I fjor høst og for to år siden publiserte jeg her to kontaktannonsetekster, under titlene BILL.MRK. GØY PÅ LANDET??? og STILLING LEDIG: HELGEBUDEIE
Det har seg nemlig slik at jeg har en liten plett på landsbygda, rundelig regnet 20 mil fra der jeg bor. Der er jeg ganske ofte, men alene … det er jo ensomt og ikke alltid så hyggelig, men ingen svarte på disse annonsene.
Jeg har undret meg litt over den lave interessen, men en person som vil meg vel, har påpekt at jeg kanskje var litt kravstor og anførte som eksempler disse tekstutdragene:
Hun må tåle at jeg fiser og raper og klør meg i ræva når jeg vil, og hun må ikke snakke om følelser.
Hun må vise særskilt interesse når jeg forteller historier som jeg synes er knakende gode, og hun bør være lett til sinns, meget blid og flink med small talk.
Hun bør instinktivt forstå når jeg trenger ro og stillhet og legge til rette for det.
Hun bør ta med to kofferter, én med klær og fottøy egnet til arbeid og friluftsliv … den andre med innetøy, som må bestå av to kjoler, to sett sko, hvorav et med høye hæler, trange topper med raus utringing, raffe hipstere med blondekanter, valgfri BH og sminkepung hvori rød leppestift. Stay ups er ingen hindring. Kjøkkenforkle finnes på stedet, og hun bør kunne lage velsmakende og proteinrik mat på slump og amerikansk blåbærpai etter instinkt.
Hun må kunne lese svenske dikt med rik og temperert stemme … bredt modulert, og hun må være kjent med Nils Ferlin og Pär Lagerkvist og forskjellen på a og ä.
Hun må ha et godt smil og glimt i begge gluggene, og til frokost liker jeg nybakte scones med appelsinmarmelade og blåmuggost og et glass portvin. Dernest liv og latter og løyer utover dagen og natten attpå.
Men skulle du sett … en dame hadde ved en tilfeldighet kommet over disse gamle tekstene. Hun ble nysgjerrig og tok i forrige uke kontakt via fasttelefon. To dager senere sto hun på en togstasjon nær meg, i olabukse så integrert i henne selv at hun like gjerne kunne malt beina og underlivet med blassblå vannfarge.
Hun lempet en svart koffert inn i baksetet, satte seg inn og presenterte seg påny. Jeg aktiverte girkassa og slapp klutsjen. Vi suste avsted. Retning vest.
Etter noen timer var vi fremme. Hun entret kåken, snuste rundt i luften og satte kurs for kjøkkenet. Lovende, tenkte jeg … men det var før hun ga seg til å kritisere, påpeke en hel haug mangler og avvik. Hun tappet varmt vann og spurte om jeg hadde Jif, hvortil jeg svarte nei. Hun grep en flaske Zalo og ga seg til å gni vegger og benker, åpnet bestikkskuffen og rettet linjalrett pekefinger på tjue år gamle flekker og ti år gammelt støv.
Jeg åpnet kjøleskapet, hentet ut en boks pils. Jeg lot meg berolige av lyden av kullsyre som smatt ut. Jeg drakk en drøy slurk, kvalte en rap og høstet et skarpt blikk under øyebryn som støtte an mot hverandre og fikk meg til å erindre svunne tider under en hardere himmel.
Fy faen med fett på, tenkte jeg og angret øyeblikkelig at jeg hadde tatt med dette kvinnevesenet, men så kom jeg i tanker om Kardemomme by … og frøken tante Sofie, som var uforsonlig og streng og ikke tålte minste lille slinger i valsen, men:
Avslutningsvis i Egners mesterstykke fremgår det tydelig at hun er en udetonert sexbombe og i Kaspers favntak ei real tøyte, et sexmonster … kanskje med fordektig fortid fra en helt annen by enn Kardemomme, og det var jo sant å si noe sånt jeg hadde i tankene … en lettlivet kvinne med sans for skjørlevnet. Ei kul dame, lattermild og lett på trå’n.
Hun roet seg litt ned etterhvert, ble litt blidere og gikk over til matlaging. Hun fant hvetemel i skapet og tilvirket en prima pizzadeig. Jeg kunne ikke unnlate å studere henne. Hun hadde ettersittende bluse, og jeg grep meg selv i å fabulere om hun var barbert, eller ei.
Hun hensatte deigen til heving, tok med seg kofferten og låste seg inn på badet. Etter fem minutter var hun tilbake, barbent og i rustrød kjole med hvite prikker. Den satt meget pent på, føyet seg etter hele henne og jeg kunne ikke skimte BH-stropper. Solbrun og vemodig sommersøt.
– Trengte noe lett og ledig, opplyste hun og smilte.
Vi spiste pizza og solen gikk sin gang, eller rettere: Kloden roterte og solen forsvant i vest. Vi bablet og bablet, eller mer presist: Hun sto for det meste av snakkingen, og jeg fylte inn når hun syntes det passet. Vi måtte jo bli litt kjent. Litt utpå kvelden sa hun:
– Hvor mange soverom har du her?
– Ehh, flere…
– Hvilket ligger du på?
Jeg pekte rett opp i taket og hun sa:
– Er det ikke dumt å skitne til mer enn ett sengetøysett…
– Ehh…
– Det er jo ikke så bærekraftig å vaske mer enn nødvendig. En vaskemaskin bruker jo både strøm og vann, og et helt sengesett fyller jo nesten opp en hel vasketrommel.
– Sant.
– Tenke globalt, handle lokalt … enig?
– Du er en klok dame.
– I know, sa hun og viste frem alle jekslene sine.
Min dannelse og sjenanse forbyr meg detaljert redegjørelse for handlinger utført påfølgende natt. Men jeg husker at hun lå på hvitt laken uten noe mer på seg enn seg selv, i et rom opplyst av en wattveik nattbordlampe. Jeg husker også hva jeg tenkte: Verden er en jammerdal, men ikke i natt.
Etterpå var alt stille, og jeg kunne såvidt høre radioen nedenunder:
They say move for me, move for me, move for me, ay, ay, ay … and when you’re done I’ll make you do it all again…
