“Jeg tuller med at vi er disipler av Pappi … Pappi er jo en slags Jesus-skikkelse”, sier Aftur Spildo Nerdrum innledningsvis i NRK-serien Familien Nerdrum. Stemmen hennes er ultrafeminin og myk som soloppvarmet Kviteseid-smør. Ingen tvil om at hun er gla’ i faren sin. Jeg tror hun elsker ham. Ser det på henne.
Jeg har sett alle episodene og er imponert, men mest: Misunnelig.
Svært sjelden jeg griper meg selv i misunnelse. Jeg tenker ikke mye over hva andre har, som jeg ikke har. Jeg synes ikke det gjør noe om naboen har finere bil enn jeg. Det skal dessuten ikke så mye til, bilen min er den styggeste i gata der jeg bor.
Jeg er misunnelig på Odd Nerdrum, må innrømme det. Misunnelse er egentlig ikke korrekt term. Jeg unner Odd Nerdrum alt godt, men hvor mange menn i Norge – etter å ha sett overnevnte TV-serie – tenker ikke: Å fy faen, Odd Nerdrum har jaggu meg fått det til. Helt konge. Skulle vært meg.
Alle menn vil være alfahann, eller sigma, men Odd Nerdrum er høyt hevet over mannskategorier. Ikke bare er han blant de få norske nålevende malere som vil bli husket om 100 år, kanskje den eneste … han har også skapt seg et lite, autonomt fyrstedømme vest av Stavern – et par pistolskudd fra bølgende saltvann og mange mentale lysår fra nærmeste ansats til modernisme og arbeiderpartilag.
Røvik gård. Her bor han med kone – tidvis benevnt Mammi – sønnene Öde og Bork, datteren Aftur, to barnebarn, to svigerbarn, hester, geiter og elever fra alle verdens kanter, som vil lære av den store mester Nerdrum.
Aftur ammer sitt nyfødte barn og skriver klassisk poesi i ledige stunder. Öde spiller piano og er familiens utenriksminister. Det er han – hjulpet av Mammi – som er drivkraften i etableringen av Nerdrum Museum i Stavern.
Öde er den mest modernistiske i familien og kan bruke en laptop. Med den søker han finansiell støtte fra mange hold. Fånyttes, ingen vil bidra, men det ække så farlig … Pappi har penger og en Mercedes Benz S 500, med 435 hestekrefter, som gjør det enkelt for Öde å komme seg rundt for skjøtte sitt ekstroverte verv.
Bork liker seg best hjemme og lager en svær platting av tunge bergarter som dyrene på gården kan reke omkring på … ja, også driver han en podcast der han inviterer utvalgte gjester til å snakke om klassiske verdier og rakke ned på alle tanker tenkt etter 1790. Odd Nerdrum er hovedgjest når han føler for det og gis overflod av anledninger til å ytre seg, uten nevneverdige motstand. Eksempelvis: The old things are always the best og alt det beste er gjort… som kan tolkes som at han selv nærmer seg dødsriket og ingen noen gang vil tangere kvaliteten i hans samlede verker.
I sentrum av dette lille universet går Odd Nerdrum omkring i kjortel, som en oldkirkelig patriark, opphøyet til et nivå unndratt alle hverdagslige banaliteter. Han kildesorterer ikke søppel, han samler ikke sammen skittentøy og mater vaskemaskinen, han tørker ikke støv, vasker ikke gulv, handler ikke dagligvarer, lager ikke mat, han pusser ikke opp, klipper ikke gress, luker ikke ugress … han gjør bare det han vil og det han kan: Å male.
Hans kone stuller og steller for ham, som om han var et lite barn. Passer på ham, skjemmer ham bort og sørger for å opprettholde hans eleverte og tidvis sutrete ego. Det er helt fabelaktig. Det eneste Odd Nerdrum må gjøre, er å tisse og bæsje … og det får vi tro han gjør selv.

Odd Nerdrum har tøyet og strukket maskulinitetsbegrepet til det absolutte ekstremalpunkt. Han realiserer hver dag alle menns drømmer. Han er sentrum, det faste og urokkelig punkt på Røvik gård, og alle andre går i faste baner omkring. Han er som Freias melkesjokolade – ingen over, ingen ved siden.
Mange irriterer seg nok over Odd Nerdrum, især kanskje malere som lager ubegripelige, abstrakte bilder i mange rare farger – som ingen vil kjøpe.
En og annen vil nok la seg provosere av idyllen og velstanden som fremgår av TV-serien om familien Nerdrum, noen vil sikkert mene at livet på Røvik gård er et liksomliv, slik som Aftur på pikelig og aller søteste vis antyder:
“Hele livet mitt har jeg gått rundt og trodd at jeg er i en film, jeg bare skaper filmscener rundt meg hele tiden.”
Noen ville nok – etter en slik erkjennelse – straks blitt redd og øyeblikkelig pakket kofferten og reist avsted, men ikke Aftur og hennes kjæreste Daniel. De bygger sitt eget hus på Røvik gård. Der skal de bo sammen med de to barna sine – og Öde.
Hva hadde rabagasten August Strindberg sagt, om han hadde levet i dag og besøkt Røvik gård og alle som bor der? Kanskje det samme som da han var på en utstilling med Carl Larssons malerier, grep tak i kunstneren, filleristet ham og sa: Så falskt at fløten skjærer seg.
Man kan undres: Vil noen noen gang flytte fra Røvik gård, i så fall hvem? Jeg tipper Öde.
Imens går livet sin gang på Røvik gård, med Odd Nerdrum som det selvfølgelige midtpunkt. Han er faen meg Norges heldigste mann – og en nasjonalskatt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris