I går var det ganske vårlig i byen der jeg bor. Etter en skitur var jeg ganske varm og svett… og jeg fikk lyst på kaldt øl og litt fenalår, for det liker jeg så godt når jeg er varm og svett. Ettersom jeg var så varm og svett, gadd jeg ikke ta på så mye klær før jeg løp bort til nærmeste butikk som ligger kun to minutter fra huset der jeg bor. Jeg entret butikken, iført skjorte og nikkers. Begge deler var nok ganske ettersittende, og jeg hadde rent glemt at denne butikken er beryktet, det har seg nemlig slik at mange damer i nokså høstlige årsklasser frekventerer denne butikken, sekundært for å handle brød og melk og sånn, primært for å sjekke kjøttmarkedet… og da mener jeg ikke biffer, kjøttdeig og syltelabber i kjøledisken.    
Nix, jeg mener sånne som jeg… sakesløse menn, temmelig uvitende om den slibrige tankevirksomheten som foregår bakenfor de skrukkete pannene tilhørende sleske damer som bare tenker på én ting.. nemlig det vi menn har mellom beina og av og til står og som de gjerne vil ri på helt til det går trill rundt for dem. Det er så trist å tenke på, og det er så ekkelt at jeg blir helt fortvilet.

Vel, jeg spaserte altså inn i butikken… i mine egne tanker, som sant å si er ganske rene og uplettede, og jeg hadde som nevnt ikke annet i sinne enn å skaffe meg litt kaldt øl og litt fenalår å sette tennene. Jeg gikk bort til ølkjøleren og bøyde meg ned etter et par bokser Bayer fra Aass. I det jeg skulle legge labbene på ølboksene kjente jeg en hånd på rumpa. Jeg spant rundt. Der sto en dame jeg tror må ha vært minst ti år eldre enn jeg, Hun hadde på seg tights og ettersittende topp hvorimellom en ganske solid og massiv fettring… og jeg kunne ikke unngå at se at kjønnet hennes avtegnet seg mer enn tydelig gjennom det tynne stoffet, på en slik måte at man kunne brukt det som sykkelstativ.
– Tjallabais, sa hun og pliret med små øyne innrammet av sterkt sminkede øyelokk og mascara og beksvart eyeliner. Jeg har sett lumre soveromsblikk før, men ettersom jeg er en dannet og høflig mann, svarte jeg:
– Hei.
Hun sa at jeg hadde hatt en barnål på baken og ville børste den vekk, og jeg sa “tusen takk, det var omtenksomt”. Hun kom litt nærmere, og jeg kunne kjenne en vammel odør fra et sted jeg nesten ikke tror jeg vil benevne med dets rette navn. Jeg synes hun lignet litt på en kvinnelig utgave av Otto Jespersens Friskusen, og hun hadde en vorte på nesen og tilløp til bart. 
Hun prøvde ikke skjule at hun ikke hadde BH på. Brystvortene var stive og fremsto i overtydelig relieff. Jeg følte meg uvel, tok tak i ølboksene og ville gå. Da sperret hun veien for meg, la en hånd innsiden av mitt venstre lår og sa:
– Skakke bli med en tur ‘a… jeg bor like borti her. Ser ut som du kan trenge en omgang.
– Tusen takk for tilbudet, men jeg må nok hjem, jeg. Har litt å gjøre.
Da ble hun aggressiv og sa:
– Åjassådentypen, prippen hæææ? Fy faen, helvetes møkkapikk!
Jeg begynte å gå mot kassen. Hun slo etter meg med håndvesken sin og ut av den fløy en svær dildo som landet oppi handlevognen til en passerende dame jeg tror var nærmere 80 år enn 70. Jeg skyndet meg til kassen, betalte i en fart og løp hele veien hjem. Jeg følte meg skamfull og var redd. Jeg lovet meg selv å aldri gå i den butikken mer, ihvertfall ikke kledd så utfordrende. Jeg gråt litt og var fortvilet.. til slutt måtte jeg bare prate med noen. Jeg ringte min venn Ralf. Han tok ikke telefonen. Jeg ringte min venn Robbie, han tok telefonen på første klemt, og jeg forklarte hva jeg nettopp hadde opplevet.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

– Jøye meg, sa han.
– Det er helt forferdelig. Man kan ikke engang gå på butikken i fred uten å bli klådd på.
– Forkastelig.
– Blir helt satt ut, jeg. Krenket. Går det ikke an å forstå at nei er et nei? Hvor vanskelig kan det være???
– Så sant så sant.
– Og det blir ikke bedre utover våren og sommeren, med shorts og T-skjorte og sånn..
– Du slette tid..
– Aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg. På tide at vi menn tar gater og streder og parker og butikker tilbake. Må da kunne ferdes fritt omkring uten å bli antastet av overkåte kvinnfolk…
– Absolutt.
– At man går med kortbukse og T-skjorte betyr vel ikke at man byr seg frem og vil ha sex med tilfeldig forbipasserende kvinner?.
– Langt ifra.
– Jeg blir ganske nedfor av dette…og skamfull. Jeg lurer på om det er noe med meg.  
– Så så, selvsagt er det ikke deg, du kan ikke klandres for andres nedrige oppførsel.
– Nei…
– Men det blir ikke bedre. Dette går jo innunder justissektoren og hvem har overtatt etter Listhaug…  jo, det er Per Sandberg… og du vet hva han har sagt?
– Nei.
– At man bare skal slå hvis noen prøver seg med seksuell trakassering.
– Lett for han å si, han er jo straffedømt for vold, men jeg er jo ikke noe glad i vold, Robbie.
– Nettopp. Sandberg  kommer ikke til å ta dette alvorlig. Synd at ikke regjeringen falt, slik at man kunne fått en skikkelig justisminister i en ansvarlig regjering ledet av Jonas Gahr Støre. 
– Åååå?
– Ja, Støre er jo en ypperlig mann med ryggrad, en hederskar til å stole på, det er både sant og visst… og  han har sagt at han vil ta ansvar og verne om de mest sårbare i samfunnet… og hvem er det?
– Det er meg, det.
– Nettopp.
– Faen, og jeg som var glad for at regjeringen ble sittende.
– Vel, det blir flere år med uansvarlig justispolitikk, og du kan glemme å gå i shorts i sommer… jeg også.
– Det var som faen. Hva gjør vi da?
– Vi kler på oss ordentlig… vide langbukser og posete hjemmestrikkede gensere, drikker oss aldri fulle og går aldri alene i mørke parker og i Kiwi-butikker.   

Jeg hadde ikke helt gitt opp prosjektet om å bli krenket. Jeg tenkte og tenkte, og plutselig fikk jeg en helt gennnial idé. Jeg har nemlig noe gammelt muslimutstyr liggende, fra et kostymeparty noen år tilbake… en kufi, et stort, svart løsskjegg og en innmari stygg dressjakke fra 70-tallet. Jeg hadde et gammelt, hvitt  laken. Etter en real omgang med symaskinen min: Vips, en kjortel.  Planen min var så snedig og lur at jeg ikke kunne annet enn le min aller ondeste latter – hirr-hirr-hirr. Planen var enkel, og litt artistisk. La meg fortelle hva som skjedde i går:
Jeg påførte meg muslimstæsjet mitt og klinte litt av min yngstedatters brunkrem i trynet. Jeg stakk meg i venstre pekefinger og tappet en drøy kubikkcentimeter blod på en liten flakong som jeg puttet i innerlommen på dressjakken. Jeg dro avsted, til sentrum av byen der jeg bor. Jeg gikk inn på det største handlesenteret. Mange mennesker og mange butikker. Noen steder var det så tjåka at jeg nesten ikke kunne se gulvet fremfor meg.
Jeg var meget konsentrert og fulgte med på alle omkring meg. Jeg valgte øyeblikket da ingen så i min retning. Kjapt smurte jeg litt blod i ansiktet, lot meg falle i gulvet samtidig som jeg skrek og ropte “rasist -rasist -rasist”….  så høyt at en gammel dame ramlet overende, hun traff gulvet så hardt at briller, stokk og håndveske føyk veggimellom.

Ingen tok notis av henne, alle samlet seg om meg, og alle var sjokkert. En ung dame spurte hvordan det gikk. Jeg stønnet alt jeg kunne og pekte i en tilfeldig valgt retning og skrek “rasist”. Alle antok at en fæl rasist hadde slått til meg så hardt at jeg hadde gått på snørra i gulvet og slått meg slik at jeg blødde, eller at den fæle rasisten hadde slått meg så hardt at jeg begynte å blø og deretter ramlet i gulvet.
Før jeg dro til byen hadde jeg øvet meg på å snakke gebrokkent og det kom til nytte, det skal jeg hilse og si. Jeg fektet med armene og snakket så gebrokkent jeg kunne – med mange skarpe konsonanter og jeg sa “allahu akhbar” mange ganger.

Flere kom til og alle var fortørnet og alle bablet i munnen på hverandre…  “noe så fryktelig”, “sikkert en frepper”, “takket være Listhaug”, “sånn går det med Solberg i regjering”, “naziyngel”, “ingen empati”, “død over Listhaug”, “la henne brenne i helvete”…
Tre unge jenter bøyde seg over meg og stablet meg på beina. Jeg lot som jeg hadde vondt og haltet omkring. Disse jente var stappfulle av omsorg og overvektige – også av raseri over gjerningspersonen, som jeg beskrev som en hvit mann i femtiårene med sløyfe mellom skjortesnippene. Da ble de enda mer fortørnet og skjønte at de hadde med en durkdreven og rutinert rasist å gjøre… kanskje  en hardkokt fascist.. eller verre: En FrPer.
Jentene tok dro meg med. Jeg protesterte litt og la inn noen nederlandske gloser som for et uøvet øre kan høres ut som arabisk. Men de ville ikke høre, disse kidsa. De tok meg med over torget og bort til Folkets hus, opp i 2. etasje, der AUF og Arbeiderpartiet holder til.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

En av jentene hentet en våt klut og ville tørke blod fra ansiktet mitt. Jeg protesterte, til ingen nytte. Hun tørket og stusset ikke over at det ikke var noe sår under blodet. Ingen reagerte på at tørkingen etterlot en hvit flekk som ikke var der i sted.
– Vil du ha kaffe, og jeg tror vi har litt iskrem liggende i fryser’n, også.
Jeg rakk ikke å svare før jeg hadde et krus kaffe foran meg, tre sekunder senere også en asjett med vaniljeis. Jeg liker både kaffe og vaniljeis, og jeg koste meg glugg ihjel. Imens snakket jentene sammen om hvor fryktelig krenket de var på mine vegne og mente at jeg burde intervjues av lokalavisen, og det passet bra; søster’n til en av dem var nemlig journalist i lokalavisen og veldig opptatt av rasisme og og sånn. Hun hadde allerede en tittel i tankene: MIDDELALDRENDE HYPERRASIST MED SLØYFE AMOK PÅ KJØPESENTER.
Flere unge AUFere hadde kommet til, og plutselig begynte de å synge og messe i takt…  INGEN RASISTER I VÅRE GATER – INGEN RASISTER I VÅRE GATER- INGEN RASISTER I VÅRE GATER…

Jeg begynte å bli litt svett, og noen hadde tydeligvis snakket med noen: En gjeng uflidde unge mennesker valset inn i lokalet… representanter for SOS Rasisme. De ville gjerne ha et sammendrag av tildragelsen der borte på kjøpesenteret. Jeg gjentok historien i korte trekk, men sa “slips” i stedet for “sløyfe”, og da var det en ung mann som mente det kunne være “han derre rasisten fra FrP”. Denne dialogen forløp mellom to kvisete gutter:
– Synes det høres ut som han, hva heter han igjen? Navnet hans er litt sånn fiskeaktig.
-Hæææ.. hva mener du… noe med kolje, laks, ørret…?
– Nei, jeg har det på tunga.. det er, det er…
– Torsk, hyse, sei, sild, makrell…?
– Nei, faen det er no’ annet, no’ med..

De ble avbrutt av en ung AUF-gutt som lurte på hva de bablet om. SOS-gutta forklarte og AUF-gutten sa:
– Christian Tybring-Gjedde, ja.. sitter på Stortinget. En av de verste. Vi kaller ham bare Gjedda. Hadde han fyldig sveis med skill på venstre side?
Alle så på meg og jeg sa:
– Tror det…  
AUF-gutten ropte til en av sine partifeller:
– Sjekk alle bevegelsene til Gjedda i dag. Ring Stortinget, eller nei, drit i det … ring Kjersti Stenseng. Hun vet alt… og det hun ikke vet, får hun greie på i løpet av en kaffepause. 
Jeg syntes nesten det var blitt litt for mye av det gode. Jeg lengtet hjem. Jeg sa at jeg måtte avsted, hjem til bønneteppet mitt. Men en av AUF-jentene kom med en innmeldingsblankett for medlemskap i Arbeiderpartiet, og jeg måtte endelig bli medlem, jeg skulle slippe å betale medlemskontingent.
– Skriv navnet ditt her, så ordner vi resten, sa hun.
Jeg tenkte fort og satset på den massive uvitenheten rundt meg. Jeg skrev Ahmed Ismail Yassin. Han var Hamas’ grunnlegger og verdensberømt for pipestemmen sin. Drept i israelsk helikopterangrep i 2004.
Jeg greide omsider å rive meg løs fra alle som var krenket på mine vegne, og de sa at jeg ikke måte bry meg om sånne rasister og fascister og nazister og freppere og alle andre degenererte mennesker som liker Listhaug og som er bosatt i “uanstendighetens innmark”.
Da hvisket en av dem noe om Støre og at han ikke sa “innmark”. En annen sa “å faen” og alle samlet seg påny og rettet det til “utmark” og alle ropte “hade, Ahmed” i kor. Jeg sa tusen takk og allahuoghu ahkbar og skyndet meg ut.

Da jeg kom hjem, måtte jeg slappe av litt. Jeg tømte det jeg hadde igjen på calvadosflasken. Det hjalp, men jeg var ennå nervøs. Jeg var redd for hva lokalavisen kunne finne på å koke sammen. Gudbedre, tenkte jeg. Det ble en urolig natt, jeg var engstelig.. redd for å bli avslørt. Jeg vurderte å hengi meg til litt beroligende onani, men slo det fra meg… jeg har jo et kristent livssyn. Til slutt sovnet jeg. 
Jeg våknet i dag tidlig og kastet meg over lokalavisen. Jeg pustet ut, avisen holdt seg til faktaopplysninger, men de var sant å si ikke så hyggelige. Bare en liten notis hvori dette utdraget – med tre korrekturfeil:  “… den eldre damen som i går falt om på Megasinet, døde senere på sykehuset. Dødsårsaken er enda ikke kjent, men legene antar akkutt hjertestans.”
 

Jeg har en venninne jeg nesten aldri snakker med, kanskje bare et par ganger i året. Hun ringte i forrige uke. Jeg forsto ganske fort at noe plaget henne. Etter litt snikksnakk kom det: Nesten hver gang hun går tur med bikkja si, støter hun på personer som stopper og ganske uhøflig ber henne holde bikkja i bånd, enten det er båndtvang, eller ei. Dette opprører henne, hun holder meget av bikkja si, det er ei fin bikkje, av edleste rase, og den gjør ingen fortred. “Verdens snilleste hund”, sier hun. Det er nok sant, fuglebikkjer har ikke hjerne til å utvikle minste ansats til ondsinnethet, de bare vimser omkring og surrer og tuller og bæsjer og tisser og er blide som bare det. Det er nettopp det som opprører henne, dette grassate gapet mellom hennes og andres “konnotasjoner”, som hun sa.

– Hæææ, sa jeg.
– Glem det, poenget er at jeg blir såret av disse menneskene som ikke forstår, eller ikke vil forstå, at Fløya aldri gjør noe galt. Jeg tror noen direkte misliker henne, en slags syk antipati. Et hat. Forstår det ikke. Noen bruker stygge ord. Jeg blir lei meg og såret. Krenket.
– Det skjønner jeg godt. Veldig sjofelt og lumpent. 
– Noen ganger får jeg det ikke ut av hodet. Jeg legger meg om kvelden og får ikke sove, Disse episodene spinner rundt i hodet mitt, og jeg rekonstruerer og redigerer slik at jeg står opp for Fløya og meg selv og tar personen fatt, om du skjønner. Det hjelper litt, men jeg får det ikke til i virkeligheten. Har prøvd mange ganger. 
Lenge siden jeg hadde hørt så mye visvas. Jeg flirte rått og var glad for at vi hadde lang telefontråd mellom oss. Jeg la stemmen i mitt aller mykeste leie og sa: 
– Jeg forstår deg godt. Mange ufølsomme mennesker der ute, gitt… uhørt mange… som mangler alminnelig dannelse, folkeskikk og fintfølelse. Noen av dem er visst fascister.. sikkert også noen freppere. Jeg skjønner deg godt. Verden hadde vært mye bedre uten disse hundehaterne, da hadde mye vært gjort.
– Tror du det er rasehat, Torjus?
-Hæææ?
– At Fløya liksom er av feil rase? At det hadde vært annerledes hvis hun hadde vært en golden retriever, eller no’…
– Ehhhh.. vel, tror kanskje ikke det… og Fløya er jo som sukkerspinn på fire bein.   
– Uansett, jeg blir fortvilet og…
Etter litt mer småpludder og noen tårer sa hun at hun følte seg myyye bedre og vi avsluttet samtalen.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Sent i går kveld  ringte hun igjen og var meget oppglødd. Hun hadde vært på hyttetur med noen venninner, ikke rent få.. de var innpå ti stykker. Hun hadde snakket om bikkjeproblematikken sin, og alle venninnene hadde støttet og trøstet henne masse. Mange klemmer, noen gråt og bikkja ble servert bacon til frokost og fikk ligge i sofaen når den ville. To av venninnene hennes hadde vært nede i nærmeste tettsted for å kjøpe øl, i samme slengen kjøpte de mer bacon og en blomsterbukett og et stort, hjerteformet kort med bilde av ei bikkje. Min venninne hadde blitt så glad at hun begynte å gråte, og da var det flere av venninnene som også gråt en skvett, og alt var bra og de snakket om dette nesten hele helgen, og alle var enige om at noen er fryktelig ufølsomme og svært ignorante, især menn over femti… og en av damene hadde foreslått å ringe en journalist i lokalavisa, som forresten var søster’n hennes…. det hadde hun gjort og journalisten hadde sagt at det var jammen en god sak som kunne gjøre seg bra i helgebilaget. Journalisten, som selv tenkte å skaffe seg bikkje, hadde allerede pønsket ut en tittel: HUNDEHATERNE BLANT OSS.
– En meget god utvikling i denne vonde hundehistorien, sa jeg. 
– Ja, ikke sant, sa hun.
– Så sant som det er sagt, løy jeg så overbevisende at jeg et øyeblikk trodde meg selv.
– Kan du skjønne at noen ikke liker Fløya?
– Helt ubegripelig, tror det må ligge en ondskap av nedrigste sort til grunn, sa jeg.
– Tusen takk takk for støtten, Torjus. Det er så godt at noen bryr seg. Du har så åpne armer, du… og stort hjerte. Jeg skylder deg en stor klem… kanskje litt mer… .
Jeg lo litt diskré og sa noe om at man jo stå opp for hverandre, vise litt engasjement….og blablabla…       

Sant å si er jeg ikke vant til å lyve så mye på så kort tid, og etter samtalen var jeg så kvalm av min egen falskhet at jeg nesten måtte spy. Jeg følte meg virkelig dårlig og vurderte å stikke bort til nærmeste butikk og kjøpe en bukett liljer til meg selv – det pleier hjelpe. Men det var for sent på kvelden. I stedet tømte jeg et kjøkkenglass fullt av calvados og kom til hektene. Jeg satte meg i en lenestol og pustet ut. Slik lediggang stimulerer hjernen. Jeg kom i tanker om den siste tidens begivenheter i norsk politikk og debattklimaet dertil, som jo er blitt noe kjøligere i det siste, og mange føler seg fryktelig krenket og gir uttrykk for det og får veldig godt betalt. Det lønner seg simpelthen… man høster sympati både hist og her og saldoen på ens sosiale kapitalkonto vokser. Den krenkede part har alltid rett, den krenkede får alltid god omtale og skulderklapp, man blir tatt i forsvar, både skriftlig og muntlig… blir rost på alle måter. Noen føler seg til og med krenket på vegne av noen som gråter fordi noen får blomster.. uttrykker det og mottar rungende applaus…
 
Mitt hjerte er sort og min hjerne kynisk. Ikke underlig da at jeg tenkte slik jeg pleier:  What’s in it for me? Kan jeg – ved å påberope meg krenkelse – oppjustere mitt sosiale omdømme? Få masse oppmerksomhet og goodwill? Etter noen sekunders knallhardt tankearbeid ble jeg ganske nedfor.. for jeg er jo ikke muslim, jeg er ikke en kvinne som kan hevde seg påtafset på et julebord i 1998 og jeg har ikke bikkje. Jeg er en litt over middelaldrende mann, jeg er hvit og katten min døde i 2016. Dårlig utgangspunkt. Hva gjør jeg? Er det håpløst? Trolig, men jeg lovet meg selv å tenke over saken… jeg tenkte og jeg tenkte og jeg tenkte og sov en natt på det.

I dag tidlig våknet jeg, og løsningen sto for meg tydelig og klar som en junimorgen i Stavern. Jeg hadde jo allerede eksemplifisert den uten å tenke videre over det. Jeg hadde trøstet og forstått min venninne med bikkje og høstet så mye takknemlighet at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av den. Hvis man ikke kan vinne gull, får man nøye seg med sølv. Hvis man ikke kan være den krenkede, kan man plassere seg så sentralt som mulig i heiagjengen. Spiller man den rollen godt nok, kan man bli hovedpersonen… og dytte vekk den opprinnelige krenkede, overta den krenkedes plass. Ta gull i stedet for sølv.
Det er drita enkelt og faen meg helt gennnialt. Man soler seg i den krenkedes følelser, later som om man selv også er blitt krenket, fordi noen du føler en slags nærhet til på en aller annen måte er blitt krenket. Man opplater sin røst, eller lar fingrene løpe hemningsløst over tastaturet, det er bare å kjøre på, smøre på i tjukke lag. Ingen reagerer, enten fordi de ikke avslører løgnen, eller fordi de ikke tør, eller ikke vil. Vi er jo flokkdyr.

Man trenger ikke forholde seg til fakta. Det er forskjell på fakta og følelser… følelser er jo ikke etterprøvbare. Fakta, hva er det.. det er følelser som gjelder. Bare å gi gass, og alle vil mene – eller late som – at her er en helstøpt person, empatisk og medfølende. Selvsagt er det bløff, men hva gjør vel det, ingen kan avdekke en slik løgn.. patos slår logos – i ni av ti tilfeller.  Det er ikke pent å lyve, men alle gjør det. Det er helt perfekt… og du kan bli en helt. Visst faen…

Einar kostet på seg en lun og landsfaderlig latter og sa:
– Hørte et og annet rykte om det, ja… men Martin og en Høyre-mann… hehehe.. neppe.
Haakon lo også. Han lo så hjertelig at han glemte helt å være sinna:
– Ja..  det var tider, Einar. Vi var jo konger, du og ‘n Jens Christian og jeg… hvilken makt vi hadde.. fy faaaen.
– Tre.
– Faen i helvete!!
– Fire.
Trynet til Haakon Lie endret seg ganske radikalt, han reise seg og Gerhardsen presset seg så langt tilbake i ørelappstolen som mulig, holdt armene opp foran seg og utbrøt:
– Gudbedre!
. I samme øyeblikk dukket Gud opp. Han kroppsliggjorde seg på frapperende vis, radielt ut fra brystbeinet.
– Hva står på her da, gutterrrr?
– Ehhh.. jeg skulle akkurat til å fjerne et støvfnugg fra jakkeslaget til ‘n Einar, og… 
– … dere politikere lyver så glatt at jeg blir helt matt, men her hos meg gjelder De ti bud. Hvordan lyder det åttende, Einar?
– Du skal ikke tale usant om din neste.
– Eller som jeg noen ganger sier.. du skakke juge, sa Gud og lo litt av seg selv. Han kremtet litt og sa:
– Nåvel, Einar.. hvordan går det med tellingen?
– Han er oppe i fire nå.
– Vel, da har du bare én igjen, Haakon…og det er en stund til leggetid. Du vet hva som gjelder
Haakon Lie var blitt rød trynet, han bygget hurtig opp et raserianfall og tordnet mot den tidligere statsministeren:
– Quisling!!!! Fy faen i hælllvete!!!!!!!!
– Så sa, det der var slett ikke pent, Haakon. Jeg synes du skal be Einar om unnskyldning. Han satt tross alt på Grini og i Sachsenhausen under krigen, og hvor var du.. Amerika, var det ikke? Og der glemte du helt at du var gift og hadde barn hjemme i Norge. Var det ikke slik fatt? 
Haakon Lie sank litt sammen i seg selv og tømmerhøggerskjorta si. Han så bedrøvet ut.
– Og du, Einar.. sa Gud…  – du trenger ikke telle. Jeg hører hvert ord Haakon sier, selv om jeg er på den andre siden av Himmelen. Jeg testet deg, skjønner du.. eller fristet, slik Eva gjorde. Generelt sett er det bra å være lydig, men det er ikke pent å sladre, Einar. Jeg må si dere skuffer meg, begge to.. vel vel…. gutter er gutter og politikere er politikere, antar jeg.. men prøv å være snille, da. Det er lenge siden dere var statsminister i Norge og partisekretær i Arbeiderpartiet, og jeg orker ikke mer barnslig babling om den luseknekkerepisoden fra -67. Dere er akkurat som kranglefantene Keith Richards og Mick Jagger, gruer meg forresten til de kommer. Nåvel, dere er hos meg nå, kan dere ikke bare slappe av, bli venner og ha det hyggelig.. null stress, lissom?
Einar Gerhardsen så bort og Haakon Lie så ned og Gud sa:
– Hør her, gutter.. dere har begge forbedringspotensial. Du Einar.. du mååå ikke sitte i den stolen og lese i boken din hele dagen og være dønn kjedelig  Det er mye annet å ta seg til rundt her. Og du, Haakon… du er en friskus, men stemningsleiet ditt er litt varierende, og du vil vel ikke på sinnesmestringskurs sammen med John Alvheim…  altså skjerpings. Jeg forventer at dere begge tar der sammen. Dere er tross alt voksne menn.
Gud ventet litt. Han monterte et lite smil under nesen sin og sa:.    
– Og en ting til…’n Martin er her. Han har fått lov – eller konsesjon som dere sikkert sier – til å brenne bål. Han koker kaffe over flammene og koser seg. Gjett hvem han savner?

Gerhardsen og Lie løftet hodene sine. Begge var tårevåte i ansiktet og fikk ikke frem et ord.
– Nå gutter, hva blir det til.. bålkos og svart kaffe, eller…?
– ‘n Martin, sa Einar.
– ‘n Martin, sa Haakon. 
Gud smilte sitt bredeste smil og tok rundt begge de to gamle mennene og sa:
– Enstemmig vedtatt… da blir det ‘n Martin… kom igjen ‘a…

Annonsørinnhold

Stor oversikt over de beste kjøpene på januarsalget

Haakon Lie ble ganske forbanna…  og etter at Gud hadde trukket seg tilbake, overhøljet han Gerhardsen med skjellsord. Med nød og neppe unngikk han bruk av termene som utgjorde grunnlaget for Guds vedtak, han avsluttet med:
– Du er en pikk!
Gerhardsen satt i sin ørelappstol og lot som han ikke hørte.
– Du er sikkert flink til å telle banneord, og du vet å holde deg inne med Gud. Jeg kjenner deg. Du smisker og fjasker og fjesker og gjør deg lekker.. slik du gjorde for velgerne. Du er så falsk at fløten skjærer seg, jeg husker hvordan du behandla Oscar Torp, stakkars mann… og du er like dum som Yngve Hågensen og Thorbjørn Berntsen. Hører du!!!!! Faen i helvete!!

– To.
– Ok, ditt rasshøl, da har jeg tre igjen. Og de skal jeg bruke godt, og du veit vel at jeg kan flere stygge ord. Gud var litt stressa i stad og gjorde et hastevedtak.. han burde vite at jeg kan ganske mange banneord.. lærte forresten noen av Konrad Nordahl.. du husker vel ‘n Konrad…hæææ?? Han var jo også kommunist i unge år, men så tok ‘n  til vettet, kan’ke si det samma om deg, Einar… du er en jævlig raddis, veit du du!! Akkurat som han tullingen som sitter på Stortinget nå, trur du’kke han har stilt mistillitsforslag mot Listhaug… den kommunismen går i arv… det bare sier jeg deg..    
– Haakon..
-… såvidt jeg husker var faren til Moxnes med i AKP… de greiene der går i generasjoner, serru.. en slags gift..
– Haakon.
– …. og trur ‘u ikke han har fått med seg SV og partiet vårt. Hva hva gir ‘u meg?? I gamle dager hadde en fyr som Støre blitt skambanka på partikontoret… du husker hvordan jeg ordna opp med han… jeg brukte…       
– Haakon!
-Ja.
– Støre er en ingen dårlig mann, men jeg er ikke lenger særlig interessert i norsk partipolitikk. Jeg er pensjonist, det er du også… kan vi ikke bare ha det litt hyggelig? Husker du de fine sommerkveldene på hytta mi… du og ‘n Martin og jeg… rundt bålet, med svart kaffe og kaker som Werna hadde bakt. Det er snart hundre år siden…
Haakon Lie ble stille og noen tårer forlot øynene hans, rant i centimeterdype furer og ble sugd opp i den rutete tømmerhoggerskjorta hans.
– Ja, han Martin, ja.. et bål av vilje. Han var den beste av oss. En hederskar, arbeiderbevegelsens yppersteprest.
– Ja, og hvilken folketaler. Han hypnotiserte alle med talene sine. Han ofret seg for partiet og arbeidsfolk over hele landet… såpass at han aldri giftet seg. Tenk på det, Haakon. Han ga avkall på kone og barn og ga alt til saken.                 
Haakon Lie løftet blikket, så uforstående og forvirret på sin gamle sjef og sa omsider:
– Si meg en ting, Einar… veit du ikke at… du veit det??
– Hva da?
– Satan i Moskva… du kødder nå…?
– Hva mener du, du pleier si det du mener.
– Martin var homo, galopperende homo… visste du ikke det??
Einar Gerhardsen mistet nøkkelknippet sitt i gulvet og gebisset var på vei ut. Han dyttet det på plass igjen og sa:
– Hva?
– Jepp, men han prøvde seg ikke på meg, heldigvis. Men jeg så det på’n. Jeg var jo ganske kjekk av meg den gangen, atletisk og sånn.. på 20-tallet.. og brun om sommer’n  Jeg så jo blikkene hans, men heldigvis skjønte ‘n hvor landet lå. Merka du aldri no’, Einar?
– Nei…
– Men du var jo skalla og ikke akkurat no’ kakefat.
– Han sa alltid til meg at han lette etter en dame, men fant aldri den rette.
– Hohohoho… jada, den hørte jeg, også.. men jeg trur ‘n var måteholden. Ha’kke hørt no’ om at ‘n var på no’n, hvertfall ikke i partiet. Men det var jo no’n i Høyre, der har det alltid vært…

Fortsettelse i morra, får’n tru 

– Ja, det var det du sa til meg på landsmøtet i 1967, også. Du har ikke forandret deg mye, Haakon.
– Jeg sa faen meg ikke det, men jeg sier det nå. Den gangen sa jeg “du prøver å knekke meg som ei lus”. Det var det jeg sa, og det var det du prøvde på. Ikke nekt!
Einar Gerhardsen lente seg tilbake og bladde i boken sin. Lie – som trolig ble født forbanna – ble enda mer forbanna og sa:
– Du skulle faen meg ikke vært statsminister. Tenk at du lot Jens Haugland være statsråd i ti år. Han var et null. Og du ville ha ut Halvard Lange… fy faen, hvor dum går det an å bli?? Du er ei lus.

Omtrent slik forløp dagene i Himmelens politiske avdeling. Lie og Gerhardsen kranglet daglig om den berømte luseknekkerepisoden, og Jens Christian Hauge forsøkte å megle mellom de to. Hauge likte seg best i skyggene, slik han gjorde på jorden. Han hadde ikke glemt sine knallharde forhandlingsevner, og Gud hadde gått med på å gi ham et kontor, mot forsikringer om at Hauge måtte slutte å tafse på alle damene omkring. Lie kommenterte det slik:
– Hehehhe… den gamle horebukken. Han er faen meg akkurat som før, men han får ting gjort. Det skal ‘n ha. Husker du alle damene han feide mens han var forsvarsminister?

Men landsfaderen hadde sovnet i ørelappstolen sin.
Slik gikk årene, til mars 2018. Mange hadde klaget på Haakon Lies banning, Gud hadde gitt ham mange skjenneprekener, men det hjalp ikke. Haakon ga faen, og det ble verre:
– Einar, hva synes du om han derre Støre… før jeg dævva var jeg begeistret for fyren, mente at han kunne ta over partiledelsen etter Jens og bli statminister, men se på ham nå… fy faen for en helvetes tullebukk.  Faen, jeg gir meg helt over. Han raserer det vi møysommelig bygget opp, Einar. Hører du??
Men landsfaderen hadde sovnet. Lie gadd ikke vekke ham og fortsatte som før:
– Han sier at statsminister Solberg er feig. Fy faen. Jeg følger jo med litt.  Støre er vel noe av det dummeste som har stått på en talerstol i landsmøtesalen og det sier jaggu litt. I vår tid drev vi ikke med sånt kødd, vi meislet ut politikken slik en steinarbeider hugger i granitt. Vi slåss for velferdsamfunnet, holdt et øye med russerne og Martin Tranmæl var redaktør i Arbeiderbladet. Hva driver Støre med… hæææ? Henger seg opp i et facebookinnlegg, krangler med kjerringer i Høyre og Frp. Har han ikke annet å gjøre, hvor er politikken? Han burde ligge unna Listhaug. Hun har faen meg større baller enn ham. Hun skulle vært Arbeiderparti-jente, hun. Faen i helvete,.. hører du, Einar??
Landsfaderen sov.
– Jeg var skeptisk til han Trond. Hadde ikke no’ tru på ‘n. Dessuten liker jeg ikke trøndermål. Men nå vet jeg ikke. Han er glad i damer, men hvem ække det..  Jens Christian var mye verre… litt må jo disse damene tåle. Arbeiderpartiet skal faen ikke være no’ søndagsskole..
Lie løftet stemmen til hysterisk fistel og skrek:
– Hører du, din helvetes slappfisk?!?!?
Gerhardsen bråvåknet og mistet gebisset sitt på gulvet. I samme mikrosekund sto Gud der, han kom fra løse luften og materialiserte seg fra føtter til isse i løpet av et kvartsekund. Lie ble blek.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

– Herr Lie, nå må det bli slutt på grovsnakket ditt. Jeg har fått inn over 30 klager i løpet av én uke. Kåre Kristiansen, Lars Korvald og Kjell Bondevik har innlevert en fem siders betenkning om banningen din og har begjært kraftige mottiltak. Utvisning er nevnt,  og jeg kan ikke utelukke det… og du vet hvor det bærer da..
-Helvetes sladrehanker…
-… så så…. nå må du slutte, ellers er det rett ut, nord og ned.. og der er det ikke så hyggelig at det gjør no’..
– Greit, men du kan ikke stole på de kara. Kristelig folkeparti.. pføyyy. Det er forskjell på liv og lære, og han Kåre… ja, jeg skal ikke si noe.
– Nei, det skal du ikke. Her i går’n er det jeg som er sjef, og Kåre ble innvilget opphold etter en helhetsvurdering.
– Hehhehe…
– Men jeg skal være grei, Lie. Jeg er jo en brobygger. Jeg har gjort et enstemmig vedtak. Du skal få en daglig bannekvote. Du kan si “faen” og “faen i helvete” tilsammen fem ganger daglig, og det er landsfaderens oppgave å telle og rapportere til meg. Du får ikke tre sjanser.  Ved første overskridelse er det rett ut og ned.
Da våknet Einar Gerhardsen.  Han smilte som om han nettopp hadde vunnet et stortingsvalg.
– Fy faen, sa Lie.
– Én, sa Gerhardsen.
– Jeg må le, sa Gud… og lo.

Fortsettelse i morra.. kanskje.. 

Da tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet, Haakon Lie, døde en maiettermiddag i 2009 – 103 år gammel – bar det direkte fra Oppsal sykehjem til helvete. Da ble det helvete i helvete. Djevelen var opptatt med å grille chilipølser til kvelds og rygget tilbake da ‘n  Haakon kom, med tømmerhøggerskjorte og cirka tre hundre og femti dype furer i trynet sitt. Selv Stalin syntes det var ubehagelig. Han mistet matlysten og trakk seg skyndsomt tilbake til sine terror- og massedrapsvenner Lazar Kaganovitsj, Nikita Krustsjov og Vjatsjelav Molotov som satt og pratet om “gode, gamle dager” og bælmet vodka innerst inne i en lun og sentralfyrt krok.
Haakon Lie var litt desorientert etter den lange reisen og spurte Djevelen:
– Hvem faen er du, og hvor i heite hælvete er jeg…hææ???
Haakons ry var kjent over hele helvete og vel så det. Djevelen ble ganske blek om nebbet, han krøp litt sammen, løy og sa han var assisterende vaktmesterassistent og informerte ferskingen om hvor han var.
– Fytterrakker’n sin, da har jeg kommet feil, hva slags idioter er det som har ansvaret her? Jeg skal faen ikke være her. Jeg er en skikkelig kar… real arbeidskar. Jeg sørget for å holde disse jævlige kommunistene unna styre og stell det meste av etterkrigstiden. Jeg skal til Himmelen, for svarte faen. Jeg vil snakke med sjefen her… litt brennkvikt, takk.
Djevelen pilte av sted, inn på sitt kontor og låste døren. Han dreide nummeret til Gud på nummerskiva, fikk kontakt og forklarte situasjonen og tryglet om at Han måtte ta over Lie.
– Vel, jeg visste du ville ringe.. tjatjo, Lie er jo et tvilstilfelle. Jeg skal være grei, jeg er tross alt Gud, sa Gud.
– Takk, Gud, sa Djevelen og pustet ut – på noen glør.
Slik gikk det til at Haakon Lie fikk innvilget opphold i Himmelen. Gud besluttet å spare sin venn og portvakt Peter for et ubehagelig møte og tok selv imot Lie. Han viste ham inn på sitt kontor og bød ham en pinnestol.
– Jeg tror du innerst inne er en god gutt, Haakon… men du må besinne deg litt, og du må slutte å banne så fælt. Du er i Himmelen nå, ikke på et landsmøte i Arbeiderpartiet. Forskjellen er mer enn hårfin.
Lie sa “det er greit”, og Gud sa det er vanlig å plassere folk etter interesser, bakgrunn og yrkeserfaring. Han sa videre at Lie hadde fått tildelt rom ved siden av tidligere statsminister Einar Gerhardsen. Han la til, med et fett flir:

– Hvis du ikke kan oppføre deg, må du dele rom med ham.
– Men inni gloheite hæ…
– … .atatatatatata…. husk nå hva vi er blitt enige om, Lie… vi banner ikke her, gjør vi vel.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Ikke lenge etter spradet Lie inn i Politisk avdelings fellesareal. Alene i et hjørne i en gammel og fillete ørelappstol satt Gerhardsen og leste i sin egen bok, Tillitsmannen – en håndbok for tillitsvalgte, førsteutgave fra 1931, med rødt vaiende flagg på omslaget.
– Fy faen, du blir aldri lei den jævlige boka, gjør du vel?? Du må for faen følge med litt. Det er 2009.
Gerhardsen skvatt og mistet boken på gulvet. En skygge falt over landsfaderens ansikt…
– Harru sitti i den jævlige stol’n der siden nittensjuogåtti. Typisk deg, du er faen ikke blitt kjappere med åra… var det ikke for Jens Christian og jeg, hadde vi vel blitt medlem av Warszawa-pakten den gangen… fy faen… du er pinadø egentlig kommunist, Einar… og jeg skal faen skjære meg knekke deg som ei lus…

Fortsettes en annen dag..kanskje i morra..          

Klokken er 06.24. Jeg har lyst til å skrive noe leseverdig, men jeg kommer ikke på noe. Vet ikke hva jeg skal skrive. Det er aldri hyggelig å ikke vite hva man skal skrive om. Når man liker å skrive, er det godt å ha noe å skrive om… en idé, men nå står det helt stille, gitt. Det er som alle hjernecellene sover, og her i min lille stue skjer ingenting. Romtemperert stilleben.

Når jeg har det slik, hender det at jeg tenker litt etter og kanskje oppsøker noe eller noen som kan gi meg et puff, et eller annet. Skal ikke så mye til. Men i dag er jeg morralat, gidder ikke engang slå på radioen, det kunne ha hjulpet… men jeg gidder ikke. Gidder ikke sette på musikk, jeg har god erfaring med Erik Satie, og trompeten til Chet Baker… bra morramusikk, men jeg gidder ikke. Gidder ikke lage kaffe, heller. Det kunne ha hjulpet, men jeg gidder ikke gå inn på kjøkkenet. Har ikke vært der ennå. Har ikke spist frokost, det kunne ha hjulpet. Jeg sitter her og tenker at jeg må da kunne finne på noe – uten hjelpemidler. Jeg koketterer ikke, det er virkelig slik. Men jeg vet om et gammel triks.

En terning. Den ligger på skrivebordet mitt, sammen med mye ræl og rot. Den ligger alltid der. Jeg er glad i den. For det første er den laget av en av mine døtre, for lengelenge siden – i en annen tid. Den er litt større enn vanlige terninger, men den har seks sider hvorpå prikker i antall 1 til 6. For det andre: Terningen gir muligheter.
Det er enkelt, man bare triller terning og ser hva der blir. Bli det 5, gir det assosiasjoner. Det er en start. Denne terningen triller ikke så godt, hjørnene er for skarpe. Jeg pleier bare slippe den fra en drøy meters høyde, på et teppe. Jeg gjør det. Terningen viser 2.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Det første jeg tenker på, er toærn. Må jo være ærlig, men det er vanskelig å skrive om denslags uten å være litt vulgær. Jeg er morgenvâr og ikke innstilt på ufinheter. Jeg forkaster det og tenker på nummer 2 på pallen, og da kommer jeg i tanker om den evige toer Martin Johnsrud Sundby, som ble nummer to etter Cologna i Kollen. Da tenker jeg på overstadig fyll, videre moderat fyll og øl, for jeg liker øl…  og jeg sier til meg selv at jeg kanskje skal kjøpe litt øl på fredag og drikke meg litt full. Når jeg drikker øl, tenker jeg alltid på sommer. Jeg har opplevd mange somre, og noen husker jeg bedre enn andre. Sommer er liksom jentetid, det.

Jeg husker hun jeg kalte Brooks-piken. Hun gikk nesten alltid med Brooks joggesko. Hun begynte i klassen min på gymnaset, høsten i 2. klasse. Hun bodde utenfor byen og var helt annerledes enn alle de andre jentene. Hun sa ikke så mye og levde i sin egen verden. Hun var så vakker at det nesten ikke gikk an, det visste hun ikke. Hun gikk i kjoler jeg tror hun sydde selv, og hun beveget seg som om hun eide hele byen og store omegn, men jeg tror ikke hun visste det heller. Hun var uoppnåelig, ingen av gutta turte prøve seg. Derfor gjorde jeg det. Det var rett etter skoleslutt. Sommerferie.

Jeg ba henne på kino. Etterpå gikk vi en tur omkring i byen. Det var varm kveld, og hun gikk i ermeløs kjole. Håret hennes var lyst og englekrøllet og sneiet kragebeina. Jeg kan ennå kjenne angen av henne, den svake, gode duften av fersk svette. Varm hud. Jeg våget ikke ta på henne. Vi gikk ved siden av hverandre. Nakne føtter i Brooks og sterke, gylne legger. Over bybrua. Hun lo av og til og sa rare ting. Hun pekte mot vest og sa noe morsomt om solen, som jeg aldri hadde tenkt på før. Jeg husker ikke nå hva det var, for jeg var jo mer opptatt av henne enn av solen som ble borte i vest. Jeg tenkte at jeg ser henne kanskje aldri mer. Hun skulle flytte med familien sin til Colorado. Bare noen dager til. Vi gikk over brua. Fargene var sterke og konturene skarpe. Hun gikk med spenstige skritt. Hun skulle med bussen, måtte rekke den. Siste bussen dit hun bodde, noen mil utenfor byen.

Bussen kjørte inn på stasjonen. Hun takket for kvelden, sa at filmen var fin og at det hadde vært veldig hyggelig. Hun smilte. Jeg greide ikke smile like mye, men jeg smilte. Hun la venstre hånd på min høyre underarm… ga meg en klem. Silke. Hun lo… og jeg lo.. men ikke så mye og ikke så høyt. Hun dreide på Brooks- skoene. Hun vinket i det hun entret bussen. Jeg ble stående og se etter den og tenkte at livet blir aldri helt som før. Bussen var blå.

Klokken er 07.06. Jeg undres på hvor det ble av henne. Brooks-piken. Terningen ligger på teppet og viser 2. Den kunne vist noe annet, men den gjør ikke det. Den viser 2. Jeg tror livet er ganske forunderlig underlig…           
 

Min gode venn Ralf ringte nettopp. Han var meget oppbragt. Trengte noen å snakke med, sa han. Straks. Ettersom jeg er slik en forståelsesfull og empatisk kar med stort talent for å lytte… ja, så lyttet jeg:

– Jeg har meldt meg ut av Arbeiderpartiet.
– Synd for partiet, Ralf.
– Skulle gjort det forlengst, men du vet… ting tar tid, og jeg ble jo på sett og vis født inn i det partiet, det vet du… men nå gidder jeg ikke mer. Jeg orker ikke være partifelle med Jonas Gahr Støre.       
– Hva skjer?
– Følger du ikke med? Han kaller statsminister Solberg feig, etter at Solberg ikke ville stramme opp Sylvi Listhaug som mener at Arbeiderpartiet er mer opptatt av terroristers rettigheter enn landets sikkerhet. Han føler seg personlig krenket og sutrer mer enn noen gang. Like fornærmet som en muslim. Og ingen politiker i Norge er feigere enn Støre. Han vil ikke møte Listhaug til debatt, det er visst vedtatt indrepolitikk i Arbeiderpartiet at Støre ikke skal diskutere innvandring og integrering med Listhaug. Det er klinger mye bedre enn sannheten.    
– Du har kanskje rett.  
– Husker du hvordan Støre la seg på rygg som en gatepike i karikaturstriden i 2006, eller deromkring. Han ville “gå i dialog”, hvilket betydde at han stakk en norsk redaktør i ryggen og så bort fra ytringsfriheten her til lands.
– Ikkje så bra..
– … og da han høsten 2010 stoppet Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland på gata i New York og ba om at fredsprisen ikke måtte tildeles Liu Xiaobo, for da kunne kineserne bli veldig sinna på oss, og vi kunne få problemer med å få solgt laks til Kina. Han var utenriksminister den gangen og hadde ingenting med utdelingen av Nobels fredspris å gjøre..
– Hehehe.. ja… husker det.
– .. og da Xiaobo fikk prisen, gikk Støre igang med forsøk på blidgjøring av kommunistene i Kina. Han og Espen Barth Eide laget et hemmelig dokument, tiltenkt kun kineserøyne, hvori det fremgikk at det var galt å gi Xiaobo fredsprisen, og at Norge aldri mer skulle gi fredsprisen til en kinesisk dissident igjen. De ignorerte Nobelkomiteens uavhengighet og viste samtidig feighet og ettergivenhet i ypperste verdensklasse.
– LOL… var det ikke Dagens Næringsliv som publiserte avsløringen?
– Jo, husker du da utenriksminister Støre i 2011 ble tatt i blank av løgn av journalist Pål T. Jørgensen på direkte-TV? Han avviste at han hadde hatt kontakt med Hamas-lederen, hvilket var i strid med offisiell norsk utenrikspolitikk. Støre ba tynt om å gjøre om opptaket, men Jørgensen var ikke så snill.
– Lættis..
– Støre er faen meg helt håpløs. Johan Nygaardsvold burde ikke vært statsminister da tyskerne kom i 1940, og Halvdan Koht burde ikke vært utenriksminister. Feighet? Gudbedre. Støre har potensial for å drite seg ut like mye som de to gutta tilsammen.
– Ups..
– Ikke rart han tapte valget i fjor. Han greide ikke engang sikre seg den sikreste av alle stemmer, sin kones. Hun oppdaget at hun hadde glemt legitimasjon da hun entret valglokalet sammen med mannen sin.     
– Leit dette, Ralf.. du som har vært så glad i det partiet  i alle år. Hva gjør du nå?
– Fornyer medlemskapet i Turistforeningen.

Annonsørinnhold

Stor oversikt over de beste kjøpene på januarsalget

Fikk telefon fra min gode venn Robbie i går. Som noen vil huske, var han min korrespondent i LOL-byen og rapporterte jevnlig fra Black and Blue and Sometimes Shattered Hearts Club and Texas Honky Tonk Hotel and Cantina. Etter LOL dro han ikke til Norge, han fryktet sin kone. Han dro direkte til Amsterdam for å slappe av litt og gå på skøyter på kanalene. Isen er i ferd med å bli utrygg, han har trukket inn i sin stambar, beliggende i Prinsengracht, ikke langt fra Anne Franks hus. Ralf mistet mobilen sin i en råk i isen tidligere på dagen, men han er venn med Joop, bartenderen… og fikk låne telefon:
– Næmen, er det ikke Robbie?
– Jo, det er da det.
– Hva kan jeg gjøre for deg? Jeg har gjort alt og mer enn mest for å roe ned kona di. Ingenting hjelper. Tror du skal bli en stund til.
– Jeg har viktigere ting å snakke om.
– Jeg lytter.

– Du vet jo alt om kronprinsesse Mette-Marit og hennes helt spesielle handlekraft hva gjaldt omhåndtagelse av Kim Jong-uns blodsprengte kåtskap.
– Jeg vet det meste, men ikke så mye om det som er skjedd etterpå… bortsett fra at Kim vil snakke med Trump, og Trump vil snakke med Kim.
– Hvem kan vi takke det for, tror du?
– Mette-Marit?
– Nettopp. Det mange har prøvd på i 65 år greide prinsessen på fem minutter. Verdenssensasjon, men metodevalget hennes var jo litt uortodoks, og det er litt hysj-hysj alt sammen.
– Det er forståelig.
– Hun kommer til å få Nobels fredspris for 2018.
– Kødder’u???
– Nei, hun får ikke den offisielle fredsprisen, men Nobelkomiteen har i hemmelighet beordret tilvirkning av to sett fredspriser, med diplom, medalje og penger og alt. Mette-Marits sett er topphemmelig og vil bli tildelt i Fugleværelset på Slottet med nesten ingen tilstede. 
– Sikre kilder?
– Dønn sikre. Og vet du… Olemikkk Thommessen foreslo seg selv som seremonimester, i kraft av å være Høyt Lysende Salomos Betrodde Bror.   
– Saft suse. Hva sa Kongen til det?
– Ifølge mine kilder ble han så forbanna at han ba Thommessen dra til helvete. Det er sjelden klar tale fra den kanten.     
– Vel vel, da er det bare å gratulere prinsessen – flink pike.
-Jepp, men dette er like hemmelig som karamellpuddingoppskriften til svigermora mi. Tenk om kjøtthuene i Se og Hør får snusen i dette. Du må holde tett. 
– Selvsagt, Robbie.. stol på meg. Hils Joop. Snakkast…   

Annonsørinnhold

Stor oversikt over de beste kjøpene på januarsalget