte.

    Skøytingen var over, slik jeg så det. Tror hun så det slik, også. Vi hadde gjort det vi avtalte. Vi sto der med skøytene på, og jeg tenkte at kvinnen fra Novosibirsk er det vakreste jeg har sett. Hun tørket vekk svettedråper fra pannen med kåpeermet. Hun hadde lært å uttale navnet mitt og sa:

    – Torjus … dette er hyggelig. Jeg trodde ikke jeg skulle greie det – stå oppreist.

    Jeg smilte og sa at hun var flink. Jeg fikk meg ikke til å si så mye mer, visste ikke hva jeg skulle si. Ville si noe, men… 

    Hun sa ikke mye hun heller … og etter noen minutter som jeg ikke husker så godt, gikk hun sin vei …  over torget. Jeg så etter henne, kjente ennå den varme klemmen på høyre kinn. Hun snudde seg ikke…

        

     

                                       .           .