RØDT, SIMPELTHEN… del 2

Ja,  det var disse rødhårede jentene, ja.. nettopp. Jo, altså.. disse rødtoppene ække lette å få tak i. Å sette seg som mål å gifte seg med en av dem, er nok litt i overkant ambisiøst. De er nesten like sjeldne som jomfruer i Unge Høyre og AUF. Men det nytter ikke å sitte hjemme og tro at en rødtopp skal banke på døra. Det skjer ikke, jeg har prøvd. Man må ut av huset. Og da er det ikke bare å gå bort til den første damen du ser med rødt hår og spørre: “Kjære vakre vene, kan jeg få lukte på deg? Under armene, helst… s’il vous plaît?”

Nei, det kreves litt arbeid og velvilje fra den andre parten hvis man skal få tilgang til en rødtopps nakne hud. Men sånt tar tid, og tid blir det bare mindre av etterhvert som tiden går – veldig rart. Men det finnes andre måter. Det går an å manøvrere i smug og i dølgsmål, tiltuske seg litt rødtoppduft uten at “offeret” merker det. Rødtopper flest har jo ikke ringeste idé om hvilke duftskatter de skritter omkring med.
Offentlig plass og trengsel er det som skal til… kjøpesentre, flyplasser, togstasjoner. Køer og rulletrapper er prima. Det kreves litt frekkhet og pågangsmot, selvsagt… men risikoen er akseptabel.
Kvinner lukter ikke bare i armhulene, de lukter overalt. Når de ha klær på, er man henvist til de deler av legemet som unndrar seg tekstiler. Nakken er greiest, den er forresten undervurdert hva lukt angår. Hårfestet, det er digg.
Den største utfordringem er å finne henne, midt i trengselen. Men når det er gjort, er det bare å følge etter henne gjennom mylderet. Før eller siden setter hun ned farten, eller stopper. Da later du som om du ikke registrerer det og går rett på henne. Du sikter omhyggelig og planter nesa rett i nakken hennes, akkurat i hårfestet.. og inhalerer kraftig gjennom neseborene. Dette er såkalt “direktekonfrontasjon”. Hun snur seg, overrasket, spørrende og kanskje litt gretten. Da smiler du bare og sier: “Uffda… ehhh….  sett slikt.. omforlatelse, tror nesten jeg gikk i egne tanker, gitt”.
Kanskje hun står stille i en kø. Da er det bare å stille seg opp rett bak henne, helt inntil. Det er nå du må vise nervestyrke. Du må legge nesa helt inntil nakken hennes, uten hudkontakt. Det krever rutine og nennsomhet. Så er det bare å sniffe i vei, lydløst selvsagt. Ingen grunn til å bekymre seg for folk omkring. Ingen tror at noen kan være så frekk, de tror du er mannen hennes, som brått ble i overkant amorøs – og sånt er jo bare sjarmerende.
Jepp, man er altså en tyv, som bemektiger seg duftstoffer fra rødhårede kvinners nakne hud. Dufttyv. Men de er intetanende, rødtoppene. Ingen grunn til dårlig samvittighet.
Ingen optimal måte å omgås en kvinne på, dette. Hektisk og øyeblikkspreget. Men det døyver en lengsel. Ikke lenge etter er hun blott et minne. Det aller siste man husker, er hennes duft. Så er hun helt borte…     

RØDT, SIMPELTHEN

Tror jeg tar en (L)OL-pause. Det har seg nemlig slik at jeg sist nærmest tilfeldig kom til å skrive noen få linjer om Oddvar Brå og staven hans hvori inkludert en kvinne med rødt hår. Jeg har tenkt litt videre og fikk plutselig lyst til å skive mer om kvinner med rødt hår. Jeg gjør det:

Ikke ofte å se, rødtoppene. Bestanden er liten, men de har en egen stil, noe ekstra – noe sært og rart og kanskje litt bortenfor. Det er noe med piker med rødt hår, og når de først er vakre, er de helt uimotståelige, fascinerende – helt perfekte. Rødt hår impliserer dessuten fregner. Ække det pent og pikant… jo, det er det. 
Under klærne blek og og tander hud, nesten gjennomsiktig, med en og annen føflekk… kroppens landemerker. Man kan skimte blodårene i lyskene, nesten se sjelen deres utbre seg bakenfor – hvis de har en. Ren poesi.
Jeg har ikke hatt så mye med rødtopper å gjøre at jeg har kunnet etablere en vitenskaplig kunnskapsmasse om dem. Jeg har ikke statistisk grunnlag tilstrekkelig for å hevde at rødtopper lukter bedre enn andre kvinner – blondiner og brunetter. Jeg er ikke vitenskapsmann, men min påstand er at de har en særegen duft. Nei, faen.. la meg skrive det like ut: Rødtopper dufter best.
Alle kvinner kan lukte godt, det er bare å påføre seg litt parfyme og sånt, men det er kvinnens egentilvirkede duft som egentlig teller. La meg betro meg litt: Jeg liker svettelukt, ikke gammel, harsk… men ganske fersk, en halv dag gammel, kanskje trekvart – ikke ugjerne fremkalt ved fysisk arbeid. Det er i armhulene det skjer. Der produseres lukten som nesten driver en fra vett og forstand. Armhuler er duftfabrikker.
Noen hevder at ingenting er som å bæsje og onanere samtidig. Jeg tror de tar feil: Ingenting er som å dytte nesa inn i en kvinnes svette armhule. Men aller best er det å dytte nesa inn i en rødtopps armhule, sniffe og inhalere alt man orker.. og kanhende slikke i seg litt av den søte svetten… la meg si det slik: En rødtopps svette er for meg det kokain var for Kurt Cobain.
Men hvordan får man tak i kvinner med rødt hår? De vokser ikke på trær.. nei, de gjør ikke det. Sannelig ikke lett å få tak i et eksemplar. Hva gjør man, da? Det er en annen historie, som jeg kan fortelle i morra –  hvis noen gidder lese…                 

LITT MER (L)OL

Jeg har tenkt litt på det jeg skrev igår, dette med å ikke passe inn når det er OL. Jeg føler meg virkelig utilpass. Jeg er uttafor.  Ække no’ sosialt kraftverk, for å si det sånn, men mye hadde vært annerledes om jeg kunne lære meg noen av navnene til de norske OL-deltagerne. Da kunne jeg gått omkring på gater og streder, kommet i snakk med folk… uanstrengt og belevent ramset opp navn og gode greier… naboene mine hadde blitt veldig imponert, jeg hadde blitt rehabilitert og de ville betraktet meg i et mer forsonende lys, og en av dem – la oss kalle ham Roar – hadde sikkert tilgitt at jeg pissa på mispelhekken hans i fjor sommer – på vei hjem fra by’n.

Jeg har guuugla den norske OL-troppen, 2018. En bråte navn. Først ble jeg oppildnet, men snart etter ganske nedfor – sant å si. Skikkelig vanskelige navn, som jeg nok tror skyldes uskikken med å kalle opp unger med både fars og mors etternavn. Det blir jo bare kødd… lange, ubrukelige navn. Om du bor på et småbruk mange hundre kilometer fra nærmeste bensinstasjon, er det greit å hete Ingrid Landmark Tandrevold, Leif Kristian Nestvold-Haugen, Maren Rotstigen Skjøld… men dette er OL-deltagere. Jeg har forstått at en av de aller beste, han går visst langrenn, heter Johannes Høstflot Klæbo.
Hva med å skifte navn.. slik at det blir lettere for oss som ikke er såååå interessert. Det ville økt interessen for OL og sport i sin alminnelighet. Gjør som rockestjernene. Michael Philip Jagger heter ikke det lenger, han heter Mick Jagger. Elton John er et ekstremt teit navn, men før het han Reginald Kenneth Dwight og Robert Allen Zimmerman er Bob Dylan. Jeg har gått gjennom deltagerlista flere ganger, er helt svett både hist og her og har måttet åpne en flaske brennevin.

Splitte mine bramseil, jeg kommer ikke til å huske noen av navnene. I gamle dager var det Oddvar Brå, Ivar Formo, Anette Bøe, Berit Aunli, Gjermund Eggen, Birger Ruud, “Tulla” Thams, Bjørn Wirkola, Pål Tyldum og Johann Olav Koss…  det var greie navn, lette å huske. Og hvis man sa “det er jaggu ikke lett å hoppe etter Wirkola”.. ja, da ble det jovvvial stemning og man var en av gutta.. Det er så lett i si Wirkola. Wirkola – Wirkola – Wirkola. Det faller så lett på tunga, men det beste av alle idrettsnavn gjennom tidene er Brå, og det var jammen flaks at det var han som brakk staven. Det er så lett å si “hvor var du ‘a, da Brå brakk staven, hæææ… hvor var du da???” Da pleier jeg ljuge som bare det og si at jeg satt foran en TV og heiet mens jeg viftet med et norsk flagg. I virkeligheten lå jeg og sov – i feil seng. Da jeg våknet, lå det en kvinne ved siden av meg. Jeg kjente henne ikke så veldig godt. Men hun hadde rødt hår og duftet av vanilje.           
Vel vel, jeg orker uansett ikke pugge navn. Jeg satser på at Marit Bjørgen, Ragnhild Haga, Mari Eide, Heidi Weng, Tarjei Bø, Hege Bøkko og Hilde Fenne vinner gull. Hvis ikke, gidder ikke jeg forlate huset så lenge dette (L)OLet pågår. Ikke faen!

 

LOL OG OL OG LITT TIL

Jeg er ikke så veldig interessert i OL. Ække det. Men jeg innser at man er litt uttafor når man ikke kan samtale lett og ledig om OL. Jeg gidder jo ikke se på OL-øvelsene…  nei, ærrru gæærn. Ingenting er kjedeligere enn å se folk gå på ski. Sist gang jeg så en femmil, det var i 2011, så jeg den ikke. Jeg satte på alarm to timer frem i tid og sovnet før løperne var ute av stadionet. Jeg ble vekket snaut ti minutter før Petter Northug gikk i mål og vant. Jeg registrerte det i halvsøvne, snudde meg rundt og sov videre.

I Norge er man ikke ordentlig nordmann hvis man ikke kan redegjøre for resultater og tider og hvem som vant ditt og datt i OL og VM og sånne greier. Jeg driter jo i det, og det hjelper ikke det minste lille grann å komme med ganske solid kunnskap om Fridtjof Nansen og hans liv, inkludert hans skitur over Grønland i 1888, eller Torjus Hemmestveit som samme år vant verdens første femmil (Husebyrennet) på tiden 4.26.30. Nei, det hjelper ikke en dritt. Tvertom, folk ser bare rart på en.
Som tidligere mer enn antydet, har jeg ikke sett på OL siden 1976 i Innsbruck. Jeg tror jeg så åpningsseremonien på Lillehammer, ihvertfall halvparten av den… husker ikke så godt. Jeg husker best en grinete, gammal og fascistoid spanjol som var sjefen for alt og ble så fornærmet at han ville avlyse hele arrangementet, men ble jævlig blid da han fikk håndhilse på kong Harald og spise middag med ham. Nåvel, poenget er at man føler seg som et sosialt kasus hver gang det er OL, spesielt den vinterlige varianten. Kunnskapshullene er så brede og dype, veggene nedigjennom så slimete, glatte og ekle at man er sjanseløs om man ramler nedi. Kommer aldri opp igjen. Det gjelder å holde lav profil, unngå mennesker, være like sky som en gaupemamma med mange små gaupebarn.     
Sist lørdag ved 09.00-tiden, eller kanskje noe senere, var jeg ute og ville måke vekk litt snø fra oppkjørselen. Plutselig dukket naboen opp. Han var ute i samme ærend. La oss kalle ham Roar:  
– Nå, hva synes du?
– Ehh… hæææ?
– Hun skulle ha vunnet.
Jeg skjønte ikke en dritt, men i en helvetes fart resonnerte jeg meg til at det måtte ha med OL å gjøre. Jeg tok en sjanse:
– Ja, faen… på tide at hun vinner noe.
Naboen så litt rart på meg og ga seg til lå henge over spaden.
– Hun skulle vært mer frampå. Kunne tatt henne i en spurt. Men Kalla var bra, da…. fortjente å vinne. Dessuten er hun sabla søt og pen og pynter jo opp pallen.
Hvem faen er Kalla, tenke jeg. Mååå han snakke kodespråk??? Faen i helvete og vel så det. Jeg prøvde å tenkte ut hvem som ikke greide å gå forbi henne han kalte Kalla. Regnet med at det måtte var en norsk jente. Jeg tenkte knallhardt. Fånyttes.
– Det er nok over nå, hun begynner å dra på åra… snart 40, for faen.
– Ja… åra går, sa jeg for å si no’.
-Jaja… men hun har jo flere sjanser. Hun greier nok et gull.
Jeg bestemte meg for å være dristig:
-Ja, helt klart.. kanskje flere, hun er jo sterk, sa jeg og syntes jeg hørtes skikkelig saklig ut. Jeg visste at “sterk” er et hyppig brukt adjektiv blant sportskommentatorer og sånn.
-Neija, må vel måke litt snø, sa naboen og jeg tror han var fornøyd med samtalen.
– Møkkasnø, sa jeg kjekt og tok tak i spaden min. Jeg kjente en sterk lykkefølelse bre seg radielt ut fra hjertet. Den var så god og varm at snøen smeltet under lærstøvlene mine. Jeg var ikke avslørt, jeg hadde opprettholdt et noenlunde inntrykk av å være en god nordmann oppdatert på hva som foregår i landet jeg aldri kommer til å reise til, hvori byen hvis navn jeg aldri kommer til å uttale korrekt – eller: Som jeg aldri gidder forsøke uttale korrekt…

 

JEG… EN ORDENTLIG VENN

Må virkelig si jeg er heldig. I de siste dagene har jeg fått såååååå mange venneforespørsler på facebook. Mange vil bli venner med meg. Sant å si en litt uvant situasjon; jeg er jo ikke helt venneløs, men det er ikke langt unna…  derfor er det så hyggelig. Det er ikke tale om en forlengst glemt fetter, eller kusine bosatt i periferien av utkant-Norge, eller en klassekamerat fra 70-tallet jeg ikke ante eksisterte… neida, helt ferske venner, lissom på en måte…. jadda.
Det beste av alt er at alle sammen er kvinner mellom 20 og 25 år med fine navn. Det er jo litt artig.

Bernarda Yen Shelley sendte meg en venneforespørsel i dag tidlig. Flott navn, er det ikke? Jo, og jeg synes litt synd på henne… hun har nemlig bare ni venner. Det synes jeg er veldig rart, hun er både slående vakker og har en heidundrende flott kropp. Hun har to bilder i profilen sin. Det ene viser henne stående på en strand… med ryggen til – hun er nok litt sjenert. Tror aldri før jeg har sett en så flott kropp, og rumpa…  den er ja.. nei, vet ikke helt hva jeg skal si, men man blir sittende å se en stund. Det andre bildet er også tatt utendørs, på samme strand, tror jeg. Hun står med en raff og ettersittende topp og ditto shorts. Jeg tror jeg må si at puppene er.. ja, majestetiske… kan man si det om pupper? Vel, jeg sier det. Ansiktet er svært pent, og hun drar litt i hestehalen sin.
Men hun er helt alene der på stranden, bildene er nok eksponert med selvutløser. Jeg tror hun er ensom, til tross for den flotte kroppen og utseendet. Jeg synes jeg kan se en tristhet i blikket hennes, som ganske sikkert skyldes ensomhet… ensomhet er jo ingen god ting. Man vil jo ha venner. Hun er nok ganske desperat og prøver å få tak i venner overalt.
Det er ikke mange opplysninger i profilen hennes, bare en tekst med mange sånne fine gule tegn og noen røde hvorav et hjerte (sic) , tror de heter emoiers, eller no’.. .skikkelig sjarmerende. Ække så god i engelsk, men det står mye rart der… babe og hot og sånn. Betyr kanskje at hun vil stifte familie og få en baby, og at det er veldig varmt på stranden der hun er. Hun sendte venneforespørselen grytidlig i dag… hun er sikkert ei sånn friskusjente som alltid er tidlig på beina… og det er bra.
Jeg har selvsagt godtatt hennes anmodning om vennskap, skulle bare mangle. Man avviser ikke folk som vil være venner… nei, det gjør man ikke… mammaen min lærte meg det. Vel, jeg regner med at vi kan sende hyggelige meldinger til hverandre og bli bedre kjent. Kanskje vi har felles interesser. Kanhende liker hun fotball og deler min interesse for hemimetabole insekter. Kanskje Bernarda og jeg kan gå på insektjakt til sommeren… det blir fint. Hun blir sikkert med.. gleder meg til det…   
        

LOL OG OL OG SÅNN

Jeg fikk nettopp vite at Petter Northug ikke er i OL. Det har visst vært kjent en stund; jeg følger ikke så jævlig godt med… men alvorlig talt: OL uten Petter Northug… hæææ… det  er helt feil. Gå’kke an. Jeg synes ikke man kan arrangere store skimesterskap uten Northug. Idretten trenger ham. Ikke fordi han er god på ski, eller var… nei, det er  humoren hans – som jeg mener er helt uovertruffen… subtil og intelligent. Ingen forgjenger, ingen etterfølger. Jeg har nesten ikke hørt andre i hele verden noen gang  fremføre onelinere som han. Og alle ler, eller lo. Klart det, han var jo konge – og da ler man… akkurat som når kong Harald bestemmer seg for å være litt morsom når han taler for middagsgjestene sine på Slottet. Northug er folkelig, akkurat som Kongen og akkurat som Arthur Arntzen, som i 1999 av Nitimens lyttere ble kåret til Norges morsomste mann i det 20. århundre. Northug er minst like morsom som Arntzen, kanskje morsommere… tror nesten det.

Men Northug ække i Pjonngkjanng… hvilket utleder spørsmålet: Hvem kan overta, viderebringe stafettpinnen så å si…  oppebære humoren i norsk langrenn? Jeg har tro på han med det røde skjegget, husker ikke navnet hans nå (gidder ikke guuugle), men han er tørr bak øra og en erfaren spilloppmaker. Jeg har selv sett noen intervjuer med ham på TV.  Han er litt av en friskus og sier mye rart, og latter’n sitter jammen løst… akkurat slik den gjorde i Filmavisen i gamle dager. På kvinnesiden har jeg tro på hun derre Hege Wang, eller hva hun heter… hun har potensial. Det er både sant og sikkert. 
Men det er uansett ingen fare for at dette ikke skal bli morsomt. Vi har jo sportsjournalister og sportskommentatorer. De fleste av dem besitter øksekvasse intellekter, og de serverer på frapperende vis dobbeltbunnede, noen ganger trippelbunnede underfundigheter så inni granskauen elegante at jeg gir meg helt over. Men sånn har det jo alltid vært, sportsjournalister er jo kjent for retorisk raffinement, elevert vidd og finslepen humor. Arne Scheie var jo en slik kar. Men vi har andre – deriblant Pål Gordon Nilsen og Carsten Skjelbreid – som skyr floskler som gonoré og er i stand til å avgi så intrikate og velartikulerte artigheter at det kan ta innpå fem minutter før man forstår poenget… og da er det så inni gamperævva morsomt at man risikerer å bæsje i buksa. Det har jeg gjort mange ganger, men jeg har lært…. nå har jeg alltid et sånt plastlaken under meg når jeg sitter foran TVen og ser sport…     

LOL I PJANNSJÅNNG.. ELLER NO’ SÅNT

Sist gang jeg fulgte noenlunde med på et OL, var i 1976. Innsbruck. Jeg husker nesten ingenting av det, bortsett fra at Erik Håker ikke fikk det helt til og at Ivar Formo vant femmila. Bill Koch sjokkerte alle med introduksjon av skøyting, og Sovjetunionen og Øst-Tyskland tok nesten alle gullmedaljene og ble beste nasjoner. USA og Norge fikk tre gull hver og ble tredje og fjerde beste nasjon. Selvsagt var kommunistene dopa, slik som alle årene siden, men jeg er ganske sikker på at Formo vant fordi han var best den dagen. Oddvar Brå var sikkert syk og måtte være hjemme, men han var veldig god ganske ofte – takket være astmaen sin.

Rart det med astma. Da jeg var liten gutt, gikk jeg i samme klasse med en pike som het Beate. Hun bodde rett over veien for meg, men hun kunne ikke være så mye ute og leke, for hun hadde “assma”, forklarte hun. Hun sa at hun kunne “bli død” hvis hun ikke passet seg. Jeg ble sjokkert og syntes veldig synd på henne. Hun var svært søt, og jeg hadde lyst til å susse henne litt, men turte ikke.. var redd for å bli smittet av “sånn assma”.   
Men i dag er det annerledes. Ingen blir verdens beste langrennsløper uten astma… det er no’ alle vet. Det er rart med den astmaen, den rammer liksom når som helst, den.. gjerne i voksen alder… etter at man har bestemt seg for å bli jævlig god til å gå på ski og har lyst til å delta i OL og VM. Jeg tror ingen av de norske langrennsløperne i byen hvis stavemåte jeg ikke orker guuugle, ikke har astma. Veldig rart. Men de vet å medisinere seg:
6000 doser astmamedisin, fordelt på Symbicort, Atrovent, Alvesco, Ventoline, Airomir og Pulmicort. Aldri hørt om disse preparatene før, men visste jeg ikke bedre, hadde jeg nok trodd at det var tale om en flokk narkiser på hæljetur…

GI GASS

Det er no’ med gass og tyskere. Tyskere er jaggu snodige. Nå er de igang igjen. I gamle dager gasset de jøder og andre “vanartede” individer de ikke syntes passet så godt inn i Det tredje riket. Nå er det apekatter som får unngjelde.

De tyske bilkonsernene Daimler (Mercedes), Volkswagen og BMW er svært opptatt av å redusere utslipp fra motorene sine. Så hva gjør man? Jo, man tester…  samler sammen noen aper og lar dem være alene med utslipp fra dieselmotorer – i åtte timer. Skulle tro at det var nok å måle utslipp med uorganisk apparatur og dernest vurdere resultatene mot gjeldende krav, eller ambisjoner… den enkleste form for kvantitativ analyse; og hvis verdiene ikke er gode nok, går man tilbake til konstruksjonsavdelingen og tenker om igjen.   
Najahhh…  wir müssen akribisch und gründlich sein.. med andre ord: Vi vil se hva griseriet fra en dieselmotor gjør med organismer som i mangt og meget ligner mennesker. Dr. Josef Mengele ville høyst sannsynlig bifalt denne virksomheten.          
Tyskere liker renslighet og orden i sysakene. I gamle dager betød det at man bygget de aller verste dødsleirene i Polen, slik at vanlige tyskere ikke skulle bli sjenert av massedrap og de ikke så hyggelige likbålene som luktet litt rart. Også i dag er tyskerne opptatt av å ha geografisk avstand mellom seg selv og ikke  trivelige tildragelser:
Lovelace Respiratory Research Institute i Albuquerque, New Mexico. Dette selskapet utførte tyskernes apestudier. Da amerikanerne hadde gasset mange nok aper lenge nok, fant de at de tyske dieselmotorene slapp ut mer dritt enn 20 år gamle Ford-motorer. Nedslående resultater for tyskerne… så deprimerende dårlige at de ikke ville betale for jobben – pålydende fakturabeløp var omtrent en halv million kroner.
Vel vel, det er også fremkommet at tyskerne gjorde noen forsøk på eget territorium, nærmere bestemt ved et institutt tilknyttet universitetssykehuset i  Aachen, der 25 personer ble utsatt for nitrogendioksyd i variable mengder. De slapp visst fra det med livet.
BMW har benektet kjennskap til denne forskningen, likeledes Daimler og VW, men lobbygruppen EUGT, som bestilte forskningen på vegne av produsentene, hevder det motsatte. For ordens skyld må nevnes at EUGT er et selskap opprettet av de tre bilgigantene. Altså: De tre tyske bilprodusentene lyver i samme stil som krigforbryterne tiltalt i Nürnberg i 1945/-46. Gasset aper? Nein nicht wir. 
Jeg vet sannelig ikke hva det er med tyskere. Kan det tenkes at deres forhold til gass er å ligne med deres forhold til marsjering? En gammel historieprofessor jeg kjenner, emeritus nå, sa til meg en gang:
“Hvis du kaster et knippe marsjstøvler bort til en tilfeldig utvalgt klynge tyskere, vil de kaste seg over støvlene med en intensitet som ligner måkers grådighet når de oppdager en nyspydd hamburger.”

 

ACHTUNG. HAUER’N

I morra er det Hauer’n, i byen der jeg bor. Ikke nede i sentrum… nei, oppi skauen, inni granskauen – i marka. Hauer’n er en diminutiv av Thorleif Haugs minneløp, arrangert siden 1966, til minne om Thorleif Haug, som vant tre OL-gull (18 km, 50 km og kombinert) i Chamonix, 1924. Det er meldt bra vær i morra, sol og blå himmel.. passe antall minusgrader. Blåswix. Sånne dager vokser ikke på trær. Jonas Gahr Støre er påmeldt – i verstingklassen (56-60 år),  med startnummer 258.

Ække ofte værprognosen for Hauer’n-søndagen er så bra. Bare må ut på tur, eller må jeg det? Jeg husker nemlig sist gang Hauer’n falt på en vemodig vakker søndag. Noen år siden nå, men det var et helvete. Ikke bare jeg som var ute, niks… barnefamilier, gamliser, tanter og onkler, ungdom, single damer og menn…. sekk på ryggen hvori te, kaffe, sjokolade, appelsiner og kanskje litt børst og sånn… akkurat slik det skal være… hele folket på tur.  
Det gikk bra lenge, riktignok måtte man stedvis gå i kø, men hva gjør vel det… mange hyggelige folk, noen kjente og en og annen pen damerumpe hist og her. Men i oppoverbakkene mot Tverken (ja, vi snakker Drammens-marka) startet den reneste hurlumhei: Menn og kvinner –  menn i overtall – dundret nedover, de gadd ikke bremse nevneverdig, de oppførte seg som om andre ikke fantes…  innbitte og svette tryner hvori gapende munner, stive blikk, sikkel i munnvikene, isholke i skjegg… all folkeskikk og alle manerer som sunket i snøen. Foran meg gikk en dame, trolig mammaen til en liten gutt som gikk bak henne. Jeg var like bak pjokken. En mann i full fart, han hadde ikke tid til å bremse noe særlig. Han gadd ikke svinge nevneverdig. Han delte staven til den lille gutten i to biter, den brakk som en fyrstikk, og jeg så at illgjerningsmannen registrerte det. Stanset han? Nope, han ville i mål… snøggast råd – ville vel berge en hederlig 25. plass i klassen 56-60 år.
Jeg pustet ut på Tverken og tenkte at det kanskje er best å snu, komme seg hjem… vekk fra idiotene, som ikke har skjønt at ungdommen er blott et minne, men været var så griselekkert at jeg kunne ikke la være å gå videre.
Det er stedvis trangt opp mot Skimten, og ganske bratt. Hauerne suste nedover, uten hensyn. Uten nåde. Barnefamilier måtte passe seg, fedre og mødre verget barna sine så godt de kunne… slik at de små ikke ble meid ned og påført kraniebrudd, blodomsprutende halssår forårsaket av skarpe skikanter og kanskje indre blødninger til å dø av. Og hvem kom der? Jeg kjente ham på trynet og strekmunnen. Full fart. Jonas Gahr Støre. Husker ikke om han var utenriksminister, eller helseminister på den tiden, men han var no’ sånt, Det var ihvertfall etter karikaturstriden –  der han dreit seg ut og skjemte ut landet sitt  – og jeg hadde veeeldig lyst til å stikke ut staven og gi ham en real luftfart i den fine vinterluften, men jeg er jo en snill mann og besinnet meg.
Jeg gadd ikke mer, alle har en grense. De hoiet og ropte  “løype-løype”,  jeg lente meg på stavene og så opp i luften… der var ingen skiløpere med nummer på brystet.   

Jeg tok en omvei hjem og tenkte at det er hyggelig med folkeliv oppi skauen her. Men ikke Hauer’n, ikke på en slik solblank søndag. Men det er jo litt kjedelig å gå og gå og gå og aldri treffe noen, det er sant. Marka er jo ikke bare for barkebiller og mus som forsøker å overleve vinteren og elg og rev man aldri ser. Tenk å støte på et ungt par, hvorav mannen tar sin kjæreste hardt bakfra halvveis i skjul bak en granlegg – og som oppeholder V-tegn (som Churchill) idet jeg passerer. Det trengs jo nye barn her i landet. Eller et narkopar sittende opplent mot en furustamme, som deler en sprøyte heroin og er glade for det. Jeg kunne stoppet og slått av en prat med friskusnarkisene, og de hadde kanskje sagt at det er mye hyggeligere å sette skudd i Guds frie natur uten politikonstabler enn under ei bru i byen der nede som er kjent for alle bruene sine. Jeg hadde ledd godt, sagt meg hjertens enig og tent en sigarett.

Slik kunne det vært. Det kunne også vært slik at Thorleif Haugs minneløp alltid ble arrangert på en mandag i midten av mai, et annet sted – eksempelvis på Dovre. Jeg lyser fred over Thorleif Haugs minne og forbannelser over Hauer’n.  Anyway, det er et helt år til neste  gang. Håper det blir øsende regnvær…

 

SNØNAZISTENE

Det samme hver vinter: Fundamentalistiske skiløpere som klager og sutrer fordi noen spaserer i skiløypene… uten ski på beina. De aller verste av disse tullebukkene – menn mellom 50 og 100 – mener at det er ulovlig, like forbudt som øksedrap og gjengvoldtekt. Selvsagt er det ikke det. Det er lov å ferdes i marka hver jævlige dag hele året, og man trenger ikke ski. Selv foretrekker jeg ski, og jeg går ganske ofte i løypene som tilhører kommunen jeg bor i. Summert: 160 kilometer. Det er plass til alle.

Jeg har aldri vært plaget av gående i skiløypa, de gjør selvsagt ikke et ekorn fortred. Det er jo bare hyggelig at folk er i skauen. Det hender jeg stopper og slår av en prat, man trenger jo en pause tid om annen. En kveld i romjulen gjorde jeg det. Et eldre ektepar, med ei bikkje i enden av et kort bånd. Mannen var litt dårlig til beins, men ikke verre enn at han kunne gå litt, og kona var meget blid. Vi snakket om hvor fin kveld det var, men i samtalens løp ble kvinnen litt lei seg, rett og slett. Hun forklarte at de bare ti minutter tidligere hadde et ubehagelig møte med en skiløper, som stanset og ga seg til å skjelle ut dem ut, fordi de gikk i løypene.
– Vi går da ikke i sporet, vi gikk mellom sporene og flyttet oss ut på siden da han kom. 
Jeg spurte hva slags kar dette var, og de sa at han var omtrent på min alder, men at han hadde kondomdress. Kvinnen la leende til:
– Ikke så veldig kledelig, må jeg si… fyrstikkbein og kulemage. Han burde nok valgt et annet antrekk.
Jeg kunne ikke annet enn le litt, og hun lo litt mer… men mannen hennes sa ikke så mye, han virket ulykkelig, han tenkte kanskje at han for 20 år siden kunne satt denne skiløperen på plass og slått neseblod på ham. Men det var for sent nå, minst 20 år for sent… kanskje 30. Vel, jeg sa adjø til ekteparet og bikkja deres. Jeg ba dem gi faen i ekle skiløpere på min alder – med kulemage og gammelmannsbein emballert i kondomdress.

For noen uker siden ble jeg forbigått av en slik en, med hodelykt – i lysløype. Han gikk forbi uten å si hei. Jeg kjente svettelukt. Lange fyrstikkbein. Jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før: Jeg la meg etter, cirka ti meter. Jeg tenkte at jeg skal faen meg lære deg. Jeg er kanskje ikke så jævlig kjapp i sporet, men jeg har gått på ski siden 1966, da Gjermund Eggen var best i verden og moren min strikket VM-genser til meg .
Jeg hadde ikke problemer med å følge ham. Jeg gikk energieffektiv diagonal, i nikkers og anorakk. Han vekslet mellom skøyting og staking, i kondomdressen sin. Jeg fantaserte om at jeg var Sixten Jernberg. Mannen foran meg gikk inntilbens, som Oddvar Brå. Jeg tenkte at jeg skal gå til han ikke orker mer, og det kommer både oppover- og nedoverbakker. Mest oppover. Jeg merket at jeg var i ganske god flyt. Blåswixføre. Jeg tenkte på det eldre ekteparet og antok at denne karen sikkert var av sorten som tror marka bare er for ham og slike som ham. Kanskje det var kødden som plaget ekteparet?  
Jeg registrerte at han dreide hodet tid om annen, for å se hvor jeg var. Helt tydelig at han ikke ville bli forbigått. Han økte farten litt, men jeg så at det kostet. Han falt litt ut av stilen. Litt uryddig i kroppsuttrykket. Regnet ikke med selskap. Jeg lot ham få noen meter, alle vet at akselerasjon koster. Det er siget som gjelder, jevn hastighet – uten å bruke for mye krefter. Oppoverbakke. Han begynte med skøyting, men orket ikke mer enn ti meter. Han gikk over i hurtig fiskebein, men han var krum i ryggen, veldig krum. Jeg gikk moderat fiskebein. Han fikk nok noen meter, men jeg hadde pust og puls. På toppen ga han gass. Jeg opprettholdt samme fart. Han fikk noen meter, men det bekymret meg ikke. Jeg kjente terrenget og alle motbakkene. Jeg tenkte at nå er jeg barnslig, men jeg måtte le litt innvortes. Her var en kamp mellom kondomdress og nikkers, og jeg tenkte at jeg skal faen meg vinne, om jeg så skal brenne alle kalorier i kroppen til kull.

Det ble en lengre tur enn jeg hadde planlagt, men jeg så at mannen foran meg begynte å bli stressa, så at han ikke trivdes mer, at han helst ville være et annet sted, kanskje hjemme foran peisen sammen med kona, men nå var han her og måtte ta et valg: Gi alt og håpe at jeg ble borte, eller resignere og la meg gå forbi, eller bare stanse og slå av en jovvvial, munter prat og takke for turen og være fornøyd med uavgjort. Han valgte første alternativ.
Han økte takten på ei slette, men jeg så at kroppen hans ikke matchet ambisjonene. Ny motbakke. Lang. Han prøvde seg på skøyting, men måtte gi seg etter fem meter. Jeg fiskebeinet. Ikke mer enn fem meter mellom oss. Jeg økte hastigheten ørlite, reduserte avstanden med en meter, slik at han skulle høre skiene mine. Jeg merket at jeg lett kunne redusert avstanden ytterligere, men jeg lot ham gå. Et stykke til bakketoppen. Jeg så den krumme ryggen, hørte pusten hans. Jeg tenkte at nå er det snart slutt, han brenner mer joule enn jeg. Han har det ikke godt, tenkte jeg. Det skjer noe i hjernen hans, han værer nederlag og han vet det er for sent å stoppe og late som ingenting. Han vet at han kommer til å tape – verdigheten. Jeg økte faren. Tre meter nå, 15-20 meter til bakketoppen. Jeg besluttet å runde av dette. Jeg ga alt jeg hadde. I løpet av fem sekunder var jeg forbi ham. Én meter, to meter.. tre meter. Jeg så meg ikke tilbake, bare gikk. Jeg visste at han var ferdig. På toppen snudde jeg meg rundt og anla tvers over trynet et fett og hoverende flir. Mannen med svetteflekket kondomdress forsøkte å late som ingenting, trynet hans var surt og svett. Han hadde dryppnese. Han så ikke på meg da jeg sa:
– Slo deg!