I går formiddag ringte telefonen. En dame jeg kjenner. Hun spurte om hvilke planer jeg hadde for kvelden, altså nyttårsaften. Hadde jeg hadde noen å tilbringe årets siste aften med?
– Ei bikkje, sa jeg.
– Javel, sa hun og lurte på om hun også var velkommen. Hun følte seg litt ensom og trengte noen å møte det nye året med.
– Bare kom, sa jeg.
– Takk, sa hun og gjorde det klart at jeg ikke behøvde å tenke på mat og sånn. Hun hadde finfine rester fra en familiesammenkomst dagen før, og alt var like godt som da. Dessuten hadde hun noen flasker øl hun selv hadde produsert.
Ettersom denne kvinnen er nokså privat av seg og liker anonymitet, kan vi kalle henne Hunsomhelstvilværeanonym. Litt tungt alias… men hvis det er no’ jeg har nok av, er det tastetrykk.
Jeg var oppløftet. Dette blir bra, tenkte jeg. Kuleste dama jeg kjenner, og hun går ikke av veien for overnatting… det pleier utarte, for å si det sånn. Men man jo vet aldri. Kan ikke ta noe for gitt. Jeg hadde imidlertid noe i bakhånd, litt drahjelp: Nikita, den helt absurd sjarmerende bikkja jeg låner av en kompis som er på hotell med kjæresten sin.
Alle vet jo at kvinner lett lar seg sjarmere av sånne bikkjer og at slik fremkalt velvilje ikke uofte overføres til hundeeieren.
Selv om jeg bare låner bikkja, regnet jeg ikke med å re opp annen seng enn min egen. Trengte ikke det heller, for den var redd opp nok som den var, og jeg hadde skiftet sengetøy rett før jul.
Hun kom da hun sa hun skulle komme. Hjemmelaget øl og en stort glass med brente mandler. Hun hadde også med en stor gryte, som hun sa vi kunne sette på komfyren når det passet. Ettersom det passet med én gang, satte vi den på kokeplata og skrudde på moderat varme.
Vi satte oss foran peisen. Jeg hadde en flaske vin liggende, den åpnet vi og skjenket i to glass. Hunsomhelstvilværeanonym og Nikita kom veldig godt ut av det med hverandre. Jeg kunne ikke la være å glede meg over hvor gode venninner de to ble, og Hunsomhelstvilværeanonym passet på at Nikita fikk litt av maten vi spiste, pluss noen sjokoladebiter til dessert.
God stemning. Peisbålet varmet, og jeg hadde visst enda en flaske vin liggende, gitt. Da vi hadde drukket opp den, ble stemningen ikke dårligere. Vi lo masse og tøyset en god del, og som vanlig kunne ikke Hunsomhelstvilværeanonym la være å danse solo etter litt musikk som kom fra en CD jeg hadde puttet inn i en CD-spiller.
Jeg på min side kunne ikke la være å legge merke til at hennes hjemmestrikkede genser ikke skjulte de fine greiene hun hadde foran no’ særlig. Kanskje fordi hun hadde tatt den av.
Noen piruetter rundt seg selv og skjørtet hennes løftet seg nesten vannrett og selv om hun hadde strømpebukse på, kunne jeg ikke unngå å bli litt.. hva skal man si.. litt ør i hodet. Litt av det skyldtes nok vinen og ølet, men kanskje mest henne, tror jeg. Man skal jo være ærlig i slike mellommenneskelige anliggender.
Nåvel, halvannen time etter fyrverkeriet, begynte Hunsomhelsvilværeanonym å gjespe. Jeg tok det som et tegn på at hun ville legge seg. Det ville hun og spurte hvor hun skulle sove.
Jeg ble litt overrasket og sa:
– Hæææ..
– Hvor skal jeg ligge?
– Ehh.. i senga mi…
– Vet ikke helt. Vi burde jo helst ikke det, sa hun og redegjorde kort for hvorfor.
Damer er jaggu lunefulle, vanskelige å forstå. Jeg ble litt skuffet og tenkte at kanskje hun synes jeg er ekkel å se til, eller no’. Jeg er kanskje ingen fruktkake, men det var jeg ikke for et halvt år siden, heller.
Jeg tok det med godt humør, for det bør man i slike situasjoner. Jeg tullet litt og sa noen rare ting, prøvde å skape enda mer jovvvial stemning. Men det kunne ikke bli så mye hyggeligere, tror jeg.
– Ålreit, du får ta et av de gamle jenterommene nede. Men jeg tror den senga er for kort til deg.
Hun pusset tannebisser, og jeg viste henne senga.
– Den er for kort, det kan alle se.
Hun la seg nedpå og sa:
– Den er perfekt, dessuten ligger jeg alltid i S-form.
– Det synes jeg ikke du skal. Ikke bra for ryggen. Jeg kjenner en fysioterapeut som advarer alle han kjenner, og ikke kjenner, mot det. Man skal strekke ut kroppen, sier han, gi hele legemet plass i alle retninger slik at det kommer til seg selv igjen, så si.
– Javel, men en natt fra eller til…
– En natt kan fort bli flere, og du vet hvordan det er med dårlige vaner. Dessuten er det kaldt her på rommet. Best du ligger oppe hos meg, varmere der.
– Kan vi ikke bare sette på den, sa hun og pekte på en panelovn.
– Vet ikke om den virker.
– Jo, den gjør da det, sa hun etter å ha trykket på en knapp som straks lyste rødt.
– Mmm… det var rart. Tror ikke den virket i fjor, 2018 var kanskje ikke no’ godt år for panelovner. Tror jeg har lest noe om det i Teknisk Ukeblad.
Hunsomhelstvilværeanonym lo litt og begynte å kle av seg.
– Tusen takk for i kveld, Torjus. Strålende nyttårsaften. Skal vi si natta?
– Får du sove, da? Fremmed seng, vet du.
– Den virker god. Tror du jeg sover bedre og mer hos deg?
Jeg svarte ikke, men jeg kan ha smilt.
– Okei, go’natta, Torjus. Sov godt.
Hun slengte strømpebuksa over en stol og jeg kunne ikke få blikket fra hennes vemodig vakre legger, ikke før de forsvant under dyna.
– Er dyna varm nok, da?
– Tipptopp.
Hun dro meg til seg for en nattaklem.
– God natt, Torjus. Slukker du taklampa?
Jeg gikk mot døra og slo av lyset i taket.
– Midd, jeg kan ikke garantere at den senga er middfri.
– Jeg tar sjansen.
Jeg gikk ut av rommet. Stakk hodet tilbake, mellom døra og karmen:
– Det glemte jeg visst å si, det bor en ganske stor edderkopp under den senga. Kanskje den har stiftet familie. Tenkte bare jeg skulle nevne det…
