Det stunder til jul, og jeg kvier meg for å gå i butikken og kjøpe tradisjonell julemat, slik jeg pleier hvert år ved disse tider. Ja, jeg vegrer meg. Jeg har alltid vært opptatt av hvilket inntrykk jeg gjør, og jeg har ikke lyst til å møte kjente i butikken med handlevogna full av svineribbe og pinnekjøtt. Derfor har jeg gått inn på Norsk vegetarforenings side. Der er mange gode tips til julemat, eksempelvis:
Cashew-nøttestek (vegan), som består av cashewnøtter, bokhvete, råris, kokte poteter, pastinakk, hakket persille, litt havsalt, pepper og noen fedd hvitløk. 40-60 min. i 225 grader.
Eller jeg kan lage Klassisk nøttestek (vegan): Hakkede nøtter, brødsmuler, hakket løk, et par fedd hvitløk, litt olje, soyamel, krydderblanding, grønnsaksbuljong, kokende vann, salt og pepper. 60 min. i 180 grader.
… stakk jeg innom puben jeg tid om annen besøker, i byen der jeg bor. Jeg satte meg ved et bord og holdt fast i en halvliter pils. Jeg var alene og kunne ikke annet enn høre samtalen mellom to middelaldrende menn ved et bord innen hørevidde. – … prosent i denne byen, helt jævlig. – Hæææ… hva sa du? – Denne puben er blant de få muslimfrie sonene i by’n. Mussene utgjør drøyt ti prosent av byens befolkning, det er cirka 20 moskeer her. Ikke langt fra der jeg bor, er et gammelt kapell, bygget i 1878, kjøpt av muslimer for et par år tilbake. De leide en lift og fjernet korset fra taket. – Avkristning i nærmiljøet? – Jepp, jeg er urolig. Ingen vet hva som foregår inni det kapellet nå. Kanskje har de bygget om kjelleren til en fabrikk for tilvirkning av selvmordsbombebelter i alle størrelser og en liten smie med hovedvekt på produksjon av macheter så skarpeggede at de fjerner en vantros hode fra kroppen i løpet av nesten ingen tid. – Muslimene overtar snart, om ti år kan ordføreren være innvandrer fra fjellområdene nordøst i Afghanistan og rådmannen fra Awdal i Somaliland. – Så så.. – Du skjønner ikke alvoret. Det første som skjer da, er jo at de stenger denne puben og alle andre steder med alkoholservering. Byens våpenskjold blir endret til å forestille to bloddryppende sabler og like mange avhuggede hoder med blondt hår og blå øyne og det blir bibelbrann på torget i kommunal regi. – Hehehe… jeg synes du ser litt mørkt på det.. – Ikke grunn til annet. Elevene i norsk skole gjør det ikke særlig bra på PISA-undersøkelsen og det er såvidt de kan lese, og ingen av dem vet hva algebra er. Det vil ikke bli bedre av at grunnskolen gjøres om til koranskoler. – Jeg tror du tar feil. Husk at islam er å ligne med en gammel isenkramforretning, som har gått i arv i mange generasjoner og dagens innehaver har forlengst mistet oversikt over varelageret sitt, som ligger og slenger hist og her i skuffer og skap og hyller, under trapper, på loftet og innerst i alle kjellerkrokene. Sånn er det med islam også, ingen muslim har oversikt over sin egen religion. – Jeg lytter. – Den ordføreren du snakker om, og rådmannen… kanskje den ene er sunni, den andre sjia. Før første kommunestyremøte hadde de to gått løs på hverandre med kniver og macheter og trolig drept hverandre. Dette hadde utløst familiefeider med kanskje 100 drepte. Som igjen hadde utløst langvarige klankonflikter med 5000 drepte og vel så det. – Ååååå… – Muslimer fra andre byer og kanter av landet vil ankomme byen i strie strømmer og blande seg inn… en røre av sunnier, sjiaer, salafister, sufister og innpå hundre andre varianter av islam. Torget her borte vil bli omgjort til et gigantisk slaktehus, med avkappede hoder, bortsprengte armer og bein, innvoller strødd overalt, et hjerte hist og en blindtarm her – alt dette på et fem centimeter tykt lag av røde blodlegemer. I sammenligning vil slaget ved Kosovosletta i 1389 fremstå som en tam TV-debatt. – Tror du det? – Jepp, du ser hvordan det er i de muslimske landene. De dreper hverandre daglig og alle kvier seg for å gå i bryllup i Kabul, man må regne med å bli sprengt langt opp i lufta sammen med 150 andre bryllupsgjester – før hovedretten. – Åååå.. – Konfliktene vil spre seg, fra Lindesnes til Vadsø. I løpet av noen måneder vil halvparten av den muslimske befolkningen i Norge være halvert. Bare kvinner og jenter igjen. – Kvinnefrigjøring, så å si.. – Nettopp. – Skal si du er kunnskapsrik. Takk for den skarpe analysen. – Anytime…
Min venn Ralf ringte nettopp. Selv om jeg var edru, gadd jeg løfte telefonen. Før jeg rakk si noe: – Jeg er sykmeldt. – Ååå, hva er det nå… irreversibel posttraumatisk stresslidelse etter lengre tids sexnekt? – Det stunder til jul og rektor har utarbeidet et tisiders dokument med retningslinjer om hvordan unngå krenking av de som ikke tror noe særlig på Jesus og Gud. – Alle elevene, altså. – Nei, muslimer. Hverken elever, eller lærere tillates bruk av ordet jul, eller andre ord som inneholder jul. – Undervisningsinspektøren, som forøvrig er en LHBT-person, har skrevet en femsiders liste over erstatningsord for jul og dets utledninger. Vinterperson i stedet for julenisse. God årssluttsmarkeringsfest i stedet for god jul. Sånne ting. – Hva er LHBT-person? – Lesbisk, homofil, bifil, trans. Valgfritt. Jeg tror ikke hun selv vet hva hun er. Det er nok derfor hun i fjor høst foreslo å innføre hen i stedet for hun og han for både elever og lærere. – Splitte mine bramseil. – Før i tiden bakte elevene pepperkaker på skolekjøkkenet, det er det slutt på. Rektor mener at pepperkaker er diskriminerende og rasistisk, en variant av black face-humor. Marsipangriser er selvsagt helt tabu. Siste skoledag før jul blir det servering i alle klasserom… dadler og halalmarsipankameler. – Saft suse.. – Det er forbudt å nevne Maria, Josef og de tre vise menn. Å snakke løst og fast om Jesus og Gud er bannlyst og medfører advarsel. Ved andre gangs overtredelse er det utvisning. Det er bred enighet om dette på lærerværelset. Men det oppfordres til å snakke pent om islam og Muhammed… islam er kjærlighetens og fredens religion og sånn. En av KRLE-lærerne, hun er forresten astrolog og yogainstruktør på fritiden, sier til elevene sine at Aisha var drøyt 45 år da hun giftet seg med Muhammed. – Gudbedre.. – Hun sier også at Muhammed før han døde i 632 utarbeidet et 236 siders dokument som var retningsgivende ved etableringen av FN i 1945. – Du slette tid. – Hun går forresten med hijab i alle sine timer. – Du store og vide hurlumhei. – Rektor anmodet nylig kvinnelige lærerne om å bruke hansker i menstruasjonsperioden. Da er de jo urene, og muslimer hater jo menstruasjonsblod nesten like mye som de hater jøder, bikkjer, griser og humor. En av lærerinnene glemte dette en gang, hele klasserommet hennes måtte vaskes og desinfiseres. Kateteret og tavla ble kastet. Alle KRLE- lærerne har forlengst tørket opp nedentil. – Milde Moses. – Etter et foreldremøte i oktober ble en av de muslimske fedrene sjokkert over at en av våre yngre, kvinnelige lærere gikk med knekort skjørt og bluse med moderat utringning. Han klaget til rektor og spurte om hun hadde for vane å ansette horer.
– Endret hun klesstil? – Tror ikke det, men hun skiftet jobb. – Men nå er det jo advent og ungene kan kose seg hjemme og tenne adventslys. – Elevene har fått med brev hjem, med henstilling om ikke å sette adventsstaken slik at den synes fra utsiden. – Hæææ?? – Man er redd muslimske barn skal se stearinlysene og føle seg krenket og utenfor. – Blir ikke disse muslimene lei av denne spesialbehandlingen? – Aldri, de kan ikke få nok. De elsker den. – Hvor lenge er du sykmeldt? – Til over nyttår.
Stoppe koranbrenning eller bli sprengt i julehandelen? Dette er tittelen til en tekst publisert i Utrop, Norges første flerkulturelle avis. Forfatter: Roua Samir Hassan. Hun har et poeng, det er både sant og sikkert. Alle vet at hvis muslimer blir sure og grinete, kan mangt og meget skje. Hassan mener at noen ganger må man velge sikkerhet fremfor ytringsfrihet og hun er glad for at politiet også ser det slik og har inkludert brannslukingsapparater i sine beredskapspakker. Hun avslutter slik: Respekt til politiet som ikke vil at jeg skal bli sprengt i filler under julehandelen min! Noen mener at muslimer ikke bør få lov til å bestemme hva resten av befolkningen skal mene. Jeg er blant dem, men jeg tror Hassan er kvinneklok og litt pragmatisk anlagt og ser det slik: Vent med koranbrenning til januar. Jeg vil gjøre unna julehandelen uten frykt for å bli sprengt flere hundre meter opp i luften for dernest å lande i uendelig mange små biter.
Med nød og neppe at den gamle lenestolen min en varm sommerdag i år tålte massefarten. Jeg var nemlig så full at jeg ramlet oppi den. Jeg ble sittende. Kunne ikke annet. Svinehell at radioen var plassert nær ved. Jeg skrudde den på. Et program om toleranse og intoleranse. En filosof var av NRK P2 budsendt, med tanke på å belyse temaet. La oss kalle ham Lars Fr. H. Svendsen.
Han gjorde godt rede for både toleranse og intoleranse. Til slutt i programmet oppsummerte han, i henimot Churchill-stil: “Å være tolerant er å mene at noe er galt, eller mindreverdig og å kunne gjøre noe med det du mener er galt eller mindreverdig, men å la være å gjøre noe med det du mener er galt, eller mindreverdig – fordi du samlet sett mener at det er faktisk best å la være” Jeg syntes dette virket sant, og mange pleier si at et utsagn kan anses sant hvis det er i overensstemmelse med virkeligheten. Av dette kan utledes – hvilket Svendsen gjorde – at en homofob rasist kan være mer tolerant enn de som bor i nabolaget hennes. Svendsen sa det ikke, men jeg snøvlet innvortes: Kan det være at hans toleransedefinisjon passer som hånd i hanske til mennesker tilhørende venstresiden i Norge og mange andre vestlige land? I vår tid er toleransebegrepet hyppig brukt i debatten om islam og muslimer, innvandring og integrering. Jeg vedder en sixpack pils og en pose baconcrisp på at en og annen på den gode og svært tolerante venstresiden mener at nå får det faen meg være nok, muslimer kan ikke komme her og belære etnisk norske, godt opplyste nordmenn om ytringsfrihet, og muslimer må forstå at norske passbilderegler foreskriver eksponering uten hijab og nå må det bli slutt på at noen muslimer driter i norske lover, stikker biler i brann, raner barn og skjærer sine døtres underliv i stumper og stykker før de tvangsgifter dem med fettere fra grissgrendte strøk av Pakistan. De tenker det og mener det, i all hemmelighet, men sier det ikke høyt. De er jo samlet sett best å la det være, eller sagt på en annen måte: Man er redd for å bli mistenkt for rasisme… for de vet jo så inderlig vel at ingen av de man vil være venner med, anerkjenner differansen mellom rasisme og islamkritikk. Toleranse, eller feighet. Velg selv. Undertiden når jeg ferdes hist og her og får øye på noen som åpenbart er muslim, eksempelvis en ung dame emballert i ti kilo tekstiler og stramtsittende hijab, får jeg lyst til å påkalle hennes oppmerksomhet og si: Unnskyld… jeg ser at De er muslim, men også svært ung og vakker med livet fremfor deg. Ikke kast vekk livet Deres på noe så inni granskauen åndsforlatt og bekmørkt som islam. Koranen er sløsing med trevirke, bruk den som opptenningsbrikke. Kast hijaben, få på Dem noen raffe klær og lev livet… Men jeg gjør jo ikke det. Jeg vil jo for ikke fornærme noen – jeg er jo tolerant.
Min venninne Gitte ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp alt ølet mitt – og min hyggelige nabos – var jeg i så godt humør at jeg gadd løfte telefonen. Før jeg rakk si noe: – Hææ… er du syk, Gitte? – Jeg dævver av latter. – Jeg lytter. – Det er Trygve, idioten jeg bor sammen med. – Trodde du hadde kastet ham ut forlengst, jeg. – Litt treg saksbehandling, men han stakk av i dag. – Åååå?? – Har du hørt om MKP? – Ehhh.. nei.. – The ManKind Project, det er menn som hoper seg sammen og drar avsted på tur for å finne følelsene sine? – Åååå?? – Skikkelige dåsemikler. Dette er menn som i årevis har meditert og gått på yoga for å komme i kontakt med sine alle innerste følelser. Flesteparten av dem er veggiser, også. – Auda… – Sånn er det ihvertfall fatt med den gjengen Trygve har dratt avsted med. 48 timer ute i skauen et sted. Noen av dem er gamle New Agere som på 80-tallet prøvde å finne meningen med livet. – Hehehe… – Ikke bare tar de sikte på å oppnå kontakt med egne følelser. De skal faen meg også komme i kontakt med hverandres¨følelser. – Du slette tid. – Nettopp… også skal alt det tøyset kombineres med forsøk på å tøffe seg opp litt. De kaller seg krigere og har i detalj planlagt ulike manneaktiviteter. – Kanskje det virker. – Tviler på at de tullebukkene greier gjøre opp et bål. Planlegging av manneaktiviteter bør dessuten være overflødig for menn flest. – Vel, du har to døgn for deg selv. Det er vel bra? – Jepp, jeg skal benytte tiden godt. Jeg skal skifte lås i døra.
Hvorfor tenker jeg på Halvdan Koht, tenkte jeg forleden dag. Det er da ganske spesielt. Jeg pleier ikke tenke på Halvdan Koht. Ganske rart. Hvem tenker på Halvdan Koht? Etter å tenkt ganske lenge på hvorfor jeg tenkte på Halvdan Koht, tenkte jeg at nå vet jeg det… han minner litt om noen av dagens politikere. Halvdan Koht (1873-1965) var norsk utenriksminister 9. april 1940, til tross for at han nok var den i hele Norge som var minst egnet til å være utenriksminister. Mange varsler om tysk okkupasjon, dato vedlagt, gjorde ikke nevneverdig inntrykk på historieprofessor Halvdan Koht.
Noen mener at han var like langt bortenfor virkeligheten som en psykotisk astrolog på syretripp, og det rimer jo godt med at han var glødende tilhenger av samnorsk. Men hva var Koht opptatt av rett før tyskerne overfalt Norge? Han var opptatt av damer, den gamle tullebukken… nærmere bestemt én dame, 21 år yngre Sigri Welhaven Krag, som han var svært betatt av og hadde skrevet flere hundre frierbrev til. Sent på kvelden 8. april gikk flyalarmen, men hvor var Koht? Ingen visste det, ikke kona hans heller. Sekretærene i UD ringte febrilsk og forsøkte å få tak i utenriksministeren. Fånyttes. Urviserne nærmet seg midnatt. Hvor var Koht? Billedhugger Krag visste det. Koht var hjemme hos henne og spiste biff. Koht var en tusseladd, og han var livredd tyskere, pissredd Hitler. Det hadde han vært en god stund, han trådte ut av Nobel-komiteen da det ble klart at Nobels fredspris for 1935 skulle tildeles Tysklands fremste regimekritiker, Carl von Ossietzky. Oppsummert: Halvdan Koht var en livsfjern og fryktsom feiging som trodde og håpet han kunne holde Norge utenfor krigen. Reellt gikk han av som utenriksminister 22. november 1940, formelt 21. februar 1941. Alle skjønte at man ikke kunne ha et slikt regjeringsmedlem. Hva om vi kaller overstående adferd det kothske prinsipp… vi gjør det. Noen av dagens politikere som praktiserer det kothske prinsipp? I dag er ikke norske politikere så redd tyskere, men de er livredd alt som har med islam og muslimer å gjøre. De frykter alle aspekter knyttet til disse to ordene.. ytringsfrihet, kulturkræsj, Koranen, æresdrap, klitorisavskjæring, kvinneundertrykking, tvangsgifte og få tør si det mange tenker… at vold og muslimer later til å høre samme som egg og ansjos, og ingen glemmer Jonas Gahr Støres fabelfantastiske toleranseelastisitet under karikaturstriden i 2005-06.
I august i år offentliggjorde regjeringen oppstart av nasjonal handlingsplan med sikte på å forebygge, aller helst fjerne muslimhat her til lands. Den planen bør være svært god. Jeg tror nemlig ganske mange mennesker hist og her i landet vårt begynner å bli lei islam, gærne muslimer, Koranen og hele dette evinnelige Muhammed-kjøret. En plan for ytterligere å gjøre muslimer i Norge til en særskilt verneverdig befolkningsgruppe, vil neppe bedre situasjonen nevneverdig. Kanskje noen i regjeringen sanser behov for igangsetting av enda en handlingsplan. For alt jeg vet er Trine Skei Grande allerede i siget. Hun vurderer kanskje denne tittelen: Handlingsplan med sikte på å dempe etnisk norske borgeres forakt for politikere og myndighetspersoner og alle andre snille og velmenende personer som så gjerne vil at alle – især muslimer – skal ha det bra og at ingen skal være så sinna på hverandre og slemme og ekle og sånn hele tiden. Men og men og atter men… til det viktigste: Hadde Halvdan Koht draget på andre enn sin ganske uskjønne hustru, og blei det no’ på’n hjemme hos Krag, henimot natt til 9. april? Til Aftenposten i 1982 sa Sigri Welhaven Krag at Koht “var jo så forferdelig kjedelig, han gikk alltid i dette vadmelstøyet, og han var jo ikke politiker, han drev med dette målet sitt. Forferdelig kjedelig, var han, og vet De hva, Hegge, han var aldri nærgående!.”
Jeg blir nervøs av endringer. Jeg er så gla’ i faste holdepunkter i tilværelsen. Det gir trygghet, kontinuitet og forutsigbarhet. Her om dagen kom jeg i vanvare til å kjøpe en pose kaffe fra en produsent jeg ikke pleier kjøpe kaffe fra. Jeg ble helt fortvilet, følte utrygghet, usikkerhet og ville gå tilbake til butikken og bytte posen til det merket jeg vanligvis bruker. Men det å skulle gjøre slikt, er ikke min stil og det ville representert noe helt nytt og veldig utrygt. I stedet kledde jeg godt på meg, for jeg ville ikke bli forkjølet.. jeg festet brodder på støvlene mine – det var så forferdelig glatt den dagen – og gikk til butikken og kjøpte den kaffen jeg pleier kjøpe. Så gikk jeg hjem, traktet kaffe og fant frem en bit fyrstekake. Kaffeposen fra den produsenten jeg ikke kjøper kaffe fra, ligger i skapet og blir nok ikke brukt. Nei, den får bare ligge. Jeg vet ikke om jeg vil kaste den, for det er jo også noe som ikke er helt meg og som trolig ville ha fremkallet uggen usikkerhet. Det er jeg ganske sikker på, jeg har aldri kastet kaffe før. Noen mener jeg er litt sart, men det får så være. Jeg er glad i det trygge og forutsigbare, liker ankerfester i tilværelsen… slik som TV2s Fredrik Græsvik. Ingen trenger være redd for at han skal vingle hit og dit og hist og her, mene det ene én dag, noe annet dagen etter og noe heeelt annet dagen etter det igjen. Ja, jeg tenker på hans dekning av amerikansk politikk, hvori president Donald Trump. Fredrik Græsvik er en bauta i en omskiftelig tid. En mann som bidrar til å gjøre livet mitt noenlunde utholdelig.
Metoo-kjøret er på hell. Det enerverende kvinneglammet er dempet. De svært irriterende og grinebiterske feministene er slitne av sitt eget humørløse gny og skvalder, holder stort sett kjeft og gruer seg til overgangsalderen. Dette var mine hypoteser, utarbeidet etter henimot flere minutters kvantitativ datainnsamling innsatt i en tredimensjonal firefeltstabell med Riemann-integral, dernest kvalitative analyser hvori resonnementer med partielt deriverte nevromodererende, eksternstøttet impulskontroll. Derfor var jeg ganske optimistisk og lys til sinns da jeg kjørte avsted for å plukke opp ei dame bosatt ikke langt fra byen jeg bor i. Vi hadde blitt kjent på nettet. Fint bilde. Blond og blåøyet. Noora. Jeg hadde invitert henne på helgetur langt faenivold avsted på landet, omtrent dit jeg pleier dra når jeg drar noe sted. Synd å si at jeg ikke ble overasket da hun sa ja. Blind date. Ikke mange damer begir seg avsted med en fremmed mann til en bortgjemt plett i Vest-Telemark der det bor flere grevlinger enn mennesker. Jeg var litt mistenksom. Syntes det var for lett. Hva slags dame blir med på blind date langt inn i granskauen? En durkdreven gatetøs? En uforferdet psykopat? Vel, jeg håpet hun var lett på trå’n, det var jo litt av konseptet, og jeg var spent da jeg stoppet bilen ved avtalt møtested. Jeg så henne ikke noe sted, bare en dame med stramt knyttet hijab, blå kåpe og høyhælede støvletter som trippet rundt en bag liggende på asfalten. Ingen blondine noe sted. Faen, tenkte jeg og lot blikket sveipe omkring på parkeringsplassen. Jeg hørte knakking på fremre passasjervindu og dreide hodet. Damen med hijab. Jeg åpnet vinduet og sa “ja?” – Det er Noora, sa hun og åpnet døren. Hun satte seg inn og la bagen over fanget. – Hææh… – Jeg heter egentlig Noor, sa hun og smilte. – Hææh… ehh.. men.. – Blond parykk og litt photoshop, sa hun. – Hææ.. – Hvis du vil at jeg skal gå, går jeg. Hvis ikke, kjører vi. Jeg holdt begge hendene på rattet og så rett frem, gjennom regnruglet glass. Jeg sa ingenting. Hun sa ingenting. Jeg bannet innvortes, men satte bilen i gir og ga gass. Vi kjørte i taushet. Minst fem minutter. Jeg tenkte at dette går ikke etter planen, ikke i det hele tatt. Hva gjør jeg nå? Arabisk dame, eller no’ sånt.. egypter, saudier, pakistaner.. og jeg… på helgetur. – Jeg skal forklare, sa hun uten aksent. Hun viklet av seg hijaben. Langt, svart hår. – Jeg er drita lei mannen min som er hjemme med ungene og tror jeg er på besøk hos søster’n min i Stavanger. Jeg trenger rett og slett å komme bort litt. Jeg merket at jeg ble irritert…. og i et svært rystende, indre øyeblikk så jeg et nyfrisert, kvinnelig kjønnsorgan fly avsted på store vinger og bli borte i horisonten. – Du bruker en fremmed mann som pauseinnslag i livet ditt?? – Ja. – Du er ikke lite frekk. – Jeg liker navnet ditt. – Hææ?? – Navnet ditt, jeg liker det. og jeg trenger oppleve noe helt annet, noe nytt. Kan vi ikke se på dette som et integreringstiltak? Jeg svarte ikke, visste ikke hva jeg skulle si. Jeg kastet et og annet sideblikk. Rett neserygg, moderat sminket. Diskré leppestift. Ganske pen… og jeg liker damer som ikke prater hele tiden. Jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg lærte henne en sang… Eg tente meg så lenge hjå en telebondemann til eg fikk meg ein gard, bia no litt la meg svalla med deg, høt garden min skal heite, og garden heiter Ria di Via di Ostan Tia, dio dio di shjom, shjom, shjom! Jeg lærte henne alle versene. Hun lo og sa at hun gjerne skulle hatt en hest ved navn Harkar og gåsa Vassblass. Fengende melodi, hun nynnet og sang litt for seg selv og jeg ble imponert over hvor mye av teksten hun hadde memorert. Hun fortalte om løst og fast. Født i Iran. Til Norge i 1980, etter revolusjonen året før. Iranske foreldre, moderate muslimer.. men kulturkonservative. To ganske voksne barn, gift med en rettroende iraner, som ble mer og mer rettroende og leste i Koranen hver dag. – Jeg hater islam.. og alt det jævlig dumme preiket om Muhammed. Jeg bare later som jeg tror sånn noenlunde, og jeg måtte le da Koranen brant her om dagen. Jeg sa ingenting. Hun sa ingenting. Hun hentet opp fra bagen sin en pakke Gjende-kjeks og en termos med kaffe. Hun skjenket i to plastkopper, en rød og en blå. Jeg avga et takknemlig blikk. – Hvor mange rom har du der vi skal? Jeg tenkte at jeg også kunne være litt frekk: – Ett… med én dobbelseng. – Så artig, da..
Min venninne Gitte ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp all akevitten jeg hadde kjøpt inn til jul, gadd jeg løfte telefonen. Før jeg fikk sagt noe som helst: – Jeg synes så synd på Ingvild Flugstad Østberg. – Ehh… – Følger du ikke med, skiløperen vår. Kjempepflink til å gå på ski, hun er på landslaget i langrenn. – Ok, hva med henne? – Hun får ikke lov til å gå på ski – Åååå? – Åååå? – Startnekt, får ikke delta i konkurranser. Hun spiser ikke så mye og trener masse. Det er så urettferdig. Jeg kjenner meg igjen i henne. – Ååå? – Husker du at jeg dro rett til Paris rett etter russefeiringen? – Ja, du var jo knallgod til å danse, bra i fransk, også.. du ville prøve deg på Moulin Rouge, bli cancan-danser, men det gikk ikke så bra, husker jeg du sa. – Jeg var minst like god som de andre, men jeg fikk ikke gjøre forestillinger før jeg hadde tatt av fem kilo. Jeg prøvde litt, men spiste croissanter til frokost hver dag. Jeg ga faen, ba dansesjefen der kysse seg i ræva og gikk min vei. Men jeg har ikke fortalt resten av historien. – Ehh.. nei.. – Jeg ville hjem, men jeg var blakk og husløs.. – Åååå.. – Jeg fikk tips om en hallik. Han het Jerome og kjørte rundt i en svart Pontiac Trans Am med brune rustflekker. Han kalte meg mam’selle Shit og lo hånlig av meg. Han sa jeg var for tynn. Franske menn liker no’ å ta i, sa han. Ufordragelig fyr. Jeg hatet ham. – Jøye meg… hvordan fikk du penger til billett hjem? – Jeg oppsøkte Longchamp. Hvis man vil ha noe som ikke er hyllevare i butikker, oppsøker man bare nærmeste galoppbane. Der får man alt. – Og det var? – En MAB, modell D. Pent brukt. – Hææ? – Fransk pistol, 9 millimeter. Fikk med en eske patroner. – Men skytevåpen.. og du? – Du husker pappa. Han var jo oberst og våpengal. Jeg var mer på skytebanen med ham enn hjemme hos mamma. – Men den pistolen var ikke gratis? – Byttehandel. La oss si at jeg hadde noe selgeren ikke fikk altfor ofte. Han var ikke så nøye på kroppsvekt. – Hva skulle du med en pistol?? – Jeromes drittbil skilte seg ut. Han hadde vaner. Jeg spanet noen dager. Jeg visste hvor han bodde, og han var vanligvis hjemme klokken 06.00 hver morgen. – Gudbedre… – Han var så redd at jeg tror han pisset i buksa. Kylling. Jeg behøvde ikke ta ladegrep. Nesten 5000 franc. Etterpå kastet jeg pistolen i Seinen. Samme dags kveld var jeg på toget nordover…
