De to nærmeste naboene mine har syrinbusker. Den ene holder seg med hvite syriner, den andre har en hel rekke av blå. Jeg har ingen. Det synes jeg er leit og litt urettferdig.
Helt siden jeg var liten gutt har jeg vært fascinert av kriminalitet… forlokket av Arsène Lupins frapperende fingerferdighet, og jeg dagdrømte om å gjøre villainnbrudd, rane avsidesliggende sparebanker og stikke av i en Ford med trimmet V8-motor, kanskje sammen med en kjæreste… akkurat som Bonnie and Clyde – minus drapene de utførte. Jeg har aldri vært så veldig betatt av vold og drap; jeg kvier meg for å smekke fluer og mygg, og jeg forsøker alltid å snakke mus til rette i stedet for å sette opp felle med Jarlsberg-ost.
Jeg hadde ikke det som trengtes for å bli en durkdreven kriminell. Riktignok var jeg på epleslang hver høst i unge år, men det ble med det.
Og nå… jeg har ikke drevet det lenger enn til å tilvende meg naboens syriner. I fjor knabbet jeg blå syriner. I forfjor hvite. Jeg pleier alternere. Hvite, dette året.
Naboen med de hvite syrinene er mor og far og unge. Jeg har inntrykk av at de er svært påholdne i syrinsaker, derfor er det viktig være forsiktig, slik at ikke naboskapet får seg en stygg bulk.
Vanskelig å fastslå når de er hjemme. Selv om den bæsjebrune bilen deres ikke står parkert i oppkjørselen, kan noen likevel være hjemme… og hvis bikkja deres oppholder seg på sitt lille inngjerdede areal i hagen, er noen ganske sikkert hjemme.
Men hvis bilen er borte og bikkja, også… og verandadøren er lukket og det er 25 grader i lufta, slik som i går kveld… ja, da er det ganske trygt å rappe naboens hvite syriner. Pene, ikke sant..
