ALWAYS CRASHING…

Ikke så ofte jeg hører på musikk, men noen ganger gjør jeg det. Undertiden setter jeg på en CD …  bare gamliser gjør det. Sant å si er det flere måneder jeg sist gjorde det. Men jeg gjorde det rett før jeg skrev dette. I CD-samlingen min – eller haugen, for å være litt mindre unøyaktig – har jeg David Bowie … min absolutte favoritt, tror jeg nesten jeg må si … når alt kommer til alt. Jeg fant Low, fra 1977. Sang nummer fire, “Sound and Vision”, er selvsagt den store hiten på den plata. Den er gennnial.

 Dernest: “Always crashing in the same car”. Den er ikke blant Bowies største hits, men gudbedre …  den er en hit, for faen – slik jeg ser det. Teksten er ganske raff, litt genial … og den handler ikke om bilkjøring. Den handler om deg og meg.
Trolig er dette første og siste gangen jeg opptrer som musikkanmelder, jeg er dessuten 40 år for sent ute. Samma det. La oss lyse fred over Bowies minne.       

TORJUSSSS!!!!!!!

Historien om slipset i Istanbul har vakt en og annen reaksjon. En venninne av meg – la oss kalle henne HC – har henvendt seg. Hun er en dannet dame med oppvekst i et møblert hjem, og hun skrev at hun er forferdet, at hun ikke liker så godt at jeg er blitt kriminell, men at hun er glad for at jeg slapp anholdelse, rettsforfølgelse og langt opphold i et tyrkisk fengsel, med fæle innsatte som ikke går av veien for vold  av groveste slag til alle døgnets tider og voldtekt av alt som har puls og holder 37 grader.

Hun hadde guuuglet og funnet straffelovens paragrafer 286, 287, 288 og 289… hun skrev at jeg hadde risikert fem års fengsel for et slikt ran i Norge. Hun nektet å tenke på hvor lang tid jeg ville fått i Tyrkia.

Jeg sa til henne at noen sjanser får man ta, og at et slips er et slips er et slips…. og når man er glad i slips … ja, da.. o.s.v… hvortil hun svarte: 

– Torjusss!!!!!

Jeg lovte å aldri gjøre slikt mer, og hun ble litt blidere. Etter litt godchatting, forsto jeg at hun likevel er litt imponert av min lille kriminelle handling vest for Bosporos, at det tross alt forutsatte litt mot og fasthet. Videre sa hun at hvis det bryter ut unntakstilstand i landet og dertilhørende utrygghet, vil hun oppsøke meg for beskyttelse. Det synes jeg er en brillefin idé. Hun sa også at om jeg er på hennes hjemtrakter, kan jeg bare komme innom og få svart kaffe og nybakte scones.      

PAUSEPIR

Egentlig skulle jeg ha publisert et innlegg i går, men min samarbeidspartner – det lille, men svært velrennomerte  bilde- og illustrasjonsbyrået Good Kids Productions – opplever travle førjulstider og kunne ikke se seg i stand til å levere innen frist. Slikt skjer, og det er selvsagt tilgivelig. I mellomtiden skriver jeg dette og benytter anledningen til å takke de som gidder lese mine små tekstbiter. Det kommer flere, og jeg håper min lille leserkrets er lojal mot mitt bloggkonsept som egentlig ikke er noe særlig grundig definert prosjekt. Jeg forsøker bare å underholde.Jeg vil gjerne ha kommentarer og tilbakemeldinger og ønsker om hva dere vil lese om. Jeg strekker meg så langt jeg kan for å tilfredsstille dere alle sammen.


 
De eldste av mine lesere vil kanskje huske at NRK hadde et helt akvarium til rådighet da de bevilget seg pauser på 60-tallet. Jeg råder ikke over så mange fisker som NRK hadde og bringer i stedet bilde av to pirer (ungdommelig makreller). Pir er min favoritt blant fisker, og dere kan studere de to godsakene til mitt neste innlegg foreligger. Det er ferdig skrevet og redigert, det handler om et tema jeg vet mange menn er opptatt av … jeg kan si så mye at det har med kvinner å gjøre. Ha en god dag, kjære lesere… ailøvvju….

SLIPSET I ISTANBUL

Nettopp hjemkommet fra Istanbul. Hvorfor ble jeg ikke der? 18 varmegrader og flere i solen. Jeg kunne ha fisket ved vestbredden av Bosporos, like ved en kafé med skjenkebevilling. Jeg kunne ha drukket øl det meste av dagen, og fiskene kunne jeg ha gitt som presanger til byens mange katter. Jeg kunne blitt den mest populære mannen blant byens katter. Det kryr av dem i Istanbul – på sett og vis er det de som eier byen, de oppfører seg ihvertfall slik.

Nåvel, jeg dro ikke til Istanbul alene. Jeg dro sammen med en datter, la oss kalle henne M. Vi hadde en avtale med hennes lillesøster, vi kan kalle henne T. Hun kom ned fra luften i en svær flymaskin fra Ankara, der hun bor og arbeider. Så var vi tre. I Istanbul.
Den første dagen i desember. Vi somlet ikke med snikksnakk. Vi tok banen til Taksim-plassen. Dernest til fots sørvest, ned en svært trafikkert bakkegate med flere filer og mange hundre tutende biler. Jeg holdt på å bli påkjørt flere ganger. Takket være oppmerksomme døtre slapp jeg å kjøre i ambulanse.
Til høyre, rundt et hjørne befolket av to oversminkede gatetøser i høstlig årsklasse, ned bakken, første til venstre… Invictum Residence er ikke noen residens, men et greit overnattingssted i Sehit Muhtar Mahallesi. Rent og pent. Hyggelig betjening.
At to voksne døtre gidder bruke en helg på en forsoffen og akterutseilt far, tar jeg som en kompliment. Det er meget hyggelig, og jeg kan ikke si annet enn at jeg er stolt av dem. De er myyyye bedre enn jeg, de har dessuten tiden foran seg, jeg har den bak meg et eller annet sted – husker ikke nøyaktig hvor. Å flanere omkring i Istanbuls gater og streder med slike døtre er… ja, hva skal man si… jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Ikke lett å finne det helt riktige ordet… jeg tror vi sier rørende. Det kan vi si.
Vi spiste og drakk i byens larm og opplyste aftensmørke. I Istanbul er butikkene åpne til langt på natt. Jentene ville shoppe litt. Det får man finne seg i, slik er jo jenter. For min egen del tenkte jeg på å skaffe meg et slips. Jeg har nemlig for vane å kjøpe et slips i hver by jeg besøker. Jeg har slips fra Stockholm, Roma, Pisa, Bastia, London, Glasgow, København, Metz, Ålesund, Hokksund … det fineste fant jeg i Amsterdam.
Jeg var innom flere herreekviperinger. Jeg har lang rutine med å scanne slipsutvalg. Verden er full av stygge slips, og nesten ingenting er styggere enn stygge slips. Jeg fant ikke noe slips i en butikk i Istanbul. Jeg ble nedfor, og det sa jeg til døtrene mine, som er kloke og svarte at jeg kanskje ville bli blidere om de kjøpte en halvliter pils til meg på en fortausrestaurant. De gjorde det, og jeg ble blidere.
Tiden står ikke stille i Istanbul, og nettene der varer ikke evig. Jentene ble trøtte. Jeg fulgte dem hjem til Invictum. Jeg var ikke så trøtt at det gjorde noe og sa at jeg ville kikke litt mer på byen og kanskje finne en bar med godt calvadosutvalg. Det synes jentene hørtes ut som en noenlunde bærekraftig plan, det sa de ihvertfall. Jeg dro avsted og fant et slikt etablissement jeg hadde i tankene. Mange mennesker der. Veldig varmt. Jeg besluttet å finne et bord ute på fortauet, og jeg ba servitøren om en liten pepperonipizza og kaldt øl…  om han hadde noe å anbefale? Han foreslo blidt noe jeg oppfattet som Efes Malt. Det var korrekt oppfattet; han kom tilbake med en halvliterflaske Efes Malt, brygget i Istanbul… og pepperonipizza. Kniv og gaffel pakket i hvit serviett.
Jeg ble sittende der og se meg omkring. Mennesker i alle aldre og fasonger, mopeder med støyende totaktsdrift, biler hvori sjåfører uten tanke på gåendes velferd og godtbefinnende. Jeg var mest opptatt av slipset jeg ikke hadde. Jeg ville ha et slips, men det så ikke lovende ut. Jeg drakk ølet ganske fort. Sval vind fra vest, eller kanskje sør – eller noe midt imellom.
Jeg flyttet innendørs, fant et lite bord hvortil en søt, ung servitrise trippet på høye hæler. Jeg ba pent om en kopp tyrkisk kaffe og en dobbel calvados. Hun spurte hvilket merke. Jeg svarte et bra et. Hun kom tilbake med sakene, nikket mot calvaglasset og sa “Coquerel”. Jeg sa “teschekulær” som er omtrent slik det høres ut når tyrkere sier “takk”. Det hadde jeg lært av T et par timer tidligere.
Ved et bord to bord bortenfor satt en mann jeg anslo til ti år eldre enn jeg. Tyrker. En helt vanlig tyrkisk mann. Tykkfallen. Han spiste av en tallerken og bommet av og til på munnen. Han bladde i en avis og var opptatt av nyheter.
Glissen hentesveis. Sikkert veldig hyggelig. Tyrkere er jo vennlige. Det eneste spesielle ved ham var slipset. Jeg kunne ikke dra blikket fra det. Diskré blomstermotiv på marineblå bunn. Silke. Maskulint til tross for botanikken. Kan det være fra Drake’s?
Vet ikke riktig hva som gikk av meg, kanskje var jeg ikke helt meg selv, eller kanskje jeg var det… jeg bestemte meg for å tilvende meg slipset. Jeg har aldri vært så veldig kriminell av meg, bare epleslang i september for 45 år siden og en og annen fartsbot. Men nå sto jeg vet et veiskille. Jeg bestilte ikke mer børst, jeg bestilte to kopper tyrkisk kaffe.
Den tykkfalne tyrkiske mannen ble sittende lenge. Men jeg var tålmodig. Det ga resultater. Klokken var passert 01.00 da han reiste seg og forlot kafeen. Jeg hadde gjort opp regning på forhånd og løftet meg på to. Det er enkelt å skygge en mann i Istanbuls gater nattestid. Jeg følte meg litt som Kim Philby anno 1942 og slapp ham aldri av syne. Han gikk i motsatt retning av Taksim. Han ante selvsagt bare fred og ikke stort mer. Han gikk ikke fort, jeg la merke til at han haltet ørlite. Det var noe med det venstre beinet. Bra. Han gikk østover. Jeg ante ikke hvor jeg var. Færre mennesker. Trangere gater. Færre lyder. Færre butikker.  En og annen katt.
Mannen med slipset dreide inn i en tverrgate. Bratt nedover. Wattveike gatelamper. Avstanden mellom oss var ikke mer enn ti meter. Jeg tenkte ikke. Jeg handlet. Jeg akselererte kraftig i løpet av to sekunder. Jeg følte meg som en leopard som stopper en hyenevalp.
Jeg hadde bestemt meg for å være røff, slik som Jean Gabin var i noen av sine filmer. Jeg grep jakkeslaget hans og rykket hardt. Jeg la stemmen så dypt jeg kunne og skviset skolefransken min: ” Ârret, mon seigneur, donne moi ta cravate … s’il vous plait!”
Tyrkere er ikke gode i fremmedspråk, men jeg supplerte med et tydelig kroppsspråk. Han hadde stivnet. Som å rappe sukkertøy fra SFO-barn. Jeg trengte ikke vise ham kniven jeg hadde bemektiget meg fra kafeen. Den tyrkiske mannen med slips gjorde ingenting for å hindre at jeg løste opp knuten og dro slipset over hodet hans. Jeg sa “merci beaucoup” og gikk raskt avsted fra den tyrkiske mannen uten slips.
Jeg holdt rede på på øst/vest. Jeg smatt inn og ut av gater, memorerte 90-gradere. Etter to minutter var jeg trygg. Noen minutter senere var jeg i befolket område. En innkaster kom imot meg med en laminert meny i hendene. Han ville servere mat. Jeg sa jeg var tørst. Han sa ok og viste meg et lite bord ved fortauet. Jeg ba om en kald Efes Malt. Det fikk jeg. Jeg tente en Lucky Strike og tenkte at what happens in Istanbul, stays in Istanbul … bortsett fra et blomstret slips … fra Drake’s…

STEMPEL I PASSET

Undertiden slår hun et slag innom faren sin, altså jeg. La oss kalle henne M. Hun kom i går kveld og ville overnatte. Men først ville hun lage mat. Ny oppskrift. M og jeg er ganske flinke på kjøkkenet. Hun leder an. Jeg er håndlanger. Vi trenger nesten ikke snakke sammen, alt går nesten av seg selv.  Etterpå spiste vi, og til dessert spiste vi ingenting – det passet bra  … vi var veldig mette i magene våre. Jeg så på henne over bordet og sa at hun er forunderlig vakker. Hun sa tusen takk, pappa og jeg ante bare fred og Ikke stort annet, men etter litt vanlig småpludder om forlengst henfarne dager sa hun:
– Pappa, du mååååå skjerpe deg.
– Hæææ..???

-Du … jeg er facebookvenn med deg, i tilfelle du har glemt det. Jeg synes ikke innleggene dine den siste tiden er helt … tja.. hva skal man si… og bloggen din, hun der dumme  Gitte, som sikkert ikke finnes engang.
-Gitte hadde blitt svært lei seg om hun hadde hørt deg nå.  
– Kan så være, men for noen dager siden satt jeg i en T-banevogn. Vindusplass. Ved et stopp kom en mann inn og satte seg ved siden av meg. Ganske rufsete. Kanskje ikke helt fast bopel. 30 år, tipper jeg- Mange ville ha flyttet seg, det er jeg ganske sikker på. Men jeg ble sittende, for det er ikke høflig å reise seg og finne en annen plass. Jeg tenkte at han kanskje er en mann som har opplevd nok vondt i livet og ikke trenger mer av det.  Jeg ville ikke støte ham, skjønner?
-Jepp.
-Så ruller vogna avsted, og jeg ser bittesmå biter av Oslo fare forbi der ute og har nesten sluttet å tenke på han som sitter ved siden av meg og ikke lukter så godt. Jeg sitter, holder ut og har tenkt å sitte der til jeg skal av. Hva tror du skjer?
– Vogna stopper på Majorstua og inn sjangler Wenche Foss på høye hæler, ikledd pels, stuvende full av champis … deklamerende mor Aase?
-Nei, pappa … hun gjør ikke det.. hun er død. Jeg kjenner en hånd på låret mitt. Mannen ved siden av meg har lagt en hånd over låret mitt. Hva gir du meg? Jeg fikk sjokk og spratt opp, satte meg på motsatt side og ga ham mitt sinteste blikk. Han møtte det ikke. Han så bare ned i gulvet. Midt på dagen, pappa, i en T-banevogn, med flere vitner … som heller ikke var så blide i blikket.
-Men det gikk bra?
-Jada, men det er andre kvinner, de du kaller mituene, og det er enda flere … som ikke vil stå frem. Jeg kjenner noen. Av og til lurer jeg på om alle menn burde samles i innhegninger og transporteres til et slags hjem,  eller no’ sånt.
-Alle menn holder ikke på sånn… det er vel de færreste. Jeg for eksempel, jeg har aldri …
– …  jaja, jeg vet det, pappa … men det er noe med menn, hvor vanskelig kan det være å styre stemmebånd, hender og kjønnsorgan. Noen ganger lurer jeg på om halvparten av dere er tilbakestående
-Burde ikke du pusse tannebissene, tisse og legge deg nå, vennen min? Du skal tidlig opp, vet du.
– Pappa, det der er hersketeknikk … og en ting til, det er 2017, ikke 2007.
– Får si meg enig i det..
-Vi sier at det er et fremskritt … og hvis du dag om annen kan rive deg løs fra den laptopen din, er mye gjort. Du kan ikke bare taste løs og late som om ingenting skjer utenfor stuevinduet her.
-Mer kaffe?
-Jatakk, men da sier vi at du skjerper deg, ellers må jeg nesten vurdere å dytte deg ut av vennelisten min.
-Ehhh … ække det sånn hersketeknikk?
-Jo, pappa.. det er det… og jeg regner med at den virker.
 

CHARLIE, CHABLIS, CHAMPIS OG…del 2

Jeg våknet og var ikke trett. Det var sluttet å sne. Jeg aktiverte kaffetrakteren og så meg om etter sigarettpakken min, som ikke fantes. Jeg husket Nicorette-tyggisen, fant den og kastet i meg to stykker. Kan ikke si jeg så lyst på livet.

De første dagene gikk imidlertid greit. Overraskende lett å slutte med sigaretter. Stuvende full av selvtillit suste jeg omkring og følte meg veldig ovenpå. Jeg tenkte at nå skal jeg aldri røyke mer. Jeg imøteså et langt og lykkelig liv med Charlie,  i røykfrie omgivelser … og en alderdom der jeg tasser omkring i hagen,  klipper gresset, luker ugress og høster epler i september sammen med barnebarna… og lager grønn til til Charlie, som ennå er vakker og sitter i vinterhagen og broderer fine farger på nyinnkjøpte beige dametruser som hun synes er litt kjedelige og vil stæsje opp litt.
-Min røykfrie prins, du er min helt, sa Charlie en kveld og hadde bare på seg en liten truse som hun fjernet og sveivet rundt over hodet og slapp den, slik at den bekrev en pen parabel i stueluften, landet oppå  pianoet og nesten veltet en vase med cirka ti tulipaner.
Tiden som fulgte var som en laaang fest… sene kvelder  og natterangel.  Chablis, Champis og Charlie og gode middager både hist og her –  og skjørlevnet i Amsterdam. Men alt var ikke rosenrødt, må jeg innrømme det. Mange holdepunkter i livet var borte. Det er jo tyve av dem i hver pakke. Hver dag våknet jeg til en hel dags hvileløs tyggegummitygging . En skygge falt over mitt vanligvis muntre sinn. Jeg plugget inn kafferakteren og dyttet en Nicorette i munnen.
Etterhvert trappet jeg ned til 2 mg. Jeg tygget i vei. Om kvelden var jeg så sliten i kjevene at jeg såvidt greide å spise suppe. Selv small talk ble for mye. En røff tid, det er både sant og sikkert. Da de meget få vennene mine ville ha meg med ut for en pils, eller to … ble jeg sittende og tygge tyggegummi
Alle tyggegummityggere vet at tyggegummi er løsøre, man legger dem fra seg hvor det skal være. Mine ble funnet på asjetter, glass, salongbordet, badekarkanten, kjøleskapet, bilrattet, mobiltelefonen og laptopen. En gang sovnet jeg og våknet med ei klyse i bakhodet. Da jeg løftet hodet, fulgte puta med.
Jeg ble ganske lei disse tyggisene. Veldig lei. Ikke da til å undres over at jeg en og annen gang tente  en sigarett, i smug og i dølgsmål.  Jeg passet alltid på å ha en pose Fisherman’s Friend  for hånden , som jeg trodde tok det meste av røyklukten. Jeg undervurderte Charlie og hennes nese …  sensitiv som en engelsk setters. Hun sa ikke så mye, smilte bare overbærende og ga meg svært dårlig samvittighet og følelsen av å være en taper.
Av og til bør en mann få en kvinne til å føle seg som et hellig alter. De som har levd en stund vet nok hva jeg mener. Jeg tror ikke jeg skal gå i detaljer om tildragelser av dette slaget. Det skulle tatt seg nydelig ut, men jeg kan skrive så mye at det er fine stunder – også den gangen jeg merket at tyggegummien ikke lenger var i munnen min. Min første tanke var at jeg kunne ha svelget den. Men så forsto jeg at den var kommet på avveie – innklistret i mørkt, krøllet hår.
Charlie registrerte pausen, heiste hodet og kikket nedover magen sin.
-Hva skjer?
– Ehhh … tror tyggisen har viklet seg … jeg mistet den… den er visst …
– … du store allstyrelseog milde skaper … hent en saks! Og du … etterpå stikker du ned i kiosken på hjørnet og kjøper en tjuepaking … merde … sois rapide!

VI SIER DET SÅNN

Mitu ruller videre. Jeg hørte på radioen for noen dager siden… intervju med  Aleksander Schau, mannen som satte i gang MeToo-rørsla for noen uker siden. Han er en meget alvorlig mann og lovte at dette bare er begynnelsen, at det vil bli en svært kald vinter for mange sleske menn, og han mente ikke antall celsiusgrader under null. Han kaller problematikken «bunnløst alvorlig». Jeg vet ikke riktig hva jeg skal tro. Etter å tenkt litt over hva jeg skal tro, ringte telefonen. Jeg tok den og før jeg fikk sagt navnet mitt, slik jeg pleier:

-Hei, det er Gitte!! Du må hjelpe meg!

– Skifte til vinterdekk? Vel, det kan jeg sikkert ordne i løpet av dagen.

-Tøysekopp! Jeg har skiftet selv..  nei, dette er alvorlig, sa Gitte og dro sikkert inn flere kubikkdesimetre luft før hun satte i gang:

-Mitu er overalt…. og jeg føler meg helt uttafor. Jeg har jo ingen historier å fortelle. Mange har tafset litt på meg i årenes løp, men det har ikke vært noe problem, synes jeg. Jeg har ristet dem av og én måtte jeg fike til, men det var helt greit… og du har jo også prøvd deg, men det var jo bare hyggelig… ganske nølende og famlende og klønete, synes jeg.. til og med litt sjarmerende… du kunne godt ha vært mer pågående, men du var jo ganske full.. vel, nok om deg… problemet er at alllle venninnene mine har en historie … og det har ikke jeg, det vil si .. jeg har jo det … og de er stort sett mye bedre enn de andres, sett i et mituperspektiv, men jeg kunne tenke meg en historie som virkelig vil slå an, som vil gi meg litt status, om du skjønner. Der kommer du inn i bildet.   

– Skal jeg ikke heller måke snøen som før eller siden legger seg i oppkjørselen din?

-Drit i snøen som ramler ned om ei uke. Faen, jeg trenger en historie, og du har sånn fantasi som skal til.

-Du vil ljuge for dine venninner og ytterligere hause opp stemningen her til lands?

-En hvit løgn, bare. Det handler om å opprettholde ære. Når jeg ikke har en skikkelig saftig tafsehistorie, vil alle tro at jeg synes det er greit med innpåslitne menn som tafser overalt. Alle vil tro jeg er ei tøyte.

– Mmm… det må vi unngå. Det skjønner jeg, men du må hjelpe meg litt. Teamwork, vet du.

-Ok.. la os si at vi er kolleger. Jeg jobber jo i en avis, og vi kan si at du er redaksjonssjef, eller no … omtrent på din alder … den jo den verste, hører jeg overalt. Vi er på julebord, og vi sier at  jeg er ganske utfordrende kledd, slik at man må forbi flere plagg og overlappinger. Jeg bruker ikke stay ups, slik jeg pleier, heller ikke sexy truse med blondekanter og blondeblomst over dotten. Jeg har på en ganske kjedelig og løstsittende kjole i ullstoff som rekker ned forbi knærne… hvorunder en helt vanlig hudfarget BH fra Triumph. Skjønner du?

-Tror det. 

– Vi sier at jeg er borddamen din. Du sitter på min venstre side og drikker for mye øl og akevitt. Du begynner å bli full og bøyer deg mot meg og sier stygge ting i øret mitt.. slik som «Kjære vakre Gitte, har du hår på fitte, kan jeg få titte – gode, deilige Gitte».

– Det der er jo min replikk … og den er gammel.

-Jeg vet det, dummen … men vi sier det sånn, og han driver på videre med griseprat og uanstendige forslag. Han sikler både på ribba og meg, og jeg vet ikke min arme råd. Jeg er sjokkert og fortvilet.

-Selvsagt er du det. Men du er svært utfordrende kledd, hvordan?

-.. der kommer du inne i bildet. Du er mann og har ekkel fantasi, det vet jeg.

Jeg tenkte meg om noen sekunder før jeg fant en løsning:

-Ok.. hør etter. Han liker å pusse opp hjemme og han er ganske kreativ, tenker ofte over alternative bruksområder for ulike innretninger. Han har med en tapetkninv med tanke på å løse klesproblemer på julebord.

– Hææææ?

– Han sitter ved siden av deg. Alle er opptatt med sitt, skravler og ler og legger ikke merke til detaljer. Har jeg rett?

– Vi sier det…

-…vel, han vil ha hudkontakt og tapetknivbladet er skarpt og ubrukt. Kjolen din er løstsittende. Han risikerer ikke blodsøl. Han later som han har mistet en hemning… det har han jo… og bøyer seg ned etter den. Ingen registrerer at han lager et ti centimeters snitt i kjolestoffet ditt… omtrent der hoften din går over til midje…

– Gennnialt!!

– Han er tom for både øl og akevitt og ber kelneren fylle på, hvilket blir gjort i en fykomfei. Tørste gjester vil man jo ikke ha. Han øker promillen og synes planen hans er aldeles fortrinnlig og uangripelig snedig. Han kan se din gyldne, deilige hud og kan skimte trusekanten din.

-Jaaaaa?

-Da kan du vel regne ut resten?

– Neinei, jeg er så dårlig i hoderegning.

– Ja, det er du. Ok, han drikker litt mer øl og tenker at han er meget intelligent, ikke bare det … han synes han er sjarmerende og guttaktig …

-… ja??????

– han gjør det, simpelthen?

-.. hva gjør han?? Kom igjen!!

-Vent, litt må bare hente litt mer kaffe.

-Fort deg!

Jeg fortet meg ikke noe særlig, det tar tid å gå ut på kjøkkenet og fylle kaffe i et krus. Jeg svingte en tur bortom stuevinduet, også … for å la meg mitt sinn opplyse av nedadgående novembersol. Jeg tenkte at jeg har lyst på en tur i det fine været.

– Er du der??

-Jada, Gitte.

– Hva skjer?

-Ikke så mye, jeg sitter nå her og …

– Ikke kødd nå… hva skjer med meg?

– Han hopper over noen trinn og går for third base, som de sier i Texas.

– Gudbedre?

– Jepp, han er en erfaren kar. Han blir kalt Tafsekongen av gutta og vet akkurat hvor han skal. Han vil for all del ikke bomme. Han er besluttsom og fast..

-Jaaaa?

– Resten kan du vel tenke ut selv.

– Torjus!!!!!!!

– Vel, han gjør det.. og han treffer.  Men han har ikke tenkt på at du kanskje er midt i din månedelige …. ja, at  du blør som en knivstukket gris.

– Du slette tid!

– Det er akkurat det det blir. Han trekker til seg lanken så fort han kan. Den er rød. Du får helt sjokk, skriker og reiser deg så fort at du letter fra gulvet og tar med deg bordet slik at bordflaten en stund danner innpå 45 grader med gulvet. Flasker,  glass og blomsteroppsatser  velter … tallerkener fulle av ribbe, pølser, medisterkaker, saus, rødkål og tyttebær sklir avsted og veldig dyre kjoler blir ødelagt. Du står der, som århundrets offer og peker på grisen ved siden av deg og skriker alt du orker: «Fy faen, ditt jævlige sextrakasseringsmonster.. hva faen ville du nede i trusa mi … hva??????»

Du viser frem kjolen din som er kuttet opp, mens mannen ved siden av forsøker å forsvinne i løse luften mens han tørker blod fra høyrefingerne sine. Alle blir veldig sinte på din bordkavaler som jo ikke er noen kavaler..

-Du er genial, Torjus.. hva skulle jeg gjort uten deg?

-Sannelig om jeg vet, Gitte?  

JEG OGSÅ!!!!!!!!!!!!!!

Min eldste datter slo et slag innom her i går kveld, la oss kalle henne M… neida, jeg ljuger… bare ønsketenkning. Hun ringte, jeg løftet telefonen og hun spurte:
– Har du lest Dagbladet i dag?
– Leser ikke Dagbladet.
– Det burde du. 65 prosent av kvinner mellom 25 og 39 har opplevd uønsket krenkende, eller plagsom seksuell oppmerksomhet. Er det ikke ille?
Jeg svarte ja. Dernest snakket vi om løst og ikke så mye fastere. Etter samtalen husket jeg plutselig saker og ting jeg har glemt. Det utmerkede påfunnet #Metoo er selvsagt medvirkende. Jeg er svært takknemlig, det er både sant og visst.

 

 

Jeg kan ikke erindre at jeg husket som barn. Men jeg husket i russetiden ..  jeg satt midt på en lekeplass – på en en huske. Jeg holdt meg trolig fast i venstre kjetting mens jeg svingte ei flaske pils i høyreklypa. Jeg var nok ikke helt edru. Trolig var jeg nokså dritings, og jeg kunne ikke huske når jeg sist så russevennene mine. De hadde nok gitt meg opp og kjørt avsted i den røde russebilen vår.
Vel, jeg satt altså på den husken og tenkte at det er langt hjem. Heldigvis var den mainatten uvanlig varm, og jeg tenkte at jeg kunne overnatte innunder en rhododendron ikke langt fra. Ei flaske pils varer ikke evig, og jeg sto i begrep om å stable meg opp på to med tanke på nattely under den eviggrønne busken.
I samme sekund svingte en rødmalt russebil inn på plassen. En gammel Mercedes kassevogn. Den skrenset på grus og bremset hardt. Ut hoppet ei jente på min alder, i rød russedress med noen hvite striper på ermene og sheriffstjerne på venstre side av brystet. Hun hadde knuter og ølkorker i russelua si.   
Hun sto bredbeint foran meg og ytret:
– God natt, jeg er …, sa hun og presenterte seg som  «førstekommissar i russepolitiet» og ved navn som jeg skal holde for meg selv.
Hun sa noe om min tilstand og fremholdt at det var best om jeg ble med henne. Før jeg rakk protestere, hadde hun satt håndjern på meg. Begge armer låst bak på ryggen. Hun førte meg  inn i bilen, bakover. Hun dyttet meg ned i en papasanstol og sa at det var jamen flaks at hun kom kjørende forbi. Hun rakte meg en flaske og ba meg ta en slurk, hun kalte det «Klarienfart», en helt ny antialkoholholdig drikk fra Pfizer som skulle redusere promillen radikalt på kort tid. Jeg har alltid hatt respekt for autoriteter og maktpersoner; jeg drakk et par slurker og syntes det smakte ganske likt det en av kompisene mine drakk kvelden før. Men motgift er jo også gift, det hadde jeg lest et sted. Jeg ble ikke mye mer edru, men kommissaren sa at det tok litt tid før det virket. Hun vet nok best, tenkte jeg.
Nåvel, jeg husker at kommissaren satt ved siden av meg. Hun smilte, og jeg syntes hun var en skikkelig snill pol’ti. Jeg sovnet. Plutselig våknet jeg av noe tungt – oppå meg.  Det var kommissaren. Nå lå jeg på ryggen, på en madrass. Og buksa mi var ikke der den var før, ei heller underbuksa.
Hun hadde fotsålene i gulvet og humpet opp og ned på meg. Det tok noe tid før jeg skjønte hva som foregikk. Jeg skal hilse og si at jeg ble ikke særlig blid. Hun var dessuten fryktelig klissete og våt. Ekkelt. Jeg tenkte at med så mye væsketap bør hun drikke mye vann snart, kanskje innpå en liter, men det gjorde hun ikke. Hun ble rarere og rarere i ansiktet… trekkene vred seg litt hit og dit, syntes jeg. Innmari rart. Selv kjente jeg en underlig  følelse, og jeg lissom gled inn i en slags transe  – kanskje hun hadde lurt i meg litt narkotika, resonnerte jeg, sånt stoff som får en til å se rare ting, og det gjorde jeg:  To store, hvite rundinger med noe som lignet bringebær roterte i motsatte retninger over meg …  og jeg gled dypere inn i transen. Jeg skalv over hele kroppen. Til slutt ble det veldig rart alt sammen, hun skrek og hoiet  «jihhhaaaaaaaa», øynene mine lukket seg hardt og alt ble liksom enda merkeligere, og jeg kjente noe jeg forestilte meg som bittesmå ildkuler fare i høy hastighet omkring i blodbanene. Så ble alt veeeeldig klissete og vått… og jeg merket en lukt som må ha vært fra rekeavfall et sted i bussen, som noen hadde glemt å kaste – og det er jo dumt.
Jeg husket ikke så mye mer … ikke før jeg våknet ved soloppgang, nedi ei grøft… mange kilometer hjemmefra. Omsider kom jeg meg hjem. Jeg skrubbet meg rød i dusjen og gikk og la meg og sov til dagen etter.
Etterhvert som jeg forsto hva som var skjedd, følte jeg meg mer og mer og mer og mer og mer og mer nedfor. Skyld-  og skamfølelse. Årene gikk,  jeg gjorde alt for  å glemme, ville ikke snakke med noen om det. Ikke før nå, takket være #Metoo. Brillefint tiltak, må jeg si. Jeg føler at jeg kan gå videre. Jeg bestilte time hos en psykolog, som viste seg å være en kvinne i 40-årsalderen. Hun lyttet til historien og virket veldig interessert, men så er hun jo profesjonell hjelper, som hun sa.  Hun satt med lårene krysset og vippet en høyhælt rød sko ytterst på tærne som hadde negler i samme rødfarge. Hun kunne sikkert ha jobbet som fargekonsulent, også. Hun stilte mange spørsmål, mange av dem litt uventede …men hun vet nok hva hun gjør. Hun har tross alt embedseksamen i psykologi. Jeg spurte henne om det holdt med denne timen. Jeg sa jeg at jeg følte meg ganske ålreit. Med dyp stemme sa hun at «det er fint, men jeg tror du bør komme igjen».
– Her er tale om en litt …, ja, jeg husker ikke helt hva hun sa. Hun brukte mange fremmedord og jeg tenkte at hun vet nok best.
– Ok, da sier vi tordag.. om to dager. Samme tid, samme sted, sa hun med den lave og ganske dype stemmen sin.
Gjett om jeg er glad for å få hjelp. Det virker som om hun virkelig er interessert i å hjelpe meg. Hun har satt opp et behandlingsprogram, fem timer i første omgang. «Så får vi se», sa hun.  Godt å føle seg i trygge hender. Det må jeg si… 
                         

 

CHARLIE, CHABLIS, CHAMPIS OG…. del 1

Jeg har en datter, la oss kalle henne M. For noen dager siden var hun innom og slo av en prat. Jeg vil ikke si at M er streng og litt usnill, men hun liker ikke at jeg røyker:

− Du må slutte, pappa.. du bare mååååååå.

Jeg svarte at det er ikke så lett, og jeg fortalte henne historien om da jeg sist forsøkte røykeslutt:

   

 

Ikke til å unngå at man undertiden støter borti en og annen kvinne. Jeg gjorde det for en tid tilbake, noen år for å være nøyaktig. La oss kalle henne Charlie.

Vi satt på en bistro. Grünerløkka. Jeg hadde feber, frostrier og et glass øl i klypa. Hun nippet til et glass rødvin og myste, smilte og laget rare bevegelser med hendene i lufta mellom oss. Hun var meget søt og pen og lignet en parisisk mamselle.

Husker ikke lenger hva vi spiste, men jeg husker at kvelden passerte ganske fort og at hun sa sne i stedet for snø, trett i stedet for trøtt.

Jeg tenkte at det er best å ikke ytre “fy faen i helvete med fett på”, eller lignende ordblomster. Jeg oppførte meg meget pent, og da hun ville hjem til seg selv og sove, sa jeg:

− Si meg… er du så kald om hjertet at du forlater en febervarm, syk og halvfull full mann midt i svarteste og kaldeste desembernatten – langt hjemmefra?

− Ehh … nei, sa hun og tok meg med hjem. Vi spiste sirupsnipper, fattigmenn og drakk vin til jeg var såpass full at hun syntes jeg burde gå og legge meg. Hun redde opp en madrass ved siden av dobbeltsenga si.

Noen sier at ordentlige piker ikke legger seg til med med en mann første kvelden. Hun gjorde ikke det, ei heller andre kvelden. Den tredje kvelden lot hun klærne falle mot gulvplankene. Søt, liten blondetruse.

Jeg satte personlig rekord i kortvarig samleie. Jeg tok ikke tiden, men la oss si fire sekunder.

− Var det såååå godt, spurte hun søtt og la hånden min over magen sin.

Neste gang vi møttes, sa hun:

− Burde du ikke slutte å røyke, jeg er egentlig ikke så begeistret for menn som røyker.

Jeg stumpet sigaretten, kløp henne i rumpa og sa:

− Hvordan har du greid å få en slik flott rumpe?

−  Genetisk, sa hun.

Jeg tafset og lot en hånd famle omkring på innsiden av kjolen hennes. Hun hadde en veldig liten truse på.

−Ikke nå, sa hun lavt inn i øret mitt.

− Hvorfor ikke?

−  Du lukter røyk.

−Jeg har tannbørste.

Hun smilte.

Slik gikk dagene og ukene. Jeg røkte sigaretter både sent og tidlig, noen ganger også midt på natten. Tid om annen ville hun aller nådigst se meg. Sant å si ble jeg ganske nedfor. Jeg begynte å drikke mye brennevin. Jeg røkte enda flere sigaretter. En periode var jeg oppe i drøyt 40 døgnlig.

En dag sa Charlie:

− Du er søt, men jeg tror vi er veldig forskjellige – og du røyker.

− Hva om jeg slutter å røyke og sier trett i stredet for trøtt, sne i stedet for snø? Og banne litt mindre. Jeg kan si uff, huff og huffeluff og kanskje fy fillern… hvis det er greit. 

Hun lo, kysset meg på kinnet og skjenket kaffe.

På vei hjem stoppet jeg ved en bensinstasjon og sa til damen bak disken:

− Tjue Lucky Strike multiplisert med tre.

To dager senere handlet jeg i nærbutikken og sa:

− Ti Lucky.

Jeg gikk hjem og lot meg innhylle av sigarettrøyk, den mest sublime av alle nytelser… tror jeg.

En kveld var jeg helt opprådd for sigaretter. Tungsinnet spredte seg henover hele hjernebarken. Jeg oppsøkte aller nærmeste butikk og sa til den unge mannen i kassa:

−Jeg skal ha.. ha..

−Ja??

− En 30-paking.

−Sigarettter?

−Tyggis. Nicorette 4mg – med fruktsmak.

Jeg gikk hjem. Det snedde og jeg var trett.

 

HEI OG H

 

November er en fæl tid. Man får være fornøyd om man opprettholder 37 grader, puls og blodomløp. Men det er jeg ikke. Jeg vil ha nytt innhold i tilværelsen,  noe med trøkk i. Jeg har tenkt litt over det, noe av det støter an mot straffeloven, annet gjør ikke det, men er knapt i tråd med alminnelige oppfatninger om høvisk framferd. Jeg har bestemt meg for å være litt forsiktig; jeg glemmer nemlig ikke sist jeg ønsket høyere turtall i livet. Tilbakeblikk:

 

For noen år siden syntes jeg livet var blitt helt i overkant kjedelig. Jeg tenkte mye over det, grublet masse med sikte på bedret livskvalitet. Trengte simpelthen et kick.  Etter flere sekunders intens grubling kom jeg til en konklusjon, et valg med to muligheter – første først:

Sette barn på hun som sa at hun var kjæresten min, bli far for tredje gang.  Hun ville det svært gjerne. Kan ikke skjønne hvorfor, jeg ække akkurat no’ prakteksemplar, og hun var søt og pen og intelligent og hadde figur som Marilyn Monroe, det har hun ennå.  Hun brukte rød leppestift, hvilket sjelden er helt feil. Hun var nok i overkant verpesjuk og tenkte nok at det hastet litt.. hadde ikke tid til å finne seg noe bedre.

Vel vel, i begynnelsen syntes jeg ideen var henimot genial.  Et helt nytt barn som skriker, nekter å sove og bæsjer flere kilo i uka vil nok vekke meg, gi meg et spark i rævvva og utløse masse energi. Fett, tenkte jeg. Jeg kan selvsagt ikke skrive navnet til hun som sa hun var kjæresten min, det skulle tatt seg ut. Kan til og med tenkes at hun leser dette – nå.  Ser ikke bort fra det. La oss bare kalle henne H.

H dro meg med til et legekontor, hvori en kvinnelig lege tok godt imot oss. H ville ha oss begge utredet, og legen var imøtekommende. Jeg husker at jeg fikk beskjed om å gå på et rom med et plastbeger og et sånt blad jeg ikke har gjemt under madrassen siden jeg gikk på barneskolen. Jeg spurte H om hun kunne hjelpe til litt hvortil hun smilte uimotståelig med lepper påført to strøk Bobbi Browns parisisk rød. Hun sa:

−Såså, Torjus, dette greier du fint.

Jeg kom ikke fort, men det gikk da til slutt. Hva H gjorde i mellomtiden vet jeg ikke. Husker ikke. Kan tenkes at hun slo av en jenteprat med legen… slik skikken er blant kvinner i alle aldre.

Etterpå sto vi på fortauet utenfor. Været var prima, og det var praktisk talt påske. Vi holdt omkring hverandre og tenkte av vi kan bli noen rare og ganske gode foreldre til et lite barn,  og jeg tenkte at det kliss nye mennesket er best tjent med det meste av genmassen fra mammaen sin.

Påsken gikk med til skiturer, Kvikk Lunsj, appelsiner, rødvin, vedfyring og noen tanker om Jesu oppstandelse og kirkemøtet i Nikea i 324, eller var det året før, eller etter… husker ikke i farten, men det var på den tiden man bestemte når påsken skulle feires.

Mot slutten av langfredag – etter at den verste alkoholtåken hadde lagt seg – kom jeg også i tanker om at farskap i min alder kanskje ville være i drøyeste laget. Jeg betenkte meg, besluttet etterhvert å  la det hele fare. Jeg helte i meg et Arcoroc-glass calvados og tente en sigarett for å dempe nerveaktiviteten før jeg forela dette for H, som satt i en fluktstol og solte seg uten BH. Hun ble lei seg og syntes jeg var dum. Hun dekket til heipådegpuppene sine og kalte meg dummetorjus.

Vel, det gikk over. Påsken ble borte av seg selv. H og jeg fortsatte som før. Men jeg hadde altså vraket alternativ 1. Den andre muligheten for å få litt trøkk i tilværelsen: Kokain.

Men hvor skulle jeg få pulveret fra? Jeg gjorde noen guuugelsøk, men fant selvsagt ikkeno’. Jeg brukte huet og fant andre «plattformer». Jeg fikk nyss om et lite utsalg i Strømstad, Sverige. Billigere enn i Oslo. Jeg besluttet å dra på harryhandel en dag.

H syntes det var en brillefin idé, men hun var forhindret fra å være med den dagen – det visste jeg allerede – det passet bra. H ba meg huske å kjøpe gode biffer, skinke, franske oster, godterier og andre fine saker. Jepp, sa jeg og satte meg inn i Saaben min.

Kan ikke si annet enn at det gikk glatt. Salgskonsulenten i Strømstad leverte 10 gram. Det kostet skjorta og mer til, men man lever jo bare ett liv. Han advarte meg mot å være for grådig, ettersom jeg aldri før hadde rørt slikt stoff.

−Jaja, självklart, løy jeg.

− Hei då, norrbagge, sa han. Jeg satte meg i bilen og råkjørte som bare faen avsted til en butikk der de hadde alt H ville ha. Jeg var stressa og glemte å kjøpe camembert. Jeg glemte ikke Systembolaget. Jeg plukket opp noen flasker akevitt og snek nesten ikke i  køen. 

Jeg kom over grensa til Norge uten å bli stoppet av nesevise tollbetjenter.  Men jeg fikk allikevel en dårlig følelse, jeg så i speilet hvert femte sekund for å se om jeg ble forfulgt. Jeg reduserte farten… økte, sjekket om biler bak gjorde tilsvarende manøvre. Paranoia. Definitivt. Jeg var nervøs og tenkte at noen ringer og snakker sammen – slik som i Arbeiderpartiet – og rigger opp en politikontroll i anledning meg. Fy faen i helvete med fett på og vel så det. Hva kommer døtrene mine til å si… jeg giret ned og ga gass. 130 hester. 

Jeg pustet lettet ut da jeg stanset bilen utenfor hos H. Hun var ennå ikke kommet tilbake fra venninnebesøk. Det passet bra, for sant å si var ikke nervene helt i gjenge. Jeg så for meg et dusin tøffe menn fra politiets beredskapstropp storme huset, væpnet med  Heckler & Koch maskinpistoler og masse andre ubehagelige innretninger.

Jeg drakk to glass calvados og skylte vekk spritrestene med en boks pils. Jeg roet meg ned og iverksatte den på forhånd nøye uttenkte planen: Jeg visste at H hadde to poser melis i skapet, én uåpnet og én nesten tom. Jeg tømte ut restene ut av den nesten tomme posen og strødde  kolaen oppi. Gjemte den bakerst i skapet, bak en pose sammalt rugmel og en uåpnet pose pasta.

Trygt. I tilfelle politivisitt skulle dette være grei skuring.  Jeg helte opp litt mer calva og slengte meg nedpå sofaen. Jeg tenkte at H ikke er noe særlig til kakebaker … melisen ville være trygg i all evighet, amen.

Jeg sovnet, og det siste jeg tenkte var at det skulle bli gøy å være litt narkoman, noe helt nytt og spennende.  Jeg våknet ikke før et par timer senere. Jeg så på armbåndsuret, det hadde rundet Dagsrevyen med en drøy halvtime. Jeg hørte lyder fra kjøkkenet og løftet meg på to. 

− Syvsover, sa H og lo slik bare H kunne. Jeg kunne ikke la være å legge merke til hvitt pulver som lå strødd omkring på en bakefjøl. Melispakken sto ved siden av. Jeg fikk denne vonde følelsen i magen når man lurer på om man kanskje har mistet innpå 10 000 kroner. Jeg lot som om jeg hadde et tilforlatelig ærend i matskapet og fikk ikke øye på den nesten tomme posen. Den var borte.

H nynnet på en en gammel Madonna-slager og smurte snøhvit glasur på noe som for meg lignet muffins.

− Du har vel ikke glemt bursdagen til Selma, hun fyller åtte, sa H og mente en av venninnene til datter’n sin. Flere hundre små svettedråper trillet nedover ryggen min. Halsen min var tørr, jeg greide ikke svare. Jeg bare nikket og snudde meg vekk, kastet et blikk inn i stuen,  i retning fjernsynsapparatet og lot som om jeg var interessert i kjendiser som lager mat til hverandre.

Etter noen minutter gikk H på toalettet. Jeg så mitt snitt og åpnet benkeskapet. I søppelbøtta fant jeg en tom melispose. Den var helt tom, gitt …