Ikke uofte tar jeg meg en tur på landet. Jeg har en liten plett beliggende nokså avsides i Vest-Telemark. En søndag morgen tidligere i vinter var så vemodig vakker at jeg bare måtte ut av huset. Jeg gikk meg en tur på bygdeveien. Etter noen hundre meter så jeg dette i veikanten:

Jeg har alltid vært flink til å identifisere spor i snøen og ser alltid forskjell på elg- og harespor, men etter nøyere granskning forsto jeg at det her ikke var tale om dyr, med mindre noen skjemtegauker av noen grevlinger, eller rådyr hadde rappet noen sko utenfor et hus for å tøyse og tulle litt og leke mennesker.
Jeg tenkte nøye over dette og konkluderte med at… nei, det måtte være spor satt av mennesker, men jeg fikk ingenting til å rime. Fotavtrykkene mer enn antydet to mennesker etter hverandre, men jeg forsto ikke noe av håndavtrykkene. Hvorfor var de der?
Jeg tenkte mye på dette, først utpå ettermiddagen fant jeg den sannsynlige forklaringen:
Et kjærestepar var på fest et eller annet sted i bygda kvelden før, og på hjemveien ramlet damen og tok for seg med hendene i bakken, samtidig som kjæresten hennes var årvåken og handlekraftig nok til ta tak rundt livet hennes og holde henne oppe og således forhindre mageplask og kanskje blodig nese.
Ja, sånn var det helt sikkert. Jeg tror jeg vet hvem det var. Hyggelige mennesker. Neste gang jeg treffer dem, skal jeg anbefale dem å kjøpe brodder, eller slike piggsko som er så moderne nuomstunder. Ja, det skal jeg…