Hvor faen er det blitt av Marie Simonsen, hun som er politisk kommentator i Dagbladet. Savner henne. Ikke fordi hun sprer innsikt og gjør meg klokere og mer forstandig. Nei, jeg savner skvaldret, det uvederheftige orderi, som ikke engang er godt formulert.
Hvorfor savne slikt? Fordi jeg pleier le av det hun skriver. Det er simpelthen gøy-gøy-gøy, som min venninne Gitte pleier ytre når hun har det tre ganger morsommere enn vanlig.
Jeg gidder ikke rable sammen en ny tegning av Simonsen, ettersom hun ikke gidder skrive noe særlig. Det får holde med en arkivtegning.
Men rett skal være rett, Simonsen er twitterdronning. For noen dager siden kritiserte hun NRKs Anne Lindmo for hennes intervju med Haddy N’jie, i anledning sistnevntes bok om hennes mann Trond Giske, hans angivelige tafsevirksomhet og maktkamp i Arbeiderpartiet hvori Hadia Tajik.
Ikke urimelig å se denne kritikken i sammenheng med Simonsens energiske #metoo-engasjement, men hertil må også medregnes det faktum at Hadia Tajik ikke tåler trynet på Giske, og alle vet at Simonsen og Tajik er gode venninner. I motsatt fall ville nok ikke Simonsen fått invitasjon til øl- og halalpølsefest hos Hadia Tajik og hennes journalistkjæreste Kristian Skard.
Tilstede på festen var også Lars Joakim Skarvøy, foreløpig dette århundres verste tullebukk i norsk presse, som Simonsen brukte som sannhetskilde i saken om Giskes opptreden på bar Vulcan.
Ja, jeg savner Simonsen. Det er lirumlarum som er Simonsens styrke, det er ren underholdning. Dørgende kjedelig å lese disse andre kommentatorene, de er så tørre og saklige og irriterende faktafikserte. Nesten så en sovner.
Nei, gi meg Simonsen, for svarte svingende… Marie Simonsen. Det er jenta si. Hun er faen skjære meg akkurat som Freias melkesjokolade: Ingen over, ingen ved siden…
