Jeg fikk mitt første armbåndsur da jeg var omtrent fem år. En gutteklokke fra Sveits. Technos. Mekanisk, opptrekk. Selvlysende, arabiske tall. Brun skinnreim.

Før jeg fikk klokka i min besittelse, åpnet faren min den.
– Ser du det hjulet som svinger frem og tilbake?
– Ja.
– Balansehjulet. Det er hjertet i alle mekaniske ur, og…
Han sa mye jeg ikke forsto. Vanskelige ord. Jeg hørte ikke etter. I stedet henga jeg meg til studium av alle de bittesmå delene, tannhjulene, skruene og dette hjulet, som svingte frem og tilbake og reflektere lampelys i korte, små glimt. Frem og tilbake, frem og tilbake.
– Hva er de små, røde prikkene som blinker?
– De pynter opp, ikke sant, men det er ikke derfor de er der. De kalles juveler. Jo flere, desto bedre. De gjør urverket slitesterkt.
Far monterte baklokket og sa:
– Trekk den hver kveld før du sovner, stopp når du kjenner motstand. Ta den av før du bader og vær snill med den. Da vil den være din venn lenge, lenge … helt til den trenger et lite opphold hos urmaker’n. Hvis du får en sønn en dag, kan han arve den.
Jeg gjorde som far sa, tok godt vare på klokka. Var stolt av den, gla’ i den og den holdt meg orientert om tiden hele tiden i mange år, men den var ikke tyverisikker og forsvant på et offentlig bad i byen der jeg bodde. Jeg ble forbanna. Lei meg. Sørget.
Siden har jeg hatt flere klokker, deriblant én med quartzverk. Ja, jeg innrømmer det, men det dreide seg om en kort periode i mitt liv. En villfarelse, selvsagt … man vil jo helst ikke bli funnet død med et quartzur på håndleddet, like lite som kvinner i bevisstløs tilstand vil bli akuttinnlagt på sykehus med uren truse.
Jeg har tre armbåndsur, sveitsere. To av dem er omtrent på min alder. De tikker og går, ikke så presist som en quartzklokke, men det er da heller ikke meningen. De er vakre, hver på sin måte. Ett trekker seg selv og går litt for sakte, de andre litt for fort… mer enn tidsnok, men jeg bryr meg ikke om sekunder … ikke minutter, heller. Det er nok derfor jeg er så gla’ i mekaniske ur.
Nei, nå skriver jeg meg helt bort. Har rent glemt hva jeg tenkte å skrive om:
Den unge eiendomsmegleren som i forrige uke ble ranet i Oslo, øst for Akerselva, på tampen av dagen. Visning av leilighet avsluttet. I trapp på vei ned til et garasjeanlegg blir han stoppet av en ung mann med pistol rettet mot hodet hans. Han vil ha eiendomsmeglerens klokke.
Det ble avissaker av dette. Der fremgikk at raneren trolig hadde gjort research og visste hva slags klokke det var tale om. Eiendomsmegleren ville nødig ha hull i pannen, med ukledelig kruttslam omkring. Han leverte fra seg uret: Audemars Piguet Royal Oak 15400. Verdianslag 400 000 kroner.
Ransoffer – raner. Lovlydig – kriminell. Motpoler. Kanskje møte mellom representanter fra to veldig ulike kulturer. Ikke desto mindre, én ting felles: Dårlig smak.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler