Gitte, min eneste venninne i hele verden, ringte nettopp. Jeg vurderer aldri å ignorere hennes anrop:
– God påske, Gitte!
– Så du Dagsrevyen i går kveld?
– På slutten handlet det om klemming, om hvor mye en klem betyr og at alle savner den nå for tiden. En adferdsbiolog forklarte at klemming frigjør oksytocin, som av noen kalles kosehormonet…
– Javel.
– Skjønner du ingenting… klemming er bra. En psykolog sa at i denne ensomme virustiden kan man holde omkring seg selv og stryke seg selv over kinnet og oppnå nesten det samme som ved en ekte klem..
– Selvklem?
– Jepp, jeg prøvde.
– Javel.
– Det utartet.
– Ååå?
– Plutselig lå jeg på ryggen i sjeselongen med skjørtet i en bylt rundt livet.
– Ååå?
– Ja, psykologen hadde rett… funket som bare det. Gikk så det suste.
