Jeg passet bikkja til en kompis i helgen. Egentlig liker jeg ikke bikkjer så godt, men angjeldende eksemplar er et unntak. Sjarmerende og søt som melis. Kan godt tenkes at hun vil være anonym. La oss bare kalle henne Nikita.
Velkjent er at søte bikkjer tiltrekker seg damer, som bøyer seg ned, klapper og sier næmen … så søt, da. Nikita er intet unntak, hun tiltrekker seg damer i alle aldre, hun er simpelthen en damemagnet. Hver gang jeg passer Nikita, ser jeg mitt snitt.
Denne gangen tok vi oss en tur i skauen, ikke langt fra der jeg bor, fint skogsområde hvori mange går tur … gamle ektepar, nye ektepar, ektepar som vil skilles, par som planlegger å gifte seg, par som aldri kommer til å gifte seg, par som bare holder sammen av gamle vane, barnefamilier uten svigermor på slep, barnefamilier med svigermor på slep … men noen reker omkring for seg selv, deriblant single damer.
Ikke lang tid passerte før vi møtte en dame i passende alder. Nikita er alltid overstrømmende hyggelig når hun treffer nye mennesker, og hun vispet halen så hardt at omkringsvevende luftmolekyler fikk seg noen reale kilevinker.
Damen bøyde seg ned og sa ikke det jeg tenke hun ville si, men noe som trolig betyr omtrent det samme:
– Næmen… molle golle, da.
– Jada, sa jeg og redegjorde kort for Nikitas vennlige og imøtekommende vesen.
Rart med det, damen ble øyeblikkelig betatt av bikkja og gjorde ikke tegn til å ville rive seg løs og gå videre. Hun pludret med Nikita, som hadde lagt seg på ryggen og muliggjorde magekos.
Damen var av den sportslige sorten, svett i pannen og ettersittende fritidsklær. Rødt hår som krøllet seg litt i den fuktige luften. Grønne øyne og høstbleke fregner.
Plutselig var vi presentert for hverandre. La oss kalle henne Nelly.
Hun fortalte at hun som barn hadde en liten terrier, men den fikk en slem og uhelbredelig kreftsykdom, og da faren hennes kjørte den avsted til dyrlegen for avliving, gråt hun er uke etterpå.
– Fryktelig leit, sa jeg med simulert empati og spurte om hun ville slå følge opp til Svarttjern. Det ville hun og selv om hun ikke var modellslank, kunne jeg ikke la være å anslå brøken livmål/hoftemål til godt under 1.
Jeg er ganske god med smalltalk når jeg vil, og alle vet at damer liker å prate og de elsker et lyttende øre. Ettersom det var lørdag, spurte jeg om hennes planer for kvelden, hvortil hun svarte pizza og TV.
Jeg sa at jeg har ikke TV, men ingredienser til bouillabaisse og et par flasker vin stående i en krok i stua … om hun kunne tenke seg en TV-fri lørdag?
Først var hun skeptisk, det kunne jeg se av blikket hennes, men da Nikita ga seg til å logre og vimse et par runder omkring seg selv, smeltet hun som Kviteseidsmør på hagefest midt i juli.
Jeg ga henne adressen min og vi ble enige om et klokkeslett.
Svarttjern var ikke som før og vi gikk nedover igjen mens vi pratet om løst og ikke mye mer enn det. Ved parkeringsplassen nedenfor det mange kaller Neper’n, sa vi adjø og på snarlig gjensyn.
Hun satte seg inn i en liten, blå bil og ble borte. Jeg bøyde meg ned, klappet Nikita på hodet og sa:
– Flinke bisken, det. Når vi kommer hjem, skal du få en toppet skål med ostepop.
