I går ble stortingsrepresentant Abid Raja grinete fordi den uendelig gæærne muhammedaneren Mohyeldeen Mohammad ikke møtte opp i Oslo tingrett, tiltalt for trusler mot ham. Raja mener at Mohammad er en feig og ussel ekstremist som ikke tør svare for sine handlinger.
Mohammad har dratt sin vei, helt til Marokko. Luftlinjen mellom Oslo og Marrakech er 3437 kilometer. Med bil er avstanden 4252 kilometer. Mohyeldeen Mohammad er langt pokkerivold borte. Det kaller jeg en gla’nyhet.
Norske påtalemyndigheter ser ikke slik på det. Statsadvokat Fredrik Gunnar Ranke vil ha Mohyeldeen Mohammad tilbake til Norge, slik at denne uskikkelige muhammedaneren kan få seg en lærepenge og litt ubetinget fengsel.
Ranke må si sånt, han representerer påtalemakten her til lands og rett skal være rett, som det heter. Egentlig tror jeg Ranke gir faen og håper han slipper å se Mohammad igjen.
“Å være norsk og muslim er ikke forenlig”, uttalte Mohyeldeen Mohammad til Nettavisen for to år siden og minnet alle om at blind høne også kan finne korn. I samme anledning sa han at han hater Norge, ønsker å forlate landet og aldri komme tilbake.
“Jeg ønsker å emigrere snarest. De sier jeg er en trussel. La meg reise!”
Såvidt vites var det ingen som holdt ham tilbake, men han dro ikke.
Selvsagt dro han ikke. Norge er trolig verdens beste land for utøvelse av islam i alle mulige rare varianter, og man kan ytre nærmest hva det skal være uten at noe skjer.
Tullebukken har ikke turt å ta Koranen på alvor, han har ikke drept noen, ikke steinet noen… han har bare kommet med litt i overkant drøye ytringer om Raja og andre vantro – det vil si de aller fleste her til lands, men la gå.. la ham for Guds skyld være i fred der nede i Marokko. Noen ganger bør man se mellom fingre, se litt praktisk på det, være litt lur. Vi snakker vinn-vinn-vinn-vinn:
Norsk rettsvesen slipper trynet til Mohammad, Abid Raja slipper å se trynet hans, norske fengselsbetjenter slipper trynet hans og Mohammad får bo i et land der islam er statsreligion.. kanskje han til og med kan gjenoppta sine shariastudier og erverve nye studiepoeng i hvordan man avliver vantro, homoseksuelle og utro kvinner…
Min gode venn Ralf ringte i går ettermiddag og spurte om jeg ville møte ham i sentrum av byen der vi bor, drikke litt øl og sånn. Av tonefallet i stemmen hans skjønte jeg at han hadde noe på hjertet. Ettersom jeg er glad i både øl og Ralf, sa jeg ja uten betenkning.
Vi møttes på vårt vanlige sted. Stambordet vårt var ledig. Vi bestilte øl. Jeg syntes Ralf virket litt nedfor. Han var uvanlig taus. Jeg lurte et øyeblikk på om det var noe virkelig alvorlig, at favorittlaget hans, Montpellier, hadde tapt to kamper på rappen.
Jeg spurte hva som plaget ham, men han bare mumlet.
– Hva er det, Ralf? Jeg er kompisen din. Du vet du kan snakke med meg om alt, bortsett fra det Øydis og du driver med på soverommet.
– Vet ikke hva jeg skal si. Vi har en situasjon, som man sier.
– Jeg lytter.
– Det er nokså delikat.
– La meg gjette.. du har kverket noen og trenger hjelp til å grave et hull? Du kan regne med meg.
– Glad for det, men det er ikke det.
– Du er seksuelt tiltrukket av tanta di i Lillesand?
– Kankesidet.
– Du er blitt homo og blir litt yr hver gang Knut Arild Hareide er på TV?
Ralf gryntet.
– Jeg gir opp.
– Har ikke snakket med andre enn Øydis om dette. Espen har fått seg kjæreste.
– Kanskje svigerdatter, grattis!
– Hun er araber.
– Ehh ja, ække det greit? Arabisk prinsesse. Tusen og noen netter, eller no’…
– De var hos oss sist fredag. Årets siste grilling. Det var litt rart, må jeg si. Ikke så hyggelig, egentlig.
– Hun ville ikke smake på marinert indrefilet av gris, din spesialitet? Ikke så rart. Hun er formodentlig muslim.
– Jeg droppet svinekjøttet.
Ralf sa ikke mer. Jeg benyttet pausen til å bemektige oss et par nye halvlitere.
– Muslim, det er vel ålreit. Mange bra muslimer. Hvor er hun fra?
– Det er litt av problemet. Vanskelig tema. Verken Øydis eller jeg er no’ flinke til å… ja, man er redd for å si no’ galt noe som kan krenke, om du skjønner.
– Nei.
– Nei, altså.. hun kommer fra USA, men jeg spurte om opprinnelseslandet. Da ble de veldig tause, begge to.
– Ups, opprinnelsesland. Ikke bra. Det er som å antyde at hun ikke hører til her.
– Nå vet jeg det, men jeg visste ikke det før jeg leste lista til Øydis.
– Liste?
– Jeg kommer til det, men det virket som hun ble sur.. kjæresten til Espen, altså. Han også. Men han sa til meg senere at foreldrene hennes og ungene utvandret fra Nord-Afrika og flyttet til Michigan, og nå studerer hun i Oslo. Jeg vet ikke mye mer. Jeg turte ikke spørre så mye, og jeg aner ikke hvilken retning innen islam det er snakk om.
– Litt å velge i, kanskje hun er salafist.
– Jeg har begynt å lese litt om islam. Faen.. jeg er vettskremt.
– Bruker hun hijab?
– Vel så det, tror ikke mange har sett anklene hennes. Men jeg ble ganske imponert av Øydis. Vi satt ute i vinterhagen og drakk kaffe og spiste kaker og sånn. Vi unnlot å sette frem alkohol . Passet ikke helt, følte jeg. Espen, som er så glad i øl, sa ingenting og nøyde seg med kaffe.
– Du ble imponert av Øydis?
– Ja, vi satt ved siden av hverandre. Hun hadde forresten skiftet kjole, som dekket mer hud. Hun skrev på et ark og sa det var handleliste til dagen etter. Hun skrev og skrev. Da hun var ferdig, ga hun arket til meg og spurte om hun hadde fått med alt. Det var ingen handleliste.
– Neivel..
– Ord og uttrykk ikke egnet for tilstelninger der muslimer er tilstede. Tittelen var IKKE SI DETTE! Espen og kjæresten satt slik til at de ikke kunne se ordene på lista.
– Listig dame, Øydis.. det har hun alltid vært.
– Hun kunne jobbet i PST. Nåvel, der sto en masse ord – deriblant opprinnelsesland.
– Og?
– Terror, islamist, islam, hijab, niqab, burka, integrering, IS, karikatur, Muhammed, nordmenn, etnisitet, vestlig, vestlige verdier, Vesten, hudfarge, pigmenter, farget, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, halshugging, sosial kontroll, bacon, norsk kultur, Listhaug, norske verdier, ytringsfrihet, sharia, bikkje, selvmordsaksjon, seksdagerskrigen, bomber, Christopher Hitchen, fatwa, sataniske vers, AK 47, kulturforskjeller, Israel, Kvikk Lunsj, Salman Rushdie, 17. mai, Paris, Charlie, 7. januar, feminisme, Rinkeby, 11. september, vold, drap, Jamal Khashoggi, svenske tilstander, Douglas Murray, ære, respekt, Anwar Sadat, langrenn
– Langrenn??
– Det er jo nasjonalsporten vår.. du vet, norske verdier. Ikke så bra.
– Saft suse..
– Og alle ord med «svart» i.
– Slik som svartedauden, Svartisen, svart humor, svarte faen, svart arbeid, svartelistet, gamle Svarten, Svartlamoen, svarteper, svartkrutt, svartstrupesteinskvett, svartmeis, ubesvart?
– Nettopp, jeg la forresten merke til ytterjakka til Espen. På den var påsydd et norsk flagg. Det var borte.
– Hva heter damen?
– Vet ikke. Hun sa det, men det gled liksom ikke inn i øret. Hun kaller seg Barbara.
– Hehehe.. nesten røverspråk for araber.
– Tror ikke hun har tenkt så langt. Vel, vi satt der og sa nesten ingenting. Jeg var mest opptatt av hva jeg ikke måtte si. Jeg tenkte å snakke om været i Norge og all snøen som falt sist vinter, men snøen er jo hvit. Jeg lot det være. Slikt kan jo lett misoppfattes.
– Jøye meg.
– Øydis var også ganske taus.. hun som er i verdenseliten i både stående og sittende small talk.
– Uffda.
– Espen sa heller ikke mye, og Barbara snakket dårligere engelsk enn jeg, med aksent fra der hun opprinnelig kommer fra, bare Allah vet kanskje hvor. Hun smilte sjelden. Tror ikke hun lo én eneste gang.
– Er hun pen?
– Kan’ke si det.. og ganske fyldig, eller bælfeit, for å være litt mer presis. Forsynte seg grovt av potetgull og søtsaker. Litt rart, Espen er jo en kjekk kar.
– Abslutt, men da er det vel sånn tru løvv, da..
– Det ble litt trykket stemning da Lise kom til lørdagsfrokost. Da pleier vi ha egg og bacon. Men vi gjorde et unntak. Lise ble veldig skuffet, hun er vill etter egg og bacon.
– Synd.
– Du kjenner Lise. Blondt bombenedslag. Hun er jo ganske livat. Ei glajente. Puppene på snei og kort skjørt. Røff i kjeften. Skravler i et kjør. Hun hadde lært seg en ny dans og viste oss den. Jeg rødmet og forsøkte å ikke le for mye Jeg har aldri sett to kvinner mislike hverandre så intenst før. Litt av et kulturkræsj.
– Milde madonna.
– Det virket som om Barbara ble provosert bare av synet av Lise. Hun er jo no’ for seg sjæl.
– Absolutt.
– Øydis og jeg var ganske slitne da de to turtelduene dro sin vei. Jeg skjenket meg en trippel whisky, og en til Lise. Hun er glad i ytringsfrihet og spurte hva slags helvetes hurpe broren hennes hadde plukket opp. Hva skulle jeg si?
– Det blir kanskje bryllup snart. Kanskje Espen må konvertere.
Ralf svarte ikke. Det virket som om han forsvant inn i seg selv og ikke ville komme ut igjen.
– Kan bli pene barn, Ralf. Er det ikke mulatter det heter?
– Du kan ikke si det ordet. Det er på lista til Øydis. Språkrådet fraråder også på det sterkeste bruk av det ordet. Rasistisk og krenkende.
– Vel, hva kan du gjøre?
– Ingenting, men jeg skulle gjerne fått mentalundersøkt sønnen min.
– Det tror jeg nesten jeg vil fraråde deg, Ralf. Sånt bidrar sjelden til familiehygge på lang sikt.
– Det er nettopp familiehyggen jeg er redd for. Jeg har hørt om splittede familier.
– Ikke hyggelig.
– Hva gjør jeg, da?
– På kort sikt?
– Ja.
– Bestiller mer øl.
Aftenposten har skrevet litt om sigøynere i det siste, men avisen bruker ikke ordet sigøyner. Synd, det er et så greit og enkelt ord. Innarbeidet. Men det heter ikke det lenger, ordet er belastende og kan virke krenkende. Det heter rom.
Jeg synes ikke noe om det, og jeg aner ikke hvordan det bøyes. Kanskje det er slik: Rom, romen, romer, romene. Men så har jeg lest et sted at “en rom” er en mann. Hunkjønnsordet er “romni”… aner ikke hvordan det bøyes.
Men jeg vet at talsmannen for en av Norges mest kjente romfamilier, Jan Jansen, for ti år siden var på TV og ba alle slutte med å si og skrive sigøyner, fordi det er rasistisk. Da sluttet alle med det, men de som liker sigøynermusikk – jeg inkludert – fikk et problem. Vi måtte si romklang. Dårlig ord, ikke så dekkende – det er imidlertid ikke rasistisk.
Men tenkte Jansen på alle norske ord som inneholder “rom”, som mange med fryktelig dårlig humor vil kunne komme til å tulle og tøyse med? Forutså han eksempelvis at en kraftig motorisert Mercedes med campingvogn kan benevnes romfartøy og sigøynernes utstrakte reisevirksomhet lett kan bli omtalt som romfart?
Vel, jeg må innrømme at jeg straks og umiddelbart etter Jansens TV-opptreden lette omkring i hjernen min etter ord med rom i. Fryktelig barnslig humor, dette.. lavkomikk av aller siste sort, men vi mennesker er enkle og litt av noen dumminger.
Jeg tenkte at romantikk ville bli synonymt med sigøyner som har fylt 100 år. Og soverom – trøtt og sliten sigøyner som tar seg en blund. Bakrom – homofil sigøynermann. Verdensrom – kosmopolitisk sigøyner.
Vel, jeg må innrømme at jeg ble hekta. Det ble sent før jeg gikk og la meg og lukket gluggene. Klasserom – kunnskapstørst sigøyner, romforståelse – vennlig innstilling til sigøynere, spillerom – sigøyner avhengig av nettpoker, romfordeling og to rom og kjøkken…. zzzzzzz…
Da jeg våknet, var det på’n igjen. Hele dagen surret og kvernet det i hodet mitt. Tilslutt ble jeg nokså manisk. Hjernen min hadde fått helt oppheng, den gikk i loop… jeg fikk feber over skjortesnippen og dyppet hele hodet i en bøtte kaldt vann. Det hjalp ikke. Slik gikk dagene. Til slutt så jeg ingen annen utvei enn å ringe fastlegen.
Sekretæren spurte hvilket tidsrom på dagen som passet best. Jeg kom ut av det og tenkte straks på en oppdatert sigøyner. Er du der, spurte sekretæren og jeg sa ja.
Alle leger har venterom, det gjorde ikke saken bedre. Omsider kom jeg inn til legen. Han satt rolig og trykket på tastaturet sitt mens jeg fortalte om de siste dagene, hvordan livet mitt var kommet helt ut av kurs og at jeg hadde begynt å drikke for å komme til meg selv. Legen dyttet på DELETE-tasten og holdt den inne en stund. Han flirte og spurte:
– Rom og cola?
– Øl.
– Lærte ikke noe om dette på doktorkolen. Ikke lett å forstå denne tilstanden uansett hvordan jeg betrakter den.
– Palindrom.
– Hææææ?.
– Det du nettopp sa minus “ikke” kan lett utledes til sigøyner hvis ganglag er nøyaktig det samme uavhengig om han går forlengs, eller baklengs.
– Forunderlig.
– Tolkningsrom.
– Hæææ.
– Glem det. Kan du hjelpe meg?
– Romteknologi?
– Hva?
– Hva er det?
– Ehhh.. kulehammer, tollekniv og slipestein.
– Seksmannsrom?
– Mmmm..
– Ikke si det… eh…. homofil sigøyner med utsvevende sexliv.
– Jeg trodde du skulle hjelpe meg, doktor.
– Sigøyner som tar en pause?
– Oppholdsrom, selvsagt.. men…
– Husrom?
– Hør her…
– … sigøyner som har solgt campingvogna og kjøpt enebolig.
– Ja ja.. morsomt, men jeg…
Doktoren hadde lent seg bakover i den romslige stolen sin. Han spikret takplatene med blikket. Leppene hans beveget seg. Jeg tenkte mitt. Han registrerte ikke at jeg reiste meg. Jeg åpnet døren forsiktig, forlot rommet og gikk min vei…
Min kjære venninne Gitte ringte i går kveld. Ettersom jeg var i godt humør etter en halvflaske calvados, plukket jeg opp telefonen:
– Hei, Gitte… howdy? Slått opp med Trond?
– Trym. Nei, ikke ennå. I kveld er han på et slags arrangement nede på biblioteket.. noe med menn og aldring og følelser og sånn. Forelesninger og diskusjoner. Jeg ba ham dra på pub etterpå og drikke seg full med gutta, men han kommer rett hjem. Han vil ikke være “uvel på jobb”, som han sier.
– Hehehehe..
– Vet du hvem som er hovedforeleser?
– Ingen anelse.
– Magne Raundalen.
– Jeg må le, sa jeg og det gjorde jeg.
– Men det er ikke derfor jeg ringer.
– Du har gått tom for rødvin?
– Nei, halv kartong.
– Du har fått mensen og har ikke flere bind, og nå vil du at jeg skal ut og…
– … jeg har masse bind og ikke mensen.
– Du er rett og slett bare litt nedfor og trenger en oppmuntring?
– Du er så dårlig til å gjette. Jeg ringer fordi jeg har lest Aftenposten, og jeg er sjokkert. Har du ikke fått med deg nyheten om at presidenten i Zambia, Edgar Lungu, har kjøpt et jetfly til seg selv. Det er ikke helt standard. Flyet er levert av russiske Sukhoj og er spesialutstyrt etter presidentens spesifikasjoner. Flyet koster 400 millioner kroner.
– Zambia har god råd, et fett næringsliv?
– Praktisk talt intet. 70 prosent av befolkningen lever i fattigdom. Åtte prosent er HIV-infisert. Over en halv million barn er foreldreløse. Bare elendighet, surr og rør og korrupsjon.
– Men hvorfra tar presidenten 400 mill?
– Norge.
– Hæææ?
– Følger du ikke med? Tilsammen har Norge gitt Zambia 15 milliarder kroner i bistand siste 50 år. Det er gjennomsnittlig 300 millioner årlig. Men de penga har ikke folk flest sett noe til.
– Dårlig gjort.
– Jeg har bodd i Zimbabwe halvannet år og kan litt om afrikanske forhold. Har du noen gang hørt om en afrikansk mann som går milevis hver dag for å hente vann og ved?
– Ehh… nei.
– Men du har kanskje hørt om afrikanske menn som dreper, voldtar bittesmå barn, danser, drikker seg fulle og sover under et tre med en AK47 ved siden av seg?
– Er du ikke litt rasistisk nå, Gitte?
– Nei, jeg er feminist på vegne av afrikanske kvinner. Jeg har en idé som jeg utviklet i 2006, etter det året i Zimbabwe. Vil du høre?
– Jeg er lutter øre.
– La oss ta Den demokratiske republikken Kongo, som ikke er så demokratisk at det gjør no’. Der har det bare vært krig, drap, massevoldtekter og elendighet i over 20 år… praktisk talt verdens største slaktehus. Det er mennene som styrer. Tenk om alle mennene i DR Kongo – president Kabila inkludert – blir umyndiggjort, fratatt alle rettigheter og satt i en kjempestor innhegning, en høysikkerhetsinstitusjon med 10 meter høye murer omkring.
– Og piggtråd?
– Masse piggtråd. FN utnevner et velfungerende europeisk land som faddernasjon, som hjelper de kongolesiske kvinnene med å bygge institusjoner, infrastruktur, fjerne korrupsjon, utvikle landet slik at befolkningen får nok mat, god utdannelse, fungerende helsevesen, smidig byråkrati, demokrati, blomstrende næringsliv, solid bankvesen….
– Men det kan ta 25 år.
– Da er mange av de innestengte mennene døde. Resten må fortløpende vurderes med tanke på skikkethet og vandel… etterhvert kan mennene sluses tilbake til samfunnet og settes til nyttige sysler til beste for fellesskapet – under oppsikt, selvsagt.
– Men det blir ikke mange barn av slik politikk.
– I disse leirene blir det naturligvis uendelig mye onani, bare å opprette en liten sædbank. Så er det bare å utstede bankkort til kvinnene, som kan inseminere seg om de vil. Ungene vokser opp uten fedre, men i fred og ro og under noenlunde siviliserte forhold.
– Ganske radikal idé, dette. Hvilket land tenker du deg som veiledende faddernasjon? Ikke Belgia?
– Norge, selvsagt. Vi er selvskrevne. I fjor fikk Kongo 122 millioner i direkte humanitær bistand. 238 millioner bilateralt. Hvor mange milliarder kroner landet har fått totalt, vet vel ingen. Kan nesten si at Norge har hevd på Kongo.
– Javel, men hvem kan lede dette arbeidet?
– Aner ikke, men det trengs folk med erfaring… vanskelig å komme utenom Joshua French…
– Hææ??
– Han kan knapt gjøre det nevneverdig dårligere enn kong Leopold II og NORAD…
I går 15.00 brukte NRK Dagsnytt innpå halvannet minutt på å informere lytterne om at president Donald Trump liker Taylor Swifts musikk 25 prosent mindre enn før. NRK har alltid tatt sitt ansvar som allmennkringkaster alvorlig, og nyhetsoppleseren holdt seg til fakta, nemlig at Taylor Swift nå har uttalt at hun vil stemme demokratisk.
Jeg har aldri hørt om Swift, men hun er visst en slags popdronning der borte i USA. Hun synger mest om gutter og kjærlighetssorg og sånn og har aldri før snakket om hvor hun står politisk, men nå har hun altså sagt offentlig at hun er demokrat og ville stemme i henhold til sin overbevisning i mellomvalget 6. november.
Dette synes Trump er skikkelig dumt, og han har redusert sin begeistring for Swift med 25 prosent. Dagsnytts oppleser er profesjonell; hun unnlot å fnise og le mens hun leste opp denne nyheten. Det er bra.
Men hvorfor bringe en slik nyhet? Er den viktig? Selvsagt ikke, det er en tøysenyhet, men den er morsom, og NRK forsømmer sjelden muligheter til å sette Trump i et latterlig lys. Men er han bare dum og latterlig??
Det kan tenkes at Trump er blodfan av Swift, og 25 prosent av veldig mye kan godt være mye mer enn 80 prosent av noe mindre. Med andre ord: Ikke utenkelig at Trump – etter femogtjueprosentsreduksjonen – er mer fan av Swift enn 35 prosent av alle tenåringene i USA.
Jeg forstår godt at Trump er litt mindre fan av Swift. Jeg husker veldig godt at jeg selv ble mer enn 50 prosent mindre fan av moren min da hun ikke ville innlede forhandlinger med klasseforstanderen min i 4. klasse om at jeg kunne komme en halvtime senere på skolen mellom 1. november og 1. mars.
Hun ble ikke mer populær av at hun ikke ville servere sjokoladepudding til dessert minst fem dager i uken… og da hun nektet meg å drikke øl og brennevin i min egen konfirmasjon, var begeret fullt.
Alt i alt tror jeg populariteten hennes var sunket til under 0… jeg tipper den lå på omtrent minus 75 prosent.
Men mammaen min var jo god som gull, og snart bikket prosenttallet over 0 og ikke lenge etter var den omtrent der den var før hun hun nektet å snakke med klasseforstanderen min med sikte på fremforhandling av avtaleverk om 30 minutters oppmøteutsettelse i den kalde årstiden…
I går kveld ringte min gode venninne Gitte. Jeg hadde nettopp drukket kvelds og løftet telefonen:
– Hei, Gitte.. verdens søteste og deiligste. Hyggelig.
– Slutt med det der.. orker ikke!
– Såså… noe galt?
– Jeg gidder snart ikke være kvinne mer?
– Saft suse.. hva du vil være, da?
– Jeg er så lei kvinner, spyr av det feministfjaset deres. Jeg har trukket meg tilbake, pleier si jeg er syk, eller opptatt med noe veeeldig viktig når venninnene mine ringer og spør om jeg vil være med en tur ut på byen, eller no’… orker ikke.
– Men kjære vene, da…
– Jeg har til og med løyet på meg et par drøye metoohistorier for å være en av jentutten. Jeg er så trøtt av det.
– Men du har jo mange sånne historier..
– Ja, men jeg har aldri brydd meg døyten, det har bare vært gøygøygøy… men jeg har måttet finne på noe skikkelig grisete. Bare fri fantasi, men det er sånn man skaffer seg status blant kvinner nåtildags. Milde Moses, jeg har til og med løyet på meg en voldtekt, på interrail i 1984… fy faen, jeg blir kvalm, skammer meg dypt og inderlig.
– Såså, kan du ikke bare bli hjemme, sammen med.. ehh.. hva heter han… Trond?
– Trym.
Gitte lo sin vanlige skurrende latter. Hun la stemmen en oktav ned:
– Den jævlige fjotten. Jeg er så drittlei. Vi har bodd sammen snart tre måneder, og nå orker jeg ikke mer.
– Men han er en snill mann?
– Hypersnill. Han gjør ikke annet enn påse at jeg har det bra hele tiden. Han er aldri uenig i noe, han gjør masse husarbeid… vasker opp, tørker støv, raker løv, rydder, vasker gulv, steller og stuller, men han skifter ikke hjul på bilen.
– Men du pleier skifte hjul selv…
– Seffeleff, men han kjørte bare avsted til et bilgummiverksted. Han ville ikke at jeg skulle gjøre det. Jeg kunne skade meg, sa han.
– Hmmm…
– Og han har aldri egne meninger. Han har ikke én selvstendig mening, bortsett fra at han synes Ole Torp er en god journalist.
– Du slette tid..
– Akkurat… og da sa jeg at Ole Torp er den slappeste journalisten vest for Glomma og sør for Varangerfjorden.
– Ja?
– Da tenkte han seg om snaut to sekunder og sa seg enig. Vet du hva han presterte å si for noen uker siden?
– Jeg lytter..
-… at han er feminist. Det går jo ikke an. Menn er ikke feminister… sånn er det bare.
– Hva med.. ja, du vet?
– Sexlivet? Han er så opptatt av at jeg skal få orgasme hele tiden. Så opptatt er han av det, at jeg aldri får det… aldri.
– Underlig, det har da aldri vært ditt problem.
– Nettopp, det vet jo du. Sist lørdag vartet han opp med nybakt eplekake med vaniljeis, pyntet med marokkansk mynte… og Aftenposten – på senga.
– Leselysten kakemons?
– Jeg var kåt, for faen. Kliss naken og søkkvåt. Trym satt fullt påkledd på sengekanten og leste en kronikk. Etterpå spurte han hva jeg syntes om et dønn kjedelig emne jeg allerede har glemt.. han er jo samfunnsforsker. Gudbedre, kan han ikke bare kjøpe seg en motorsykkel, eller no’, ta jegerprøven, være litt uflidd, hva som helst… i det minste banne fra tid til annen, drikke litt øl… og feie over meg og gi faen i tanker om mine seksuelle behov. Jeg har forsøkt å snakke med ham uendelig mange ganger, men han vil ikke høre. Han bare smiler, og dagen etter kommer han med blomster.
– Og nå vil du slå opp?
– Ja, men jeg gruer meg, utsetter det… han kommer til å begynne å grine?
– Hæææ…??
– Han er ikke det grann bedre enn venninnene mine, han er verre… men så er han da også oppvokst med en sosionomalenemor med tre katter og abonnement på Klassekampen. Faren hans stakk av før han kunne spise fast føde…
Telefonen klemtet. Ettersom jeg hadde drukket frokost og ikke hadde noe presserende gjøremål, løsnet jeg fasttelefonen. Det var min venn Ralf:
– Jeg er sjokkert. Lest VG?
– Du sikter til kommunepolitikerne i Tolga, var det ikke noe med lettjente penger?
– Jepp, Stein Halvorsen er en ganske kreativ kar, han er dessuten rådmann i kommunen. Tolga har dårlig råd, og Halvorsen har funnet en ny måte å skaffe penger på. Det har seg nemlig slik at kommuner får statlige tilskudd for sine psykisk utviklingshemmede.
– Slik som bønder får tilskudd for villsauer?
– Ikke helt slik.
– Men de utviklingshemmede får et bedre liv, kanskje støtte til drosje etter å drukket seg drita fulle på den lokale puben?
– Villsauer får en høyball tid om annen. De utviklingshemmede i Tolga ser ikke snurten av overførte penger.
– Dårlig gjort.
– Nettopp, men det synes ikke kommunen. Da kommunens ledere skjønte hvor lønnsomt det er å ha psykisk utviklingshemmede i kommunen, begynte de å lete..
– Kødderu?
– Nix, de lette alt de orket og fant noen som ikke er så kjappe av seg, men du vet hvordan det er, lett å få blod på tann – og penger er penger.
– Ja…
– Saken i VG handler om tre brødre, som plutselig er blitt psykisk utviklingshemmede. Det synes de er underlig, ettersom de aldri har vært det før.
– Et team av leger, psykiatere og sosionomer kom hjem til dem og kartla IQ og generelt funksjonsnivå?
– Nix, de gutta fikk ikke vite en dritt om det nye økonomiprosjektet i Tolga kommune hvori det finnes leger som også synes kommuneøkonomien er skral – deriblant kommunelege Karen Prytz.
– Fjerndiagnoser?
– Tolga er drøyt 1100 kvadratkilometer stort.
– Halvannen mill rett i kommunekassa?
– Ja, pluss de andre kasusene. Tilsammen er det visst tale om ti personer. Det er fem millioner kroner.
– Men faen, det er jo gennnialt?
– Hæææ??
– Tenk deg alle tullebukkene her i byen, vi er nesten 70 000 i vår kommune.
– Jo, ja…
– Ærru helt dust? Kan du ikke regne, sa jeg og ba om et minutts pause, som jeg halverte:
– Ralf, jeg har regnet litt. I Tolga er ca. 0,625 prosent av innbyggerne psykisk utviklingshemmede. Hvis vi legger til grunn samme prosentandel i vår kommune, snakker vi over 215 millioner kroner.
– Ja…
– Men ser du ikke potensialet?
– Ehhh….
– 215 mill er bra, men denne byen er jo full av kjøtthuer, det vet du som er lærer. Jeg kjenner mange hist og her, og noen av dem virker ganske åndssvake – når sant skal sies. Noen ganger er jeg litt usikker på deg, også. Jeg synes kommunen skal gå i gang med kartlegging. Kanskje det er mulig å doble overføringene…
– Slik at vi kan få rehabilitert gymsalen på skolen min?
– Nettopp…
– Skolebiblioteket er heller ikke så bra..
– Der ser du…
– Ny asfalt i gata her jeg bor?
– Skulle tro det.
– Du mener at dumskap lønner seg?
– Seff, det er gammelt nytt… det er påny dokumentert av Tolga kommune og kommunelege Karen Prytz..
Ralf ringte sent i går kveld. Ettersom jeg hadde sluppet opp for whisky, tok jeg bryet med å løfte telefonen:
– Hei, Ralf.
– Øydis snakker om skilsmisse.
– Hæææ???
Ralf var ganske molefonken. Hans kjære Øydis, ektefelle i 29 år, truer med å gå fra ham. Lyn fra skyfri himmel, etter at Øydis hadde vært i symøte hvori en av damene, Astrid, plutselig begynte å snakke om russetiden.
– Jeg husker Astrid. Hun var jo russ sammen med oss, Ralf. Hun var fast leser av Sirene. Etter hva jeg erfarer, har hun utviklet seg til en durkdreven gammelfeminist.
– Jeg ante ikke at Øydis går i symøte med Astrid. Husker henne såvidt,
– Ikke si at hun snakket med Øydis om russefester og sånn?
– Jo…
– Ikke den festen?
– Jo.
– 16. mai?
– Jo.
– Aj aj aj aj…
– Problemet er at jeg ikke husker så mye fra den festen, gjør du?
– Jeg var litt mindre full enn deg, Ralf. Svaret er ja.
– Var det ille?
– Ikke så bra. Jeg skjønte aldri hvorfor du stakk venstrehånda di oppunder skjørtet til venninna til Astrid der i sofaen?
– Hæææ… hvem var det?
– Husker ikke navnet hennes… ingen av oss gutta skjønte interessen din.. uansett, hun klabbet til deg midt i trynet.
– Men det var.. jeg har aldri….jeg har aldri tafset på andre enn Øydis.
– Ikke røkt hasj, heller?
– Hææ??
– Henrik hadde med seg en tjall. Du hadde jo aldri prøvd det der før, men du ville røyke. Dere delte den, og du spydde i vaskemaskinen – den hadde toppmating.
– Du kødder?
– Nix, det ble dårlig lukt og litt uggen stemning etterhvert. Løpet var kjørt. Jeg bestille drosje. Det var jeg som fikk deg hjem og i seng. Siden har jeg aldri nevnt den festen for deg. Ikke de andre gutta heller. Omerta, vet du. Tenkte det var best. Ikke alt er minneverdig.
– Takk, Ralf.. men nå har fortiden innhentet meg. Øydis kaller meg en forpult, mannsjåvinistisk grisepikk.
– Har du innrømmet de faktiske forhold?
– Kan ikke innrømme noe jeg ikke husker. Jeg husker ikke en dritt fra den festen. Det er jo 38 år siden, men hun tror meg ikke.
– Og nå vil hun skilles?
– Hun sier hun ikke kan være gift med en sånn som jeg, at jeg ikke har hennes tillit, at jeg har dårlig moral… jeg som aldri har sett på andre enn Øydis.
– Jesusmariagonzales… du er et prakteksemplar av en ektemann. Bedre enn deg finnes ikke. Alltid trofast, alltid blid, høflig, snill, hjelpsom… du gjør alt for henne. Dessuten er du verdens beste far for dine to prektige barn…
– Hun vil forhøre seg omkring, sier hun… kontakte andre som var på den festen. Kan tenkes at hun ringer deg. Hva sier du du da?
– At det var meg. Vi var jo ganske like på den tiden, omtrent samme sveis og vi gikk nokså likt kledd. Herregud, det er hundre år siden. Hvem skal kunne imøtegå den versjonen? Dessuten vil den historien være mer troverdig, og jeg hadde også spydd av hasjen til Henrik….
– Hva om ikke hun ikke tror deg?
– Det vil hun, jeg kjører offerrollen… det er noe kvinner forstår. Jeg fremstiller deg som et offer, en sakesløs kaffelars utsatt for en slem, bitter kvinne ute av kurs, uten mann og barn, men med dårlig hukommelse… jeg vet tilfeldigvis at Astrid er barnløs og singel.
– Hva skulle jeg gjort uten deg?
– Aner ikke, Ralf.. aner ikke….
Ralf ringte nettopp. Ettersom jeg hadde drukket opp alt ølet mitt, tok jeg telefonen:
– Hei, Ralf… står til?
– Jolly good, jeg er glad for fredsprisen. Nobelkomiteen har gjort et godt valg.
– Enig. Uten Thorbjørn Jagland går alt så mye bedre.
– Vi har TV på lærerværelset. Storefri starter 11.00. Samtidig gikk Berit Reiss-Andersen frem på podiet i Nobelinstituttet. Vi var alle spente. Da hun fortalte hele verden at prisen går til Nadia Murad og Denis Mukwege, ble mange stille. Ingen hadde hadde hørt no’ særlig om de to.
– Hæææ??
– De er ikke så godt orientert, når sant skal sies. Det siste året har de stort sett bare snakket om hæschtag metoo, men nokså lokalt, for å si det sånn. En klassiker er tafsing på julebord. En av damene kan aldri glemme en lett beruset undervisningsinspektør nær pensjonsalder som i anledning en juletilstelning i 1993 kom i skade for å tafse henne litt på låret mens de spiste ribbe og surkål. Hun er ennå preget av episoden…
– Huffeluff.
– Mange av damene på skolen har fått veldig god hukommelse det siste året. En av dem kan aldri glemme at en mannlig lærer i lidderlig alder stirret litt for lenge ned i utringingen hennes en kveld på Brennabu leirskole i 2002. Hun mener at han prøvde å få henne med opp på rommet og på lakenet. Hun klaget til rektor. Det ble baluba. Fyren orket ikke mer og flyttet til Bergen.
– Mmmm… og hun med Sigrun Berg-skjerfet, Bodil?
– Hun kan aldri glemme gamlerektoren vår, en artig skøyerfant, som i 1997 klapset henne litt på rumpa før et møte om den nye lærerplanen.
– Men det ble altså stille?
– Litt mumling.. etterhvert ble det helt stille, etter at alle hadde fått med seg hva Nadia Murad opplevde som i IS-fange, og hva Mukwege driver med til daglig i Kongo. Han lapper sammen opprevne, ødelagte kvinnelige underliv. Han har operert over 30 000 voldtektsofre de siste 15 årene… noen av pasientene er ikke mer enn to-tre år gamle…
Ralf ringte sent i går kveld. Ettersom jeg var mellom to glass calvados, tok jeg bryet med å løfte telefonen:
– God aften, Ralf. Gøy at du ringer. Hva står på?
– Klær, jeg vil snakke om klær.
– Blitt homo, Ralf?
– Ennå hetero, men jeg er interessert i politikk, det vet du. Særlig ekstremvariantene, kommunister og nazister og sånn…
– Jeg lytter…
– Hvordan de kler seg.
– Ja, de er ikke så flinke til knytte slips, har jeg hørt… mange strikkvarianter.
– Nettopp. Har du noen gang sett en raddis med et slips fra Marwood, eller Drake’s?
– Nei, men jeg husker Erling Folkvord, som stilte opp TV2 i sommer og sjokkerte hele Norge, ikledd en grå singlet og shorts. Ubarbert. Jeg mistet munn, mæle og matlysten.
– Jeg så det, også… fikk ikke med ett ord av hva han sa. Straks etter ringte moren min og ville prate om det… hun var oppskjørtet. En nesten naken kommunist, sa hun.
– Gud velsigne henne, hun burde vært forskånet for sånt.. og i hennes alder..
– Nettopp. Jeg synes ekstremistene på begge sider bør skjerpe seg. Se på disse nazistene, det er jo ikke så mange av dem og de er helt ute av kurs, men de kunne i det minste forsøke å kle seg ordentlig. Hitler, Göring, Heydrich og den gjengen er forbildene deres, veldig slemme gutter, men de kunne kle seg. De skjønte at klær betyr noe. Hitler og karene hans tok kontakt med Hugo Boss. Han var en driftig kar og snart hadde han laget uniformer til SS, SA og Hitler-Jugend. Prima kvalitet og raffe snitt. Rett og slett fashion. Og jeg har hørt at Boss brukte stoffer som absorberte blod og hjernemasse på en helt frapperende måte… slik at man kunne gå rett fra skyting av flere hundre jøder til stabsmøte uten å sjenere noen.
– Sant?
– Jada, Hugo Boss hadde ikke vært det det er i dag uten Hitler. Har du hørt om Øvre Eiker Naziparti?
– Hæææ? Finnes det???
– Aner ikke. Men la oss si at det gjør det.. og i Øvre Eiker holder Hells Angels til. De slo leir der for over ti år siden og har et svært klubbhus…
-.. ehhh… og poenget?
– Hells Angels-karer går omkring og ser ikke ut i måneskinn. De skifter T-skjorte like ofte som vanlige folk skifter lyspære…
…. jeg lytter ennå…
– I over ti år har Øvre Eiker kommune forsøkt å få Hells Angels ut av kommunen. Disse gutta er ikke så godt likt. Øvre Eiker Naziparti burde se sitt snitt.
– Bokstavelig talt?
– Jepp. De fleste mener at klær skaper folk, men det er bare visvas, ren folketro, men alle tror det. Medlemmene i Øvre Eiker Naziparti er sikkert like upopulære som Hells Angels, men det skal ikke så mye til for å sminke inntrykket litt. Press i buksa, skopuss, hvit skjorte, slipset i dobbel windsor og sånn. Da rykker de opp, et hakk over HA. Og hvis de slutter å gå gatelangs med molotowcocktails, kommer de kanskje inn i kommunestyret – i Øvre Eiker kan alt skje.
– Kommunistene, da… ikke velkledde de heller…
– De er verst. Ingen kler seg verre enn kommunister. Se bare på Stalin og gjengen hans, gamle slitte uniformer og partitunikaer…. udannede fillefranser. Mao, Pol Pot og Castro… samme ulla.
– Men partiformann Bjørnar Moxnes, da…
– Han er ikke så verst, han har lært av historien. Han går aldri med slips, men han har skjønt at det ikke går an å stille opp i TV-debatter og se ut som en uteligger. Slik glemmer folk at han egentlig er blodtørstig bolsjevik. Rødt gjør det godt på meningsmålingene.
– Men Tjen Folket, da… de mest rabiate venstreekstremistene?
– De brenner NATO-flagg i gatene, slåss med nazistene, går inn for væpnet revolusjon og massedrap. De kler seg litt bedre enn Stalin og Mao, idolene sine… men et slips kunne rettet opp noe av inntrykket. Eller en sløyfe.
– Hva med ekstreme muslimer?
– Muslimer går i lange vide kjortler, eller pyjamaslignende bukser… eldre muslimske menn liker å supplere med en gammel dressjakke med diffust snitt… men muslimene viser kontinuitet og tradisjon… ikke noe tull og vankelmodighet. Vi snakker selvtillit. Det er bra. Muslimene har sett likeens ut i 1400 år…
– Ralf.
-Ja.
– Må si jeg er imponert… øksekvass analyse.
