Mange tror at lam er fryktelig vanskelige å snakke til fornuft. Helt korrekt, men det ikke alltid slik. Små lam er ganske mottagelige for impulser, til forskjell fra sine mødre, som er dumme som flatbrød påført Kviteseid-smør og brunost.
Nåvel, det er jo ikke slik at man bare kan gå bort til et lam og innlede en passiar. Niks, man må bruke Jesus-metoden – la alle barn komme til meg; lam er jo barn, de er ikke mange ukene gamle på denne tiden av året.
Jeg satte meg i gresset og lagde slike lyder får gjør. Jeg varierte stemmebruken, spede og søte bææhææhææer til mer grovmælte bøøøhøøøhøøøer som høres ut som langtrukne ølrap utført av en gammel, alkoholisert sullik med fast sengeplass på Blå Kors.
Værlammet foretrakk den første varianten og nærmet seg.. ikke nølende og forsiktig, men med hopp og sprett og tjo og hei. Ganske modig tass, må jeg si.
Denne tåler nok litt røff behandling, tenkte jeg og fanget den med beina, klemte den mellom lårene og sugde tak i den.
Å holde et lite lam tett inntil seg gjør noe med en, man blir litt bløt om hjertet og jeg var innstilt på lutter koseprat med sukker og melis på, men da jeg så øremerket påført sifre jeg kjente igjen, kom jeg på andre tanker:
– Å, jaså. 9212. Din slyngel. Jeg så det nok. Det var du som bæsjet på tunet i dag tidlig.. og det var din lort jeg tråkket i og tok med meg inn, slik at jeg måtte fylle en bøtte med varmt såpevann og vaske gangen etterpå. Du aner ikke hvor sterkt jeg misliker å vaske gulv og sånn… jeg hater det. Jeg synes heller ikke det er så gøy å pirke ut bæsj fra intrikat joggeskosålemønster. Skjønner du det?
Alt dette sa jeg i en ganske tøff tone og med ljåskarp diksjon, slik at det vesle værlammet skulle forstå alvoret, men jeg tror jaggu det lille som gikk inn det ene øret kom direkte og friksjonsløst ut av det andre, gitt. Han hørte ikke etter… gadd ikke. Han ville bare ligge i armkroken, slikke meg i øret og tulle og tøyse.
Jeg tenkte at nå er det på tide med en alvorsprat… og den ultimate trusselen, som alle lam frykter mer enn løsbikkjer. Jeg gjorde meg morsk og streng:
– Hvis du ikke skjerper deg, må jeg ta en prat med bonden din. Han blir nok ikke blid, og du blir trolig fårikål til høsten.
Men hva gir ‘u meg.. tror du han hørte etter… hæch.. virket som han var mest opptatt av å bli tatt bilde av. Jaja, sånn er verden blitt. Bare å gi seg over…