Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket resten av hjemmebrenten jeg fikk av en trønder i sommer, var jeg i så godt lune at jeg gadd løfte telefonen. Før jeg fikk sagt noe:
– Jeg er sykmeldt.
– Uffda, Ralf.. slått opp en gammel alkoholskade?
– Nei
– Dobbeltsidig havesyke med komplikasjoner?
– Nix.
– Du har ikke pådratt deg en liten gonoré… etter den gutteturen til Amsterdam?
– Nei.
– Jeg gir opp.
– Dumskapen på lærerværelset har nådd nye og helt uante høyder. Jeg trenger en pause. Fastlegen ga meg 14 dager.
– Mer multikultur?
– Ja, sa Ralf og redegjorde kort for det nyeste multikulturprosjektet ved skolen sin:
Rektor leser alt som publiseres på nettstedet afrika.no, inkludert en artikkel tastet av høyskolelektor Sandra Fylkesnes, som sysler med noe hun kaller kritiske hvithetsstudier og hevder at rasisme så å si er kodet inn i alle hvite menneskers arvestoff etter flere hundre tusen år med dyrking av noe hun kaller hvit overlegenhetsideologi.
– Alle kollegene mine er etnisk norske og skammer seg over sin uutholdelige hvithet.
– Jøye meg.
– Rektors prosjekt tar sikte på å motvirke denne sjenerende hvitheten.
– Ååå?
– Hun har foreslått at alle lærerne skal smøre seg inn med brunkrem om morgenen før de før går til skolen. Vi har noen ganske brune elever, vet du Tanken er at disse elevene skal føle seg mer hjemme.
– Fargeutjevning?
– Jepp, de fleste lærerne er jo kvinner, og de er med på leken. Rektor er i gang med utvidelse av prosjektet, som hun kaller det ensfargede fellesskap.
– Ååå?
– Hun har sendt rundskriv til alle foreldre med hvite unger. Der redegjør hun for prosjektets bærekraft og oppfordrer foreldrene til også å smøre ungene inn med brunkrem før de sendes avsted til skolen. Hun fraråder også bruk av solkrem med faktor.
– Gud bedre…
– Men.. jeg vet noe om rektor som hun ikke vet at jeg vet om.
– Mye slarv i lærermiljøet, vet du. Da rektor for cirka et år siden opplevde at datteren hennes kom hjem med en temmelig mørk, ung mann fra Uganda, gikk hun helt fra konseptene. Hun ble hysterisk, begynte å grine, bannet og svor og truet datteren med sterkt avkortet arv hvis hun videreførte forholdet..
– Hvordan gikk det?
– Da hun fikk vite at datteren var gravid, sykmeldte hun seg. Begynte å drikke. Tung depresjon. Selvmordsforsøk. Måtte innlegges.
Mye som ikke står i avisene. Jeg måtte lese litt i den anarkofascistnazirasistiske publikasjonen Resett for få rede på dette:
Unge menn i Oslo krevde her om dagen beskyttelsespenger av en pizzeriainnehaver på Carl Berners plass i Oslo. Han heter Abdul Hadi og ville ikke betale.
Da gikk det slik for seg: Seks slyngler gikk løs på Hadis etablissement og ødela inventar og løsøre. De var maskert og hadde sikkert hettegensere på. Vitner menet at gjerningsmennene var mørkhudede.
Krav om beskyttelsespenger ækkeno’ nytt. I 2006 meldte Oslo-politiet om denne typen kriminalitet. Den gangen var det tale om A- og B-gjengen… og Furuset-gjengen, som besto av gutter med pakistansk, vietnamesisk og somalisk opprinnelse.
Krav om beskyttelsespenger er en gammel krimvariant – og svært lønnsom. Al Capone og hans menn holdt på med det i stor stil… i tillegg til drap, prostitusjon, ulovlig spritomsetning, gambling m.m..
Men Al Capone hadde stil. Han gikk med Borsalino-hatt og nypussede sko, imellom hadde han pen dress, hvit skjorte og slips.
Han var blid og ganske veltalende, nærmest en sitatmaskin. Han skal ha sagt: Du kommer mye lenger med vennlige ord og en revolver, enn bare vennlige ord.
Disse slynglene i Oslo går med hettegenser og snakker dårlig norsk. De har litt å lære av Capone. De må faen meg ta seg sammen litt.
Tips: Riv dere løs fra kebaben og hasjtåka, pælm jallaklærne, stram dere opp, dra ned til Ferner Jacobsen og kjøp noen skikkelige klær.
Hvor faen er det blitt av Marie Simonsen, hun som er politisk kommentator i Dagbladet. Savner henne. Ikke fordi hun sprer innsikt og gjør meg klokere og mer forstandig. Nei, jeg savner skvaldret, det uvederheftige orderi, som ikke engang er godt formulert.
Hvorfor savne slikt? Fordi jeg pleier le av det hun skriver. Det er simpelthen gøy-gøy-gøy, som min venninne Gitte pleier ytre når hun har det tre ganger morsommere enn vanlig.
Jeg gidder ikke rable sammen en ny tegning av Simonsen, ettersom hun ikke gidder skrive noe særlig. Det får holde med en arkivtegning.
Men rett skal være rett, Simonsen er twitterdronning. For noen dager siden kritiserte hun NRKs Anne Lindmo for hennes intervju med Haddy N’jie, i anledning sistnevntes bok om hennes mann Trond Giske, hans angivelige tafsevirksomhet og maktkamp i Arbeiderpartiet hvori Hadia Tajik.
Ikke urimelig å se denne kritikken i sammenheng med Simonsens energiske #metoo-engasjement, men hertil må også medregnes det faktum at Hadia Tajik ikke tåler trynet på Giske, og alle vet at Simonsen og Tajik er gode venninner. I motsatt fall ville nok ikke Simonsen fått invitasjon til øl- og halalpølsefest hos Hadia Tajik og hennes journalistkjæreste Kristian Skard.
Tilstede på festen var også Lars Joakim Skarvøy, foreløpig dette århundres verste tullebukk i norsk presse, som Simonsen brukte som sannhetskilde i saken om Giskes opptreden på bar Vulcan.
Ja, jeg savner Simonsen. Det er lirumlarum som er Simonsens styrke, det er ren underholdning. Dørgende kjedelig å lese disse andre kommentatorene, de er så tørre og saklige og irriterende faktafikserte. Nesten så en sovner.
Nei, gi meg Simonsen, for svarte svingende… Marie Simonsen. Det er jenta si. Hun er faen skjære meg akkurat som Freias melkesjokolade: Ingen over, ingen ved siden…
I går ettermiddag jobbet jeg med å skifte bakre bremseskiver på bilen min. De var slitt og svært medtatte av rust. Mens jeg holdt på med demontering av de gamle skivene, dukket en kjenning opp. Han kom inn på gårdsplassen.
La meg presentere Ramzi: Palestiner og hardkokt muslim, far til mange barn og ganske røff på mot kona si. Han er min venn, det vil si… Ramzi tror det, og jeg gidder ikke rydde opp i misforståelsen.
– Hva driver du med?
Jeg prøvde å forklare i korte trekk, men ble avbrutt:
– Hæææ??
– Jøder driver med sånt. De gjør alt de kan for å stikke kjepper i hulene til folk.
– Vel, jeg ser ingen kjepper her.
Det skal ikke mye til for å hisse opp Ramzi. Som mange rettroende muslimer er han ikke så veldig innstilt på latter og løyer.
– Du skjønner ingenting!
– Neeei?
– Det er ikke salt på veiene ennå. Hvorfor tror du de bremseskivene ruster?
– Vel, de er like gamle som bilen.
– Du er så naiv. Du vet vel at jøder bruker hele livet på å plage ikkejøder, spesielt muslimer.
– Jødene har fått disse skivene til å ruste… hvordan?
– Om natta. De lusker omkring i mørket og ser etter biler, tisser inn mellom åpningene i felgene. Da ruster det som bare det.
– Hæææ??
– Jødene spiser mye saltholdig mat, slik at urinen blir salt og bremseskivene ruster.
– Nå må du holde opp, Ramzi.
– Det er på den måten de tjener penger. Jødene bryr seg bare om én ting, tjene penger. De har svære eierinteresser i alle slags selskaper, også sånne som lager sånne skiver og selger dem.
– Hæææ ??
Telefonen hans ringte. Han tok den, lyttet i to sekunder før han avga en laaang og svært støyende ordbyge spekket med knallharde arabiske konsonanter. Så la han på.
– Hvem var det?
– Kona.
– Har hun ikke lært seg norsk ennå?
– Selvsagt ikke.
– Vel, jeg får nesten jobbe litt her.
– Noen småbarn som er blitt borte her i området?
– Ehh.. det har jeg ikke hørt noe om.
– Bra, må passe på ungene. Jødene fanger jo små barn, dreper dem, tapper blodet og og bruker det i brødbaking. Det er noe alle vet.
– Ramzi! Nå må du skjerpe deg. Du tror vel ikke på sånt??
– Du er så naiv, sååå naiv, sa Ramzi og avleverte en hakkete og svært konsonantholdig ordmølje som varte en stund.
– Hva sa du?
– Det var arabisk.
– Men hva sa du?
– Det var en bønn
– Hva ba du om?
– Om at alle jødene i hele verden blir fanget og sendt til torget i Mekka og halshugget av en massehalshuggingsmaskin som kan drepe 20 000 jøder på én gang… insha allah..
I åtteårsalderen bekjente jeg meg til Kristianiabohemens 3. bud: Man kann seine Eltern nie schlecht genug behandeln.
Det gikk greit en stund, helt til faren min en dag sa:
“Himmel og hav… nå må du ta deg sammen, ellers blir det ikke noe brus på lørdager.”
Ettersom jeg var brusmisbruker, tok jeg hintet og ble snill gutt igjen.
Siden har jeg forsøkt å holde meg til de 10. bud, men noen av dem er riktig vriene, og nå er jeg blitt så gammel at jeg simpelthen har glemt mange av dem. Jeg har imidlertid laget meg et eget bud, som er lett å huske: Man kann Islam nie schlecht genug beschreiben.
Det fine med dette budet, er at det er så uendelig lett å overholde.. så lett at man nesten må le. Ikke bare nesten. Jeg må le.
(lepause)
Helt gennnialt, man trenger ikke ljuge og fantasere, man kan si og skrive nesten hva det skal være… uten å bomme nevneverdig på sannheten. Som å kaste dartspiler på en låvevegg.
Islam er jo et eventyrlig konsept, så inni granskauen absurd og flere millioner kilometer bortenfor minste snev av fornuft, et sammensurium av rør og lirumlarum. Det er bare øse opp og pøse ut. En utømmelig kilde til spas og gøy, latter og løyer.
At muslimer selv tar sin religion på aller største alvor og ikke besitter minste snev av selvironi og ikke sanser det komiske i denne heseblesende Muhammed-tilbedelsen… ja, det… det er faen skjære prikken over i’en.
God helg, forresten..
Michael Harpon. 45 år. Fra Martinique. Administrativt ansatt i fransk politis hovedkvarter i Paris. Konverterte til islam for halvannet år siden. Stikker kolleger med kniv. Dreper fire av dem. Før han rekker å kverke flere, blir han skutt av tililende politimenn.
Siden 11. september 2001 har ingenting overrasket meg, men det er klart… man undres jo litt på hvordan slikt som dette går an. Ettersom fyren er dævv, får man gjette litt:
Denne mannen har trolig alltid vært fascinert av konseptet vold, men har aldri fått seg til slå og denge løs på folk. Han har lett etter påskudd, en ramme å putte volden inn i. Etter å ha tenkt litt på dette: Eureka… islam!!!
Koranen anbefaler jo vold til de fleste anledninger, inkludert bryllup – men denne karen får seg ikke til å utøve skikkelig rå vold, og blir litt frustrert av egen tafatthet.
Det blir ikke bedre av at han ryker uklar med kona som iverksetter sexnekt på ubestemt tid. Han blir veldig irritert og grinete… og jo mer han tenker på det, desto mer rasende blir han – slik skikken er blant muslimer..
Han oppsøker en imam for råd. Ettersom Harpon er døv, skriver imamen på et ark: Hvis du utløser en kraftig selvmordsbombe blant vantro – helst jøder – og dreper mange av dem, blir du martyr og oppstiger til himmelen vår – der venter 72 kåte jomfruer som er elleville etter uforpliktende, tung sex.
Konvertitt Harpon, som har onanert i ukevis, blir svært oppglødd og kan nesten ikke vente med å komme seg til himmelen.
Men det er ett problem: Han kan ingenting om eksplosiver. Fyren er imidlertid løsningsorientert. Han velger kniv. Den er keramisk og utløser ikke ulyder fra metalldetektorer.
Arbeidsplassen er full av politifolk, og han vet at hvis han bare dreper og dreper og dreper… vil en, eller flere politimenn dukke opp og skyte ham i fillebiter.
Han fikk rett, og nå er nok konvertitten forlengst installert der oppe hos Muhammed. Kanskje har han allerede feid over flesteparten av de 72 jomfruene… insha allah.
For noen uker siden ville jeg sette ny farge på et gammelt, rødt uthus. Ingen hadde malt, eller beiset det på drøyt 40 år. På tide, tenkte jeg. Jeg ville beise det brunt, men var usikker på hvilken nyanse som ville passe. Til slutt bestemte jeg meg for tjærebrunt. Jeg oppsøkte en byggvarehandel. Damen der spurte hva hun kunne hjelpe med. Jeg svarte. Hun så på meg med skeptisk blikk og sa lavt:
– Er du sikker?
– Ehhh.. ja.
– Hvor står dette uthuset.
Jeg redegjorde kort.
– Er bygningen godt synlig fra veien? Hvem pleier kjøre der?
– Eehh.. er det relevant. Jeg skal bare beise litt.
– Jeg prøver bare å hjelpe deg.
– Åååå..
– La meg si det slik… salget av brun beis har falt som en ølboks fra Prekestolen siden Venstres Abid Rajas utspill om brun propaganda. Jotun vurderer permitteringer i alle brunbeisavdelingene sine, og en rekke brunfarger er på vei ut av fargekartet, deriblant tjærebrunt.
– Hæææ???.
– Ingen vil beise brunt. Folk frykter mistanke om at man er nazist og rasist og fascist, eller alt dette tilsammen.
– Du tuller!
– Nix. I forrige uke kom et eldre ektepar innom. De ville skifte farge på hytta si, som de selv hadde bygget tidlig på 70-tallet. Den hadde vært brunbeiset hele tiden. Kona forklarte at faren hennes hadde vært Milorg-mann under krigen, og hun ville ikke bringe skam over familien ved at noen skulle mistenke henne for å være nazist.
– Hvilken farge valgte de?
– En lys gulfarge, sitronaktig.
– Hæ???
– Helt sant. Et yngre par var innom her forleden dag. De hadde nettopp bygget hus og ville beise det. Mannen ville ha en brun beis. Kona begynte å grine. Mannen foreslo hvitt. Da begynte hun å grine enda mer, hun sa at hvitt hus er like ille og gir signaler om at her i huset bor bare hvite mennesker.
– Gudbedre… hvilken farge valgte de til slutt?
– Grå.
– Hva anbefaler du for meg?
– Grønnfarger er populære erstatningsfarger for brunt, sa hun og trakk meg med til et stativ med fargeprøver.
– Hva med denne, sa hun og viste frem en lys grønnfarge med gulskjær.
– Vel, jeg synes ikke den passer så godt…
– Spørsmålet er om du vil være på den sikre siden, eller er villig til å gamble med omdømmet ditt. Du vil vel ikke bli kjent som “han dærre nazisten oppi lia”?
– Nei…
– Grønnfargene gir også et sterkt signal om at du støtter grønn politikk, aldri spiser entrecôte og er fan av Greta Thunberg.
– Men det er jeg for faen ikke.
– Ikke jeg heller, ærru gæærn… men sånn sosialt sett er det smart å late som om man liker Thunberg.
– Javel…
– Vi selger nesten ikke beis lenger. Ordet beis er belastet. Det går i maling nå. Det er tryggest.
– Du vet vel best…
– Du trenger to nilitere. Kort, eller kontant?
… morapuler? Aner ikke, men jeg er jo nysgjerrig. Jeg er dessuten interessert i morsmålet vårt og dets utvikling. Norsk er helt strålende, svært godt egnet både til hverdag og fest. På sitt beste er det presist som et mikrometer – dessuten også morsomt.
Men altså, dette ordet – morrapuler, eller morapuler… jeg antar vi har å gjøre med et substantiv. Etter hva jeg forstår, er det et nokså nytt ord, innført i dagligtale av de som av noen undertiden betegnes “våre nye landsmenn”.
Hvorvidt ordet er godt, er jeg usikker på, men NRK gjør bruk av det, og man må anta at det er i tråd med NRKs retningslinjer for godt og klart språk.
Her om dagen så og hørte jeg ordet i NRKs program NRK Skole, brukt av Abubakar Hussain – moderat morsom komiker født i Pakistan og oppvokst på Lørenskog – som ville forklare hvorfor muslimer ikke spiser svinekjøtt:
Hussain ser i kameraet når han sier dette; man må tro han henvender seg til seerne.
Kan tenkes at den audiovisuelle oversetteren var usikker: Hva sa Hussain… morrapuler, eller morapuler. Hva skal jeg velge?
Morrapuler, som må antas å betegne en person som helst vil gjennomføre samleier før 09.00… eller morapuler, trolig en mann – som når han vil ha sex – foretrekker å stikke kjønnsorganet inn i sin mors vagina og føre den ut og inn, varierende i tempo og rytme, dernest hurtig, hurtigere og hurtigst… til sædutløsning.
Teksteren valgte morrapuler.
For tre dager siden var det 29. september, eller Mikkelsmesse som noen kaller den dagen. Mikkelsmesse er ikke til minne om Mikkel Rev, men erkeengelen Mikael, som var litt av type. Han var Guds hærfører, en råtass med sverd og skjold. Han var hard i klypa og kjempet innbitt mot demoner og ande fælinger og strammet opp djevelen mer enn én gang. Jeg skriver om Mikael i fortid, som om han ikke finnes, men selvsagt finnes han. Han er.
Jeg går ikke i kirken så ofte. Når jeg gjør det, blir jeg skuffet… men ettersom det var Mikaels dag, tenkte jeg å gi J.J. Priest en sjanse. Jeg syklet avsted til kirken.
J.J. Priest er ikke en kolasniffende, voldelig amerikansk rapartist med dårlig impulskontroll og flere knivdrap på rullebladet. Nei, han er menighetsprest i kirken jeg sogner til.
J.J. er tykk og god og ligner en middelaldermunk som har spist for mange søtsaker og drukket for mye klosterlikør, men han er god som gull og ingen døper barn som ham. Denne dagen var det Henrik som skulle i døpefonten. Unge Henrik, hans foreldre og faddere dro forsamlingens gjennomsnittsalder ned mot 75.
Nåvel. dette skal ikke handle om gamliser, men om erkeengelen Mikael, som sanser faenskap på flere hundre kilometers avstand og straks kaster seg inn i kampen mot den.
J.J. Priest formulerte seg litt annerledes. Han brukte termen “ondskap”, men han eksemplifiserte ikke. Han snakket mest om englene som Guds hjelpere og sammenlignet dem med barn, og han sa: Alt du trenger er Jesus og en åpen himmel.
J.J. er ikke så opptatt av å relatere bibeltekster til vår tid, og jeg kunne ikke la være å tenke på hva erkeengelen Mikael tenker nå om dagen.
La oss si at han skjøtter sitt verv som erkeengel med like stor iver som i gamle dager og er opptatt av å bekjempe djevelskap. Det kan fort utlede spørsmålet: Hva mener erkeengel Mikael om islam? Driver han en heidundrende krig mot islam, som vi mennesker selvsagt ikke merker så mye til. I så fall slåss han på mange fronter, og det kan godt tenkes at han har gitt opp Den norske kirke.
I så fall ikke underlig; kirken er grovt sett bare liturgi, salmesang og gjenvinning av ord. Ingen konturer, ingen fasong. Kirken er som en gummistrikk uten bruddpunkt.
Mange mener at det ikke blir bedre med Olav Fykse Tveit som preses i Den norske kirke – biskopenes boss. Han ligger an til å bli valgt.
Et meget tidsriktig valg. Tveit er nemlig svært betatt av islam, og han er blant muslimenes aller beste venner, kanskje enda nærere kompis med muslimene enn Jonas Gahr Støre, med hvilken han inngikk kompaniskap under karikaturstriden i 2005 og -06. Sammen underkjente de en norsk redaktørs soleklare og grunnlovsfestede frihet til å ytre seg. Samtidig gikk de i dialog med skjeggete, sinnsformørkede imamer med dårlige norskkunnskaper.
Hvis Tveit blir preses, er det ikke mye mer enn kirkebyggene igjen.. hvorav noen etterhånden kanskje blir solgt til saudifinansierte, hardcore muslimer som dagdrømmer om retten til å hugge hodet av hvem det skal være når det skal være – gjerne på en søndag.
Hva tenker erkeengelen Mikael om dette, tenkte jeg før hodet mitt bikket fremover og haken la seg til hvile i halsgropen. Jeg registrerte såvidt at forsamlingen forsynte seg med oblater og alkoholfri vin der oppe ved alteret.
Jeg sovnet, men våknet av orgelspill. J.J. Priest var ferdig med snikksnakket sitt. Han hadde gjort jobben sin og lengtet nok etter en sigarett.
Tid for kirkekaffe og kaker. Jeg hadde ikke spist frokost. Ånden var svekket, kjødet skrøpelig og materien var sjokoladekakestykker. Jeg tok to. Så gode var de at jeg nesten glemte at jeg vurderer utmelding av Den norske kirke.
Venstres Carl-Erik Grimstad forsvarer den siste tidens ytringer signert partikollega Abid Raja, som mer enn antydet at flesteparten av medlemmene i FrP er sysselsatt med produksjon og spredning av brun propaganda.
Ikke mange tar Raja alvorlig. Han liker å snakke, ikke ugjerne om anliggender han ikke kan mye om; han trakk siden tilbake hentydningene om frepperes beundring for Adolf Hitlers innenrikspolitikk på 30- og 40-tallet.
Men altså, Grimstad: Bare litt dum, eller svært lojal mot sin partikollega Raja. I en kronikk i VG:
“Å hevde at islam i dag snikinnføres i Norge, har likhetstrekk med den paranoia som red det tyske samfunnet på 1930-tallet.”
Hva skal man si.. bortsett fra at Grimstad ikke studerte historie, ei heller sammenlignende politikk, ved UiO… men leverte en hovedfagsoppgave om monarkiets autoritet og siden ble kronprinsesse Sonjas sekretær og håndveskebærer.
Til NRK redegjør han for parallellen Norge i dag og nazi-Tyskland i mellomkrigstiden:
“Hvis du går til kjernen av det som skjedde i mellomkrigstiden, var det nettopp det at én folkegruppe fikk skylden for det meste av det som gikk galt, på religiøst og etnisk grunnlag.”
Det er riktig, men det er ikke slik at muslimene får skylda for det meste av det som går galt i Norge, de får ikke engang skylda for halvparten av den kriminaliteten de begår her til lands. Avisene vegrer seg for å skrive om det, og statistikkområdet kriminalitet/innvandrere unndras mer enn gjerne fra offentligheten. Den som bestiller slike tall og offentliggjør dem, tituleres øyeblikkelig nazirasist, eller no’ i den stilen.
Grimstad unnlater dessuten å nevne at stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, dro til Berlin og ble kompis med Hitler og Himmler, som innrullerte muslimer i sine SS-avdelinger. Hva SS holdt på med under krigen, er kjent stoff.
Muslimene på den tiden var svært begeistret for Hitlers jødepolitikk. Muslimene og nazistene hadde jo felles interesse: Kverke så mange jøder som mulig på kortest mulig tid. Denne interessen har ikke muslimene mistet, og mange av dem har ennå Sions vises protokoller på nattbordet – til tross for at den tekstsamlingen ble erklært falsum for snart hundre år siden. Ikke alle muslimer er betatt av fakta. Ikke Grimstad, heller.
