Min eneste venninne i hele verden, Gitte, ligner i flere henseender en katt. Jeg vet at hun er i live og er der ute et sted, men vet ikke hvor … fånyttes å kalle på henne, hun løfter sjelden telefonen. Jeg liker katter.
Gitte kommer når hun kommer. Plutselig er hun der. Det skjedde i helgen. Hun ankom i sin gamle, grønne bil. Stråhatt og nestenallefarget hippiekjole klistret til kroppen. Svett hals etter 20 mil. Hun smilte.
– Jeg tenkte nok at du var her, sa hun.
Jeg tror nok jeg smilte, jeg også. Sant å si er jeg ikke så glad for besøk, men det er annerledes med Gitte. Jeg hjalp henne å bære sakene hennes inn i huset.
– Værsågo’, sa hun og dro frem en stor flaske Campari.
Solen ga seg ende over i vest. Vi satte oss i hammocken og så på fjellet i sør.
– Da jeg var liten gutt, lurte jeg på hva som var bakenfor det fjellet.
– Men da spurte du de voksne?
– Jeg ville ikke vite.
Gitte trakk beina opp under seg. Vi klinket glass.
Gitte kan mange språk og er henimot et språkgeni, hvilket hun alltid på heftigste vis avviser, men hun er ikke så opptatt av hele tiden å kommunisere. Det er det jeg liker best ved henne … og latteren, og de rødmalte leppene som beveger seg uavhengig av hverandre og tidvis krøller seg til forunderlige kreasjoner.
– Har svalene gått og lagt seg?
– I ferd med å runde av. Strevsomme dager. Familieliv.
– Skal vi bare drikke oss fulle … jeg har mer i kofferten.
Vi drakk. Gitte gadd ikke gå på do. Hun huket seg ned på tunet. Jeg kunne ikke annet enn le. Kvinners tisselyder er artige.
– Har du Kind of Blue ennå?
Vi tok med glass og flasker og gikk innenfor. Jeg satt på Miles Davis. So What. Gitte danset, gjorde modal jazz til dansemusikk.
Hun holdt glasset med Campari i venstre hånd. Det var halvfullt, skinnende rødt i lampelys og beskrev buer med varierende radius, innimellom kruseduller som lignet japanske tegn. Hun sølte ikke en dråpe.
– Den plata vil alltid være der, og jeg elsker den, sa hun og strøk med underarmen svette fra pannen.
Vi snakket om litt i underkant av lite om enda mindre, bare småpludring om ting som ikke betyr noe fra eller til. Anføttes i sofaen. Røde glass. Sommernatt. Green in blue.
– Alle rom er under oppussing, bortsett fra mitt.
– Eldhuset?
– Der kan du ligge, men vi må kanskje fjerne edderkoppen som har slått seg til i øvre hjørnet av sør- og vestveggen.
– Ååå…??
– Den flyttet inn en helg i slutten av april og ga seg straks til å spinne seg et hjem…
– Du kødder?
Jeg våknet brått. En marihøne kravlende i gresset. Gresshoppesang, bekkeklukk og en tom ølboks. Solen var ikke å se noe sted. Ingen Gitte … men sommeren er ikke over.
ETNISK NORSK OG UTPULT
Skuespiller og nordlending Per Kjerstad ække så gla’ i frepper og tidligere justisminister Per-Willy Amundsen, som har uttalt at politiet i Oslo ikke sysler med etnisk profilering og har skrevet på sin facebookside:
Det er ikke etnisk norske ungdommer som skaper problemene i hovedstaden.
Ikke mange hadde hørt om skuespiller Kjerstad før han responderte på Amundsens innlegg med en lang ordremse hvori denne personkarakteristikken:
“… din populistiske knehane-kuk av en liksom-politiker”.
Avslutningsgvis:
“Reis langt og lengst inni det varmeste og trangeste helvete din ubeleste, historieløse, ignorante, selvgode, rasistiske, lettvinte, etnisk norske utpulte ståkuk og ta med deg alle andre her i kommentarfeltet som heier på deg. God tur.”
Litt av en friskus, denne Kjerstad. Han er sikkert en flink skuespiller, og jeg er ikke helt uimponert av den røffe og upolerte stilen hans, men han bommer litt … han gjør det.
Man må anta at hans mening er å ærekrenke Amundsen og da kan man ikke annet enn stille spørsmål ved om “etnisk norske utpulte ståkuk” er heniktsmessig; etnisk norsk er jo ingen fornærmelse, likeledes vil de fleste menn oppfatte utpulte ståkuk som en kompliment – som mer enn antyder potens og dametekke.
Men skuespillere er skuespillere, og jeg har hørt at mange av dem sitter på kroer og cafeer og drikker sterk drikk både sent og tidlig … og tidvis sniffer et slags hvitt pulver som stimulerer skrivegleden no’ inni trangeste, gloheiteste griseglufsa og ligner melis, men ikke er det..
DET GÅTFULLA FOLKET
Før i tiden var Sverige noe storslått, som nordmenn beundret. Det var Volvo og Saab, Pippi Langstrømpe, Vi på Saltkråkan hvori uendelig vakre Malin, Emil i Lønneberget og søstern i flaggstanga, Lill-Babs, Cornelis Vreesvijk, Ingemar Stenmark, Bjørn Borg og ABBA.
Sverige er landet som greide bragden å skifte fra venstre- til høyrekjøring i løpet av én dag, uten klabb og babb og nevneverdige bulker. Sverige var modernitet friksjonsløst innfelt i “folkehemmet”, det var Grøna Lund, far og sønn Taube og midtsommerfest i Stockholms skjærgård og i Dalarna.
Sverige var simpelthen vellykket, mange lands myndigheter ville vite suksessoppskriften og ikke mange rippet opp i svenskenes vennlige innstilling til nazi-Tyskland.
Saab er borte, Volvo er overtatt av kineserne, Cornelis Vreesvijk er henfaren, likeledes Lill-Babs og Astrid Lindgren, som etter sin død er redigert slik at Pippis pappa ikke lenger er det han var.
Sverige er ikke som før og hele verden undres på hva som skjedde. Hvor ble det av Sverige, hvordan kunne det gå så galt? Svenskene hadde jo alt på stell … når var det alt slutta, når var det det butta … i 1986, da statsminister Olof Palme ble skutt og drept på åpen gate?
Nei, men straks etter innledet svensk politi det som noen kaller verdenshistoriens aller dårligste drapsetterforskning som etter 34 år endte med at etterforskningsleder Krister Peterson uten fnugg av tekniske bevis fant en “vettig” løsning og satte skylda på en kar som har vært død i 20 år.
Samtidig, i alle disse årene, førte Sverige en innvandringspolitikk så inni gamperæva naiv at hele Sveriges 450 000 km² i dag må anses som et åsted … for drap, grov vold, voldtekter, ran, knivstikking, bilbranner, narkohandel og eksplosjoner i tettbygd strøk.
Nå lurer mange på hva faen svenskene har holdt på med det siste halvåret. Folk dør i hopetall av Covid-19, Sverige er et land de færreste siviliserte nasjoner vil sammenligne seg med.
Den norske regjeringen har bestemt et nordmenn bare kan reise til en bitteliten del av Sverige, som nesten ikke synes på kartet – den lille øya Gotland i Østersjøen, 90 kilometer fra fastlandet.
Svensker som vil til Norge, må finne på noe annet. Danske myndigheter har også stengt grensen mot Sverige, finnene vil heller ikke ha svensker i landet og Hellas betakker seg for svenske sommergjester.
Utenriksminister Ann Christin Linde hevder at denne holdningen er uvennlig og kan sette det nordiske samarbeidet i fare og skape “dype sår” som kanskje aldri leges.
Hun er sur og grinete og forstår ikke hvorfor dansker og nordmenn ikke vil reise til Sverige … men hvem faen vil dit?
Får du ikke Covid-19 i Stockholms-området, blir du kanskje ranet, slått ned og hakket opp med machete på åpen gate i Gøteborg og politiet tukler til etterforskningen, finner ikke drapsvåpenet og arresterer en uflidd 40 år gammel kriminell blandingsmisbruker med bart…
NYTALE I NY TID
Black lives matter-bevegelsen brer om seg, og ingen statue kan føle seg trygg. Hvite mennesker gjør lurt i å se seg over skuldrene når de ferdes på gater og streder; hvit hud er jo blitt en kniv- og nevemagnet både hist og her og nesten overalt ellers.
I gaten der jeg bor er det ennå forholdsvis trygt. Her er ikke så mange knivstikk og ran og drapsstatistikken er ikke alarmerende, og hvite politifolk reker ikke no’ særlig omkring og dreper melaninrikinger både sent og tidlig.
BLM-bevegelsen er mektig og omseggripende, og det er naivt å tro at den ikke vil føre til endringer, eksempelvis i språket vårt. Alle vet at rasekamp påvirker språkutvikling og N-ordet – eller neger, som noen kaller det – er selvsagt det aller verste ordet, men det er uproblematisk; det er helt ute av dagligtale, ingen bruker det … bortsett fra fulle jessheiminger på grillparti hos naboen og demente sykehjemspasienter født i god tid før 1920.
Det store og stygge unntaket hertil er Det Norske Akademis Ordbok hvori neger er oppslagsord med flere brukseksempler, hvorav disse: Jeg skal slite og henge i som en neger og legge til side hver minste skillemynt (Bergljot Hobæk Haff Den guddommelige tragedie, 1989) og Han stikker hodet ned i en bilmotor og kommer opp igjen svart som en neger (Jostein Gaarder Sofies verden, 1991).
Termen svart er ennå gangbar. Men hvor lenge? Snart er svart svartelistet og like ukorrekt som neger, og man kan ikke se bort fra at BLM-aktivistene vil kreve utdriving fra det norske språket alle ord og uttrykk inneholdende svart … slike som svartedauden, svarte faen, svart arbeid, svarteliste, Svartlamoen, svarteper, svartkrutt, beksvart, helsvart, kølsvart, svartstrupesteinskvett, svartmeis, nattsvart, ravnsvart, sotsvart, svarthvitt-TV, svarthvittenking, svartmale, Svartisen, svartsinn, svartid, svartsyn, svartebørs, svartor, svartsladd, svartfuru, svartmusket, svartjord, svartspett, svartbjørn, svartbrent, svartemarje, besvart, ubesvart og gamle Svarten… og mange tjern i Norge heter Svarttjern
Faste uttrykk som ikke alt er helsvart, se svart på det, det gikk i svart, for svarte svingende, svart som en feier og svart humor vil naturligvis utgå fra språket og mørke skyer i horisonten ligger tynt an.
Språkrådet må påregne tøffe tak fremover, og de ansatte kan ikke utelukke voldelige demonstrasjoner utenfor lokalene deres … og dets leder, Åse Wetås, besitter en hvithetsfaktor så absurd og irriterende høy at hun trolig må innvilges politieskorte til og fra jobben.
EN MANN OG ALLE DAMENE
Sjelden jeg oppholder meg lenge i sentrum av byen der jeg bor, men i går kveld kunne jeg ikke la være å sykle avsted med tanke på en halvliter pils mot tørsten.
Tilfeldighetene ville det slik at jeg traff på en gammel bekjent noen år yngre enn jeg. Lenge siden vi sist snakket sammen.
Han satt alene ved et bord, i skyggen av en parasoll. Han ble gla’ for å se meg og ba meg sitte ned. Vi bestilte øl og gjorde unna i løpet av kort tid det vanlige snikksnakket som ikke uofte innleder samtaler mellom gamle kjente som ikke har hatt kontakt på noen år. Jeg tror min gamle venn vil være anonym i denne teksten, la oss bare kalle ham det … Anonym.
Ikke lang tid passerte før han begynte å snakke om det som har vært hovedinteressen hans hele livet: Kvinner. Den interessen har vært så sterk og omseggripende at han aldri har giftet seg, men han har nok vært litt uvøren med kjønnsorganet sitt. Det er blitt noen unger … med flere enn én kvinne.
– Jeg er litt nedfor, sa han.
– Ååå???
– Jeg begynner å bli gammel.
– Du holder deg godt … håret intakt, ikke kulemage og slipset sitter fint.
– Takk, men nå skal du høre, sa Anonym og redegjorde for sine damebekjentskaper, uten unntak innledet via Tinder. Han brukte mange ord og uttrykk jeg vegrer meg for å gjengi, men det handlet for det meste om kvinners ytre. Han redegjorde for sine siste bekjentskaper og hva han følte da de kledde av seg. Sterk kost. Han avsluttet med:
– Jeg fikk gåsehud og var på det nærmeste vettskremt.
– Uffda… men kan du ikke jage yngre damer, da?
– Det er jo det jeg gjør. Jeg innlater meg ikke med kvinner på min alder … gud forby.
– Kinkige greier.
– Hvor gammel er du blitt, forresten?
Jeg sa det og Anonym utbrøt:
– Ååå, faen…
DEN ABSOLUTT UUTHOLDELIGE HVITHET
Hvis du er hvit, er du rasist. Hvis du ikke innser det, er det fordi du er hvit. Alle hvite nordmenn er rasister… og George Floyd, som i levende live var en vanlig svart mann med kriminell fortid heri inkludert væpnet ran, er nå opphøyet til noe i nærheten av en helgen… og Winston Churchill, som i løpet av fem lange år var opptatt med å banke verdenshistoriens verste rasist og lyktes med det, er nå utropt til rasist av aller verste sort.
I Oslo jobber noen dag og natt med sikte på å få fjernet Churchill-statuen på Solli plass, likeledes vil noen rasere Holberg-monumentet utenfor Nationaltheatret. Begrunnelsen er at Ludvig Holberg var investor i slavehandelbransjen, og det var visst Churchill, også; underlig… jeg trodde Winston brukte det meste av penga sine på sigarer, børst og drosje.
Hedersmannen Christian IV skjærer heller ikke klar. Han grunnla hovedstaden, men det hjelper ikke, han var visst også rasist og noen vil fjerne statuen av ham på Stortorvet.
Men de fleste av mine tanker denne morgenen går til Aurora Aksnes. Uansett hvor inderlig hun ber om unnskyldning, vil hun aldri bli tilgitt to konserter hun holdt i Israel i fjor, og i tillegg er hun irriterende hvit. Jeg tror ikke det går an bli hvitere enn Aurora.
For alle som er brune i huden, eller helt svarte, er hun i sin blendende hvithet en fornærmelse så ærekrenkende at man lett kan besvime, eller gi seg til å brenne biler, plyndre butikker og knivstikke tilfeldig forbipasserende.
Hvithet står ikke høyt i kurs. Sist jeg var i butikken, ble jeg tildelt noen blikk som oversatt til kebabnorsk er omtrent slik: Javlige pottetrasistmorapuler… wolla du skal henge etter balla og øyelokka over en haug med glødende kull mens jeg volltar morra di i rævva.
Ettersom jeg har veik ryggrad og er litt av en opportunist og har lyst til å opprettholde puls og stoffskifte, har jeg besluttet å tilpasse meg, gjøre det motsatte av det Michael Jackson gjorde… gjøre meg så brun som mulig.
Her i Norge står muslimer sterkt, de er innvilget særstilling i det norske samfunnet, til og med Den norske kirke legger egen religion til side for å tekkes muslimene og stimulere til fortsatt kokelikohysterisk dyrking av en pedofil voldsmann som dævva for nesten 1400 år siden
Jeg blir ikke så lett brun, men skokremprodusenten Kiwi har to nyanser av brunt. Jeg kjøpte en boks av typen mørk brun. Det gjorde susen. Trengte bare et strøk. Jeg kjente meg nesten ikke igjen .
Muslimske menn på min alder kler seg absurd stygt. Jeg gikk på Fretex og kjøpte de fæleste buksene jeg fant og noen helt ellevilt ufikse dressjakker. Damen bak disken så rart på meg. Tilsammen betalte jeg en sum så lav at den må benevnes symbolsk.
Jeg la opp buksebeina til høyvanns, slik skikken er blant muselmenn. Jeg har en gammel sauefell, gråsvart i ulla. Jeg klippet av en drøy såte og tilvirket ved enkle håndgrep og dobbeltsidig tape et bustete, omseggripende og veldig ekkelt helskjegg.
Det gjelder å tilpasse seg nye tider, og muslimmunduren virker som bare faen. Når jeg går omkring i byen der jeg bor, er det som om alle hvite i nærheten retter seg opp og viser høyaktelse og uendeeelig respekt. De gjør alt de kan for å unngå mistanker om rasisme. LOL.
Det er faen meg fett å være brun muslim…
JUSTERT LÆREPLAN
I går kveld drakk jeg en flaske rødvin og noen drøye skvetter pastis. Derfor gadd jeg løfte telefonen. Det var min venn Ralf.
– Hei, Ralf… lenge siden. Bra med deg?
Av og til er det slik fatt med Ralf at han uten innledende lirumlarum går rett på sak:
– Har du hørt at Utenriksdepartementet holder tilbake bistandspenger til de palestinske selvstyremyndighetene?
– Hva du ikke vet… Norge gir en hel haug penger til palestinernes utdanningssektor, 55 millioner kroner årlig. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide holder tilbake penga for dette året, inntil palestinerne rydder opp i undervisningsopplegget og pensumlista for grunnskolen der nede.
– Ååå.. for mye matematikk, fysikk og kjemi?
– Hehehe… nei, for mye jihad og jødehat. Ungene lærer hat og terror fra første til siste skoledag. Såvidt jeg vet, er grunnskolen der nede 12-årig. At palestinske barn glemmer at en og en er to, er ikke så farlig… så lenge de husker å hate jøder og andre vantro.
– Splitte mine bramseil.
– Jødehat er nok integrert i alle fag inkludert sløyd og husstell, og de har nok praksisorientert fordypning i jødehat der man terper på hvordan drepe jøder… nakkeskudd med AK-47, hodekløyving med øks, halshugging ved sverd og machete og baufil…
– Saft suse.
– Trolig har de også martyrium som valgfag, der elvene lærer å skru sammen en bombe, sy den inn i en vest, oppsøke folkemengder og trykke på knappen slik at flere dusin vantro forsvinner hundre meter opp i luften.
– Du slette tid.
– Det starter allerede samme dag ungene blir født. Antisemittisme og høytlesning fra Koranen er viktigere enn morsmelk i arabiske land… og USA-hat, naturligvis… som er nesten like viktig.
– Gubbavarameivæla..
– Utenriksminister Søreide vil at palestinerne skal justere pensum litt…
– Javel.
– … men som lærer i alle år vet jeg at endrede lærerplaner og sånt ikke endrer så mye, alle vet at lærere trikser og mikser med undervisningsopplegg.
– Er du ikke litt kynisk nå, Ralf?
– Realist. Man endrer ikke over natten 1400 år gamle tradisjoner.
– Ehhh…
– Husker du vi hadde O-fag på barneskolen?
– Orienteringsfag, ja… glemmer det aldri.
– Lærerne fylte O-faget med henimot hva det skulle være.
– Mener du at….?
– Kan tenkes at palestinske skolefolk i disse dager koker sammen en forblommet utredning om det nye faget og ny pensumliste som egentlig ikke er ny, fakser hele greia over til UD og får penga utbetalt dagen etter…
TO SOM TENKER MASSE OM KORANEN
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Jeg tenker på en måte at det er så fært med denne bokbrannen i Drammen sentrum…
– Noen tente på Koranen i går kveld og stakk av. Politiet rykket ut og slukket brannen. Vitner hadde sett noen løpe fra stedet.
– Jeg tenker at det er det verste jeg har hørt på en måte. Tenk på alle muslimene i byen som nå er dypt såret og lei seg.
– Ja, det tenker jeg også. En så fin bok, jeg tenker at de lager så fine omslag på disse koranene, nydelig kalligrafi og pyntekanter og jeg føler at den er så poetisk og vakkert skrevet. Den er visst lettlest, også… ja, for de som kan arabisk, altså.
– Ja, også er den jo grunnlaget for verdens mest fredelige religion, tenk at noen vil tenne på en slik fin bok.
– Ja, jeg tenker at det skikkelig fryktelig.
– Det var Muhammed som skrev boken etter diktat fra Allah. Muhammed satt visst alene en kveld ute i ørkenen da Allah henvendte se til ham og ba ham finne frem noe å skrive på.
– Ååå…
– Ja, og jeg tenker at det ikke er så ett å finne noe å skrive med og på midt i ørkenen der det bare er sand og stein og ekle små kryp.
– Hva gjorde han, da?
– Etter hva jeg har hørt, lyttet han intenst til det Allah sa og skrev stikkord i sanden med en kjepp han fant. Han fikk dessuten litt hjelp av engelen Gabriel som tolket enkelte vriene passasjer…
– Åååå??
– Det pågikk visst i flere timer og Muhammed noterte stikkord i sanden helt til Allah sa at han var ferdig. Da var Muhammed så sliten at han sovnet.
– Ikke så rart..
– Da han våknet morgenen etter, hadde ørkenvinden rotet det litt til slik at stikkordene var blitt utydelige, og noen var helt borte.
– Uffda…
– Men Muhammed var en skikkelig intelligent mann og hadde dessuten hukommelse som ingen annen der nede i Arabia. Han kastet seg på kamelen sin, dro inn til Mekka og skrev ned hele Koranen på skinnfeller fra nyslaktede geiter.
– Ååå??
– Koranen består jo av 114 kapitler. Ett skinn, ett kapittel. Han måtte slakte noen geiter, men det var ikke noe problem… Muhammed var handyman og flink med kniv og sverd og sånne saker.
– Flaks at han hadde så mange geiter å ta av, tenker jeg.
– Det ryktes at Allah samme morgen ved et under hadde utvidet Muhammeds geiteflokk.
– Utrolig hva Allah får til, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også… men litt av en prestasjon, hva… tenk på hvilken boksuksess det ble. 1,7 milliarder over hele verden leser den daglig.
– Har du lest den?
– Nei, ikke ennå… men den står på lista mi. I sommer blir det krim, og jeg tenker at jeg må lese den siste til Anne Holt, og jeg har ennå ikke lest alle bøkene til Camilla Läckberg…
SLAPP AV, MIKKELSEN…
Drapet på George Floyd har utløst protester, opptøyer og baluba i amerikanske byer, og NRKs utenrikssjef Sigurd Falkenberg Mikkelsen publiserte i går en kommentar med tittelen: BÅDE USA OG VERDEN ER ENDRET og denne innledningen: USA er nå i en situasjon hvor man spør seg om det amerikanske demokratiet står til å redde.
Mikkelsen er nok – som mange – revet med av siste ukes begivenheter, men hans pessimisme hva USA angår, kan bero på relativt lav alder… foreldrene hans var trolig pubertale da president John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas, og året etter ble tre unge borgerrettsforkjempere avlivet på en landevei i staten Mississippi, som forøvrig i mange år hadde hatt lang tradisjon for å henge svarte mennesker opp i trær med et rep rundt halsen.
De hadde kanskje ikke debutert seksuelt da borgerrettsforkjemper Martin Luther King og presidentkandidat Robert F. Kennedy ble skutt og drept fire år senere og president Lyndon B. Johnson var dødssliten og deprimert av det økende antallet amerikanske, unge soldater som kom hjem fra Vietnam i kister fraktet av svære transportfly.
Johnson, som egentlig ikke var nevneverdig interessert i utenrikspolitikk, orket til slutt ikke mer av Vietnam-krigen, unnslo seg gjenvalg, gikk av i januar 1969, dro hjem til ranchen sin i Texas, lot håret gro, drakk tett og falt død om i 1973.
Da hadde Richard M. Nixon vært president i fire år og hadde forlengst gitt blanke faen i sitt valgløfte om å runde av Vietnam-krigen, til tross for store antikrigsdemonstrasjoner og Nasjonalgardens skarpe skudd, som i 1970 traff og drepte fire unge og ubevæpnede studenter på Kent State University i Ohio.
USA var opprevet og filleristet av svartes borgerrettskamp, en krig ingen skjønte poenget med, dype og brede generasjonskløfter, kokain, LSD, peace and love, rock’n roll og Charles Manson… mange mente verden var gått av hengslene, og noen trodde på full reprise av borgerkrigen drøyt hundre år tidligere.
I 1974, året før Mikkelsen ble født, hadde president Nixon gjort så mye ugagn at justiskomiteen i Representantenes hus anbefalte å stille ham for riksrett. Nixon – som i realiteten var vanekriminell – fikk en god deal; han ble av visepresident og påtroppende president Gerald Ford lovet benådning for Watergate og forlot æreløs Det hvite hus 9. august samme år.
Den trygge, bestefaraktige og dønn kjedelige Gerald Ford ble USAs 38. president. Rett mann til rett tid. Roen senket seg over USA.
Det skjer mye rart i USA, jeg ville ikke ha bodd der… men det politiske systemet funker ikke så aller verst. Derfor ble president Andrew Johnson stilt for riksrett, Herbert Hoover ble ikke gjenvalgt i 1932, Nixon ble jaget ut av Det hvite hus, Bill Clinton ble frikjent i riksrett og fikk sitte ut sin presidentperiode til tross for en liten historie om en ung dame, kontroversiell sigarføring og noen dråper sæd på avveie.
Unge Mikkelsen kan slappe av. USA overlever nok dagens uroligheter og president Trump. USAs politiske system er så godt at det endatil vil tåle å ha “Sleepy” Joe tumlende forvirret og hjerneformørket omkring i Det hvite hus… takket være The founding fathers av 1776, som var kloke karer, kjente lusa på gangen og sørget for et maktfordelingsprinsipp som tåler løgnhalser, tomsinger, døgenikter, fylliker, hyklere, horebukker og kriminelle i Det ovale kontor…
NÅR SYRINENE BLOMSTRER…
De to nærmeste naboene mine har syrinbusker. Den ene holder seg med hvite syriner, den andre har en hel rekke av blå. Jeg har ingen. Det synes jeg er leit og litt urettferdig.
Helt siden jeg var liten gutt har jeg vært fascinert av kriminalitet… forlokket av Arsène Lupins frapperende fingerferdighet, og jeg dagdrømte om å gjøre villainnbrudd, rane avsidesliggende sparebanker og stikke av i en Ford med trimmet V8-motor, kanskje sammen med en kjæreste… akkurat som Bonnie and Clyde – minus drapene de utførte. Jeg har aldri vært så veldig betatt av vold og drap; jeg kvier meg for å smekke fluer og mygg, og jeg forsøker alltid å snakke mus til rette i stedet for å sette opp felle med Jarlsberg-ost.
Jeg hadde ikke det som trengtes for å bli en durkdreven kriminell. Riktignok var jeg på epleslang hver høst i unge år, men det ble med det.
Og nå… jeg har ikke drevet det lenger enn til å tilvende meg naboens syriner. I fjor knabbet jeg blå syriner. I forfjor hvite. Jeg pleier alternere. Hvite, dette året.
Naboen med de hvite syrinene er mor og far og unge. Jeg har inntrykk av at de er svært påholdne i syrinsaker, derfor er det viktig være forsiktig, slik at ikke naboskapet får seg en stygg bulk.
Vanskelig å fastslå når de er hjemme. Selv om den bæsjebrune bilen deres ikke står parkert i oppkjørselen, kan noen likevel være hjemme… og hvis bikkja deres oppholder seg på sitt lille inngjerdede areal i hagen, er noen ganske sikkert hjemme.
Men hvis bilen er borte og bikkja, også… og verandadøren er lukket og det er 25 grader i lufta, slik som i går kveld… ja, da er det ganske trygt å rappe naboens hvite syriner. Pene, ikke sant..
