Mye snakk om helbredelse av homofile nå om dagen. Skarpe fronter. Noen tar flere hundre tusen kilometers avstand fra forsøk på kursendring av homofile. Andre synes det er veldig bra at man forsøker å stramme opp homofile, slik at de gifter seg med en av motsatt kjønn, får mange barn, kjøper rekkehus og Volvo og lever lykkelig inntil døden.
La meg greie ut om mine erfaringer med seksuell reorientering:
Jeg hadde en gang en katt. Meget pen og elegant. Hun het Marlene, fordi jeg syntes hun lignet litt på Marlene Dietrich, det var noe med det kjølige blikket, især når ettermiddagslyset traff henne i en spesiell vinkel.
Hun var meget nøye med utseendet og vasket seg tre ganger daglig til faste tider. Hun likte å fange mus og fugler, men hun spiste aldri av fangsten, jaktvirksomheten hennes var nok bare sport og trim, for å holde den spenstige kroppen i form. Hun passet vekten og spiste aldri mellom måltidene.
En fin katt på alle måter, hengiven og snill… men jeg stusset litt over at hun ikke viste minste snev av interesse for hannkatter, selv ikke Hurrabass i nabolaget.. en staut og fin tigerstripet hannkatt, et prakteksemplar… som hadde blitt fin far til mange små. Men Marlene var ikke interessert. Hun var kald som Dronning Maud Land midtvinters og avviste alle tilnærmelser.
Marlene var derimot svært mye sammen med katten til nærmeste nabo, en litt overvektig hunnkatt ved navn Mjaurrir. Underlig navn, men eieren var fra Island.

Marlene og Mjaurrir hang sammen støtt og stadig. Jeg mistenkte homofili… ja, jeg gjorde det. Jeg tenkte at Marlene er faen meg lesbe. Det gjorde meg litt nedfor, må jeg si.
En dag tok jeg kontakt med Mjaurrirs eier. Jeg redegjorde for mitt syn på saken – uten å bruke termen homo og dens utledninger – og sa at vi kanskje burde være litt på vakt hva gjaldt forholdet mellom Marlene og Mjaurrir.
Hun spurte hva jeg mente, og jeg meddelte frykt for at forholdet mellom Marlene og Mjaurrir var mer enn bare godt vennskap og at vi burde gjøre noen tiltak.
Det virket som om hun ikke skjønte hva jeg mente, men hun skjønte det nok… hun ville bare ikke snakke om det. Ikke så underlig, det er jo ikke hyggelig å snakke om ens egen katt og dens avvikende seksualitet. Man vil heller snakke om snøen som falt i forfjor og når på året det er best å beskjære epletrær.
Da jeg forsiktig antydet at Mjaurrir kanskje var litt pågående og muligens forledet Marlene inn i noe hun egentlig ikke ønsket, så naboen rart på meg. Hun mumlet noe om at hun hadde en kake i ovnen og måtte inn i en fart for å se til den. Så forsvant hun.
Nåvel, jeg tenkte at jeg måtte foreta meg noe. Jeg tok med Marlene til veterinæren og ytret min uro. Men hun var ikke interessert, og jeg tenkte mitt om pensumet på veterinærhøgskolen – ja, jeg gjorde det. Jeg tror ikke hun forsto noe av det jeg sa, men hun var flink til å lage rynker mellom øyebrynene.
Griseflaks at jeg kjente en gammel katolsk prest med arkeologi grunnfag og med bred erfaring som eksorsist i Afrika på 70-tallet.
Jeg oppsøkte ham på hans bopel. Selv om han forlengst var pensjonert, var han kledd i prestekjole og en gammel, bredbremmet svart filthatt.
Jeg hadde med Marlene i et bur og satte det på stuebordet til fader Mellin.
Jeg forklarte situasjonen og presten fikk et sørgmodig drag over ansiktet.
– Ja, jeg har sett dette  før. I gamle dager var homofili ganske sjeldent blant kjæledyr. Men nå… Gud bevare oss vel.. nå er homofili blant hunder og katter og kaniner nesten like vanlig som regnvær i oktober.
– Ååå??
– For ikke lenge siden hadde jeg en mann her med en engelsk setter. Bikkja var homo, ingen tvil om det. Den var helt udugelig på rypejakt og ville helst være hjemme og se på solnedganger gjennom stuevinduet, og den var påfallende lite aggressiv mot andre hannbikkjer. Han ville helst snuse dem i bakenden, om du forstår.
– Åååå?
– Typisk homodemon av den vriene sorten. Jeg prøvde alt, vievann og hvitløk og spesialbønner utviklet av en gammel jesuittprest jeg kjente fra min tid i Vatikanet. Bikkja kastet opp masse illeluktende grønn materie og hodet snurret 720 grader..  og det ble iskaldt i rommet.
– Ååååå?
– Jeg kjørte på med en femliterskanne med vievann og en helt spesiell bønn utarbeidet av den kjente spanskitalienske jesuittmunken Ignatio Innocenti Fellatiotini som døde under mystiske omstendigheter på vandring gjennom Andalucia i 1674.
– Åååå..
– Bikkja ble bra den. Det fungerte. Nå er den på jakt hver høst og kan ikke komme seg fort nok opp på fjellet for å jage ryper.
Marlene var en ganske adstadig og rolig katt. Hun lå og sov i buret sitt og enset hverken fader Mellin, eller jeg.
– Hva tror du om dette, sa jeg og pekte på sovende Marlene.
– Katter er vriene. Kattens karakter er egenrådighet og selvstendighet, men de er svært mottagelige for innspill fra Djevelen. I dette stykket ligner de kvinnen. Katter og kvinner er i slekt , vet du. Dette er velkjent. Min kone.. ja, hun er død nå, men hun hadde en og annen demon, deriblant ikke vaske opp og ikke rydde-demonen. Det kan høres uskyldig ut, men vet du hvor lang tid det tar før et et hus ser ut som en helvetes svinesti og hva det kan føre til på lang sikt. Djevelen er listig, han jobber langsiktig og utvider djevelskapen sakte og sikkert, helt til demonbestanden tar helt overhånd i et menneskesinn.
– Så det er intet å gjøre med Marlene?
Omtrent da våknet Marlene. Hun pleide reagere på uttale av navnet hennes. Marlene var en ganske fredelig og kul katt, men ikke nå. Da hun så fader Mellin, ga hun seg til å frese som en psykotisk hoggorm med narkotikaproblemer og gampedigre adferdsavvik. Fader Mellin rygget tilbake og korset seg opptil flere ganger.
– Neineinei, dette vil jeg ikke. Få henne ut av huset. Dere må gå!!
Han begynte på en bønn på latin. Høy stemme og stivt blikk mot taket. Han avbrøt seg selv:
– Kom dere ut, kom der ut i Guds mors navn, hellige Maria…
Jeg grep buret med Marlene og hastet mot utgangsdøren. Det siste jeg hørte var prestens skurrende røst:
-… Hosanna in excelsis.. Benedictus, qui venit in nomine Domini.. Hosanna in excelsis..

I bilen slapp jeg Marlene løs og hun la seg der hun pleide, på passasjersetet. Jeg klappet henne bak øret det ene øret. Hun malte og strakk kroppen til dobbel lengde. Purr-purr-purr.
Jeg tente en sigarett, jeg tenker alltid best når jeg røyker. Etter et halvt minutt:
– Vel, Marlene… hva tror du… jeg tror vi runder av og sier at det får være som det er. Eller hva sier du Marlene?
– Purr-purr-purr-purr-purr-purr og atter purrr, sa Marlene.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå