Av en undersøkelse i anledning holocaustdagen og 75 år siden frigjøringen, fremgår at 20 prosent av den tyske befolkningen synes holocaust får for mye oppmerksomhet.
Noen mener at dette tallet er skandaløst høyt, men om man ser det retrospektivt, kan tallet tolkes som en positiv nyhet, for i tiden 1941-45 var det tallet myyye høyere, kanskje 99,9999… den gangen var det ikke mange tyskere som var opptatt av jøders vel og ve, og den jevne tysker tenkte ikke noe særlig på hvor det ble av alle jødene… de tenkte nok at Heinrich Himmler, Reinhardt Heydrich og Adolf Eichmann var kloke og forstandige menn som best visste hva man skulle gjøre med jøder. Til sommeren kommer tyskere hopevis til Norge i bobiler. Vi vet foruroligende lite om disse tyskerne, men alle vet at Heinrich Himmler var stormforelsket i Norge og kom hit så ofte han kunne under krigen. Dette vet også Norges omlag 1300 jøder. Det betyr at til sommeren må alle gode nordmenn være beredt og årvåkne. Hvis man hører støveltramp, høylytt skrål og lyden av skudd, må man rykke ut og identifisere uroelementene: Hvis noen ser ut som en nazist, går som en nazist og låter som en nazist… ja, så er det mest sannsynlig en bobiltysker…
Ikke uofte tar jeg meg en tur på landet. Jeg har en liten plett beliggende nokså avsides i Vest-Telemark. En søndag morgen tidligere i vinter var så vemodig vakker at jeg bare måtte ut av huset. Jeg gikk meg en tur på bygdeveien. Etter noen hundre meter så jeg dette i veikanten:
Jeg har alltid vært flink til å identifisere spor i snøen og ser alltid forskjell på elg- og harespor, men etter nøyere granskning forsto jeg at det her ikke var tale om dyr, med mindre noen skjemtegauker av noen grevlinger, eller rådyr hadde rappet noen sko utenfor et hus for å tøyse og tulle litt og leke mennesker. Jeg tenkte nøye over dette og konkluderte med at… nei, det måtte være spor satt av mennesker, men jeg fikk ingenting til å rime. Fotavtrykkene mer enn antydet to mennesker etter hverandre, men jeg forsto ikke noe av håndavtrykkene. Hvorfor var de der? Jeg tenkte mye på dette, først utpå ettermiddagen fant jeg den sannsynlige forklaringen: Et kjærestepar var på fest et eller annet sted i bygda kvelden før, og på hjemveien ramlet damen og tok for seg med hendene i bakken, samtidig som kjæresten hennes var årvåken og handlekraftig nok til ta tak rundt livet hennes og holde henne oppe og således forhindre mageplask og kanskje blodig nese. Ja, sånn var det helt sikkert. Jeg tror jeg vet hvem det var. Hyggelige mennesker. Neste gang jeg treffer dem, skal jeg anbefale dem å kjøpe brodder, eller slike piggsko som er så moderne nuomstunder. Ja, det skal jeg…
Det lille, norske korpset av politiske kommentatorer har nå grundig gjennomdrøftet sammensettingen av vår nye regjering. De har resonnert og analysert og repetert. Hvorfor både Raya og Rotevatn, hva tenker statsminister Solberg om Knut Arild Hareides inntreden i regjeringen? Tenker hun langsiktig og strategisk, mot valget neste år? Hvorfor ditt, hvorfor datt? Vil Abid Raya drite seg ut før eller siden, og hva med forholdet mellom ham og partileder Trine Skei Grande, men ingen av kommentatorene har sagt, eller skrevet et eneste ord om denne regjeringens utseende. Har Lars Nehru Sand, Hanne Skartveit, Magnus Takvam og Tone Sofie Aglen forsømt seg? Det er bare overfladiske mennesker som ikke dømmer etter utseendet, sa Oscar Wilde. Hvis det er riktig, bør man sammenholde statsrådenes utseende med jobbinstruksen. Ingen bryr seg om hvordan mennene ser ut, det er damene som gjelder. Jo flere damer i en regjering, desto penere er den. Einar Gerhardsens samlingsregjering av 1945 illustrerer dette poenget overmåte godt. Kirsten Hansteen var sosialminister og Norges første statsråd. Hun var ikke stygg, men ikke pen nok til å utligne forsvarsminister Oscar Torps nokså rufsete fremtoning. Og resten av gjengen? Gamle menn med hatt og frakk. I dagens regjering er åtte kvinner. La oss ta en titt på dem:
Ine Eriksen Søreide (H) er utenriksminister og hun har hatt den samme sveisen siden hun ble født. Det tyder på selvtillit, kontinuitet og godartet konservatisme. Enkelte tullebukker hist og her vil nok gjøre seg morsomme ved å påpeke at Søreides sveis er en feminin Hitler-variant, men det er barnslig pirk. Som utenriksminister er det bra å ha utseendet med seg, og det har Søreide. Hun er slank og alle ser at hun har pene legger når hun går med skjørt, eller kjole. Alt i alt er hun en øyenslyst med et skøyeraktig smil, og det er fordel når en skal ut av landet og representere Norge, og det sier seg selv at andre lands utenriksministre – hovedsaklig menn – ikke går av veien for en liten uformell utenriksprat med Søreide på en bar rundt hjørnet for FN-bygningen henimot midnatt. Olaug Bollestad (KrF) er kanskje ikke filmstjernevakker, men hun er blid og hyggelig og smiler så ofte hun ser sitt snitt. Her har Solberg tenkt riktig; en landbruksministers viktigste gjøremål er å besøke fjøs rundt om i landet og hilse på kuer, sauer, griser, geiter og høner… og ingen av disse dyra bryr seg katten om hvem som kommer på besøk, bare de får litt ekstra kraftfor og noen klaps på nakken. Bollestad er gla’ i dyr, hun er simpelthen rett kvinne på rett plass. Ikke alle vil si at kunnskaps- og integreringsminister Trine Skei Grande er et fruktfat og noen vil også nesevist antyde at det er litt for mye av henne, men den røde luggen trekker opp, og hun er stort sett blid når hun ikke er fly forbanna og skjeller ut partifeller bak lukkede dører. Hun er utdannet lærer og passer således som kunnskapsminister, men det er i integreringsbransjen hun er best. Ingen skal si at Grande ikke er åpen og inkluderende… det vet han som var 17 år i 2008 og gjest i et bondebryllup, hvorfra han meget bestemt ble bragt til en kornåker i nærheten og grundig inkludert og vel så det. Tina Bru (H) er olje og energiminister. Hun er pen og ikke minst: Blond. Jeg tror Bru er ei gla’jente som kan løfte oljebransjen, som nå er litt nedvurdert og mistenkeliggjort. Oljebransjen er jo grunnleggende sexy, med mye penger, glæm, russisk kaviar, trøfler og fulle stettglass. Jeg tror Bru passer inn her. Riktignok er hun ikke oppvokst i Texas, men hun er innvalgt på Stortinget fra Rogaland og kan helt sikkert legge om til Stavanger-dialekt, som jo er oljespråket i Norge. Distrikts- og digitaliseringsminster Linda Hofstad Helleland (H) er søt, pen, ungpikelig og hun snakker trøndersk. Statsminister Solberg har nok tenkt at Hellelands joviale vesen passer bra når hun skal reise rundt og hilse på ordførere og rådmenn og således binde landet sammen, slik NRK gjorde i gamle dager da kong Olav var konge seks dager i uken og Erik Bye var det hver lørdag. Ingen er upåvirket av Hellelands sødme, og ingen bonde i grissgrendt strøk vil vegre seg når Helleland ringer på og vil presentere et helt nytt programvarekonsept for mer effektiv styring av melkemaskiner. For når pene piker ringer på døra, åpner man… sånn er det bare. Noen vil si at næringsminister Iselin Nybø (V) er regjeringens peneste, og alle vet at alle tiltrekkes av pene kvinner. Med diskré sminke og raffe klær vil Nybø bli en suksess i næringslivskretser, og mannlige journalister – kanskje også noen kvinnelige – i bladet Kapital vil kives om å portrettintervjue henne… og når hun sier at alle i næringslivet – fra resepsjonsdamer til administrerende direktører – jobber overtid hver dag med realisering av det grønne skiftet, vil alle tro det fordi ingen vil tro at en slik pen og gild dame kan si noe som ikke er sant. Monica Mæland (H) er justis- og beredskapsminister og må ta tak i kriminaliteten her til lands, og alle vet at innvandrere fra land vi ugjerne sammenligner oss med, er godt representert på krimstatistikkene. Det betyr at hun må snakke litt hardt til dem, hvilket kan avlede fryktelig sinne som ikke blir mildere av Mælands blå glugger og sørlandske blondhet… så provosert kan de bli at de mister siste rest av integreringslyst og sprenger seg selv og et dusin uskyldige forbipasserende langt opp i løse luften en vakker dag i mai, når kastanjene blomstrer i Bygdøy Allé. Sånn sett kan Mæland være feilplassert, men de fleste liker jo røffe blondiner som har vært ute en sommernatt før og minner middelaldrende menn om Malin fra Vi på Saltkråkan. Hva med sjefen sjøl, Erna Solberg? Vel, hun er kanskje ikke modellvakker og kler nok ikke lårkorte kjoler så godt, men hun er etter alt å dømme ekte blondine og innerst inne er hun litt rampete av seg, tror jeg… og man kommer lett i tanker om den kjente tenkeren Rod Stewart som sa: Blondes have more fun. Norges aller søteste politiker, Une Bastholm, er ikke med… hun tilhører galt parti, men alt i alt: Norge har Europas peneste regjering og har alle forutsetninger for å lykkes… og hvis de rødgrønne vinner stortingsvalget neste år, er det ikke fordi denne regjeringen ikke har tatt seg godt ut…
Journalist Fredrik Solvang er en jævlig kødd, og det er fint. Gode journalister er ofte noen jævler. Solvang er simpelthen bra, og jeg håper NRK tar godt vare på ham og lar ham få det spillerommet han trenger og vil ha, gjerne på bekostning av Ole Torp, som med sine programmer trolig slår best an hos demente sykehjemspasienter som hver uke tror Torp er et kliss nytt TV-fjes og selvsagt ikke husker hvor inni granskauen søvndyssende uaktuell og sløv han var sist uke og ukene før. Fredrik Solvang er frekk og freidig og forberedt… akkurat passe nesevis og pågående, men sjarmerende nok til at studiogjester tar de fleste spørsmål som komplimenter, unntatt Jan Tore Sanner som her om dagen ble forhørt om omstendighetene rundt hitbringelse av det “antatt syke barnet”, hans lillesøster og terrorsiktede mor. Solvang er ikke glimtvis. Han er er stabil og leverer gang på gang på gang, og han kan knyte et slips – eller kjenner noen som kan. Alle mine helter er døde, eller så gamle at de kan dø hvilket øyeblikk som helst: Winston Churchill, Leonardo de Vinci, Johan Cruijff, David Bowie, Johan Edvard Tallaksen, Bart Simpson, Arnulf Øverland, Eleanor Roosevelt og krigsseilerne… på tide med en levende en – jeg velger meg Fredrik Solvang.
Gitte, min eneste venninne i hele verden ringte i går kveld. Når hun ringer, løfter jeg telefonen. Det fine med Gitte er at jeg ikke trenger si så mye: – Hei, Gitte.. hyggelig å… – … hva synes du om regjeringens varslede handlingsplan mot muslimhat? – … kanskje regjeringen først burde gjøre et utredningsarbeid med sikte på å finne ut hvorfor mange ikke liker islam og muslimer så godt. – Tja, det kan jo.. – … her om dagen var venninnene mine og jeg ute og drakk og hygget oss, slik vi av og til gjør… ja, du kjenner jo oss. – Absolutt… – Kan du skjønne hvorfor det er umulig å gå gjennom sentrum i denne byen uten å bli plaget av sånne brune muslimer som såvidt har fått hår på pikken… – Så så, Gitte… – … vi hadde såvidt kommet ut av drosjen og gått noen skritt på høye hæler bortover torget… så dukker de opp helt plutselig, som om de venter oss. Lik en en flokk hyener – Jaja, men torget er jo.. – … trygt? Særlig, politiet i denne byen tør ikke ta hardt i disse gutta, vet du. Jeg har hørt at politiledelsen her i distriktet, i samråd med sosiologer og kriminologer ved Politihøyskolen, har utarbeidet retningslinjer som i hovedsak går ut på å se en helt annen vei når brune ungdommer gjør noe gæærnt. – Hæææ???. – Du følger ikke med, men det som provoserer meg mest, er språkbruken. Du vet jeg er gla’ i morsmålet vårt, og jeg blir oppgitt når noen baserer sin muntlighet på kun ett ord.. – Som er?? – Hore!! – Uffda… – Disse gutta på torget bør ta seg sammen… hadde de enda prøvd å finne synonymer, eller ord med omtrent samme betydning. Det ville bragt litt variasjon til babbelet deres.. – Ja jo.. – Man har jo tøs, tøyte, kokotte, skjøge, reim, flyfille, gledespike, flokse, taske, holddame… og hvis de ikke greier uttale de ordene kan de jo i det minste alternere med den tåpelige kebabvarianten kæbe… – Du medbragte pepperspray, som vanlig? – Gått tom, men pappa visste råd. Han helte litt eddik i en zaloflaske og ba meg etterfylle med min egen urin… og litt menstruasjonsblod – for å sette litt farge på miksen.
Siv Jensen klaget på at regjeringen var så grå og kjedelig. Vel, nå kan det bli en annen dans. Hvis det er hold i ryktene om at statsminister Solberg ikke motsetter seg Abid Rajas deltagelse i regjeringen og Venstres ledelse gir grønt lys, er Raja statsråd. Da kan vi vente oss en hel haug med rare utspill og han kommer til å stille opp på alt, så lenge det finnes et TV-kamera i nærheten; det er jo alminnelig kjent at Raja er mye mer interessert i garnityren rundt politikk enn politikk… og hvis Trine Skei Grande er omtrent like betatt av Raja som før, kan regjeringens fargetone bli alt annet en grå, og alle menn som er invitert til kostymeball, vil få daglige tips om hvordan kle seg som en sirkusdirektør.
Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket alt brennevinet jeg hadde i huset, var jeg i så godt lune at jeg gadd løfte telefonen. Undertiden går Ralf rett på sak: – Hvor syk er den gutten, egentlig? – De omtaler denne gutten som “antatt alvorlig syk”. Det betyr jo at man ikke vet om han er syk. – Var det ikke noe med cystisk fibrose? – Noen sier det, andre sier noe annet og UD og regjeringen vil ikke si noe noe som helst. Guttens tilstand er en statshemmelighet. – Ja ja… – Alle bønder som har kjørt høyvogn, vet at liten tue kan veltes stort lass, men nå er det blitt slik at liten gutt kan splitte en hel regjering og forårsake masse baluba. Dessuten er det ikke gratis å rigge opp en tilbakeføringsoperasjon fra Syria. Noen mener at guttens tilstand har alminnelig interesse og bør offentliggjøres. – Joda, men gutten er uskyldig. Moren derimot, er koko. Først gifter hun seg med en gæærn terrorist og blir gravid, og når han går på snørra i ørkenen og dævver, slår hun seg sammen med en annen gæærn terrorist og får barn med ham, også…og ingen vet hvor han er. Gudbedre… noe særlig dummere enn den dama er det nesten ikke mulig å bli. – Det var nesten ordrett det jeg sa på lærerværelset i går. – Hæææ??? – Alle var tilstede, rektor inkludert. Det ble lurveleven. Det er jo bare damer på skolen, inkludert han som underviser i KRLE- faget. – Du slette tid. – Hun som er undervisningsinspektør og har gått helt om for østrogen og går på afrikansk dansekurs og er medlem av Palestinakomiteen… hun klikket helt og beskyldte meg for hyperrasisme og altoverskyggende islamofobi. – Du og du.. – Jeg hadde jo bare påpekt usikkerhet knyttet til guttens helsetilstand og at moren er en ansvarsløs terrortøs. – Hehehehe… at du ikke lærer, hvor lenge har du vært lærer nå? – Innpå 30 år… og jeg har litt erfaring med foreldre som sier at ungene er syke fordi de har lyst til å strekke helgen litt i begge ender.. – Jeg må le… er det greit? – For all del.
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt meget intensivt på det etter at han overhørte en samtale mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld. De to snakket lavt, men min kompis har lange ører og fikk med seg siste del av samtalen: – … så tørr at jeg kunne brukt den som trekkpapir. – Ja, men det trenger jeg ikke, det var jo på barneskolen, det… da vi skrev skjønnskrift med fyllepenn. – Ja, det er sant… hva bruker du den til, da? – Jeg smuglet med en leppestift inn i Saudi-Arabia sist jeg var der. Muslimer er jo strenge på sånne damesaker, de liker jo ikke at damer pynter seg for mye på en måte. – Du puttet den ikke opp i.. -… jeg tenkte at der er det ingen som ser på en måte. – Ehh.. nei.. – Men jeg fikk den ikke ut igjen. – Så tørt? – Ja, og jeg hadde ikke noe krem med, slik at jeg kunne smøre opp på en måte. Jeg hadde rett og slett glemt toalettvesken på Oslo lufthavn. – Men du kunne vel brukt smør, eller no’? – Har du sett det smøret de bruker i Saudi, ikke akkurat Bremykt. – Hva med bilverksteder, der har de jo ulike saker og ting… motorolje, girolje, hydraulikkolje, universalfett og sånn… – Turte ikke, du vet hvordan arabiske menn er, sjarmerende, men du vet… de tar nei for et rungende ja og slimhinnene kunne tatt fyr og leppestiften blitt dyttet langt opp i livmoren… – Uffda… – Men så la jeg merke til at når jeg satt på en bestemt måte på en bestemt stol i hotellets restaurant, ble det veldig behagelig på en måte… – Åååå??? – Ja, veldig behagelig.. – Du mener at… – … ja, og da tok det ikke langt tid før den ramlet ut av seg selv. – Så bra. – Veldig bra, så jeg puttet den inn igjen og gikk for å spise litt mer…
Denne historien er såpass god at den må fortelles. Jeg har fått tillatelse, forutsatt full anonymitet: En cirka 18 år gammel gutt i byen der jeg bor – la oss kalle ham G – fikk en idé, etter å ha lest Vibeke Knoop Rachlines Terror i Europas hjerte. Boken omhandler islamsk terror, med hovedvekt på 13. november 2015, da terrorister med selvmordsvester og automatvåpen angrep flere offentlige steder i Paris, deriblant Bataclan, der det amerikanske bandet Eagles of Death Metal spilte for stinn brakke. G likte boken godt, syntes han ble klokere og han er glad for at ikke bor i Frankrike, der folk lever med terrorfrykt hele tiden. Men hva med Norge, tenkte G… er vi nordmenn også redde islamsk terror? Det må jeg finne ut av, tenkte han og henvendte seg til moren sin, som ikke synes no’ om planen: – Du er gal. – Hjelper du meg, eller må jeg sy en qamis selv? Moren tenkte en stund, snakket med mannen sin, guttens far – som lo og sa at han hadde hørt om verre påfunn, men at det var ganske lenge siden. Et par gamle, hvite lakener ble fort til en qamis, afghansk kjortel som hardbarka muslimske menn bruker. – Kajal??? – Jepp, mamma. Rachline skriver i boken sin at de røffeste jihadistene bruker kajal rundt øynene, og at selveste Muhammed også brukte det. Han trodde det skjerpet synet, sikkert bra når han skulle sikte inn sverdet ved halshogginger av jøder og andre som trodde på annet enn Allah. – Trøste og bære… jaja, jeg har kanskje en gammel kajalstift liggende et sted. Det hadde mammaen, og en lørdag var G klar: Hvit qamis, ansiktet brunet av et lett strøk skokrem, kajal rundt gluggene, på hodet en kufi… sydd av en gammel kniplingsduk og: En gammel og slitt, men stor sportsbag fylt opp med gamle aviser.
Han begynte å gå. Den første han traff på, var en eldre dame med en liten fillebikkje i bånd. Damen hoppet ikke ut i grøfta, men økte gangtakten litt og stirret, både på G og bagen. Bikkja var uanfektet og ville sette seg ned og tømme seg for enten det ene, eller andre, men damen trakk i båndet. Hun gjorde det. G gikk videre på gangveien og kunne ikke annet en flire da to tenåringsjenter 50 meter fremme plutselig endret kurs og gikk over en parkeringsplass med retning en matbutikk mens de kikket seg over skuldrene. Det er flere broer over elven der G bor. Han gikk over en av dem. Flere biler saktnet farten. Hoder dreiet på halser. Halvveis over så han en mann stoppe ved brohodet, stå stille en stund før han vendte om gikk tilbake der han kom fra. Han satte kurs for et handlesenter. Lørdag er handlesenterdag. Mye folk, men han syntes påfallende få av dem oppholdt seg i nærheten av ham. Ingen politibil skrenset inn foran ham, og G tenkte at nordmenn er ikke så skvetne at de ringer 112. Han entret handlesenteret og så seg ut en bokhandel med seks mennesker som gikk omkring og kikket på bøker. Han tasset inn og stilte seg opp foran et bord med stabler av bløtpermkrim. Han satte fra seg bagen, bladde litt i en dårlig krim av Hans Olav Lahlum og la merke til at tre av kundene forlot butikken. De resterende lot som om de var opptatt av bøker, men de var mest opptatt av Gs sportsbag. G lot den stå og flyttet seg til en hylle med kokebøker. En av de resterende tre i butikken hastet ut. De to gjenværende kundene hadde mistet all interesse for litteratur og stirret på G. I en hektisk bevegelse satte G tilbake ei kokebok og gikk med hurtige skritt ut av butikken. Det gjorde jamen de andre også, gitt. Butikkekspeditøren attpå. Butikken var helt tom, bortsett fra bøker og andre bokhandelvarer – og en gammel, slitt bag fylt med gamle aviser.
Leste i den anarkofabelfantastnazirasistfacistoide publikasjonen Resett her om dagen at en 17-åring med opprinnelse i Øst-Afrika var i retten denne uken, tiltalt for trusler rettet mot jevnaldrende, etnisk norske gutter… via Snapchat og andre sosiale medier. En av de norske gutta fikk valget: Penger, eller juling. Gutten betalte mellom 6.000 og 8.000 kroner, ifølge Resett… og han vurderte trolig dette beløpet i forhold til utgifter og ulemper knyttet til behandling av skader forårsaket av grov vold og transport til og fra sykehus, varige mén og sånne saker.. men prisen var stiv, den var det, men han betalte.
17-åringen med østafrikansk genmasse hadde nok fulgt godt med på skolen og lært seg et og annet om tilbud/etterspørsel og prisfølsomhet; han hadde rimeligere tilbud i sin forretningsportefølje: En gutt betalte 450 kroner og unngikk slag og spark påtenkt hoderegionen. Det må sies å være ganske rimelig, dyrere enn tran, men god investering i egen helse, vil mange si. En annen gutt betalte 1.500 kroner for å slippe bank, en tredje punget ut 1.540,-. Tilsammen tjente den 17 år gamle gutten mellom 9.490 og 11.490 kroner. Ikke verst, det… og man kan ikke annet enn beundre hans driftighet. En gründer, som bør ha en fremtid i forsikringsbransjen. Dette minner meg om meg selv, tidlig på 80-tallet. Jeg var på et diskotek i Kongsberg og fikk øye på en pen jente jeg ved en innskytelse ønsket å bli kjent med. Det ble jeg ikke. Jeg hadde såvidt presentert meg for den pene piken da jeg uten varsel fikk et knallhardt knyttneveslag midt i trynet. Jeg gikk rett ned, bakhodet dunket i gulvfliser. Et ukledelig kutt mellom nese og overleppe. Blodet rant. Jeg måtte på Kongsberg sykehus og sy noen sting. Tenk om den kødden som slo – som kanskje var kjæresten til angjeldende pike – hadde gitt meg dette tilbudet: Glem den dama og kjøp en halvliter til meg, eller jeg banker deg slik at du må på sykehuset og sy mange sting. Jeg hadde kjøpt halvliter’n, glemt den dama og prøvd meg på en annen…
