Denne historien er såpass god at den må fortelles. Jeg har fått tillatelse, forutsatt full anonymitet:
En cirka 18 år gammel gutt i byen der jeg bor – la oss kalle ham G – fikk en idé, etter å ha lest Vibeke Knoop Rachlines Terror i Europas hjerte.
Boken omhandler islamsk terror, med hovedvekt på 13. november 2015, da terrorister med selvmordsvester og automatvåpen angrep flere offentlige steder i Paris, deriblant Bataclan, der det amerikanske bandet Eagles of Death Metal spilte for stinn brakke.
G likte boken godt, syntes han ble klokere og han er glad for at ikke bor i Frankrike, der folk lever med terrorfrykt hele tiden.
Men hva med Norge, tenkte G… er vi nordmenn også redde islamsk terror? Det må jeg finne ut av, tenkte han og henvendte seg til moren sin, som ikke synes no’ om planen:
– Du er gal.
– Hjelper du meg, eller må jeg sy en qamis selv?
Moren tenkte en stund, snakket med mannen sin, guttens far – som lo og sa at han hadde hørt om verre påfunn, men at det var ganske lenge siden.
Et par gamle, hvite lakener ble fort til en qamis, afghansk kjortel som hardbarka muslimske menn bruker.
– Kajal???
– Jepp, mamma. Rachline skriver i boken sin at de røffeste jihadistene bruker kajal rundt øynene, og at selveste Muhammed også brukte det. Han trodde det skjerpet synet, sikkert bra når han skulle sikte inn sverdet ved halshogginger av jøder og andre som trodde på annet enn Allah.
– Trøste og bære… jaja, jeg har kanskje en gammel kajalstift liggende et sted.
Det hadde mammaen, og en lørdag var G klar:
Hvit qamis, ansiktet brunet av et lett strøk skokrem, kajal rundt gluggene, på hodet en kufi… sydd av en gammel kniplingsduk og: En gammel og slitt, men stor sportsbag fylt opp med gamle aviser.
Han begynte å gå. Den første han traff på, var en eldre dame med en liten fillebikkje i bånd. Damen hoppet ikke ut i grøfta, men økte gangtakten litt og stirret, både på G og bagen. Bikkja var uanfektet og ville sette seg ned og tømme seg for enten det ene, eller andre, men damen trakk i båndet. Hun gjorde det.
G gikk videre på gangveien og kunne ikke annet en flire da to tenåringsjenter 50 meter fremme plutselig endret kurs og gikk over en parkeringsplass med retning en matbutikk mens de kikket seg over skuldrene.
Det er flere broer over elven der G bor. Han gikk over en av dem. Flere biler saktnet farten. Hoder dreiet på halser. Halvveis over så han en mann stoppe ved brohodet, stå stille en stund før han vendte om gikk tilbake der han kom fra.
Han satte kurs for et handlesenter. Lørdag er handlesenterdag. Mye folk, men han syntes påfallende få av dem oppholdt seg i nærheten av ham.
Ingen politibil skrenset inn foran ham, og G tenkte at nordmenn er ikke så skvetne at de ringer 112. Han entret handlesenteret og så seg ut en bokhandel med seks mennesker som gikk omkring og kikket på bøker. Han tasset inn og stilte seg opp foran et bord med stabler av bløtpermkrim. Han satte fra seg bagen, bladde litt i en dårlig krim av Hans Olav Lahlum og la merke til at tre av kundene forlot butikken. De resterende lot som om de var opptatt av bøker, men de var mest opptatt av Gs sportsbag.
G lot den stå og flyttet seg til en hylle med kokebøker. En av de resterende tre i butikken hastet ut. De to gjenværende kundene hadde mistet all interesse for litteratur og stirret på G.
I en hektisk bevegelse satte G tilbake ei kokebok og gikk med hurtige skritt ut av butikken. Det gjorde jamen de andre også, gitt. Butikkekspeditøren attpå.
Butikken var helt tom, bortsett fra bøker og andre bokhandelvarer – og en gammel, slitt bag fylt med gamle aviser.
