Jeg er medlem av en forening, som forkortet heter FfAshYHoigaVflBodOModÆDAØ. Vi møtes tid om annen i lukket selskap og drikker oss fulle. Vår virksomhet er ingenlunde hemmelig, men i realiteten er den det, ettersom vi ikke er så mange og kvinner ikke har adgang. Det er dessuten på våre møter krav om slips, eller sløyfe…. hvit skjorte og press i buksa.
Våre eneste statutter er Grunnlovenes paragraf 100 og parafrasen “du skal ikke tåle så inderlig vel at sidemannen har mer brennevin i glasset enn deg selv”.
Vårt lille forbunds fulle navn er Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland.
Til hverdags og fest kaller vi oss Øverland-klubben, eller bare Ø-klubben.
Vi har som nevnt ikke så mange medlemmer, men vi jobber med rekruttering. Derfor har vi noen hangarounds, som gjerne vil bli fullverdige medlemmer. Prøveperioden er ganske lang; viktig å sile ut uverdige elementer. Vi hadde et stygt tilfelle for noen uker tilbake; en jypling i 40-årene kom til å snakke rosende om Eivind Trædal. Vi måtte omgående ta affære.. nesestyver og buksevann, dernest ble han pælma ut i høstmørket – det regnet. Det er greit å ytre seg frimodig, men vi opererer med minimumskrav til dømmekraft, saklighet og faktainnhold.
Dikter Øverland er vår helt. Riktignok var han kommunist i forholdsvis unge år, men han tok til vettet omtrent midt på 30-tallet, da han forsto hva Stalin og hans medsammensvorne drev på med borti Sovjetunionen.
I 1936 skrev han sitt kanskje mest kjente dikt, Du må ikke sove. Det handler om nazi-Tyskland. Det er profetisk og slutter slik:
Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. Vår tid er forbi – Europa brenner.
Arnulf Øverland var en modig mann. Da tyskerne overfalt Norge våren 1940, sluttet ikke Øverland å skrive. Tvertimot. Han skrev som bare faen, han kopierte og distribuerte, sammen med sin kjæreste og senere kone nummer tre, Margrete.
Nazistene likte Øverlands tekster så dårlig at han ble arrestert i 1941, samtidig med sin “partner in crime”, Margrete. Begge ble sperret inne på Grini. Året etter ble Øverland sendt til Sachsenhausen, Margrete til Ravensbrück i 1943.
Øverland skrev dikt i fangenskap, han trosset nazistene. Både han og Margrete overlevde krigen. De giftet seg i 1945. Samme år utga Øverland Vi overlever alt. Dikt fra krigsårene. Boka solgte som hakka møkk.
Øverland var tøff. Han hadde ryggrad. Han drev ikke med sabotasje, kverka ikke tyskere, men han var likevel krigshelt. Han risikerte livet for det frie ord.
Det gjorde han ikke vinteren 1933, da han holdt et foredrag i Det Norske Studentersamfund, titulert Kristendommen – den tiende landeplage. Et heidundrende foredrag, retorisk giftig, passe usaklig og svært underholdende. Et lite utdrag:
Gud er et vesen, som i utvortes henseende ligner oss. Vi er skapt i hans billede. Han er en mann, han har meget hår og især skjegg, han har nese og munn og tarmkanal, tror jeg da, og for alt hvad jeg vet om ham, har han vel også kjønnsorganer. Eller kanskje han ikke har det?
Ingen ville sage huet av Øverland med baufil, eller steine ham… kristenfolket ble imidlertid nokså grinete, og bare Gud vet hvor mange som anmeldte ham til politiet med hjemmel i straffelovens paragraf 142, blasfemiparagrafen… men teologiprofessor og helvetespredikant Ole Hallesby var en av dem. Øverland ble tiltalt og stilt for retten samme år. Lagmannsretten frikjente ham, med knapp margin. Siden er ingen i Norge tiltalt etter blasfemiparagrafen.
I 2009 vedtok Stortinget opphevelse av paragrafen. Jonas Gahr Støre var utenriksminister på den tiden og ville beholde loven. Tullebukken. Men han er jo ikke kjent for å verne om ytringsfriheten, han tenkte nok ikke på kristne, men på lettkrenkede og klin gærne muslimer i inn- og utland som straks de ser en Muhammed-karikatur, leker med fyrstikker i nærheten av vestlige ambassader og konsulater.
I mai 2015 ble paragrafen fjernet fra straffeloven – Gud skje lov og prise Herren. Det betyr at hvem som helst – med loven i hånd – kan kødde med både guder og profeter, heri inkludert Allah og Muhammed, som nok peker seg ut som mest aktuelle.
Islamsatire er ikke bare nødvendig og svært viktig, det er også jævlig artig… og da er det ikke lett å unngå en og annen Muhammed-tegning.
I Øverland-klubben spør vi oss av og til: Hva ville Øverland gjort, om han hadde levd i dag? Ville han ha skrevet frimodig og kritisk om islam? Ville han talt, eller skrevet til forsvar for den østerrikske damen som er blasfemidømt etter at hun gjentok den etablerte forståelsen av at profeten Muhammed var pedo? Svaret fra alle i Ø-klubben er høyt og rungende:
ABSOLUTT!!!
